Stortinget - Møte onsdag den 28. april 2021

Dato: 28.04.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:00:16]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Guri Melby og Monica Mæland og utenriksminister Ine Eriksen Søreide vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Lene Vågslid.

Lene Vågslid (A) []: Spørsmålet mitt går til justisministeren.

Høgre gjekk til val to gonger på betre beredskap, men dei to siste åra har me ei rekkje eksempel på at oppfølginga har svikta. Til saman har høgreregjeringa hatt sju ministrar med ansvaret for beredskap, ein periode med ein eigen beredskapsminister og ein folkehelseminister. Det skulle etablerast eit beredskapselement ved Statsministerens kontor, som blei fasa ut etter kort tid. Regjeringa fekk i si tid store utfordringar og problem med å handtere objektsikring, og me står no i ein situasjon der regjeringa må beklage sviktande handtering av sikkerheitslova i tilknyting til Bergen Engines-saka.

Så har me fått ein koronarapport, som ikkje seier berre det Høgre vil ha det til, at ein her har fått bestått, men som òg viser til at det er alvorleg svikt i beredskapen. Me har heldigvis klart oss betre enn veldig mange andre land. Det er bl.a. takk vere at me er eit tillitssamfunn med eit sterkt offentleg helsevesen og ikkje minst eit trepartssamarbeid – ikkje nødvendigvis fordi beredskapen før pandemien var god nok.

Koronarapporten viser manglande samordning og lite heilskapsansvar. For ni år sidan sa Gjørv-kommisjonen det same. Desse samvirke- og samordningsutfordringane i beredskapen har med andre ord vore godt kjende for regjeringa. Spørsmålet mitt er difor om justisministeren vil erkjenne at det ikkje er følgt godt nok opp av regjeringa, trass i at justisministeren sitt eige parti, Høgre, gjekk til val på beredskap i både 2013 og 2017.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg kan forsikre representanten om – og det mener jeg i dypet av mitt hjerte – at vi i dette landet aldri har hatt bedre beredskap enn det vi har i dag. Vi har aldri vært bedre forberedt både på de hendelsene vi vet kan komme, og de hendelsene vi ikke vet kan komme.

Det er helt riktig at vi har hatt mange hendelser de siste årene. Det er helt feil at hovedkonklusjonen til Gjørv-kommisjonen og koronakommisjonen var den samme. Koronakommisjonens hovedkonklusjon var at regjeringen samlet sett har håndtert koronasituasjonen godt. Det var ikke overskriften når det gjaldt Gjørv-kommisjonen.

Vi har hatt hendelser knyttet til cruiseskip, MS «Viking Sky», vi har hatt Gjerdrum nå i vinter, med mange menneskeliv som har gått tapt, og vi har hatt flere digitale angrep. Vi har i det hele tatt møtt mange situasjoner, og fordi vi, ikke minst, har bygd opp en grunnberedskap som er veldig god, har vi håndtert det godt. Vi har flere folk, vi har bedre kapasiteter, vi øver mer, vi har et fornyet lovverk, vi har funksjoner som sørger for at vi virker sammen bedre enn før, så min vurdering er at dette har vært topp prioritert av alle justisministre som har sittet i denne perioden.

Men så er det sånn med beredskap at man aldri blir ferdig. Vi kan aldri sette to streker under og si at nå er vi i mål. Dette er et pågående arbeid. Vi må hele tiden forbedre oss, vi må hele tiden øve, og vi må hele tiden også være forberedt på ting vi ikke aner kan komme. Derfor sa vi i fjor da vi fikk en koronapandemi, at vi kommer til å gjøre feil, vi kommer til å gjøre ting vi ikke har gjort før, og vi trenger at dette blir evaluert. Derfor satte vi veldig tidlig ned en koronakommisjon som nå, midt i koronapandemien, faktisk har kommet med sin første rapport. Jeg kan love at den skal vi lese nøye. Vi skal lære av den, og vi skal følge de råd vi får.

Lene Vågslid (A) []: Eg trur det er viktig at statsråden les den rapporten nøye, for koronakommisjonen sin rapport er tydeleg på at me ikkje var førebudde. Kommisjonen avdekte at regjeringa ikkje hadde sørgt for å oppdatere beredskapsplanane sidan 2014. Me mangla intensivkapasitet og utstyr. Regjeringspartia har før pandemien stemt ned forslag om ein nasjonal plan for smittevern og pandemi og stemt imot forslag om ein totalberedskapskommisjon. Aldri betre førebudd, seier statsråden. Likevel er ein av konklusjonane i koronarapporten at ein ikkje var godt nok førebudd.

Spørsmålet mitt er difor om statsråden meiner, etter koronakommisjonens alvorlege kritikk, at det likevel var rett å ikkje oppdatere pandemiplanen, at det var rett å stemme imot ein totalberedskapskommisjon, og at det var riktig å seie nei til ein ny nasjonal smittevernplan.

Statsråd Monica Mæland []: Vi hadde en pandemiplan, og vi hadde øvd på pandemi. Det framgår av koronakommisjonens rapport. Vi hadde revidert smittevernloven. Det gjorde vi i 2019. Vi hadde fastsatt en nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige, smittsomme sykdommer. Vi hadde etablert et mandat for Beredskapsutvalget for biologiske hendelser, og Helsedirektoratet hadde levert et grunnlag for ny helseberedskapslov. Det har vært arbeidet mye, og det har vært arbeidet godt. Men det vi så treffe oss, var noe vi ikke var forberedt på. Vi var forberedt på en pandemi, men ikke en pandemi som artet seg på den måten vi har sett nå, både i Norge og i resten av verden. Koronakommisjonen kaller det et paradigmeskifte, som verken vi eller resten av Vest-Europa var forberedt på. Kunne vi vært bedre forberedt? Ja, det kunne vi, men har vi jobbet med å forberede oss? Har vi jobbet med å øke beredskapen? Det har vi gjort hvert eneste år i åtte år.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Lene Vågslid.

Lene Vågslid (A) []: Eg får ikkje svar på det eg spør om. Når me viser til DSB sin rapport, viser han også til dei scenarioa, at f.eks. behovet for utstyr og intensivkapasitet burde regjeringa ha planlagt for. Det stod der.

Me har aldri god tid på å forbetre beredskapen. Men kva slags grep vil regjeringa setje i gang no, særleg for å bøte på det manglande leiingsansvaret for samordning? For uansett om konklusjonane i ulike rapportar ikkje er like, var det ingen tvil. Utfordringane med samordning og samvirke har regjeringa visst om i over ni år. Likevel blir det no peika på som framleis ei utfordring – ei regjering som gjekk til val på beredskap. Så kva vil statsråden konkret gjere no for å sørgje for at me får orden på leiing knytt både til samordning og samvirke i beredskapen?

Statsråd Monica Mæland []: Man kan jo lese denne rapporten på mange måter, og det forstår jeg at jeg og representanten nødvendigvis vil gjøre på ulik måte. Men det er jo ikke slik at vi ikke har samordningsmekanismer. Det er jo ikke slik at vi ikke samordnet oss. Det gjorde vi hver eneste dag hele døgnet, og det gjør vi fortsatt. Det er slik at vi har på plass et nytt plansystem. Vi har en samordningsinstruks. Vi har et kriseråd, og vi har en kriseberedskap. Statsministeren etablerte et koronautvalg i regjeringen som raskt møttes, ofte. Så vi har samordningsmekanismer. Kan vi bli bedre? Ja, det kan vi alltid, men det å si at verden ikke har forandret seg siden 2013, er med all respekt grunnleggende feil. Veldig mye har endret seg, og det har vært gjort en fantastisk jobb fra utrolig mange mennesker i staten, i kommunene, i fylkene. Man har bestrebet seg hver eneste dag i denne pandemien, og det gjør vi fortsatt, på å gjøre jobben best mulig. Så må vi alltid lære av situasjoner som denne og stadig vekk forbedre oss.

Presidenten: Martin Henriksen – til oppfølgingsspørsmål.

Martin Henriksen (A) []: Da statsminister Erna Solberg sa at vi hadde en plan for en pandemi, men ikke for denne, var det oppsiktsvekkende. I dag gjentar justisministeren de samme ordene fra Stortingets talerstol.

Fagdirektoratene har i flere år hatt pandemi som en av de mest sannsynlige hendelsene med store konsekvenser. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps, DSBs, scenario for pandemi viste at en pandemi kunne gi langt flere smittede, flere døde og flere sykehusinnleggelser enn det vi har hatt med covid-19, heldigvis, men det var altså ikke den pandemien regjeringa hadde en plan for.

Betyr det at regjeringa forberedte Norge på en pandemi som var mindre alvorlig enn det fagdirektoratene advarte mot?

Statsråd Monica Mæland []: Det er slik at den pandemien vi forberedte oss på, var en influensaliknende sykdom. Den pandemien vi har fått, er et virus som smitter raskere og er mer alvorlig – et paradigmeskifte kaller koronakommisjonen det. Vi hadde forberedt oss, men ikke på den virkeligheten som traff oss. Og på mange måter kan vi godt få kritikk for at virkeligheten overgikk fantasien. Det rammet oss, det rammet hele resten av verden.

Så får vi være veldig glad for at vi hadde systemer som gjorde at vi raskt var i stand til å sette inn tiltak på mange ulike områder, for denne pandemien traff alle deler av vårt samfunn. Det er ingen som er uberørt av dette.

Jeg gjentar: Vi har aldri vært bedre forberedt, men vi kommer hele tiden til å kunne gjøre en enda bedre jobb. Det er jobben vår nå under pandemien, i læring av pandemien og ikke minst i forberedelsen av de hendelser vi vet både kan skje og ikke kan skje.

Presidenten: Martin Henriksen – til oppfølgingsspørsmål.

Martin Henriksen (A) []: Jeg opplever regjeringa som lite ydmyk overfor å se feil de selv har gjort. Koronakommisjonens konklusjon er ikke, som justisministeren nå sa, på generell basis at regjeringa har håndtert det godt. Det handler om perioden etter at pandemien kom til landet. Koronakommisjonen konkluderer faktisk med alvorlig svikt i arbeidet før pandemien kom til Norge. Det er en hard dom over Erna Solbergs arbeid med beredskap. Svikten ligger bl.a. i at beredskapsplanen for pandemi ikke var oppdatert siden 2014, at man visste at det var stor sannsynlighet for at det ville bli vanskelig å skaffe smittevernutstyr, men ikke utbedret det. Det var advart mot lav intensivkapasitet – den ble ikke økt. Og koronakommisjonen peker på at statsministeren ikke sørget for å samordne aktørene i den første fasen av pandemien.

Hvilke vurderinger var det som lå til grunn for at man valgte å ikke oppdatere beredskapsplanen for pandemi, ikke tok grep for økt beredskapslager for smittevernutstyr, eller for økt intensivkapasitet før den mulige pandemien DSB hadde advart mot, kom til landet?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg har allerede svart på dette. Vi har styrket beredskapen på alle områder. Så svarer jeg hovedsakelig for justis- og beredskapssektoren, som representanten Henriksen selvfølgelig vet. Jeg kan godt liste opp hva vi har gjort der.

Vi hadde en pandemiplan. Vi hadde øvd på pandemi, men ikke en sykdom som det vi har sett komme. Den har kommet overaskende på oss, men den har kommet overraskende på alle. Senest i dag ser vi bilder fra India som er helt grufulle. Vi er kommet heldig ut. Det skyldes ikke bare at vi har tillit mellom folk, det skyldes også at vi har beredskap, at vi har systemer, at vi har mennesker i alle sektorer som har stått på døgnet rundt nå i over et år, og som har gjort en kjempejobb. Så vi var forberedt, men vi var ikke godt nok forberedt. Det har vi gjentatt, og det har statsministeren gjentatt. Og jeg forstår faktisk ikke at man etterspør manglende ydmykhet. Er det noe vi er ydmyke overfor, og som vi har sagt fra dag én, er det at vi kommer til å gjøre feil, og vi må lære.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Dette er jo en oppsiktsvekkende mangel på erkjennelse, og jeg tror det er en del av regjeringens kommunikasjonsstrategi å kalle dette et «paradigmeskifte» og snakke mest mulig om etter 12. mars og minst mulig om det koronakommisjonen sier om mangel på beredskap før 12. mars. Det fantes ikke lager av smittevernutstyr. Det fantes ikke lager av annet helsemateriell heller. Intensivkapasiteten var utrolig svak.

Det er ikke slik at det ikke har vært påpekt av opposisjonen. Senterpartiet har i hvert fall fremmet 15 forslag om bedre beredskap i løpet at de siste sju årene. Da har jo Høyre vekselvis smilt overbærende og skarpt kritisert oss for å overdrive. Men koronakommisjonen retter jo faktisk alvorlig kritikk mot beredskapen før pandemien.

Et av de forslagene Senterpartiet har fremmet, er om en ny totalberedskapskommisjon. Det har gått 20 år siden Norge sist hadde en grundig gjennomgang av alle deler av samfunnets beredskap. Det har Høyre stemt imot ved enhver korsveg. Vil Høyre nå se med åpne øyne på en totalberedskapskommisjon?

Statsråd Monica Mæland []: Det er ikke regjeringen som har kalt dette et «paradigmeskifte». Det er det koronakommisjonen som har gjort.

Så skjønner jeg at man etterspør ydmykhet, men da har man rett og slett ikke lyttet – eller villet lytte – til det vi har sagt i over ett år nå: Vi kommer til å gjøre feil, vi er et sted vi aldri har vært før, dette har rammet oss og resten av verden. Men hvis representanten er uenig i at dette var en pandemi som utartet og har utartet og fortsatt gjør det på en måte som representanten så, ja da er vi rett og slett av ulik virkelighetsoppfatning. Vi er der at vi har en pandemi som har endret seg, et virus som har mutert, og som har mange ulike varianter, og det må vi forberede helt fortløpende.

Når det gjelder en totalberedskapskommisjon, som Senterpartiet har foreslått, har ikke vi avvist det, men vi har avvist tidspunktet for det. Nå er vi i en pandemi. Nå bruker vi alle kreftene våre på det. Så har vi satt ned en koronakommisjon. De skal fortsette sitt arbeid. Så det handler om hvordan vi bruker kreftene her og nå.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg har ikke bedt regjeringen om å være ydmyk – jeg brukte ikke ordet i det hele tatt i mitt innlegg. Jeg sier bare at det er en oppsiktsvekkende mangel på erkjennelse av den delen av koronakommisjonens rapport som handler om beredskapen før pandemien. Det fantes ingen beredskapslager av smittevernutstyr og helsemateriell. Det er et faktum.

Så sier, sjølsagt, kommisjonen at det er et paradigmeskifte – det vet vi alle sammen. Men regjeringens kommunikasjonsstrategi er at de bare skal snakke om det og ikke skal snakke om beredskapen før. Da må jeg si når statsråden sier at Høyre ikke har avvist en totalberedskapskommisjon, at jo, det har Høyre faktisk gjort. De har stemt det ned gang etter gang, på tross av at det nå er 20 år siden sist vi gikk gjennom hele samfunnets beredskap. Høyre har ledd av Senterpartiet, gjort litt narr av oss for å fremme en slik sak. Var det kanskje fordi det var Senterpartiet som fremmet forslaget, at ikke Høyre og regjeringen fant grunn til å gå inn for et så viktig forslag?

Statsråd Monica Mæland []: Med all respekt, jeg har ikke ledd av Senterpartiet, jeg har tvert imot svart ordentlig og skikkelig på de spørsmålene Senterpartiet har hatt. Jeg tror jeg har svart både skriftlig og muntlig om en totalberedskapskommisjon. Da må jeg bare gjenta: Vi har ikke avvist det, men vi har avvist tidspunktet for det. Det er jo ikke sånn at sånne kommisjoner lever i et vakuum for seg selv. De krever et apparat rundt seg. De samme menneskene som nå håndterer en krise, de samme menneskene som sørver en koronakommisjon, ønsker altså Senterpartiet at nå skal bruke krefter på en totalberedskapskommisjon. Det er det vi har avvist. Vi har sagt at vi må gjøre ting i riktig rekkefølge.

Jeg er veldig opptatt av å se på sårbarheter i samfunnet. Jeg er veldig opptatt av å lære. Jeg er veldig opptatt av å bli flinkere. Men vi må gjøre ting i riktig rekkefølge. Derfor har vi sagt, når spørsmålet har vært oppe dette året, at nå må vi håndtere krisen. Så har vi satt ned en kommisjon, som gjør et veldig grundig arbeid. De har gått igjennom 25 000 sider med dokumenter, tror jeg, i tillegg til alle samtaler, intervjuer og innspill de har fått. Så ting må bare gjøres i riktig rekkefølge.

Presidenten: Ingvild Kjerkol – til oppfølgingsspørsmål.

Ingvild Kjerkol (A) []: Statsråden insisterer på at det har vært oppdaterte planer, og at det har vært øvelser for krisehåndtering av en pandemi, men koronakommisjonen slår fast at de nasjonale beredskapsplanene for pandemi ikke har vært oppdatert siden 2014.

Jeg har lyst til å opplyse statsråden om at korona ikke var et ukjent virus. Man forberedte seg kanskje på en influensapandemi, men vi hadde hatt SARS-epidemien med tilsvarende alvorlige konsekvenser for dem som den gang ble rammet. I DSBs planer lå det langt mer alvorlige scenarioer til grunn enn det som regjeringen hadde i sine ikke oppdaterte planer. Mener statsråden at det hadde vært øvd, at planene hadde blitt oppdatert, og at man var godt nok forberedt på en pandemi?

Statsråd Monica Mæland []: Nå forsøker representanten å legge ord i munnen på meg. Jeg sa: Vi hadde en pandemiplan. Jeg sa vi hadde øvd. Jeg sa ikke at det var oppdatert. Det har jeg aldri hevdet. Vi har også erkjent at det var mangler i forberedelsen, og at det var mangel på smittevernutstyr. Derfor fikk vi fort på plass innkjøpsordninger, og vi bygger opp lager. Så jeg har svart på det jeg har blitt spurt om. Det foreligger en pandemiplan. Det foreligger øvelser, men ikke i det omfang og ikke med de virkemidler som vi satte inn. Det får vi kritikk for. Det er en kritikk jeg tar på alvor.

Vi hadde ikke øvd på å stenge ned det norske samfunn. Jeg tror ikke noen av oss hadde sett for seg at det kunne komme til å skje. Det var også planlagt en pandemiøvelse i 2009, etter svineinfluensaen. Den ble heller aldri avholdt, fordi man anså selve influensapandemien – som man den gang faktisk ikke fikk, men som man forberedte seg på – som en god nok øvelse. Så det forelå et planverk. Det var ikke godt nok. Forberedelsene var ikke gode nok, og vi må bli bedre. Men da pandemien inntraff, greide vi å snu oss rundt. Vi har færre døde og syke enn andre land – heldigvis for det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Å stemme Iran inn i FNs kommisjon for beskyttelse av kvinners rettigheter er som å gi en brannstifter jobben som brannsjef, uttalte direktør i UN Watch, Hillel Neuer. Og han sa at det var absurd og moralsk forkastelig.

Den 22. april var det nettopp det FNs økonomiske og sosiale råd gjorde, og 4 av 15 vestlige land syntes det var en god idé – og kanskje også Norge. Hvem vet – i hvert fall ikke vi folkevalgte i denne sal.

Iran er et religiøst diktatur hvor kvinner blir steinet til døde for utroskap, hvor kvinner blir fengslet for ikke å gå med hijab, hvor straffemetoder som pisking, steining, henging, amputasjon av hender og føtter, tortur og voldtekt er en del av straffesystemet, hvor barneekteskap kan inngås fra 13-årsalder, hvor tvangsekteskap er akseptert og jenter giftes bort av verge, og hvor menn ikke håndhilser på kvinner – alt i tråd med sharia, islams lovverk.

På World Economic Forums indeks over likestilling rangeres Iran på plass nr. 139 av 142. Norge har flere ganger tidligere nektet å oppgi hva vi har stemt ved valg av land til sentrale posisjoner i FN. UD har vist til FNs prosedyrer. Vel, har vi stemt for dette, er ikke vår troverdighet mye verd. Da har vi mistet vårt moralske kompass.

Utenriksministeren har tidligere hevdet at Norge overfor Iran vil gi tydelig uttrykk for hva vi mener om landets behandling av kvinner, og hun har lagt til: og hva vi forventer av dem. Det er historien om musa som brølte.

Norges stemmegivning dreier seg ikke om prosedyrer. Det er et signal – et signal til undertrykte kvinner alle andre steder i verden.

Tidligere har utenriksministeren ikke villet fortelle hva Norge stemte 22. april, så la meg omformulere spørsmålet: Mener utenriksministeren at Iran er egnet og har gjort seg fortjent til å sitte i FNs kommisjon for beskyttelse av kvinners rettigheter?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Som jeg svarte representanten Tybring-Gjedde i debatten vi hadde torsdag forrige uke, oppgir ikke Norge sin stemmegivning – i tråd med prosedyrereglene i FN. Det har vært praksis under vekslende regjeringer, og det er fordi FN-systemet er innrettet slik at man ikke oppgir hvor man stemmer, og hva man stemmer på. Det betyr også at vi ikke gir beskjed om hva vi ikke stemmer på, selv om det selvfølgelig av og til kan være fristende.

Som jeg også sa i debatten vi hadde på torsdag, er det utvilsomt slik at Iran har betydelige utfordringer når det gjelder menneskerettigheter. Det er noe vi påpeker og har påpekt i lang tid. Det er også grunnen til at vi slutter oss til bl.a. EUs restriktive tiltak mot iranske tjenestepersoner. Det er også årsaken til at det å ta opp menneskerettigheter alltid er et helt sentralt punkt både multilateralt og bilateralt med Iran.

Når jeg sier at det ikke er noen tvil om at Iran har store menneskerettighetsutfordringer, ligger det også i det at vi mener at Iran har en veldig lang vei å gå før de kan sies å oppfylle de grunnleggende rettighetene som kvinner og alle andre har. Det betyr også at vi kommer til å holde Iran ansvarlig i den posisjonen de nå har fått. Og som representanten sikkert også er kjent med, var det fem land som stilte til disse fem plassene.

For oss kommer det til å være viktig å fortsette den veldig tydelige linjen vi har når det gjelder Iran og menneskerettigheter og særlig kvinners rettigheter. Vi har flere ganger den siste tida også tatt opp navngitte kvinnerettsaktivisters situasjon når de er fengslet, og særlig nå i det siste fordi koronaen også har gjort betydelige utfordringer enda større. Og det er noe Norge, i tråd med en fast og langvarig linje, kommer til å fortsette med.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg hører utenriksministeren si at prosedyrer er viktigere enn moral. Jeg fatter ikke hvordan man kan sitte i FN og mene det. Da er jo poenget med å sitte i FN borte, mener jeg.

Jeg skal gå litt videre, for jeg får jo ikke mer svar. Prosessen rundt et mulig salg av Bergen Engines til russiske interesser har avslørt svakheter ved regjeringens evne til å koordinere sikkerhetspolitikk. Også hvordan vi forholder oss til land utenfor våre nærområder, er norsk sikkerhetspolitikk, fordi det kan skape gjensidig avhengighet, noe også utenriksministeren var inne på. Hestehandler i forbindelse med kampanjen for å få oss valgt inn i Sikkerhetsrådet er et slikt tilfelle, som utenriksministeren har sagt finnes. Regjeringens manglende vilje til å følge opp Stortingets vedtak om å nekte land som selv ikke praktiserer religionsfrihet, å finansiere religiøs frihet i Norge, er et annet eksempel, med referanse til Saudi-Arabia.

Kan utenriksministeren nå informere Stortinget om hvordan en beslutning om å stemme i FN fattes? Er det embetsverket? Er det det diplomatiske korps som vet dette? Vi vet det jo ikke. Er det utenriksministeren? Er det statsministeren? Hvem involveres for å vite hva vi faktisk foretar oss i FN?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Det er nesten umulig å svare på spørsmål som legger inn så mange ulike og feilaktige premisser. La meg likevel først bare si at spørsmålet om regelverk når det gjelder finansiering av bl.a. religiøse hus, ligger under Barne- og familiedepartementet, der det utarbeides regelverk nå, som også representanten tør være kjent med.

Det er ikke sånn at vi driver hestehandler når det er stemmegivning til f.eks. Sikkerhetsrådet eller FNs menneskerettighetsråd. Det er viktig for Norge å stemme på en måte som gjør at vi ivaretar norske interesser. Og det er – som jeg også har opplyst Stortinget om både i redegjørelser om Sikkerhetsrådets arbeid og på spørsmål fra stortingsrepresentantene – sånn at vi i noen sammenhenger, det er en helt vanlig praksis, inngår stemmebytteavtaler med land der vi ser at vi kan ha en gjensidig interesse, f.eks. av å få Tyskland inn i Sikkerhetsrådet, som vi typisk gjorde ved forrige korsvei, og Tyskland ønsket å få oss inn i Sikkerhetsrådet. Det er da basert på vurderingen av norske interesser.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Christian Tybring-Gjedde.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Stemmebytte er vel et annet ord for hestehandel, i hvert fall sånn jeg har lært hva hestehandel betyr.

Regjeringen har en opplysningsplikt overfor Stortinget. Informasjonen skal være sann og tilstrekkelig, og med referanse til Grunnloven § 82 heter det at opplysningsplikten tilsier at Stortinget har krav på å bli informert om departementets endelige avgjørelser. Regjeringen har plikt til å informere Stortinget om hva regjeringen har besluttet i sentrale spørsmål som potensielt kan få konsekvenser for landets fremste folkevalgte. Velger regjeringen å ikke gjøre dette, må det henvises til vedtak fattet i Stortinget. Regjeringen kan, når det er påkrevet, beslutte å ikke informere Stortinget, men da må den begrunne dette i vedtak som er fattet i Stortinget. Da er sikkerhetsloven relevant.

Mener utenriksministeren at sikkerhetsloven er til hinder for å gi Stortinget den etterspurte informasjonen? Og aller viktigst: Vil utenriksministeren være villig til å stille i den utvidete utenriks- og forsvarskomité og gi en orientering om hva Norge stemte i denne saken?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Igjen: Det er mange premisser i dette spørsmålet som det er vanskelig både å tilbakevise på kort tid og for så vidt også å fortelle hvordan situasjonen er rundt. Men jeg har da aldri hevdet at sikkerhetsloven skulle være til hinder for at man diskuterer stemmegivning i FN. Jeg har tvert imot sagt at det er FNs prosedyreregler som gjør at landene, og dette gjelder alle land, ikke forteller hvilken stemmegivning de har, dvs. verken hvem de stemmer på, eller hvem de ikke stemmer på. Det er et nedfelt prinsipp i FN, og det mener jeg er en troverdighet og tillit Norge også må fortsette å ha.

Jeg mener derfor at det å trekke linjene til Grunnloven i denne sammenheng blir veldig spesielt. Regjeringa har åpenbart en plikt til å gi informasjon til Stortinget og til å gi sannferdig informasjon. Det gjør vi også. Men jeg har heller aldri opplevd at noen tidligere regjering har blitt utsatt for spørsmål om hvorvidt det er i strid med Grunnloven.

Presidenten: Christian Tybring-Gjedde – til oppfølgingsspørsmål.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Det er kanskje fordi det er brudd på Grunnloven. Vi stortingsrepresentanter deltar i internasjonale fora. Jeg er bl.a. leder for NATO PA-delegasjonen. I den sammenheng er det også utenrikspolitikk på vegne av Stortinget. Det er helt avgjørende for meg å vite hvordan regjeringen forholder seg til utenrikspolitikk også i FN, i alle mulige slags sammenhenger. Og vi har krav, som nasjonal folkevalgt forsamling, på å vite hva regjeringen mener i utenrikspolitikken, og hva den faktisk gjør.

Prosedyrene i FN er for denne nasjonalforsamlingen helt irrelevante. Jeg skjønner at det kan være veldig behagelig for regjeringen å vise til prosedyrer, slik at en kan fortsette med hestehandler når det gjelder stemmebytte, som utenriksministeren sier. Men det er faktisk noe som heter moral også, og det går foran prosedyrer. Mener altså utenriksministeren at prosedyrer i FN er viktigere enn å vise tydelig hvor vi står moralsk?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Regjeringa viser gjennom utenrikspolitikken hvor vi står. Vi har en åpen og fri debatt om norsk utenrikspolitikk. Senest for to uker siden var jeg her og redegjorde for norsk utenrikspolitikk i én time. Vi hadde debatt forrige torsdag. Det står enhver representant fritt å stille både skriftlige og muntlige spørsmål, stille i debattene, stille interpellasjoner. Det opplever jeg også at det er interesse for på Stortinget. Jeg holder to årlige redegjørelser om EU- og EØS-spørsmål. Jeg holder også én årlig redegjørelse om Norges arbeid i Sikkerhetsrådet.

Det er med andre ord stor adgang til å diskutere utenrikspolitikk og hvor Norge står. Jeg opplever jo at det er en ganske bred konsensus om de lange linjene i den norske utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det har det vært gjennom vekslende regjeringer i mange år. Men det er også sånn, selvfølgelig, at representanten Tybring-Gjedde, som jo ofte mener noe annet, står fullt og helt fritt til å mene det. Men jeg redegjør altså grundig for norsk utenrikspolitikk svært ofte i Stortinget.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Mitt spørsmål går til justis- og beredskapsministeren.

En av Alf Prøysens mest kjente viser handler om bonden Lars som skulle til Hamar med slakt. Lars var den som til vanlig styrte gården med hard hånd, men når Lars var på Hamar, fikk dyrene gå som de ville, kona kunne gå gjennom Lars’ brev og finne kontanter, datteren fikk treffe stallkaren, og sønnen lurte til seg både røyk og vin fra faren. Og mens timene gikk på Hamar, satt Lars og spilte vekk pengene han hadde tjent.

Hadde Prøysen levd i dag, hadde han kanskje skrevet om langt viktigere ærend på Hamar. Med politireformen er det lagt ned og sentralisert en rekke politiarrester i Norge. Innlandet, som er større enn Danmark i areal, har bare én arrest igjen, og den ligger på Hamar. Fra Dovre, Lesja og Tynset er det over 20 mil til Hamar, hver vei. Og når politiet kjører folk til arresten på Hamar, kan det gå timevis uten politiberedskap i store områder. Eller for å omskrive Prøysen: Lars er på Hamar, og vi er uten ordensmakt.

Stadig oftere opplever folk at politiet ikke er først på stedet ved alvorlige hendelser. Men også det forebyggende arbeidet blir skadelidende. Til NRK 22. april sier Kjartan Waage, fungerende nestleder i PF Innlandet:

«I forbindelse med sentralisering så føler de som jobber mer i utkantstrøk og i mindre enheter at de ikke blir hørt i sine saker, og de problemene som dukker opp der ute.»

Og han legger til:

«De føler også at mannskapene som de har hatt, nå skal løse oppdrag sentralt. Og de får ikke gjort de forebyggende tiltakene som de selv ønsker å drifte.»

Er statsråden fornøyd med den historiske sentraliseringen som har vært av norsk politi?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er fornøyd med at vi har gjennomført politireformen. Jeg er fornøyd med at vi følger opp viktige punkt i Gjørv-kommisjonens rapport, som handlet om manglende koordinering og manglende samordning. Vi husker en operasjonssentral som brøt sammen. Vi husker en beredskapstropp som ikke kom seg til Utøya. Det er mye vi kan si om den rapporten. Dommen over politiberedskapen vår var veldig, veldig alvorlig.

Vi har også fått en politianalyse i etterkant som går grundig gjennom politiet. Derfor var det et ganske stort flertall i denne sal, selvsagt mot Senterpartiets stemmer, for å reformere politiet.

De har fått større og sterkere distrikt, de har fått større og sterkere enheter, og de har fått mer kompetanse og bedre metoder. Vi har nå 3 600 flere ansatte i politidistriktene i hele landet, vi øver mer, vi har nye båter og biler, nye politihelikoptre og et nasjonalt beredskapssenter.

Politiet har altså gjennomgått en enorm endring. Vi har hatt det som topp prioritet, og det er helt nødvendig.

Så er det ikke slik, som det påstås, at politiet rykker ut mindre enn før. Politiet hadde på ett år 100 000 flere anrop. Politiet rykker ut oftere, og de rykker ut raskere. Det er fordi vi i forbindelse med politireformen bestemte oss for å gjøre noe med alle de historiene vi leste, om hvor lang tid det tok før politiet kom.

Vi innførte responskrav. Vi måler politiet. Vi har tre ulike kategorier, og i høst nådde politiet for første gang alle tre kategoriene. Det er viktig. Folk i hele landet skal ha trygghet for at politiet kommer.

Så ser vi at det noen steder tar tid. Det har ingenting med politireformen å gjøre, selv om jeg skjønner at noen vil gjøre dette til en debatt om det. Tvert imot: Etter politireformen måler vi. Vi vet hvor politiet kommer, og vi vet når de kommer.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det den målingen viser, er at mange steder i Norge – på mange mindre steder – er responstiden blitt lengre fra 2016 og til siste måling i 2020. I VG for kort tid siden var det en sak om lokalt brannvesen i Salangen som måtte gjøre politi- og ambulanseoppgaver, bl.a. på grunn av sentralisering av politiet og ambulansetjenesten. Lignende historier har i nyere tid kommet fra både Bjørnevatn, Karasjok, Hardanger, Setesdal og mange ulike steder i landet. Brannfolk må pågripe både drapsmenn og voldelige og utagerende personer. Dette blir også påpekt i rapporten fra DSB i 2019 – av alle oppdrag i brann- og redningstjenesten tronet helseoppdrag øverst med 6 000.

Er statsråden som beredskapsminister bekymret for at brannmenn må utføre politioppdrag på denne måten?

Statsråd Monica Mæland []: Det er en historiebeskrivelse jeg rett og slett ikke slutter meg til. Det er en historiebeskrivelse som handler om at politireformen gjør at vi som bor i et langstrakt land med avstander – vi bor i hele landet, heldigvis for det – har situasjoner hvor det tar tid før politiet kommer. Jeg kunne vist deg hundrevis av oppslag fra før politireformen hvor akkurat det samme skjer. Nettopp derfor innførte vi responstid. Vi er opptatt av at politiet skal nå sine mål, og at man har krav til hvor lang tid det kan ta. Men det skjer at det tar tid. Vi hadde en hendelse forrige helg i Hardanger, hvor man er avhengig av å rekvirere en ferge. Sånn er det i dette landet – det er færre politifolk på Varaldsøy enn det er i Bergen. Det er en politikk jeg oppfatter at alle står bak, rett og slett fordi risikobildet er forskjellig.

Så går vi nå gjennom og ser på hvilke varslinger brannvesenet rykker ut til, og hvilke varslinger politi og helsevesen rykker ut til. De fleste ulykker er bilulykker. Da er det kanskje ikke politiet som skal være der først.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Sigbjørn Gjelsvik.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Politiet er jo en rekke steder i Norge mindre tilstedeværende enn før, og beredskapen er dårligere enn før, bl.a. gjennom en massiv nedlegging av lensmannskontor en rekke steder i Norge. I 2009 sa statsminister Erna Solberg til VG som en kommentar til at lensmannskontoret i Nord-Odal var åpent to dager i uken, fra kl. 10 til kl. 14:

«Noe av den grunnleggende servicen fra politiet forsvinner. Dette er tragikomisk.»

Og videre:

«Dette bildet er et illustrerende eksempel på krisen i politiet. Mange steder er tilgjengeligheten for innbyggerne minimal. Folk får ikke levert anmeldelser og de får ikke kontakt med politiet.»

Hva har så regjeringen gjort? Jo, den har lagt ned lensmannskontoret både i Nord-Odal og i Sør-Odal, elleve polititjenestemenn er borte fra området. Mener justisministeren at folk og bedrifter rundt omkring i Norge har fått et mer tilgjengelig politi etter at regjeringen har gjennomført tidenes sentralisering av politiet?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg har sagt det før i dag, og jeg vil gjerne gjenta det: Vi har aldri hatt en bedre politiberedskap i dette landet enn det vi har akkurat nå. Det er altså sånn at man ikke kan telle beredskapen avhengig av hvor mange kontorer man har, og at noen av kontorene bare har åpent et par timer noen dager i uken. Det er ikke det politiberedskap handler om. Overgrep mot barn skjer syv dager i uken, 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Vi må ha et politi som håndterer de mest alvorlige sakene, og det gjør norsk politi. Det handler ikke om hvilken kontoradresse de har, eller hvilket kontor de er på.

Forskjellen på brannvesen og politi er jo nettopp at mens politiet er ute på oppdrag hele tiden, så venter brannvesenet på oppkall. Det er to helt grunnleggende forskjeller. Vi går nå gjennom det – DSB har fått i oppdrag å gå gjennom det, slik vi varslet i samfunnssikkerhetsmeldingen, og se på oppdragene og se på innholdet. Det er ikke sånn at brannvesenet skal gjøre politiets oppgaver. Det tror vi heller ikke er situasjonen, men vi skal gå gjennom dette. Men beredskapen har blitt bedre i hele landet.

Presidenten: Sigbjørn Gjelsvik – til oppfølgingsspørsmål.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Hvis en ser på beredskapen og politi som er ute, eksempelvis på Romerike, der jeg selv bor, et område som har ca. 300 000 innbyggere: Tidligere hadde en en beredskapsinstruks som sa at det skulle være minimum fire patruljer i det området hele tiden. Den beredskapsinstruksen måtte avvikles fordi en sa at Øst politidistrikt ikke hadde ressurser til å følge opp.

Utfordringen er nettopp det at på en rekke steder i Norge blir politiressursene bundet opp, bl.a. som følge av lang vei til arresten. En ser også at det tar lang tid i Asker og Bærum, og en ser det i Buskerud. Hvis en eksempelvis skal innbringe en person fra Gol eller Hemsedal, er kanskje politipatruljen vekk i femseks timer fra det området før den er tilbake igjen. En har sagt i Stortinget i forbindelse med politimeldingen at regjeringen blir bedt om å gjenåpne politiarrester i områder der det tar for lang tid. Hva slags oppfølging vil regjeringen gjøre av det konkrete vedtaket?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg tror ikke representanten kan være uenig med meg i at det aldri har vært ansatt flere politifolk i hvert eneste politidistrikt enn det er nå, at de har bedre utstyr, at de øver mer. At vi har fått på plass fellesenheter, det liker ikke Senterpartiet å snakke om. Fellesenhetene er veldig viktige. Det å drive analyse, etterforskning, det å gå grundig inn i alvorlige saker, er kjempeviktig, og det er det i hele landet.

Når det gjelder anmodningsvedtaket fra Stortinget, er svaret veldig enkelt. Alle anmodningsvedtak i Stortinget skal regjeringen følge opp, og det skal vi gjøre også med dette. Men det å telle kontorer eller arrestplasser er ikke det som er viktig for grunnberedskapen i dette landet. Det er at folk får hjelp når de trenger det, og at de blir hørt når de trenger det. Nå har vi over 730 000 anrop på 112, hvor de får svar innenfor en grense på 20 sekunder. Det er viktig, for det er det første kontaktpunktet en har når noe alvorlig skjer.

Presidenten: Lene Vågslid til oppfølgingsspørsmål.

Lene Vågslid (A) []: Det var nødvendig med ei politireform. Så er me ueinige om gjennomføringa av politireforma er i tråd med det Stortinget sa. Arbeidarpartiet meiner at det forliket me inngjekk med regjeringa om nærpolitireforma, for lengst er brote. Det er ingen tvil om at det er tilsett mange, mange fleire i norsk politi, men det er ikkje tilsett politifolk der ein var einig om at dei skulle tilsetjast: lokalt, i nærpolitiet. Me ser òg at det er stor mangel på påtalejuristar, så om ein er veldig oppteken av dei som er utsette for den aller mest alvorlege kriminaliteten, er det underleg at ein ikkje har rydda opp i påtalekrisa.

No har me fleire eksempel bl.a. frå Øst politidistrikt, der det er ein svært krevjande situasjon, der offer for kriminalitet må vente i lange tider før sakene deira blir tekne opp til etterforsking eller blir iretteførte eller ein får ein dom. Spørsmålet er: Kvifor prioriterer ikkje regjeringa rettssikkerheita for offer for kriminalitet, som står i desse lange køane mens kriminelle får strafferabattar?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg oppfatter at Arbeiderpartiet var enig i reformen. Jeg oppfatter vel også at Arbeiderpartiet langt på vei har vært enig i gjennomføringen av reformen. Jeg har ikke hørt at Arbeiderpartiet er uenig i at vi får flere og sterkere fellesenheter, jeg har ikke hørt at man er uenig i organiseringen av politidistriktene, men man ønsker seg flere ansatte i de geografiske enhetene for patruljene. Det er vi helt enig i. Derfor gjorde vi et historisk vedtak i fjor, da vi ansatte 400 ekstra politifolk, som vi har vært veldig tydelige på at etter koronahåndteringen, grensehåndteringen, skal tilføres de geografiske enhetene. Vi nådde i fjor to per tusen. Det har vært et viktig mål for Arbeiderpartiet, og det har det vært for regjeringen. Nå når vi det målet, og det skal være bunnplanken i politiberedskapen. Så er det slik at også når det gjelder påtalejurister, har det vært gjort en veldig tydelig satsing. Øst politidistrikt har 50 pst. flere påtalejurister nå enn de hadde i 2013. De jobber med å få ned restansene, men jeg er helt enig i at det fortsatt skal være et prioritert område å styrke påtalesiden av politiet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren.

I dag er det svært mange barn som ikke går i SFO. Den nasjonale evalueringen viser at mange familier velger bort skolefritidsordningen fordi de ikke har råd. Konsekvensen er at mange barn på 1.–4. trinn ikke får delta i lek, læring og fellesskap i SFO. Mange av disse er blant dem som kanskje hadde hatt aller størst glede av et godt SFO-tilbud.

Rundt om i landet i dag er det et stort sprik i både pris og kvalitet, og en stor del av kvaliteten i denne viktige delen av ungenes hverdag er overlatt litt til tilfeldighetene fra kommune til kommune. I dag har nemlig SFO ingen statlige reguleringer av krav til kvalitet og innhold, og det er store lokale variasjoner i prisen. I 2019–2020 var gjennomsnittlig månedlig foreldrebetaling på skoler 2 500 kr for en heltidsplass og 1 500 kr for en deltidsplass, men prisen varierer fra null til godt over 3 000 kr i måneden for en heltidsplass mellom ulike kommuner.

Det store spørsmålet nå er hva som skal skje med SFO. Har regjeringen en plan for å øke kvaliteten, og har regjeringen en plan for at alle barn som ønsker det, skal få være med? Mitt spørsmål til kunnskapsministeren er: Hva er regjeringens plan for at alle barn skal få være med i SFO?

Statsråd Guri Melby []: Jeg er veldig glad for at representanten gir meg en mulighet til å snakke om en sak som jeg brenner veldig for selv, nemlig det å sikre et godt tilbud på SFO og AKS til barn over hele landet. Historisk sett har utforming av tilbudet og også prisfastsettelse i veldig stor grad vært opp til kommunene. Noen kommuner har da satset på kvalitet i SFO. For eksempel vil jeg si at Oslo kommune har gått foran. Der laget man for mange år siden en egen rammeplan, og man har definert det med en annen type innhold og derfor også gitt det et annet navn, nemlig AKS i stedet for SFO.

Vi har ment at vi trenger en sånn type rammeplan også nasjonalt for å sikre kvaliteten i alle landets kommuner, og derfor sendte vi et forslag til rammeplan på høring i vinter. Den høringen er gjennomført, og vi er egentlig klar for å implementere den rammeplanen veldig snart, som vil si noe om hvilke krav vi stiller til innhold i SFO og AKS over hele landet.

Som representanten var inne på, er det et stort sprik i foreldrebetalingen. Jeg er litt usikker på om det var i inneværende statsbudsjett, eller om det var året før at vi for første gang innførte gradert foreldrebetaling, som gjør at noen av dem som har de laveste inntektene, enten slipper å betale eller må betale en veldig lav pris for SFO. Jeg mener at det er et skritt i riktig retning, men vi er langt fra i mål, og jeg mener at vi bør gå i samme retning som det vi har gjort med barnehagene. Der har vi nå sikret gratis kjernetid til barn fra over 46 000 familier med lavinntekt. Jeg mener vi bør få til det samme også på SFO, og at det bør være et viktig mål for neste stortingsperiode.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg takker for svaret, men jeg oppfatter likevel at regjeringens plan er å utvide ordningen med en eller annen form for behovsprøvd rabatt eller gratistilbud. Erfaringene med de behovsprøvde ordningene er jo ikke så veldig gode. Det viser seg at det fortsatt er mange som faller utenfor disse ordningene, mens de kommunene som tyr til universelle ordninger, i veldig stor grad klarer å få alle med. Har statsråden – når hun ser på de store forskjellene som er mellom kommunene som har gått over til en universell gratisordning, og resten av landet – egentlig noen dokumentasjon på at en behovsprøvd ordning fungerer, hvis målet er at alle som ønsker det, skal få være med?

Statsråd Guri Melby []: Jeg mener vi her kan se at erfaringene vi har med å innføre gratis kjernetid i barnehagen, har gjort at mange flere barn med minoritetsbakgrunn nå har kommet inn i barnehagen. Det vi har greid med å ha en målrettet og behovsprøvd politikk, er jo at Venstre har fått til noe som SV ikke fikk til da de satt i regjering, nemlig at vi i praksis sikrer omtrent gratis plass i barnehage for dem med dårligst råd.

Jeg mener at SV gjorde en kjempejobb med både å få bygd ut barnehageplasser og innføre makspris i barnehage i sin tid, men det som SVs politikk førte til, var jo faktisk at noen av de familiene som hadde dårligst råd, og som tidligere betalte mindre for en barnehageplass, endte opp med å betale mer. Den uretten har vi nå rettet opp og sikret at titusenvis av barn nå får gratis halvtidsplass og også en ganske rimelig heltidsplass.

Jeg mener det er riktig å gjøre det samme med SFO. Det er fordi en slik reform i større grad er gjennomførbar. Det er mer økonomisk bærekraftig, og jeg mener også at vi må tenke på summen av våre velferdsordninger når vi innfører dem.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Audun Lysbakken.

Audun Lysbakken (SV) []: Det skal vel godt gjøres å påstå at SV ikke leverte på plass og pris i barnehage i regjering, men det kan vi la ligge. Nå må vi videre.

Jeg vil gjerne spørre kunnskapsministeren helt konkret om hva hun mener om de endringene som SV og det rød-grønne flertallet har fått til i Oslo og Stavanger. I Oslo er det nå slik at en snart er i mål med gratis aktivitetsskole i hele byen. På skolene i indre øst, for å ta dem som eksempel, var det høsten 2020 nærmere 100 pst. deltakelse på 1.–3. trinn. Resultatene tyder altså på at en universell ordning hjelper oss til å oppnå to ting: litt bedre råd for alle barnefamilier og at alle, absolutt alle, får mulighet til å være med. I Stavanger var SV pådriver for å få til gratis SFO på første trinn.

Hva synes kunnskapsministeren om det Oslo og Stavanger har oppnådd?

Statsråd Guri Melby []: Jeg vet ikke om representanten fulgte med, for jeg ga jo faktisk SV skryt for den jobben de gjorde i regjering. Det er mulig det er veldig uvant, men det mener jeg at SV fortjener skryt for. Det som er gjennomført på barnehagefeltet de siste 20 årene, har vært et enormt løft både for ungene og for familiene.

Det jeg mener man gjorde feil, var at da man satte en makspris, var det faktisk ganske mange kommuner som endte opp med å fjerne den inntektsgraderte foreldrebetalingen de hadde. Jeg var selv kommunestyrerepresentant i Orkdal kommune da, og i stedet for å ha graderte priser etter foreldrenes inntekt, endte man der opp med å måtte bruke de pengene på lavere makspris for dem som hadde høyere inntekter, og da ble det en høyere pris for dem som hadde lave inntekter. Det har vi nå rettet opp, og det gjør at de som har lave inntekter, blir sikret plass.

Jeg synes at den satsingen Oslo har gjort – først da man satset på kvalitet, og også nå når man har jobbet for å få ned prisen – har vært viktig, men jeg mener at man innførte det på en veldig merkelig måte når man valgte ut skoler etter bydeler, noe som gjorde at min nærskole fikk gratis AKS, mens f.eks. skoler i Oslo vest, der det kunne bo minst like mange fattige barn, ikke fikk det.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Hvis kunnskapsministeren mener det Oslo har gjort, er bra, og hvis hun ser bort fra måten det ble innfaset på, og heller ser på resultatet: gratis AKS over hele byen – og hvis hun synes det Stavanger gjør, med gratis SFO på første trinn, er bra – vil kunnskapsministeren da være med SV på å innføre gratis SFO i hele landet?

Statsråd Guri Melby []: Meg bekjent har Oslo fortsatt ikke gratis AKS.

Audun Lysbakken (SV) []: Halvdagsplass.

Statsråd Guri Melby []: Halvdagsplass, ja. De aller, aller fleste må fortsatt betale en egenandel for at barnet skal gå på AKS.

Det er viktig å understreke at det offentlige tar størstedelen av prisen for f.eks. en barnehageplass – det offentlige betaler ca. 80 pst., og så er det en egenandel for foreldrene. De aller, aller fleste familier greier helt fint å betale den egenandelen, og da mener jeg at det er helt greit at de gjør det i stedet for at det offentlige skal bruke nye milliarder på å finansiere en allerede kostbar ordning. De pengene har vi bruk for til andre ting.

Det samme gjelder SFO og AKS. Det er klart at i kommuner der man opplever at dette er et viktig utjevningstiltak, kan man godt prioritere å gå enda lenger enn det staten gjør, men jeg mener det viktigste vi nå kan gjøre fra nasjonalt hold, er å sikre at familier med lav inntekt, de som i dag ikke har råd til SFO, skal få råd til det, og at alle barn dermed får like muligheter. Da slipper vi også like store skatteøkninger som det SV går inn for.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Dette er jo egentlig kjernen i diskusjonen når det viser seg at behovsprøvde ordninger ikke treffer så presist, ikke treffer alle, som en universell ordning gjør. Det er også, for det antar jeg er grunnen til at Venstre er skeptisk til skatteøkninger, viktig å se på økonomien til vanlige familier. Vel, det er jo ingen mer målrettet måte å styrke deres økonomi på enn å senke de store regningene som de i dag har til SFO. Venstre har også vært med på å bruke 30 mrd. kr på å senke skattene, prioritert lavere skatt på aksjeformue, og hvis Guri Melby synes at det Oslo og Stavanger har fått til, er bra, hvorfor er det viktigere å være med på å senke skatten på aksjeformuer enn å innføre gratis halvdagsplass i SFO? Jeg vil bare minne om hva det koster: gratis halvdagsplass i SFO i hele landet: 5,4 mrd. kr – skattesenkningene til Guri Melby: 30 mrd. kr.

Statsråd Guri Melby []: Som sagt, vi har for første gang innført en gradert foreldrebetaling på SFO. Det var ikke noe som SV innførte da de satt i regjering. Jeg mener det viktigste nå er at vi starter med å gjøre det enklest for de familiene som har lav inntekt, at de også får de samme mulighetene som dem som har høyere inntekter.

Det er veldig mange goder man skulle ønske var gratis, men jeg mener også at det er en viktig jobb for oss politikere å gjøre noen prioriteringer. Jeg mener faktisk det er viktigere at vi sikrer tilgang til SFO for familier med lav inntekt, enn at vi sørger for at sånne som meg og Audun slipper en regning i postkassa hver måned som vi helt fint greier å betale. For det er ingen tvil om at vi også har et ansvar for å sikre velferdsstatens bærekraft. Jeg ønsker at mine barn skal ha de samme mulighetene til å få gode velferdsgoder som det vi har, og da er vi faktisk nødt til å være litt ansvarlige og nødt til å prioritere.

Presidenten: Statsråden mente sikkert representanten Lysbakken.

Representanten Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil gjerne snakke litt om prioritering, og jeg vil bare minne om at siden det overveldende flertallet i Norge har betydelig lavere inntekt enn representanten Lysbakken og statsråd Melby, så tror jeg nok andre vil synes det er en viktigere håndsrekning enn det ville være for akkurat oss to. Og det var nettopp prioriteringen jeg spurte om, for jeg er enig i at vi må prioritere. Derfor er jeg veldig tydelig på at vi ikke har tenkt å frede en eneste krone av de skattekuttene som Guri Melby har vært med på. Vi vil heller bruke dem på velferd. Derfor lover vi å innføre gratis halvdagsplass i SFO i hele landet, og de rike skal betale for det. Derfor var mitt motspørsmål til Guri Melby: Hvorfor prioriterer hun heller lavere skatt på aksjeformuer enn gratis halvdagsplass i SFO?

Statsråd Guri Melby []: For at vi skal kunne gi gode velferdstilbud i landet vårt, er vi helt avhengig av at det er noen som skaper arbeidsplasser, at det er noen som betaler skatt, og at det er noen som genererer inntekter til dette landet. Derfor har vi vært opptatt av å sikre gode rammebetingelser for næringslivet og for folk som jobber, gjennom skattepolitikken.

Det som er helt utrolig, er at vi samtidig har greid å få til tidenes løft for barnefamilier, for dem som trenger det aller mest. For det har aldri før vært så billig å få en barnehageplass for familier med lav inntekt. Vi gjør det nå billigere å få en plass i SFO. Barnetrygden har blitt hevet for første gang på mange, mange år. Så i sum har barnefamilier fått bedre rammevilkår med disse tiltakene som har blitt gjennomført. Og det har vi greid å få til samtidig som vi også har gitt noen skatteletter. Det er fordi vi faktisk prioriterer, og vi prioriterer dem som trenger det aller mest, framfor å smøre godene tynt utover til absolutt alle.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Mitt spørsmål går også til statsråd Melby.

Vi begynner nå å se de menneskelige konsekvensene av pandemien. Ikke overraskende er de mest alvorlige konsekvensene for de yngste, de som regjeringa har påført de strengeste og hardeste tiltakene. Flere tusen barn og unge som ble henvist til behandling for psykiske problemer i 2020, fikk ikke innpass. Nesten halvparten av studentene har hatt alvorlige psykiske plager. Fellesnevneren for disse er isolasjon, uforutsigbarhet og strenge tiltak. De yngste i samfunnet vårt har tatt den største børa. Det har vært tøft for alle barn og unge og deres familier, men noen har hatt det tøffere enn andre: barn og unge som har det vanskelig hjemme og trenger å møte trygge voksne i skole og barnehage, og barn og unge som trenger mer oppfølging og faglig støtte.

Det haster nå med å gjenåpne samfunnet for de yngste og ikke minst unngå ny nedstengning av skoler og barnehager. Forutsetningen for å få dette til er at vi ivaretar tryggheten og helsa til de ansatte i skoler og barnehager, de som har levd med stor smitterisiko og enorm arbeidsbelastning det siste året, og som ikke kan beskytte seg med avstand eller verneutstyr, som andre som må være fysisk på jobb, kan. Det er dette bakteppet som gjør at Verdens helseorganisasjon for en tid siden har sagt at personell som jobber med barn og unge, bør prioriteres i fase 2 av vaksinestrategiene. Norge har nå fått det samme faglige rådet fra FHI om å la ansatte i skole og barnehage rykke framover i vaksinekøen. Vi i Arbeiderpartiet ba allerede i januar om en avklaring av plassen deres i vaksinekøen. Da ble det avvist, men nå haster det med å få en avklaring. Skal dette i det hele tatt ha noen effekt, må vaksineringen på plass før sommerferien.

Kan kunnskapsministeren nå gi et tydeligere svar på når det blir avklart om ansatte i skoler og barnehager blir prioritert i vaksinekøen?

Statsråd Guri Melby []: Det er ingen tvil om at ansatte i skoler og barnehager har gjort en kjempejobb i løpet av det siste året. Det er heller ingen tvil om at det er mange som føler seg utrygge, og som opplever at de har en veldig belastende arbeidssituasjon. Det har vi også tatt på alvor. Vi har bl.a. justert smittevernveilederne og gjort dem enda tydeligere, noe som burde gjøre det enda lettere å følge dem. Jeg opplever vel at det er mange som nå mener at tryggheten har økt også på alle skoler og i alle barnehager. Til tross for at vi har greid å holde skoler og barnehager åpne under nesten hele pandemien, har ikke lærere vært særlig mer utsatt enn andre yrkesgrupper. Det tror jeg er fordi veldig mange har vært utrolig flinke til å følge smitteverntiltak, og man har hatt veldig gode rutiner for å sørge for at man har overholdt karanteneregler og den typen tiltak, noe som har gjort at når det først har vært smitte, har færre blitt rammet.

Det stemmer ikke at FHI har gitt oss en anbefaling om å prioritere ansatte i skoler og barnehager. Det som er riktig, et at regjeringen har gitt et oppdrag til FHI om at vi i neste trinn i vaksinestrategien skal gjøre en vurdering av om man skal gjøre noen endringer. Og en av de tingene vi har bedt dem vurdere, er nettopp om enkelte yrkesgrupper skal prioriteres opp. Der har FHI selv pekt på ansatte i skoler og barnehager. Det er et oppdrag FHI nå jobber med, og som de vil gi regjeringen svar på. Grunnen til at vi ikke har fått det svaret tidligere, er at vi fortsatt er i den situasjonen at vi driver og vaksinerer de sårbare gruppene. Jeg opplever vel at det ikke er noe parti på Stortinget som har tatt til orde for at lærere og ansatte i barnehager skal vaksineres før de mest utsatte gruppene. Men det vil være aktuelt i neste trinn, der vi på ny gjør en vurdering både av ulike yrkesgrupper og av andre ting.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg kan bekrefte at det jeg tror alle snakker om, er fase 2 av vaksineringen. Men jeg må si at jeg er skuffet over at det ikke kommer noe nytt eller noen avklaringer fra statsråden nå. Spørsmålene som regjeringa nå må ta stilling til, er om man skal prioritere ansatte i skoler og barnehager foran 40-åringer som sitter hjemme på hjemmekontor, som har en kontorjobb. Jeg er ikke helt enig i statsrådens beskrivelse, for utviklingen i smitten har nettopp gjort – og det er det som er bakgrunnen for FHIs anbefalinger – at de ansatte i skoler og barnehager er mer utsatt, og det er det som har gjort at ansattorganisasjonene har sagt at det er risiko for kollaps om man ikke får dette til.

Det jeg er redd for, er at regjeringa nå egentlig driver et slags narrespill overfor de ansatte, at man har gitt dem et halmstrå om at man skal vurdere en prioritering. Men mens man vurderer, lukkes tidslinjen. Skal dette ha noen effekt, må vaksineringen på plass før sommerferien. Kan statsråden gi en tydeligere avklaring på når denne beskjeden eventuelt kommer?

Statsråd Guri Melby []: Dette er ikke noe narrespill.

Når det gjelder vaksinestrategi, opplever jeg at vi har spilt med veldig åpne kort hele tiden. Det samme gjelder FHI, som gir oss de faglige anbefalingene. Vi har hele veien fulgt de faglige anbefalingene.

Vi er i en situasjon i Norge i dag der vi fortsatt ikke er ferdige med å vaksinere de på 65 pluss, altså de som er definert som å være i risikogruppen. Jeg opplever vel at verken lærere eller Arbeiderpartiet tar til orde for at de skal bli prioritert foran disse gruppene. Det betyr at vi kan bruke den tiden vi er i nå, og bruke den kunnskapen vi stadig får – om hva slags virkning vaksinen faktisk har, f.eks. om den virker mot smittespredning – til å ta gode faglig baserte vurderinger, osv. Jeg skal love at innen det tidspunktet det er aktuelt å gjøre omprioriteringer, vil vi gjøre en god vurdering av prioritering av ansatte i skoler og barnehager.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Torstein Tvedt Solberg.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det er helt riktig at jeg etterlyser en plan for neste fase. Jeg vil minne statsråden om tidslinjen. Som sagt etterlyste Arbeiderpartiet denne planen allerede i januar. Da ble man bedt om å vente. Den 7. april kom et nytt faglig råd fra Folkehelseinstituttet, som åpnet for dette. Den 21. april sa Melby selv til VG at regjeringa har gitt et oppdrag til FHI. Nå, en måned etter at de faglige rådene fra FHI kom, har man fortsatt ikke fått noen avklaring. Jeg venter ikke at statsråden her og nå skal kunne gi meg tidspunktet for pressekonferansen de eventuelt skal ha, men man må kunne gi en noe tydeligere avklaring hvis det på en måte skal være noe poeng, spesielt når det handler om at tiden løper før sommerferien. Kan man si at det blir i løpet av april? Det er ikke mange dager. Blir det kanskje i løpet av mai? Eller kan man i hvert fall si om det blir en avklaring før sommerferien?

Statsråd Guri Melby []: Som sagt har det ikke kommet et faglig råd fra FHI om at ansatte i skoler og barnehager skal prioriteres, men det som har skjedd, er at vi har gitt dem et oppdrag om å vurdere det i den andre fasen av vaksineringen. Vi har fortsatt ikke kommet til den fasen, men vi bruker den tiden vi har nå, til å gjøre disse vurderingene. Det oppdraget har FHI fått frist til å levere på til i midten av mai. Så vil det sannsynligvis gå relativt kort tid før regjeringen tar en beslutning dersom det skal gjøres noen endring av vaksinasjonsstrategien. Men så vil tempoet for dette avhenge veldig av hvor mange vaksiner vi har i landet, hvor raskt de kan rulles ut, og når dette kan skje. Det ber jeg representanten rette spørsmål til helseministeren om.

Presidenten: Torstein Tvedt Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det spørs egentlig om helseministeren trengs i denne salen, for det høres ut som om kunnskapsministeren har tatt med seg talepunktene til nettopp helseministeren i sine svar. Det er flere med meg som har etterlyst nettopp kunnskapsministeren i regjeringa i denne debatten. Beskjeden Melby har fått fra sektoren, kan ikke bli tydeligere: I brev etter brev har en nå etterlyst svar og en tydeligere avklaring. En peker på økt sykefravær, og de ansatte snakker om en risiko for kollaps.

Nå sier en at FHI skal levere noe innen midten av mai. Da begynner klokka å tikke. Kan statsråden i det hele tatt si noe om sitt arbeid internt i regjeringa for å få til konkrete grep på vegne av sektoren, for å sikre at den blir prioritert? Og synes i det hele tatt statsråden det er viktig å få til en vaksinering av ansatte i skoler og barnehager før sommerferien?

Statsråd Guri Melby []: Jeg kan love representanten at jeg jobber hver eneste dag for å sikre at det er trygt både for barn, for ungdom og for de ansatte i skoler og barnehager, og det er det også. Jeg har også vært veldig tydelig på at når vi kommer over i fase 2, bør det gjøres en faglig vurdering av om det er riktig å prioritere opp noen yrkesgrupper. Jeg har pekt på at ansatte i barnehager og skoler bør være blant dem som da prioriteres. Det har jeg vært tydelig på både utad og også internt i regjeringen.

Men det er ganske sammensatte vurderinger som må gjøres, og det henger sammen med f.eks. geografiske prioriteringer. For det er også sånn at i de områdene der vi har hatt høyt smittetrykk, som her i Oslo, har ansatte i skoler og barnehager vært mer utsatt enn de har vært andre steder i landet. Så den omprioriteringen som regjeringen gjorde tidligere, med at vi prioriterte opp steder med høyt smittetrykk, er kanskje noe av det viktigste vi kunne gjøre for å sikre at både elever og voksne er trygge i skoler og barnehager.

Presidenten: Torstein Tvedt Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg er ikke uenig i og forstår veldig godt at dette er sammensatt og komplisert for regjeringa, men jeg håper også statsråden ser at tida nå holder på å renne litt ut for denne vurderingen. Det viktige nå er å gjøre det vi kan for å unngå nye nedstengninger, og ikke minst, som jeg sa i innledningen, at vi gjør det vi kan for å skåne barn og unge, som har blitt veldig hardt rammet.

Så jeg vil utfordre statsråden enda tydeligere på å si noe om hvorvidt lærere og ansatte i skoler og barnehager i det hele tatt kan forvente en avklaring fra regjeringa før sommeren, eller om de egentlig må belage seg på at de skal vaksineres i tråd med den strategien som nå gjelder, og altså bli vaksinert sammen med resten av befolkningen?

Statsråd Guri Melby []: Hvis vi nå var i den situasjonen at vi drev og vaksinerte 50-åringer på hjemmekontor over hele landet, mener jeg at representanten hadde hatt rett i sin beskrivelse av at tiden er i ferd med å renne ut. Men vi er jo dessverre ikke der ennå. Fortsatt er det sånn at i veldig mange kommuner i landet er det mange som er over 65 år som ennå ikke er blitt vaksinert.

Heldigvis vil det snart være sånn at alle i den gruppa også er vaksinert, men det er først etter at vi er ferdige med risikogruppene, at det vil være aktuelt å gjøre omprioriteringer. Det håper jeg virkelig også representanten Solberg og Arbeiderpartiet er enig i. Jeg har i hvert fall ikke registrert at verken de eller de ansattes organisasjoner har tatt til orde for at de skal prioriteres foran risikogruppene.

Så sa jeg i et tidligere svar at FHI har fått frist til midten av mai. Da vil regjeringen gjøre sin vurdering, og jeg kan love at den vurderingen kommer i god tid før sommerferien.

Presidenten: Torstein Tvedt Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg kan nok en gang presisere at den debatten både jeg og de ansatte i organisasjonene, og flere med, har tatt opp, handler om fase 2. En er helt enig i fase 1 og risikogruppene og helsearbeidere. Men igjen: Ut fra de faglige rådene, både fra Verdens helseorganisasjon og slik jeg har oppfattet og mediene har referert FHI, ønsker en nå å se på om en skal prioritere ansatte i skoler og barnehager. Det håper jeg kunnskapsministeren vil være opptatt av og kjempe for internt i regjeringa når de diskusjonene kommer, fordi det er så viktig nettopp for disse barna.

Men for å presisere det: Tida som renner ut, handler også om skoleåret. Nå ser en økt smitte blant barn og unge. Den britiske mutanten har fått store konsekvenser nettopp der. Derfor haster det nå med en avklaring så en kan holde så mange skoler og barnehager som mulig åpne fram mot sommerferien. Vaksinering i sommer vil ha mindre for seg, det er det jeg mener. Men kan en klare å få til noe allerede nå i vår?

Statsråd Guri Melby []: Nå er det heldigvis sånn at smittetallene går ned for alle deler av befolkningen, også for barn og unge. Det betyr at det også er færre utbrudd på skolene. Mange steder har man også drevet på rødt nivå over lang tid. Vi fikk nylig en rapport fra FHI som viser at det er et effektivt tiltak for å hindre smitte blant barn og unge. Så vi har gjort en lang rekke grep for å sikre at det ikke blir smitte blant barn og unge, og for å få ned de smittetallene, og det kan jo se ut som om de grepene har fungert, for smittetallene har gått ned.

Samtidig har vi også greid å holde skoler og barnehager åpne. Det betyr at veldig mange barn har opplevd at de på tross av at vi er i en pandemi, har fått en relativt normal hverdag. Men jeg kan love representanten at jeg alltid tar kampen for skoler og barnehager, både internt i regjeringen og også utad.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Det har vært sånn at gjennom hele denne pandemien har innvandrerbefolkningen vært sterkt overrepresentert på smittestatistikken og når det gjelder innleggelser, alvorlig sykdom og død. Det er en alvorlig problemstilling, som man har forsøkt å gjøre en del tiltak for, men man har ikke lyktes. Dette er kanskje den mest stabile situasjonen vi har hatt gjennom hele pandemien.

På tross av tolketjenester, oversettelser, oppsøkende virksomhet, dialogmøter og en rekke andre tiltak som har vært prøvd, har det ikke fungert. I en debatt i november i fjor snakket jeg med helseministeren om årsakene til at innvandrere er grovt overrepresentert på statistikken. Det regjeringen den gangen pekte på, var at det var forskjellige yrker som var overrepresentert – typiske innvandreryrker, om man kan si det. Det var større familier, trangboddhet, økonomi og sosiale forhold det ble pekt på. Dette har vært en forklaring som har vært brukt meget hyppig.

Jeg ble beskyldt for å stigmatisere da jeg sa at vi måtte se på andre årsaker, f.eks. tillit til myndighetene, om man i tilstrekkelig grad har brydd seg om å følge reglene. Det måtte man ikke snakke om, for det kunne stigmatisere og gjøre situasjonen verre.

Nå er faktisk innvandrerne de største ofrene for at vi ikke klarer å lykkes med å få smitten ned, og i den senere tid har det kommet en rekke rapporter som peker på at det slett ikke er slikt som trangboddhet og yrker som er forklaringen. Da vil jeg spørre ministeren med det overordnede ansvaret for pandemihåndteringen: Hva mener regjeringen i dag er den viktigste årsaken til overrepresentasjon av smitte blant innvandrere?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg har det overordnede ansvaret for å lede oss gjennom en pandemi, å samordne, men det er fortsatt sektoransvaret som gjelder, og det skyldes rett og slett at de med ansvaret for sektoren har best kunnskap om den. Vi har innvandringsministeren i salen, og jeg tenker at det spørsmålet riktigere kan stilles til henne eller helseministeren, for dette er et helsespørsmål.

Når det er sagt, er jeg veldig enig i beskrivelsen av at vi har utfordringer knyttet til deler av befolkningen hvor vi ikke har nådd godt nok frem på tross av at det har vært iverksatt veldig, veldig mange tiltak. Men spørsmålet bør besvares av en annen statsråd enn meg.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Nå er det vel justisministeren som har ansvaret for innvandring, og kunnskapsministeren som har ansvaret for integrering, men jeg registrerer at beredskapsministeren ikke har noen formening om hva et av de største problemene gjennom pandemien skyldes. Men justisministeren har ansvaret for reiser ut og inn av landet, og jeg har en rekke ganger pekt på at reisevirksomhet blant en del innvandrergrupper til hjemlandet kan være en årsak. Jeg har stilt en rekke skriftlige spørsmål om dette, og svarene er mangelfulle, hovedsakelig fordi man mangler data og informasjon om reisevirksomhet. I dag kan man delta i en begravelse i Pakistan med mange hundre deltakere og null smittevern. Det samme ville vært ulovlig i Norge.

Spørsmålet til ministeren er: Hva tenker justisministeren om at man kan reise til den andre siden av kloden og delta i et arrangement som ville vært strengt ulovlig i Norge?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg må bare korrigere: Det er ikke det at jeg ikke har en formening om spørsmålet, men det er slik at det er andre statsråder som har det formelle ansvaret for disse sektorene, og da er det riktigere at de svarer på spørsmålet. Men det er helt riktig at jeg har ansvaret for innreisereglene, og de er blant de strengeste i Europa, for ikke å si de strengeste. Det har de vært i hele perioden, men vi har ikke noe utreiseforbud for folk som bor i Norge. Det er det knapt noe land som har, og de som har det, har veldig store unntak fra det, naturlig nok. Det er jo veldig, veldig inngripende. Det vi har vært opptatt av, er veldig strenge innreiseregler. Det er strenge karanteneregler hele veien, det er strenge testregimer hele veien. Det er slik at hvis en person velger å reise til et annet land og delta i noe som ville vært ulovlig i Norge, kan ikke vi nekte det. Vi har ikke jurisdiksjon i Pakistan, men vi har kontroll på innreise fra Pakistan. Da er det slik at alle som ikke har vært på en nødvendig reise, må på karantenehotell. En begravelse i Pakistan kan man jo ikke rekke hjem for å delta i, for de foregår veldig fort etter at et dødsfall er skjedd.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Jon Engen-Helgheim.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Tidligere denne uken fikk vi en redegjørelse fra statsministeren hvor det ble tatt selvkritikk på noen områder, bl.a. det at man i for lang tid ikke tok importsmitten alvorlig nok. Det var tillitsbasert for lenge, og ordningene med bl.a. karantenehotell var basert på selvrapportering. Det er kanskje noe av det som har vært en stor, medvirkende årsak til stadig nye smitteutbrudd, at man ikke har hatt kontroll på importsmitten. Jeg får nå veldig mange henvendelser fra folk som jobber kanskje spesielt på Gardermoen, som er bekymret over det de ser. Når myndighetene sier de har full kontroll, er det ikke det alle opplever når de ser det på nært hold.

Spørsmålet er da: Er det ikke sånn at det fortsatt er basert på selvrapportering og tillit når man kommer tilbake fra en reise i utlandet, om man skal på karantenehotell eller ikke?

Statsråd Monica Mæland []: For å være veldig tydelig: Vi har hatt de strengeste kravene i Europa, men det vi har lært, er at de reglene som fungerte i fjor vår, gjorde det ikke i høst. Det betyr at det som var tillitsbasert i fjor vår, også var tillitsbasert i høst. Det måtte vi stramme til. Folk tolker reglene forskjellig. Folk bor forskjellig. Folk utøver dette forskjellig. Vi har sakte, men sikkert, etter hvert som smittenivået er gått opp, strammet til hvert inngrep. Hvert tiltak vi gjør, må være forholdsmessig, og det må være nødvendig. Dette er vanskelige spørsmål. Det angår mange, og det er veldig inngripende i manges liv at vi gjør disse tiltakene. Nå har vi veldig, veldig, veldig strenge regler.

Jeg hører at noen her i salen – det har skjedd ved flere anledninger – har satt spørsmålstegn ved hvor grundig vi gjør ting på Gardermoen. Jeg inviterer representanten Engen-Helgheim med opp. Jeg tror han vil se at det ikke er mulig ikke å få informasjon, ikke å bli møtt med vakter og ikke bli tydelig ivaretatt. Man må ha dokumentasjon på at reisen har vært nødvendig, ellers må man på hotell.

– Unnskyld at jeg går over tiden, president, men likevel: I dag har vi sagt at også for nødvendige reiser fra deler av Europa og fra India, Pakistan og Irak gjelder reglene om at man må på hotell.

Presidenten: Jon Engen-Helgheim – til oppfølgingsspørsmål.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Jeg stilte spørsmål om det ikke fortsatt var tillitsbasert, og om det fortsatt var basert på selvrapportering. I hvert fall i det siste svaret jeg fikk på mitt skriftlige spørsmål til ministeren, sto det klart og tydelig i vedlegget til svaret at dette var basert på selvrapportering, de forskjellige kategoriene for om man skulle i karantenehotell eller ikke, og om reisen hadde vært nødvendig eller ikke. Jeg vil gjerne at ministeren på en mye tydeligere måte avklarer om ikke det som regjeringen tidligere denne uken tok selvkritikk for, at man for lenge hadde basert seg på selvrapportering og tillit, fortsatt er tilfellet.

Statsråd Monica Mæland []: Tiden strekker ikke alltid til når det er mye man vil ha sagt.

Det er i og for seg to forskjellige ting. Det som var tillitsbasert i fjor, var å overlate til folk flest å vurdere om en reise var nødvendig eller ikke, å overlate til folk flest å vurdere hvor man oppholdt seg i karantenen, å overlate til folk flest å vurdere testregime. Det å fylle ut registreringsskjemaet når du kommer til Norge, er selvfølgelig tillitsbasert. Vi har ikke noen mennesker som fyller ut for deg. Du fyller ut selv, men du må dokumentere, i tillegg til den registreringen, at den reisen du har vært på, er helt nødvendig – det at du har hatt samvær med barn, det at du har vært hos et nært familiemedlem som er døende. Det at du har vært på en strengt nødvendig reise, må dokumenteres. Hvis dokumentasjonen ikke er god nok, blir du sendt på karantenehotell. Da må du ordne opp det i etterkant. Det er veldig strenge regler. Det er ingen som bare slipper gjennom fordi de sier at de har vært på en nødvendig reise. Det skal rapporteres, og den rapporteringen blir også fulgt opp. Vi har et callsenter som nå ringer opp dem som rapporterer, nettopp for å sjekke at de gjennomfører karantenen.

Presidenten: Christian Tybring-Gjedde – til oppfølgingsspørsmål.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg må spørre ministeren, for den informasjonen hun ga i forrige svar, er rett og slett ikke riktig. Jeg dro selv opp til Gardermoen for tre uker siden sammen med en kollega, tok flytoget opp og så, da flyene kom fra Doha og Istanbul, hva slags kontroll som var der da de kom til ankomsthallen. Det var absolutt ingen kontroll. Ankomsthallen var full av mennesker. Det var nærkontakt, og det var rett inn i en taxi. Jeg har det til og med på video. Så hvis ministeren er interessert i det, kan jeg godt dokumentere det og sende det til henne. Det finnes ikke, sier ministeren, så jeg vil anbefale henne å reise opp til Gardermoen og se hvordan dette fungerer i praksis. Den koronatesten er faktisk frivillig. Det ministeren sier, har hun sikkert fått beskjed om, men det er ikke riktig. Så jeg håper hun kan … Å stenge ankomsthallen er det absolutt beste, slik at det ikke sitter 50 mennesker og venter på sine nærmeste og så tar taxi sammen. Det å være på en nødvendig reise, en begravelse, et bryllup – i Norge kan du ikke være i et bryllup eller i en begravelse. Da sier man at det er for mange mennesker til stede.

Monica Mæland (H) []: Dette synes jeg er aldeles ugreit. Jeg har vært på Gardermoen, og i motsetning til representanten kommer jeg innenfor der flyene lander. Jeg har fulgt med gjennom passkøen. Jeg har fulgt med gjennom korridorene som er avstengt, hvor det gis informasjon. Jeg har møtt vaktene. Jeg har møtt i ankomsthallen for utland hvor man blir henvist til test. Man må testes. Det er ikke frivillig. Man må testes, og så blir man henvist til dit man skal på koronahotell. Alt er et avsperret område. Man kommer ikke fysisk ut. Jeg møtte vaktene der og spurte: Hva sier dere hvis det kommer noen og sier at de er klarert? De kommer ikke ut. Man kommer ikke ut.

Så i tillegg til Engen-Helgheim tar jeg gjerne med meg Tybring-Gjedde. Vi reiser i hver vår bil, og så kan vi møte politiet på Gardermoen, tollbetjentene på Gardermoen. Det er avstengte områder, og man blir fraktet med buss fra Gardermoen til det hotellet man skal på. Man slipper ikke unna. Man kan ikke bare si at det er en nødvendig reise. Et bryllup i utlandet holder selvsagt ikke. En begravelse gjør det, hvis det hadde vært mulig å gjennomføre innenfor rimelig tid. Det har det ikke i veldig mange land.

Presidenten: Da er den muntlige spørretimen omme.