Stortinget - Møte mandag den 31. mai 2021

Dato: 31.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 601 S (2020–2021), jf. Dokument 8:197 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 18 [15:18:23]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Helge André Njåstad, Hanne Dyveke Søttar, Kjell-Børge Freiberg, Morten Ørsal Johansen, Roy Steffensen og Sivert Bjørnstad om en kritisk gjennomgang av vernebestemmelser for å forenkle byggeprosesser og styrke eiendomsretten (Innst. 601 S (2020–2021), jf. Dokument 8:197 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Stein Erik Lauvås (A) [] (ordfører for saken): Dette er et representantforslag, og i det dokumentet ble det fremmet to forslag. Komiteen har behandlet dette og har også bedt statsråden om en vurdering av forslagene, og det brevet ligger vedlagt saken.

Komiteen viser videre til at forslaget berører flere departementer, som da har ansvaret for de ulike vernebestemmelsene som tas opp i representantforslaget. Så naturmangfoldloven og vern etter kulturminneloven ligger til Klima- og miljødepartementet, mens jordloven ligger til Landbruks- og matdepartementet.

Komiteens flertall har i sine merknader sagt at det selvsagt er viktig å jobbe for å stanse tap av arter og naturtyper og ta vare på det biologiske mangfoldet. Flertallet mener også at de ulike vernebestemmelsene er viktig for en bærekraftig forvaltning av norsk natur.

Jeg tror ikke jeg skal si så veldig mye mer om denne saken. Det er andre partier som har ulike forslag i saken, og jeg forutsetter at de vil redegjøre for sine forslag og sitt syn.

Torill Eidsheim (H) []: Det er viktig å bevare ulike artar og naturtypar og ta vare på det biologiske mangfaldet. Verneføresegnene er sjølve fundamentet for ei berekraftig forvalting av norsk natur.

Samtidig er det òg viktig å vareta ein god balanse opp mot den private eigedomsretten. Den er verna gjennom Grunnloven § 105. Føresegna, som har vore gjeldande så å seie uendra sidan 1814, slår fast at den som blir fråteken eigedomen sin, skal ha full erstatning.

Når forslagsstillarane her ønskjer ein kritisk gjennomgang av verneføresegner, er dette eit arbeid som ligg til ulike departement, som saksordføraren nemnde.

I Høgre meiner vi at dette forslaget må sest i samanheng med dei sakene Stortinget allereie har behandla, med oppgåvefordelinga mellom kommunar, fylkeskommunar og statlege myndigheiter i forbindelse med både kommunereforma og regionreforma. Vi kan ikkje sjå at det på dette tidspunktet er behov for ein ny gjennomgang av oppgåvefordelinga.

Plan- og bygningsloven er ein god reiskap til å samordne behandlinga av arealbruk gjennom planlegging, noko òg forslagsstillarane viser til. Det er mange omsyn som skal takast, frå å sikre jordressursane, kvalitetar i landskapet og kulturmiljø til òg å vareta den samfunnsmessige utviklinga i kommunar og regionar.

Vedtak etter plan- og bygningsloven skal sikre samordning mellom dei ulike lovane. Kommunal- og moderniseringsdepartementet er i gang med ei oppfølging av EVAPLAN, der regjeringa vurderer om det kan gjerast endringar som fører til betre samordning og samarbeid mellom statleg, regionalt og kommunalt forvaltingsnivå. Klima- og miljødepartementet er òg i gang med eit arbeid med ein ny kulturmiljølov, der temaet kostnadsdekning ved arkeologiske arbeid blir utgreidd.

Det er viktig at samfunnsutvikling ikkje blir hemma av unødig tungt byråkrati. Innbyggjarane skal møte ei effektiv og brukarretta offentleg forvalting som er oppteken av resultat og gjennomføring.

Når det gjeld ei konkret kartlegging av kva for verneføresegner som gjeld, og kor dei geografisk er, har eg lyst til å nemne at Statens kartverk gjennom nettportalen sin geonorge.no gjev ei veldig god oversikt over dei ulike kartlagde og vedtekne verneområda. Dette er data som kan lastast ned gratis, sånn at kvar enkelt utbyggjar finn ei god oversikt over det som finst av verna verdiar på eigedomen sin.

Kjell-Børge Freiberg (FrP) []: Norge står overfor en tid der det må bygges mer. Det er bra. Det må bl.a. bygges flere boliger, og i dette bør eiendomsretten vektlegges. Næringslivet må kunne etablere seg, og det må kunne utvikle seg uten for mange uforutsigbare byggereguleringer.

I dette forslaget redegjøres det for en rekke vernebestemmelser, men det er og har vært umulig å kartlegge alle, som er en av grunnene til at vi trenger en kartlegging og en opprydding og – ikke minst – en forenkling.

Forslagsstillerne er opptatt av forenklinger i plan- og bygningsloven og av lokaldemokratiet. Vi ønsker med dette forslaget å rette oppmerksomheten mot viktigheten av å bygge ned byråkratiske hindringer for verdiskapere og for vanlige mennesker.

De første vernebestemmelsene i Norge kom på plass i 1910. Etter det har det skjedd en inflasjon av vernebestemmelser, i den grad at det nå er ingen som kan redegjøre for hvor mange vernebestemmelser vi opererer med i sum. Bare i forskriften til lovverket teller vi 3 100. Dette kommer i tillegg til kommunale og fylkeskommunale bestemmelser og bestemmelser fra Sametinget. Tvetydige vernebestemmelser gir også Statsforvalteren et rom for skjønn i innsigelsessaker, som er svært uheldig for eiendomsretten og ikke minst for lokalt selvstyre.

Forslagsstillerne – og la det ikke være tvil om det – er av den oppfatning at Norge fortsatt skal ivareta landets fantastiske natur, med fjell, skog, historiske kulturminner og strandsoner. Men at dette ivaretas på best mulig måte om det skjer med en opprydding og en kritisk gjennomgang av vernebestemmelser, er vi overbevist om.

Et utvannet og overregulert system er ikke noe godt system. Derfor er det på høy tid med en opprydding og en kritisk gjennomgang av de vernebestemmelsene som vi har berørt i forslaget.

Med dette tar jeg opp våre forslag og det forslaget vi er en del av.

Presidenten: Representanten Kjell-Børge Freiberg har teke opp dei forslaga han viste til.

Willfred Nordlund (Sp) []: Senterpartiet mener i likhet med flertallet at det er viktig å jobbe for å stanse tap av arter og naturtyper – og ikke minst å ta vare på det biologiske mangfoldet og urørt natur. Det er derfor vi bl.a. mener at de ulike vernebestemmelsene er viktige for en god forvaltning av naturen.

Samtidig vil jeg understreke at Senterpartiet mener at en del verneforslag og allerede innført vern kan håndteres på en bedre måte enn i dag: bedre lokal forankring, forvaltning og medbestemmelse. Dagens måte medfører unødig støy og av og til ineffektivt vern, eller, som foregående taler var inne på, at vi ikke får til den samfunnsutviklingen som er ønsket.

Jeg vil derfor også understreke at det må tas flere hensyn, og ulike fordeler og ulemper må veies opp mot hverandre ved innføring av ulike vern. Ikke minst må det vurderes om det kan gjøres avbøtende tiltak. Det er derfor jeg ser fram til å se hva regjeringen konkluderer med av forslag som en del av oppfølgingen av NOU 2018: 11 om ny fjellov og evaluering av plan- og bygningsloven. I den sammenheng vil det være behov for Stortinget for å ha en samlet oversikt over de vernebestemmelsene som er innført i Norge. Det er derfor vi står bak et forslag om en sånn kartlegging.

Så får vi komme tilbake til hvilke endringer som kan være nødvendige for å oppnå målsettingene våre om et mer hensiktsmessig vern. Det er derfor også interessant å se forslaget til ny kulturminnelov i den sammenheng. Senterpartiet har med tanke på ny kulturminnelov vært opptatt av at påkrevde arkeologiske utgravinger på privat eiendom må dekkes av staten. Så må det gjøres en nærmere vurdering av hva som er påkrevd vern og utgraving. Grunnen er at ikke alle har økonomiske muskler til å påkoste dette selv. Det vil for noen medføre at man ikke får gjort det man ønsker, og for samfunnet som helhet vil det i verste fall bety at vi ikke får den samfunnsutviklingen som vi ønsker. Det er uklokt.

Jeg registrerer at flertallet, også Fremskrittspartiet i denne sammenhengen, viser til at regjeringen vil vurdere gebyrregulativet knyttet til arkeologiske undersøkelser utløst av private initiativer. Det er for svakt og litt oppsiktsvekkende med tanke på forrige talers innlegg. Jeg finner derfor også grunn til å vise til våre merknader og forslag under Innst. 239 S for 2020–2021 om innsigelsesrett i plan- og arealsaker – og ikke minst en rekke andre saker som komiteen har behandlet de senere årene, også nå nylig.

Med det tar jeg opp forslaget fra Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Wilfred Norlund har teke opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Vernebestemmelsene er der for å ivareta viktige hensyn. Naturtapet foregår i stort tempo i verden og også i Norge. Hver femte art i norsk natur står i større eller mindre grad i fare for å dø ut om man ikke gjør noe. Store deler av dette natur- og artsmangfoldtapet og denne nedbyggingen skjer stykkevis og delt, uten at noen har overordnet oversikt over de verdiene som går tapt. Samtidig truer arealendringer over 80 pst. av de truede artene i Norge. Dette har Riksrevisjonen påpekt, og de har også påpekt at naturen taper når det gjelder innsigelser i disse sakene, fordi Kommunal- og moderniseringsdepartementet i stadig flere tilfeller ikke legger Fylkesmannens innsigelser til grunn.

Denne riksrevisjonsrapporten dokumenterte også at bruken av innsigelsesinstituttet som verktøy for å ivareta nasjonale interesser er strammet inn. Det kan jo være grunn til å samordne slike innsigelser – det har SV vært for. Men problemet nå er at tapet av natur og arter går raskt og fortsetter fordi man verken har kartlagt naturmangfoldet eller har nødvendig kompetanse rundt omkring i alle kommuner for å ivareta viktige hensyn i disse prosessene. Jeg er også ganske sikker på at hvis man hadde hele faktagrunnlaget og kompetansen på plass, ville også disse vernebestemmelsene være lettere å håndtere, og saksbehandlingen ville gå raskere.

Derfor er det behov for å se gjennom disse bestemmelsene, og det har regjeringen sagt at de skal gjøre. Da må det være med henblikk på ikke bare å gjøre det enklere, men rett og slett å forsikre seg om at det er kompetanse og kunnskap på plass, og at prosessene ivaretar det som alle sier vi skal ivareta, nemlig det biologiske mangfoldet, de truede artene og de områdene som skal være fellesskapets, som strandsonen og nære friluftsområder skal være. Det er utrolig viktig når man skal bygge flere boliger, som representanten fra Fremskrittspartiet var oppe og snakket om, at vi bygger dem på en slik måte at det blir gode boområder som ivaretar de behovene som mennesket har, uten å ødelegge naturgrunnlaget rundt oss.

Vi støtter ikke forslagene fra Fremskrittspartiet, og vi vil komme tilbake til dette under behandlingen av andre saker.

Statsråd Nikolai Astrup []: Regjeringen er opptatt av god samordning mellom lover som styrer arealforvaltning og vern. Derfor har vi styrket samordningen mellom departementene på dette feltet. Jeg merker meg at representantene anser plan- og bygningsloven som et godt redskap for bærekraftig arealforvaltning. Det betyr bl.a. å ta hensyn til jordvern, naturmangfold, landskap og kulturmiljø.

Alle kommuner skal ha heldekkende arealplaner som avveier bruk og vern. Dette gjør plan- og bygningsloven til en sentral lov for å sikre miljøverdier. Nasjonale og regionale vernehensyn ivaretas også gjennom ulike sektorlover, som naturmangfoldloven og kulturminneloven. Områdevern etter naturmangfoldloven er det viktigste virkemiddelet for langsiktig bevaring av natur på tvers av sektorer. Stortinget har sluttet seg til dagens politikk for natur- og kulturmiljø gjennom behandlingen av bl.a. naturmangfoldmeldingen fra 2016 og kulturmiljømeldingen fra 2020. I forbindelse med kommune- og regionreformen har Stortinget behandlet oppgavefordelingen mellom kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter. Det er etter min oppfatning ikke behov for en ny gjennomgang av oppgavefordelingen nå.

Statens kartverk gir gjennom sin kartportal, geonorge.no, en samlet oversikt over foreslåtte og vedtatte verneområder. Den er tilgjengelig for alle og brukes i planleggingen. Vi har altså god oversikt over verneområder i Norge og hvilket regelverk som gjelder. Jeg ser derfor ikke behov for å sette i gang arbeid med ny kartlegging eller gjennomgang av vernebestemmelsene, slik representantene foreslår.

Hovedprinsippet i plan- og bygningsloven er at helhetlig og kunnskapsbasert planlegging reduserer konfliktene mellom ulike hensyn. Konflikt med arkeologiske kulturminner kan ofte unngås ved alternativ plassering av tiltak. Utgangspunktet i kulturminneloven er at automatisk fredede arkeologiske kulturminner skal ligge urørt som en kunnskapsressurs for kommende generasjoner. I tilfeller der det stilles krav om utgraving, er hovedregelen at forslagsstiller dekker utgiftene. Dette er i tråd med prinsippet om at tiltakshaver skal dekke kostnadene til nødvendige undersøkelser. Ved mindre private tiltak eller når særlige grunner foreligger, sier kulturminneloven at staten helt eller delvis skal dekke utgiftene til undersøkelser, herunder utgraving. Klima- og miljødepartementet utarbeider nå en ny kulturmiljølov som skal erstatte kulturminneloven fra 1978. Spørsmålet om kostnadsdekning for arkeologiske arbeider, herunder utgraving, blir tatt opp i forbindelse med dette arbeidet.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg tenkte jeg skulle utfordre statsråden på hva som skal skje framover. Jeg er enig i at plan- og bygningsloven i hovedsak har tjent oss godt, men vi er allikevel i en situasjon der vi nå føler allmenningens tragedie på kroppen. FNs spesialpanel for biomangfold mv. har pekt på at arealdisponering er en av de viktigste ressursene ved tap av artsmangfold og naturtyper, og det klarer vi ikke, selv med et så velregulert samfunn som vi har i Norge, å ivareta godt nok. Dette er en utfordring også for det norske samfunnet. På det feltet vi diskuterer, får vi dette satt på spissen, for areal er absolutt en begrenset ressurs og har store økonomiske konsekvenser for den enkelte som kan gå på tvers av fellesskapets interesser.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan tenker statsråden å angripe denne problemstillingen framover? Hvordan skal vi i Norge løse allmenningens tragedie?

Statsråd Nikolai Astrup []: Heldigvis mener jeg at vi har et godt system for hvordan vi skal håndtere ulike interesser i det norske samfunnet, også når det gjelder arealplanlegging. Plan- og bygningsloven er et av de viktigste verktøyene vi har for å gjøre det.

Jeg tror vi må starte denne diskusjonen med å erkjenne at det er ulike interesser. Ja, vi skal ivareta naturmangfoldet, det er utrolig viktig. Vi skal ivareta f.eks. god matjord og kulturminner. Samtidig skal vi heller ikke senke osteklokken ned over landet. Det tror jeg ingen er tjent med.

Vi må klare å verne også gjennom bruk og ha en fornuftig tilnærming til hvordan vi forvalter arealene, der vi både klarer å høste og samtidig klarer å bevare for fremtidige generasjoner. Og denne balansen må vi finne både lokalt, regionalt og nasjonalt. Plan- og bygningsloven legger rammene for det arbeidet.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg tror ikke jeg var uenig i et eneste ord som statsråden sa i sitt svar, men det var for så vidt ikke et svar på den utfordringen han fikk. Det er ingen i denne salen, tror jeg, som er interessert i å senke en osteklokke ned over landet og konservere oss slik som det er i dag, til evig tid.

Hvis vi går konkret til Hardin, som formulerte allmenningens tragedie, beskrev han to utganger av dette. Det ene var en substansiell endring i holdninger, der vi faktisk setter fellesskapets interesser foran den enkeltes. Det rår dessverre ikke statsråden over. Men den andre veien ut, som statsråden rår over, er eksplisitte politiske vedtak for å ivareta fellesskapets, altså allmenningens interesser, også i de tilfellene hvor man kan se at enkeltaktører skader seg selv gjennom å prioritere kortsiktig sine egne interesser. Jeg er enig i den balansegangen, men hvordan kommer vi videre – til tross for de gode redskapene vi har? Vi er enige om at plan- og bygningsloven har tjent oss godt, men ikke godt nok. Hva er statsrådens svar på den utfordringen som nå blir aktualisert, sånn som f.eks. FN beskriver?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg mener at vi har klart å forvalte allmenningen og allmenningens interesser på en veldig god måte i Norge. Og ja, det finnes alltid forbedringspunkter og områder hvor vi kan gjøre det enda bedre. Men vi er faktisk ganske gode på å balansere disse hensynene. Ta f.eks. havforvaltningen vår, som trekkes frem som en havforvaltning som andre land ser til, fordi vi har klart nettopp det kunststykket å balansere mellom ulike interesser. Det at vi har både fiskerinæring og havbruksnæring og en olje- og gassnæring som opererer side om side, er et eksempel på at vi får det til, og naturverdien, den økologiske tilstanden, i våre havområder er også veldig mye bedre enn de fleste andre steder. Det samme gjelder avveiningen av ulike interesser på land. Det er ikke perfekt, men jeg mener at vi har et langt bedre utgangspunkt enn andre, og at vi gjennom mange årtier har gjort dette sammen på en god måte.

Karin Andersen (SV) []: Det kunne vært interessant å diskutere sunnhetstilstanden for en del av havområdene våre, men jeg skal ikke gjøre det.

Jeg skal derimot spørre statsråden om noe annet. Det har vært en mengde undersøkelser som viser at det er mye natur som trues, bit for bit. Blant annet kom undersøkelsen som het EVAPLAN, som vi fremdeles venter på oppfølging av. Noe av det den slo fast, var at det var mangel på kunnskap i veldig mange kommuner som skulle forvalte alt dette regelverket.

Statsråden sa i sitt innlegg at han vil forlite seg på en kunnskapsbasert planlegging. SV har i flere år tatt til orde for at vi skal sette krav til denne kompetansen som skal finnes i kommunesektoren, men regjeringen har motsatt seg det. Det var slike krav før. Hva er grunnen til at man motsetter seg at det skal være slik kompetanse til stede i kommunesektoren, eller å stille krav om det?

Statsråd Nikolai Astrup []: Regjeringen er overhodet ikke imot at den kompetansen skal finnes i kommunesektoren. Det vi er opptatt av, er nettopp å legge til rette for at den kompetansen blir tilgjengelig for de kommunene vi snakker om. Vi har 356 kommuner i dette landet, og det er i en del kommuner mangel på kompetanse. 90 pst. av de mest spredtbygde kommunene sier at de ikke får tak i den kompetansen de trenger, for nettopp å kunne utføre de lovpålagte oppgavene de har.

Og som jeg har referert i denne salen før, hadde jeg et møte med en kommune i Finnmark, hvor rådmannen sa: De siste fem månedene har helse- og sosialavdelingen i denne kommunen bestått av én person, det har vært meg, og det er rett og slett fordi vi ikke har klart å rekruttere noen andre. – Sånn er det.

Vi jobber med både å utdanne flere med plankompetanse og ikke minst oppdatere den kompetansen som finnes der ute. For når vi ikke klarer å rekruttere nye, må vi også etter- og videreutdanne dem vi har, for å sørge for at de kan utføre de oppgavene de skal. Vi er åpne for å se på kommunestrukturen nettopp av denne grunn, og jeg håper at også SV vil være det med tiden.

Karin Andersen (SV) []: Annen kommunestruktur sikrer ikke at vi har denne kompetansen i kommunene så lenge det ikke settes krav om det. Før var det krav om at det skulle være slik kompetanse i kommunene, og det var også statlige tilskudd til slike miljøstillinger i kommunene. All dokumentasjon fra bl.a. EVAPLAN, fra Riksrevisjonen, fra flere andre undersøkelser viser at det er nettopp denne mangelen på kompetanse som er grunnlaget for at det gjøres en del feil beslutninger. Det gis altså ikke gode nok saksutgreiinger til kommunestyremedlemmene når de skal ta sine beslutninger. Det vil selvfølgelig også følge saken videre. Det er ikke forbudt for kommuner å samarbeide om slik kompetanse hvis det skulle bli et slikt krav.

Jeg synes ikke statsrådens svar i det hele tatt holder når vi nå i flere år har visst at dette er problemet – det store tapet vi har på f.eks. artsmangfold, som skjer bit for bit.

Statsråd Nikolai Astrup []: Vi har styrket plankompetansen, og vi fortsetter å gjøre det. Jeg er ikke tilhenger av at vi på alle områder skal detaljstyre hvordan kommunene skal løse sine oppgaver. Det å gi enkeltvise tilskudd per oppgave til alt det kommunene skal drive med, betyr jo i sum at det kommunale selvstyret forvitrer. Jeg har altså mer tillit til kommunene enn det representanten Andersen legger for dagen. Vi kan ikke detaljstyre alt fra statens side, selv når intensjonen er god, fordi det handler om nettopp å ha armslag til å kunne gjøre sine egne vurderinger og løse oppgavene slik det lokalt er best å løse dem.

Vi er enige om at det er behov for mer plankompetanse, og da må vi utdanne flere. Det driver vi nå med. Interkommunalt planarbeid kan absolutt være en løsning for kommuner som ikke klarer å rekruttere den kompetansen de trenger. Men jeg mener også at kommunesammenslåing kan være viktig, for dette er ikke det eneste området hvor mange, særlig små kommuner, sliter med å kunne løse sine lovpålagte oppgaver.

Karin Andersen (SV) []: Dette er ikke en hvilken som helst oppgave. Dette handler om å stanse det naturtapet som foregår i stort tempo her i landet. Vi har altså mistet 114 arter de siste 200 årene, og hver femte art står i fare for å bli utryddet. Riksrevisjonen har ropt varsku om at dette tapet foregår nå, bit for bit. Dette er ikke prosesser det går an å reversere. Er det tapt, så er det tapt. Det er derfor jeg mener at regjeringen tar altfor lett på at man ikke stiller krav til kompetanse i disse sakene. Derimot har man vært veldig åpen for å si at man skal ha færre innsigelser i disse sakene. Risikoen da er at dette naturtapet og tapet av artsmangfold bare fortsetter.

Hva vil statsråden gjøre helt konkret raskt for å stanse dette tapet?

Statsråd Nikolai Astrup []: Representanten Andersen trekker inn innsigelsessakene. La meg da minne om at innsigelser som lander på statsrådens bord, utgjør toppen av isfjellet av saker som er til behandling rundt omkring i det ganske land. Det er riktig at vi, i større grad enn den forrige regjeringen, har gitt lokale krefter medhold i saker som har vært behandlet av Statsforvalteren og sendt videre til oss til behandling.

Men det er ikke det som er kjernen i problemstillingen, for det avgjøres altså tusenvis av saker lokalt, og jeg mener det er bra at de avgjøres nærmest mulig dem som har skoen på og vet hvor den trykker, og som kan finne gode løsninger som virker der. Jeg tror alle er bevisst på den enorme utfordringen vi står overfor, hvor vi skal legge til rette for utvikling i mange små lokalsamfunn rundt omkring i landet samtidig som vi skal ivareta viktige naturverdier, og i og for seg kulturmiljøverdier, for fremtidige generasjoner. Den balansen må ivaretas hele tiden. Derfor er det viktig med kompetanse. Derfor legger vi til rette for å utdanne flere som nettopp skal jobbe med disse spørsmålene. Kompetansen må være tilgjengelig.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 18.

Votering, se tirsdag 1. juni