Stortinget - Møte mandag den 7. juni 2021

Dato: 07.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 588 S (2020–2021), jf. Dokument 8:223 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 31 [18:37:03]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Åslaug Sem-Jacobsen, Ole André Myhrvold, Sandra Borch, Geir Pollestad og Siv Mossleth om å satse på norsk filmproduksjon, i Norge (Innst. 588 S (2020–2021), jf. Dokument 8:223 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Anette Trettebergstuen (A) [] (ordfører for saken): Film er sannsynligvis det mest populære og mest brukte kulturtilbudet vi har. Filmbransjen er også den største kulturindustrien og sysselsetter og omsetter for enormt mye penger i året. Det er en stor industri, og den er global.

Arbeiderpartiet støtter intensjonen i forslaget fra Senterpartiet om å få flere filminnspillinger og produksjoner i Norge, mer jobb til filmfolk. Vi støtter derimot ikke nødvendigvis virkemiddelet med å innføre såkalt spendkrav til bransjen nå.

Norsk filmbransje har virkelig fått kjørt seg det siste året. Pandemien har kostet filmbransjen stort, produksjoner er satt på vent eller avlyst, samarbeid over landegrensene er stanset, pengekassen er tom, og veldig mange vet ikke hvor veien går videre, også på grunn av at koronastøtteordningene ikke har truffet produksjonsselskapene.

Filmbransjen har de siste åtte årene blitt nedprioritert. Det begynte med et stort kutt i 2013, da høyresiden tok over fra de rød-grønne, og siden har ikke kuttet blitt tatt igjen i budsjettet. Man har fått på plass en insentivordning, heldigvis. Det er bra også for norske produksjonsmiljøer og norske filmarbeidere. Insentivordningen burde etter alle disse årene vært gjort automatisk og lagt under Næringsdepartementet, men det får vi komme tilbake til etter valget.

Det å finansiere film og produsere film er et komplekst lappeteppe av søknader og bevilgninger. Ingen film finansieres alene av Norsk filminstitutt. Det er et internasjonalt samarbeid med koproduksjoner, bruk av insentivordninger i andre land, som til slutt kan utgjøre finansieringen som realiserer en film.

En av de beste filmene jeg har sett de siste årene, var «Ut og stjæle hester». Den så jeg på premieren på Berlinialen i 2019, og jeg snakket med produsenten, Hans Petter Moland, om hvorfor ikke en eneste scene i den filmen, der handlingen foregår i Trysil, er filmet i Trysil. Alt er filmet i Litauen. Det handler jo også om at norsk filmbransje er utsatt for konkurranse og er avhengig av den globale økonomiske mølla som finnes der ute. Det å innføre et sånt spendkrav vil like gjerne spenne bein på norsk næring som å styrke den.

Vi vil ha mer norsk film spilt inn i Norge, og vi vil styrke norsk filmbransje, men vi tror ikke det er riktig nå å gå inn for et sånt krav.

Marianne Haukland (H) []: I likhet med representanten Trettebergstuen støtter vi intensjonen i dette forslaget om å få flere film- og serieprodusenter til å velge Norge som innspillingsland. Vi ønsker å styrke norsk filmproduksjon, skape mer arbeid for norske filmarbeidere og andre som arbeider med film knyttet til filmproduksjon, og vi støtter denne intensjonen. For Høyre er det viktig at vi skaper flere arbeidsplasser i privat næringsliv, og da må vi ha en politikk på dette feltet som sikrer at vi også er konkurransedyktige.

Filmbransjen er stor, multinasjonal og grenseoverskridende. Filmøkonomien er internasjonal og sammensatt, og finansieringen for å realisere enkeltprosjekter innebærer ofte en kombinasjon av inntekter fra veldig mange land. Mye av dette som Anette Trettebergstuen var inne på i sitt innlegg, er også gjeldende for argumentasjonen vår for hvorfor vi ikke ønsker å støtte dette forslaget.

Den finansieringen som Norsk filminstitutt bidrar med inn i produksjoner, er ikke nok alene. Bransjen selv, produsentene, mener at en innføring av spendkrav, slik det foreslås nå, ikke kommer til å styrke norsk filmproduksjon, men det kan gjøre det vanskeligere å finne gode finansieringsmuligheter.

Vi har som nevnt Berlinalen-vinner og Oscar-nominert film som er norske, men som ikke er spilt inn i Norge. Selvfølgelig er det trist, men det viktigste vi må tenke på, er at de har klart å formidle en kjempeviktig historie, og vi har en norsk filmskaper som gjør det veldig bra internasjonalt.

Vi mener at en styrking av filminsentivordningen, som denne regjeringen innførte som en oppfølging av filmmeldingen, er et mer riktig tiltak. Her må jeg bare si at det er et mål for regjeringen og disse partiene å fortsette arbeidet med filminsentivordningen. Jeg kan nevne at denne også ble styrket til 100 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett.

Det er bra at det nå er et solid flertall for denne ordningen, og at Arbeiderpartiet nå velger å trykke den til sitt bryst etter å ha latterliggjort den i denne salen etter at regjeringen innførte den. De har kommet med mange negative spådommer, som heldigvis ikke har slått til. Det må være en av grunnene til at de nå er for.

Ordningen har fungert, og vi skal videreføre og videreutvikle den til den kanskje kan stå på egne ben og bli en automatisk ordning for filmproduksjon i framtiden. Vi har måttet forsvare denne ordningen helt fram til i år. Når det gjelder forslaget fra Senterpartiet og SV, anser vi det for å være et budsjettspørsmål, og vi kommer ikke til å støtte det.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for å opprette en nasjonal filminsentivordning i sin tid. Det er ofte sånn med de beste forslagene, som kommer fra Fremskrittspartiet. De møter hard motstand i begynnelsen, men så ser folk at det er fantastisk politikk likevel.

Nå er tiden inne for å diskutere hvordan man kan styrke ordningen. Derfor var det også et veldig viktig gjennomslag Fremskrittspartiet fikk i krisepakken tidligere i år, da vi ga en klar beskjed til regjeringen om å styrke ordningen i revidert nasjonalbudsjett.

Denne ordningen har vært en suksess som har bidratt til at flere store utenlandske produksjoner er blitt lagt til Norge, flere av dem i mitt hjemfylke, men også i ganske mange andre fylker rundt om i dette landet. Bransjens egne analyser viser også hvordan det for hver eneste krone som insentivordningen refunderer, ligger igjen omtrent fem ganger så mye penger i Norge og ute i distriktene der folk faktisk bor. Filmmiljøet i Norge er styrket som et resultat av denne ordningen, og det har også styrket Norge som en filmdestinasjon.

Imidlertid er den store internasjonale konkurransen rundt betingelsene i disse ordningene hard. Derfor er det viktig at ordningen er god, og ikke minst at det er forutsigbarhet i den. Nettopp derfor har Fremskrittspartiet prioritert høyt at vi ønsker en styrking. Disse produksjonene skaper også store ringvirkninger for andre næringer, som f.eks. reiseliv. Det har jeg mange gode eksempler på fra mitt hjemfylke. Internasjonale produksjoner skaper norske arbeidsplasser, og det øker kompetansen i den norske filmindustrien. Man bidrar til å kjøpe varer og tjenester fra andre næringer, og næringsliv som leverer kultur, omsetter for milliarder av kroner og omfatter tusenvis av bedrifter og selvstendig næringsdrivende.

Nå styrker regjeringen og Fremskrittspartiet insentivordningen for å få utenlandske filmproduksjoner til Norge. Slike insentiver vil føre til at man får mer innhold til norske forbrukere og bedre kompetanse i de kreative næringene, og ikke minst vil det komme underleverandørene til gode. Fremskrittspartiet ønsker å løfte fram kultursektoren som en næring som skaper arbeidsplasser, vekst og aktivitet over hele landet, i stedet for å være en sektor som primært forbindes med offentlig støttet kultur.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Dette forslaget har vi i Senterpartiet kommet med etter samtaler med og oppfordringer fra ulike filmarbeidere, både regissører og andre. De forstår ikke hvordan Norge kan bruke skattepenger på å bygge opp andre lands filmbransje, og med det definitivt svekke vår egen. De forstår heller ikke at det ikke stilles noen krav fra myndighetene til å ta i bruk norske lokasjoner og fagarbeidere i norske produksjoner med statlig støtte, men at vi politikere heller sitter med hendene i fanget og ser at en stadig større del av film- og tv-produksjonen vår blir flagget ut til andre land, og gjerne til land som selv setter nasjonale krav til sin bransje for statlige støttekroner.

Jeg snakket nylig med Filmparken på Jar, som i årevis har kjempet for å overleve. Ønskene om å investere slik at de kan bli en enda mer moderne og relevant filmpark, har vært temmelig utopiske, da kundene deres, de norske produksjonsselskapene, faktisk bruker 45 pst. av alle location-dager i produksjon i utenlandske studioer og filmparker. Men Jar har fått en ny vår under pandemien, for da har studioene vært fullbooket, og de har fått kapital til endelig å fornye seg. Men om de får muligheten til å løfte tilbudet sitt ytterligere, slik de ønsker, avhenger av om de norske produksjonsselskapene fortsetter utflaggingen i like stor grad som før pandemien. Dessverre skjer nok det så lenge det ikke finnes noe spendkrav for å få tildelt støtte fra NFI.

Det frykter også Filmforbundet og filmregionene, som støtter forslaget vårt om å gjennomgå de nasjonale tilskuddsordningene med siktemål om å innføre spendkrav også i Norge for å hegne om og bygge opp vår egen filmbransje, hvor kravet må utarbeides i samarbeid med hele bransjen.

Overraskende nok er det bare SV som støtter forslaget, mens resten av komiteen heller får seg til å skrive at bransjen selv er imot forslaget, og viser til produsentene. Når ble produsentene de eneste som utgjør norsk filmbransje? Når ble de eneste som tjener på å benytte seg av billig arbeidskraft i lavkostland, de eneste som utgjør filmbransjen i Norge? Filmbransjen vår er heldigvis – foreløpig – større enn som så, men deler av den må altså reise til utlandet for å forsøke å få utenlandske filmsett og natur til å se norsk ut.

Jeg er derfor veldig skuffet over komiteen, som ikke ønsker å lytte til fagarbeiderne eller dem som ønsker å bygge opp filmmiljøene våre ute i regionene. Jeg er også skuffet over at det kan virke som om det for andre partier, utenom SV, er likegyldig hvor filmer med scener som skal forestille Norge, eller som har norsk kultur og/eller historie som tema, spilles inn.

Filminsentivordningen ser både forslaget og innstillingen nærmere på, og både bransjen, filmregionene, Senterpartiet og komiteen ønsker en satsing på den. Der evner alle å se verdien av å bygge opp bransjen vår og tilstøtende næringer. Der ser alle verdien av at de som får skattepenger, skal gi noe igjen til Norge som kan bidra til arbeidsplasser. At ikke alle ser at det samme prinsippet bør gjelde også for andre filmstøtteordninger vi bruker skattepengene på, er underlig. Det snakkes om at i så fall må hele støttesystemet ses på på nytt. Ja vel, greit for Senterpartiet. Slik det er nå, satses det i hvert fall ikke nok på norsk film i Norge.

Med det tar jeg opp Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartis forslag.

Presidenten: Representanten Åslaug Sem-Jacobsen har teke opp det forslaget ho refererte til.

Statsråd Abid Raja []: De filmpolitiske målene skal ivareta flere og delvis kryssende hensyn. Det er i utgangspunktet legitimt å forvente at en vesentlig del av norsk film- og serieproduksjon finner sted i Norge. Så er det et spørsmål om hvilke virkemidler vi eventuelt skal bruke for å oppnå det. Vi kan, med visse begrensninger, stille krav om å bruke offentlige midler innenlands. Det er likevel et spørsmål om vi bør stille et slikt krav.

Jeg tviler på at dette forslaget vil bidra til å styrke den filmpolitiske måloppnåelsen. Hvis vi skal stimulere til en profesjonell filmbransje med sunn økonomi, må vi legge til rette for et mangfold av finansieringskilder for norsk film, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er viktig for den økonomiske bærekraften til filmbransjen, men også for at norske filmskapere skal kunne levere kvalitetsinnhold til et norsk publikum.

Filmfinansiering er i økende grad internasjonal. Noen finansieringskilder, særlig insentivordninger og regionale fond, stiller krav om at opptak gjøres i det aktuelle landet. Også for samproduksjoner kreves det normalt at opptak gjøres i landene som deltar i finansieringen. Dersom vi begrenser norske produsenters muligheter til internasjonal finansiering, vil det samtidig begrense norske produsenters mulighet til å finansiere sine produksjoner.

Jeg har forståelse for at forslagsstillerne unnlater å spesifisere eller i det hele tatt antyde noe om hva som vil være et rimelig spendkrav. Det vil nemlig være krevende å finne et balansert nivå for et eventuelt spendkrav. Et for strengt krav vil trolig slå negativt ut, særlig for produksjoner med internasjonale ambisjoner, og i verste fall gjøre disse produksjonene umulig å realisere. Samtidig vil et for mildt krav ha liten eller ingen effekt på andelen midler som benyttes i Norge, og begrenset effekt på hvor mange opptaksdager som gjøres innenfor landegrensene. Forslagsstillerne sier dessuten lite om hvordan norske produsenter skal erstatte finansiering som faller bort, dersom de skrur igjen krana for internasjonal finansiering.

Det er betydelig risiko for at et lite fleksibelt og godt fundert krav om forbruk i Norge vil være kontraproduktivt for norsk filmproduksjon. Dette bekreftes av norske produsenter, som har advart mot å innføre et såkalt spendkrav og i stedet pekt på virkemidler som insentivordningen.

Jeg viser til at regjeringen foreslår å styrke insentivordningen i revidert nasjonalbudsjett med en total ramme på 100 mill. kr, og vi kommer tilbake med et forslag om en langsiktig innretning av ordningen i statsbudsjettet for 2022.

Regjeringen foreslår også å videreføre deltakelsen i Kreativt Europa, EUs program for kulturell og kreativ sektor. Jeg mener det er viktig at norsk bransje tar del i aktiviteter som stimulerer til samarbeid over landegrensene gjennom EØS-avtalen, i stedet for at man snevrer inn aktiviteten til Norge.

Jeg er derfor glad for at et bredt flertall, etter å ha hørt bransjens syn, slutter opp om mine vurderinger av forslaget og ikke støtter at det innføres et krav om nasjonalt forbruk for norske produksjoner.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Filmforbundet mener at den store andelen av produksjonsdager som spilles inn i utlandet, 45 pst., er en trend som er økende og gjør at vi står i fare for å tape kampen om kompetansebygging og kontinuitet for norske film- og tv-arbeidsplasser på flere fronter. De, som vi i Senterpartiet, har ikke noe imot at det gjøres opptak i utlandet av kunstneriske eller spesielle praktiske årsaker, ei heller at en del opptak gjøres i utlandet fordi det hentes inn finansiering i bl.a. mange fine samproduksjoner. Man ønsker ikke å ødelegge for de finansieringsmulighetene som er der. Når man ikke setter et tak for spendkrav, er det for å finne den gode balansen. Det er det vi ønsker i forslaget.

Men Filmforbundet og vi mener at dagens system, uten noen som helst spendkrav, ikke styrker vår egen bransje eller tilstøtende næringer. På hvilket vis mener statsråden at det faktisk styrker norske arbeidsplasser at det gjøres stadig flere opptak i utlandet, både i filmbransjen og i næringer som reiseliv og transport? Og er det bærekraftig miljømessig?

Statsråd Abid Raja []: I tråd med det representanten sier, står det i innstillingen en merknad fra Senterpartiet og SV, der det heter:

«Filmforbundet opplyste i komiteens høring at 45 pst. av alle location-dager i produksjon av norsk tv-drama og film skjer i utlandet. Tendensen er økende.»

Jeg vil gjerne få korrigere dette. Tallene som refereres, er fra NFIs årsrapport 2019, som gjengir en tabell over innspillingsdager i Norge og utlandet for spillefilmer med premiere i årene 2014–2019. Det sier altså ikke noe om hvor tv-drama er spilt inn. Tallet for 2019 er riktignok 45 pst., men det er også den klart høyeste andelen innspillingsdager i utlandet i perioden. Andelen varierer betydelig i perioden, men det er ikke noen holdepunkter for noen tendens. Snittet for de seks årene som dekkes av tabellen, er litt over 30 pst.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk for svaret. Det synliggjør veldig godt en annen utfordring vi har, nemlig at dette er noe Norge ikke har kontroll på. Jeg sendte et spørsmål til ministeren hvor jeg ba om å få en oversikt over hvor mange filmopptaksdager som gjøres rundt omkring i andre land. Jeg spurte også om hvor mange filmer som får støtte av Filminstituttet som faktisk flagger ut. Svaret fra departementet var: Det vet vi ikke. Det synes jeg er altfor dårlig med tanke på at det er skattepengene vi snakker om her. Jeg håper i hvert fall at ministeren – selv om han ikke vil bruke de få tallene som finnes fra NFI, og ikke synes de heller er gode nok – ser verdien av å prøve å få litt bedre oversikt over hvilke filmer som filmes hvor, hvor mange de er, og hvor mye penger som egentlig brukes i utlandet av norske skattepenger.

Statsråd Abid Raja []: Jeg var i mitt hovedinnlegg inne på spendkrav – det kan jo hende at representanten ønsker å gå inn for å spesifisere eller antyde hva de mener skal være det rimelige spendkravet. Jeg forstår at representanten ønsker å ha jernkontroll på hvordan midlene skal brukes, så jeg vil i replikkvekslingen her gjerne høre hva representanten mener vil være det rimelige spendkravet for dette.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg registrerer at jeg ikke får svar på hvorvidt ministeren synes det er greit at vi ikke har noen som helst kontroll på hvor pengene brukes. Det synes jeg er oppsiktsvekkende. Han velger å spørre hva slags spendkrav jeg kunne se for meg. Det er ikke tilfeldig at vi ber om en utredning, for det er ganske vanskelig sånn ut av det blå å slå fast for en stortingsrepresentant. Vi ønsker at dette skal utredes i samarbeid med bransjen for å finne en mye, mye bedre løsning enn den som er. Ministeren selv skisserte jo hvor balansen bør ligge, et sted som ikke går ut over verken det ene eller det andre. Det mestrer vi på veldig mange andre områder. Hvorfor skulle vi ikke klare å finne en god grense innenfor filmfeltet?

Statsråd Abid Raja []: Jeg vil bare slå fast at vi selvfølgelig har kontroll på norsk pengebruk, det skulle ikke være noen tvil om det. Men jeg ser altså at representanten som har fremmet et forslag om å innføre et spendkrav, egentlig ikke har peiling på hva et slikt spendkrav skal være. Jeg tror det bare understreker nettopp det jeg har sagt, at dette er et dårlig forslag. Heldigvis er stortingsflertallet, inkludert det største opposisjonspartiet, som Senterpartiet skal samarbeide med, imot dette. Det viser hvorfor dette forslaget rett og slett er et dårlig forslag.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Samtidig sier Filmforbundet og også filmregionene at de ønsker seg et spendkrav. De har forskjellige forslag til det, men det får de stå for. De ønsker også at det utredes. Mener ministeren at han kan ha en like nedlatende holdning til deres forhold til dette spørsmålet, som til meg?

Statsråd Abid Raja []: Jeg har gitt en konklusjon, og jeg har sendt et brev til komiteen hvor jeg har skrevet at innføring av et krav til forbruk i Norge er komplekst og sammensatt. Det er betydelig tvil om det vil bidra til økt måloppnåelse. Jeg vil derfor fraråde at det innføres et slikt krav for norske produksjoner. Jeg er dermed også veldig glad for at Stortinget ikke gjør det.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 31.

Votering, se tirsdag 8. juni