Ruth Grung (A) [10:28:44] (ordfører for sak nr. 6): Stortinget behandler i dag rammevilkår for framtidige vindkraftanlegg på land. Vindkraft engasjerer, og det er derfor bra at komiteen har klart å komme fram til enighet på vesentlige områder der regjeringen ikke har sett hva som rørte seg, spesielt ute i de kommunene som har erfart vindkraftanlegg. Det har vært et mål om bredest mulig forankring for å gi den forutsigbarhet som er nødvendig i slike saker.

Jeg må også takke komiteen for godt samarbeid. Jeg må bare si at koronarestriksjoner gjør det mer krevende å få til de gode politiske prosessene, men vi har klart det.

Vindkraft har utviklet seg til å bli en betydelig energikilde i norsk kraftsektor, men det skaper også økte utfordringer når ulike hensyn skal ivaretas. Komiteen mener det er behov for gode, kunnskapsbaserte og åpne prosesser der bruk av areal, klimautfordringer, tap av natur, forsyningssikkerhet, tilgang på fornybar energi og behov for nye arbeidsplasser skal veies opp mot hverandre. Komiteen er enig om at plan- og bygningsloven skal legges til grunn for arealavklaring, at kommunene skal få et vederlag, og at det maks skal ta fem år fra konsesjon til anleggene er i drift.

Arbeiderpartiet hadde forventet å få flertall for behovet for en helhetlig plan der man ser energi, klima, energieffektivisering og næring i en sammenheng, både på nasjonalt og regionalt nivå. 50 pst. av energibruken er fortsatt fossil, og skal vi lykkes med å skape flere arbeidsplasser med lavere klimaavtrykk og møte krav til lavutslipp og klima, trenger vi mer fornybar energi og å bygge ned silotenkningen for å få fart på omstillingen. Men regjeringen velger å se det atskilt, med en klimamelding nå før jul og en energi- og næringsmelding til våren.

Arbeiderpartiet savner også støtte til mer forskning på konsekvenser av vindkraft på natur, miljø, dyreliv og ikke minst helse. Vi trenger også mer kunnskap om vindeffekter i ulike høyder. Arbeiderpartiet hadde også forventet støtte til hvordan vindmølleinstallasjoner i størst mulig grad kan inngå i sirkulær økonomi. Avfall fra eldre vindmøller er et økende problem som våre naboland, Nordisk råd og EU jobber med å få inn i sirkulær økonomi. Det er ingen grunn til at Norge bør ligge bakpå på dette området.

Arbeiderpartiet mener det ville være klokt å gi fylkeskommunene med ansvar for nærings- og samfunnsutvikling, klima, natur og friluftsliv en mer aktiv rolle i den regionale vurderingen av behovet for vindkraft og eventuell lokalisering. Vi trenger det folkevalgte engasjementet for å utarbeide planer for mest mulig kortreist fornybar energi, som tar hensyn til regional utvikling og med vekt på nettopp næring, friluftsliv, natur og periferi–sentrale strøk.

Med dette fremmer jeg de forslag som Arbeiderpartiet står bak.

Une Bastholm (MDG) [10:32:05] (ordfører for sak nr. 7): Siden 19. juni, da vi debatterte vindkraft i denne salen forrige gang, har flertallet i befolkningen gått fra å være positiv til vindkraftutbygging på land til å være negativ. Det skjønner jeg, for med et konstitusjonssystem som ikke vektlegger lokal forankring, urfolksrettigheter og klimahensyn eller naturhensyn, så måtte det nesten gå sånn.

Konsekvensen er prosjekter som Davvi vindkraftverk, som skal bygges i Norges nest største inngrepsfrie område, der utbyggingen dessuten vil ha alvorlige konsekvenser for reindriftsnæringen, og vindparken på Haramsøya, der man har gitt blaffen i det faktum at utbyggingen kan ødelegge leveområder for fugl og skyve rødlistede arter mot utryddelse.

Regjeringens vindkraftpolitikk har hittil vært mislykket, og vi kan si at Norges vindkraftpolitikk har vært det. Den er basert på at store industrianlegg skal bygges ut på fjelltoppene og viddene hvor det er mest vind, men hvor vi samtidig vet at naturinngrepene er uunngåelige.

Men tiden for sånne store vindkraftutbygginger på land bør være forbi. Å ødelegge mer natur nå vil bare forsterke klimakrisen og utrydde enda flere arter i økosystemer som vi mennesker er helt avhengige av. Det sier Miljøpartiet De Grønne nei til. Derfor foreslår vi i dag, sammen med SV, å be regjeringen sikre at utbygging av vindkraft på land ikke skal føre til nedbygging av natur eller svekkelse av urfolks rettigheter.

Likevel er Miljøpartiet De Grønne selvfølgelig for vindkraft på land. De Grønne foreslår i dag å be regjeringen utarbeide en plan for småskala vindkraftproduksjon i havner, industriområder og andre steder der vindkraft kan bygges ut uten at det kommer i konflikt med naturhensyn og urfolks rettigheter. Sånn kan vi skaffe mye mer klimavennlig energi uten å ødelegge naturen.

Vindkraftmeldingen legger opp til å vektlegge naturhensyn og urfolks rettigheter tyngre, men er vag på hvordan det skal skje i praksis. Å innlemme planlegging og bygging av vindkraftanlegg i plan- og bygningsloven er bra, men også kommuner kan ønske å bygge ned natur som har nasjonal verneverdi. Derfor sikrer denne innstillingen på ingen måte at naturen er vernet mot vindkraftutbygging, sånn som den bør.

Når det gjelder forslagene fra Rødt, stemmer vi for de fleste, men vi stemmer selvfølgelig mot å stoppe all vindkraft på land og forslaget om å begrense krafteksport, som verken hjelper naturen eller klimaet. Ellers stemmer vi for forslagene nr. 1, 2 og 6, i tillegg til forslagene vi er en del av i innstillingen. Med det tar jeg opp forslagene jeg refererer til, også vårt løse forslag om å slutte å tillate – iallfall vurdere det – disse støyavtalene.

Liv Kari Eskeland (H) [10:35:06]: Me er veldig glade for at me endeleg har landa ei melding som no skal vera med på å ta ned konfliktnivået kva gjeld etablering av vindkraft på land.

Etter at me la ut forslag om nasjonale rammer for vindkraft på høyring, noko som skjedde parallelt med igangsetjing av fleire vindkraftanlegg, har konfliktnivået berre eskalert. Eg er difor veldig glad for at regjeringa tok initiativ til å leggja fram ei melding, som vil bidra til å få tilbake legitimiteten i prosessane.

Gjennom stortingsbehandlinga har ei god melding vorte ytterlegare stramma inn gjennom fleire vedtakspunkt, som Stortinget vert invitert til å stemma over. Det eine er ei ytterlegare skjerping av lokal råderett i den forstand at me ønskjer at kommunane no må gjera positive planavklaringar gjennom plan- og bygningslova. Det er ikkje lenger godt nok å gjera dispensasjonsvedtak. Vedtaket er formulert slik at me ber regjeringa koma attende til Stortinget med saka. Dette er fordi me også ser utfordringar med å gjera det på denne måten, ettersom ein nabokommune framleis berre har uttalerett i slike saker, medan ein nabokommune kan få sin del av ulempene, men ikkje inntektene.

Det andre me har teke tak i, er departementets openberre invitt til å be regjeringa sjå på korleis ein lokalt kan kompensera for etablering av vindkraft. For dei kommunane som vel å stilla sine areal til rådigheit for energiproduksjon, er det naturleg at me får på plass eit skatteregime som gjer at det òg vert liggjande att verdiar lokal. Dette vil innebera at det vert føreseieleg for dei som vurderer å etablera vindkraftanlegg, og for kommunane.

Eit anna viktig moment, som me vurderer at er ein stor del av bakteppet for den motstanden me opplever mot vindkraft, er den tida det fram til no har vore mogleg å bruka frå konsesjon har vore gjeven til oppstart eller til ein set anlegget i drift. Dette inkluderer òg endringar det har vore moglege å gjera, både når det gjeld talet på møller, størrelse og omfang. Det er stor forståing for at slike forhold er grobotn for frustrasjon og mangel på kontroll. Dette er også mykje av årsaka til at kommunestyre som i utgangspunktet har vore for, no har snudd til å vera imot.

Me strammar difor inn både korleis utforminga på møllene skal vera, der konsesjonen må innehalda avgrensing av høgde, avstand til bustadar etc. Og sist, men ikkje minst er me mykje tydelegare på korleis anlegget skal ryddast, og at garantiar må på plass.

Eg er glad for at dette arbeidet no er sett i gang og avslutta på vår vakt. Det er brei einigheit om at konsesjonsregelverket som me har, ikkje har vore godt nok.

Eg er òg glad for at det er landa ei såpass brei politisk einigheit om dei tiltaka som no må på plass. Eg føler meg trygg på at me i framhaldet vil få betre og meir forankra prosessar i vindkraftsakene.

Slik eg opplever mottak av denne einigheita ute hjå kommunar, organisasjonar og næringsliv, ser også dei at desse grepa me har fått på plass, vil få debatten inn på eit betre spor. Dette er heilt nødvendig for å få på plass legitimiteten.

Terje Halleland (FrP) [10:38:25]: La meg også begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken, og takke alle som har sluttet seg til gode forslag.

Om vi er uenig i deler av forslagene som ligger til behandling, er vi alle enige om behovet for å endre dagens regime. Det har vært mye bråk og fortvilelse der ute, og det har vært førende for Fremskrittspartiet i vårt ønske om et nytt regelverk. Derfor var det avgjørende viktig at vi fikk gjennomslag for å flytte behandlingen fra energiloven til plan- og bygningsloven.

Den gangen den ble flyttet motsatt vei og Senterpartiet fratok lokale myndigheter muligheten til å styre prosessene, som var intensjonen bak – begrunnet med raskere behandling av disse sakene – kunne det altså ikke gå fort nok. Men så var noen partiers holdning til vindturbiner den gangen helt annerledes enn den er i dag. Vi hadde et Senterparti som hadde en målsetting om 1 000 vindmøller. Det har vi i Norge i dag. Målsettingen til Senterpartiet var 1 000 vindmøller bare i Rogaland.

I dag er vi alle enige om at det er ikke hastigheten i forvaltningen som er problemet. Jeg er derfor svært glad for at Senterpartiet nå slutter seg til denne endringen. Det vil skape god og klar rollefordeling mellom energimyndigheter og planmyndigheter. Vi legger fram et godt forslag som ivaretar mange av manglene som dagens lovverk har, og som bør legge til rette for gode prosesser framover i regi av kommunene.

Det er mange forskjellige forslag til behandling, og jeg har fått mange henvendelser om å støtte flere av disse. Det kommer ikke Fremskrittspartiet til å gjøre, av forskjellige grunner. Men den viktigste årsaken er at vi nå ønsker å gi mer makt til kommunene. De skal få mer reell makt, og vi skal være de som skal høre på kommunene. Jeg tror ikke det blir bedre forvaltning om det skal sitte noen byråkrater og definere hva som er villmarkspregede områder, og hva som ikke er det. Som sagt vil vi gi mer makt til kommunene, uten at disse i neste omgang skal bli overstyrt av regionale myndigheter.

Vi har ryddet kraftig i regelverket. Framtidige konsesjoner får en frist på fem år til anlegg må være i drift. Avstand til bebyggelse, antall og høyde på turbiner skal avklares i konsesjon. Subsidier skal fjernes, og skattebyrden på vindkraft skal økes og i større grad tilfalle lokale myndigheter.

Dette er ikke en sak som berører tidligere gitte konsesjoner, men en sak som skal rydde i framtidige vindkraftkonsesjoner i Norge. Jeg mener vi gjør vedtak i dag som sikrer gode prosesser framover, og som gir klare føringer for utbygger, grunneier og kommune.

Sandra Borch (Sp) [10:41:44]: De siste årene har det med rette vært et økende engasjement mot utbygging av vindkraft på land. Mange steder i landet pekes det på at forutsetningene endres fra konsesjon er blitt gitt, til byggingen skjer. Jeg har stor forståelse for at det blir reaksjoner på det.

Senterpartiet ønsker lokalt forankret utbygging som ivaretar landskap og naturkvaliteter, tar hensyn til eksisterende næringer og bidrar med inntekter til berørte lokalsamfunn. Det viser seg i praksis nå at utbygging av vindkraft på land ikke er tilstrekkelig regulert gjennom norsk lovverk. Senterpartiet har flere ganger de siste årene foreslått at vedtak om utbygging av vindkraft må være i tråd med lokale ønsker og kommunestyrevedtak, og at konsesjon ikke skal kunne gis i strid med kommunestyrevedtak. Det har dessverre både Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet gang på gang stemt ned i Stortinget, og det ser det dessverre ut som om de også gjør i dag.

Det overrasker meg at Fremskrittspartiet i dag stemmer ned forslag vi har fremmet for lokalt veto. For bare noen uker siden kunne vi lese i media at Fremskrittspartiet hadde sikret lokalt veto til kommunene i forhandlingene med regjeringen. Men i dag er det altså ingen forslag fra regjeringspartiene eller fra Fremskrittspartiet som sikrer kommunene vetorett i vindkraftspørsmål.

Senterpartiet mener at kommunene trenger sterkere og mer forutsigbare virkemidler, særlig når det gjelder å bremse arealbruken i områder som har åpenbare naturverdier. Senterpartiet mener derfor det er gode grunner til å hjemle arealbruken i plan- og bygningsloven med kommunestyret som reguleringsmyndighet, til forskjell fra i dag, hvor dette er regulert i energiloven. Det ser det ut til at det blir flertall for i dag. Men her igjen skulle Senterpartiet ønsket seg et tydeligere vedtak.

Teknologiutviklingen har vært betydelig på vindkraft de siste årene, og Senterpartiet er prinsipielt enig i at nyeste teknologi skal legges til grunn ved utbygging av vindkraft. Men dette innebærer samtidig at inngrepet i natur og installasjon i seg selv blir av en helt annen karakter enn det som var forutsatt ved behandling av konsesjonssøknaden. Senterpartiet tar derfor til orde for at det må følge at kommunene også her skal få en mulighet til å behandle saken på nytt og ta stilling til endrede forutsetninger før utbyggingen begynner.

Vi mener at en helhetlig gjennomgang av konsesjonssystemet for vindkraft på land burde tatt stilling til og presentert enda tydeligere løsninger på disse spørsmålene. Saken reiser viktige spørsmål knyttet til lokaldemokrati og natur- og miljøverdier, men også eierskap til norsk kraft.

Med dette tar jeg opp forslagene fra Senterpartiet og SV.

Lars Haltbrekken (SV) [10:45:08]: Verden står foran to svært alvorlige miljøutfordringer. Det er klimakrisen, og det er tapet av natur. Begge vil påvirke livet vårt helt fundamentalt om vi ikke møter dem med styrke og kraft som gjør at vi slår dem tilbake.

Halvparten av vårt energiforbruk er fossilt. Det må reduseres, og det må erstattes av fornybar energi. Samtidig må vi sørge for en utbygging av fornybar energi som ikke ødelegger vårt felles livsgrunnlag: naturen. Det er ikke lett, men det må være mulig. Vi må løse de to miljøkrisene på måter som gjør at vi ikke forsterker den ene gjennom løsningene vi har på den andre.

Det siste halvannet året har vi sett et enormt engasjement fra mange nordmenn for å ta vare på vår fantastiske natur. For en som har vært aktiv i miljøkampen i over 30 år, er det gledelig å se et så stort engasjement for vår natur. Motstanden som har vokst fram mot flere vindkraftanlegg, og som viser vår kjærlighet til naturen, er forståelig og må tas på alvor. Selv om det tas noen skritt i riktig retning i dag, er det fortsatt en del som gjenstår.

SV hadde håpet at Stortinget i dag kunne ha brukt anledningen til å slå en sterkere ring rundt vår truede natur og interessene til vårt urfolk, samene. Rett nok foreslås det innstramminger i regelverket fra regjeringen, og det kommer noen ytterligere skjerpelser i behandlingen i Stortinget. Blant annet er det enighet om at kommunene skal få større innflytelse gjennom at vindkraftsaken igjen skal behandles også i plan- og bygningsloven. Men plan- og bygningsloven gir ikke naturen et sterkt nok vern og en sterk nok beskyttelse.

Derfor var det SVs håp at regjeringspartiene ville ha søkt et bredt forlik i Stortinget i dag, et bredt forlik som sikret naturen, og som sikret vårt urfolk. Dessverre valgte regjeringspartiene i stedet å samarbeide med det partiet som ønsker størst og mest nedbygging av norsk natur, Fremskrittspartiet.

SV fikk med seg både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og MDG på forslag her i dag som ville ha gitt naturen langt sterkere vern, og er forundret over at såkalte miljøpartier på Stortinget kan komme til å stemme ned disse forslagene i dag. I innstillingen i dag er det helt tydelig at viljen til å ta vare på naturen for våre etterkommere er mye større på rød-grønn side enn på den grå-svarte siden, og jeg tar med det opp SVs forslag.

Ketil Kjenseth (V) [10:48:34] (komiteens leder): Først av alt vil jeg som komitéleder takke hele komiteen for innsatsen med denne meldinga, særlig i den situasjonen vi står i. Jeg er også veldig glad for at det er et så bredt flertall for meldinga. Som flere har vært inne på, har det vært stor debatt knyttet til en del vindkraftsaker og et stort engasjement. Og det er bra at folk er engasjert i utbygginger og tap av natur. Flere har vært inne på at vi står i en klimakrise, men vi står også overfor et stort tap av natur, og vi er nødt til å løse begge utfordringer framover.

Så er det også snakk om lokaldemokratiet, som vi i større grad er nødt til å ta hensyn til. Jeg er veldig glad for den innsatsen Liv Kari Eskeland fra Høyre har gjort her, og også Terje Halleland fra Fremskrittspartiet. For Venstre har det vært viktig å involvere lokaldemokratiet i større grad, å ta tilbake noe av makta. Det har jo vært sånn at det er blitt inngått en avtale med utbyggere, og så har en hoppet litt over det lokaldemokratiet som har kommet til slutt i prosessen. Det vender vi om på nå.

Det er også et faktum at det var den rød-grønne regjeringa som i 2009 innførte det konsesjonsregelverket som har skapt stor stridighet. Det ble satt en tempoplan for en storstilt utbygging, og det ble gitt 50 konsesjoner under den rød-grønne regjeringa. Under Høyre og Fremskrittspartiet ble det gitt 40, og etter at Venstre kom i regjering, er det gitt 3. Det er ikke nødvendigvis sånn at det er en konsekvens av Venstre i regjering, for det har vært gitt insentiver til utbygging, men det viser at det er en horisont her på 10–15 år som er viktig å hensynta. Derfor er det ikke gitt at folk skulle forstå hva som skjedde før en ser at vindmøllene kommer opp, og de har jo også blitt både flere og høyere underveis i prosessen.

I 2009 var det Fremskrittspartiet som var mest imot å gi mandatet til energiloven og NVE alene for å gi konsesjon, så det er ikke noe rart at Venstre går i kompaniskap med Fremskrittspartiet for å reversere nettopp den rød-grønne lovgivningen. Det er nå vi tar tilbake noe av den lokale makta. Det er litt forstemmende å høre på Senterpartiet. Geir Pollestad er ikke i salen i dag, men på Jæren er det bygd mye, og det har jo med Senterparti-ordførere en masse blitt en storstilt utbygging i mange kommuner. Senterpartiet er veldig opptatt av hvordan en skal fordele inntektene, så det er ikke sånn at de er imot noe som helst, det er bare at det skal bli mer igjen til kommunene.

For Venstres del har vi gjort så mye på naturens vegne gjennom de snart åtte årene med samarbeid med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, og dette er en naturlig konsekvens av det samarbeidet. Vi strammer inn der en skal gjøre det, vi putter på for å få ned klimautslippene, som nå har gått ned over fire år, så dette er en utvikling i takt med tida.

Tore Storehaug (KrF) [10:52:04]: Eg vil òg begynne der mange andre har begynt, med å takke for samarbeidet og takke for at det er ein stor grad av semje i dei sakene vi no behandlar. Mykje av det botnar i ei felles erkjenning av at vi treng eit regelverk som er oppdatert til den utviklinga som faktisk har skjedd på vindkraftfronten.

Regelverket vårt må vere tilstrekkeleg for å ta høgd for at vindkraft har gått frå å vere i ein utviklingsfase til å bli ein lønsam industri, og det er ei av årsakene til at konfliktnivået rundt utbygging av vindkraft dei seinare åra har blitt større. Det botnar òg i at vi har hatt eit regelverk og ei teknologiutvikling der prosjekta har endra seg, og der tidspunktet frå ein konsesjon er blitt gjeven, til utbygginga har starta, har blitt for langt, og at turbinane har blitt større. Det har betydd større endringar i prosjekt, noko stortingsmeldinga som no blir lagd fram, har teke på alvor.

Dette er utgangspunktet for den vindkraftmeldinga regjeringa har lagt fram. Ho inneheld mange gode innstrammingar og klargjeringar av regelverket. Denne meldinga har vore eit godt grunnlag for eit regelverk som i større grad adresserer dei utfordringane som følgjer av store vindkraftutbyggingar, og har òg vore eit godt utgangspunkt for forhandlingane som har vore her på Stortinget.

Når vi i Stortinget har forhandla om denne saka, har vi landa på at ein skal kome med ytterlegare innstrammingar i regelverket. Samla sett får vi no eit regelverk der planlegging og bygging av vindkraftanlegg skal innlemmast under plan- og bygningslova, der det blir lagt til rette for endringar i konsesjonsbehandlinga for å sikre den lokale og den regionale forvaltinga, skjerpa tidsløp, færre endringar i prosjekt og strengare krav til utbyggjarar.

I framtida skal det vere sånn at i konsesjonane skal det kome fram talet på turbinar som er planlagde, og kor høge dei skal vere, og det skal etablerast ei buffersone til busetnad eller annan aktivitet rundt. Samla sett er dette endringar som gjev større lokalpolitisk medverknad, og som gjev tydelegare reglar – at ein får eit regelverk som er strengare og tek inn over seg mange av dei innspela som er komne i prosessen med denne stortingsmeldinga.

Eit anna tema som òg blir adressert, er at ein no gjer eit oppmodingsvedtak, der regjeringa skal kome tilbake med både lokal kompensasjon for utbygging av vindkraftverk og ha ein gjennomgang av skattereglane for vindkraftverk. Det er ikkje tvil om at det er viktig å få på plass eit skatteregime som er føreseieleg, og der ein i større grad kan kompensere dei som blir råka av vindkraftutbygginga.

I Stortinget har det vore semje om at ein treng å stille strengare krav til eigarar av vindkraftverk når det gjeld opprydding og størst mogleg grad av tilbakeføring av natur etter at utbygginga er gjord. Det kjem utbyggjarar til å måtte garantere for før dei begynner å byggje ut.

Samla sett har Stortinget fatta viktige innstrammingar som botnar i ei felles erkjenning av at vi må ha eit regelverk som er oppdatert til den situasjonen vi står i i dag. Der har regjeringa levert ei god melding, og samarbeidet i Stortinget har forsterka ho på ein god måte.

Bjørnar Moxnes (R) [10:55:24]: Altfor lenge har vindkraftkapitalen fått rasert norsk natur og sendt profitten ut av landet. Folk har landet rundt protestert mot svære naturinngrep i nærområdene sine til ingen nytte. Mange må nå leve med konstant støy fra vindturbiner rett ved hus eller hytte. I dag står Stortinget samlet bak en rekke innstramminger for framtidige prosjekter, men det er stadig for lite for sent.

Rødt mener at vi trenger en full stopp for nye vindkraftanlegg på land, sånn at dyrebar natur og lokalsamfunnene landet rundt får puste igjen. Vi kommer med en rekke forslag til vindkraftmeldingen. Vi vil at Stortinget gir en tydelig beskjed om at naturen får forrang foran vindkraftverk, og vi vil at folk gjennom folkeavstemninger skal kunne si tydelig nei uten at staten kan overkjøre det. Vi vil sikre at naturkartleggingene som gjøres, er gode nok, og at Miljødirektoratet skal inn i vurderingen av konsekvensutredningene sammen med NVE. Og så fremmer vi forslag om en uavhengig gransking. Det gjør vi bl.a. fordi Rogaland fylkeskommune har gjennomgått vindkraftprosjektene i fylket sitt, og de fant at turbiner har økt i høyde fra 120 meter til 200 meter uten noen ny konsekvensutredning, at utbyggere får godkjent store endringer som å øke effekten på kraftverket med hele 50 pst. på noen få dager, også uten konsekvensutredning, og at veier i og utenfor anleggsområdet ikke underlegges noen reell konsekvensutredning, som altså er brudd på konsekvensutredningsforskriftene. Så har departementet gjennomgått enkelte prosjekter etter at Stortinget vedtok at departementet måtte gjøre det.

For det første har Tina Bru bestemt at de fleste av sakene ikke skulle granskes fordi de var ferdig vedtatt. Og for det andre var det Olje- og energidepartementet som selv gjennomgikk prosessene der de selv og deres eget direktorat, NVE, har gjennomført dem. Det er kanskje ikke så rart at man ikke finner noen feil når bukken gransker sin egen omgang med havresekken. Derfor trengs det en uavhengig gransking av de omstridte prosjektene og praksisen i den typen saker over tid. Ellers risikerer vi at heller ikke innstrammingene i nytt konsesjonssystem blir reelle.

Hvis Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet vil stå på befolkningens side, naturens side og ikke med vindkraftbaronene, må de stemme for Rødts forslag om en uavhengig gransking i salen her i dag – ikke vik unna, vis at dere har litt ryggrad.

Jeg tar opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Tina Bru [10:58:50]: Stortinget vil i dag gjøre viktige tiltak som setter en ny retning for utviklingen av vindkraft på land i Norge. Fremover vil det bli bygget langt mindre vindkraft på land og kun der det klart og tydelig er ønsket av kommunene, grunneiere og folk. Det synes jeg er bra. Men vindkraft utgjør snart om lag 10 pst. av Norges kraftforsyning i normalår, og det er et resultat av en villet politikk som et samlet storting har stått bak.

Som ansvarlig statsråd har jeg et behov for å understreke nettopp dette. Når konfliktnivået er høyt, frontene steile og ordene harde, er det viktig å huske ansvaret som ligger på oss politikere til å stå ved beslutninger og stå opp for politikken. I den tidvis harde debatten om vindkraft på land er det mange som har fått oppleve hvilke følelser som settes i sving: anleggsarbeidere, ansatte i kraftselskapene, embetsmenn og -kvinner – vanlige folk som gjør en jobb som er en direkte oppfølging av politiske beslutninger.

På samme måte vil jeg understreke at regjeringen tar på alvor det engasjementet som har blitt synliggjort gjennom folkelig motstand mot vindkraft mange steder i landet. I løpet av den relativt korte tiden jeg har vært olje- og energiminister, har jeg møtt flere av disse menneskene, og det gjør sterkt inntrykk på meg når folk gråter over å ha mistet sin nærnatur slik de kjenner den. Jeg forstår at mange er sterkt uenig i de beslutningene som ble gjort, og at de så gjerne skulle sett dem omgjort.

Da vi la frem Meld. St. 28 for 2019 –2020 tidligere i år, var det en nødvendig justering av kursen. Det var helt åpenbart at vi trengte å ta en fot i bakken og en grundig politisk prosess om veien videre. I meldingen foreslo regjeringen betydelige endringer og innskjerpinger i konsesjonsbehandlingen av vindkraft. Det er ingen overdrivelse å kalle det for historiske innstramminger. De viktigste tiltakene i meldingen er rettet mot å styrke lokal og regional forankring, skjerping av tidsløpet og langt færre endringer underveis i prosjektene.

Dette er viktig, for i mange av konfliktene vi ser rundt omkring i landet, er det stor frustrasjon knyttet til at prosjektene har forandret seg mye siden de fikk opprinnelig konsesjon. Regjeringens forslag om å fastsette maksimal turbinhøyde, krav til avstand til bebyggelse og skjerping av tidsfrister er etter mitt syn viktige grep.

Vi ser også at mye konflikt er knyttet til påvirkning på natur, miljø og landskap. Regjeringen vil derfor at natur, miljø og naboer tas mer hensyn til. Vi vet også hvor viktig friluftsliv er for det norske folk. Vi vil kreve bedre konsekvensutredninger og videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget. Vi ønsker også en bedre involvering av reindriften.

Jeg oppfatter at forslagene om å stramme inn har blitt tatt godt imot av interesseorganisasjoner, kommuner og for så vidt vindkraftbransjen. Jeg ser frem til å jobbe videre sammen med Stortinget om oppfølgingen av vedtakene som gjøres i dag, og vil minne om det felles ansvaret vi nå har for å lage en helhetlig politikk for vindkraft på land som står seg over tid.

Ruth Grung (A) [11:14:51]: Jeg vil takke for debatten så langt og for alle gode innlegg. Jeg vil også presisere fra Arbeiderpartiets ståsted, med tanke på den korte historiefortellingen til komitéleder Ketil Kjenseth, at det er helt rett at Arbeiderpartiet sto for ikke å innlemme, men fortsatt å gi unntak fra plan- og bygningsloven når det gjelder energi – nettopp fordi, som statsråden også var inne på, energi og tilgang på energi er helt avgjørende for forsyningssikkerhet, for utbygging av fornybare arbeidsplasser og for klimautfordringene våre videre. Derfor vil vi fortsatt opprettholde at de lange linjestrekkene skal behandles i henhold til NVE, med de unntakene som er. Men vi ser at de fleste vindkraftanlegg er lokalisert i kommuner, og da er det klokt, for vi trenger befolkningen med oss i de beslutningene som tas underveis.

Jeg vil også minne om at det var da Arbeiderpartiet sa at vi skulle legge plan- og bygningsloven til grunn, at det var flertall i Stortinget. Så da hadde regjeringspartiene valget om å stå utenfor eller være med på endringen, og jeg er veldig glad for at samtlige partier har støttet opp om det.

Når man er så opptatt av lokaldemokrati, er det litt underlig når Venstre har stått i spissen for nettopp det regionale folkevalgte nivå, at de ikke støtter Arbeiderpartiets forslag om at man også på folkevalgt regionnivå skal få en større rolle når det gjelder å se på hvor det er klokt å lokalisere framtidige vindkraftanlegg, om vi trenger mer vindkraftanlegg i forhold til lokal energiforsyning og muligheter til regional utvikling.

Vi har også et forslag som går på at man skal utvikle en veileder til plan- og bygningsloven hvor man nettopp vekter natur, slik at man sikrer seg at ulike kommuner har nødvendig kompetanse for å ivareta natur. Det får vi heller ikke støtte for.

Når det gjelder de løse forslagene, tror vi ikke det er mengden på naturvedtak som betyr noe, men vi mener at man allerede i innstillingen og i de forslagene som Arbeiderpartiet står bak, er veldig tydelig på at natur skal vektes tyngre enn slik det er i dag.

Når det gjelder uavhengig gransking, har jo Stortinget vedtatt at regjeringen skal ta en gjennomgang, så vi vil se på den gjennomgangen før vi går for noen uavhengig gransking.

Vi har også registrert at man har fremmet én sak for domstolen. Det fikk ikke oppsettende virkning, så her må vi egentlig se på realitetene i innholdet i.

Når det gjelder Miljøpartiet De Grønnes forslag, mener vi ikke at det er forbud mot å inngå private avtaler. Det vi har reagert på, er hemmeligholdet. Private avtaler er faktisk ganske smart, spesielt i utbyggingsavtaler i de store byene har det vært helt nødvendig for å bygge ut infrastruktur.

Arne Nævra (SV) [11:18:11]: Det blåser en sterk motvind over landet, og det er ikke så underlig. Det er også grunnen til at vi i det hele tatt har saken her i dag. Og det er to grunner til denne sterke motvinden: Det er overkjøring av natur, og så har det vært en overkjøring av lokaldemokratiet.

Jeg har vært rundt over mye av landet, spesielt i kyststrøkene våre, og møtt lokalbefolkningen. Jeg har sett på de naturområdene som har vært nedbygd, og jeg har kommet ganske slått tilbake. Jeg har sett enorme naturraseringer – store arealer. Hvis dere leser nøye KS-rapporten, slås det fast at vedtatte konsesjoner vil bety mer nedbygging av arealer enn byer, tettsteder og industriarealer til sammen i Norge. Det er altså voldsomme arealer vi snakker om.

Jeg har fått høre om elendige konsekvensanalyser, om elendige biologiske undersøkelser, om for raske konklusjoner osv. – dette må ha tilflytt mange av representantene i salen – for ikke å snakke om elendige, hvis noen, klimabudsjett for utbyggingene. NRK har gjort en fantastisk jobb med å grave fram spørsmål rundt klimagassutslipp ved nedbygging og oppgraving av myr både når det gjelder samferdsel, og når det gjelder vindkraft.

Det er trist å se at ikke den norske miljøforvaltningen står sterkere i utbyggingssaker. Med SVs ulike forsalg vil denne delen komme langt sterkere inn i prosessene, og det er altså på tide. Vi skulle jo ønske at flertallet her i salen i mye større grad lot miljømyndighetene i komme inn i bildet – på alle utbygginger.

Og så til overkjøringen av kommuner og lokalbefolkning: Jeg har møtt folk med tårer i øynene rundt omkring. De har vært engasjert, de føler seg desperate, og de føler seg ikke hørt og ikke respektert overhodet. Dette har vært en stygg side av denne konsesjonsbehandlingen og utbyggingen som har foregått, og det er ikke en demokratisk stat verdig.

Det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. To FN-paneler som advarer oss, som kollega Haltbrekken nevnte, og Naturpanelet sier at feil arealforvaltning er hovedårsaken til tapet av natur- og artsmangfold.

Det må nok være mange i vindkraftindustrien i dag som sitter igjen med følelsen: Oi, vi gikk kanskje for raskt fram. Konsesjonsbehandlingen har vært så dårlig at mange av utbyggingene har vært en bjørnetjeneste for tanken om fornybar kraft her i landet. Jeg tror det er mange som tenker over det i dag, jeg tror også mange av representantene her i salen skal gå inn i seg selv. Det kan jo hende at man angrer en del på tidligere standpunkter, at man ikke våknet tidligere.

Jon Georg Dale (FrP) [11:21:34]: Å vakne tidlegare, etterlyser representanten Nævra. No ryddar vi opp etter det regelverket som Ola Borten Moe og SV stod bak då dei sat i regjering. Det er jo greitt å feie for eiga dør før ein er for eplekjekk på andres vegner.

Det fører meg for så vidt over til representanten Borchs innlegg heilt innleiingsvis i dag, for når ein har lite å fare med, aukar berre volumet. Det er ikkje ukjent at Senterpartiet brukar den taktikken, men igjen er det opprydding etter Senterpartiets regelverk frå sist dei faktisk styrte – ikkje berre viste avmakt – vi no i realiteten driv med.

Vi behandlar også eit anna forslag i dag, nemleg det forslaget som ikkje reelt sett fekk verknad fordi Arbeidarpartiet og regjeringspartia ikkje gav moglegheit for å vedta utsett verknad på dei konsesjonane som var gjevne, til sakene var prøvde for domstolane. Det var eigentleg tidspunktet som vi kunne ha fått behandla ei sak på, og som hadde gjort at vi kunne dempa konfliktnivået i eksisterande og pågåande utbyggingar. Det valde Stortinget dessverre vekk.

Men så er det på eit eller anna tidspunkt på tide at Stortinget også tek inn over seg kva ein i sum får. Når ein høyrer denne vindkraftdebatten isolert, høyrest det ut som dei fleste partia ikkje kjem til å meine at vi treng enormt mykje meir ny kraft. Men det meiner dei jo, alle som éin. Dei skal jo ha ein plass mellom 10 og 15 TWh berre for å byggje ut elektrifisering av norsk sokkel – hundrevis, om ikkje tusenvis av nye vindmølleprosjekt. For akkurat dei same partia som no prøver å gje inntrykk av at dei er mot utbygging av vindmøller, er mot utbygging av ny vasskraft, mot å sjå på den gamle verneplanen om det skal starte på nytt, mot å sjå på moglegheitene til reelt sett å skaffe den krafta dei treng. Dei er imot vatn, dei er imot vind, dei er imot kjernekraft. Dei sit igjen med at ein må importere kolkraft frå Europa om ein skal elektrifisere norsk sokkel, dersom ein skal ta på alvor det dei faktisk seier i denne debatten.

Slik er det ikkje. Dei vedtaka vi gjer her, har faktisk verknad. Då hadde det vore naturleg om ein hadde vore einig om den heile konsekvensen av eigen politikk. Den har vi teke. Utbygging av vindkraft er ikkje berekraftig. Det har ikkje folkeleg støtte. Det er ikkje mogleg å fortsetje i det tempoet ein har hatt dei siste 10–15 åra. Konsekvensen av det er at vi må sjå på kva sektorar vi kan redusere energiforbruket vårt i. Utbygging og elektrifisering av sokkelen er openbert ein slik, og difor har Framstegspartiet teke konsekvensen av det. Det burde dei andre partia også gjort.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:24:54]: Det er ingenting galt med å endre mening så lenge det er i riktig retning, sa den tidligere britiske statsministeren Winston Churchill. Det kan kanskje stå som et apropos til flere av oss etter debatten så langt i dag.

All produksjon av energi påvirker sine omgivelser, og i Norge har vi vært så heldig å kunne bygge ut energi som ikke har påvirket atmosfæren og klimaet med forurensing, nettopp fordi vi har store vassdragsressurser. Påvirkning fra dem har først og fremst handlet om areal, det visuelle og miljøet og livet i og ved disse vassdragene. Men det å omtale nedbygging av vassdrag som en utelukkende suksess vil likevel få mange til å se rødt. Konflikter har vært et stikkord gjennom hele historien. Striden om Alta-utbyggingen skaper f.eks. fortsatt sår og splid, nær 40 år etterpå.

En betingelse for norsk kraftutbygging som har vært en suksess, er at lokalsamfunnene som må leve med utbyggingen innpå seg, har fått betalt gjennom et raust skattesystem. Ja, vi har til og med fått et eget ord for det – «kraftkommuner». Det har vært en viktig del av kontrakten mellom storsamfunnet og lokalsamfunnet at kraften skal eies nasjonalt, som en fellesskapsressurs, og at kompensasjon skal gis til dem som har inngrepet i sitt nærområde.

De samme grunnleggende betingelsene har ikke vært til stede for vindkraften. Sammen med for lang tid fra konsesjonen ble gitt til driften ble igangsatt, har endringer av f.eks. arealbruk, visuelt utseende, høyde i prosjektet underveis og stadige utsettelser samt mangelfull lokal forankring og verdiskaping skapt en massiv storm mot prosjektene og denne formen for energi. Sist, men ikke minst har vurderingene og usikkerhetene knyttet til påvirkningen på sårbar natur og estetikken med vindmøller i en rå og utemmet norsk natur skapt dype konflikter og mistillit til hele energipolitikken.

Senterpartiet mener at mangel på lokal innflytelse og påvirkning samt manglende forståelse for hvilke følelser som berøres når man etablerer vindparker på store areal i spektakulære naturområder, er årsaken til det dype og uoverstigelige konfliktnivået som nå er blitt knyttet til vindkraft over hele landet. Unntaket vindkraften i dag har fra normale planprosesser gir store utfordringer knyttet til folkestyret, tillit og legitimitet for beslutninger. Ja, det er riktig at Senterpartiet var med på å dreie politikken i den retningen, men vi har underveis lært. Vi har tatt lærdom av at lokalsamfunnene må være bedre representert. Kommunene har solid kompetanse og lang erfaring med å behandle kompliserte plan-, bygg- og arealsaker. Det er ingenting i veien for at kommunene kan gjøre dette.

Senterpartiet er glad for at innstillingen går i den retning, men vi skulle gjerne gått lenger. Vi mener at lokalsamfunnene i denne typen saker bør ha en absolutt vetorett som er knyttet til konsesjon i forbindelse med et kommunestyrevedtak.

Liv Kari Eskeland (H) [11:28:16]: Eg trur det kunne ha vore oppklarande både for kommunane, for oss her i denne sal og for energibransjen generelt om Senterpartiet kunne oppklara eit par moment som kan verka noko forvirrande i innstillinga som ligg føre.

Komiteens medlemar frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet meiner at unntak frå plan- og bygningsloven må vidareførast for store linjestrekk og vasskraftanlegg, slik at det er berre vindkraftanlegg som vert teke inn i plan- og bygningsloven. Dei står inne i eit slikt framlegg til vedtak.

Samtidig står dei inne i eit anna framlegg der dei ber regjeringa koma tilbake til Stortinget, og der dei vil ha konsesjonspliktige energianlegg som ikkje lenger skal vera unnateke frå reguleringsplikta. Dette inkluderer òg vasskraft og linjenett.

Kraftleidningar er ein vital del av det norske kraftsystemet og heilt avgjerande for forsyningssikkerheit. Det rører ved mange kommunar og går over fleire kommunar. Det same gjeld òg for vasskraft, og sånn sett kan det vera krevjande at dette vert teke inn i plan- og bygningsloven og skal vurderast av den enkelte kommune.

Det er store anlegg. Dersom eit sånt vedtak skulle gått gjennom, ville det føra til at store delar av Distrikts-Noreg som ventar på å få på plass overføringskapasitet, vil mista potensielle moglege industriarbeidsplassar fordi ein ikkje får ført fram nødvendig infrastruktur så effektivt som ein gjer i dag. Eg trur det kunne vore hensiktsmessig med ei oppklaring frå Senterpartiet her.

Ketil Kjenseth (V) [11:30:20]: Det er flere debatter i debatten her, og jeg hører Arbeiderpartiets representant Ruth Grung invitere til en debatt om framtidas fornybarforsyning. Nå har vind bidratt til en del av den, det er blitt bygd ut, og som statsråd Tina Bru sier, kommer 10 pst. av kraftforsyningen fra vind. Vi produserer i Norge i dag 150 TWh ren fornybar og er absolutt størst i hele Europa. Vi greier vi ikke å bruke alt, og det er per i dag ikke noe akutt behov for ny fornybar de neste ti åra. I tillegg kommer det en digitalisering veltende inn over oss, og som vi må bruke mye tid på i Norge nå. Vi er veldig langt framme, vi er kanskje det mest digitaliserte landet i Europa når det kommer til å bruke den energien vi allerede har, mer fornuftig. Når det gjelder den planen som en etterlyser, ser jeg ikke det store behovet for å ha en samlet plan nå, for dette må gjøres på mange områder, og særlig det med digitalisering er en stor mulighet for Norge. Det at vi kan lagre strøm i bilbatteriene, i elbilene, blir det neste store, men også at vi kan ha batteri i garasjen i tillegg til det vi har i bilen.

Så etterlyser representanten Grung fra Arbeiderpartiets side hvorfor Venstre ikke er med på mer. Regjeringspartiene forhandlet inn sju forslag sammen med Fremskrittspartiet. De har alle andre gått inn i, så vi gjorde en betydelig jobb før de andre kom inn, og den var viktig, bl.a. det å gi kommunene makt fra starten av og ikke til slutt i prosessen. De hadde egentlig ikke så stor makt.

Den debatten som Senterpartiet etterlyser her, om en vetorett, den faller jo med det nye regimet. Den makta får en fra start, og konsesjonssaker kan avslås mye raskere med det nye regimet enn med dagens. Så den vetoretten vil kommunene i praksis få nå med det nye regimet.

Det ligger også inne en klima- og naturkalkulator som Skottland har utviklet. Norge er på tur, den er omtalt i meldinga, vi må gjøre en større jobb med det. Regjeringa skal også gjøre en jobb med å sette en pris på natur på et eller annet vis. Det blir en stor debatt framover, og det er en del av denne debatten. Ja, representanten Nævra, vi har vært ute og sett på vindkraftanlegg, der jeg har lurt på om jeg er i en flyhangar eller om jeg er i et vindkraftverk.

Når det gjelder kontroll og tilsyn med de som skal kartlegge og finne rødlistearter f.eks., skal Fylkesmannen inn og i større grad kontrollere de aktørene. Samiske interesser er strammet opp, de har vi en spesiell plikt til å ivareta bedre, og også oppryddingen etter at konsesjonen går ut etter 25 år. Så de regionale aktørene er i mye større grad med enn de har vært tidligere.

Espen Barth Eide (A) [11:33:39]: Jeg har lyst til å slutte meg til alle dem som i innleggene har påpekt at dette har vært både en god prosess og en god debatt. Og det mener jeg vi skal være glad for. Det foretas nå en helt nødvendig kursjustering i tråd med innspill og engasjement som vi har sett der ute. Det legges betydelig mer vekt på natur. Det legges betydelig mer vekt på lokal involvering. Det strammes inn på konsesjonspolitikken i forhold til både tiden som kan gå fra konsesjon blir gitt til utbygging skjer, og hvor store avvik man kan tillate. Denne kursjusteringen er riktig og fornuftig, og det er klokt å lære underveis.

Jeg har også lyst til å understreke at det vi får til her nå, og den ganske brede enigheten som tross alt er, med noen nyanser, markerer seg som en ganske skarp forskjell fra mye av den debatten vi møter der ute, der det har vært mange som har engasjert seg på en slik måte at man enten må være helt for eller helt mot, og hvor det ikke finnes andre standpunkter, alle standpunkter må vendes i samme retning. Det er slik med denne saken, som med mange saker, at det ikke alltid egner seg så godt, for vi skal og må gjøre avveininger. All fornybar kraft krever plass, som det er blitt sagt – vannkraft krever plass, solcelle krever plass, vindkraft krever plass.

Vi kommer til å trenge mer fornybar kraft, det er derfor Arbeiderpartiet er opptatt av at vi ønsker en god debatt om framtidige kraftbehov på sikt i Norge. Vi skal drive nye ting med strøm, vi skal nyindustrialisere Norge med ren kraft, og vi skal erstatte en stor fossilandel som vi faktisk også har i vårt eget land. Da trenger vi en debatt som tar hensyn til alle disse faktorene samtidig, og det er det å få til egnede avveininger som er viktig. Det mener jeg vi i stor grad har klart i denne prosessen, og at de fleste av oss har klart å avstå fra fristelsen til å henge seg på de litt forenklede resonnementene som av og til har fått prege debatten der ute. Det er ingenting galt med det sterke engasjementet, men når man – her er jeg faktisk enig med statsråden, og har lyst til å si det – vender sin aggresjon mot det man ser som feilslått politikk, som utmerket godt kan være feilslått, mot lojale byråkrater i embetsverket, mot lokale folkevalgte, mot anleggsarbeidere eller kommunestyrerepresentanter omtrent som om de skulle representere fanden selv, så er det noe alvorlig på gang, og jeg oppfordrer alle som engasjerer seg i denne debatten, til å reflektere litt rundt hvordan den tonen har blitt til i debatten.

Derfor er jeg glad for at det er såpass mange her som innser at vi skal ta hensyn både til lokal medvirkning, til klima – men også til natur – og en forståelse av hvor Norge skal på lengre sikt. Norge er et land som er blitt bygd på ren energi, og det må vi også gjøre i framtiden. Vindkraft kommer til å være en del av det, men da må vi vite hvordan vi forvalter den på den klokest mulige måten.

Lars Haltbrekken (SV) [11:36:56]: På en dag som i dag kan det være verdt å se litt tilbake i historien også og se litt på norsk miljøhistorie. Norsk miljøhistorie har i alle de år vært preget av konflikter rundt energiutbygging. Det var bekymringene for våre vakre fossefall rundt begynnelsen av 1900-tallet som førte til dannelsen av det som i dag er Naturvernforbundet. Utover 1960- og 1970-tallet var striden rundt vannkraftutbyggingene i Norge stor, både Mardøla, hvor vi fikk de første sivil ulydighet-aksjonene for norsk natur for 50 år siden, i 1970, og kampen mot utbyggingen av Alta–Kautokeinovassdraget, som toppet seg i 1981. Det har også vært strid om utbygging av atomkraft, om gasskraft og nå vindkraft.

Alle disse kampene har ført til store forbedringer for miljøet i Norge. Det er en grunn til at vi ikke har noe atomkraftverk i Norge – det var den store folkelige motstanden mot det på slutten av 1970-tallet. Det er en grunn til at vi har vernet nesten 400 vassdrag mot kraftutbygging – det er det sterke engasjementet rundt utbyggingen av vassdrag. Og det er en grunn til at gasskraftverket som var planlagt og som ble reist på Kårstø i Rogaland, nå er demontert – fordi man ikke så noe bruk for det.

Alle disse miljøkampene har ført til viktige endringer, og det kommer også denne saken til å føre til. Vi skulle ha ønsket i dag fra SVs side at vi fikk slått et sterkere vern rundt naturen. Vi skulle ønsket at naturens stemme skulle bli bedre hørt framover, gjennom at vi kunne få en endring i lovverket som gjorde at de som ønsker større utbygginger i norsk natur, også må søke miljømyndighetene om en slik tillatelse. Det forslaget får dessverre ikke flertall i dag, men jeg har tro på at et slikt forslag vil kunne få flertall i framtiden, som et resultat av den kampen mange står i akkurat nå.

Torill Eidsheim (H) [11:40:17]: I stortingsmeldinga føreslår regjeringa at det skal leggjast meir vekt på natur og naturverdiar, og det som ligg inne som forslag, er ei rekkje innskjerpande krav for dei som vurderer å etablere vindkraft på land. At kommunane tidleg i prosessen kan seie nei til å etablere vindkraft, er både riktig og viktig.

Høgre har lenge vore tydeleg på at det skal vere eit lokalt kommunalt ønske dersom det skal etablerast vindmøller i eigen kommune. Dette blei òg påpeikt av mine kollegaer ved førre behandling av endringane i plan- og bygningsloven. Dei endringane som blei gjort i 2008, under Senterpartiet og Arbeidarpartiet si regjering, medførte at plan- og bygningsloven ikkje lenger skulle vere førande for prosessane rundt vindkraft.

Vår regjering har vore særs restriktiv med å nytte statleg plan eller på annan måte setje lokale ønske og kommunale vedtak til side. Det er bra. Ved framtidig konsesjonstildeling er det viktig at ein ser til at ein har ei god regional planlegging til grunn.

Det har vore heilt nødvendig å rydde opp i konsesjonsprosessen når det gjeld vindkraft, og regjeringa hadde òg som utgangspunkt å få konfliktnivået ned og rydde opp. Det dei har fått til no, er bra. Det er viktig at vi vidare framover får eit stort engasjement rundt fornybar i ein totalitet. Det viser debatten både lokalt og sentralt at vi no kan ha gode moglegheiter for.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:42:54]: Motstanden mot vindkraft på land er stor og økende svært mange plasser i Norge. Det er fullt forståelig. Folk har opplevd å bli overkjørt – en er ikke blitt lyttet til. En opplever nedbygd natur, og det uten at en får noen vesentlig kompensasjon tilbake, men tvert imot ser at strømprisen øker fordi strømmen skal sendes ut av landet i form av stadig nye eksportkabler.

Jeg registrerer at det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er mest opptatt av å snakke om, ikke er snøen som falt i fjor, og heller ikke snøen som falt i forfjor, men snøen som falt for 10–15 år siden. Men vi må jo diskutere den aktuelle virkeligheten som folk står oppe i, og det er under dagens flertall – bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet – at den massive motstanden mot vindkraft har bredt seg rundt i Norge.

Det er grunn til bekymring når statsråden i replikkveksling bekrefter at lokalsamfunn rundt i Norge fortsatt kan bli overkjørt i vindkraftsaker. Det ligger ikke noe veto for lokalsamfunnene inne her. Enda mer bekymringsfullt er det når regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke ønsker å være med på Senterpartiets forslag om at lokalsamfunnene og interesseorganisasjonene skal få informasjon om mulige utbyggingsprosjekter i en tidlig fase.

På toppen av det vil altså ikke regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i innstillingen være med på en ny hjemmel i energiloven der det skal stå:

«Konsesjon kan bare gis hvis fordelen ved tiltaket klart overstiger skader og ulemper for allmenne og private interesser som blir berørt.»

Det er nettopp dette en må ta lærdom av. Hvis en skal få oppslutning om utbygging av ny energi i Norge, må en sørge for å ha med seg lokalsamfunnene på laget. En må sørge for å gi lokalsamfunnene vetorett, og en må sørge for å veie hensynene til både private interesser og felles interesser på en slik måte som foreslått fra bl.a. Senterpartiets side i innstillingen. Dessverre er jeg redd for, selv om en del ting går i riktig retning – det har vært et massivt påtrykk utenfra som bidrar til at politikken går noe i riktig retning – at det fortsatt vil kunne bli store konflikter knyttet til vindkraftutbygging i Norge, fordi en ikke er villig til å rydde ordentlig opp.

Ruth Grung (A) [11:46:09]: Jeg må dessverre svare komitélederen. Det er helt rett som han sier, at i meldingen står det at vi ikke trenger ny kraft i løpet av de neste ti årene. Men også her skjer endringene raskt. Det fins en verden utenfor Oslo-området. Vestland, som produserer 25 pst. av den fornybare kraften, mangler faktisk energi til å etablere ny virksomhet. Statnett har sagt nei til samtlige nye industriprosjekter og bedriftsetableringer det siste året fordi de mangler overføringskapasitet. Det tar fem–ti år å bygge ut, og da hadde det kanskje vært mer fornuftig å få installert noen industrivindmøller på Mongstad industribase når man nå legger ned gassverket, enn å stoppe all regional utvikling i bergensområdet. Det samme tror jeg er tilfellet på Haugalandet, deler av Nordland osv. En slik gjennomgang og presentasjon av en totalutfordring av sammenhengen mellom energibehov for næring og klima, på både nasjonalt og regionalt nivå, tror Arbeiderpartiet er helt nødvendig.

Så fikk vi en liten visitt fordi vi har gått inn i regjeringspartienes forslag. Det er helt rett. Arbeiderpartiet er et raust styringsparti, og for å sikre bred forankring og forutsigbarhet gjør vi slikt.

Statsråd Tina Bru [11:47:50]: Representanten Gjelsvik var opptatt av å snakke om at den massive motstanden mot vindkraft har skjedd på vår vakt. Det er helt riktig, men det har vi også tatt konsekvensen av. Igjen: Det er derfor vi er her i dag og diskuterer en stortingsmelding som denne regjeringen har lagt frem om å stramme inn dette systemet. Men den massive motstanden er jo ikke et resultat av denne regjeringens politikk. Den er et resultat av Senterpartiets politikk og den politikken Senterpartiet førte da de hadde olje- og energiministeren under den rød-grønne regjeringen.

Bare for å friske opp minnet litt kan det være verdt å minne om at i 2009, da daværende olje- og energiminister Terje Riis-Johansen ga konsesjon til å bygge et av de mest kontroversielle vindkraftprosjektene vi nå har, Haram vindkraftverk, sa han at dette «er et viktig steg i satsingen på fornybar energi.» Han pekte på at vindforholdene på øya var gode, og at anlegget var et viktig bidrag for å øke forsyningssikkerheten i Norge.

Også til et annet veldig kontroversielt prosjekt, Tysvær, ble det delt ut konsesjon av Terje Riis-Johansen, i 2008. Begrunnelsen var at han var «svært opptatt av å få fart på utbyggingen av fornybar energi».

Vi har snakket mye debatten i dag i om at det er lov å skifte mening. Selvfølgelig er det lov å skifte mening. Det er det flere i denne salen som har gjort – nesten alle i denne salen, vil jeg påstå, har skiftet mening. Det som er problemet, er så glatt å overse og ikke ha villighet til å ta konsekvensene av det man har ment før, for også å forsone i en debatt som har blitt svært hard og veldig krevende.

Så snakkes det mye om betydningen av kommunalt veto. Senest i fjor var det nesten ingen partier som ønsket kommunalt veto. Jeg har sittet og sett på opptaket fra Zero-debatten i fjor, og da tror jeg nesten samtlige av partiene som var med i den debatten, sa at nei, vi trenger ikke kommunalt veto. Men nå får kommunene i praksis kommunalt veto. Men hvilket problem er det det egentlig løser? Ikke i noen av de mest kontroversielle sakene har kommunene blitt overkjørt, verken med statlig plan eller at man har pushet gjennom en konsesjon mot kommunenes vilje. I stort sett alle sakene, kanskje med unntak av en eneste sak i hele Norge, har det vært kommunal oppslutning rundt konsesjonen. Og det er jo ikke så rart, for det var en villet politikk. Det var sterke politiske signaler ikke minst fra dette hus og fra regjeringen på det tidspunktet om at vi ønsket mer utbygging av fornybar energi, ikke minst vindkraft. Senterpartiet fikk innført de grønne sertifikatene, et samarbeid med Sverige, som i starten bare førte til at norske strømkunder betalte penger for å bygge vindkraft i Sverige. Og så endret vår regjering for noen år siden avskrivningsreglene på vindkraft for å få mer utbygging i Norge. Og det fikk vi.

Igjen: Vi bærer et felles ansvar. Debatten har blitt veldig hard. Vi må gjøre noe med det. Og det gjør vi nå sammen på politikken, for tross alt er det ganske stor enighet om de politiske linjene her i dag – det er bra. Nå er vi et stykke på vei for å få bedre debatt og bedre tone. Men nå må også ordskiftet følge etter. Vi må sammen ta ansvar for hvorfor vi havnet her, og peke ut veien fremover.

Stefan Heggelund (H) [11:51:06]: La meg også først få lov til å takke for det gode samarbeidet vi har hatt i komiteen om denne saken. De ulike partiene står faktisk sammen om mange merknader, men når man hører debatten, virker det som det er stor konflikt på dette området. Sannheten er jo at den avtalen som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har inngått med Fremskrittspartiet, anses for å være en drømmeavtale for de andre partiene. Det er jo det vi hører i denne debatten.

Det er borgerlig side som har ledet an i dette. Og hvordan begynte det? Det begynte med at statsråd Tina Bru leverte en melding til dette huset som ryddet opp i konsesjonssystemet. Det eneste vi hørte fra venstresiden, var leserinnlegg og utspill. Konkret politikk var det derimot svært vanskelig å få tak på. Og det er jo det som er vanlig. Det er umulig å finne ut hva Arbeiderpartiet mener, omtrent helt til vi skal sitte og votere i stortingssalen.

Med denne meldingen ryddes det opp i konsesjonssystemet, lokaldemokratiet styrkes, og en styrking av lokaldemokratiet er også hovedpunktet i den gode avtalen vi nå har med Fremskrittspartiet.

Representanten Grung var oppe her og nevnte regionale prosesser og at regjeringspartiene liksom er imot det. Da må man jo spørre: Har representanten Grung åpnet meldingen, eller har den støvet ned under alvorlige rapporter om Arbeiderpartiets utvikling på meningsmålingene? Regionale prosesser er et av hovedpunktene i den stortingsmeldingen som Tina Bru leverte til Stortinget.

Så til representanten Sigbjørn Gjelsvik: Jeg har lyst til å minne om at da Statkraft i 2015 la vekk planene for investering på Fosen i Trøndelag, gikk Marit Arnstad ut og sa at det var uholdbart om Statkraft heller ville investere i utlandet enn å bygge vindkraft i Norge. Og det er bare noen få år siden.

Sosialistisk Venstreparti, som har vært høye og mørke på talerstolen i dag, var redde for at toget hadde gått for vindkraftsatsing i Norge.

Denne debatten har endret seg – ja, på kort tid – men det er altså det borgerlige flertallet, og regjeringspartiene, som har tatt konsekvensen av det og gjennomfører og foreslår ny politikk.

Lars Haltbrekken (SV) [11:54:17]: Det er en stemmeforklaring. SV kommer til å stemme imot forslag nr. 34, fra Rødt, og det begrunnes med at det også setter en stopper for mindre vindkraftanlegg, både av typen gårdsmøller og også i industrialiserte områder. Så det forslaget kommer vi til å stemme imot.

Ketil Kjenseth (V) [11:54:55]: Den innstrammingen vi nå gjør i konsesjonsregelverket for framtida, fristen som vi har satt til 31. desember for de gitte konsesjonene, sammen med at de grønne sertifikatene går ut i 2021, og at vi reverserer avskrivningsregelverket, som også ligger i avtalen med Fremskrittspartiet, gjør at det nå vil bli en lengre periode der det faktisk ikke blir gitt konsesjoner for ny vindkraftutbygging i Norge. Og de som kommer, kommer til å bli veldig bra for grønn industri. Det blir mindre tap av natur, og vi vil ha en klimadimensjon, som er viktig.

Så må jeg avlegge representanten Moxnes fra Rødt en liten visitt, for jeg er helt enig når statsråden karakteriserer det som populistisk med en gransking. Hadde Rødt – og SV – virkelig ment at en skulle stoppe noen konsesjoner, burde de lagt inn (presidenten klubber) en milliard i statsbudsjettforslagene sine for 2021. Det har ingen (presidenten klubber igjen) av de partiene gjort, og da mener de ikke alvor.

Ruth Grung (A) [11:56:05]: Det er bra med litt temperatur og litt debatt i stortingssalen, og da er det vel rett å svare på påstandene fra representanten Stefan Heggelund. Det er kanskje fordi jeg snakker bergensk, men jeg tror vi var veldig tydelige etter gruppemøtene i Arbeiderpartiet, at Arbeiderpartiet var tidlig ute med å si at vi ville legge plan- og bygningsloven til grunn. Og da var det også flertall i Stortinget, for vi har deltatt i en rekke debatter, og vi har også fått med oss – tydelig – at Fremskrittspartiet var av samme oppfatning.

Og når det gjelder det regionale: Hvis han leser innstillingen, ser han at Arbeiderpartiet synes det er veldig bra med det regionale. Men der er det NVE og Fylkesmannen som har hovedrollen, mens vi mener at det folkevalgte nivået som fylkeskommunen representerer, burde hatt en større rolle i det selskapet for å sikre regional forankring.

Sandra Borch (Sp) [11:57:22]: Man får jo lyst til å fortsette debatten etter å ha hørt de siste innleggene, men jeg skal komme med en liten stemmeforklaring fra Senterpartiet.

Vi vil subsidiært støtte VI og VII. Vi vil også støtte forslag nr. 5 i innstillingen, et forslag fra Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne. I tillegg vil vi støtte noen av forslagene fra Rødt. Det er flere av forslagene fra Rødt som er gode, men vi mener at våre egne forslag og merknader i innstillingen er bedre. Men vi vil støtte forslagene nr. 37, 39, 40 og 47.