Stortinget - Møte tirsdag den 18. januar 2022

Dato: 18.01.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 106 S (2021–2022), jf. Dokument 3:15 (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [13:08:08]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser (Innst. 106 S (2021–2022), jf. Dokument 3:15 (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra komiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen. De som måtte tegne seg utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Even Eriksen (A) [] (ordfører for saken): Det er i det vesentlige en samstemt kontroll- og konstitusjonskomité som står bak innstillingen og merknadene i denne saken.

Viktigheten av å kunne gi gode helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser kan ikke understrekes nok og er noe Stortinget ved flere anledninger har gitt uttrykk for. Derfor er det bra at vi får slike rapporter fra Riksrevisjonen som den foreliggende, der målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hva slags grad barn og unge med funksjonsnedsettelser og familiene deres får likeverdige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, og om statlige virkemidler bidrar til nettopp det formålet.

Riksrevisjonens rapport konkluderer med at kommuner og helseforetak ikke gir det samme gode helsetilbudet til barn og ungdom med funksjonsnedsettelser. Rapporten peker på at bl.a. bosted, diagnose og foreldrenes innsats innvirker på hva slags tilbud barna får, og hva slags hjelp kommunene og helseforetakene gir til dem med behov. Slik skal ikke være.

Riksrevisjonens grad av kritikk i denne saken er alvorlig. Kontroll- og konstitusjonskomiteen mener det er viktig å lytte til funnene og jobbe for å bedre tilbudet. Stortinget har ved flere anledninger gitt uttrykk for at barn og familier med barn med funksjonsnedsettelser må få bedre hjelp fra det offentlige. Det handler om å få mer veiledning og informasjon om hva slags tjenester man kan få, og hjelpen må koordineres enda bedre.

Likeverdige helse- og omsorgstjenester er et viktig mål. Det betyr at tjenesten skal gis basert på barnets behov, og at alle skal ha lik tilgang til tjenesten. Verken postkassen din eller foreldrenes innsats bør ha noe å si. Barnets behov skal være av avgjørende.

Jeg er glad for at helse og omsorgsminister Ingvild Kjerkol er tydelig på at det må tas grep. Det samme uttalte daværende statsråd Bent Høie i sitt svarbrev til Riksrevisjonen i forbindelse med utarbeidelsen av rapporten. Et tverrpolitisk storting mener det er helt avgjørende å sikre gode helse- og omsorgstjenester til de mest sårbare i samfunnet vårt.

Til slutt vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i denne saken, og jeg ser fram til den videre debatten.

Peter Frølich (H) [] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke saksordføreren for godt arbeid og godt samarbeid i komiteen.

I 2019 mottok 14 000 barn og unge kommunale tjenester, som f.eks. opphold i institusjon, brukerstyrt personlig assistent, støttekontakt eller avlastning. Nesten 12 000 barn med funksjonsnedsettelser var til habilitering i spesialisthelsetjenesten, men i tillegg kommer alle de barna som ikke fikk den hjelpen de ønsket og trengte.

Riksrevisjonens undersøkelse viser dessverre at det fortsatt er forskjeller i Helse-Norge når det gjelder f.eks. hvilken hjelp barn med funksjonsnedsettelser og familiene deres får. Vi vet at det f.eks. er dobbelt så mange barn, sett i forhold til innbyggertallet, som får habilitering i Helse Sør-Øst som i Helse Vest.

Hva slags hjelp man får i kommunene, påvirkes også av at det er store forskjeller i helseregionenes tilbud. For mange kommuner svikter foreldre med unge barn. Tre av fem kommuner tildelte ikke avlastning til familier med barn under fem år. Avlastning utenfor hjemmet er heller ikke et aktuelt tilbud for alle, og det bør det være. Familiene må også selv ta et stort ansvar for å sikre seg hjelp og samordne tjenestene, og sånn skal det ikke være.

Dette er også bakgrunnen for at Solberg-regjeringen foreslo å lovfeste rett til en barnekoordinator som en del av sin likeverdsreform og finansierte dette med 100 mill. kr i sitt siste budsjettforslag.

Det er en enstemmig komité som støtter Riksrevisjonen i at det er alvorlig at tjenestene er avhengig av hvor familiene bor, og at foreldrene selv må gjøre mye for å få den hjelpen de trenger og har rett på.

Videre er det viktig at når man klager, skal man bli hørt, og statsforvalterne er de viktigste vaktpostene vi har for å forhindre urett. Men Riksrevisjonen peker på at statsforvalterne har ulik praksis for hvordan de håndterer klager, og at dette bidrar til økte forskjeller i kommunenes tildeling av hjelp. Vi vet også at ingen sak er lik, og 100 pst. lik saksbehandling er vanskelig, men den kan bli likere.

Selv om vi er enige om det aller meste i denne saken, er det også en partipolitisk dimensjon, og det går nok primært på familienes valgfrihet. En viktig sikkerhetsmekanisme når en tjeneste svikter og man ikke når fram med de klagene man har, er å kunne velge et annet tilbud, velge et alternativ. Der går det en politisk skillelinje som er ganske tydelig.

Muligheten til å velge hvem man skal få hjelp av, og hvordan den hjelpen skal ytes, er viktig for mange familier som har store bistandsbehov. Ta f.eks. BPA-ordningen. Med BPA-ordningen gis familiene større innflytelse over egen hverdag. Det er veldig bra, men det fungerer ikke like godt i alle kommuner, det må vi innrømme. Det er derfor regjeringen Solberg nedsatte et lovutvalg som skulle styrke den ordningen.

Det er imidlertid mye som tyder på at valgfriheten kan bli redusert i årene framover. I stadig færre kommuner får familier med hjelpebehov muligheten til å bestemme over egen hverdag, f.eks. gjennom å velge BPA, gjennom ordningen med fritt brukervalg, eller hvor de skal motta habilitering og opptrening i spesialisthelsetjenesten under ordningen med fritt behandlingsvalg. Ved å begrense disse valgmulighetene for familiene fjernes en viktig sikkerhetsventil i systemet, og pasientrettighetene svekkes.

Komiteen samler seg likevel om de viktige og alvorlige funnene og konklusjonene i Riksrevisjonens rapport. Vi står samlet om å støtte de anbefalingene som fremmes. Høyre vil også varsle at vi støtter Kristelig Folkepartis løse forslag i saken. Familier med barn med funksjonsnedsettelser skal sikres gode, tilrettelagte og koordinerte tjenester, likere og over hele landet.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Denne rapporten syner den fortvila kvardagen i familiar med sterkt hjelpetrengande born. Dei må sjølve koordinera den hjelpa dei treng, fordi koordinatoren i kommunen ikkje fungerer. Om dei ikkje er nøgde med tilbodet og klagar, vert klagene handsama ulikt. Det er ikkje dette familiane treng når omsorgsarbeidet er tungt.

Eg vil særleg trekkja fram tilrådinga frå Riksrevisjonen om at departementet må skaffa seg betre kunnskap om kvifor tilbodet av helse- og omsorgstenester til desse familiane er så ulikt. Me må leita etter kva som skal til for at familiane opplever tenestene som likeverdige. Slik kunnskap er viktig for å setja i verk endringar som gjer situasjonen reelt betre.

Om koordinatoren ikkje fungerer, bør me kanskje leita etter andre løysingar enn lovfesting. Riksrevisjonen peikar på at koordinatoren må ha tid, riktig kompetanse og støtte frå leiinga for å løysa oppgåva. Då er det ikkje sikkert at meir detaljerte lovkrav gjer tenestene betre. Kan hende treng kommunane kunnskap, fridom og ressursar for å organisera dette godt.

Det vert snakka mykje om fritt behandlingsval, men no har jo fleire riksrevisjonsrapportar vist at det høyrest bra ut i teorien, men at det i praksis fungerer dårleg for dei som verkeleg treng det. Eg trur det som er viktig, er at ein har ordningar som verkar for alle, og som hjelper. Ofte er det dei som treng det mest, som har minst ressursar i utgangspunktet, og då må ein syta for at det er så gode løysingar at òg dei klarar å nytta seg av dei.

Eg vonar at departementet no går på leiting etter dei gode løysingane, slik at ein kan setja i verk dei rette grepa for å gje eit betre tilbod til familiane som både vaksne og born kan ha glede av.

Carl I. Hagen (FrP) []: Veldig mye i denne innstillingen er enstemmige merknader og enstemmige synspunkter. På slutten av innstillingen står det: «Komiteen merker seg at Riksrevisjonen anbefaler Helse- og omsorgsdepartementet å» – og så følger det en rekke strekpunkter. Det står til slutt:

«Komiteen stiller seg for øvrig bak anbefalingene og ber Riksrevisjonen følge utviklingen for likeverdige helse- og omsorgstjenester videre.»

Dette er jo i merknads form, men på en måte bør vel disse strekpunktene ha samme status som anmodningsvedtak. Jeg nevner dette fordi når det gjelder anmodningsvedtak i Stortinget, får Stortinget en tilbakemelding om hvorledes regjeringen har fulgt tingene opp. Men når det gjelder at vi slutter oss til en anbefaling fra Riksrevisjonen, og for så vidt ber Riksrevisjonen følge opp, får ikke Stortinget automatisk noen tilbakemelding om hvorledes regjeringen har vurdert dette.

Jeg tar opp dette fordi det kanskje må vurderes om formen for Stortingets vedtak i disse saker kanskje burde endres til et anmodningsvedtak, med alle disse strekpunktene, slik at vi derved sikrer en tilbakemelding fra regjeringen om hvorledes oppfølgingen av dette er. Det vil være en ny praksis og ville selvsagt medføre flere anmodningsvedtak, men det kan være på sin plass. Dette er noe som kontroll- og konstitusjonskomiteen bør diskutere noe nærmere, slik at vi på en måte sikrer at der det er en enstemmig komité som stiller seg bak anbefalinger om hva et departement skal gjøre, kunne det kanskje være bedre med et anmodningsvedtaks form.

Så har Fremskrittspartiet en særmerknad hvor vi påpeker noen selvfølgeligheter, og det er at alt som Stortinget og regjeringen tilbyr og sørger for av tjenester i landet, at hvis det gjøres til et kommunalt ansvar, både økonomisk og organisasjonsmessig, betyr det i realiteten at det vil være forskjell fra kommune til kommune. Dersom det er slik at man ønsker et ensartet, likt tilbud for alle, over hele landet – i dette tilfellet barn med funksjonsnedsettelse – kan det ikke være et kommunalt ansvar. Da må det gjøres til et finansielt, men også et statlig ansvar, slik som hele folketrygdsystemet er bygget opp, og slik som Navs tjenester er. Jeg snakker da om de to statlige delene av Nav, og ikke den kommunale. De vil være uavhengig av kommunene. Og det er i hvert fall vårt syn at der vil vi ønske et likt tilbud. Så må vi heller gjøre det til en del av Nav-systemet enn å la kommunene selv vurdere hvorledes de skal følge opp.

Det er en rekke saker hvor Riksrevisjonen påpeker at på de og de områder er det forskjell fra kommune til kommune. Derfor har også Fremskrittspartiet sagt at en masse tjenester skal finansieres av folketrygdsystemet og kan organiseres gjennom Nav. Det at eventuelt kommunen utfører arbeidet med kommunalt ansatte, er et helt annet spørsmål, men det er det finansielle som som regel styrer dette. Dette kommer vi tilbake til.

Vi ser f.eks. også i Oslo at det er flere tjenester, også for barn med funksjonsnedsettelser, som varierer fra bydel til bydel. Og når det gjelder tjenesteproduksjonen på enkelte områder for barn med funksjonsnedsettelser, særlig f.eks. de som har autisme, er det bare tjenestetilbud for barna i de østlige bydeler og ingen i de vestlige. Det betyr at barn må fraktes, kanskje i 20 minutter om morgenen og 20 minutter etter skoletid, fordi det ikke er noe skoletilbud på Oslo vest, bare på Oslo øst. Det er selvsagt også uheldig når det gjelder at dette er delt opp i et geografisk ansvar for enten en bydel eller en kommune.

Marian Hussein (SV) []: Jeg vil bare gjøre forrige taler oppmerksom på at det også er tjenestetilbud i Oslo vest for barn som har behov for det, bare så det er sagt.

Jeg tar ordet i denne saken for å gjøre det klart at utfordringene mange foreldre, familier og fagfolk står overfor i avlastningstiltak, er utfordringer jeg er godt kjent med. I over 15 år har jeg jobbet i de tiltakene, og jeg vet at det helt klart er behov for å forbedre disse helse- og omsorgstjenestene. Det må skje i kommunene, men det må også skje et arbeid her på huset for å gjøre hverdagen lettere for både barna og deres familier.

Når jeg tar ordet i denne debatten, er det for å forklare hvorfor jeg har anbefalt SVs stortingsgruppe å stemme imot Kristelig Folkepartis løse forslag. NOU-en det henvises til, Selvstyrt er velstyrt, har fortsatt ikke vært til høring, og den inneholder bl.a. en stor dissens som også flere organisasjoner, deriblant Løvemammaene, har pekt på er utfordrende. Det viktigste nå framover er å få på plass en god nok høringsprosess hvor vi lytter til både dem det gjelder, og også deres familier og fagfolk på feltet. Med det har jeg forklart SVs posisjon til det løse forslaget.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: For å begynne med siste taler: Det er jo en del av jobben med NOU-en – å få den ut på høring. Det er en del av forslaget at en begynner å jobbe med den.

Pandemien har satt sine spor, og for noen dypere enn for andre. Det er alvorlige funn som Riksrevisjonen nå har gjort når det gjelder helse- og omsorgstilbudet til barn og unge som har en nedsatt funksjonsevne. De peker på at tilbudet er fragmentert, det er vilkårlig og ikke minst avhengig av hvor vi bor, hvor gamle vi er, eller hvilken diagnose vi har. Sånn kan vi ikke ha det. Det er mange som må reise mer enn 20 minutter for å få et tilbud.

Dette er svært alvorlig, og det gjør stort inntrykk på meg. Det er mange i Norge som får den hjelpen de trenger, når de trenger det – heldigvis. Men dessverre er det fremdeles noen som må jobbe beinhardt for å få den hjelpen de trenger. Det er kanskje ikke deg og meg, men familier med unger som har behov for sammensatte tjenester. Foreldre skal kunne bruke tiden sin på det å være foreldre og ikke være en administrator.

Jeg er derfor glad for likeverdsreformen og barnekoordinatorgarantien Kristelig Folkeparti fikk på plass da vi satt i regjering – en reform jeg håper vil bidra til bedre hjelp, bedre koordinering og ikke minst at disse familiene skal få kjenne at vi som samfunn stiller opp for akkurat dem.

BPA-ordningen er viktig. Utvalget som vi i sin tid satte ned, med formål om å realisere at BPA-ordningen skulle være et likestillingsverktøy, har nettopp levert sin rapport. Den må fylles opp. Men i lys av funnene i Riksrevisjonens rapport, som vi diskuterer i dag, forventer jeg at regjeringen jobber raskt med en oppfølging av den NOU-en, sånn at de som trenger det mest, får den hjelpen de trenger.

Å vite at man skal bli foreldre, kan være både fint og skremmende på en gang. For noen innebærer svangerskapet også at de får beskjed om at de venter et barn med spesielle behov, eller at barnet har fått påvist en diagnose allerede under svangerskapet. Å se for seg hvordan den hverdagen kan bli, kan være vanskelig for mange. Derfor var jeg stolt av at Kristelig Folkeparti fikk på plass en kontaktfamilieordning som skulle gjøre det lettere å få informasjon og støtte til å forberede seg på det livet som venter for disse familiene. Dessverre har dagens regjering, sammen med SV, kuttet dette viktige tilbudet. Det synes jeg er trist.

Jeg håper ikke at dette er et frampek om hvordan dagens regjering vil behandle denne gruppen. Det som gir meg et håp, er at innstillingen vi debatterer i dag, er enstemmig. Alle i denne sal ser alvoret og vil forhåpentligvis derfor bidra til løsninger som disse familiene nå trenger. Kristelig Folkeparti har for å sikre dette fremmet et forslag i saken, og det er følgende:

«Stortinget ber regjeringen, i lys av Riksrevisjonens undersøkelse, raskt følge opp anbefalingene i NOU 2021:11 Selvstyrt er velstyrt, for å sikre reell likestilling og for å hindre uheldige forskjeller mellom kommuner i tjeneste- og avlastningstilbudet til personer med en funksjonsnedsettelse.»

Presidenten: Da har representanten Olaug Vervik Bollestad tatt opp det forslaget hun refererte.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Riksrevisjonens undersøkelse av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser tar opp viktige temaer som har betydning for tilgjengelighet og kvalitet i tjenestene. Riksrevisjonen peker på at det er store forskjeller og utilstrekkelig kapasitet i helseforetakenes habiliteringstilbud til barn og unge, og at det er stor variasjon i kompetanse og kapasitet. Helseregionene vurderer nå behovet for økte ressurser for å sikre faglig kvalitet, kompetanse og likeverdige tjenestetilbud og også samhandling i habiliteringstjenestene. Svaret på det oppdraget får vi i mars. Jeg vil følge opp rapportene for å sikre at barn med behov for habilitering får gode og geografisk likeverdige tjenester.

Riksrevisjonen peker på at det er variasjon mellom kommuner i tjenestetildelingen. Det tar jeg også med meg i det videre arbeidet. Samtidig vil jeg understreke at det er viktig med en lovgivning som gir kommunene nødvendig handlingsrom for å kunne ta utgangspunkt i lokale forhold og ressurser i arbeidet med å gi den enkelte et godt og individuelt tilpasset tilbud. Vi vil fortsette å støtte kommunene i arbeidet med å yte gode og likeverdige tjenester. Derfor har denne regjeringen styrket kommunenes frie inntekter med 2,5 mrd. kr mer enn Solberg-regjeringens budsjettforslag. Vi foreslo også å reversere det foreslåtte kuttet på 300 mill. kr i tilskuddet til ressurskrevende tjenester.

Riksrevisjonen avdekker at familiene ofte selv må ta ansvar for å koordinere og skaffe tjenester, og de må forholde seg til mange aktører for å få nødvendig informasjon og veiledning. Pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester har lovbestemt rett til koordinator i kommunen. Men selv om kommunene har plikt til å tilby koordinator, er det flere plasser problemer med å følge opp ordningen i praksis. Som del av likeverdsreformen vil retten til barnekoordinator tre i kraft fra 1. august.

Retten til å klage er også viktig for å ivareta folks rettigheter. Statens helsetilsyn har oppdatert Veileder i behandling av klagesaker etter pasient- og brukerrettighetsloven, som skal bidra til å sikre en forsvarlig saksbehandling og likebehandling.

Vi trenger kunnskap om de faktiske forholdene ute i tjenestene, og denne rapporten er et viktig bidrag til å få en bredere forståelse av tjenestene og hvordan de kan bli bedre. Vi tar kontrollkomiteens innstilling med i det videre arbeidet for likeverdige helse- og omsorgstjenester til barn og unge med funksjonsnedsettelser.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Irene Ojala (PF) []: Å være forelder til et barn med funksjonsnedsettelse gir glede, men også utfordringer. Å være søsken til en bror eller søster med funksjonsnedsettelse er også en dimensjon som kan være vanskelig for mange å forstå. Jeg var yngst av fire søsken. Min ti år eldre storebror ble også min lillebror. Min mor ble enke da hun var 52 år, og da hun var 72 år, gikk hun fortsatt på foreldremøter. Min bror var mine foreldres glede, men også deres bekymring, for hvordan skulle det bli? Min mor sto i de fleste kampene som foreldre også i dag gjør, og dette var på 1980-tallet. Det er trist å se.

Som søster til en med funksjonsnedsettelse er det derfor viktig å si at får barna de rettighetene de har krav på, er det en styrke for hele familien, som ofte har store nok bekymringer for å få dagene til å henge sammen.

Vi i Pasientfokus ser på Riksrevisjonens konklusjon som svært alvorlig. Vi kjenner igjen en del av denne tendensen i spesialisthelsetjenestene, som Pasientfokus er svært opptatt av. Vi i Pasientfokus er opptatt av at vanlige foreldre som får et barn med særlige behov, har rett til et godt liv.

Riksrevisjonens rapport må følges opp, ikke bare i departementet, men også her på Stortinget. Det handler om like rettigheter til et verdig liv for barn med funksjonsnedsettelse, deres søsken og deres foreldre.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Barn er dei mest sårbare i samfunnet vårt. Barn som er sjuke eller har funksjonsnedsetjingar, har me både som vaksne og som styringsmyndigheiter eit ekstra ansvar for å ta vare på.

Det er alvorleg kritikk som her kjem frå Riksrevisjonen. At bustadsadressa til barnet skal avgjere om dei få hjelp, og at familiar må ta på seg eit stort ansvar for å koordinere, er alvorleg. Det viser at dei vaksne og styringsmyndigheitene ikkje har teke ansvaret sitt. Me høyrer om og opplever fortvilande situasjonar.

I ein utfordrande situasjon og ein utfordrande kvardag skal familien få bistand. Systemet vårt er stort og omfattande, og det er det kjæraste me har, som er i sentrum. Då skal systemet rundt fungere. Når ein ser at noko ikkje fungerer i praksis, må det endrast på. Det har regjeringa ansvaret for.

Regjeringa skal følgje opp korleis praksis er hos Statsforvaltaren, og at dette blir utført likt. Når noko ikkje fungerer i praksis, må ein hente inn kunnskap om kvifor, og kva ein skal gjere for å få det til. Ei regjering skal løyve nok midlar til kommunane sånn at dei kan utføre oppgåvene sine. Heldigvis er me samstemde her i salen om at endringar må til.

No er det ei ny regjering. Hurdalsplattforma slår fast at Senterparti–Arbeidarparti-regjeringa skal styrkje det universelle velferdstilbodet til barn og unge for å sikre fridom til alle slags familiar og redusere forskjellane i samfunnet. Senterparti–Arbeidarparti-regjeringa skal gjennomgå og betre ordningar for familiar med barn med særskilte behov, og me har allereie auka løyvingane til kommunane.

Den nye regjeringa er ei regjering for barna, uansett kvar barna bur, og kva utfordringar dei har.

Even Eriksen (A) []: Aller først vil jeg takke for en god debatt.

Barn og unge med funksjonsnedsettelser er blant våre mest sårbare i samfunnet. Å sikre gode helse- og omsorgstjenester til dem er viktig og en særlig prioritet for Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen. For det handler til sjuende og sist om Nina og hennes tre år gamle sønn, som NRK skrev om for litt siden, som føler at de ikke får den hjelpen de har behov for. De får støtte fra lederen i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, som er tydelig på at de mener staten må komme på banen. Jeg er derfor glad for at statsråden er så tydelig i sitt innlegg på at dette er viktig for regjeringen, og at regjeringen skal følge opp.

En annen sak er det representanten Hagen tar opp – en interessant problemstilling knyttet til oppfølgingen av Riksrevisjonens anbefalinger. Uavhengig av bruken av anmodningsvedtak eller ei, som for øvrig er en annen debatt, som kontroll- og konstitusjonskomiteen skal ta, kommer Riksrevisjonen til å følge opp saken etter tre år, i Dokument 3:1. I tillegg kan jeg love presidenten at komiteen nå kommer til å følge denne saken videre.

Regjeringen har startet bra med å styrke kommuneøkonomien med 2,5 mrd. kr sammenliknet med den forrige regjeringens forslag. Det vil gi Kommune-Norge handlingsrom og bedre mulighet til å kunne gi gode helse- og omsorgstjenester til de barn og unge som faktisk har behov for det, for det fortjener de, og det er veldig viktig.

For øvrig kommer vi ikke til å støtte det løse forslaget som Kristelig Folkeparti har fremmet i saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se voteringskapittel