Stortinget - Møte tirsdag den 1. mars 2022

Dato: 01.03.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 128 S (2021–2022), jf. Dokument 8:43 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [10:31:32]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Guri Melby og Grunde Almeland om diplomatisk boikott av store idrettsarrangementer organisert i autoritære stater (Innst. 128 S (2021–2022), jf. Dokument 8:43 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Hårek Elvenes (H) [] (ordfører for saken): Først vil jeg benytte anledningen til å gratulere de norske OL-deltakerne i Beijing med strålende resultater. 16 gull og 37 medaljer overgår hva alle andre nasjoner har levert i de olympiske vinterlekene. Våre olympiadeltakere er uten tvil gode ambassadører for Norge.

Så til saken: En samlet komité deler forslagsstillernes synspunkt om at stadig hyppigere tildeling av internasjonale mesterskap til land med kritikkverdige menneskerettighetsforhold er en utfordring. Det er imidlertid idretten selv som foretar valg av vertsland for slike arrangement. Diplomatisk boikott er ikke ment å ramme norske utøveres idrettsdeltakelse, men det offisielle Norges tilstedeværelse ved internasjonale arrangement. Diplomatisk boikott blir på denne måten et utenrikspolitisk virkemiddel som samtidig har symbolske konsekvenser også for idretten.

Det følger av Grunnloven § 26 første ledd at utenrikspolitikken, herunder Norges diplomatiske representasjon, er regjeringens prerogativ. Det har derfor ikke vært norsk sedvane verken å gjennomføre diplomatisk boikott av idrettsarrangement eller at Stortinget instruerer regjeringen om å gjøre dette. Ulike norske regjeringer har fremmet og fremmer gjennom ordinært diplomati våre synspunkter på demokrati og menneskerettighetsspørsmål i andre land.

Så til komitéflertallets begrunnelser for ikke å støtte forslaget om diplomatisk boikott: Det har vært lang tradisjon for at den norske regjeringen er til stede på olympiske og paralympiske leker som Norges idrettsforbunds gjester. Dette har også vært tilnærmingen når OL har blitt arrangert i land som har en annen styreform enn oss, og som vi politisk er uenig med.

Norge har ingen tradisjon for diplomatisk boikott av idrettsarrangement. Flertallet er av den oppfatning at terskelen for å benytte et slikt virkemiddel må være høy.

I en tid med geopolitisk rivalisering vil bruken av utenrikspolitikkens ulike virkemiddel bli enda viktigere i Norges forhold til omverdenen. En bør unngå at uenighet mellom land på enkeltområder stenger muligheten for samtale og samarbeid på andre områder. Det skal ikke forhindre Norge fra å være tydelig i sin kritikk av brudd på menneskerettigheter i møte med autoritære regimer når det trengs. Det gjelder også Kina.

Åsmund Aukrust (A) []: Det er litt spesielt i dag å skulle diskutere boikott av OL i Kina, litt fordi situasjonen i verden er som den er, men mest fordi OL faktisk er over, og den norske regjeringen var ikke til stede. Det skyldtes jo ikke boikott, men, som vi vet, at utenriksministeren hadde korona.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er grunn til å være kritisk til at autoritære regimer i større grad er dem som får store idrettsarrangementer, og at det brukes av ulike land for på en måte å renvaske seg selv, men ansvaret for å rydde opp i det ligger først og fremst hos idretten.

Fra norsk side er det ingen tradisjon for diplomatisk boikott av OL eller andre store arrangementer. Tvert imot er det vanlig at Norge deltar, både for å støtte våre utøvere og for politiske samtaler. Det var planen at også det skulle finne sted i Beijing, hvor utenriksministeren skulle møtt sin kinesiske kollega. Jeg synes det var synd at vi ikke fikk til det møtet, for det tror jeg hadde vært et veldig viktig møte for å diskutere, med tanke på den verden som vi lever i akkurat nå, aktuelle sikkerhetspolitiske spørsmål, men også spørsmål relatert til den norsk-kinesiske relasjonen og selvsagt også menneskerettigheter. For det er grunn til å være svært bekymret for menneskerettighetssituasjonen i Kina, ikke minst situasjonen for uigurene og situasjonen i Hongkong. Det å snakke sammen er avgjørende for å få til forandring, og Norge vil bruke enhver mulighet til politiske samtaler, også om krevende temaer med folk man er uenig med.

Politikken skal ikke styre idretten. Det klarer idretten veldig fint selv. Men det som er et eksempel på det motsatte, er skiavtalen som ble inngått av den forrige regjeringen. Der ble idretten brukt som et middel for politisk dialog, og mot idrettens vilje ble det besluttet å bruke spillemidler for å trene opp Kina til å gjøre suksess i skisport i OL i Beijing. Det var en avtale som ble signert av Norges ambassadør på vegne av Kulturdepartementet, og den forrige regjeringen har hatt svært vanskelig for å ta ansvar for den avtalen. Denne avtalen ble signert under Erna Solbergs ledelse og ble forvaltet av statsrådene Trine Skei Grande og Abid Raja. Derfor mener jeg at Venstres høye profil i denne saken blir litt hul når det nettopp var deres regjering som blandet sammen idrett og politikk. Det mener jeg er litt klassisk Venstre i disse sakene, hvor de er veldig høye og mørke i opposisjon, men gjør noe annet i regjering. Det samme ser vi i spørsmålet om frihandelsavtalen, som Venstre nå plutselig er blitt veldig sterk motstander av, når vi vet at den som ledet forhandlingene og forhandlet fram det som nå ligger der, var statsråd Iselin Nybø.

La meg avslutte med å si at idrett og politikk har fått en ny betydning den siste uken. Med Russlands folkerettsstridige krig mot Ukraina synes jeg det har vært fint å se hvordan norsk idrett selv tar ansvar og utestenger Russland fra en rekke idretter, som en protest mot de grusomme bildene vi nå ser rett foran øynene på oss.

Jeg vil avslutte med å si at når man leser merknadene i saken, blir det litt spesielt i dag å se hvordan SV og Rødt bruker denne saken til å markere sin motstand mot NATO, når de skriver om hovedskillet i norsk politikk og om hvordan NATO er ansvarlig for folkerettsbrudd, drap på sivile og systematisk tortur av millioner av mennesker. Jeg skal ikke gjøre denne saken om til en NATO-debatt, men man kan jo lese igjennom merknadene og se om de treffer dagens situasjon veldig godt.

Kari Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Jeg vil, som representanten Elvenes, også gratulere de norske representantene i Beijing med en historisk innsats og ikke minst med at de har stått fram som gode idrettsutøvere. Det er – som det også ble sagt tidligere – selvfølgelig litt spesielt å diskutere en boikott når OL er ferdig, og det er også spesielt å diskutere en del av de prinsipielle sidene som ligger bak et sånt forslag, når vi har en situasjon som den vi har rundt oss i Europa akkurat nå.

Styrking av menneskerettighetene internasjonalt er høyt prioritert i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Dette er også understreket i Hurdalsplattformen, hvor regjeringen viser til at vi vil kjempe mot folkeretts- og menneskerettsbrudd uansett hvor de måtte finne sted. Det er en meget ambisiøs målsetting. Senterpartiet er enig i at det er en utfordring at land med kritikkverdige menneskerettssituasjoner til stadighet har blitt tildelt internasjonale mesterskap. Det er viktig at organisasjoner innen idretten – og også andre, for det er mange parametere som er bak valg av sted for mesterskap – bruker sin taburett og sine talerør for å påvirke dette i riktig retning.

Likevel er det viktig å understreke at det er idretten selv som foretar valg av vertsland for slike arrangementer. Idrett og politikk bør – i tråd med norsk tradisjon – i minst mulig grad blandes sammen. Ved å ramme den offisielle norske tilstedeværelsen ved internasjonale arrangementer vil en diplomatisk boikott bli et utenrikspolitisk virkemiddel som samtidig har symbolske konsekvenser for idretten.

Det er også viktig med tydelig diplomati og dialog. Dette inkluderer å møte dem vi er uenig med. Bred dialog med kinesiske myndigheter gir også muligheter til å diskutere temaer hvor vi er uenige, inkludert utfordringer knyttet til menneskerettigheter. Utviklingen i Hongkong er også bekymringsfull, og det er svært viktig at vi tar opp disse problemstillingene med kinesiske myndigheter og i FN.

Ser vi mot Qatar, har regjeringen opprettholdt samtaler i forbindelse med fotball-VM. Vi har sett positive endringer i Qatar på menneskerettsfeltet de siste årene. Forberedelsene har dessuten skapt et konstant søkelys på Qatar, også takket være norsk presse. Det gjenstår imidlertid å se hvorvidt disse endringene gjennomføres, men dialog er fremdeles et viktig virkemiddel. Vi må også si, og presisere, at både Norges Fotballforbund, LO, Amnesty Norge og flere andre organisasjoner har vært med på å sette et politisk søkelys på dette i media, og det er svært positivt. Det som er positivt med det, er at man blir gjort oppmerksom på konkret hva som skjer, og man setter søkelys på forholdene for spesielt arbeidstakere og andre menneskerettsspørsmål i Qatar.

Det er samtidig svært viktig at vi overfor Qatar er svært tydelige på at vi forventer at myndighetene sørger for at pressefriheten ivaretas både før, under og etter fotball-VM, og det kan heller ikke være slik at vi skal måtte være bekymret for utenlandske journalisters sikkerhet og arbeidsforhold.

I en tid med økt geopolitisk rivalisering og uforutsigbarhet er Norge tjent med en konstruktiv seksjonering av utenrikspolitikken. Det forhindrer ikke at Norge skal være tydelig i sin kritikk mot bl.a. brudd på menneskerettighetene i møte med autoritære regimer, men en bør unngå at uenighet mellom land på enkeltområder stenger dørene for dialog og samarbeid på andre områder. Terskelen for å benytte virkemidler som diplomatisk boikott må derfor være svært høy.

Utenrikspolitikken, herunder Norges diplomatiske representasjon, er svært viktig når man er ute i verden, og i den diplomatiske representasjonen har vi muligheter til å føre en dialog. Det har ikke vært norsk sedvane verken å gjennomføre diplomatisk boikott av idrettsarrangementer eller at Stortinget instruerer regjeringen om å gjøre dette.

Uavhengig av hvor lekene holdes, er det viktig for Norge å støtte våre idrettsutøvere, samtidig som vi fremmer dialog og innsats for menneskerettigheter, som er meget godt forankret i denne regjeringens plattform.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Enhver debatt under utenriks- og forsvarskomiteens ansvar virker i dag litt betydningsløs, nærmest irrelevant. Det er krevende i dag å vise et veldig stort engasjement. Men denne saken er litt annerledes, den vi står midt oppi. Vi snakker om Russland og om unntaket man har gjort når det gjelder våpeneksport – som vel ingen i denne sal trodde vi skulle få unntak for noen gang. Da vil man også mene at vi i denne situasjonen også kan ha unntak for russiske idrettsutøveres deltakelse på ulike idrettsarrangementer. Så det er ikke sånn at ethvert prinsipp ikke kan ha unntak, men det er likevel slik at prinsipper ikke skal brytes på regelmessig grunnlag. Da får man heller endre prinsippene og endre praksis.

Så er prinsippet at det er regjeringens ansvar å utøve utenrikspolitikk. Det er selvfølgelig fristende for et flertall å utøve utenrikspolitikk i denne salen, men det er ikke dermed sagt at det er noe mer riktig av den grunn. Regjeringen kan selvfølgelig velge å gå av hvis man får den form for instruksjon, men jeg tror likevel vi skal forholde oss til det som er naturlig praksis i Norge.

Etter Fremskrittspartiets syn er det idretten selv som må avgjøre hvor arrangementene skal foregå, og det er ikke naturlig da med diplomatisk brudd eller å markere det med diplomatisk fravær. Man kan også utvide dette til andre kulturarrangementer, for hvor skal grensen egentlig gå når denne form for instruering av regjeringen skal fastsettes av Stortinget?

Og så er spørsmålet: Hva er en autoritær stat? Det vil være ulike definisjoner på det i denne sal. Ifølge Rødt er det når arbeidsbetingelser ikke er i tråd med de arbeidsbetingelsene vi har. Noen vil mene at det er miljøet som skal være avgjørende – klimautfordringer som ikke lyttes til. Definisjonen i Wikipedia er at hvis det ikke tas hensyn til ytringer fra innbyggerne, er det et typisk eksempel på en autoritær måte å styre et land på.

Da har vi kommet i en situasjon hvor vi har ulike definisjoner og vi prøver å overta styringen, og der flertallet i denne saken først skal vedta hva som er en autoritær stat, og så skal vi vedta at regjeringen skal instrueres. Derfor er dette forslaget egentlig helt bortkastet. Det er synd at man kommer med sånne forslag. Det har egentlig ingen hensikt, bortsett fra å markere seg i mediene med at man er mer for menneskerettigheter og mer mot autoritære stater enn alle andre.

Guri Melby (V) []: La meg starte med å takke saksordføreren og resten av komiteen for en god og ryddig saksbehandling av forslaget, som er fremmet av representanten Almeland og meg selv.

I går var Oslos ordfører, Marianne Borgen, en av mange som la ut bilde av Holmenkollbakken opplyst i fargene fra det ukrainske flagget. Hun skrev følgende:

«I kveld lyser Holmenkollen vakkert opp i gult og blått, i solidaritet med Ukraina, men også for å presse FIS til å forstå at de må ta et tydelig standpunkt ved å utestenge russiske utøvere framover.»

Det er et tydelig eksempel på at politikk og idrett ikke er atskilt.

Jeg er enig med dem som sier at det er litt absurd å diskutere diplomatisk boikott av Beijing-OL akkurat nå, over en uke etter at første del av lekene er ferdig, men selvsagt før Paralympics har begynt. Allikevel mener jeg at den andre delen av forslaget, om å be regjeringen utarbeide en strategi for hvordan Norge skal håndtere diplomatisk boikott i forbindelse med store internasjonale idrettsarrangementer, er høyst relevant for den verdenen vi nå befinner oss i. Jeg mener også at den debatten vi har hatt til nå i saken, i høyeste grad viser at vi trenger en strategi, nettopp fordi det er mye her vi bør debattere i denne sal.

La meg også understreke at jeg er takknemlig for at verken utenriksministeren eller kulturministeren til slutt reiste til Beijing i forbindelse med lekene. Uavhengig av hva som var grunnen til fraværet, mener jeg det var riktig at vi ikke deltok med statsråder på tribunen. Og i lys av at president Putin ellers var den store internasjonale gjesten på dette arrangementet, er jeg overbevist om at dersom en norsk statsråd hadde deltatt, ville vedkommende ha angret på reisen i ettertid.

Jeg respekterer at partier har ulik holdning til bruken av diplomatisk boikott som et verktøy. Nettopp derfor mener jeg at Norge hadde vært tjent med en strategi rundt bruken av diplomatisk boikott, og det bør ikke være noe man anvender lett – terskelen skal være høy. Det kunne en strategi ha tydeliggjort. I tillegg ville en strategi ha gjort at vi hadde fått et mer bevisst forhold til både sportsvasking og bruk av diplomatisk boikott, for jeg tror flertallet i denne salen er helt enig med meg i at sportsvasking har antatt helt andre dimensjoner nå enn tidligere, og at vi ikke kan skyve ansvaret over på idretten alene. Idrett og politikk henger sammen.

Det er en del representanter som viser til norsk tradisjon som grunn til at vi ikke skal bruke diplomatisk boikott. Men når verden har endret seg, mener jeg også at norske diplomatiske verktøy bør endre seg. Uavhengig av om man er for å bruke en sånn strategi ofte, sjelden eller kanskje nesten aldri, mener jeg vi hadde tjent på en nasjonal debatt om det.

Jeg vil kort ta for meg Rødts og SVs bekymring om at andre partier vil skygge unna å boikotte leker som er organisert av NATO-allierte eller andre land Norge ellers har et nært forhold til. Jeg mener at dette er en oppkonstruert problemstilling. Det er ikke tvil om at diplomatisk boikott skal reises mot de verste regimene som ikke beveger seg nærmere demokrati, men som beveger seg lenger unna. Det finnes i dag land i NATO som jeg ikke vil definere som demokratier, og dersom et slikt land skulle organisere en stor internasjonal konkurranse, mener jeg at det også der burde ha vært mulig å diskutere diplomatisk boikott. Jeg håper derfor at Rødts og SVs representanter – som dessverre ikke er til stede i salen i dag – vil vurdere å stemme for vårt forslag, som da ikke legger noen form for begrensninger for hvilke land som kan omfattes av en boikott.

Mange har pekt på at det er litt pussig å ha denne diskusjonen nå, etter at lekene er over og midt i en krigssituasjon i Europa. Det jeg likevel sitter igjen med etter de siste ukers utvikling, er hvor viktig det er ikke å gi diktatorer flere muligheter enn nødvendig til å framheve egen makt og fortreffelighet. Xi har brukt Beijing-OL på samme måte som Putin forsøkte å bruke Sotsji, og som Qatar vil bruke fotball-VM. En ting er at det er idrettsorganisasjonene selv som bestemmer hvor konkurransene skal finne sted, og at utøverne selv må bestemme om de skal delta, men hvorfor skal vi kaste glans over diktatorenes tribuneshow? Jeg mener det er feil, og jeg håper at vi holder oss unna ved neste korsvei.

Den siste ukens diskusjon om våpeneksport har vist oss at i nye situasjoner er ikke henvisning til tradisjoner tilstrekkelig for å begrunne et standpunkt. Verden er ikke lenger som før, og det betyr også at vi må finne nye løsninger. Så har vi samtidig vist at vi kan finne nye løsninger hvis vi vil, både i Norge og i samarbeid med andre land. Vi kan utvikle vaksiner i rekordfart, vi kan vedta omfattende sanksjoner, og Norge kan levere våpen til Ukraina. Alt er mulig dersom vi har den politiske viljen til det, og når menneskerettigheter står på spill, er det også vår fordømte plikt – for å sitere den tyske forbundskansleren.

Med det fremmer jeg Venstres forslag.

Presidenten: Representanten Guri Melby har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Dag-Inge Ulstein (KrF) []: Som flere har sagt, er det unektelig litt merkelig å diskutere diplomatisk boikott av OL etter at hoveddelen av lekene er over – Paralympics gjenstår jo, men likevel. Samtidig har de siste ukene dessverre igjen aktualisert forholdet mellom idrett, idrettsarrangement og politiske reaksjoner. Uansett timingen på denne debatten mener jeg at det er viktig å snakke i klartekst og tydelig om den negative utviklingen når det gjelder menneskerettigheter i Kina. Vi må protestere mot interneringen og undertrykkingen av muslimske uigurer. Vi må protestere mot den systematiske indoktrineringen av hundretusenvis av barn i Tibet. Vi må protestere mot det kinesiske regimets stadig strammere grep om befolkningen i Hongkong. Ja, listen over menneskerettighetsbrudd i dagens Kina er dessverre lang.

For kort tid siden ble den såkalte World Watch List for 2022 publisert av organisasjonen Open Doors. Den avdekker hvordan kinesiske myndigheter også strammet inn grepet overfor landets nærmere 100 millioner kristne. Blant annet er 3 000 kirker stengt ned i forbindelse med pandemien, og lite tyder på at de vil åpne igjen i etterkant av krisen. Vi ser det samme fra tibetanske kloster og muslimske moskeer.

Kristelig Folkeparti støtter at Norge viderefører en aktiv dialog med kinesiske myndigheter, samtidig som en aldri må unnlate å ta opp Kinas brudd på grunnleggende menneskerettigheter. I dag morges møtte jeg representanter for uigurene her i Norge, Tibet-komiteen og Hongkong-komiteen. Vi fikk sterke historier, og det ble vist til ufattelige lidelser og systematiske overgrep og overvåking. Vi fikk også konkrete saker til oppfølging mer post OL, som vi vil følge opp videre. Samtidig som vi støtter fortsatt kontakt og dialog, anser og anså vi at det ikke er klokt å stille opp innenfor de propaganda-rammene som vi visste at kinesiske myndigheter la opp til rundt OL. Kristelig Folkeparti har vært klar på at det ikke var noen grunn til at den norske regjeringen skulle kaste politisk glans over det stadig mer totalitære kinesiske regimet, og vi oppfordret regjeringen til å droppe planlagte Kina-reiser under OL.

Regjeringen er, som nevnt tidligere i dag, i henhold til Grunnloven gitt et særlig ansvar for utenrikspolitikken. Det tilsier en varsomhet fra Stortinget når det gjelder å instruere regjeringen i den typen spørsmål. Kristelig Folkeparti vil derfor ikke stemme for representantforslaget slik det foreligger. Men vi er fortsatt like klare i vår oppfordring: Det var og er fortsatt en dårlig idé å kaste politisk glans over det stadig mer totalitære kinesiske regimet gjennom å stille opp under OL.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Komiteen har i innstillinga si uttrykt at tildeling av internasjonale mesterskap til land med kritikkverdige menneskerettighetssituasjoner er «en utfordring», og det er et syn jeg deler. Det kan kanskje føre til en annen diskusjon omkring store idrettsarrangementer i Norge. Der går ofte skillelinjene på tvers av de politiske partiene, men det er jo ikke det vi diskuterer her i dag.

Styrking av menneskerettighetene er høyt prioritert i regjeringas utenrikspolitikk, og slik har det vært gjennom skiftende regjeringer. Forslagsstillerne tar opp situasjonen på menneskerettighetsområdet i Kina og Qatar, og jeg er svært bekymret for menneskerettighetssituasjonen i Kina. Vi oppfordrer kinesiske myndigheter til å respektere menneskerettighetene, til å stoppe vilkårlig frihetsberøvelse av uigurer og andre minoriteter og til å gi uhindret adgang til regionen for FNs høykommissær for menneskerettigheter, og jeg snakket med henne om det senest i går.

Utviklingen i Hongkong er også bekymringsfull, og vi vil fortsatt ta opp dette i våre samtaler med kinesiske myndigheter. Nettopp derfor er jeg imot samtaleboikott, for jeg mener at vi skal snakke med alle land som vi ønsker å ta opp ulike situasjoner med, enten det er på arbeidstakersiden eller det handler om likestilling eller rettferdig fordeling.

Jeg deler langt på vei også representantenes beskrivelse av situasjonen i Qatar og de utfordringene som landet står overfor, og arrestasjonen av norske journalister i november 2021 er et eksempel på at ytrings- og pressefriheten står langt tilbake i landet. Vi fokuserer på menneskerettighetssituasjonen, og myndighetene i Qatar er veldig godt kjent med det som er norske synspunkter. Det tar vi opp jevnlig i FN-sammenheng, i ILO og i direkte dialog med myndighetene. Vi mener at det er behov for lovendringer for å bidra til bedring av menneskerettighetene i landet, men det forutsetter at implementeringen er i stand til å håndheve dette etter forutsetningene.

I en tid med økende polarisering og motsetning er det desto viktigere at vi snakker sammen, og at diplomatiske kanaler holdes åpne. Da vil jeg kort gjøre rede for det som er regjeringas strategi på dette området. Det er at vi støtter en uavhengig idrett, og at idretten er de som må ta disse avgjørelsene, og så støtter vi opp om de avgjørelsene som idretten har tatt når det gjelder deltakelse på ulike idrettsarrangementer. Det mener jeg prinsipielt sett understreker det som er den norske idrettsmodellen i et nøtteskall, og som regjeringa støtter opp under.

Så er «sportsvasking» brakt opp som et nyord som det er all grunn til å adressere, men jeg synes egentlig ikke at «sportsvasking» fungerer særlig bra. Vi ser jo tvert imot at de landene som blir tildelt store internasjonale mesterskap, får økt fokus fra journalister og fra politikere på utfordringer, enten det er arbeidstakerrettigheter eller menneskerettighetssituasjonen.

Så dro ikke jeg til Beijing, fordi jeg fikk covid, men jeg mener at det var synd, for da fikk jeg ikke muligheten til å ta opp de spørsmålene der vi er uenig med kinesiske myndigheter. Det har jeg gjort flere ganger tidligere. Det har jeg gjort som leder av utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, både i Kina og her på Stortinget når vi har mottatt representanter for kinesiske myndigheter. Så jeg mener at det er viktig. Norge har ingen tradisjon for diplomatisk boikott av idrettsarrangementer, men vi støtter idrettens syn på disse områdene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Guri Melby (V) []: Først vil jeg si at jeg er glad for at statsråden uttrykker veldig tydelig støtte til engasjementet for menneskerettigheter. Jeg er heller ikke i tvil om at statsråden deler det og bruker alle de arenaene statsråden har, for å løfte nettopp den tematikken.

Jeg har to spørsmål til utenriksministeren. For det første vises det til at man ønsker å bruke slike arrangement til å ha dialog med land om menneskerettighetsspørsmål. Da vi prøvde å grave litt i dette i forkant av Beijing-OL, viste det seg at kulturministeren, som var den som skulle reise, i hvert fall ikke hadde planer om møter der det var mulighet for å løfte menneskerettighetsspørsmål. Er vi avhengig av å delta på denne typen arrangement for å ha dialog? Jeg mener det burde være mulig å ha dialog med et land og samtidig la være å delta på den type arrangement.

Det andre spørsmålet er: Jeg forstår at man ikke ønsker å støtte vårt direkte forslag om ikke å delta i Beijing-OL, men det andre forslaget vårt, om en strategi der man kan drøfte ulike sider ved bruk av diplomatisk boikott, synes jeg det er litt vanskeligere å forstå at man ikke støtter. Betyr det at utenriksministeren mener det er umulig å se for seg en situasjon der boikott vil være et aktuelt virkemiddel?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Strategien er veldig klar: Idretten bestemmer, og vi støtter opp omkring de avgjørelsene idretten selv tar. Det er kjernen i den norske idrettsmodellen. Hvis representanten fra Venstre mente noe annet, er det litt påfallende at det ikke ble lagt en strategi i den tida de selv satt og styrte Kulturdepartementet, men at det først er behov for denne strategien nå. Det har vært kjent lenge at fotball-VM skal finne sted i Qatar, og at OL skulle finne sted i Beijing.

Når det gjelder kulturministeren, var det litt begrensede muligheter for møter under denne olympiaden på grunn av covid-situasjonen, men en av grunnene til at det var jeg som skulle dra, var at jeg kunne ha møte med min kollega, den kinesiske utenriksministeren. Det var også forutsetningen for at jeg ønsket å delta i åpningsseremonien under OL, at jeg kunne gjøre begge deler, altså både reise spørsmål der vi er enige og uenige, og delta på dette idrettsarrangementet. Det synes jeg var en god løsning, som vi dessverre ikke kunne gjennomføre fordi jeg fikk covid.

Guri Melby (V) []: Idretten bestemmer, sier statsråden. Det er riktig, det er idretten som bestemmer hvor man skal avholde arrangement, og om man skal delta på dem. Men det er vel ikke idretten som bestemmer om utenriksministeren skal delta på et arrangement, det er det vel regjeringen som gjør?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Det er det som er grunnlaget her, at de beslutningene idretten selv har tatt, er vi med på å støtte opp under. Når norske idrettsutøvere bestemmer seg for å delta på et mesterskap og vi inviteres som gjester av Norges Idrettsforbund, mener jeg det er naturlig å delta. Det er det som er kjernen i vår politikk når det gjelder store idrettsarrangementer og også kulturarrangementer.

Det å lage en strategi hvor man graderer ulike deler av autoritære regimer, hvor man har egne regler for enkelte kulturarrangementer, mener jeg ikke passer med virkeligheten. Virkeligheten er at det finnes mange land i verden som er ulike grader av autoritære, og vår grunnholdning er da at idretten må ta sine egne avgjørelser. Jeg tror at idretten i framtida kommer til å være opptatt av nettopp å ha store idrettsarrangementer i land som Norge, og så håper jeg da at vi på tvers av ulike partier kan se på muligheten for å bidra til dette.

Guri Melby (V) []: Selv om jeg tror de fleste av oss egentlig ønsker oss en idrett som er uavhengig av politikk, mener jeg at særlig de siste dagene understreker hvor tett dette henger sammen. Idretten er også en del av samfunnet, og det er umulig å se på det løsrevet fra samfunnet. Men jeg merker meg at statsråden både i sitt svar nå og i sitt innlegg løfter opp muligheten for at Norge kanskje kan ta et ansvar for å sikre at idrettsarrangement også avholdes i land som vi mener det kanskje er lettere å reise til.

Så spørsmålet mitt til statsråden er: Har denne regjeringen noen planer om at Norge skal søke om å få større idrettsarrangement?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Også på dette området må jeg holde på det som er vår prinsipielle tilnærming: Det er aldri regjeringa som søker om OL eller store idrettsarrangementer, det er det idretten selv som gjør. Det er kjernen i den norske idrettsmodellen, som jeg som utenriksminister altså støtter opp under. Så mener jeg at de siste dager har bevist at vi står fast ved de prinsippene på en veldig god måte. Når det er snakk om store idrettsarrangementer nå, har ikke vi instruert idretten på noen som helst måte. Idretten bestemmer selv, og så støtter vi opp under de avgjørelser som idretten har tatt. Det mener jeg står seg veldig godt også i den situasjonen vi står oppe i nå.

Guri Melby (V) []: Jeg tror ikke det er noen uenighet om at det er idretten selv som skal bestemme når det gjelder egen deltakelse. Jeg er veldig glad for at idretten har vært veldig tydelig når det gjelder bl.a. russiske deltakere i større arrangement akkurat nå. Men likevel er idretten avhengig av en betydelig politisk støtte dersom man ønsker å gjennomføre arrangement, f.eks. arrangement som OL, som vi ønsket å avholde i Oslo i 2022, og som jeg skulle ønske vi hadde fått gjennomslag for. Det ble stoppet fordi det ikke var politisk vilje til eller ønske om å støtte det arrangementet.

Så spørsmålet er: Ønsker utenriksministeren å signalisere en positivitet knyttet til slike arrangement dersom idretten skulle ta initiativ?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Jeg ser på dette som et personlig spørsmål, og jeg kan bare si at jeg kjempet hardt for at OL skulle komme til Tromsø, og deretter jobbet jeg for at OL skulle komme til Oslo. Så får vi ta det senere på en måte som er ryddig, og det er idretten selv som må søke.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, se voteringskapittel