Ine Eriksen Søreide (H) [10:08:17] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for en god redegjørelse. Jeg deler de fleste analysene i redegjørelsen, og den politiske linja regjeringa har lagt i håndteringen av krigen i Ukraina, har Høyres støtte. Det er veldig naturlig at redegjørelsen hadde tyngdepunkt i krigen i Ukraina, og jeg vil også konsentrere meg om den og konsekvensene av den, selv om det selvfølgelig er mange andre temaer som også fortjener oppmerksomhet.

Denne fullstendig meningsløse angrepskrigen har nå gått inn i sin femte uke. Det er lett å tenke at dette representerer en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon, og til en viss grad er det riktig. En så aggressiv fullskala krig er noe nytt, men kontinuiteten fra 2008 og 2014 er klarere og klarere. Da jeg holdt utenrikspolitisk redegjørelse 19. april i fjor, pekte jeg på at i løpet av de siste ukene hadde Russland trappet opp spenningen i og rundt Ukraina gjennom utplassering av store militære styrker. Russland viser med dette fortsatt vilje til å bruke militære trusler for å oppnå politiske mål. Vi må forholde oss til verden som den er, og ikke som vi skulle ønske at den var. Det er krig i Europa. Det er det samme Russland som angriper Ukraina, som er vårt naboland – det er ikke to ulike Russland.

Selv om dette er en debatt om den utenrikspolitiske redegjørelsen, er det naturlig å kommentere signalene fra regjeringa om økte bevilgninger til Forsvaret i 2022, i tillegg til de betydelige økningene som ligger i inneværende langtidsplan, som ble vedtatt så sent som i 2020. Disse økningene er nødvendige og riktige og har Høyres fulle støtte. Situasjonen vil også kreve mer framover.

Vi står i en slags perfekt storm, der Russlands fornyede angrep på Ukraina både skaper og forsterker andre kriser. Selv før Russlands invasjon av Ukraina 24. februar sto verden overfor en matvarekrise. Den er nå dramatisk forverret. Russland og Ukraina står samlet for 30 pst. av den globale produksjonen av hvete og 20 pst. av maismel. Over 400 millioner mennesker brødføs hvert år av hvete fra Ukraina. Dette har store konsekvenser for verdens fattige. Halvparten av Verdens matvareprograms innkjøp av hvete gjøres fra Russland og Ukraina, og prisene øker nå kraftig. Konsekvensen er dårligere tilgang på korn og mel, og manglende finansiering gjør at Verdens matvareprogram, WFP, nå må kutte i matrasjonene til svært sårbare mennesker i Jemen, i Etiopia og i Sahel. Tall fra Verdens matvareprogram viser at de nå har finansiering ut april, men trenger penger nå for å kunne kjøpe mat som skal deles ut fra mai. WFP er blant de organisasjonene som fikk til dels store kutt i tilleggsproposisjonen fra regjeringa, og jeg ber regjeringa raskt å vurdere om det er muligheter for å øke den humanitære støtten som går til bl.a. WFP, for å avhjelpe denne situasjonen.

Men dette har også videre konsekvenser. Mange land i Midtøsten og Nord-Afrika er helt avhengige av å kunne subsidiere mel, så befolkningen kan få billig brød. Dersom det ikke er tilgang på mel, kan veien være kort til ny uro, konflikt, enda høyere arbeidsledighet og potensielt nye migrasjonsstrømmer. De globale energiprisene skyter i været, og leveringssikkerhet er en betydelig utfordring. Flere land og regioner er fortsatt tydelig preget av og satt tilbake av pandemien.

Når vi nå står i denne perfekte stormen, må vi løfte blikket og analysere hva det vil ha å si for innretningen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk framover. Det er åpenbart veldig krevende nå å forutsi med sikkerhet hva som vil skje framover, og hvilke konsekvenser det har for Norge. Likevel hadde jeg ønsket at utenriksministeren pekte retning og ga prioriteringer.

Etter min vurdering er det særlig tre prioriteringer som blir viktige for Norge. For det første: Vi må fortsette å forsterke samarbeidet med våre allierte i NATO og nære partnere utenfor NATO. Vi har siden 1949 bygd vår sikkerhet sammen med allierte, og det blir bare viktigere når omgivelsene våre blir farligere. Uansett utfall av Russlands krigføring i Ukraina vil Russland bli mer uforutsigbar og farligere.

Det er ikke vår evne til å snakke med Russland i nord som gir oss vår sikkerhet – det er det NATO-medlemskapet som gjør. Norge har investert betydelig i den helt nødvendige prosessen som har pågått i NATO siden 2014 for å styrke og modernisere alliansen både politisk og militært. I samme periode har vi gjort store investeringer i vårt eget forsvar for å snu en negativ trend. Evnen til å samvirke, mottak av allierte forsterkninger, kollektivt forsvar og avskrekking må forsterkes videre, og det er svært viktig at regjeringa nå legger fram den ferdigforhandlede forsvarsavtalen med USA for Stortinget.

Vårt fordypede og forsterkede samarbeid med sentrale allierte, som USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Nederland, er viktig, og det samme er det forsterkede forsvarssamarbeidet med Sverige og Finland. Vi skal fortsette å være en troverdig alliert som både følger med i nord på vegne av NATO og stiller opp for andre. Alle som er på vakt for Norge og NATO hjemme og ute, fortjener en spesiell hilsen i dag.

Komiteen hadde en veldig interessant reise til Stockholm og Helsingfors for to uker siden, og jeg besøkte Stockholm igjen i går. Sverige og Finland må velge sin vei, men det er viktig å understreke at et eventuelt svensk og finsk NATO-medlemskap vil styrke den nordiske sikkerheten. Hvis Sverige og Finland bestemmer seg for å gå med, kan det og bør det gå raskt, både i NATO og i de respektive parlamentene.

For det andre: Vi må ta inn over oss utviklingen i EU, og vi må ta debatten om utviklingen. Dette dreier seg om hvordan til dels store politiske endringer på vårt eget kontinent påvirker Norge og vår evne til å ivareta norske interesser best mulig. Vi samarbeider tett med EU fordi det tjener oss. I en verden som framstår som mindre trygg og forutsigbar enn før, får vår europeiske og nordiske tilknytning stadig større betydning. Utviklingen i EU kommer til å gå betydelig raskere, være bredere og dypere, og EU-landene integreres mer med hverandre. Dette har vi sett gjennom pandemien, men også før det.

Og hva betyr det for Norge? Det betyr at konsekvensene av vårt utenforskap blir tydeligere. EUs kapasitet og båndbredde til å håndtere land som ikke vil være med fullt ut, kommer til å bli mindre fordi EUs fokus kommer til å være å utvikle EU for landene som er med, og styrke EUs geopolitiske posisjon. Dette gjelder på viktige områder for Norge, som energi, økonomi, klima og miljø, helse og sivil beredskap, for å nevne noe. Men det gjelder også for utenriks- og forsvarspolitikk. Selv om vi har vår sikkerhetspolitiske forankring i NATO, er det en betydelig utfordring at særlig sikkerhetspolitikk som angår Norge, i økende grad diskuteres der vi ikke er med. EU vedtok fredag sitt strategiske kompass, som styrker EUs rolle som utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør. Som Josep Borell Fontelles sa under vedtakelsen: Europe must learn to speak the language of power.

Det har alltid vært slik at de uformelle utenriks- og forsvarsministermøtene er de eneste der Norge og andre tredjeland ikke får delta. Stadig flere beslutninger som påvirker Norge sterkt, kommer til å tas der Norge ikke sitter ved bordet eller har beslutningsmyndighet. Det er alvorlig, og det bør føre til en fornyet diskusjon om konsekvensene og hva vi bør gjøre med det. I dette bildet har regjeringa besluttet å bruke tid og ressurser på å gjennomføre en utredning for å vurdere erfaringene fra EØS-samarbeidet de ti siste årene og bl.a. utrede erfaringene nærstående land utenfor EU har med alternative avtaler med EU – det vil si Storbritannia og Sveits. Begge er utenfor det indre marked, og for Norge er den fulle deltakelse i det indre marked helt avgjørende for økonomi, arbeidsplasser og velferd.

Det bør være et paradoks for regjeringa at mens den vil utrede andres erfaringer, har det sveitsiske parlamentet nettopp besluttet å be si regjering utrede sveitsisk EØS-medlemskap. Kort sagt: Det er det verst tenkelige geopolitiske øyeblikket for denne regjeringsplattformen og regjeringa, som skal utrede løsere bånd til EU, og som ber om tettere samarbeid med Russland.

For det tredje: Vi må fortsette å ta ansvar for å reformere og styrke det multilaterale systemet som nå kommer under økende press. Vår plass i FNs sikkerhetsråd er svært viktig i denne perioden, og norske diplomater i hele utenrikstjenesten gjør en formidabel jobb med å ivareta både systemet og norske interesser når det gjelder sikkerhet, handel og regelbasert verdensorden, for å bruke tre eksempler.

Vår evne til å ivareta norske interesser og vårt utenrikspolitiske handlingsrom har alltid vært definert av vår evne til å inngå allianser og forpliktende samarbeid. Det forpliktende internasjonale samarbeidet er viktigere for oss enn noensinne.

Enhver regjering skal selvfølgelig forsøke, etter beste evne, å forutse og forberede seg på mulige utenrikspolitiske scenarioer. Men dens aller viktigste oppgave er å bygge en solid utenriks- og sikkerhetspolitikk som kan tåle overraskende vendinger og stå seg over tid. Det har sjelden vært viktigere enn nå.

Åsmund Aukrust (A) [10:18:31]: Takk til utenriksministeren for en svært god redegjørelse. Den beskriver godt det alvoret vi lever i. Russlands ulovlige angrepskrig setter oss alle på en stor prøve, først og fremst på hvordan vi håndterer krig i våre naboland – at Norges nabo har gått til krig mot en annen nabo – hva det gjør med Europa og vår sikkerhet, og hvordan vi skal ta vare på ukrainere, både de som er i Ukraina, og de millionene som er på flukt. Men det setter oss også på en stor prøve på hvordan vi skal klare å ha oppmerksomhet på flere kriser samtidig, for det er ikke sånn at andre kriser forsvinner ved at det er krig i Europa – tvert imot; det vil kunne forsterke mange av de andre utfordringene. Så jeg vil starte dette innlegget med å si noe om de andre utfordringene verden står overfor.

I Afghanistan er situasjonen mer alvorlig enn på lenge. Talibans tilbakekomst ved makten har kraftig forverret den humanitære situasjonen. Afghanistan står på mange måter på randen av en kollaps. Det var helt riktig og nødvendig å stanse pengeoverføringene til Afghanistan så lenge det er Taliban som de facto sitter ved makten. Men det afghanske folket trenger vår støtte, aller mest gjelder det jenter. Taliban hadde lovet å åpne skolene for jenter; det varte kun noen få timer før de brøt løftet og stengte skolene. Det var ikke veldig overraskende, for Taliban er på ingen måte en pålitelig bevegelse. Men det er allikevel helt uakseptabelt, og jeg er glad for at utenriksministeren, sammen med tolv andre kvinnelige utenriksministre, kom med en klar uttalelse i denne saken, for Norge skal fortsatt være til stede for det afghanske folk.

I mange av landene i Nord-Afrika og Midtøsten er situasjonen anspent og sårbar, og verre kan det bli. Ukraina er deres matfat. Vi vet hva matmangel kan føre med seg: sult, uro, opptøyer og konflikter. I Syria går man inn i sitt tolvte år med borgerkrig, i Libanon er det økonomisk kollaps og politisk uro. I Israel–Palestina-konflikten finnes det ingen grunn til optimisme; det er ingen forhandlingsposisjon, og okkupasjonen finner stadig nye former. Jeg er glad for at regjeringen har trappet opp vårt samarbeid med UNRWA for å sikre skole og helse til palestinske flyktninger.

Den største utfordringen i vår tid er og forblir klimakrisen. Og selv om den akkurat nå ikke står øverst på den internasjonale dagordenen, vet vi at det gjennom dette tiåret vil være den viktigste saken. Klimakrisen handler om mennesker, for det er oss mennesker som vil rammes om verden ikke klarer å handle. Klimasaken handler også om sikkerhet, og jeg er glad for at Norge løfter inn saken i FNs sikkerhetsråd, og at stadig flere ser koblingen mellom sikkerhet og klima. Klima vil være en prioritet for denne regjeringen i alle internasjonale fora.

Så til krigen som opptar oss alle: Bildene fra Ukraina er knapt til å fatte. Tanks som kjører inn i ukrainske byer, snikskyttere som ligger på gata, fedre som sender vekk kone og barn, og familier som begraver sine kjæreste. Dette skjer i Europa i 2022. På mange måter var det en varslet krig, men allikevel er det som om vi ikke tror våre egne øyne. Krigen i Ukraina har vist Europa på sitt verste – drap og lidelser – men det har også vist Europa på sitt beste: at vi evner å stå sammen når det trengs som mest. Hele Europa står sammen med det ukrainske folk på tvers av landegrenser, på tvers av partigrenser. Det må vi fortsette å gjøre, for det mest krevende ligger foran oss.

Dette må møtes på en rekke fronter. For det første: Vi må støtte Ukraina. Det skal vi gjøre politisk ved enhver mulighet. Vi gjør det humanitært, for situasjonen på bakken kommer til å bli svært ille. Det var bra at Norge var et av de første landene som varslet midler til Ukraina, og med 2 mrd. kr i første omgang er vi blant de landene i verden som gir aller mest. Vi støtter også Ukraina militært. Det er gode grunner til at Norge som hovedregel aldri har sendt våpen til land som er i krig eller trues av krig. Men situasjonen i Ukraina er så spesiell og så alvorlig at Arbeiderpartiet mente det var riktig også å bidra militært, uten at dette skaper presedens for andre konflikter.

For det andre: Vi må sanksjonere Russland. Sanksjonene mot Russland er de mest omfattende noensinne. De er helt avgjørende for å vise at vi ikke aksepterer deres krig. Vi vet at de økonomiske sanksjonene kommer til å ramme Russland kraftig, og det er også formålet. Formålet er å strupe økonomien til den russiske krigsmaskinen. Norge slutter opp om nær sagt alle sanksjonene til EU, og selve styrken er at vi gjør dette i fellesskap. I tillegg til EU-sanksjonene har Norge trukket pensjonsfondet ut av Russland, og i likhet med våre naboland har vi stengt luftrommet. Dette er svært alvorlige tiltak rettet mot et naboland, men de er helt nødvendige i den situasjonen vi er i nå.

For det tredje: Vi må sikre Norge. Vi har levd i en tid da vi alltid har sagt at her i Norge er vi trygge. Nå vet vi at vår trygghet aldri kan tas for gitt. Vår trygghet ligger i NATO-medlemskapet vårt – at vi er en del av en allianse som sier én for alle, alle for én. Det er fint å se den enorme oppslutningen rundt NATO-medlemskapet i Norge. De partier som har vært motstander av NATO i Norge, tror jeg først og fremst har hatt teoretiske diskusjoner om det. Men verden er ikke teori, det er virkelighet. Da er det fint å se at det også i SV er mange stemmer som ønsker en nytenkning; jeg håper at også Rødt vil gjøre det samme. Å si opp NATO-medlemskapet ville vært både uansvarlig og usolidarisk.

Vi vet lite om hvor krigen vil gå, og hva den vil føre med seg. Det vi vet, er at dette kommer til å sette oss alle på en stor prøve, og at vi også kommer til å merke krigens konsekvenser: usikkerhet i energipolitikken, økte matvarepriser og flyktningstrømmer. Det kommer til å bli krevende, men vi kommer til å klare det. Vi gjør det fordi vi møter dette sammen. Krigen har lært oss at ingen står sterkest alene. Vi trapper opp det nordiske samarbeidet og samarbeidet på begge sider av Atlanterhavet. Vi møter denne krigen sammen med resten av verden. Det var et uttrykk for global solidaritet da FNs generalforsamling i et historisk vedtak – kun mot stemmene til Russland, Hviterussland, Syria, Eritrea og Nord-Korea – fordømte Russlands krig. Vis meg hvem dine venner er, og jeg skal si deg hvem du er, var et uttrykk som passet godt den dagen.

Vi har klart å stå sammen i politikken i Norge, så jeg vil takke alle partier på Stortinget for et veldig godt og konstruktivt samarbeid. Takk til regjeringen, med statsministeren og utenriksministeren i front, som møter dette på en svært klok måte. Og den største takken går til alle de som står i front – kvinnene og mennene som tjenestegjør for oss i Litauen – og til alle de som står klare til å bidra, til hjelpearbeiderne som står på bakken i Ukraina, og til flyktningene i nabolandene.

La meg avslutte med å si at sist Europa ble satt på en like stor prøve, var da Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia i 1968. Da uttalte den svenske sosialdemokraten Olof Palme: «Folkets lengsel etter frihet kan ikke undertrykkes ved vold. Den kommer til å leve, og den kommer til slutt til å seire.» I dag kan vi si det samme, for friheten kommer til å seire over undertrykkelse, freden vil vinne over krigen, for mennesket er sterkere enn våpenet.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:27:10]: Det er brytningstid i Europa. Russland fører en brutal krig mot Ukraina, og mangelen på respekt for krigens folkerett er overveldende.

Jeg vil takke utenriksministeren for en god og reflektert redegjørelse, som i hovedsak reflekterte rundt den situasjonen som er i Ukraina i dag, for det er det som overskygger alt annet. Da dreier det seg egentlig ikke om hva alle rundt bidrar med, men faktisk den situasjonen som er inne i Ukraina: et folk som slåss, et folk som slåss for livet og for sin selvstendighet.

Lidelsene for det ukrainske folk er nesten ikke til å forstå, og det russiske angrepet er et angrep på demokratiet og våre verdier. Dette påvirker også vår nasjonale sikkerhet. Man kunne gjerne sagt at man så disse tendensene allerede i 2008, allerede i 2014, men bare noen dager før invasjonen var de kanskje mest opplyste, de som har fulgt dette nærmest, svært usikre på hva som kom til å skje. Hva betyr det? Det betyr at vi må ha en beredskap for «worst case». Det er en lærdom vi må ta med oss videre.

I 1949 kom våre politikere fram til at Norge trengte organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet. Annen verdenskrig hadde synliggjort Norges utsatte strategiske stilling, og Atlanterhavspakten la et helt nytt grunnlag for norsk sikkerhetspolitikk. Med dette stadfestet Norge at vi ikke kunne stille oss likegyldig til den ideologiske kampen mellom demokrati og totalitært styre. I tillegg forsto vi at et lite land, med en utsatt og etter manges syn strategiske plassering på kartet, ikke kunne sikre sine innbyggere ved å stå alene. Det er også viktig å huske på at Norge siden 1949 har vært en god alliansepartner. Vi har vært med og støttet alle artikkel 5-operasjoner som NATO har iverksatt.

I lys av Russlands militære angrep på Ukraina står vi overfor et paradigmeskifte i Europa, og vi må ta inn over oss den sikkerhetspolitiske dimensjonen som er knyttet til Russlands handlinger. Vi må nå kritisk gå gjennom vår egen forsvarskapasitet og koordinere tett med våre partnere og ikke minst våre allierte.

Vårt medlemskap i NATO er utvilsomt bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, det har det vært i 70 år. Samvirket med våre NATO-allierte er fundamentet for vår militære sikkerhet. Vårt sjø- og luftforsvar, sammen med etterretning, cyberforsvar og landforsvar, setter oss i stand til å ivareta de viktige oppgavene for forsvarsalliansen som vår geografiske plassering gir oss. Vi må tydelig befeste at Norge er NATO i nord. Dette kan vi gjøre ved å ta et enda større eierforhold til vår evne og kapasitet og gi en oppdatert situasjonsforståelse i nordområdene til nasjonale myndigheter og NATO. Dette er viktigere enn noen gang.

For å sikre frihet, sikkerhet, forutsigbarhet og stabilitet i vår del av verden er det svært viktig at Norge trener sammen med våre allierte og partnerland. Den pågående øvelsen Cold Response viser hvor viktig det er å ha arenaer for å samtrene, og da snakker vi om å samtrene helt ned på enkeltmannsnivå. Det dreier seg om å bli kjent med dem som man kanskje skal slåss sammen med. Det er viktig å dele erfaringer, effektivt kartlegge sårbarheter, ikke bare knyttet til norsk forsvarsevne, men også våre alliertes evne til å operere under krevende norske vinterforhold. Denne typen øvelser gir også totalforsvaret utfordringer som tester beredskap og evne til å løse til dels kompliserte logistikkutfordringer. Vår infrastruktur blir også utsatt og satt på prøve.

Norge må ha et selvstendig, balansert forsvar med egne kapasiteter på land, i luft, på sjø og i det digitale rom. I Senterpartiet har vi også vært opptatt av å ha et folkeforsvar som er til stede i hele landet. HV er i stor grad de som bidrar til dette i dag. Betydningen av motiverte soldater med lokalkjennskap har krigen i Ukraina på en brutal måte vist oss viktigheten av. Regjeringen har raskt foreslått kraftfulle grep ved å styrke forsvarsevnen. Dette er i dagens situasjon helt nødvendig for å sikre Norges forsvarsevne i krise og krig og styrke landets militære og sivile beredskap. Vi må rett og slett trimme opp den organisasjonen vi har.

Samtidig er norsk sikkerhetspolitikk også tjent med å ha flere bein å stå på. Vi har lang erfaring med utenrikspolitisk samarbeid med mange land. Det skal vi fortsette med samtidig som vi øker Norges totale forsvarsevne ved å styrke og videreutvikle vårt eget nasjonale forsvar. Så ønsker vi et sterkere nordisk og sikkerhetspolitisk samarbeid, men det må likevel være helt tydelig at trygghet og sikkerhetspolitikk må utvikles gjennom NATO, som er en organisasjon som i hele sin natur er skapt for å håndtere slike utfordringer – i motsetning til EU, som har et helt annet og bredere spekter som de til enhver tid skal håndtere.

Krigen har ledet til den største flyktningstrømmen i Europa siden annen verdenskrig, og Norge står beredt til å ta imot dem som nå trenger oss sårt. Regjeringen har besluttet å gi midlertidig kollektiv beskyttelse til ukrainske borgere. Dette betyr at ukrainere på flukt får hjelp raskere. Dette er mennesker som kommer til oss med tung bagasje, veldig tung bagasje – og noe som har skjedd nært i tid. Vi må møte disse menneskene med respekt og solidaritet, og vi må vise samhold og fellesskap på tvers av språk, kultur og territorielle grenser.

Norge er bedre rustet til å ta imot flyktninger i dag enn vi var i 2015. Her spiller kommunene en svært viktig rolle. Jeg må si at jeg er takknemlig for den innsatsen som legges ned, og som vi nå ser i hverdagen.

Samtidig er vi i Senterpartiet opptatt av at de som kommer til oss, raskt skal integreres i det norske samfunn. Vi skal i regjering sørge for en effektiv kartlegging av utdannings- og yrkesbakgrunn, slik at de som kommer, raskt kan bli en del av et fellesskap, enten det er i jobb, skole eller barnehage. Det er ingenting som dyrker fellesskapet bedre enn å være sammen med andre og gjøre ting sammen.

Så langt har Norge satt av 2 mrd. kr i tilleggsmidler til humanitær bistand til Ukraina og nabolandene, som hver dag gjør en viktig innsats for å ta imot ukrainske flyktninger. Av disse er omtrent 1 mrd. kr fordelt – slik jeg oppfatter det. Norges bistand har vært rask og fleksibel, og dette gir organisasjonene på bakken spillerom til å forvalte midlene slik at hjelpen kommer dit behovet er størst. Dette er krevende operasjoner – å sørge for at hjelpen kommer fram i et land som er så uforutsigbart, og der man time for time ikke vet hva som skjer. Det å få midlene ned på bakken så fort som mulig og prøve å få dette koordinert er en operasjon i seg selv. Det krever god planlegging.

Tiltakene som regjeringen har gjort, er svært viktige. Vi har sendt panservernraketter og militært beskyttelsesutstyr for å bistå ukrainerne som tappert kjemper mot Russland. Norge har også sluttet seg til EUs omfattende sanksjonspakke og har i tillegg frosset alle Statens pensjonsfond utlands investeringer i Russland og startet arbeidet med å selge oss ut. Dette er en viktig og symboltung handling som må gjøres grundig og over tid. Regjeringen har med dette fattet viktige, men også vanskelige tiltak, som til tider har brutt med tidligere norske sikkerhetspolitiske linjer. Sammen har vi vist evne til å tilpasse oss en krevende situasjon: mobilisere, støtte, vise omsorg og stå samlet i en krise som kommer til å prege det sikkerhetspolitiske bildet og politikken i Norge og Europa i tiden framover.

Nå må vi også se på hvilke utfordringer og muligheter vi har foran oss, og hvordan vi skal innrette oss etter det som nå skjer, og som høyst sannsynlig vil framstå som et paradigmeskifte – som vi har sagt før. NATOs tilpasninger til et nytt trusselbilde, alliansens nye oppgaver etter den kalde krigens slutt, var avgjørende for omleggingen av det norske forsvaret. Siden da har kollektivt forsvar, forhåndslagring av alliert materiell og samtrening styrket norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette må vi fortsette med.

I tillegg har nå regjeringen satt i gang en tiltakspakke, et kraftig bidrag for å styrke forsvarsevnen på kort sikt. På lang sikt vil regjeringens styrking av Forsvarets langtidsplan være helt sentral. I tillegg har regjeringen iverksatt en forsvarskommisjon, som skal komme med anbefalinger om de langsiktige konsekvensene av et endret sikkerhetspolitisk bilde, og en totalberedskapskommisjon, som bl.a. vurderer de grunnleggende utfordringene knyttet til truslene som cyber- og energisikkerhet, som er en mye bredere trussel enn bare det som vil omfatte Forsvaret. Det vil helt sikkert bli brakt på banen nye føringer som vil føre til at vi i enda større grad må skape et forsvar som skal ivareta hurtig reaksjonsevne, som i dag, men også i større grad seighet, utholdenhet og alt som ligger i det. Her må vi utnytte alle muligheter og også være villig til å finne nye løsninger som utnytter den motiverte vernepliktsmassen på en bedre måte.

Våre politiske prioriteringer må også ses i sammenheng med det sikkerhetspolitiske bildet i sin helhet. Nå har fokuset vårt i stor grad vært rettet mot Ukraina, men vi må ikke glemme de andre krisene, som også krever vår oppmerksomhet. Flyktningkriser, kriger og humanitær nød finnes på alle kontinenter. Under pandemien ble disse krisene forsterket, og vi står overfor en akutt klimakrise. De virkninger klimaendringene har på naturen, er større og mer omfattende enn tidligere antatt.

God samfunnssikkerhet og beredskap forutsetter samhandling og koordinering mellom beredskapsaktører, og langsiktig tenkning også når det gjelder matsikkerhet i både inn- og utland. Russland og Ukraina står for 30 pst. av verdens korneksport. Som følge av krigen i Ukraina ventes globale matvarepriser å kunne øke ytterligere framover. På fredag publiserte FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, oppdaterte tall og analyser om matsikkerhetssituasjonen som følge av konflikten. Med eksportstans av korn og andre landbruksprodukter fra Russland og Ukraina, sanksjoner mot Russland og begynnende restriksjoner i korneksport fra andre land har altså FAO oppjustert sitt estimat på antall mennesker som vil rammes av den globale matvarekrisen og av underernæring.

Det er tydelig at krigen har resultert i en massiv og stadig forverret matsikkerhetsutfordring. Det har allerede betydelig forstyrret levebrødet i vekstsesongen for jordbruket gjennom fysiske tilleggsbegrensninger, skader på hjem, produktive eiendeler og jordbruksland. Krigen har ført til at bonden ikke er på jobben, bonden er ute og slåss for sitt land. Dette har ført til økt importbehov, som vil føre til utfordringer både i Midtøsten og i Øst-Afrika. I land som Afghanistan og Jemen forsterker krigen allerede de pågående krisene.

Mat er grunnlaget for arbeid, utdanning og helse. Mat er grunnlaget for et godt liv. Derfor er det ekstra viktig akkurat nå at vi også i dette landet prioriterer matsektoren. Matberedskap krever i stor grad selvforsyning og beredskapslagring. For å sikre oss dette må vi ha et oppegående og bærekraftig landbruk. Vi må sikre at vi har gardbrukere som ønsker å fortsette, og som ønsker å satse. Tiden er inne for å gjøre det akkurat nå.

Til slutt: Selv om Norge har en lang tradisjon for å stille seg bak EUs sanksjoner, er det helt avgjørende at vi også står fritt til å ta egne vurderinger i denne sammenheng, også når det gjelder vårt forhold til Russland. Nå har jeg beskrevet en situasjon som selvfølgelig tilsier at vårt forhold til Russland er totalt endret – om vi bare ser noen måneder tilbake. Allikevel er det viktig at vi som nasjon må kunne ta egne avgjørelser. Norge tar over stafettpinnen i Arktisk råd, rådet som startet som et forsoningsprosjekt etter den kalde krigen. Det viktigste samarbeidet har nå stanset opp. For første gang i forumets 25 år lange historie er denne jobben stoppet. Likevel har samarbeidet medført viktige saker, saker som også er viktige i dag, og som går på søk, redning, oljevernberedskap og kystvaktsamarbeid.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:42:30]: La meg aller først takke utenriksministeren for en god redegjørelse. Jeg liker den måten hun fremstiller ulike problemstillinger på.

I et stabilt utenrikspolitisk nabolag er man ikke vant til at «facts on the ground» endrer seg fra uke til uke, og at en debatt en uke etter redegjørelsen faktisk er i seneste laget. Jeg kunne ha brukt tiden min til å snakke om alt det som Fremskrittspartiet er uenig med regjeringen i, om det gjelder flyktningpolitikk, klimahysteriet eller hva som blir definert som Afrika-politikk – som jeg ikke visste var en egen politikk, men det var det som ble sagt – Taliban-forhandlinger, eller Midtøsten, hvor flyktningers status går i arv, vi har nå kommet til tredje generasjon. Men det skal jeg ikke bruke tiden min på. Jeg skal bruke alle mine tildelte 10 minutter på Russlands krig i Ukraina og fakta, status og dilemmaer.

Russland har etablert seg som en usikker aktør i sin egen paranoide verden. Mange har trodd at dette kun gjelder Russlands president og hans styre basert på frykt. Jeg tror det stikker langt dypere. Russland har beveget seg bort fra det indoktrinerte og innbilte klasseløse samfunnet til et like indoktrinert samfunn basert på nasjonalisme som ikke kan overleve uten reelle eller innbilte indre og ytre fiender. I begge samfunnene inngår overvåkning som en grunnpilar, i begge tilfeller trenger man en hierarkisk samfunnsstruktur med lukkede strukturer hvor vennskap, kjennskap, frykt og økonomiske vennetjenester er bærebjelker.

Da blir demokratiet fienden og NATO verktøyet for å spre dette. I et slikt perspektiv er ikke NATO en forsvarsallianse, men en ekspansiv allianse med mål om å trekke alle land inn i en samfunnsstruktur som bryter med Russlands kultur og historie. Liberale frihetsverdier er da ikke et gode, men en overtydelig, dekadent eksponering av svakhet, hvor maskulinitet drukner i destruktive varianter av feminisme.

Det er nå over en måned siden det utenkelige skjedde. Et selvstendig land i Europa ble brutalt overfalt av sitt naboland. Dødstallene stiger, lidelsene øker. Det russiske lederskapets sjokkerende mangel på respekt for liv, inkludert egne soldaters liv, blir tydeligere for hver dag som går. Det er mange som har vært naive overfor Russlands ambisjoner og intensjoner og, la meg legge til, Russlands verdensanskuelse. Det kan se ut som om Russland justerer sine mål fra å invadere hele landet til å ta kontroll over de østlige delene. Mange mener at Russland ønsker å dele opp Ukraina i to etter modell av Nord- og Sør-Korea – en oppdeling både geografisk og ideologisk. En slik situasjon vil skape et helt nytt Europa. Jeg kan også legge til at et Ukraina uten tilgang til Svartehavet vil være en helt umulig situasjon for Ukraina – da vil Russland også få kontroll over eksporten ut av Ukraina. Det vil være en umulig situasjon.

Den ukrainske regjeringen ser også ut til å ville gå med på konsesjoner. Det snakkes om nøytralitet og et kompromiss om Donbas. Ukraina er i en umulig situasjon. Lederskapet må gjøre avveininger om å redde liv og forkorte lidelsene på kort sikt og gi etter for Putins utpressing ved å avstå fra landområder. Det kan skje. I et intervju med The Economist sa president Zelenskyj: Seier er å klare å redde så mange som mulig fordi uten dette vil ingenting bety noe. Og videre: Vårt land er viktig, ja, men når alt kommer til alt, er det bare territorium.

Å redde alle og forsvare alle interesser samtidig som man beskytter folket og ikke gir opp landområder, er antakelig en umulig oppgave, sier Zelenskyj i det samme intervjuet. Forhåpentligvis får vi høre mer om dette i president Zelenskyjs tale til Stortinget i morgen. Det står for øvrig respekt av ukrainerne, av at de følger presidentens råd når han ber alle menn mellom 18 og 60 år om å bli igjen og kjempe. Det vitner om stor kjærlighet til eget land og stor kjærlighet til eget folk ved at kvinner og barn oppfordres til å søke trygghet.

Det er ikke bare ukrainske liv som ligger i potten. Vi risikerer svikt i avlinger og potensiell hungersnød i mange land som følge av at Ukraina er en av de største matprodusentene og ikke får sådd i år. Ukraina eksporterer store mengder basisvarer, som solsikkeolje, hvete, mais, bygg og raps. Dyr mat kan føre til uro og misnøye i land og områder som allerede har store problemer.

Krigen vil på et tidspunkt få en diplomatisk løsning, det er helt sikkert. Så lenge Russland ikke klarer å utslette Ukraina, vil man måtte sette seg ned ved bordet. Hvis ikke det skjer, vil krigen dra ut i det uendelige. Det er ingenting i dag som tilsier at Ukraina vil overgi seg, snarere tvert imot. Krigens resultater har så langt gitt ukrainerne fornyet styrke og motivasjon. Dersom Ukraina og Russland blir enige om en forhandlingsløsning og en avtale, må vi alle forholde oss til det. Det er deres krig, deres folk og deres fremtid. Det er det ukrainske folket som må bære konsekvensene av en avtale eller fravær av den, men vi er allikevel en del av det – først og fremst fordi Ukrainas forhold til Russland vil ha ringvirkninger i hele Europa, men også fordi Russland er et naboland. Vårt forhold til Russland betinges av situasjonen Russland har til Vesten. Vi er også en del i denne konflikten gjennom sanksjoner.

Da blir spørsmålet hva som vil skje med de mange sanksjonene som er innført. Er disse innført på grunn av Russlands angrep på Ukraina? Er de utvidet på grunn av krigens grusomheter og Putins mulige krigsforbrytelser? Eller er de innført med bakgrunn i Putins diktatoriske styresett? Eller er det en kombinasjon av alle tre? Uansett hvor unisont, korrekt, forståelig og selvsagt de mange sanksjonene er blitt innført, må det samtidig føres en samtale med innestemme om hvilke betingelser som vil settes dersom de noen gang skal oppheves. Vi er selvsagt ikke der nå, men vi må reflektere over hva som må til for at vi en gang skal være der.

Dersom Ukraina anerkjenner russisk suverenitet over f.eks. Krym og deler av Øst-Ukraina, vil vi da gjøre det samme? Hva vil Vesten foreta seg dersom den ukrainske presidenten gjennom avtale med Russland oppfordrer til normalisering? Det er svært ukomfortabelt og muligens helt uakseptabelt å gi Putin innrømmelser etter en brutal storkrig som han selv satte i gang. Det sender signaler om at maktbruk lønner seg. Da gjenstår i så fall Vestens forhold til Ukraina. Hva vil Ukrainas reaksjon være dersom Ukraina, som har gjennomgått et krigsovergrep, aksepterer Putin ved makten, mens resten av den demokratiske verden sier nei?

Norge kan ikke gå alene. Det er viktig at vi står sammen med våre allierte. I en verden som fremstår mer delt enn noen gang, er det viktig at vi som deler viktige verdier, står sammen. Putin ønsker å splitte og herske. Det må vi ikke gi ham anledning til. Det er liten tvil om at Putin feilberegnet samholdet i den vestlige verden og vår evne til å reagere raskt. Det er viktig at Vesten sammen blir enige om en forent sanksjonspolitikk. Vi må fortsette å støtte opp om Ukraina, selv om NATO-medlemskap synes uaktuelt i overskuelig fremtid. Ukrainerne har vist at de er en av oss – at de elsker frihet, at de vil bestemme over eget liv og eget land, og at de nekter diktaturer å ruinere sin fremtid.

Jeg har lyst til å understreke det som jeg tok opp i innlegget mitt om at jeg håper det foregår samtaler, enten det er hos NATO-allierte, om det er i EU, i Europa eller andre steder, om hvordan man kommer seg ut av denne konflikten – ikke bare gjennom forhandlinger i Tyrkia om fred eller et kompromiss, for vi er alle en del av krigen nå gjennom de sanksjonene vi har. Sanksjonene er omfattende, og etter hvert vil også Russland forholde seg til sanksjonene og skape sin egen måte å unngå sanksjonene på eller skape sin egen lille verden i sin egen lille boble. Hvordan kommer man tilbake til en normalisert verden dersom det er slik at Russland rett og slett taper på bakken, noe som kanskje er usannsynlig, men at man inngår et kompromiss basert på noe som Putin til syvende og sist aksepterer etter press, og som Zelenskyj aksepterer på grunn av at han ønsker å verne om ukrainsk liv? Hva da?

Det synes jeg er et veldig viktig spørsmål som jeg håper man kan diskutere, istedenfor bare å fordømme i alle retninger. For det blir en dag en annen verden, og da må vi forholde oss til den, på Ukrainas premisser, eller kanskje på våre egne premisser, men da må vi også forvente de konsekvensene det vil få.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:51:26]: Krigen mot Ukraina er eit brutalt overfall mot ein sjølvstendig stat. Krigen handlar om småstat mot stormakt, folkerett mot lovløyse, demokrati mot diktatur. Me står alle saman med det ukrainske folket og deira heroiske motstand mot Putins krig.

Midt i krigens elende er det òg noko som er bra, og det kan opna seg positive moglegheiter. For i dag står eit samla politisk Noreg ikkje berre mot krig og for solidaritet med flyktningar, me står òg samla i forsvaret av folkerettens forbod mot angrepskrig. Håpet mitt er at dette kan setja ein ny standard internasjonalt for eit meir konsekvent forsvar for folkeretten, uavhengig av kven som bryt desse livsviktige reglane som forsvarer småstatanes suverenitet og rett til å bestemma si eiga framtid. Dette blir ekstra viktig i ei tid med aukande stormaktsrivalisering.

Krigen har òg vist oss behovet for ei sterkare fredsrørsle i Noreg og internasjonalt, og i Noreg har det under den førre regjeringa dessverre gått i motsett retning, bl.a. fordi fredsorganisasjonane ikkje har fått økonomisk stønad. Denne underfinansieringa må ta slutt. SV ser fram til å samarbeida med regjeringa om å auka stønaden vidare til dei mange frivillige som nettopp ønskjer å bidra til den folkelege mobiliseringa for fred og mot krig.

Krigen i Ukraina har understreka behovet for ein forsterka kamp mot atomvåpen. Noreg bør difor støtta opp om FNs forbodstraktat, for dermed å delegitimera all bruk av atomvåpen og leggja press på kjernefysisk nedrusting.

SV er eit fredsparti og eit forsvarsvenleg parti, og dette heng saman. I staden for å svekkja det nasjonale forsvaret og innretta Forsvaret til å delta i krigføring utanlands vil SV styrkja Forsvarets evne til å hevda suverenitet og overvaka havområda våre og styrkja den samla forsvarsevna, forsvarsviljen og beredskapen i dette landet mot eit breitt spekter av truslar. Me ser difor fram til det regjeringa no har varsla om å styrkja det nasjonale forsvaret og dei defensive oppgåvene.

I den komande debatten må me òg hugsa på at beredskap handlar om meir enn militært forsvar. Det er òg sivil og frivillig beredskap, og det må innebera å auka den norske matproduksjonen og ha større lager av både mat, medisinar og anna nødvendig utstyr for ulike krisesituasjonar.

Krigen i Ukraina har òg avdekt manglar i vår evne til å ramma dei som er ansvarlege for krig. Dei strenge sanksjonane mot den russiske eliten som Putin er avhengig av, er nødvendige for å leggja press på Putin for å avslutta krigen. Men gjennom mange år har det ikkje vore tilstrekkeleg vilje til å kjempa mot finansielt hemmeleghald og skatteparadis, som nettopp gjer det mogleg for dei russiske oligarkane å gøyma vekk formuane sine, bygde på ran frå den russiske befolkninga – men òg mogleg for resten av verdas kriminelle og òg storselskap å halda inntektene sine vekke frå skattlegging og omfordeling. Eg håper då at me no kan stå samla om å kjempa mot skatteparadis og hemmeleghald langt meir effektivt internasjonalt.

Som fleire har vore inne på, må me ikkje gløyma resten av verda. Krigen i Ukraina krev at me møter verda med meir solidaritet, ikkje at me flyttar solidariteten vår. Krigen forsterkar og kjem på toppen av andre kriser. Me har allereie enorme svoltkatastrofar i Afghanistan og Jemen, og mangelen på mat og høgare prisar på mat vil kunna setja i gang sosial og politisk uro i bl.a. Midtausten og andre delar av verda.

Bistand er ikkje det einaste svaret på desse krisene. Men i ein slik situasjon vil det vera farleg og etter mi meining uakseptabelt å la resten av verdas fattige og forfølgde betala for vår solidaritet med det ukrainske folket. Me ser fram til at regjeringa føreslår å auka bistandsbudsjettet, for nettopp å unngå at mottak av flyktningar skal gå ut over vår solidaritet med resten av verda.

Bjørnar Moxnes (R) [10:56:59]: Statsråden viste i sin redegjørelse til Atlanterhavspakten, som Stortinget ratifiserte i 1949. Jeg vil trekke fram en annen pakt, som vi signerte fire år før: FN-pakten. FN-pakten styrket folkeretten og la grunnlaget for en regelstyrt verdensorden. For små stater, som Norge, er ikke dette bare en moralsk forpliktelse; det er også førstelinjeforsvaret mot angrepskrig.

Russlands angrep er rystende – de enorme lidelsene og et regime som bryter alle folkerettslige prinsipper om selvstyre og invaderer et naboland. I mitt parti kaller vi det imperialisme. Det er avgjørende for Norges og andre småstaters sikkerhet å gjenreise respekten for folkeretten. Skal Norge bli en sterk pådriver for det, må vi vise oss som folkerettens prinsipielle forsvarere. Da må Norge slutte å trykke autoritære ledere, som Putin, i hånden for å få tilgang til deres olje og gass og slutte å love å ikke fornærme Kina, slik utenriksministerens forgjenger Børge Brende gjorde i 2014. I tråd med våre interesser forventer jeg et større diplomatisk press mot enhver stat som setter seg over internasjonalt anerkjente prinsipper.

I tillegg må vi erkjenne at Norge og NATO har bidratt til å undergrave folkeretten. I 2011 misbrukte Norge og 15 andre NATO-land et FN-mandat om å beskytte sivile i Libya til å gjennomføre en bombekrig for regimeendring. Slik undergraving av FN har ikke Norge råd til.

Så til andrelinjeforsvaret mot angrepskrig: Støre avla Rødt en visitt i sin redegjørelse og viste til en regning som ikke går opp hvis Norge ikke skal være medlem av NATO. Men regningen har en annen og vel så viktig del, nemlig hvor lenge vi kan forsvare landet med en hær på 10 000 soldater. Skal vi tro landmaktutredningen, har Norge en hær som kun kan forsvare en middels stor kommune, et heimevern uten reell kampkraft og intet fungerende luftvern. Når vi ser dette, 10 000 soldater som kan forsvare én kommune, men må forsvare hele landet – og det i 30 dager, før NATO kommer – ser vi en regning som ikke går opp. Rødt har lenge tatt til orde for å gjenreise landets forsvarsevne, også da dette ble avfeid i denne salen. Framover vil vi følge med på at Forsvaret ikke bare blir såkalt justert, med noen penger her og der, men at det blir gjenreist.

Utenriksministeren nevnte de 70 år lange prinsippene for norsk basepolitikk: ingen utenlandske baser på norsk jord i fredstid. Utenriksministeren sier at disse selvvalgte begrensningene ikke svekker vår sikkerhet, de styrker den. Her er det bred enighet i Stortinget. Derfor er det etter vårt syn uheldig at utenriksministeren underdriver innholdet i tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA. For oss ser dette ut til å være nettopp en avtale om utenlandske baser på norsk jord. Avtalen gir amerikanske styrker uhindret tilgang til og bruk av omforente områder til å innkvartere personell, stille opp styrker og lagre våpen og materiell. Her kan amerikanske styrker se bort fra norske lover og regler samt nekte norske myndigheter innsyn.

Kan utenriksministeren garantere at avtalen ikke åpner for plassering av amerikanske tropper på norsk jord, også utenom øvelser eller en krigssituasjon? Nettopp dette var et av vilkårene som Norge satte for i det hele tatt å bli med i NATO i sin tid.

Krigen mot Ukraina er brutal. Den rammer sivile og skaper enorme ødeleggelser og lidelser. Vi står samlet i fordømmelsen av dette overfallet på en nabostat. Skal noe komme ut av denne krigen når det gjelder norsk politikk, noe som kan peke framover, må det være følgende: at vi samles om å fordømme alle brudd på folkeretten, at vi gjenreiser landets forsvarsevne og står opp for vår egen suverenitet mot alle stormakter.

Guri Melby (V) [11:02:00]: Først vil jeg takke utenriksministeren for at hun kom til Stortinget i forrige uke og holdt sin redegjørelse. Det er en stor styrke for det liberale demokratiet at regjeringen prioriterer et godt og nært forhold til Stortinget, og i de aller største og mest krevende spørsmålene som vi som land står overfor, er samarbeidet mellom opposisjon og posisjon helt nødvendig. Samarbeid betyr ikke at verken posisjon eller opposisjon skal abdisere fra standpunktene sine, men at vi skal lytte til hverandre og gå inn i diskusjoner med et åpent sinn.

Helt siden regjeringens beslutning om å levere våpen til Ukraina og fryse oljefondets investeringer i Russland opplever jeg at regjeringen, og spesielt utenriksministeren, har inntatt en åpen og lyttende holdning til alle forslag som kommer fra Stortinget – og det blir verdsatt.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i det aller meste av statsrådens utenrikspolitiske analyse slik den ble lagt fram på Stortingets talerstol i forrige uke. Den var klok, den var nyansert, og den var også forankret i en norsk utenrikspolitisk tradisjon som går flere tiår tilbake i tid, og at statsråden valgte å sitere en statsminister fra Venstre, er også noe hun selvsagt kan få lovord for fra meg.

Men den analysen utenriksministeren på utmerket vis framførte, får noen konsekvenser også for Norges veivalg i verden, og det er kanskje på det punktet at jeg hadde ønsket å høre mer fra utenriksministeren. Utenriksministeren har helt rett når hun beskriver den samlede effekten denne krigen har hatt på både NATO og EU – det har virkelig bidratt til å samle medlemslandene – og når hun understreker at framover vil vi se et mer integrert europeisk prosjekt, der Norge da må forsøke å påvirke fra utsiden. Og det er ikke sikkert at den påvirkningsjobben blir lettere dersom EU er mer integrert. Det utenriksministeren ikke gjorde, men som hennes kollega i Arbeiderpartiets sentralstyre, Raymond Johansen, gjorde i Aftenposten, var å peke på det som burde være den åpenbare konsekvensen av utenriksministerens analyse, nemlig det å erkjenne at en ny norsk EU-debatt er like nødvendig som den er uunngåelig.

Dersom Raymond Johansen hadde sittet på Stortinget, ville jeg bedt ham være medforslagsstiller til forslaget jeg fremmet den 17. mars, om at Norge bør bli med på EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Heldigvis har jeg merket meg at Johansen høstet støtte fra andre av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter, så det er fortsatt håp om noen stemmer fra Arbeiderpartiet når den saken skal behandles her på Stortinget.

Men det er ikke bare her hjemme i Norge at sosialdemokratene nå tar til orde for en ny EU-debatt. I Danmark er det en regjering ledet av utenriksministerens søsterparti, Socialdemokratiet, som har tatt konsekvensen av det veiskillet utenriksministeren omtaler, og bedt om en folkeavstemning om Danmarks deltakelse i EUs felles sikkerhets- og utenrikspolitikk.

Enten det handler om sanksjoner mot Russland eller støtte til Ukraina, har EU vist lederskap, og for Norges del har det som blir avgjort i Brussel, vært avgjørende. Vi har fulgt EU så langt det er mulig i sanksjonssporet, og regjeringen vurderer løpende hvordan og om vi skal delta i det felleseuropeiske støttefondet for Ukraina gjennom European Peace Facility. Dette viser både hvor avhengige vi er av det som skjer i EU, og hvor mye det hadde betydd å være med og utforme beslutningene på innsiden, istedenfor å avvente dem i etterkant.

Det Europa vi står overfor i dag, er ikke det samme som Europa og EU i 1994, og i hvert fall ikke anno 1972. I 1994 var EU en miljøsinke. Nå leder de an, ikke bare på miljøfeltet, men også innen handelspolitikk, mobilitet og til og med også innen sikkerhets- og utenrikspolitikk – ikke som et alternativ til NATO, men som en nær partner til NATO.

Regjeringen varslet i Hurdalsplattformen at man skulle utrede alternativer til EØS-avtalen, og et av alternativene er bl.a. Sveits’ frihandelsavtale med EU. Den avtalen fungerer så dårlig at EU og Sveits har ligget i stillingskrig med hverandre det siste tiåret, og at sveitserne nå selv har bestemt seg for å utrede alternativer til sin egen avtale, og det beste alternativet utenom EU-medlemskapet, det heter EØS-avtale. Dette er det våre grønn-liberale partifeller i Sveits har fått flertall for. Jeg kunne gjerne tenkt meg å få høre om regjeringens utredning av alternativer til EØS påvirkes av at det sveitsiske parlamentet nå har bedt sin regjering om å utrede alternativet til deres tilknytning til EU.

Jeg vil også gi en annen utfordring til utenriksministeren. Det er mange partier, og det er mange representanter og mange politikere som nå etterlyser en ny EU-debatt i lys av situasjonen i Ukraina. Regjeringen har satt i gang utredning av alternativer til EØS-avtalen. Mandatet for denne utredningen kan lett endres uten et eneste vedtak i Stortinget, og det vil legge grunnlaget for en debatt som mange av oss etterlyser.

Rasmus Hansson (MDG) [11:07:21]: Jeg orker ikke en krig til, sa moren min til meg for tre uker siden. Da hun var liten, måtte hun løpe til bomberommene fra nazistenes bomber som knuste London, og gå hjem igjen mellom ruiner og døde mennesker. Det bor mange mennesker i Norge, fra mange land, som vet hvordan mennesker i Ukraina har det i dag.

Vladimir Putins krigsforbrytelser mot Ukraina vil bli stående i historien som massemord. Putins umenneskelige framferd kan rive ned det som er bygd opp i Europa gjennom mange tiår av fred og samarbeid, og vår aller viktigste oppgave er å hindre at det skjer og styrke det europeiske samarbeidet – ikke undergrave det.

Jeg vil takke utenriksministeren for en god redegjørelse. Miljøpartiet De Grønne mener overordnet at regjeringen hovedsakelig har håndtert Ukraina-krisen godt. Vi støtter den vanskelige beslutningen om å sende våpen og er åpne for å delta i videre diskusjon om det problemet. Vi deler regjeringens oppfatning av NATO som hjørnesteinen i europeisk forsvarspolitikk.

Miljøpartiet De Grønne har i det siste hatt møter med grønne partiledere fra mange land i Europa. Der er det spesielt dyp frustrasjon over en energipolitikk som – bl.a. i Tyskland, Østerrike, Bulgaria osv. – har gjort Europa altfor avhengig av energi fra Russland. En stans i gassimport fra Russland nå kan få svært alvorlige konsekvenser for både Tyskland og andre land. Det viser hvor viktig en energiomstilling som frigjør fra fossil avhengighet, er for fred og frihet. En dårlig klimapolitikk er altså en dårlig sikkerhetspolitikk, og det må vi i Norge nå merke oss når vi diskuterer vår energipolitiske framtid.

Som grønt parti vil vi stå sammen med alle land som kjemper for frihet. Det Ukraina-krisen nå minner oss om, er at liknende forferdelige hendelser skjer også i Myanmar, i Syria, i Afghanistan og i Etiopia og krever like stor solidaritet og like viktig støtte. Alle ofre for krig og frihetsberøvelse må støttes, og det er Norges rolle i det internasjonale sikkerhetssamarbeidet.

Også hjemme skal vi gjøre vårt. Vi skal ha et velfungerende forsvar. Miljøpartiet De Grønne er åpne for en nødvendig styrking og gjennomgang av Forsvaret, men russernes framgang og problemer i Ukraina tilsier ikke nødvendigvis at militær opprustning er det riktigste svaret på den utviklingen vi nå står overfor.

Jeg er glad for regjeringens beslutning om å gi kollektiv beskyttelse til ukrainske flyktninger. Dette er mennesker som skal tas godt imot. Det er åpenbart at hele Norge og alle norske kommuner er klare til å gjøre det, men det er også åpenbart at vi har betydelige utfordringer med å gi ukrainere den mottakelsen som de skal ha. Det er for dårlige forhold i Råde. Det er praktiske vanskeligheter, som viser oss at vår holdning til folk som kommer hit på flukt, har vært ganske avvisende, og det blir avslørt når folk vi oppfatter nesten som våre slektninger, møter de samme forholdene. Dette er for øvrig også mennesker med svært store ressurser, som kanskje kan bidra til sin egen integrering og eget opphold i Norge på måter vi ikke har vært vant til å tenke over før, og som vi må utnytte.

Norge følger de fleste EU-sanksjonene overfor Russland. Det er bra, men vi har fremdeles russiske trålere som får fiske i norske farvann og levere fisk til Norge på en måte som kanskje skiller seg fra måten andre land forholder seg til handelssamarbeid med Russland på. Jeg har bedt fiskeriministeren redegjøre for hvordan dette eventuelt skal følges opp.

Miljøpartiet De Grønne foreslår å opprette et solidaritetsfond på grunnlag av de enorme inntektene som det anses at vi vil få fra gassalg. Det vil gå til gjenoppbygging og humanitært samarbeid i Ukraina og er et eksempel på internasjonalt samarbeid.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:12:52]: La meg først få takke utenriksministeren for redegjørelsen. Den beskriver veldig godt hvordan Russlands invasjon og brutale krigføring i Ukraina endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa.

Krigen påvirker også rammene for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og øker behovet for humanitær innsats og utviklingssamarbeid. Rapportene fra den stadig mer brutale krigføringen i Ukraina er hjerteskjærende. I havnebyen Mariupol, som har vært under beleiring i flere uker, ser vi nå at døde barn blir lagt i massegraver. Det er snart tomt for mat, og veiene ut av byen er minelagt. De russiske styrkene hevder at de ikke angriper sivile, men legene som jobber der, sier de behandler ti sivile for hver soldat. President Zelenskyj omtaler beleiringen av byen som en type terror som vil gå inn i historien som en krigsforbrytelse, og det er liten tvil om at han har rett i det.

Putins angrepskrig mot nabolandet skaper en mer usikker tid i Europa. Det krever at Norge styrker både kapasiteten og utholdenheten i vårt forsvar. Heimevernet, cyberforsvaret samt de nordligste delene av landet må prioriteres – ikke minst er forankringen i NATO viktigere enn noensinne.

Nesten 4 millioner ukrainere har flyktet over grensen til nabolandene. Over halvparten av landets 7,5 millioner barn er fordrevet fra sine hjem. Polen og andre naboland gjør en fantastisk jobb for å hjelpe så mange som mulig, og frivillige organisasjoner har gått i spissen for å mobilisere Europa til innsats.

Norge, som et rikt land, må fortsette å ta ansvar. Ja, vi bør også i større grad gå foran, ta initiativ for å hjelpe foreldreløse barn på institusjon, for å styrke kampen mot menneskehandel og kriminelle grupperinger som opererer i grenseområdene, for å få en felles europeisk ansvarsfordeling av flyktninger og for å sikre humanitær hjelp, medisiner, mat og husly.

Norge bør fortsette å stille opp. Ja, vi bør øke våre bidrag til Ukraina. Det har vi muligheten til i en tid der Norge får store ekstrainntekter fra olje- og gassektoren, men det kan ikke være slik at det er verdens fattigste og mest sårbare som skal betale for Norges solidaritet med Ukraina. Regjeringen kan ikke belage seg på å bruke bistandsbudsjettet som salderingspost for å dekke flyktningutgifter her hjemme og humanitær støtte til Ukraina. Bare flyktningutgiftene alene kan fort legge beslag på en fjerdedel av bistandsbudsjettet. Det går bare ikke, for krigen i Ukraina får også helt ekstreme konsekvenser for fattige land – ikke minst rammer krigen verdens matproduksjon.

Vi står overfor en voldsom økning av sult og underernæring. Verdens matvareprogram, som vi har hørt tidligere i debatten også, melder at prisene går i taket. De må betale 620 mill. kr mer hver måned. Pengene når ikke like langt, og samtidig ser vi at matbehovet øker kraftig. På toppen av det er det altså varslet at rike land kutter i støtten på grunn av krigen i Ukraina. Det bygger seg altså opp til enda en katastrofe.

Dette kommer i tillegg til at mange land nå kjemper for å komme på beina etter covid. Så at utenriksministeren nesten ikke nevnte pandemien, er en svakhet ved redegjørelsen, for store deler av verden står fortsatt midt i krisen. Millionbyer i Asia er nok en gang helt nedstengt, millioner av barn har falt ut av skolen, og mange har ikke kommet tilbake. Vi har sett en økning av vold mot kvinner og antall barneekteskap, samtidig som matproduksjon og helsesystem ligger nede. En blodig urettferdighet når det gjelder fordeling av vaksiner, tester og utstyr mot pandemien er også en viktig grunn til situasjonen. Og denne skjevfordelingen og mangelen på solidaritet har også skapt mistro og manglende tillit mellom nord og sør – som er ødeleggende. Så dersom Norge og andre rike land nå i tillegg velger å trekke bort bistanden og trappe ned engasjementet, vil det være et svik.

Utenriksministeren varslet en gjennomgang av utenrikstjenestens oppsett, og det er bra og nødvendig i en tid med forandring. Jeg vil likevel advare mot å ta grep som vil svekke Norges posisjon, interesse og mulighet til å bidra på sikt. Ministeren er inne på at stormaktene i stadig større grad ser mot Afrika. Kina har gjort det i flere år, og Russland har også økt sitt nærvær de siste årene. Det samme gjør USA. Norge sitter på mye erfaring, kompetanse og innsikt om en rekke land i Afrika sør for Sahara. Norsk engasjement og flere tiår med samarbeid på flere nivå har gitt oss en unik posisjon, stemme og innflytelse. Det må ikke skusles bort. Det må styrkes og bygges videre på.

Vi ser heldigvis noen glimt av håp – jeg vil avslutte der, president. Vi ser det hos dem som kjemper for sitt land, sin frihet, retten til selvbestemmelse og for grunnleggende europeiske verdier, håpet hos dem som tar til gatene i Moskva og i St. Petersburg med krav om at krigen stanses, hos de frivillige, hos hjelpearbeidere. Nå må vi stå sammen i den frie verden – ikke splittes og gi opp, men evne å stå sammen og stå opp.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:18:34]: Denne debatten viser at det er tverrpolitisk enighet i Stortinget om Russlands invasjon og aggressive krigføring i Ukraina, og at det markerer et vendepunkt for Europa. Samtidig er det viktig å understreke at det nettopp er for Europa at dette oppleves som et vendepunkt. I andre deler av verden har vi de siste årene sett kriger, borgerkriger og hendelser som har ført til ekstrem humanitær nød og store flyktningstrømmer. Krigen i Ukraina ser ut til å kunne forsterke noen av disse konfliktene og bidra til å utløse nye konflikter – ikke minst på grunn av matmangel. I løpet av det siste året har hveteprisene økt med 69 pst. Det skyldes ikke bare krigen i Ukraina, men det forsterker denne krisen. Prisen på bygg har økt med 82 pst. Vi ser også økte priser på annen mat, på kunstgjødsel, på energi – lista er lang.

De som rammes hardest av dette, er de som har minst fra før. Store prisstigninger på mat og energi gir ofte politisk ustabilitet. Det er ti år siden den arabiske våren. Den gangen var vi preget av stor optimisme, men den ble altså utløst av nettopp økte matvarepriser. Land i Midtøsten, nordlige Afrika og Asia er i stor grad avhengige av importert korn fra Russland og Ukraina; noen av disse vil være utsatt. Vi har allerede pågående katastrofer i Afghanistan, Jemen, Somalia, Syria og Sahel. Ytterligere kollaps i disse landene og områdene vil koste det internasjonale samfunnet dyrt og vil kunne forsterke en allerede historisk høy flyktningstrøm. Vi må ikke glemme disse konfliktene, og derfor er det så viktig at denne regjeringa har lagt opp til å prioritere matsikkerhet i økende grad. Nettopp Verdens matvarefond vil også bli styrket gjennom det vi overfører til Afghanistan og Ukraina utover det som er signalisert i budsjettet.

Samtidig sa jeg i min redegjørelse at vi må gjøre klare utenrikspolitiske prioriteringer i den situasjonen som vi står i. Jeg er enig i de tre hovedelementene som komiteens leder her understreker: samarbeid med NATO, samarbeid med EU og samarbeid multilateralt. For å ta NATO først: Det jeg tror er grunnleggende å forstå for de partiene som ikke er tilhengere av NATO-medlemskap, er at NATO bygger på noe som er kjent for meg som kommer fra venstresiden – nemlig solidaritet. Hvis man skal ha andre til å stille opp for seg, må man også stille opp for andre. Det innebærer nettopp at når vi har soldater i Litauen, handler det om solidariteten. I NATO vet vi at vi ikke bare kan forvente at de kommer til oss i tilfelle det verste skulle skje. Når det gjelder EØS og EU, er vi i økende grad avhengige av – og bidrar til – utenrikspolitiske samtaler med EU, og vi har sluttet oss til sanksjonene. Men det er ikke riktig som Melby sier, at denne utredningen – som vi snart skal legge fram – skal utrede alternativer til EU. Det stemmer ikke. Utredningen skal legge vekt på erfaringer fra de siste ti årene.

Så vil jeg også benytte anledningen til å anerkjenne den viktige jobben som Stortingets delegasjoner gjør gjennom ulike parlamentariske forsamlinger – parlamentarikerforsamlingen OSSE, NATO, Europarådet, Konferansen for arktisk parlamentarisk samarbeid, det parlamentariske partnerskap Asia–Europa, ASEANs interparlamentariske forsamling og EFTA- og EØS-parlamentarikerkomiteene. Dette arbeidet har vært preget av pandemi det siste året, hva gjelder både gjennomføring og innhold. Krigen i Ukraina, inkludert konsekvensene for kontakt med og deltakelse fra Russland, vil i stor grad prege tida framover for veldig mange av disse komiteene. I den urolige tida vi gjennomgår, er det særlig viktig at vi har et arbeid som bidrar på ulike måter, og her har Stortinget en lang tradisjon. Det er mange grunner til at jeg vil vektlegge tett og god kontakt med Stortinget om utenrikspolitiske spørsmål i tida som kommer.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:37:47]: Først og fremst vil jeg takke utenriksministeren for en god redegjørelse, som hun holdt her på tirsdag i forrige uke, og hennes innlegg i dag.

Russlands angrepskrig i Ukraina er brutal. Mangel på respekt for krigens folkerett er overveldende, men dessverre ikke ulikt det Russland har gjort under krigene i Tsjetsjenia og Syria. Boligblokker, skoler og sykehus bombes, mennesker blir drept, og invasjonen har ført til enorme lidelser i Ukraina og har endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa.

Vi har i flere år sett et mer uforutsigbart, aggressivt og selvhevdende Russland, som er villig til å bruke militær makt. Det vi er vitne til i dag, er en kulminasjon av en adferd som har bygget seg opp over tid og over år. I etterpåklokskapens lys er det derfor naturlig å tenke at vi alle kanskje burde gjort noe mer og handlet mer resolutt etter Russlands ulovlige anneksjon av Krim i 2014. Men vi og våre allierte har på kort tid trukket mange lærdommer, og ting kan ikke fortsette som før.

Som utenriksministeren understreket i sin redegjørelse, må demokrati, frihet og folkerett forsvares gjennom handling. Det er derfor bra at Norge står stødig sammen med våre allierte i reaksjonene mot Russland, men dette nødvendiggjør også radikale endringer i vårt bilaterale forhold til Russland.

I statsminister Jonas Gahr Støres tale om nordområdepolitikken den 3. februar tok han tak i nordområdene som det viktigste fredsprosjektet i utenrikspolitikken. Etter 24. februar er dette prosjektet blitt betydelig mer vanskelig, men likevel viktig. Og dette er noe som koster, og det koster spesielt for folk i nord. Det viktige folk-til-folk-samarbeidet er for tiden umulig. Samarbeidet med Russland i Arktisk råd er satt på vent. Dette er riktig, men det rammer også dem i Russland som ønsker en annen kurs enn Putins kurs. Som tidligere ordfører og med en god kollega i nabokommunen hadde vi vennskapskommuner i Russland. Selvfølgelig samarbeidet vi om kultur, idrett og ungdommer, men av de viktigste sakene våre kollegaer i disse to russiske kommunene ønsket å jobbe med, var hvordan demokratiet fungerte, hvordan organisasjonene kunne utvikle seg, og hvordan man kunne få saker på dagsordenen i en kommune som kunne bli statlig politikk. Arbeidet er umuliggjort nå, og de har heller ikke kunnet videreføre dette på grunn av at de ville ha satt seg selv i stor fare.

Vi må derfor både være standhaftige og ta kloke valg i tiden som kommer, og det gjelder ikke minst innenfor søk og redning og fiskeriforvaltning, der vi har den viktigste torskestammen i verden, og hvor samarbeidet med Russland er viktig og har bidratt til regional stabilitet.

Krigen i Ukraina har tydeliggjort at sikkerhetspolitikk er noe som angår oss alle. Utenriksministeren redegjorde godt for hvorfor avskrekking og beroligelse utgjør hovedelementene i vår tilnærming til Russland, for sammen er vi sterke, og NATO er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det er derfor bra at Norge stiller med soldater i f.eks. Litauen. For på samme måte som allierte forsterkninger bidrar til økt sikkerhet i østeuropeiske NATO-land, vil allierte forsterkninger også være avgjørende for Norges sikkerhet i krise og krig. Som utenriksministeren redegjorde for, er det viktig å styrke forsterkningspolitikken, og tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA er i så måte av stor betydning.

Utenriksministeren understreket i sin redegjørelse at det er vanskelig å bedømme den fulle rekkevidden av krigens konsekvenser for norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk, men én ting som allerede er tydelig, er at rivaliseringen mellom stormaktene forsterkes. I den umiddelbare krisen har Utenriksdepartementet midlertidig styrket bemanningen på flere norske utenriksstasjoner i det østlige Europa. På lengre sikt vil regjeringen styrke vår evne til å forstå og analysere en ny sikkerhets- og utenrikspolitisk situasjon for Norge, og det er derfor bra at utenrikstjenestens bemanning i Europa nå styrkes. Det er også viktig at regjeringen vil styrke Norges globale freds- og forsoningsinnsats gjennom å målrette initiativet med fokus på Europas ustabile nabolag i sør. For samtidig som internasjonalt samarbeid blir vanskeligere, blir det også desto viktigere.

Krigen har allerede ført til den største flyktningkrisen i Europa siden annen verdenskrig. Derfor er det både riktig og viktig at Norge gir livreddende humanitær assistanse til det ukrainske folk, både i Ukraina og i nabolandene. Vi donerer også våpen og beskyttelsesmateriell til Ukraina, slik at de kan forsvare seg. Vi har i tillegg innført omfattende restriksjoner som rammer Russland, og det er bestemt at Norge vil gi midlertidig kollektiv beskyttelse til ukrainske statsborgere.

Det er en utfordrende tid i Europa, men krigen i Ukraina har vist oss at verden kan stå sammen, og under avstemningen for Uniting for Peace-resolusjonen i FNs generalforsamling, stemte bare fem land imot.

Ingjerd Schou (H) [11:44:29]: Takk til utenriksministeren for redegjørelsen.

Ikke overraskende danner krigen i Ukraina et bakteppe for all øvrig utenrikspolitikk for øyeblikket. Vesten har respondert raskt og samlet, og det fragmenterte Europa som Putin så for seg, og som han forsøkte å bidra til, er ikke synlig i dag. Jeg vil minne om at noe av det første president Zelenskyj foretok seg da det russiske angrepet på landet hans startet, var å sende en hastesøknad om EU-medlemskap. Dette sier mye, for påskuddene for den hensynsløse krigen fra Putins side er nettopp at Ukraina har blitt for tett knyttet opp mot Vesten og er på vei til å bli for nært knyttet til EU. Ironisk nok kommer Putin til å se mer av det han ikke ønsker, og medvirke til å pushe land mot internasjonale organisasjoner som EU og NATO. Putin ønsker mindre NATO, men NATO har økt aktiviteten i sin østlige yttergrense. Putin ønsker et svekket EU, men EU er mer samlet enn på mange år, og kanskje noen gang. Dette ser vi langs mange akser, noe også statsråden var inne på i sin redegjørelse.

Sanksjonene mot Russland har blitt fulgt opp av alle vestlige land, og fordømmelsen er bred. Russland er i dag det landet i historien som med en felles internasjonal stemme er kraftigst sanksjonert, og sanksjonene er mange. I tillegg er landet nå utestengt fra internasjonale idrettsarrangement og fra Melodi Grand Prix, og vi kan nevne flere.

Som leder av Stortingets delegasjon til Europarådet kan jeg selv melde om den historiske prosessen med utkastelse av Russland fra dette organet. Det har ikke skjedd før. Alle andre land gikk inn for dette, selv om Russland i kjent stil forsøkte å ta regien. Det Russland forsøkte, var å komme Europarådets øvrige medlemmer i forkjøpet ved å melde seg selv ut, under henvisning til artikkel 7. Det var en kamp om historieskrivningen. Men dette er ikke mulig. En slik prosess kan kun effektueres når det finansielle året tar slutt, nemlig 31. desember i 2022. Jeg vil på dette punktet korrigere utenriksministeren i sin redegjørelse, som opplyste at Russland meldte seg ut av Europarådet. Det stemmer altså ikke. Det var rådet som ekskluderte Russland, 46 land enstemmig, og med en umiddelbar tilsvarende beslutning fra 46 regjeringer i ministerkomiteen.

Framover kommer vi til å se flere initiativ til å utdype samarbeidet innad i EU og mellom EU og NATO, og også mellom EU og Europarådet. Vi ser også en fornyet NATO-debatt, både i Sverige og i Finland. Det vil styrke det nordiske sikkerhetsarbeidet og er et eksempel på pushingen Putin oppnår, som er akkurat det motsatte av det han ønsker. Danmark vurderer folkeavstemning om hvorvidt landet skal avslutte sine unntak fra EUs sikkerhetspolitiske samarbeid, og Sveits vurderer en tettere tilknytning til EU framover.

Disse debattene må tas. Jeg har sett NATO-motstandere mene at dette ikke er tiden for å ta debatter og omkamper. Det er oppsiktsvekkende. Hvis ikke dette er tiden for å revurdere motstanden mot EU og NATO, når er det da tid for å gjøre det? Jeg vil berømme Sosialistisk Venstreparti, som faktisk har oppe en diskusjon om sitt NATO-standpunkt.

For Høyres del er spørsmålet enkelt. Vi ønsker et tettere samarbeid med EU, og vi har alltid stått uforbeholdent på NATOs side. Spørsmålet rettes derfor til motstandere av EU og NATO: Hvilke løsninger ser dere for dere?

Det krever mot å utfordre egne dogmer. Det skjer heller ikke av seg selv. Oftest vil det være på grunn av et sjokk utenfra, som en krig. Vel, krigen er her. Det er en realitet som vi må ta inn over oss. Debatten må komme. Det er vårt ansvar å gjennomgå våre egne standpunkter når virkeligheten endrer seg. I dette øyeblikket gjelder det spørsmålet om EU og NATO og hvilken sikkerhet og solidaritet vi skal bygge den europeiske framtiden på.

Hårek Elvenes (H) [11:49:07]: Vi leste det, og vi hørte det fra Putin-forståerne: De som advarte mot Russlands aggressive framferd de siste årene, drev med demonisering av Russland. Nei, Kreml har demonisert seg selv. Den grusomme invasjonen som vi ser nå i Ukraina, er et totalt brudd på folkeretten og ren statsterrorisme. Sivile mål angripes. Ti millioner mennesker, en fjerdedel av Ukrainas befolkning, er på flukt, og halvparten av Ukrainas barn er på flukt.

Dette er vårt Europa i 2022, og dette er satt i scene av et av våre naboland. En slik trussel mot Europa har vi ikke sett siden Nazi-Tyskland durte fram og skulle gjøre slutt på både menneskerettigheter og demokrati. Russland fryktet en demokratisk utvikling i Ukraina. Et demokrati i Ukraina ville ikke være kontrollerbart for Kreml.

Også Sverige og Finland opplever i disse dager mer eller mindre skjulte trusler fra Russland. NATO-spørsmålet er kommet på dagsordenen i disse to landene, og Russland har vært tydelig på at velger Finland og Sverige et NATO-medlemskap, vil det få konsekvenser for disse landene. Dette er altså Russland, vår nabo, og det er med god grunn vi kan stille spørsmålet: Hva blir det neste?

Vår sikkerhet er tuftet på NATO. Einar Gerhardsen ivret for en nordisk forsvarsallianse etter 1945, men da de så Stalins innovasjon i Tsjekkoslovakia og den kommunistiske maktovertakelsen, la han bort det alternativet og valgte å satse på og anbefale NATO. Norge var et av de landene som var med og etablerte NATO, det var tolv land. Siden har vi vært et trofast NATO-medlem, og NATO-medlemskapet har tjent vår sikkerhet vel. Det er i dag rekordhøy oppslutning om vårt NATO-medlemskap. 95 pst. av den norske befolkningen støtter det, ifølge en meningsmåling nylig.

Jeg legger merke til at SV har startet en realitetsorientering i sin egen sikkerhetspolitikk. Det er prisverdig, det er ingen tvil om det. Jeg ser at Oslo SV nærmest utfordrer det politiske DNA-et i SV og ønsker en ny NATO-debatt. Derfor blir det også litt merkelig når SVs stortingsrepresentanter står fram i et VG-oppslag og sier at ja, man er for å melde seg ut av NATO, men ikke nå. Man kan jo ikke melde seg ut og inn av en forsvarsallianse alt etter eget forgodtbefinnende. Man må være i alliansen og stå ved den og hva den egentlig står for.

Når det gjelder Rødt, sier Moxnes at man utmerket godt kan stemme Rødt og være NATO-motstander. Partiets NATO-motstand ser ut til å ligge fast, til tross for at partiet har fått en forestilling om at de er folkets røst. Men folkets røst på dette området er entydig, 96 pst. av befolkningen er for NATO.

Det som skjer i Ukraina, har også implikasjoner for vårt forhold til Russland i nord, dessverre. Jeg har merket meg at i Hurdalsplattformen skriver man at man ønsker å utvikle nye møteplasser for samarbeidet i nordområdene med Russland. Da er det grunn til å spørre: Hva vil disse nye møteplassene innebære i den situasjonen man nå står overfor? Man har jo satt Barentssamarbeidet og samarbeidet i Arktisk råd på vent. Jeg tror det er en politisk utfordring stor nok å forsøke å berge det samarbeidet, slik som situasjonen er blitt.

Vi står overfor en svært alvorlig situasjon. Vi må også holde orden i vårt eget bo. Forsvaret er vår nasjons forsikring, og den må betales før man trenger den. Derfor støtter Høyre den proposisjonen som er meldt på fredag, der man kommer med en tilleggsbevilgning på 3 mrd. kr til Forsvaret. Vi må bygge en større seighet i vår egen struktur, og vi må også se på om det er elementer i vårt eget forsvar som vi nå må styrke i lys av den situasjonen som har oppstått.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:54:26]: Russlands brutale krigføring i Ukraina vil endre Europa for alltid. Dersom Russland slutter sin krigføring i Ukraina, opphører krigen. Dersom Ukraina slutter sin krigføring, opphører Ukraina som selvstendig stat. De er nå vårt førstelinjeforsvar mot en brutal aggressor i våre nærområder. Ikke bare har det reaktualisert en debatt om NATO i Sverige og Finland – Tyskland har også endret sin utenrikspolitikk og skal oppskalere sitt forsvar kraftig. EU-landet Danmark skal gjennomføre en ny folkeavstemning om å knytte seg enda nærmere til EU gjennom å gå inn i EUs militære samarbeidsavtale, som de til nå har hatt unntak for. Ukraina, Georgia og Moldova har søkt medlemskap.

Med Russlands invasjon av et selvstendig demokratisk naboland kan det ikke lenger være tvil om at et lands frihet, selvstendighet og selvråderett begynner og slutter med frie, selvstendige og demokratiske land i dets nærområder. Den fremste garantisten for fred, frihet og demokrati i vår del av Europa har vært og er EU – fordi vi står sterkere sammen, fordi samhandling binder oss sammen og gjør oss gjensidig avhengige av hverandre, og fordi forpliktende internasjonalt samarbeid faktisk har noe å si.

Da er det forstemmende at vi har en regjering som skal utrede alternativer for en løsere tilknytning til EU enn det Norge har i dag. Det hjelper ikke at det står i Hurdalsplattformen at EØS-avtalen skal ligge fast for regjeringens utenrikspolitikk når de alternativene som utredes, er ment å svekke vår tilknytning til det felleseuropeiske samarbeidet, som våre naboer nå slutter enda sterkere opp om.

Utenriksministeren holdt en god og grundig redegjørelse, men når hun med flere kaller vår nabo i nordøst for ustabil og uforutsigbar, er jeg faktisk litt uenig i det. Putin har vært stabil og forutsigbar i sitt ønske om å destabilisere i sine nærområder, samtidig som han sakte, men sikkert har strammet grepet om sin egen befolkning. Hver gang Ukraina har vendt seg mot vest – etter Oransjerevolusjonen i 2004 og erklæringen om å signere en avtale med EU i 2013 – har Russland økt presset mot landet.

Den største trusselen mot Putin er ikke NATOs nærvær. NATO er en forsvarsallianse, ikke en angrepsallianse, og det vet Russland godt. Den største trusselen er at det vokser fram vellykkede demokratier, med robuste rettsstater i Russlands nærområder. Det vil kunne føre til krav om demokratiske reformer i Russland, noe som ikke er i Putins interesse. Å destabilisere i egne nærområder er kontraintuitiv utenrikspolitikk, men for Putins Russland er det en ganske intuitiv innenrikspolitikk.

Etter annen verdenskrig er det faktisk en institusjon som framfor noen har bidratt til fred, frihet og stabilitet i Europa – og det er det europeiske fellesskapet, EU. Vi burde utrede fullt medlemskap, ikke hvordan vi skal stå mer alene i en turbulent verden. Byrådsleder Raymond Johansen i Oslo spurte i Aftenposten om det nå er tid for en ny norsk EU-debatt. Svaret på det er ja.

Trine Lise Sundnes (A) [11:57:54]: Jeg vil takke utenriksministeren for en grundig og ryddig redegjørelse 22. mars.

Norge har en plikt til å bidra med all den hjelp og støtte vi kan for å hjelpe de millioner av mennesker som nå rammes av krigføringen i Ukraina. Jeg er veldig fornøyd med hvor raskt regjeringen tar grep, og hvorledes kommunene følger opp. Det er bra.

Europa er nå i en økonomisk og finansiell kamp mot russisk aggresjon, og det er vanskelig å se for seg at forholdet vil normaliseres uten videre når krigen i Ukraina på et tidspunkt tar slutt. I denne situasjonen er Norge best tjent med å stå politisk tett sammen med våre partnere i NATO og i EU. NATO er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Arbeiderpartiet har stått ved og støttet norsk NATO-medlemskap sammenhengende siden 1949. Etter Berlinmurens fall har også flere tidligere sovjetrepublikker og tidligere medlemmer av Warszawapakten søkt og fått medlemskap i NATO. Friheten til å gjøre dette er viktig og i tråd med de sentrale demokratiske og selvbestemmende prinsipper som ligger til grunn for en fri, åpen og regeldrevet verdensorden.

Det blir også viktig for norsk sikkerhet å ytterligere styrke militært samarbeid med EU, Norden og land som Tyskland, Frankrike og Nederland. Mange tar opp vårt tilknytningsforhold til EU gjennom EØS-avtalen – naturlig nok, for det situasjonen og angrepskrigen utløser, er en «gamechanger» også med hensyn til EU.

Arbeiderpartiets Inge Debes sa i 1929 om deltakelse i FN-organisasjonen ILO: – Vi har meldt oss ganske så ut av det forberedende arbeidet. Vi har jo den utvei å dra oss det til nytte, uten å ha hatt slitt med det… Vi er innstilt på å høste der vi ikke sådde.

Det sa han den gangen, og det er kanskje på tide å revurdere vårt forhold til EU. Det er en debatt vi må ta, og som jeg ønsker velkommen. Det er tydeligere og tydeligere for meg at vårt handlingsrom i EØS-avtalen ligger i EU-organenes forarbeider heller enn i jussifiseringen av hvorledes resultatene skal implementeres.

Ingjerd Schou (H) [12:00:36]: I denne saken skal vi også behandle Dokument 13 for 2021–2022, årsrapporter for de internasjonale delegasjonene. De ulike årsrapportene dekker svært ulike tematiske og geografiske virkeområder, og parlamentarikerforsamlingene har også forskjellig tilknytning til de multilaterale foraene de er forbundet med.

Det utøves et betydelig politisk arbeid av Stortingets utvalgte folkevalgte i delegasjonene. Noen har tett kontakt med regjeringssidens del av organisasjonen, mens andre har mer indirekte tilknytning. Noen av forsamlingene vedtar resolusjoner gjennom året, mens andre gjør sine vedtak på en årlig sesjon. Like fullt har parlamentarikerforsamlingene mange fellestrekk og er viktige for den demokratiske forankringen av multilaterale politiske prosesser, og de ulike parlamentarikerforsamlingene er også viktige for å bidra til læring, dialog og internasjonalt samarbeid.

Arbeidet i samtlige interparlamentariske forsamlinger var i fjor, i 2021, selvsagt sterkt preget av covid-19-pandemien, og ulike sider ved bekjempelsen av pandemien var også tema i mange av forsamlingene. Mye av møtevirksomheten ble gjennomført digitalt, men også gjennomført kontinuerlig over hele året. Flere land erfarte også at de demokratiske prinsipper ble satt under press i pandemien, og at noen regjeringer holdt vel lenge på sine utvidede fullmakter gitt av parlamentene.

Selv om det ikke var tema for årsrapportene i fjor, er krigen i Ukraina i ferd med å få store konsekvenser for mange av forsamlingene. Jeg vil trekke fram Europarådet, hvor jeg leder Stortingets delegasjon, og i flere år har ukrainske kollegaer satt sin uro på dagsordenen, i selskap med de baltiske land og flere land i naboområdet til Russland.

I år skjedde det første tilfellet av utestengelse for Russlands del. Dette er historisk og viser også hvordan slike organer er i stand til å agere raskt. Ikke hadde jeg trodd det om en internasjonal delegasjon, et internasjonalt arbeid som Europarådet, men i løpet av mellom 24 og 48 timer var Russland først suspendert og deretter, kort tid etter, ekskludert.

Det er viktig å agere samlet og se framover når verdens demokratier er nødt til å stå sammen mot tyranniet. Det er også viktig å gjenta at det er regimer som ekskluderes, men ikke det russiske folk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:03:52]: Jeg ser at debatten er på hell, men jeg måtte bare gi noen hilsener til representanten Moxnes, som sier mye rart når det gjelder forsvar. Jeg tror jeg skal gi ham råd ved å si: Skomaker, bli ved din lest. Nå er ikke Moxnes her nå, men det er opp til ham å ikke være her eller å være her. Det er mulig at den lesten var interessant for et par hundre år siden, men den lesten Rødt leter etter, er ikke i det 21. århundret.

Rødt ønsker altså å melde Norge ut av NATO, mens andre land rundt ønsker å melde seg inn i NATO. Men de landene som ønsker å melde seg inn, er de landene som Moxnes ønsker å samarbeide med. Det blir veldig vanskelig å få det til. Er det slik at Moxnes skal samarbeide kun med Norge – samarbeide med seg selv? For han er veldig opptatt av samarbeid, som han var tydelig på her. Så sier representanten Moxnes at det vil ta 30 dager før amerikanerne kommer og redder oss. Men med hans politikk kommer de jo ikke i det hele tatt. Er 30 dager bedre enn ingenting? De kunne ha kommet enda fortere hvis Moxnes hadde ønsket en basepolitikk og amerikanerne kunne ha vært her. Da kunne de ha kommet på to dager. Men det vil han i hvert fall ikke. Det er noe av det siste han vil.

Så er det dette med kunnskapen til Moxnes når det gjelder Forsvaret. Han sier at vi bare kan forsvare en halvstor kommune, at det er det vi kan med forsvaret vårt. Men hvor er bevilgningene til Forsvaret? Har Rødt gått i bresjen for mer bevilgninger til forsvarsbudsjettet, mer samarbeid, mer produksjon i forsvarsindustrien, mer samarbeid ute, mer utdanning innenfor forsvarsindustrien, mer utdanning innenfor alle de plattformene vi kjøper? Jeg har ikke hørt et ord om det. Jeg har hørt det motsatte hele tiden – han har snakket om angrepskrig i andre deler av verden.

Hvis man vil ha et bra forsvar i Norge, et godt forsvar i Norge, kan vi starte der. Men det hjelper ikke hvor bra det blir – vi kunne mobilisere 180 000 soldater i den kalde krigen, men selv det var ikke nok. Vi trengte flere, og vi trengte hjelp, og ikke minst trengte vi utvikling av forsvarsindustrien, utvikling av forsvarsmateriell, slik at vi kunne være noenlunde selvbærende på enkelte områder. I dag kan vi ikke det heller. I dag er vi nødt til å samarbeide med andre fordi vi produserer komponenter av systemer, og de andre delene får vi av andre land – andre NATO-land.

Vi er helt avhengig av andre land for å produsere så mye som en pistol i dette landet. Vi kunne nok vært mindre avhengig hvis Moxnes hadde forsøkt å bygge opp norsk forsvarsindustri, men han har prøvd å bygge ned forsvarsindustrien, for han er også imot eksport. Hvis man er imot eksport, er det helt umulig å bygge nasjonal forsvarsindustri, for det vil koste for mye. Man har ingen sjanse til å lage en egen forsvarsindustri i Norge og produsere de plattformene vi trenger for å forsvare oss i krig. Jeg synes faktisk Rødt burde komme opp her og bli ved sin lest og si: Dette har vi ikke noe greie på; her burde vi bare strekke hendene i været og la de andre ta over. Så kan de heller drive å bevilge penger til alskens gode formål i stedet.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:07:05]: Det har vore fleire representantar frå Høgre på denne talarstolen som uttrykkjer ynske om at SV skal bli einige med Høgre i NATO-saka. Eg trur Høgre gleder seg for tidleg. Det SV har sagt, er at me no skal ha ein brei sikkerheitspolitisk debatt, og det synest eg faktisk at fleire parti bør ha. Men i staden forsikrar altså Høgre oss om at dei for lengst har tenkt ferdig og ikkje kjem til å tenkja ein einaste ny tanke.

Sikkerheitspolitikk er for det fyrste meir enn alliansepolitikk og NATO – òg EU, som eg høyrer at fleire i Høgre nå nyttar sjansen til å ta opp – men det heng sjølvsagt saman. Det forsvarspolitiske etablissementet i Noreg, med Høgre i spissen, har i lang tid bygd ned eigen norsk forsvarsevne for å kunna delta i krigar i heilt andre delar av verda, med i beste fall ei perifer kopling til norsk sikkerheit.

Eg vil etterlysa noko meir ettertanke og evne til sjølvkritikk om denne prioriteringa. Haldninga til SV er at me sjølve bør ta eit større ansvar for sikkerheita vår. Me bør styrkja det nasjonale forsvaret og dei defensive oppgåvene, med særleg vekt på å ha kompetent personell i forsvaret, og meir personell, og me bør tenkja breitt om samfunnssikkerheit og beredskap, inkludert ein auka matproduksjon på norske ressursar.

Eg ser fram til at òg Høgre tenkjer nytt og ikkje bruker «krigståka» i den norske debatten til å fremja ferdig togne standpunkt frå ei tidlegare tid.

Ine Eriksen Søreide (H) [12:09:31]: Vi er på tampen av debatten. Det har vært en interessant debatt på mange måter, for det er ingen tvil om at det som har skjedd i Ukraina, har skapt både ettertanke og refleksjon hos flere, tidvis også det jeg vil kalle et relativt stort hamskifte. Men jeg vil samtidig understreke at for at et hamskifte skal finne sted, er det viktig ikke bare nå å fordømme, men å erkjenne hva man faktisk mente og sa den gangen det sto på.

Det er representanter her i salen som i mars 2014 mente at fordømmelsen av Russland etter invasjonen av Krim var feil, at fordømmelsen pisket opp stemningen i Ukraina, og ikke minst at det måtte gå an å se at Putin sto overfor et veldig vanskelig dilemma. Det ble også sagt i august 2017 at daværende utenriksminister Børge Brende burde jobbe aktivt for at sanksjonene mot Russland for okkupasjonen av Krim skulle fjernes. Så sent som i desember 2018 åpnet representanten for at Russland skulle kunne beholde Krim hvis det kunne bedre relasjonen mellom Russland og Vesten.

I salen i dag, på denne talerstolen, sto representanten Moxnes med betydelig patos og sa at Norge må slutte å trykke autoritære ledere, som Putin, i hånden. Men både SV og Rødt kritiserte så sent som høsten 2019 regjeringa, det vil altså si fem år etter anneksjonen av Krim – en anneksjon og en okkupasjon som førte til en krig som fortsatt pågår, en krig som har kostet 14 000 mennesker livet, og som har gjort at 3 millioner mennesker trenger humanitær assistanse. SV og Rødt ønsket i den sammenhengen nettopp å trykke Putins hånd ved å invitere ham til 75-årsmarkeringen av frigjøringen av Øst-Finnmark, fordi, som SV og Rødt sa den gangen, «russisk politikk ikke skal ekskludere Vladimir Putin fra å inviteres til markeringen». Russisk politikk var da, og er nå, invasjon og krig. Det mener jeg dette hamskiftet og den nye erkjennelsen også må ta inn over seg.

Ola Elvestuen (V) [12:12:19]: Vi gjennomgår på mange måter en skjebnetid, med store endringer. Vi har en klimakrise som må håndteres ved at vi avslutter bruk av fossile energikilder. Vi har en naturkrise, vi må altså ha mer natur. Vi må stoppe forurensning, både til havs og til lands, og vi må bygge en global markedsøkonomi som ligger innenfor naturens tåleevne – dette samtidig som vi forsvarer og utvider frihet og demokrati. Samtidig har vi nå en gryende matvarekrise som vil forsterkes utover året.

Med Russlands angrep på Ukraina er hele vår sikkerhetspolitiske situasjon endret, og det blir aldri likt igjen. Svaret på dette for Norge må selvfølgelig være å styrke også vårt eget forsvar, å samarbeide innenfor NATO og samarbeide også i Norden, med Sverige og Finland, helt uavhengig av om de blir medlem av NATO eller ikke. Det burde også føre til en ny medlemskapsdiskusjon i Norge om norsk medlemskap i EU. Det har helt klart også en sikkerhetsdimensjon. Men selv om det ikke vil bli et medlemskap for Norge, er det ingen tvil om at situasjonen i seg selv gjør at samarbeidet også inn mot EU kommer til å bli mye sterkere i årene framover.

Men situasjonen i Ukraina er helt akutt. Det er avgjørende at Norge, som andre land, fortsetter støtten til Ukraina. Det gjelder støtte med våpen, og det gjelder støtte med militært utstyr. Denne krigen har nå vart i litt over en måned. Den vil vare lenger, og de må ha trygghet for at støtten varer lenge nok, også med det vi gjør. Vi må støtte Ukraina med humanitær hjelp. Det gjelder via frivillige organisasjoner – Røde Kors og andre – men også via ukrainske myndigheter, som også trenger en økonomisk støtte i den situasjonen som de er i.

Så må vi forsterke sanksjonene. Det er riktig og bra at Norge følger EUs sanksjoner, men samtidig trenger vi også å være en pådriver for å forsterke dem. Vi trenger å stenge europeiske havner for russiskeide skip. Det gjelder også levering av fisk fra russiske skip i Norge. Vi trenger også å oppfordre og være positive til at bedrifter går lenger enn sanksjonene. Dette handler om at vi er i en krisesituasjon, og nå gjelder det at vi må legge så hardt press på Russland som vi kan.

Vi må støtte opp under at Europa kan redusere sin avhengighet av russisk olje og gass. Energisamarbeidet med Europa blir viktigere, og der også kan det være akutte tiltak vi kan gjennomføre nå.

Helt til slutt: Vi skal ikke glemme de hundretusener som for et og et halvt år siden gikk på gaten i Hviterussland og slåss mot Lukasjenko, eller dem som sitter fengslet, og som protesterer i Russland, og som ønsker et fritt Russland.

Åsmund Aukrust (A) [12:15:50]: Mye i Europa er den siste måneden snudd på hodet. Tyskland skal nå ha en storsatsing på det militære og kan få verdens tredje største hær. Sverige, som alltid har vært nøytral, kan være på full fart inn i NATO. Polen har blitt en frihavn for flyktninger. Jeg tror alle partier i Norge har behov for å se på politikken sin med litt nye øyne. Venstre foreslo for tre uker siden å kutte alle EØS-midlene til Polen. Jeg tror det var bra at det forslaget ikke gikk igjennom, når vi ser hva slags innsats Polen nå gjør for hele Europa. Jeg håper vi får mer debatt om europapolitikk i Norge, men jeg vil advare mot å si at det først og fremst skal handle om at Norge skal melde seg inn i EU eller ikke. Det er helt sikkert en debatt vi kommer til å ha, men det er veldig mange andre debatter vi må ha, som gjelder Europa.

Det har vært flere spørsmål om EØS-utredningen – en evaluering av vårt forhold til Europa de siste ti årene. Jeg mener at det i denne debatten er eksempler på at man misforstår med vilje. Det er jo ingen som tror at EØS-avtalen kommer til å sies opp. Jeg tror tvert imot – og jeg har selvtillit nok på vegne av EØS-avtalen – at den utredningen kommer til å gjøre at EØS-avtalen står sterkere. EØS-avtalen skal nok uansett være det som er vår tilknytning til EU med dagens regjering.

Så til sikkerhetspolitikken: I dag, 29. mars, er en historisk dag. Det er akkurat 73 år siden Stortinget vedtok at vi skulle bli medlem av NATO. Det er det som gjennom disse 73 årene har trygget vår sikkerhet og gjort at Norge har forblitt et trygt sted.

Det ble sagt at Jonas Gahr Støre sa at regnestykket ikke går opp med Rødts politikk. Det er jo helt sant, og det innrømmer Rødt selv også. Bjørnar Moxnes ble spurt i Politisk kvarter: Skal dere ha en stor nok hær til å beskytte dere selv? Da sa han: Nei, det er det ingen land i verden som kommer til å ha. Nettopp! Det er jo hele poenget med en forsvarsallianse, at vi skal stå sammen med andre land. NATO er da det eneste alternativet. Hvilke andre land er det man ser for seg? Nordisk samarbeid er veldig bra, og det er mer og mer nordisk samarbeid, men vi ser nå at Sverige og Finland er på vei inn i NATO, nettopp fordi de ikke har sikkerhetsgarantien. Det er den de ønsker seg.

På mange måter har denne krigen vist Rødt sitt sanne jeg i sikkerhetspolitikken. Rødt, som vanligvis er opptatt av å ha de klareste meningene og være i tråd med folkemeningen, er i denne saken det motsatte. Den 22. februar, da Russland var på vei inn i Ukraina, skrev Bjørnar Moxnes på Facebook at han tar avstand både fra Russlands aggresjon og fra USAs aggresjon, altså både–og, at begge sider har litt feil og litt rett. I synet på NATO, når de ser at de har folkemeningen mot seg, sier Rødt: Nei, men det er ikke så farlig, den saken betyr ikke noe for oss. Hvilke andre saker av Rødts politikk er det som kan avvises på den måten? Jeg mener tvert imot at sikkerhetspolitikken er det viktigste, at sikkerhetspolitikken er det viktigste for et land. Det spiller liten rolle med en god pappapermisjon og en god skole dersom Norge ikke er trygt. Derfor må sikkerhetspolitikken ligge til grunn, og det gjør den gjennom vårt NATO-medlemskap.

Hårek Elvenes (H) [12:19:08]: Den siste tids hendelser har rett og slett kledd av Rødts og SVs forsvarspolitikk, den står ikke til troende. Men man skal jo lytte til det som blir sagt, også fra denne talerstolen, og representanten Fiskaa sa at SV er et forsvarsvennlig parti og går inn for å styrke den samlede forsvarsevne. Den samlede forsvarsevne består av vårt nasjonale forsvar, den består av NATO-medlemskapet, og den består av samarbeidet med utvalgte allierte. Mitt spørsmål er: Hvilken politikk og hvilket forsvar vil SV innrette for at vår samlede forsvarsevne skal bli bedre – og ikke minst vår evne til å avskrekke? Det er en X i den ligningen som forblir en X, og som SV ikke evner å gi et ordentlig svar på. For å konkretisere det: Jeg merket meg en uttalelse fra stortingsrepresentant Bergstø forleden, som sa følgende: Mitt NATO-standpunkt står seg, det er lite med NATO som har endret seg.

Er det lite med NATO som har endret seg? Hva skjer egentlig i våre nærområder? Vi ser nå et samlet NATO, som er helt avgjørende for at Europas grenser ikke skal bli krenket. Nordisk forsvarssamarbeid er greit, det er greit at man tar et større regionalt ansvar, men det kan aldri komme til erstatning for vårt NATO-medlemskap.

Så må jeg minne representanten Fiskaa om at det er over ti år siden NATO vendte tilbake til sitt opprinnelige oppdrag. Nærområdeinitiativet, som bl.a. daværende utenriksminister Barth Eide jobbet for, medførte jo at NATO reorientere sin strategi og vendte tilbake til sitt opprinnelige oppdrag, nemlig forsvar av eget territorium og evne til å avskrekke. Men vi kan ikke være så naive, slik som verden ser ut, at det ikke eksisterer en mulighet der fremme for at NATO faktisk må ut i internasjonale operasjoner utenfor vårt eget territorium. Hvordan skulle ISIL ha vært bekjempet hvis ikke den vestlige verden med sine militære ressurser hadde stilt opp? Hvordan skulle vi forholdt oss etter angrepene mot tvillingtårnene i New York? Skulle vi latt det passere? Vi eksisterer i en verden, og det er der man savner realitetsorienteringen fra særlig Rødt, men også til dels fra SV, men for SV er det jo håp. Høyre har ingen forhåpninger til prosessene som foregår i SV, men landet – innbyggerne – har en forventning om at man stiller opp for demokrati og frihet gjennom en solid sikkerhetspolitikk.

Bjørnar Moxnes (R) [12:22:13]: Det er mulig at representanten Eriksen Søreide forveksler Rødt med Fremskrittspartiet. Jeg har i alle fall registrert at enkelte derfra har vært veldig støttende til Putin. Vi ser også i Europa at det er ytre høyre-partiene i land etter land som har gjort knefall for og aktivt støttet regimet i Russland. Rødt har ingenting til overs for oligarkregimet i Russland og deres overfall på Ukraina, og fordømte også i 2014 – selvsagt – anneksjonen av Krim høyt og tydelig.

Til Tybring-Gjedde: Jeg kan forsikre om at jeg både ser alt og hører alt, og jeg fikk med meg innlegget som kom fra talerstolen, som var fullt av en del selvmotsigende misforståelser. For det første er det sånn at det å legge ned det norske invasjonsforsvaret til fordel for enheter og utstyr tilpasset angrepskrig er det motsatte av norske interesser. Det er det som har skjedd. Og Tybring-Gjeddes partileder Listhaug var tydelig til NRK i forrige uke på at dette har vært fullstendig feil, at nå må vi gjenreise Forsvaret.

Jeg siterte altså landmaktutredningen. Om det faller folk tungt for brystet, er det så sin sak, men det er et faktum at skiftende regjeringer, et bredt flertall – mot Rødts vilje – har svekket det norske forsvaret gjennom mange tiår for å kunne delta nettopp i NATOs «out-of-area»-operasjoner. Andre partier har kanskje et situasjonsbetinget forsvar for folkeretten, vi er konsekvente. Det er en viktig forskjell på Rødt og andre partier. Vi ønsker å gå mot angrepskriger uansett hvem som står bak, ikke minst også når det er Russland som går i spissen for dem.

Så er det interessante i debatten selvsagt: Hva kan vi nå gjøre for å styrke den norske forsvarsevnen? Enhver stat må kunne sikre et minstemål av forsvar av eget territorium; man kan ikke forvente at andre land skal gjøre jobben på vegne av en selv. Så det å styrke Heimevernet, det å styrke Hæren og det å gjenopprette Sjøheimevernet, det har Rødt foreslått. Vi har foreslått større bevilgninger også til landmakten gjennom mange år. Dette burde være kjent også for representanten Tybring-Gjedde.

Jeg håper at Stortinget vil gå inn i denne debatten med åpne øyne og gjerne se til erfaringene fra Finland, som har opprettholdt et invasjonsforsvar, som har 280 000 soldater og kan mobilisere 900 000, og som har bevart et sterkt invasjonsforsvar. Her kan Norge ha noe å lære når det gjelder framtidens forsvar av landet.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:25:39]: EØS-avtalen og det som regjeringen legger opp til nå, tror jeg er viktig i seg selv for regjeringen. Jeg tror det er viktig at man går igjennom en avtale og finner ut hva som er bra, og hva som er dårlig, innenfor den rammen som EØS-avtalen er. For oss i Senterpartiet er det svært viktig. Vi ser en del av det som skjer rundt oss, som kan være et resultat av at vi kanskje trenger noe innstramming eller en annen inngang på elementer i EØS-avtalen. Det er jo ikke snakk om man skal ha en avtale eller ikke, men det er snakk om å gjøre dette til en bedre avtale, og det tror jeg er veldig fornuftig.

Når vi har en organisasjon som NATO, vil jeg si at det er en organisasjon som rendyrker det som går på sikkerhetspolitikk; den rendyrker det å framskaffe kapasiteter for å kunne være en part i en verden som gjør at risikoen for å gjøre slike ting som skjer i Ukraina nå, er liten. Det er ikke noen tvil om at NATO har hatt litt forskjellige roller i Europa, og det er klart at det etter murens fall ble et annet NATO. Det hadde også en betydning for innretningen av vår egen forsvarspolitikk. Det er helt naturlig når slike ting skjer. Samtidig er det helt riktig – som representanten Elvenes påpeker – at det er en nærområdestrategi og et prinsipp som har vært befestet over lang tid, og som Norge har vært en pådriver for. Det er det som skjer nå, at vi får dette kollektive forsvaret; vi får en stadfesting av at NATO ønsker å befeste seg i Europa og sørge for at mye av det som man gjerne kan si var før krigens fall, også er en realitet i dag.

Jeg vil også si at når det gjelder vårt eget forsvar, er det klart at vi har et forsvar i dag som på mange områder er bedre enn noen gang. Vi har soldater som – uansett hvordan folk ser på det – har kamperfaring, som soldater faktisk trenger. Vi har soldater som kanskje er mer motiverte enn noen gang. Jeg vil også si at vi har et heimevern som kanskje er bedre enn noen gang. Men det vi kommer til å ha en diskusjon om, er hvordan vi skal skaffe oss utholdenhet og seighet, og om vi kanskje skal bruke mer av ressursene som finnes, og mulighetene som finnes i mobdisponerte mannskaper. Den diskusjonen er jeg helt sikker på at vi kommer til å få i framtiden.

Ola Elvestuen (V) [12:28:55]: Representanten Moxnes pekte på at det er partier på ytre høyreside i Europa som har støttet opp under Putin, og det er det all mulig grunn til å være kritisk til og holde et øye med. Men det endrer ikke den situasjonen at Rødts standpunkt til NATO, også SVs standpunkt til NATO – å ikke være medlem – ville ha undergravd Norges sikkerhet dersom vi hadde fulgt det. Det er helt uavhengig av hvor mye vi hadde satset på forsvar. Om hvert land i Europa hadde satset på at forsvar er noe vi skal gjøre hver for oss, er det klart at det ville vært en gavepakke for Putin i den situasjonen vi er i. Da ville det vært mulig å gå løs på hvert enkelt land i Baltikum. Hvilken situasjon ville de vært i uten et NATO? Det er klart at bare å se på sitt eget forsvar ikke tar inn over seg samarbeidet vi trenger for å ivareta egen sikkerhet og ivareta europeisk sikkerhet. NATO har vært grunnbjelken i dette og er viktigere enn noen gang. Det er avgjørende at det vi gjør, støtter opp under NATOs posisjon i Europa. Og det er ingen motsetning mellom NATOs posisjon og et sterkere europeisk forsvarssamarbeid innenfor EU. Det må Norge også være en del av, særlig fordi vi på et eller annet nivå nå ser – vi er i et tidsskifte – mer og mer en todeling i verden når det gjelder frihet og å støtte opp under demokrati, eller autoritære regimer som vil undergrave dette. Da må vi være en del av NATO, og vi må også ha et sterkere europeisk samarbeid. Nå styrker jo europeiske land sine forsvarsbudsjetter, og det er, som representanten Elvenes også påpekte, klart at det også i tiden framover vil være urolige områder i verden – enten det er Midtøsten og Nord-Afrika – hvor det kan være behov for militær tilstedeværelse, enten det er NATO eller i et europeisk samarbeid, som Norge også trenger å være en del av.

Akkurat nå handler det om å stoppe og stå imot Russlands aggresjon og å støtte Ukraina i en grad som gjør at Ukraina klarer å stå imot invasjonen. Men det er like mye en langsiktig posisjonering i en verden hvor vi trenger å støtte mye sterkere opp under frihet og demokrati. Det gjelder å ha en strategi for dette i internasjonale organisasjoner, det gjelder å ha en strategi for dette i vår utenrikspolitikk, men det gjelder også å ha en helt tydelig sikkerhetspolitisk forankring i NATO og også i Europa i samarbeid med EU.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:32:01]: Denne merknaden går til Moxnes, som later til å tro at man kan snu over natten og si at man plutselig er for et forsvar. Forsvar er ikke politisk teori. Forsvar er et samarbeid. Det er et internasjonalt samarbeid. Forsvarsindustri er en plattform sammensatt av syv–åtte land. Det er overføring av teknologi fra et land. For at vi skal kunne ha en plattform, trenger vi teknologi fra andre land. Den teknologien kommer ikke uten at vi er medlem av samme allianse. De vil ikke overføre teknologi. Man kan sitte med en AG-3 på ryggen eller sitte med knappeteltet ute i skauen og ta inn HV-soldater, og det hjelper ingenting. Hvor skal Rødts HV-soldater komme fra? De vokser jo ikke på trær. De må utdannes. Skal de inn i plikttjeneste i Forsvaret? Skal de inn gjennom førstegangstjenesten? Hvordan skal de få tak i disse 150 000–200 000 soldatene vi vil trenge for eventuelt å forsvare fire kommuner i stedet for bare den ene kommunen, slik Moxnes vil?

Dette er en illusjon. Det er et oksymoron Moxnes snakker om her. Det er ikke mulig å få det til. De prøver å basere seg på noe som ikke finnes. Så lykke til – det kommer ikke til å fungere!

Bjørnar Moxnes (R) [12:33:23]: Jeg vil bare be Tybring-Gjedde om å lese Rødts budsjettforslag, se våre styrkinger av både Hæren og Heimevernet, vår gjenreising av Sjøheimevernet, og ikke minst at vi innser at det å delta i NATOs angrepskriger, om det så er å bombe i stykker Libya, delta i Afghanistan – hvor det enn skulle være – destabiliserer hele regioner. Det skaper millioner av flyktninger og titusener av drepte, uskyldige sivile. De er naturligvis like mye verdt som enhver annen drept sivil, om det så er i Europa. Vi er konsekvente i vårt forsvar for folkeretten og vår motstand mot disse angrepskrigene.

Så vil jeg bare si til Åsmund Aukrust fra Arbeiderpartiet at det er både litt uredelig og useriøst å hevde at Rødt har sagt at Putin har litt rett. Vi har entydig fordømt Russlands brutale angrep på Ukraina. Vi fremmet, som alle andre, et ensidig krav om at aggresjonen må opphøre, og vi er ikke blitt noe mildere i kritikken av dette autoritære regimet i Russland og oligarkene rundt det regimet etter at krigen brøt ut gjennom Russlands angrep på Ukraina. Vi har også etterlyst kraftigere og tydeligere sanksjoner mot nettopp de oligarkene som både tjener seg søkkrike på det autoritære regimet i Russland og samtidig finansierer krigsmaskineriet til Putin.

Det er for oss helt uforståelig at ikke regjeringen kan sørge for å rette opp i «feila fra i går» fra den borgerlige regjeringen og gjøre det enklere å finne ut av om russiske oligarker tjener seg søkkrike på investeringer i selskaper i Norge. Det burde være en smal sak for Arbeiderpartiet og Senterpartiet å sette en strek over den tabben som Fremskrittspartiet og Høyre med følge gjorde for et par år siden, hvor de satte en grense på 25 pst. for å kunne få innsyn i det reelle eierskapet bak selskapene. Disse oligarkene må sanksjoneres. Vi må finne ut hvem som eier hva, og da er det et minstemål at regjeringen nå tar grep og følger opp for å kunne straffe dem også økonomisk.

Det er ingen tvil om hva som er Rødts syn i denne saken. Det er klargjort i flere runder. Det som kanskje er litt vanskelig å begripe for enkelte, er vel at det er mulig å både være knallhardt imot Russlands imperialistiske overfallskrig mot Ukraina og også være imot andre lands angrepskrig på land i Afrika og Asia. To tanker i hodet på en gang er fullt mulig.