Presidenten: Etter
ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter
til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Maria Aasen-Svensrud (A) [11:49:34 ] (ordfører for saken):
Komiteen har hatt til behandling et forslag fra Fremskrittspartiet
om å endre straffeloven § 44 slik at det tas inn en unntaksbestemmelse
som gir domstolene adgang til å innskrenke den domfeltes rett til
å begjære seg prøveløslatt hvert år, i tilfeller der det er lave utsikter
til forbedring hos den domfelte.
Forvaring er en
tidsubestemt straff for spesielt farlige, tilregnelige lovbrytere.
Hovedformålet er å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet
fra domfeltes side, og det kan bare idømmes når ordinær fengselsstraff ikke
vil være tilstrekkelig til å ivareta samfunnsvernet. Forvaring kan
forlenges så lenge det foreligger en nærliggende fare for at den
domfelte vil begå nye alvorlige lovbrudd. Den forvaringsdømte kan
derfor i prinsippet holdes frihetsberøvet livet ut.
Den domfelte kan
søke om prøveløslatelse etter utløpet av eventuelt fastsatt minstetid
allerede ett år etter rettskraftig dom. Det som ligger til grunn
når en slik begjæring vurderes, er om det foreligger fare for gjentakelse
som vil være en trussel mot andres liv, helse og frihet. Det er
denne retten forslagsstillerne mener må endres ved at det innføres
en unntaksbestemmelse som gir adgang til å innskrenke den domfeltes
rett til å begjære seg prøveløslatt i visse saker. Dette gjelder
de sakene der det er en forhøyet gjentakelsesfare for alvorlige
lovbrudd.
Det at forvaringsstraffen
er tidsubestemt, betyr at det er en sterk inngripen i den domfeltes
frihet, og at det dermed av hensyn til domfeltes rettssikkerhet
er nødvendig å sikre jevnlig rettslig prøving av om forvaringsvilkårene
fortsatt er oppfylt.
Straffelovens
regler om forvaring har blitt strammet inn i nyere tid. I 2015 ble
det foretatt endringer i reglene om minstetid og tidsramme ved forvaring.
Maksimal minstetid ved forvaring ble forlenget fra 10 år til 14 år
i tilfeller hvor retten fastsetter en tidsramme for forvaringen
på over 15 år, og fra 15 til 20 år der det er fastsatt en tidsramme
som overstiger 21 år. Videre ble maksimal tidsramme for forvaring
utvidet til 30 år for lovbrudd som har en strafferamme på fengsel
i inntil 30 år.
Det er et flertall
i justiskomiteen som viser forståelse for forslaget fra Fremskrittspartiet.
Statsråden opplyser også om at spørsmålet bør vurderes, men at det
må gjøres grundig lovforarbeid for å hindre utilsiktede konsekvenser
dersom man ønsker å legge opp til slike endringer som representantforslaget
legger opp til. Dette hensynet til at slike endringer ikke kan gjennomføres uten
et grundig forarbeid hvor høringsinstituttet er flittig brukt, er
også en av grunnene til at det nå er flertall i komiteen for å si
nei til representantforslaget fra Fremskrittspartiet.
Per-Willy Amundsen (FrP) [11:52:46 ] (komiteens leder): Som
saksordføreren påpeker, uttrykkes det fra øvrige partier en forståelse
for Fremskrittspartiets forslag og en forståelse for de begrunnelsene
som Fremskrittspartiet gir i vårt representantforslag. Vel, det
er greit med forståelse, men av og til er det også nødvendig å handle,
og det er det Fremskrittspartiet søker å få til i dag, som vi dessverre
ikke får med oss noen av de andre partiene på.
Når det gjelder
de forhold som oppstilles som begrunnelse for at man ikke ønsker
å lovfeste dette i dag – noen viser til utredninger, og at man kan
komme tilbake til saken – henviser man eksempelvis, som saksordføreren
var inne på, til at det kan få uforutsette virkninger. Jeg har all
forståelse og stor respekt for nettopp det, at man i noen tilfeller
kan gjøre lovendringer som får utilsiktede virkninger. Men noen
saker er såpass enkle, noen saker er såpass lette å forholde seg
til, at det er ansett som helt usannsynlig. Så også i dette tilfellet.
Dette er åpenbart en sak hvor en endring ikke kan gi uforutsette
virkninger, for i ordlyden i forslaget til endring av fjerde ledd
i § 44 står det altså slik:
«Ved særlig stor gjentagelsesfare
for alvorlige lovbrudd (...), kan retten beslutte at ny slik sak
ikke kan begjæres før det har gått inntil 3 år.»
I noen tilfeller,
i noen særlige tilfeller, er det altså ikke ett år, men tre år.
Det er en relativt mild endring. I Fremskrittspartiets primærpolitikk
ønsker vi å gå betydelig lenger. Og det er altså ikke sånn at andre
land er ukjent med at man har strengere bestemmelser, så dette kunne
enkelt og greit vært løst.
Jeg har ikke noe
ønske om å få dette til å handle om enkeltsaker, men det finnes
eksempler på saker som – helt unødvendig, etter mitt skjønn – skaper
masse oppstyr, masse debatt og masse mediedekning som er helt unødvendig,
for vi vet alle hva resultatet kommer til å være. Noen personer
er så farlige at man på ingen måte har behov for å vurdere årlig
om denne personen skal slippe ut fra forvaring. Og i de tilfellene
bør det være naturlig at man i hvert fall har et rom og en mulighet
for å begrense muligheten til å søke seg ut.
Det er det dette
forslaget handler om. Det er altså rettssikkert og godt – det er
for så vidt en tidligere riksadvokat som har kommet opp med denne
ordlyden – og det burde vært helt uproblematisk å gjøre denne endringen
i Stortinget i dag, istedenfor å gjøre dette til et spørsmål om
prosess.
For jeg tror dessverre
vi kommer til å se, også i tiden som kommer, eksempler på enkeltsaker
som får veldig mye oppmerksomhet i media, egentlig helt unødvendig.
Det har også en ressursmessig side, og det kan være saker – og enkeltpersoner
– som har gjort så alvorlig kriminalitet at bare deres blotte tilstedeværelse
i det offentlige mediebildet bidrar til, ikke minst, å ha en innvirkning
på deres offer. Det synes jeg vi skal verne dem fra, all den tid
det er helt unødvendig at man i disse ekstreme tilfellene skal legge
til rette for at man kan bruke og benytte seg av et sånt årlig forsøk
på å komme seg ut.
Jeg tar opp Fremskrittspartiets
forslag og håper fremdeles at det får støtte fra andre enn kun oss.
Presidenten: Representanten
Per-Willy Amundsen har tatt opp forslaget han refererte til.
Sveinung Stensland (H) [11:58:02 ] : I denne saken har vi ikke
bare forståelse for forslagsstillerne, vi er nesten helt enig med
forslagsstillerne. Vi har sågar formulert et forslag som jeg vil
oppfordre alle til å stemme for, som går veldig langt i retning
av det som er representantforslaget, så herved tar jeg det opp.
Grunnen til at
vi ikke stemmer for forslaget fra Fremskrittspartiet, er at det
å forandre straffeloven uten en prosess, uten en høringsrunde, mener
vi er uheldig. Vi brukte den samme begrunnelsen for ikke å fjerne
fire bokstaver fra en annen paragraf for litt siden.
Jeg trenger ikke
argumentere mer; jeg er helt enig med komitélederen i argumentasjonen
for en slik endring. Det jeg er mer nysgjerrig på etter å ha hørt
saksordføreren, er hva regjeringen har tenkt å gjøre for å se på dette,
for i merknadene er en veldig tydelig på at dette kanskje er en
god idé. Jeg mener at det er det, og at det er en god rettssikkerhet
rundt det. Jeg er helt sikker på at en også kunne ha spart både
ressurser og mye støy ved å gjøre en slik endring, og retten skal
jo i ethvert tilfelle ta stilling til om en skal frata noen retten
til å prøve saken hvert år.
Så jeg er spent
på å høre hva justisministeren har å si til det.
Presidenten: Representanten
Sveinung Stensland har tatt opp det forslaget han refererte til.
Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:59:41 ] : Forvaring er en tidsubestemt
straff for spesielt farlige tilregnelige lovbrytere. Formålet er
å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet fra domfeltes
side. Forvaringen kan forlenges så lenge det er nærliggende fare
for nye alvorlige lovbrudd, og den forvaringsdømte kan derfor i prinsippet
holdes frihetsberøvet livet ut.
Når man i praksis
kan holde mennesker i forvaring hele livet, er vi avhengig av sikkerhetsventiler
som sikrer at mennesker som er rehabilitert, kan komme ut igjen til
samfunnet. Det er en enighet i Stortinget om at sikkerhetsventilen
med begjæring av prøveløslatelse, som etter dagens lovverk kan framsettes
ett år etter idømmelse av forvaringsdom uten minstetid eller ett
år etter rettskraftig tidspunkt for forutgående dom om nektelse av
prøveløslatelse, skal være hovedregelen. Fremskrittspartiet har
foreslått at det må på plass en unntaksbestemmelse som gir adgang
til å innskrenke den domfeltes rett til å begjære seg prøveløslatt
i visse saker. Dette gjelder de sakene der det er en forhøyet gjentakelsesfare for
alvorlige lovbrudd.
Det er ikke vanskelig
å ha sympati for et sånt regelverk. At det i noen scenarioer kan
framstå meningsløst med årlig prøving, og at den årlige prøvingen
også kan brukes som en plattform for å spre ideologiske prosjekter
eller synspunkt, er forståelig. Dette forslaget, som bygger på et
forslag fra tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch som et innspill
i diskusjonen rundt at Breivik fikk prøvd sin sak nylig, får ikke
flertall i dag. Vi skal være varsomme med å gjøre lovendringer som
går i kjernen av rettssikkerhetsgarantier, selv når det er vanskelig.
Jeg siterer Tor-Aksel Busch, som etter at innstillingen fra justiskomiteen
kom ut, sa:
«Jeg har stor forståelse for at
man vil ha en ordinær prosess og en bred vurdering av forslaget.
Det er i tråd med god norsk lovgivningstradisjon».
SV er helt enig.
Skal man gjøre endringer, må det foretas en grundig prosess, noe
justisministeren også redegjør for i sitt svarbrev til justiskomiteen.
Man må benytte høringsinstituttet og sørge for grundige lovforarbeider
for å hindre utilsiktede konsekvenser dersom man ønsker å gjøre
sånne endringer som representantforslaget legger opp til. For eksempel
bør det vurderes om vilkåret om særlig stor gjentakelsesfare er
et hensiktsmessig kriterium, og hvordan det skal tolkes og forstås.
Vi stiller oss bak merknadene vi er en del av i komiteen, og forventer
at regjeringen jobber videre med dette.
Emma Georgina Lind (V) [12:02:39 ] : Jeg vil også starte med
å uttrykke full sympati og forståelse for at det kan være belastende
og vondt for fornærmede og etterlatte at visse prøveløslatelser
kommer opp med jevne mellomrom, og at de i utstrakt grad dekkes
av pressen. Enkelte saker er så graverende at de har satt dype spor
i den norske befolkningen, slik at vi alle kjenner på et sterkt
ubehag når den domfelte søker om prøveløslatelse på nytt. Jeg kan
imidlertid ikke få understreket nok at vi må holde fast ved våre
rettsprinsipper også i de tilfellene hvor det kan oppleves ubehagelig. Menneskeverd
og menneskerettigheter er grunnleggende prinsipper i vår rettsstat.
Disse prinsippene er så viktige at de må komme absolutt alle til
gode, også dem som har utført grusomme handlinger.
Jeg finner det
også nødvendig å understreke viktigheten av at det ikke kan lages
lover med utgangspunkt i enkeltsaker. Vi kan ikke endre rettsstatens
spilleregler på bakgrunn av et enkelttilfelle.
Forvaring er den
eneste varianten av tidsubestemt frihetsstraff i norsk rett. Derfor
er det også spesielt viktig at det er klare rettssikkerhetsgarantier
knyttet til straffen. Jo mer inngripende reaksjonen er, desto strengere krav
må stilles til adgangen til å prøve reaksjonen. Venstre mener derfor
at det ikke vil være riktig å innskrenke adgangen til å prøve farlighetsvilkåret
årlig, slik det nå foreslås. Jeg vil i den forbindelse vise til
at straffeloven ble endret så sent som i 2015, slik at terrorhandlinger kan
straffes med inntil 30 års fengsel. Forvaringsdommer kan gis med
en minstetid på 15 år før man kan begjære prøveløslatelse.
Forvaring skal
ivareta samfunnssikkerheten ved å hindre at en gjerningsperson kan
komme ut og begå nye lovbrudd. Forvaringsstraffens viktigste formål
er å beskytte samfunnet mot at lovbrytere begår alvorlig voldskriminalitet
på nytt. Straffelovens vilkår er «nærliggende fare for at lovbryteren
på nytt vil begå et alvorlig lovbrudd». Det er som regel knyttet
stor usikkerhet til disse farlighetsvurderingene, og det er vanskelig
å svare med sikkerhet på hva en person kan forventes å gjøre i framtiden.
Også dette er
et argument for at prøvingen bør tillates årlig. Da kan en domstol
vurdere farevilkåret ved bevisførselen, fra både rettspsykiater
og erfaring fra soning. Reaksjonens varighet må først og fremst
være tilknyttet risikobetraktninger og vurderinger av gjentakelsesfaren.
Jeg vil avslutte
med å understreke at et viktig hensyn bak straff er at den skal
være rehabiliterende. En av kriminalomsorgens oppgaver er å klargjøre
innsatte for livet utenfor fengselet. Dette må gjelde uavhengig
av om noen kan holdes i fengsel resten av livet.
Statsråd Emilie Mehl [12:05:43 ] : Aller først vil jeg uttrykke
forståelse for forslagsstillernes ønske om å gjøre endringer i forvaringsdømtes
rett til å be om prøveløslatelse med ett års intervaller. For fornærmede
og etterlatte kan det utvilsomt oppleves som belastende at en sak
kommer opp, og at man får prøvd spørsmålet så ofte som i dag. Det
kan også framstå som unødvendig ressurskrevende med hyppig rettslig
prøving av prøveløslatelsesbegjæringer som har små utsikter til
å vinne fram. Samtidig er det viktig at vi har med oss og husker på
at forvaring er den strengeste straffen vi har i Norge.
Forvaringsstraffen
er tidsubestemt. Den kan forlenges på ubestemt tid så lenge det
er nærliggende fare for at den domfelte vil begå nye, alvorlige
lovbrudd – altså ikke på ubestemt tid, men man kan risikere at det
i prinsippet varer livet ut. Forvaringsstraffen representerer derfor
et særlig sterkt inngrep i den domfeltes frihet.
Fordi forvaringsstraffen
er tidsubestemt, er det spesielt viktig med mekanismer som sikrer
at domfeltes rettssikkerhet blir ivaretatt på en betryggende måte. Retten
til å få prøvd spørsmålet om prøveløslatelse med jevne mellomrom
er en slik mekanisme. Denne prøvingsretten er av stor betydning
for forvaringsordningens legitimitet. En løpende domstolskontroll
med forvaringsvilkårene er også viktig for å kunne bedømme den innsattes
progresjon under soningen.
Når det er sagt,
mener jeg at det kan være grunn til å vurdere om det bør innføres
et snevert unntak fra retten til å prøve spørsmålet om prøveløslatelse
med ett års intervaller. Som flere har vært inne på, reiser imidlertid
et sånt unntak flere krevende spørsmål, og det er viktig for regjeringen
at eventuelle lovendringer skjer på bakgrunn av et grundig arbeid,
sånn at de kryssende hensynene kan balanseres mot hverandre på en
god måte.
Jeg mener også
at det er riktig av regjeringspartiene ikke å støtte Høyres forslag,
for vi må ikke bare vurdere hvordan et unntak skal utformes, men
vi må også vurdere om det er behov for å gjøre endringer. Det vil
være en del av de vurderingene regjeringen ønsker å gå inn i.
Det er bl.a. behov
for å se nærmere på hva som vil være et hensiktsmessig kriterium
for å avgrense rekkevidden av et eventuelt unntak. Forholdet til
menneskerettighetene må vurderes. Jeg vil også framheve at høringsinstituttet
er av veldig stor betydning når vi skal vurdere sånne komplekse
spørsmål, sånn at alle sider av saken blir tilstrekkelig belyst.
Jeg er glad for at justiskomiteens flertall deler mitt syn på betydningen
av en solid lovgivningsprosess i denne saken. Departementet vil begynne
på et arbeid med å vurdere spørsmålet.
Presidenten: De
talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Per-Willy Amundsen (FrP) [12:09:18 ] : Jeg vil egentlig bare
klargjøre at Fremskrittspartiet i forbindelse med voteringen i saken
subsidiært kommer til å støtte forslaget fra Høyre. Det er kun logisk.
Så merker jeg
meg at statsråden uttrykker at man først og fremst må vurdere om
behovet er til stede. Da er det plutselig en litt annen beskrivelse
av situasjonen enn det jeg oppfattet at saksordføreren la til grunn:
at det var forståelse for forslaget. Da er vel ikke nødvendigvis
den forståelsen like stor i begge regjeringspartier.
Men som sagt:
Vi vil subsidiært støtte forslaget fra Høyre.
Statsråd Emilie Mehl [12:10:30 ] : Den forståelsen er ikke
noe mindre selv om regjeringspartiene mener at vi gjør riktig i
å ha en bred og grundig tilnærming til spørsmålet, noe jeg mener
naturlig også innebærer å vurdere om det er hensiktsmessig å gjøre
lovendringer, og så eventuelt hvordan de skal utformes. Så vi utelukker
ingenting i det videre arbeidet, men det er viktig for å få opplyst
saken og lagt fram et eventuelt lovforslag på god bakgrunn at vi
også tar en vurdering av det.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
Votering, se voteringskapittel