Stortinget - Møte tirsdag den 17. januar 2023 *

Dato: 17.01.2023
President: Svein Harberg

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 2 [10:35:57]

Redegjørelse av utenriksministeren om Norges medlemskap i FNs Sikkerhetsråd 2022

Talere

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Vi har nettopp lagt bak oss vår femte periode som medlem av FNs sikkerhetsråd. Jeg er veldig glad for å få komme hit og snakke om det, og kanskje også få en kritisk debatt, for det er nok av kritikk som kan fremmes om hvordan Sikkerhetsrådet fungerer.

Å sitte i Sikkerhetsrådet handler om å forholde seg til verdens realiteter uansett hvordan verden er. Vår oppgave har vært å forsøke å gjøre noe med det, klare å etablere noen rammer for hvordan stater opptrer overfor hverandre, og hvordan stater og det internasjonale samfunn forholder seg til de rettigheter alle enkeltmennesker i verden har.

Norges første periode i Sikkerhetsrådet var årene 1949–1950. Det var preget av Koreakrigen. Så var vi igjen medlem i 1963–1964,1979–1980 og 200l–2002. Det var 9/11 med påfølgende diskusjoner om terror og opptakten til krigen i Irak som preget den siste perioden.

I alle disse fem periodene har vi måttet håndtere uforutsette kriser og konflikter. Vi har vært tett på historiske begivenheter. Situasjonen og grunnlaget for samarbeid i Sikkerhetsrådet har likevel neppe vært mer krevende og spent enn det vi har erfart denne gangen. Norges femte periode som sikkerhetsrådsmedlem har vært preget av en serie med konflikter, som kuppet i Myanmar, krigen i Etiopia og Talibans maktovertakelse i Afghanistan. Men det er selvsagt Russlands brutale angrepskrig i Ukraina fra 24. februar i fjor som har dominert det siste året. Denne krigen representerer, som vi har vært inne på mange ganger i denne salen, et sikkerhetspolitisk tidsskille, som selvfølgelig har preget arbeidet i Sikkerhetsrådet.

Det internasjonale samarbeidsklimaet har blitt hardere og mer polarisert. Samtidig er demokratiet under press mange steder. Et mindretall av verdens befolkning lever i dag i demokratier. Antall autoritære, illiberale regimer vokser. Men når verden blir mer uforutsigbar og spent, når verden blir vanskeligere, blir Sikkerhetsrådet desto viktigere, både som møteplass og som beslutningsorgan. Selv om det har blitt vanskeligere å fatte vedtak, har denne møteplassen en veldig viktig verdi. Verden blir ikke bedre om vi møtes mindre og snakker mindre.

I boka «Lille land, hva nå?» fra 1982 skrev tidligere utenriksminister Knut Frydenlund at gjennom arbeidet for et mer ordnet verdenssamfunn kan et lite land som vårt best ivareta sine nasjonale interesser. Dette arbeidet vil også være vårt beste bidrag til en bedre verden. En bedre organisert verden betyr ikke automatisk en sikrere og mer rettferdig verden, men det er en forutsetning, skrev Frydenlund. Sånn er det fortsatt, 50 år etter at han ble utenriksminister.

I min redegjørelse 5. januar i fjor sa jeg at vi er medlem av Sikkerhetsrådet for å styrke våre interesser, og at respekt for internasjonale avtaler og et sterkt FN er avgjørende for Norges sikkerhet og norske interesser. Folkeretten er uomtvistelig definert som en norsk interesse. Som et lite land er vi avhengig av at det finnes regler for hvordan stater opptrer, og at det ikke er den sterkestes rett som råder. Folkeretten skapes bl.a. gjennom bindende vedtak fattet av Sikkerhetsrådet.

Norges to år i FNs Sikkerhetsråd har vært arbeidsintensive og ressurskrevende, men arbeidet har ikke gått på bekostning av andre utenrikspolitiske prioriteringer. Vi har heller ikke opplevd krysspress mellom stormaktene, som noen advarte oss mot før vi gikk inn i Sikkerhetsrådet – snarere tvert imot. Vi har tidvis også utfordret stormaktene. Norge har både brukt Sikkerhetsrådet som en arena for å fremme tydelig og prinsippfast norsk politikk, og vi har bidratt som problemløser for å ivareta Sikkerhetsrådet som beslutningsorgan, og det i en svært spent situasjon.

Under medlemskapet har Norge vært med på å framforhandle 111 sikkerhetsrådsresolusjoner. Flere av disse har vi selv tatt initiativ til, og vi har også ledet en del av dem, som f.eks. resolusjonen om maritim sikkerhet og forebygging av piratvirksomhet i Guineabukta, et av verdens farligste farvann. Den ble vedtatt enstemmig etter flere måneder med forhandlinger.

Regionalt samarbeid og næringsutvikling i Vest-Afrika har blitt styrket, og de tre siste årene har antall piratangrep i denne regionen blitt halvert. Resolusjonen kan bidra til at den positive utviklingen fortsetter. Sikkerhet på verdenshavene er en kjerneinteresse for sjøfartsnasjonen Norge. Resolusjonen, den første i sitt slag på ti år, tok vi initiativ til sammen med Ghana. Forhandlingene var blant de mest krevende vi opplevde i vår periode. Særlig Kina hadde innvendinger. De ønsket ikke en referanse til FNs havrettskonvensjon, som er det grunnleggende rammeverket for all aktivitet til havs. Det var imidlertid avgjørende for oss. Tett samarbeid med Ghana og andre afrikanske land var veldig viktig for at vi til slutt lyktes.

Andre vedtak har blitt styrket som følge av en veldig systematisk norsk innsats på områder som har hatt betydning for oss, som kvinner, fred og sikkerhet, beskyttelse av sivile, inkludert barn, og klima, fred og sikkerhet.

I flere vedtak har Norge bidratt til å gjøre FNs sanksjonsregimer mer målrettede. Vi bidro til at Sikkerhetsrådet i desember 2022 vedtok at FNs sanksjonsregimer ikke skal begrense muligheten til å gi humanitære hjelpeorganisasjoner adgang der folk lider. Det bidrar til at FN-sanksjoner ikke får utilsiktede negative konsekvenser. Dette var etterspurt av og har veldig stor betydning for både norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner.

Noen av vedtakene i Sikkerhetsrådet hadde aldri funnet sted uten Norge, bl.a. resolusjonen om beskyttelse av utdanning i konflikter. Det var en helt ny form for resolusjon som vi la fram sammen med Niger. Vedtaket fordømmer angrep mot skoler og utdanningsinstitusjoner. Det understreker de folkerettslige forpliktelsene som parter i en væpnet konflikt har for å beskytte skoler. Videre oppfordres det til konkrete og praktiske tiltak for å hindre angrep mot eller militær bruk av skoler. Resolusjonen slår fast at alle barn har rett til utdanning, også når det er krig. For å kunne bygge opp igjen et samfunn etter en konflikt er det helt avgjørende at vi sikrer muligheten til utdanning mens konflikten pågår.

Sikkerhetsrådssalen var en gave fra Norge til FN i 1952, men i våre fem første måneder i Sikkerhetsrådet ble salen knapt nok benyttet. På grunn av pandemien foregikk de fleste møtene via skjerm. Diplomatiet lider når møteplassene forsvinner, og forhandlingene blir vanskeligere. Men da vi trådte inn i januar 2021, hadde rådet i nesten ett år tilpasset seg den nye arbeidsformen. Det viste seg å være i stand til å ivareta sine oppgaver også uten fysiske møteplasser. Noen fordeler var det også. Digitale møter ga flere muligheter for utenriksministre til å delta, og komiteens leder, representanten Eriksen Søreide, deltok i mange møter i Sikkerhetsrådet i sin tid som utenriksminister, nettopp fordi møtene var digitale. Det samme gjelder de møtene jeg selv har deltatt på, så vi har deltatt på veldig mange møter. Det har vært møter om Israel/Palestina, Syria, klima og sikkerhet, covid, Colombia og Afghanistan, for å nevne noen. Jeg vil takke komiteens leder Eriksen Søreide for den innsatsen hun gjorde for å få Norge valgt, og for perioden hun var utenriksminister da vi satt i Sikkerhetsrådet.

Sikkerhetsrådets vilje til samarbeid og evne til å fatte enstemmige beslutninger preget på mange måter 2021, men i enkelte tilfeller skulle vi gjerne sett en langt tydeligere reaksjon fra Sikkerhetsrådet. Konflikten i Etiopia, som startet før vi ble medlem, er ett eksempel, og situasjonen i Myanmar, som startet etter at militærjuntaen tok makta ved et kupp 1. februar 202I, et annet. I begge tilfeller arbeidet vi for at Sikkerhetsrådet skulle spille en tydeligere rolle. I desember 2022 bidro vi til at den første sikkerhetsrådsresolusjonen noensinne om konflikten i Myanmar endelig ble vedtatt – altså etter kuppet. Vi hadde ønsket oss enda sterkere fordømmelse og tydeligere forpliktelser for kuppmakerne, men resolusjonen var likevel viktig. Den sendte et tydelig signal til militærjuntaen om å løslate politiske fanger og stanse alle voldshandlinger.

Konfliktene i Etiopia og Myanmar har vært krevende å behandle. I begge tilfeller har Sikkerhetsrådets respons vært for svak og har også kommet for sent. Sikkerhetsrådet spilte riktig nok en rolle da Den afrikanske union mot slutten av 2022 lyktes med å fremforhandle en fredsavtale for Tigray i Etiopia. I Myanmar er situasjonen fortsatt svært dyster.

Den 3l. januar 2022, den siste dagen under vår ledelse av Sikkerhetsrådet, innkalte vi til ekstraordinært hastemøte om Russlands troppeoppbygging ved Ukrainas grenser. Møteintensiteten fortsatte gjennom februar. Sikkerhetsrådet var samlet da de første meldingene om det russiske angrepet tikket inn. Det var da blitt morgen den 24. februar i Europa. Vår FN-ambassadør Mona Juul satt like ved siden av sin russiske kollega rundt det hesteskoformede bordet. Hun var den første som fordømte angrepet den kvelden – for åpne kameraer. Ukrainas FN-ambassadør var også til stede og var tydelig på at Russland hadde erklært krig, og at det var Sikkerhetsrådets ansvar å få Russland til å stanse krigen. Men alle visste at Russland som fast medlem og vetomakt ville blokkere ethvert initiativ for å fordømme eller stanse angrepskrigen. Det gjorde de også to dager senere, da Norge sammen med en gruppe nærstående land hadde lagt fram et resolusjonsutkast som fordømte krigen.

Sikkerhetsrådets handlingsrom begrenses åpenbart når et av de faste medlemmene har startet en krig. Dets mandat er å ivareta internasjonal fred og sikkerhet; det er derfor Sikkerhetsrådet ble etablert. Nå befant vi oss i en situasjon hvor russisk veto blokkerte Sikkerhetsrådet i å utøve det som er Sikkerhetsrådets soleklare mandat.

I denne situasjonen har Norge arbeidet langs to hovedspor: For det første har vi utnyttet de verktøy Sikkerhetsrådet faktisk besitter, som aktiv bruk av sikkerhetsrådsmøter, hvor Russland kunne konfronteres direkte. Dette var møter hvor også Ukraina kunne delta, møter hvor det ble gitt upartiske orienteringer fra FNs sekretariat, sivilsamfunn og andre.

Til nå har Sikkerhetsrådet avholdt nesten 50 møter om krigen i Ukraina. De fleste av disse har blitt initiert av vestlige land. Disse møtene har hatt politisk betydning. De har bidratt til å opprettholde presset på Russland. De har bidratt til at rådsmedlemmene må ta tydelig stilling. De har også vært en viktig arena for Ukraina til å konfrontere og avvise russisk krigspropaganda for åpen scene. Når rådet var handlingslammet, bidro vi til at generalforsamlingen tok grep. Vi spilte en sentral rolle for å sikre et flertall for å overføre saken fra Sikkerhetsrådet til hastebehandling i FNs generalforsamling. Det var første gang på førti år at dette ble gjort. Selv om generalforsamlingen ikke kunne fatte bindende vedtak på samme måte som Sikkerhetsrådet, hadde den massive fordømmelsen stor betydning. De påfølgende tre voteringene i FNs generalforsamling, mellom mars og oktober, viste med all tydelighet hvor alene og isolert Russland stod. Kun fire land støttet Russland.

I hvert av disse tre vedtakene i Generalforsamlingen har mer enn 140 av FNs medlemsland fordømt krigen. Den russiske krigspropagandaen har ikke gitt dem nye venner.

Det andre hovedsporet var å hindre at Russlands brutale angrepskrig førte til total handlingslammelse for Sikkerhetsrådet. De skjerpede frontene som følge av krigen økte risikoen for at Sikkerhetsrådet kunne bli satt ut av spill også i andre konfliktsituasjoner. Selv om behandlingen av andre saker er blitt mer krevende og komplisert, har vi – og andre rådsmedlemmer – hindret at Sikkerhetsrådet har blitt paralysert. Beslutningsevnen er ivaretatt til tross for flere vetoer og færre enstemmige vedtak.

Et vedtak i FNs sikkerhetsråd er ikke en symbolsk uttalelse uten praktisk betydning. Flere av resolusjonene Norge har vært ansvarlig for å framforhandle, har hatt direkte konsekvenser for mennesker i nød. I Sikkerhetsrådet har Norge hatt ansvar for å følge opp den humanitære situasjonen i Syria og situasjonen i Afghanistan. Som resultat av sikkerhetsrådsmandatet for grensekryssende bistand – framforhandlet av Norge og Irland – har nesten tre millioner syrere i Nordvest-Syria fått tilgang til livsnødvendig nødhjelp via Tyrkia. Det er FN som administrerer og kontrollerer denne humanitære bistanden på den tyrkisk-syriske grensen og legger til rette for at nødhjelpen når fram til befolkningen i Nordvest-Syria.

Helt på tampen av vår periode, i romjula, bidro vi til at dette mandatet ble forlenget med nok et halvår. Det var tredje gang Norge og Irland loset i havn disse forhandlingene, og de var svært krevende.

Ansvaret for å følge opp situasjonen i Afghanistan ble langt vanskeligere etter at Taliban overtok makten i august 2021. Vårt mål var å holde Sikkerhetsrådet mest mulig samlet fordi et splittet sikkerhetsråd ville være til Talibans fordel. Flere sentrale Taliban-ledere er underlagt sanksjoner av Sikkerhetsrådet. Foreløpig har ingen av landene i Sikkerhetsrådet anerkjent Taliban. Det var derfor en milepæl da Norge etter noen svært krevende runder lyktes med å framforhandle et nytt mandat for FNs politiske oppdrag i Afghanistan. Det var i mars 2022, bare noen uker etter Russlands invasjon av Ukraina. Resolusjonen – altså mandatet – ble vedtatt nesten enstemmig. Kun Russland var avstående. Det var en diplomatisk seier. I det nye mandatet sikret vi at FN kunne overvåke og rapportere om menneskerettigheter, særlig da kvinners rettigheter. I tillegg gis FN fullmakt til å tilrettelegge for humanitær bistand og for en inkluderende politisk dialog i Afghanistan.

Norge har også tatt initiativ til og framforhandlet til sammen 20 uttalelser om Afghanistan fra et samlet sikkerhetsråd. Det inkluderer uttalelser om jenters rett til skolegang og kvinners deltakelse i samfunnet. Helt på tampen av vår sikkerhetsrådsperiode sikret vi en samlet reaksjon mot Talibans ytterligere innstramminger av kvinners rettigheter. I tillegg har Norge i hele perioden gitt afghanske kvinner mulighet til å orientere Sikkerhetsrådet og også gi anbefalinger.

Utover Syria og Afghanistan har Norge spilt en sentral rolle i behandlingen av den israelsk-palestinske konflikten. Sikkerhetsrådet lykkes sjelden med å finne felles posisjoner i denne konflikten fordi medlemmene har ulikt syn på hva Sikkerhetsrådets rolle bør være. Vi lyktes imidlertid med å få enighet om to uttalelser på initiativ fra Norge. Vi tok også initiativ til hastemøter om denne konflikten, særlig i 2021 under den militære opptrappingen i og rundt Gaza, sammen med Kina og Tunisia. Under vår ledelse av Sikkerhetsrådet i januar 2022 ledet jeg også et møte om den israelsk-palestinske konflikten.

Norge er tydelig på at den nåværende situasjonen er uakseptabel. Israel kan ikke fortsette med å okkupere palestinernes land. Det strider mot folkeretten. Derfor reagerer vi fra norsk side. Jeg vil i den forbindelse nevne at vi sammen med flere land støtter en resolusjon i FNs generalforsamling hvor vi uttrykker bekymring om Israels nye straffetiltak. Det kommer nå de nærmeste dagene, og Norge vil holde et innlegg i Sikkerhetsrådet hvor vi tar opp dette, selv om vi ikke er fast medlem lenger.

Det palestinske lederskapet må også styrke legitimiteten hos egen befolkning. Per i dag er det ingen forhandlinger mellom partene. Den unge generasjonen mister etter hvert håp om en fredelig løsning når det ikke er vilje til forhandlinger.

Norges over 800 innlegg i Sikkerhetsrådet i løpet av vårt medlemskap kjennetegnes av to ting: Vi har vært tydelige, og vi har vært prinsipielle. De andre medlemmene har ikke vært i tvil om hvor Norge står. Dette gjelder ikke minst i spørsmål om folkeretten, men også innenfor våre prioriterte temaer: politisk deltakelse og beskyttelse av kvinner, beskyttelse av sivile, særlig barn, og vårt systematiske arbeid for å styrke koblingen mellom klimaendringer, fred og sikkerhet. Dette gjelder i alt av rådets løpende arbeid, vedtak og uttalelser.

Norge har også arbeidet for å styrke Sikkerhetsrådets åpenhet, bl.a. gjennom å invitere representanter fra sivilsamfunnet til å orientere rådet, som kvinnelige fredsbyggere og menneskerettighetsforsvarere. Vi bidro også til å styrke kvinners deltakelse i de ulike møtene i Sikkerhetsrådet. Den måneden vi ledet Sikkerhetsrådet, var halvparten av de som innledet i de åpne rådsmøtene, kvinner.

For å finne løsninger på konflikter er det viktig at kvinner deltar i politikken, men flere steder møter kvinner trusler og represalier dersom de engasjerer seg i politikk. Det er selvsagt helt uakseptabelt. Derfor har det å forebygge slike trusler og represalier vært viktig for Norge. Under vår ledelse av Sikkerhetsrådet diskuterte vi for første gang denne problemstillingen. Kvinners politiske deltakelse har bl.a. hatt betydning for å overvåke fredsavtalen i Mali, for grunnlovsprosessen i Sør-Sudan, for sikkerhetssektorreform i Somalia og for kvinners arbeid med menneskerettigheter i Afghanistan.

Norges toårige lederverv av arbeidsgruppa for barn og væpnet konflikt har skapt resultater. Det har også vært krevende, men vi har lyktes med å framforhandle noen konkrete anbefalinger til åtte lands myndigheter –åtte land som er i en konflikt – som med dette har mottatt sterke anbefalinger om å forebygge og gi en respons på grove brudd på barns rettigheter.

Sammenhengen mellom klimaendringer og konflikt har blitt stadig tydeligere. Selv om klimaendringer i seg selv sjelden er direkte utløsende for krig og konflikt, er klimaendringer ofte én av flere årsaker til at en konflikt oppstår. Mangel på mat, vann og arbeidsplasser gjør at den sosiale og økonomiske usikkerheten blir større, og kampen om naturressurser som vann og dyrkbar jord øker, samtidig som tilliten til myndigheter og mennesker kan bli svekket. Veien til vold og væpnet konflikt blir kortere. Grobunnen for voldelige ekstremist- og opprørsgrupper øker.

Norge har vært en pådriver for at Sikkerhetsrådet anerkjenner sammenhengen mellom klimaendringer og konflikt. Vi har arbeidet for å forankre denne koblingen i vedtak og uttalelser fra rådet. Mye av arbeidet er gjort i det stille, i tett samarbeid med afrikanske land. Norge har også bidratt til å styrke det faglige grunnlaget for rådets arbeid med klima, fred og sikkerhet, bl.a. gjennom vårt lederskap av den uformelle ekspertgruppa for klima og sikkerhet, sammen med Kenya, og gjennom en betydelig forskningsinnsats fra norske NUPI og svenske SIPRI. Vi har også fokusert på hvordan styrket klimasamarbeid kan bidra til fredsbygging.

Sikkerhetsrådets første tematiske resolusjon om klima og sikkerhet ble blokkert av Russlands veto i 2021, og fire medlemmer av rådet uttrykte betydelig motstand. Likevel har vi gjort framskritt og oppnådd resultater ved å få nye forpliktelser om klima og sikkerhet inn i flere av mandatene for FNs fredsbevarende operasjoner og politiske oppdrag.

Vårt arbeid og diplomati i Sikkerhetsrådet har hatt noen kjennetegn. For det første har vi snakket med alle rådsmedlemmer – også Russland, i saker som ikke gjelder krigen i Ukraina. Det har vært nødvendig for å komme fram til vedtak. Flere ganger har det hatt konkret betydning for mennesker i konfliktområder, som f.eks. i Syria. Vi har samarbeidet med alle de regionale gruppene i Sikkerhetsrådet – først og fremst med våre allierte og nærstående, men i flere saker har vi søkt samarbeid på tvers av etablerte regionale blokker for å sikre bredest mulig støtte.

En sikkerhetsrådsresolusjon krever minst ni stemmer og ingen veto for å bli vedtatt. I Sikkerhetsrådet er det alltid tre afrikanske land, og de spiller en avgjørende rolle for de afrikanske konfliktene. Disse konfliktene dominerer også Sikkerhetsrådets dagsorden. Vårt samarbeid med Niger om resolusjonen om beskyttelse av utdanning og med Ghana om maritim sikkerhet var helt avgjørende for å få dette vedtatt.

I vårt arbeid med å styrke forebyggende diplomati har Mexico vært en sentral partner. Sammen med dem lyktes vi med å framforhandle et vedtak om støtte til FNs generalsekretær. Det gjaldt hans fredsbestrebelser og innsats for å få på plass en avtale om å eksportere korn ut fra de ukrainske havnene. Denne uttalelsen er for øvrig fortsatt det eneste substansvedtaket av Sikkerhetsrådet knyttet til Russlands krig i Ukraina.

I Sikkerhetsrådet er det ti valgte medlemmer. Norge har vært en sterk pådriver for å styrke samarbeidet mellom disse. Betydningen av dette økte etter at Russland startet krigen i Ukraina. Da ble samarbeidet mellom de fem faste medlemmene betydelig svekket. Samholdet mellom de valgte medlemmene kommer ikke av seg selv. Det er land med ofte ulike interesser. Men i enkelte situasjoner – i fastlåste saker – har dette samholdet vært avgjørende for at vi kunne få gjennomslag.

Det andre kjennetegnet på vårt sikkerhetsrådsdiplomati har vært at Norge er gjenkjennelig, og det er vi også tjent med. Under valgkampanjen sa vi at folkeretten skulle være bunnplanken for vårt medlemskap. Det har den også vært. Vår prinsippfasthet har vært en styrke i krevende situasjoner, f.eks. overfor USA om den israelsk-palestinske konflikten, overfor Kina om FNs havrettskonvensjon og overfor Russland om humanitær tilgang til Syria. Vi har fått gjennomslag uten å gå på akkord med våre egne prinsipper.

Det å være prinsippfast og tydelig har også kommet til nytte i Norges arbeid med å lede flere av Sikkerhetsrådets underliggende organer, som f.eks. sanksjonskomiteene mot Nord-Korea, Al Qaida og ISIL. Der la vi særlig vekt på rettssikkerhetsgarantier, menneskerettigheter, sivilsamfunnets rolle og å hindre negative humanitære konsekvenser som følge av sanksjonene. Særlig arbeidet i sanksjonskomiteen for Nord-Korea har vært preget av betydelig polarisering.

Et tredje kjennetegn er erfaring, nettverk og kompetanse, bl.a. fra vårt freds- og forsoningsarbeid. Det har gitt oss tyngde og større gjennomslag. Norge har brakt inn parter i konflikter – og noen ganger representanter fra sivilsamfunnet – til en rekke uformelle møter for rådets medlemmer, f.eks. knyttet til konfliktene i Colombia, Myanmar og Afghanistan. Slike møter har bidratt til å styrke Norges renommé som freds- og forsoningsaktør.

Vi trakk også fordel av vårt diplomatiske nettverk da vi arrangerte en uformell samling for Sikkerhetsrådets ambassadører og FNs generalsekretær etter modell fra Oslo Forum, hvor vi diskuterte forebyggende diplomati. Både fredsmeklere og representanter fra parter i enkelte konflikter deltok i diskusjonen. Vi har også tjent godt på å ha løpende kontakt med både sivilsamfunn og forskningsmiljøer i Norge. De har bidratt med konstruktive innspill gjennom hele perioden. Her vil jeg spesielt trekke fram den nære dialogen som vi har hatt med NUPI og PRIO.

Når vi ser tilbake på våre to år i Sikkerhetsrådet, er det lett å bare se de mørke skyene. Ja, det har vært krevende, men som regel er det likevel sånn at situasjonen kunne vært verre og ville vært verre uten FNs sikkerhetsråd. Det er samtidig viktig å minne om at selv i situasjoner der Sikkerhetsrådet lykkes med å respondere på en konflikt, vil det alltid være partene i en konflikt som sitter med nøkkelen til fred. Vårt utgangspunkt har vært å arbeide for politiske og diplomatiske løsninger som er bedre enn alternativene.

Vår langvarige støtte til internasjonalt samarbeid og den verdensorden som vi har nytt godt av i over 75 år, skal videreføres. Vi har fått flere, ikke færre, venner ved å sitte i Sikkerhetsrådet. Vi har vist at det er mulig for et valgt medlem av Sikkerhetsrådet å bidra til å ivareta internasjonal fred og sikkerhet også i svært krevende tider.

Da utenriksminister Knut Frydenlund besøkte Kina i 1978, ble han spurt av den kinesiske utenriksministeren hvordan Norge som et lite land vurderte forholdet til stormaktene. Frydenlund svarte ved å vise til fortellingen om Gulliver og lilleputtfolket. Lilleputtfolket bandt Gulliver til jorda med mange små bånd. På samme måte er oppgaven for de mindre landene å binde stormaktene til et internasjonalt regelverk gjennom utallige bånd, sa Frydenlund til sin kinesiske kollega.

En av Norges viktigste oppgaver er å bidra til at disse båndene ikke slites ned, ikke ryker, og det har vi bidratt til gjennom vårt medlemskap i Sikkerhetsrådet. Alternativet til FNs sikkerhetsråd, internasjonalt samarbeid og felles løsninger er at makta rår, at stormaktene kan gjøre som de vil, slik Russland nå forsøker å gjøre i Ukraina.

Sikkerhetsrådsmedlemskapet har ikke, slik enkelte advarte mot på forhånd, bidratt til å begrense Norges utenrikspolitiske handlingsrom, snarere tvert imot. Våre to år i Sikkerhetsrådet har styrket vår rolle som en tydelig, men løsningsorientert og konstruktiv partner for en verdensorden basert på folkerett og felles spilleregler blant verdens nasjoner.

Presidenten []: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd 2022 legges ut for behandling i et senere møte i Stortinget. – Det anses vedtatt.