Presidenten
[15:53:14 ]: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen
vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe
og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Heidi Greni (Sp) [15:53:40 ] (ordfører for saken): Først må
jeg få takke komiteen for godt samarbeid om saken. Hele komiteen
støtter forslagsstillernes intensjon om rask og god integrering
i hele landet. SV og Rødt fremmer egne forslag, og jeg regner med
at forslagsstillerne selv vil gjøre rede for sitt syn.
Forslag nr. 1
lyder:
«Stortinget ber regjeringen endre
kriterier for bosetting som gjelder kommunenes størrelse, og la alle
kommunene i Norge, uavhengig av antall innbyggere, få lov til å
bosette flyktninger etter den kapasiteten de har, og det ønsket
de uttrykker.»
Jeg mener premisset
for dette forslaget er helt feil. Det foregår i dag bosetting i
alle kommuner i landet. Det er altså dagens praksis forslagsstillerne
etterlyser. Samtlige kommuner i Norge ble anmodet om å bosette flyktninger,
og samtlige har sagt ja til å bosette.
Kriterier for
bosetting har de siste årene vært styrt, spredt, rask og treffsikker
bosetting. Dagens praksis legger godt til rette for å bosette flyktninger
i kommuner av ulik størrelse og gir samtidig fleksibilitet til å
kunne møte raske og betydelige svingninger i bosettingsmønsteret.
Små kommuner har gode forutsetninger for å integrere flyktninger,
og mange småkommuner har et enormt engasjement fra frivilligheten
til å bidra til rask integrering. I mars 2022 ble norske kommuner
bedt om å bosette til sammen 35 000 flyktninger. Små distriktskommuner
har bosatt klart flest sett i forhold til innbyggertallet.
Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener dagens bosettingsordning fungerer godt og
ønsker en fortsatt styrt bosetting der staten har mulighet for å
begrense bosetting i innvandringstette områder, og der kommunen styrer
om den har mulighet til å ta imot det antallet den blir anmodet
om. At alle kommuner i Norge får mulighet til å bosette etter den
kapasiteten de har, er helt avgjørende.
SV og Rødt foreslår
å sikre alle barn i mottak barnehageplass. Intensjonen i forslaget
er god, men på nåværende tidspunkt har kommunene en formidabel oppgave
med å skaffe barnehageplass til alle flyktninger som allerede er
bosatt i kommunen, og med en gjennomsnittlig oppholdstid på drøyt
to måneder er jeg i tvil om hvor gunstig det ville være for barnet
å skulle starte i en ny barnehage med kanskje to måneders mellomrom. Høyst
sannsynlig vil ungen bli bosatt i en annen kommune enn der mottaket
ligger. Vi støtter heller ikke forslaget om direktebosetting fra
Nasjonalt ankomstsenter på Råde, da ID-avklaring og kartlegging
må være på plass først.
Gjennomsnittlig
ventetid på mottak har gått drastisk ned, fra 8,4 måneder i 2015
til 2,3 måneder i 2022. Alle norske kommuner fortjener skryt for
den imponerende innsatsen de har gjort, og det samme gjelder frivilligheten
og innbyggerne for øvrig.
Mari Holm Lønseth (H) [15:56:55 ] : Det er ingen grunn til
verken å skjønnmale eller svartmale resultatene av integreringen
i Norge. Det er mange ting vi har lyktes godt med, f.eks. ser vi
at det er flere som kommer seg ut i arbeid. Særlig barn av innvandrere
er i større grad i arbeid enn sine foreldre. Samtidig vet vi også
at vi har en del utfordringer, bl.a. at innvandrere i mindre grad
er i jobb enn befolkningen for øvrig, og i større grad har en løsere
tilknytning til arbeidslivet. Det gjelder særlig kvinner.
Når vi har noen
utfordringer, men vi vet det er noen ting som fungerer bra, er det
faktisk også veldig viktig at det vi vet fungerer godt, er noe vi
holder fast ved. En av de tingene som er en styrke med integreringspolitikken i
Norge, er at vi har spredt og styrt bosetting. At flyktninger blir
bosatt over hele landet, har bidratt til at det er enklere for flere
å skaffe seg et norsk nettverk og komme seg ut i jobb i områder
med høyere etterspørsel i arbeidsmarkedet. En styrt og spredt bosetting
i Norge forhindrer også segregering og opphoping av levekårsutfordringer.
Da Høyre satt
i regjering, presenterte vi en ny, helhetlig integreringsreform
som bl.a. førte til en bedre og mer treffsikker bosettingspolitikk.
Bosettingskriteriene ble endret sånn at det ble lagt mer vekt på
kommunens resultater i introduksjonsprogrammet og muligheten for
den enkelte til å komme seg ut i arbeid. Det var kommunens kompetanse
og kvalitet som skulle vektlegges mest.
Samtidig var
det også veldig viktig for regjeringen Solberg at bosettingspolitikken
ikke skulle føre til forsterkning av levekårsutfordringer, og at
de nyankomne skulle få de beste mulighetene til å starte livet sitt
her i Norge. Derfor var vi tydelige på at nyankomne ikke skulle
bosettes i områder med høy innvandrerandel eller store levekårsutfordringer.
Det er også fordi vi vet at nyankomne med et norsk nettverk har
høyere sannsynlighet for å være i arbeid.
Jeg synes det
er viktig at vi holder fast ved at det er Stortinget som styrer
innvandringspolitikken i landet vårt. Det kan ikke overlates til
kommunene i praksis å ha en hånd på rattet om hvor mange vi skal
ta imot. Det er behovet, f.eks. en krigssituasjon, som vi nå er
i, som avgjør, men det er også ved lave ankomster Stortinget som må
avgjøre det. At kommuner skal få lov til å bosette flyktninger etter
den kapasiteten de har, og det de selv ønsker, vil spenne bein under
den politikken. At SV og Rødt foreslår det, er heller ikke særlig
overraskende, all den tid de tidligere også har tatt til orde for
økt innvandring.
Helt til slutt
vil jeg bare kort si at vi heller ikke kommer til å støtte det løse
forslaget SV har fremmet i saken. Det handler om at vi allerede
har gjort en del forbedringer i bosettingspolitikken for dem som
har store medisinske behov, men det er fint hvis regjeringen vil
se nærmere på den problemstillingen.
Erlend Wiborg (FrP) [16:00:10 ] : Representantforslaget har
gode intensjoner, men igjen mener jeg at oppbyggingen av det og
bakgrunnen for det ikke stemmer med realitetene.
Fremskrittspartiet
mener at integreringen i Norge helt åpenbart ikke fungerer godt
nok. Noen lykkes, noen klarer å bli integrert og bli en del av samfunnet,
og det er veldig bra, men i det store og det hele har vi ikke lykkes.
Én av fem innbyggere
i Norge har innvandrerbakgrunn, men seks av ti sosialhjelpskroner
går til personer med innvandrerbakgrunn, og vi ser dessverre at
det tallet øker. Det øker ikke for den øvrige befolkningen, men det
har de siste ti årene økt ganske dramatisk for innvandrerbefolkningen.
Fremskrittspartiet
har lenge pekt på at det er en sammenheng mellom innvandring og
integrering. Har man for høy innvandring til et område, en kommune
eller en bydel, på kort tid, vil det vanskeliggjøre god integrering.
Det er det god forskning som viser, og statistikken viser det også
tydelig. Det er derfor Fremskrittspartiet jobber for å redusere
den totale innvandringen til Norge, sånn at vi både kan hjelpe folk
enda mer i deres nærområder, og ikke minst sørge for at de som er
her og skal være her, på best mulig måte kan bli integrert og forsørge
seg selv og sin familie.
Når man først
har fått opphold i Norge, er det i alles interesse å sørge for en
raskest mulig bosetting, sånn at man raskest mulig kan få begynt
sitt nye liv i Norge og bli en del av samfunnet. Derfor er jeg veldig
glad for at det ser ut til at et enstemmig storting i dag gir en
krystallklar marsjordre til regjeringen om at tiden folk som har fått
opphold, skal være på mottak, skal reduseres, og at man må jobbe
for å nå det.
Jeg ser med interesse
frem til å høre statsrådens innlegg og hvordan statsråden har tenkt
å følge opp dette krystallklare forslaget til vedtak fra en enstemmig
komité, som er en sak som Fremskrittspartiet har ivret for i mange
år. Det er gledelig at det i dag blir vedtatt.
Morten Wold hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Grete Wold (SV) [16:03:17 ] : Evnen og viljen til å bosette
og hjelpe flyktninger fra Ukraina det siste året har vært flott
og imponerende å se på. At det i det hele tatt skulle være mulig
å få så godt som alle kommuner i Norge til å ta imot mange tusen
som trengte et nytt hjem og beskyttelse her hos oss nesten over
natten, er intet mindre enn imponerende. Vi tok hele landet i bruk.
Vi ba alle kommuner om å stille opp, og det gjorde de også til gangs.
Det er mange
her som har møtt og snakket med flyktninger både fra Ukraina og
fra andre land og konflikter, og det i hvert fall jeg sitter igjen
med etter hvert eneste møte, som er en fellesnevner, er alles historie
og et ønske om å komme videre med livet sitt – få en jobb, forsørge
seg selv og komme i gang med skolegang. Barn som har vært på norsk
jord bare noen timer, spør: Når kan jeg begynne på skolen?
Skole har vi
relativt gode systemer på, og også barnehage, så barna kommer relativt
greit i gang, men det er lite å gjøre for mor og far på mottaket,
og livet settes på vent. Da begynner neste kapittel: Når man har
fått bosetting, hvor skal man bo?
I et langstrakt
land med fortsatt mange kommuner, og mange små kommuner, er det
flere muligheter, men dessverre er ikke alle mulighetene et alternativ.
Det er kriterier for hvilke kommuner som får bostøtte, og spesielt
i utkantstrøk, som sliter med stadig lavere innbyggertall, gir ikke
dette helt mening. Vi ser også et økende behov for arbeidskraft
mange steder, og de fleste kommuner litt utenfor bynære strøk som
vi har besøkt med komiteen, sier at det er ledige stillinger, innenfor
både kommunal og privat sektor.
Så er det et
faktum at det er lettere å bosette noen grupper enn andre, og de
som kanskje er aller mest sårbare, er de som trenger ulik oppfølging
og hjelp, mennesker med funksjonsvariasjoner og medisinske utfordringer,
som det er klart krever mye av en kommune å tilby.
Vi har noen få
som blir boende på mottak år etter år, og det er også kommuner som
gjerne vil bidra og gi dem et godt liv, men de opplever at de ikke
har de økonomiske musklene til å gjøre det. Senja er en slik kommune, som
over lang tid har hatt ønske om å ta imot, men når økonomisk garanti
fra staten opphører nå, etter ti år, tør man ikke påta seg den oppgaven.
Det er derfor SV i dag fremmer et forslag om at man bør se på muligheten
for å utvide den ordningen vi har i dag, slik at også disse får mulighet
til å flytte ut fra mottaket og komme videre med sitt liv. Det er
jo ikke slik at hjelpebehovet endres vesentlig, eller at det ikke
er kostnader forbundet med situasjonen i dag. Spørsmålet er vel
rettere: Hvem er det som tar regningen?
Alle som har
fått opphold i Norge, fortjener og har krav på et verdig liv ute
i en kommune. Det er derfor SVs ønske at man virkelig tar jobben
med å endre den situasjonen som vi nå opplever, og som flere gir
tilbakemeldinger på er veldig vanskelig.
Med det tar jeg
opp forslaget SV har alene, og forslagene vi har sammen med Rødt.
Presidenten
[16:06:08 ]: Representanten Grete Wold har tatt opp de forslagene
hun refererte til.
Tobias Drevland Lund (R) [16:06:18 ] : Da Rødt fremmet dette
representantforslaget om en raskere og bedre integrering i hele
landet, var det fordi vi så behov for en langsiktig plan for bosetting
av utlendinger med opphold i Norge. Vi så behov for å knytte bosetting
opp mot god distriktspolitikk, og vi så behov for å ta lærdom av
innsatsen norske kommuner, lokalsamfunn, frivillige og hele mottaksapparatet
har gjort seg av erfaringer det siste året.
Siden Russlands
folkerettsstridige og brutale angrepskrig mot Ukraina og det ukrainske
folk har Europa tatt imot millioner av ukrainske flyktninger. Norge
har tatt imot 35 000, og vi skal fortsette med å stille opp for ukrainske
flyktninger. Vi har bygd opp et mottaksapparat i hele landet og
bosatt mange som trenger det – og det skulle bare mangle.
Samtidig har
vi sett hva som faktisk er mulig, for under mer normale omstendigheter,
eller i såkalte normalår, går ikke bosettingen like raskt. Flyktninger
og asylsøkere med opphold kan oppleve å måtte vente lenge, noen
i mange år, på å bli bosatt i en kommune, og de får livet sitt satt
på vent når de egentlig kunne kommet ut i en kommune, kommet i jobb
og bidratt nettopp tilbake til samfunnet.
Det siste året
har vi sett at det er fullt mulig å ta hele landet i bruk når vi
skal bosette dem som kommer hit. Vi ser at både store og små kommuner
befolkningsmessig sett stiller opp og lykkes, og ofte lykkes de
mindre kommunene – befolkningsmessig sett – også godt i bosettingsarbeidet.
Det siste året har vist oss at vi kan få mer til når vi går sammen,
tenker kreativt og finner gode løsninger. Dette skal vi lære av.
Jeg er også veldig
glad for at en samlet komité i dag støtter forslaget om at regjeringen
må arbeide for at bosetting fra asylmottak til kommune skal skje
raskt, og at den enkelte flyktning skal tilbringe kortere tid på
mottak. Bosetting av ukrainske flyktninger går raskt, og det har
aldri gått raskere. En rask bosetting fra mottak til kommune er
bra for den enkelte, for lokalsamfunnet og for storsamfunnet i sin
helhet. Den enkelte vil raskere få trygge og forutsigbare rammer
og komme raskere ut i arbeidsmarkedet. For barn vil det bety at
de fortere kommer inn i normaliteten, og integreringen inn i det
norske samfunnet vil med andre ord gå raskere. For kommunene – særlig
de mindre – vil det bety tilstrømming av nye innbyggere som deltar
i arbeid, og det kan gi grunnlag for økt befolkningsvekst.
Vi som samfunn
vil tjene på at disse prosessene går mye raskere enn det de har
gjort. Vi vil spare skattebetalerne for mye penger på at de som
får opphold, ikke bor årevis på mottak, men bosettes ute i kommunene
og kommer i gang med sitt liv i Norge. Det betyr bedre og raskere
integrering og en raskere og bedre vei til et godt og meningsfullt
liv.
Dette er god
politikk for alle og enhver, og med det vil jeg også varsle at Rødt
kommer til å støtte SVs løse forslag i saken, og viser ellers til
de forslagene Rødt har sammen med SV.
Ane Breivik (V) [16:09:29 ] : Venstre stiller seg bak intensjonen
i forslaget om en rask og god integrering i Norge. En viktig del
av dette er arbeidet som vi la ned i Solberg-regjeringen, med ny
integreringslov. Den sikrer tilpasset integreringstiltak for ulike
grupper innvandrere.
Vi er også veldig
glad for at kommunene i Norge viser stor vilje til å bidra i arbeidet
med integrering gjennom å ta imot et stort antall flyktninger i
møte med Putins uprovoserte angrepskrig. Både store og små kommuner
bidrar i denne dugnaden.
Spørsmålet i
denne saken er likevel om Stortinget skal be regjeringen gjøre endringer
i kriteriene for bosetting, altså i hva som skal vektlegges når
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet ber kommuner om å ta imot flyktninger.
Kriteriene blir fastsatt hvert år av departementet etter anbefaling
fra Nasjonalt utvalg for mottak og bosetting. Dette utvalget består
av medlemmer fra flere ulike fagdirektorat, statsforvaltere og kommuner.
Etter Venstres
syn bør kriteriene endres etter faglige råd, basert på behovene
hos de gruppene som til enhver tid kommer til Norge. Det må derfor
være rom for å gjøre nye vurderinger underveis, noe vi tror blir
vanskeligere hvis Stortinget går inn og overstyrer vurderingene
og kriteriene.
Også kommuner
med under 5 000 innbyggere blir spurt om å bosette flyktninger i
dag, og de gjør det på en svært god måte. Det er derfor ikke behov
for å vedta noe nytt om dette, men det vil være klokt å beholde
fleksibiliteten i dagens system. Venstre støtter med dette i mente
ikke forslagene nr. 1 og 2.
Når det gjelder
forslagene nr. 3, 4 og 5, kommer Venstre til å støtte disse, for
barn skal ikke lide for de valgene som foreldrene deres har tatt.
Vi har et ansvar for å sikre at barn har det best mulig mens de
er her i Norge. Det vil selvfølgelig være ulikt behov for barnehageplass
for ulike grupper. Går foreldrene i introduksjonsprogrammet og bor
på integreringsmottak, kan barnehageplass være viktig for integreringen
av både foreldre og barn, men det er åpenbart ikke like stort behov
ved et transittmottak. Det tror vi regjeringen kan komme tilbake
til Stortinget med gode vurderinger av. Derfor støtter vi forslag nr. 3.
En ordning for direkte bosetting i kommunene fra Nasjonalt ankomstsenter
i Råde vil også kunne fungere godt for noen grupper. Det bør utredes.
Venstre ønsker
en god integrering av de som er nye i Norge. Vi tror vi oppnår dette
gjennom styrt og spredt bosetting, som tar høyde for at flyktninger
er ulike og har ulike behov – slik vi alle er og har.
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:12:47 ] : Vi står fortsatt i
en ekstraordinær situasjon som følge av Russlands angrepskrig i
Ukraina. Vi har bygd opp kapasiteten for å ta imot alle flyktningene
som kommer til Norge. I 2022 ble derfor alle landets kommuner anmodet
om å bosette flyktninger. 354 kommuner bosatte over 31 250 flyktninger.
Nesten ni av ti bosatte var fordrevne fra Ukraina. Hittil i 2023
er ytterligere 6 500 bosatt, og 4 500 er på vei til å bli bosatt
i en kommune. Dette er rekordhøyt.
Bosettingen skjer
fortsatt i et høyt tempo. For bosatte flyktninger er gjennomsnittlig
ventetid fra vedtak om opphold til bosetting i en kommune nå 2,5 måneder.
Til sammenlikning var gjennomsnittlig ventetid på 8,4 måneder i
2015. Bosettingen i 2022 var rekordrask – 2,3 måneder – og er fortsatt
raskere enn gjennomsnittlig ventetid de siste 10 årene.
Jeg er stolt
av at vi har fått til å bosette rekordmange flyktninger i løpet
av rekordkort tid. Det skyldes først og fremst en fantastisk innsats
fra landets kommuner, IMDi, UDI, Bufdir, statsforvalterne, fylkeskommunene
og fra frivillige krefter og lokalsamfunn over hele landet. Regjeringen
har også tenkt nytt og styrket kapasiteten i alle ledd, forenklet
ordninger og foreslått tilpasninger i regelverk. Vi har hittil løst
denne oppgaven bra sammen.
Jeg registrerer
at komiteen ber regjeringen om å sikre fortsatt rask bosetting.
Det vil vi selvsagt gjøre, men her vil jeg tillate meg å påpeke
at like viktig som det som debatteres i denne sal, er hva som debatteres
og ikke minst har blitt debattert i alle landets kommunestyrer.
Jeg ønsker å
minne om at det er kommunestyrene som beslutter hvor mange flyktninger
kommunen ønsker å bosette. Det at kommunene takker ja til å bosette det
antallet de er anmodet om, og klarer å bosette alle flyktningene
de har avtalt, er avgjørende for å opprettholde rask bosetting.
I november ble
kommunene anmodet om å bosette 35 000 flyktninger i 2023. Om lag
tre av fire kommuner har vedtatt å bosette i tråd med anmodningen
eller et høyere antall. Hvis trenden fortsetter, vil kommunene vedta
å bosette til sammen 32 000 flyktninger. De siste anslagene tilsier
at vi må planlegge for at bosettingsbehovet i år blir høyere enn
antatt.
Situasjonen er
en annen enn for ett år siden. Regjeringen vet at kommuner begynner
å oppleve kapasitetsutfordringer. Det er særlig kapasitet på egnede
boliger som bekymrer, men også at ressursene er strukket i tjenestene.
Vi vet også at mange av flyktningene som kom i fjor, har behov for
mer språkopplæring enn vi ventet.
Regjeringen er
opptatt av å bistå kommunene og er klar til å handle ved behov.
Regjeringen er forberedt på å komme raskt tilbake til Stortinget
med forslag til nye tiltak når situasjonen tilsier det. Jeg er derfor
glad for engasjementet Stortinget har i denne saken, for det er
viktig at vi får til dette i fellesskap.
Presidenten
[16:15:51 ]: Det blir replikkordskifte.
Mari Holm Lønseth (H) [16:16:05 ] : Jeg har stor forståelse
for at det nå er veldig viktig at vi bosetter så mange av de som
kommer, så raskt som mulig. Det er mange kommuner som sier at de
sliter med å bosette det antallet som vi vet at vi trenger, og selv
om det kommer mange, er det viktig at vi fortsatt har noen tiltak som
sørger for at bosettingen blir så god som mulig. Med regjeringens
nye anmodningskriterier, slik de er nærmere beskrevet i et svar
på skriftlig spørsmål fra Tobias Drevland Lund, vektlegger regjeringen
verken kvalitet i bosettingen eller at innvandrere som hovedregel ikke
skal bosettes i områder med store levekårsutfordringer. Mener ikke
statsråden at det bør unngås at vi bosetter mange flyktninger i
områder med store levekårsutfordringer nå?
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:16:52 ] : Jo, det er jeg enig
i, og prinsippene om styrt og spredt, rask og treffsikker bosetting
ligger fast, også i en tid med et ekstraordinært bosettingsbehov.
Anmodningskriteriene har siden 2020 slått fast at det skal legges
vekt på muligheten for arbeid og utdanning i regionen. De siste
årene har det kommet mange barn og unge, og departementet har derfor
bedt om at det tas særlig hensyn til tjenestetilbudet til barn og
unge. For å klare å bosette det store antallet vi nå planlegger
for, må vi legge til rette for fleksibilitet og forenklede løsninger.
Samtidig må vi gi mulighet for et trygt og godt opphold for den
enkelte. Regjeringens mål er at de som bosettes, så raskt som mulig
skal komme i arbeid og aktivitet, at de skal få tilbud om nødvendig
utdanning og språkopplæring, og at barn skal gå i barnehage og skole.
Mari Holm Lønseth (H) [16:17:45 ] : Jeg takker for svaret.
Jeg er helt enig i at i den situasjonen vi er i nå, er det nødvendig
at kommunene også har fleksibilitet, sånn at vi sørger for at de
som kommer, blir bosatt raskt.
I bosettingskriteriene
fra regjeringen Solberg ble det sagt at det var en hovedregel at
flyktninger ikke skal bosettes i områder med høy innvandrerandel
eller store levekårsutfordringer. Sånn som jeg leser de anmodningskriteriene
som kommer fra regjeringen nå, er ikke det lenger en rettesnor som
kommunene kan forholde seg til. Det burde det ha vært. Det betyr
ikke at en kommune ikke kan ta imot flyktninger. For eksempel kan Oslo,
som kanskje har områder med levekårsutfordringer, bosette i andre
deler av byen. Jeg forstår statsråden sånn at hun mener at det fortsatt
bør være sånn at man ikke blir bosatt i områder med levekårsutfordringer. Hvis
svaret på det er ja, hvorfor er ikke det en del av de kriteriene
som jeg nevnte?
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:18:38 ] : Som jeg sier, er prinsippene
styrt og spredt, rask og treffsikker bosetting. Det er prinsipper
som ligger fast. Jeg vil også vise til at i forbindelse med den
bosettingen som foregikk i bl.a. 2022, er det slik at innvandrere,
de som kommer til Norge, bor mer i distriktene enn det andre deler av
befolkningen gjør. Det er distriktene i Norge som har tatt imot
flest flyktninger målt mot antall i befolkningen for øvrig. Nordland,
Troms og Finnmark er blant de fylkene som sett opp mot egen befolkning
har tatt imot flest. Jeg mener at det ikke må gå på bekostning av
at vi også skal greie å få til en meningsfull og arbeidsrettet aktivitet
for den enkelte flyktning som kommer, men jeg er helt enig i at
vi skal sørge for at levekårsutfordringer i byene ikke forsterker
seg.
Erlend Wiborg (FrP) [16:19:45 ] : Jeg er helt enig med statsråden
i at det er imponerende hvordan landets kommuner har klart å snu
seg rundt i denne ekstraordinære situasjonen og klart å bosette
så mange på så kort tid. Det står det stor respekt av.
Det er gjort
mye godt arbeid, men det handler også om å se på hvordan vi lykkes
med integreringen. Fremskrittspartiet har alltid vært tilhenger
av å ha en faktabasert innvandrings- og integreringspolitikk – at
den ikke er basert på synsing. Statsråden og flere har vist til
at yrkesdeltakelsen går opp blant innvandrerbefolkningen. Jeg ber
derfor statsråden redegjøre for når det er man defineres som yrkesaktiv.
Hvor mange timer må man jobbe for å defineres som yrkesaktiv?
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:20:43 ] : Det er et spørsmål
som er ganske enkelt å svare på. Mange i Norge arbeider deltid,
f.eks., og det er fullt lovlig, selv om vi ønsker at hele og faste
stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Jeg mener
det viktigste med bosetting av flyktninger er at vi gir dem mulighet
til å komme raskt i gang med et godt liv og å bli godt integrerte borgere
i Norge. Da må barn i barnehage og skole, og voksne må få introduksjonsprogram
og norskopplæring, arbeid og utdanning.
Det aller viktigste
er derfor den innsatsen vi gjør for å integrere flyktningene godt
der de blir bosatt, at vi legger til rette for at de som bosettes
raskt, kan komme godt i gang med et godt og aktivt liv i arbeid
eller utdanning. Jeg har lyst til å understreke også det siste,
fordi utdanning – det å være kompetent til å møte det kompetente arbeidslivet
– er også en viktig faktor for om man lykkes i arbeidslivet i Norge.
Grete Wold (SV) [16:21:53 ] : Det er ingen tvil om at den jobben
kommunene har gjort nå, er intet mindre enn imponerende. Det har
vært vist fleksibilitet og vilje i nesten samtlige kommuner for
å finne gode løsninger. Det er også mange kommuner som over lengre
tid har meldt at de har ønsket å ta imot flere flyktninger, og slik sett
har behov for flere med tanke på både arbeidskraft og beboertall
som går ned.
Ved starten av
krigen i Ukraina ble det sagt fra UDI at man kunne se på de erfaringene
vi nå får, i den situasjonen vi står oppe i, og hvordan vi kan ta
med oss dem videre. SV foreslo også en følgeforskning den gangen. Det
ble stemt ned, men regjeringen ga signaler om at man skulle følge
nøye med og orientere om hvordan man kan ta med seg dette videre.
Det er læringspotensial i dette. Kan statsråden kommentere og si
litt om hva man gjør konkret for å kartlegge det løpet vi nå legger for
ukrainske flyktninger, nettopp for å kunne ta læring av det, også
overfor flyktninger fra andre land og andre katastrofer?
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:22:50 ] : Det synes jeg er et
veldig godt spørsmål, og det er et veldig viktig og avgjørende spørsmål,
for da flyktningene kom i 2015, tror jeg vi kunne ha lært mer enn
det samfunnet faktisk gjorde. Vi har vært nødt til å gjøre tilpasninger
i regelverket for å greie å ta imot et så stort antall flyktninger
som vi har gjort. Jeg mener at vi bør lære av de tilpasningene,
f.eks. om fleksibiliteten, som noe vi må se nærmere på.
IMDi har også
et dokumentasjonsarkivsenter i Narvik, som vi vet gjør en veldig
god jobb med å dokumentere det som skjer nå, og vi skal følge opp
disse erfaringene.
Vi har også veldig
tett og god dialog med kommunene. Vi har fortsatt månedlige møter
med alle landets kommuner, fylkeskommuner og statsforvaltere, der
vi får veldig direkte tilbakemeldinger, så dette følger vi veldig
tett.
Tobias Drevland Lund (R) [16:24:04 ] : Barn som bor på asylmottak,
har, som kjent, ikke rett på barnehageplass. Flere av disse barna
bor på mottak over ganske lang tid, og Rødt mener det vil være gunstig
for barn på asylmottak å få barnehageplass. Barna vil med det få
tilgang på lek og læring sammen med andre barn, og det vil bidra
positivt til både språkutvikling og å bli bedre kjent med Norge
som land og samfunn. Jamfør barnehageloven § 16 har alle barn rett
til å få barnehageplass etter søknad det året de fyller ett år.
Vil statsråden se på muligheten for at også barn på asylmottak skal
få muligheten til barnehageplass, på lik linje med andre barn i
Norge?
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:24:44 ] : Jeg vil gjerne gjøre
oppmerksom på at muligheten til barnehageplass for barn som bor
i asylmottak, er kunnskapsministerens og justis- og beredskapsministerens
ansvarsområde. Jeg vil likevel gjøre oppmerksom på at kommunen står
fritt til å gi et barnehagetilbud til barn i asylmottak. Barn i
mottak kan det gis tilbud om barnehageplass til etter søknad fra
mottakene.
Fra 2021 gis
det tilskudd til kommuner som gir barnehageplass til barn i asylmottak
fra ett år og oppover. Tilskuddet er administrert av UDI og gjelder
for alle godkjente barnehager. Videre gjør jeg oppmerksom på at barn
i asylmottak skal ha et tilrettelagt tilbud fram til grunnskolealder.
Tilbudet kan gis gjennom egen barnebase på mottaket eller ved kjøp
av barnehagetilbud e.l. Dette følger også av kravspesifikasjoner
som UDI stiller til de enkelte mottakene.
Presidenten
[16:25:38 ]: Replikkordskiftet er omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 13.
Votering, se voteringskapittel