Stortinget - Møte torsdag den 30. mars 2023

Dato: 30.03.2023
President: Morten Wold
Dokumenter: (Innst. 251 S (2022–2023), jf. Dokument 8:58 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [13:34:02]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Olaug Vervik Bollestad, Ingvild Wetrhus Thorsvik, Seher Aydar, Lan Marie Nguyen Berg, Irene Ojala og Grete Wold om ny handsaming av søknaden til kvinner frå Iran som har fått avslag om opphald i Norge (Innst. 251 S (2022–2023), jf. Dokument 8:58 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Kathrine Kleveland (Sp) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet.

Forslaget i saken lyder:

«Stortinget ber regjeringa sikre ny handsaming av søknadene om opphaldsløyve til dei 23 kvinnene frå Iran som lever på norske asylmottak og har fått avslag.»

En samlet komité viser til at alle utlendinger som har fått endelig avslag på en søknad om beskyttelse, asyl, kan framsette en omgjøringsanmodning for den instansen som har fattet vedtaket, normalt Utlendingsnemnda.

Vi har mottatt fem skriftlige høringsinnspill i saken.

I en urolig verden er det avgjørende at norsk migrasjonspolitikk skal være forutsigbar og ansvarlig, og at det skal legges stor vekt på stabilitet og kontinuitet. Retten til å søke asyl og beskyttelse fra forfølgelse er en grunnleggende menneskerettighet som gjelder alle. Norge skal selvsagt vise solidaritet med og ta vår del av ansvaret for mennesker på flukt.

Ved behandling av eventuelle omgjøringsanmodninger fra kvinner fra Iran vil Utlendingsnemnda foreta konkrete vurderinger i hver enkelt sak ut fra nåværende sikkerhetssituasjon hvis de iranske kvinnene har nye opplysninger om seg selv eller hjemlandet som gjør at de mener det er utrygt å returnere.

Statsråden viser også til at Utlendingsnemnda har høy ekspertise og kan innhente oppdatert informasjon fra Landinfo. Senterpartiet og Arbeiderpartiet viser til statsrådens svarbrev, der hun skriver at hvorvidt situasjonen i Iran tilsier at det bør gis oppholdstillatelser for de iranske kvinnene, må avgjøres av Utlendingsnemnda. Statsråden oppsummerer med at det allerede er et system som sikrer at utlendinger som har fått avslag på sin asylsøknad, får vurdert saken sin på nytt om endringer i hjemlandet tilsier at det er utrygt å returnere. Justis- og beredskapsdepartementet konkluderer derfor med at det ikke er behov for å etablere en egen ordning for 23 kvinner fra Iran på norske asylmottak som har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse. Disse kvinnene kan fremme en omgjøringsanmodning på vanlig måte.

Mari Holm Lønseth (H) []: Situasjonen i Iran er veldig alvorlig. Det er mange som nå risikerer livet etter disse demonstrasjonene, hvor mange også kjemper for sine grunnleggende menneskerettigheter.

Representantene som har fremmet disse forslagene, ber om at det legges opp til en ny behandling av søknader om beskyttelse for kvinner fra Iran som har fått avslag på søknad om beskyttelse i Norge.

Systemet for saksbehandlingen av asylsøkere i Norge legger opp til at det er utlendingsmyndighetene som behandler enkeltsaker om beskyttelse. Det er de som har best grunnlag for å vurdere den enkelte sak, basert på faktum, kunnskap om forholdene på bakken i det enkelte land og utsiktene til forfølgelse på grunn av f.eks. tro, politisk virke, legning eller annet.

For Høyre er det viktig at det er utlendingsmyndighetene som vurderer disse sakene, også fordi vi må unngå en politisering av enkeltsaker. Da risikerer vi at det er de som får mest oppmerksomhet som får beskyttelse, mens man egentlig trenger en faglig vurdering av om vilkårene for beskyttelse er oppfylt.

Får man endelig avslag på en søknad, har man også anledning til å be om en omgjøringsbegjæring, hvor det kan gis en ny vurdering av saken dersom det er nye faktiske opplysninger som har betydning for saken. Intensjonen til forslagsstillerne synes derfor å være oppfylt allerede, og vil faktisk da også kunne gjelde bredere enn bare for de 23 kvinnene som er nevnt i forslaget. Det er også andre mennesker fra Iran som har søkt om beskyttelse, men fått avslag på sin søknad.

Erlend Wiborg (FrP) []: La meg først slå fast at det islamistiske styret i Iran er et skrekkelig regime som hele befolkningen lider under. Iran bidrar også til å gjøre verden til et farligere sted ved å være storsponsor av terror rundt i verden. Fremskrittspartiet vil derfor alltid støtte de delene av det iranske folket som velger å stå opp mot regimet. Men det er ikke bare regimet som må bekjempes, også deres islamistiske ideologi må bekjempes, på lik linje med hvordan vi tidligere har bekjempet nazisme og kommunisme. Derfor synes Fremskrittspartiet det er komplett uforståelig at Norges regjering nylig var med på å feire den islamistiske revolusjonen som ga islamistene makten i 1979.

Selv om situasjonen i Iran er forferdelig for mange, betyr ikke det at enhver iraner dermed kan få opphold i Norge. En må i hver enkelt søknad vurdere om det er behov for beskyttelse eller ikke. Forslaget vi har til behandling i dag, er en ren symbolerklæring uten realitetsinnhold. En utlending som har fått endelig avslag på sin asylsøknad, kan, som tidligere talere også har vært inne på, fremsette omgjøringsbegjæringer ved eventuelle nye opplysninger som kan få betydning for saken. Personene representantforslaget omhandler, er personer som har fått endelig avslag på sin søknad, og da har de en plikt til å forlate landet med mindre de har nye opplysninger som gjør at man kan komme til en annen avgjørelse.

Grete Wold (SV) []: Det skapte et stort engasjement da vi så det iranske regimets håndtering av demonstrasjonene etter drapet på 22 år gamle Jina Amini i Teheran. Det ble så tydelig for oss alle hva dette regimet var villig til å gjøre, og hvor forferdelig situasjonen i landet er for kvinner, meningsmotstandere og demonstranter. Dessverre ser det nå ut som om regimet har lykkes med brutalt å stoppe den synlige motstanden som faktisk har vært der. Jerngrepet har virket for denne gang. Det har vært markert og demonstrert også her, og tverrpolitisk støtte er gitt til de modige som står opp for menneskerettighetene i Iran – støtte til «kvinne, liv, frihet». Så langt er vi hjertens enige.

Med dette bakteppet tok SV initiativ til å fremme dette forslaget, som flere partier står bak, så takk til Rødt, Venstre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønnes og Pasientfokus for et godt samarbeid. Det er viktig å understreke at dette forslaget på ingen måte er uttømmende for alle de gruppene som burde fått sine saker tatt opp på nytt, men dette er et forsøk på å få fram disse kvinnenes situasjon i Norge i dag.

Ja, det er mulig å framsette en omgjøringsanmodning til UNE, som det skrives i saken, og som det blir sagt fra talerstolen, og så vet de som jobber med dette og kjenner praksis der ute, at så enkelt er det faktisk ikke.

I forrige uke møtte jeg Fariba igjen. Hun er en av de kvinnene som nå sitter i et mottak, uten svar på om hun får bli eller ikke. Hun har begjært omgjøring. Det gjorde hun for to år siden, etter først å ha vært her i mange, mange år. Først ble hun lovet svar etter tre måneder, så ble hun lovet svar etter nye tre måneder, så ble det en utsettelse på uviss tid, og nå er det fortsatt ingen svar å få. Hun beskriver et liv på vent og en fortvilelse over ikke å kunne komme i gang med sin utdanning, som hun mener burde vært unnagjort for flere tiår siden. Hun har ikke mulighet til å forsørge seg selv og har heller ikke mulighet til å gifte seg. Hvem vil vel inngå et forhold til en person som står i fare for å bli utvist når som helst? Det er disse få kvinnene, med få unntak, som ikke kan returnere til et land som Iran i dag. Det kunne de ikke tidligere, og det kan de overhodet ikke nå.

Vi kan ikke trekke fram én gruppe, sies det. Jo, det kan vi. Det har vi gjort før fra denne sal, både fra høyre- og venstresiden. La oss i denne saken legge handling bak vår støtte til de iranske kvinnene og demonstrantene. La oss vise at vi lytter, at vi bryr oss og lar disse få kvinnene få være et første skritt mot en mer human og solidarisk flyktning- og asylpolitikk.

Med dette tar jeg opp forslaget SV har sammen med Rødt.

Presidenten []: Representanten Grete Wold har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Tobias Drevland Lund (R) []: Det bor i dag 23 iranske kvinner på norske mottak som av ulike grunner har fått avslag på sine søknader om beskyttelse. Disse 23 kvinnene lever alle vel vitende om at de kan risikere å bli sendt tilbake til det diktatoriske presteregimet i Iran, der de etter alt å dømme vil kunne gå en fryktelig usikker og farlig framtid i møte. Flertallet i denne salen vil i dag dessverre stemme ned forslaget om at disse 23 skal få sine søknader behandlet på nytt. De ber ikke om mer enn at man nettopp ser på sakene på nytt.

Situasjonen i Iran har blitt mer prekær enn på lenge. For bare få måneder siden sto representanter fra denne salen, folk i gatene og medlemmer av regjeringen i solidaritet med kvinnene som tok til gaten i iranske byer og krevde endring. Med slagordet «kvinne, liv, frihet» krevde de nettopp det. Det pågår et folkelig opprør i landet, men prestestyret gjør alt de kan for å slå det ned. Tusenvis av mennesker har blitt arrestert, flere er blitt henrettet – som vi kjenner til – og mange sitter fremdeles bak lås og slå for å ha gjort noe som vi i Norge nærmest tar for gitt, nemlig å ytre seg, samles for å demonstrere mot urett eller kreve endring. Potensielt å sende noen av disse kvinnene tilbake til Iran, et Iran i flammer, er i direkte motstrid til festtaler som partier i denne salen ellers holder, om støtte til dem som står opp for menneskerettigheter og mot presteregimet i Iran.

Jeg har i likhet med representanten Grete Wold også møtt Fariba, som ble nevnt her. Fariba har bodd flere år på mottak i Norge uten mulighet for utdanning, skolegang eller å få seg jobb. Hun er en av de mange kvinnene som imponerte meg stort, og som nettopp står opp for den situasjonen som kvinner i Iran befinner seg i, og kjemper for et mer demokratisk Iran fra Norge. Men hun lever et liv i frykt, frykt for et liv uten framtid, og det er ikke noe jeg unner noen. Hun har flyktet fra Iran, og hun har all mulig grunn til å frykte en eventuell retur til dette landet. Hun har engasjert seg politisk mot regimet i mange år, og hun er ikke alene om det – tvert imot.

Jeg vil benytte anledningen til å trekke fram et skriftlig innspill fra en anonym privatperson som gjorde inntrykk på meg under behandlingen av denne saken. Vedkommende skriver: Den norske staten må ikke bare være verdensmester i menneskerettigheter i andre land, vi bør også se på oss selv.

Det er en påminnelse som jeg mener er helt rett. Norge elsker å spre det glade budskap om hvor viktig menneskerettigheter er, men vi står noen ganger nesten til stryk på hjemmebane. Vi må gjøre mer enn bare å rope «kvinne, liv, frihet». Vi må handle, og derfor er det veldig trist at forslagene våre blir stemt ned her i dag.

Med dette viser jeg til forslaget Rødt er med på.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Situasjonen i Iran er svært alvorlig. Etter at Jina Amini døde i september i fjor, har det vært omfattende demonstrasjoner. Demonstrasjonene har satt kvinners rettigheter og også menneskerettighetsbrudd generelt i Iran på dagsordenen. I denne perioden har vi vært vitne til hvor brutalt og undertrykkende det iranske regimet er mot sine innbyggere. Demonstranter har blitt arrestert, torturert og drept. Jina Aminis situasjon er dessverre ikke enestående. Hun døde i varetekt etter å ha blitt innhentet av moralpolitiet i Iran fordi de mente hun ikke brukte hodeplagget på riktig måte. Anklagen er i seg selv illiberal og absurd, og at det skulle få fatale konsekvenser for denne 22 år gamle kvinnen, er helt grusomt.

Moralpolitiet er skapt for å passe på at kvinner oppfører seg slik regimet vil, og de følger med på hvert skritt og hvert ord de ytrer i det offentlige rom. Det er direkte farlig å være kvinne i Iran dersom man trosser påbudene til regimet, er imot regimet eller på annen måte markerer kvinners rettigheter.

Dette er bakgrunnen for denne saken. Det er flere kvinner som har søkt beskyttelse i Norge fordi de har vært aktive motstandere av det iranske regimet, eller fordi de har rømt fra tvangsekteskap eller på annen måte har gjort noe som moralpolitiet ikke er enig i.

Vi er kjent med at det her lever 23 kvinner fra Iran som har fått avslag på søknaden sin om vern, men det finnes også andre som ikke oppholder seg på mottak, og som er i samme situasjon. Forslaget vårt er at de får mulighet til en ny behandling av saken sin i lys av den endrede situasjonen for kvinner i Iran.

Jeg er veldig skuffet over at det ikke blir flertall for å gi denne konkrete og lille gruppen en ny sjanse. Jeg må få takke SV for at de tok initiativ til denne saken. Jeg varsler at Venstre selvfølgelig kommer til å stemme for forslaget fra mindretallet, som er i tråd med det forslaget vi opprinnelig fremmet sammen med Kristelig Folkeparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne, Pasientfokus og SV.

Statsråd Emilie Mehl []: Representantforslaget går ut på at regjeringen skal sikre ny behandling av søknadene om oppholdstillatelse for 23 kvinner fra Iran som lever på norske asylmottak i dag.

Som jeg skrev i mitt svar 3. januar til Stortinget, har vi allerede et system for at utlendinger som har fått avslag på asylsøknaden sin, kan få vurdert saken sin på nytt hvis det har skjedd endringer i hjemlandet. Jeg ser derfor ikke at det er behov for å etablere en egen ordning for disse 23 kvinnene. De kan i stedet fremme en omgjøringsanmodning på vanlig måte.

Jeg mener det vil være uheldig om Stortinget og regjeringen etablerer engangsløsninger eller amnestiordninger for visse utlendinger basert på en oppfatning om at forholdene i hjemlandet er trygge eller ikke. Det er Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som har ekspertise på dette, og det bør være gode grunner for å overprøve utlendingsmyndighetene her.

Jeg har tillit til at Utlendingsnemnda vil vurdere eventuelle omgjøringsanmodninger fra kvinnene på riktig måte i lys av den nåværende sikkerhetssituasjonen. Utlendingsnemnda har, som sagt, høy ekspertise på landinformasjon, og de kan i tillegg innhente oppdatert informasjon fra Landinfo, som er utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon.

Hvorvidt sikkerhetssituasjonen i Iran nå tilsier at disse kvinnene bør få opphold i Norge, må avgjøres av Utlendingsnemnda på vanlig asylrettslig grunnlag etter individuell vurdering.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Grete Wold (SV) []: For litt siden hadde jeg et informativt og godt møte med UDI, og jeg har, om mulig, enda større respekt nå for kompleksiteten og det arbeidet som legges ned der. Grenseoppgangen mellom politikk og utøvelse av politikken er vanskelig, som det ofte vises til i disse sakene.

Det er enkeltpersoner og enkeltgrupper som faktisk blir berørt av den politikken vi utformer i denne salen, og det er konflikter som vi politikere kan velge å peke på spesielt – eller ikke velge å peke på. Da må det være statsråden som definerer den oppgaven.

Hvordan vil statsråden sikre at de kvinnene vi nå snakker om, ikke bare får omgjort sakene sine, men faktisk får en avklaring? Det er det som skjer når man legger inn en omgjøringsanmodning: Det går veldig, veldig lang tid, og usikkerheten vokser og vokser.

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg kan ikke gå inn og sikre at de får eller ikke får omgjort sakene sine. Jeg saksbehandler ikke enkeltsaker, og det er heller ikke riktig at regjeringen eller Stortinget skal gjøre det. Den myndigheten ligger hos utlendingsmyndighetene. De foretar individuelle vurderinger når noen påberoper seg rett til asyl og søker om det. De som har rett til beskyttelse i Norge, får det. Så kan man fremme en omgjøringsanmodning hvis man mener forholdene i hjemlandet har endret seg, eller andre forhold tilsier at man skulle ha fått opphold. Igjen er det ikke opp til meg å vurdere det. Det må utlendingsmyndighetene gjøre, og jeg har tillit til at de følger opp disse sakene på en god måte.

Grete Wold (SV) []: Takk for svaret.

Jeg forstår at statsråden ikke saksbehandler, og jeg tror det er en god politikk at vi ikke gjør det. Samtidig legger vi noen føringer for det arbeidet som blir gjort, og UDI ber av og til om avklaringer også fra departement og fra statsråd om hva man kanskje skal prioritere, og hvilke føringer som ligger til grunn. Det ligger det mye politikk i.

Mitt spørsmål gikk kanskje mer på hvordan man kan sikre at de faktisk får en avgjørelse. Hvis de kan bli stående i en venteperiode – kanskje over flere år, sånn som situasjonen er – vil det ikke da være naturlig at man i hvert fall prioriterer disse sakene, så de får en avklaring fra UDI?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg kjenner ikke til gangen i de enkelte sakene, så det kan jeg ikke kommentere. På generelt grunnlag er det viktig at personer som har en plikt til å forlate landet, faktisk gjør det, når de har fått avslag om opphold.

Utlendingsmyndighetene vil behandle søknader, klager på avslag eller omgjøringsanmodninger som måtte komme. Hvordan de prioriterer disse sakene, har jeg tillit til at de finner ut av på en god måte. Vi vet at det har vært mye press på utlendingsmyndighetene de siste årene. Det er kapasitetsutfordringer. Det skyldes bl.a. at vi først fikk en pandemi, med stor belastning på dem. Nå står vi midt i en situasjon med masseflukt fra Ukraina og over 40 000 fordrevne som har kommet til Norge derfra. Det er også lang saksbehandlingstid på andre saker.

Utlendingsmyndighetene har blitt styrket enn del det siste året, bl.a. for å møte situasjonen knyttet til Ukraina, men de må også foreta prioriteringer innenfor det de mener er faglig riktig.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Irene Ojala (PF) []: Takk til SV, som tok opp denne viktige saken.

Det er 23 iranske kvinner som har søkt om vern i Norge, bl.a. fordi de har ytret seg kritisk til det iranske regimet. Norske utlendingsmyndigheter mener det er trygt å returnere disse kvinnene til Iran, og det selv om vi vet hvordan Irans moralpoliti overvåker kvinner og andre for deres ytringer. Vi har sett hvordan kvinner som bærer hodeplagget hijab på feil måte, blir arrestert av det iranske moralpolitiet, og at noen kvinner har blitt drept.

Jeg mener at førstehåndskilder er svært viktige, og jeg har derfor snakket med Ali, en mann fra Iran som for noen tiår siden fikk asyl i et europeisk land. Ali forklarer det sånn til meg: Iran går i dag gjennom en vanskelig tid, og det er kvinner som er de første ofrene. I denne vanskelige tiden for Iran er all hjelp en hjelp for menneskeverd og humanitet. Det er også sånn at bare det å være kvinne i Iran nærmest er et lovbrudd i seg selv. I Iran er det ungdommene og de unge kvinnene som går med åpne hender foran våpen som holdes av menn, menn som ikke nøler med å skyte. For at Iran skal bli et demokrati, må disse kvinnene tåle smerte og fortvilelse, sier Ali. Så sier han: Og dit skal norske myndigheter sende 23 iranske kvinner.

En kvinnelig kunstner med god erfaring fra Iran fortalte at mange kvinner som nå må reise tilbake til Iran fra utlandet, blir fengslet, torturert og voldtatt. Etterpå blir kvinnene bedt om å skrive et brev der de offentlig angrer på sin oppførsel. Hvis de overlever, må mange i tillegg betale en høy løsesum for å bli frigitt. Hvis kvinnene ikke påtar seg skyld offentlig, risikerer de lange fengselsstraffer med risiko for å bli hengt.

Det tar seg dårlig ut å sende 23 iranske kvinner til et Iran i full oppløsning – til et liv i usikkerhet, mulig voldtekt og eventuelt tidlig død. Vi har altså i dag 23 iranske kvinner som vi må gi mot til å kjempe for et bedre liv for sine medsøstre i Iran, samtidig som vi gir dem mulighet for et liv i verdighet i Norge i en svært urolig tid.

Jeg lurer virkelig på hvilke nye opplysninger flertallet på Stortinget trenger, når vi hver dag får dette rett inn i stua vår og selv kan se hvilken terror iranske kvinner utsettes for. Vi klarer jo å ta inn over oss det vi ser, og da håper jeg virkelig at vi faktisk kan tenke over hva vi ser, og gjøre noe med det. Det er det store spørsmålet, om vi makter.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Votering, se voteringskapittel