Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:59:31 ] : Vi har mange statseigde
selskap i Noreg som fyller viktige funksjonar i det norske samfunnet.
Felles for dei alle er at når ein er statseigd, skal ein følge dei
føringane som storting og regjering legg for selskapa. I Noreg har
vi organisert dette gjennom eigarskapsmeldinga, der både meldinga,
innstillinga til Stortinget og dei medfølgande vedtaka dannar grunnlaget
for korleis statseigde selskap skal opptre.
Vi har hatt eigarskapsmeldingar
i lang tid, og felles for dei siste 15–20 åra har vore at menneskerettar
skal vere ein sentral del av kommunikasjonen til selskapa. Menneskerettar
skal ein ikkje bryte. Det betyr at når statlege selskap opererer
anten i Noreg eller i utlandet, skal ein ikkje bryte menneskerettane.
Dei skal stå fjellstøtt.
Det inneber også
at når ein opererer i land som kanskje ikkje har ein like god tradisjon
for å følge opp menneskerettane sjølv, så skal selskapa gjere heilt
eigne vurderingar av om tiltak og aktivitetar dei driv med i desse landa,
er i tråd med dei forpliktingane Noreg har knytt seg til. Sånn er
det, og det har Stortinget vedtatt og sagt ettertrykkeleg. Det er
einstemmig fleirtal i Stortinget rundt dette. Det er da dette setjast
på spissen, når det heileigde statsselskapet Statkraft truleg bryt
menneskerettane i fleire av sine aktivitetar rundt omkring i verda, og
også i Noreg.
Vi har Chile som
eitt eksempel. Mapuche-folket ser på Pilmaiquén-elva som heilag
og sentral i heile deira kultur. Det vil for dei vere eit djupt
inngrep i deira kultur og samfunn dersom den blir lagd i røyr og
utnytta. Dette blei sett på spissen 23. februar i år, da aksjonistar
som ønskte å stoppe Statkraft sine planar om å bygge ut, blei skotne
på av chilenske myndigheiter.
For litt over
ei veke sidan hadde vi eit seminar der vi inviterte representantar
frå mapuche-folket til Stortinget for å fortelja kva dei har opplevd.
Chile er verkeleg på andre sida av kloden. Det å ha moglegheita
til å møte folk som står i dette her, som ser sin eksistens som
kultur vere truga, gjer veldig sterkt inntrykk. Dei kunne opplyse om
at det her ikkje har vore nokon konsultasjon mellom Statkraft og
urfolket. Det som er minstestandard for Noreg når det gjeld å overhalde
menneskerettar, at det iallfall skal vere ein føregåande konsultasjon,
har altså ikkje blitt oppfylt. Her ser vi også langt verre påstandar, som
bestikkingar, etablering av falske urfolksorganisasjonar, påstandar
om mediekampanjar og bakvasking, forsøk på å undergrave kor vidt
mapuche-folket er eit urfolk, sjølv om dei er anerkjende som det,
og ein serie andre graverande forhold. Alt blir sjølvsagt nekta
for i Noreg av Statkraft sjølv, men opplysningar frå bakken er overtydelege.
Vidare har internvurderinga
til Statkraft sjølv kome fram til at det er veldig sannsynleg at
Statkraft er knytt til tvangsarbeid i Kina. I Noreg har vi også
Fosen-saka, som viser at Statkraft er del av eit pågåande menneskerettsbrot.
Samla sett, med
desse tre eksempla, ser vi at Statkraft sin omgang med menneskerettar
i sine aktivitetar er frynsete og ikkje i tråd med det som er deira
mandat. I tillegg ser ein korleis Statkrafts styre forheld seg til
bestemmingane i eigarskapsmeldinga knytt til bonusar, leiarlønn
osv., bl.a. at konsernsjef Rynning-Tønnesen fekk ein bonus for å
ha selt vasskrafta dyrare enn konkurrentane. Då er det på tide å
spørje: Kva gjer statsråden med dette – eit selskap som blir styrt
utanfor kontrollen til Stortinget?
Statsråd Jan Christian Vestre [11:04:52 ] : Det har vært rettet
mye oppmerksomhet mot Statkraft i det siste, og det er veldig forståelig,
både i lys av situasjonen i kraftmarkedet og i lys av konkrete forhold
knyttet til selskapets virksomhet.
Det går klart
fram av eierskapsmeldingen som ble behandlet i Stortinget i februar
– med tilslutning fra et bredt flertall i Stortinget – at statens
mål med eierskapet er høyest mulig avkastning over tid, innenfor
bærekraftige rammer. Det betyr at selskapet må balansere økonomisk,
sosial og miljømessig bærekraft. Det framgår videre i eierskapsmeldingen
at det skal være en klar rollefordeling mellom eier og styrene,
og det er styrene i selskapene som har ansvaret for selskapets drift,
og for å tilsette og vurdere ledelsen i selskapene.
Som eier har vi
selvfølgelig forventninger til selskapene, og de forventningene
skal bygge opp under målene vi har med eierskapet. Vi vurderer hele
tiden hvordan styret følger opp disse forventningene, bl.a. gjennom den
eierdialogen vi har med Statkraft og alle de andre selskapene i
statens portefølje. Som for andre selskaper gjør vi heller ikke
for Statkraft rede for slike vurderinger i full offentlighet i et
ordskifte i Stortinget.
Generelt vil jeg
si at vi i forventningene til selskapene har tatt betydelige steg
framover for å sikre mer bærekraftig butikk. Vi forventer nå at
selskapene skal inkludere FNs bærekraftsmål i sine strategier, og
de skal jobbe med det i det daglige. Vi er tydelige på at selskapene
skal være ledende i arbeidet med ansvarlig virksomhet, og det betyr
altså at man skal være bedre enn de andre selskapene. Vi forventer
at selskapene skal gjennomføre aktsomhetsvurderinger, bl.a. for
å se på risiko. Her skal det benyttes anerkjente internasjonale
metoder. Vi sier at selskapene skal respektere menneskerettighetene,
og ikke bare det, de skal være ledende i arbeidet med ansvarlig
virksomhet og ansvarlig arbeidsliv, og selskapene skal fremme retten
til fri fagorganisering i hele leverandørnettverket sitt. I tillegg
har vi strammet betydelig til når det gjelder forventningene innen
klima og miljø, og vi er nå det første landet i verden som forventer
vitenskapsbaserte klimamål fra selskapene. Regjeringen fører en
aktiv eierskapspolitikk.
La meg svare kort
på noen av spørsmålene representanten tar opp: Når det gjelder bonuser
til ledelsen, regner jeg med at det er bonuser til Statkrafts krafttradere det
her henvises til. Her har Statkraft hatt ordninger som har vært
urimelige, de er sågar omtalt som umusikalske av styret i Statkraft.
Vi har tydelig formidlet statens syn på dette til selskapet. Selskapet
har erkjent dette, de har beklaget dette, og de har gjort vesentlige
begrensninger i ordningene.
Når det gjelder
konflikt med urfolk i Chile, kan vi si at utbygging av fornybar
energi ofte er krevende, bl.a. fordi det skal benyttes arealer og
naturressurser som også kan brukes til andre formål, eller fordi
konsekvensene for dem som blir berørt, kan være betydelige. Ofte er
det mange dilemmaer og ingen enkle svar. Det har vi også gode eksempler
på her hjemme, som vi tar lærdom fra. Derfor er det viktig med gode
prosesser og involvering. Her har vi som sagt klare forventninger
til selskapene, og så er det styret som må gjøre de konkrete vurderingene.
Det skal ikke vi som eier gjøre.
Statkraft har
sagt til oss at de forstår at det er viktig, og at de selv er opptatt
av å lytte til lokale interesser, enten det knytter seg til natur,
urfolksrettigheter eller andre forhold. Statkraft har også gitt
uttrykk for at måten selskapet gjennomfører prosjektene på, skal
være og er basert på internasjonalt anerkjente standarder og respekt
for menneskerettigheter. Det sier de også har bidratt til å skape
en presedens i Chile for nettopp involvering, håndtering av konsultasjoner
og klager og samarbeid lokalt. Så sier Statkraft at det er en grunnleggende forskjell
på fredelige demonstrasjoner og planlagte hendelser hvor det benyttes
vold. Vi har fortsatt ikke fått full oversikt over alle sidene ved
denne saken, men jeg kan være helt tydelig overfor Stortinget på
at vi følger opp disse hendelsene i vår eierdialog med selskapet.
Når det gjelder
tvangsarbeid i Kina, er dette en veldig kompleks problemstilling
fordi hele Vesten har gjort seg avhengig av kinesisk solcelleproduksjon.
Det kan vi ikke løse gjennom eierskapspolitikken, det må vi løse gjennom
mer produksjon i Vesten. Selskapet har selv vært tydelig på at det
er risiko – de har selv gjort risikovurderinger, det startet de
med allerede for to–tre år siden – og selskapet har iverksatt to
tiltak for å sørge for at det er bedre kontroll på disse leverandørene.
Statkraft er et
stort og viktig selskap for oss. Vi følger opp så godt vi kan, men
vi må bruke de virkemidlene som Stortinget har forutsatt i eierskapsmeldingen.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:10:10 ] : Ein føresetnad for
eit aktivt eigarskap er jo å ha ein stat som er i stand til å følgje
opp eigarskapsmelding og politikk elles. Det vil i dette tilfellet
seie at Nærings- og fiskeridepartementet har strukturar som gjer
ein i stand til å følge opp, og at det Stortinget seier skal bli
gjennomført, faktisk blir gjennomført. Så vidt eg veit, gjer aldri
departementet og eigarskapsavdelinga der eigne vurderingar av om
det stemmer at det har skjedd menneskerettsbrot ulike stader i verda,
ein bygger utelukkande på informasjonen ein får frå selskapa. Det
er det ein bygger det på.
I dette tilfellet
nektar altså Statkraft for at det skjer noko som er negativt for
menneskerettane, men rapportane frå bakken i Chile er overtydelege;
her er det pågåande menneskerettsbrot. Da konkluderer eigarskapsavdelinga
slik: Statkraft seier at det ikkje skjer, så da skjer det ikkje.
Det er klart at vi ikkje kan ha ei slik form for eigarskapsstyring.
Skal ein ha ein aktiv eigarskapspolitikk, må ein vere rigga for
å sørge for at det blir gjennomført, at Stortingets vilje og regjeringas
vilje faktisk blir gjennomført i praksis. Ein kan ikkje bygge det
på ei nekting frå eit selskap som sjølv har gjort seg skyldig i
dette.
Da kjem vi over
til spørsmålet: I den modellen vi har, der det er klare forventningar,
og der det er ulikt fordelt om ein blir følgt opp av selskapa eller
ikkje – skal det få konsekvensar? Skal det ha betydning for styra
vi set inn der, dersom ein ikkje følger opp dei klare formaningane
som kjem frå storting og regjering? Eg meiner at dette set heile
eigarskapspolitikken på spissen. Spørsmålet gjeld dersom dette ikkje
får konsekvensar i det heile, anten i form av at Nærings- og fiskeridepartementet
set i gang ei eiga vurdering av det som har kome fram, eller at
ein har god nok informasjon til å stille styret til ansvar. Dersom
det ikkje får konsekvensar i det heile, vil eg seie at vi ikkje
har ein aktiv eigarpolitikk. Da kan selskapa eigentleg styre på
som dei sjølve ønsker, rapportere det som er fordelaktig til departementet,
utan at det nødvendigvis får noko etterspel, og da betyr det ingenting,
det vi har formulert frå Stortinget. Ein slik type eigarskap er
sjølvsagt totalt uakseptabel, og det reknar eg med at også regjeringa
ser.
Da er spørsmålet:
Vil det få konsekvensar? Vil det få synlege konsekvensar for styret
og deira virke at det har kome den typen grove skuldingar, og til
dels godt dokumenterte tilstandar med menneskerettsbrot?
Statsråd Jan Christian Vestre [11:13:29 ] : Selvfølgelig betyr
eierskapsmeldingen noe. Vi har ikke skrevet disse forventningene
fordi vi ikke mener alvor. Det er få ting selskapsteamene i eierskapsavdelingen
nå bruker mer tid på enn nettopp å følge opp selskapene på bærekraftsspørsmål.
Vi har økt antallet forventninger og gjort dem såpass detaljerte
og tydelige at dette har blitt et ganske stort prosjekt, både for
eierskapsavdelingen hos oss og ikke minst for selskapene selv. Vi
er en mer ambisiøs eier, og vi er blitt en tøffere eier. Vi stiller sannsynligvis
langt flere spørsmål enn tidligere, vi gir oss ikke alltid med de
svarene vi får, og da spør vi på nytt.
Det er selvfølgelig
slik at vi gjør våre vurderinger i departementet. Til syvende og
sist er det mitt ansvar hvilke vurderinger som gjøres, og hvis jeg
ikke føler meg komfortabel med de svarene jeg får fra selskapets
styre, stiller jeg selvfølgelig spørsmålene på nytt. Hvis vi har eksempler
på selskaper som har styrer som ikke lytter til eierne, uansett
om det er private eiere eller det er staten som eier – som da representerer
oss alle sammen – vil det naturligvis kunne få konsekvenser.
Jeg har full tillit
til styret i Statkraft sin håndtering av de sakene det her har vært
snakk om. Det ble åpenbart gjort feil når det gjaldt trading-bonusene.
Det har styreleder beklaget offentlig, og ordningen er vesentlig strammet
inn. Når det gjelder verdikjeden for sol i Kina, er det selskapet
selv som har vært ute offentlig og sagt at det her er stor risiko
for brudd på menneskerettighetene. Det gjelder for alle som kjøper
solcellepaneler som er produsert i Kina, som altså kontrollerer
80 pst. av dette markedet. Det kan ikke Statkraft løse alene; det
må vi løse gjennom internasjonalt samarbeid, gjennom å bygge opp
europeiske verdikjeder og gjøre oss mindre avhengige av land vi
ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med.
Når det gjelder
Chile, er det en sak vi har brukt ganske mye tid på. Da denne saken
ble kjent, ba vi om ytterligere informasjon. Avdelingen hos oss
har fortsatt dialog med selskapet. Det er som sagt ikke full oversikt
over denne situasjonen ennå, og vi skal skaffe oss enda bedre oversikt.
Statkraft har fortalt oss at de tar dette på det største alvor,
at de er opptatt av sitt omdømme, og at de er opptatt av å involvere
lokalbefolkningen. Det de har fortalt oss, er ganske detaljert,
og de har også sagt det utad. Det er om lag 20 urfolkssamfunn som
er involvert rundt dette prosjektet, i den aktuelle elven, og de
har til dags dato hatt over 400 møter med lokalsamfunn og organisasjoner.
Det er to grupper hvor motstanden er størst mot dette prosjektet,
og de ble opprettet i 2011 og 2015. Statkraft har ikke identifisert
at dette er mennesker som er fra området, og de sier at de har dialog
med de fleste av disse samfunnene. Hvis selskapet kan gjøre mer for
å bli enda bedre på å ha dialog med urbefolkningen og med lokalmiljøet,
er jeg helt sikker på at selskapet vil være opptatt av det.
Vi kommer selvfølgelig
til å følge opp dette videre i eierdialogen med Statkraft, som enhver
annen god, ansvarlig eier bør gjøre.
Solveig Vitanza (A) [11:16:46 ] : Først vil jeg takke representanten
Fylkesnes for at han stiller disse viktige spørsmålene her i salen.
For Arbeiderpartiet er et aktivt og ansvarlig statlig eierskap et
viktig prinsipp, og det var grunnleggende for eierskapsmeldingen
vi la fram i høst. Eierskapsmeldingen har lagt vekt på og tydeliggjort
statens forventninger til selskapene. Mest relevant i denne saken
er selvfølgelig etterlevelsen av bærekraftsmålene og statens forventninger
til at selskapene er ledende i arbeidet med ansvarlig virksomhet
og gjennomfører aktsomhetsvurderinger i tråd med anerkjente metoder.
Det innebærer
å ha gode retningslinjer og systemer for å identifisere og håndtere
potensielle – og faktiske – negative konsekvenser selskapets virksomhet
kan påføre mennesker, samfunn og miljø. Det forutsetter at selskapene
har en meningsfull dialog med interessenter, bl.a. urfolk, og det
omfatter både egen virksomhet og leverandørkjeden.
Statkraft, som
er et statlig selskap, har fått mye oppmerksomhet det siste året,
og jeg synes det er veldig fint at offentligheten følger med på
foretak som forvalter fellesskapets ressurser. Slik skal det være.
Vi som fellesskap eier Statkraft sammen. Det Statkraft og de andre
selskapene som har statlig eierskap, gjør, gjenspeiler de verdiene
og holdningene vi har som samfunn. Derfor er jeg glad for at SV
løfter denne debatten her i folkets sal.
Den offentlige
debatten har fokusert særlig på det urolige kraftmarkedet, på utbetalinger
av bonuser og lederlønn og ikke minst på konflikt med urfolk. Vi
er helt enig med SV i at Statkraft har hatt bonusordninger som har
vært urimelige, og det har også statsråden sagt seg enig i. Vi er
glad for at Statkraft nå har signalisert endringer, og vi kommer
til å følge med på utviklingen videre.
Utbygging av fornybar
energi er helt nødvendig dersom vi skal klare å kutte utslipp og
omstille den globale økonomien, det er vi nok enige om. Samtidig
vet vi at ny utbygging kan komme i konflikt med eksisterende interesser.
Dette gjelder bl.a. urfolks rettigheter. Allikevel mener vi at Statkraft
bør spille en viktig rolle i å utvikle fornybare energiløsninger,
både i Norge og utenfor Norges grenser. Jeg tror et sterkt Statkraft
som har klare forventninger og verdier fra det norske folk, kan
bidra til at vi får en best mulig utbygging av fornybar energi som også
ivaretar hensynet til bl.a. urfolk.
Statkraft eies
av fellesskapet. Våre verdier og holdninger står til eksamen hver
eneste dag i de statlige selskapene. Det er et ansvar som både vi
folkevalgte, statsråden og lederne i disse selskapene skal ta på
høyeste alvor.
Bård Ludvig Thorheim (H) [11:20:18 ] : Jeg vil på vegne av
Høyre gi støtte til næringsministerens linje i denne saken og si
at det gjøres gode vurderinger også fra Statkraft sin side i disse
spørsmålene.
Jeg tror det er
viktig at vi har med oss inn i denne debatten at Statkraft er det
største fornybarselskapet i Norge, og det er det også i Europa.
Det er virkelig en stor bedrift, som vi har grunn til å være stolte
av, og som har et oppdrag om å operere andre steder, også utenfor
Europa.
Det jeg tror vi
har fått med oss veldig godt i Norge, er at det er konflikter rundt
utbygging av fornybar kraft. Det er ikke unikt for Norge. Slik er
det i alle land. Ulike interesser gjør seg gjeldende knyttet til
nesten enhver utbygging av fornybar kraft. Jeg synes det er viktig
at vi ikke fra Stortingets side går for detaljert inn i de enkelte sakene
og konkrete konflikter og tar parti med ulike parter som er berørt,
men at vi holder oss til det som er hovedoppdraget til Statkraft,
og at vi følger med på at de selvfølgelig forholder seg til de verdiene
som de selv, og norske myndigheter, er opptatt av.
Til det som går
på urfolksdimensjonen, og på menneskerettigheter, som også ble trukket
inn her: Det er klart at alle bedrifter har et ansvar for å vurdere
sin rolle opp mot menneskerettighetene. Samtidig er det slik at hovedparten,
folkerettslig sett, er jo staten. Det er chilenske myndigheter i
dette tilfellet, og slik jeg har forstått saken, har Statkraft gjort
grundige vurderinger, også utover det de er forventet å gjøre.
Jeg vil bare si
på vegne av Høyre i denne saken at det er viktig at vi tenker oss
grundig om når det gjelder hvilke problemstillinger vi går inn i
fra Stortingets side, og hvilken informasjon vi plukker ut og løfter
opp. Her er det viktig å stole litt på den håndteringen som regjeringen
gjør, og det gode arbeidet som Statkraft gjør i mange land med å
bygge ut fornybar kraft mange steder hvor man faktisk ikke har tilgang
på elektrisitet i det hele tatt, og hvor forbruket av strøm øker
raskt i forbindelse med en utvikling som er positiv, som løfter
folk ut av fattigdom, og som gir nye muligheter.
Sivert Bjørnstad (FrP) [11:23:48 ] : Fremskrittspartiets prinsipielle
holdning er at statens eierskapspolitikk i hovedsak behandles én
gang i fireårsperioden, at rammene blir lagt der, og at regjeringen
og næringsministeren har vide fullmakter til å utøve det eierskapet innenfor
rammen av det Stortinget har vedtatt. Det har vært en god arbeidsdeling
mellom storting og regjering i mange år.
I 2021 fikk vi
en ny regjering og en ny næringsminister som overtok Nærings- og
fiskeridepartementet med brask og bram. Det var ikke måte på hvilke
endringer og revolusjoner som skulle skje. Hovedmantraet var at
vi endelig skulle gå fra en passiv næringspolitikk til en aktiv
næringspolitikk. Jeg er ganske sikker på at om denne interpellasjonen
hadde kommet under forrige regjering, ville vi ha sett et ganske
annet engasjement fra dagens regjeringspartier.
Det er veldig
bra at interpellanten tar opp denne saken, selv om det ikke er alt
som bekymrer oss like mye, f.eks. det med bruk av helseforsikring,
som nesten 750 000 nordmenn har. Det er ikke noe stort samfunnsproblem,
tvert imot, for uten disse hadde køene i det offentlige helsevesenet
vært enda lengre. Rundt 90 pst. av tilfellene der privat helseforsikring
brukes, handler om muskel- og skjelettplager. Der vet vi at det
er lang ventetid i det offentlige. Uten disse forsikringene ville
det ført til lange sykmeldinger. Nå får man i stedet behandling kjapt
og kommer tilbake i jobb kjapt.
Når det gjelder
bonuser, er vi helt enig i den kritikken som Knag Fylkesnes retter,
og vi mener den ikke bare bør begrenses til den bonusen som utbetales
til Statkrafts ledelse; vi bør se på den samlede utbetalingen. Dagens
Næringsliv og andre medier har fortjenstfullt gravd i dette, og
jeg mener funnene er til dels sjokkerende. Rundt 5 mrd. kr er utbetalt
i bonus de siste fem årene – ikke først og fremst til Statkrafts
ledelse, men til Statkrafts krafttradere i Düsseldorf og Oslo. Det
store problemet er at verken skattebetalerne, som eier 100 pst.
av selskapet, eller vi, Stortinget, som skal kontrollere om regjeringen
følger egen politikk og vedtak fattet i Stortinget, vet noe som
helst om dette. Vi vet ikke hvor mye som er utbetalt. Et anslag
er at traderne i fjor alene fikk i underkant av 2 mrd. kr i bonus.
Vi vet ikke hvor mange de er, vi vet ikke noe om enkeltbonuser,
og vi vet sågar ikke noe om kriteriene for å få bonus. Vi aner ikke
hvilke kriterier som ligger til grunn, og hvordan bonusen er satt
opp – i et 100 pst. statlig eid selskap. Det er visstnok både personvernhensyn
og konkurransehensyn som ligger bak dette hemmeligholdet. Jeg, og
sikkert flere andre representanter, har i et skriftlig spørsmål
forsøkt å få klarhet i dette, men uten hell.
Det er ikke spor
av den offensive holdningen statsråden viste ved nøkkeloverrekkelsen
i 2021, eller da han kastet nesten hele Argentum-styret nettopp
på grunn av lønns- og bonusutbetalinger, i de svarene han gir til Stortinget.
Svarene ser ut som de kommer rett fra departementets sirlige maskinbyråkrati.
Det er i alle fall ikke mye politisk vilje eller sjel i svarene.
2 000 mill. kr går ut fra fellesskapets konti i bonusutbetalinger,
og ingen kan stille spørsmål ved det. Det er nesten ikke til å tro.
Hadde dette skjedd med en næringsminister fra et ikke-sosialistisk
parti, ville Arbeiderpartiet sprunget opp og ned på denne talerstolen
i harnisk over situasjonen. Nå sitter de stille i båten med hendene
foldet eller armene i kryss og bare ser på det som nå foregår.
I eierskapsmeldingen,
som nylig ble behandlet av Stortinget, vies det mye plass og store
ord til åpenhet og til utbetalinger og bonus. Riktignok skrives
det mest om bonus til ledelsen – det er vel fordi det har vært mest vanlig
og har hatt størst omfang, men bonus er bonus samme hvem som mottar
den. Et minimumskrav må være åpenhet om kriteriene rundt utbetalingene,
men det registrerer vi at Vestre ikke ønsker. Det er godt mulig at
noen tradere fortjener bonus, men vi aner som sagt ikke hvilke kriterier
som ligger til grunn, hvilken avkastning som er skapt, og til hvilken
risiko. Det hemmeligholdet som nå foregår, kunne statsråden stoppet.
Han er generalforsamling i selskapet, og det er han som utpeker styrets
medlemmer. Vi registrerer at store ord er redusert til handlingslammelse.
Som sagt i starten
er vår prinsipielle holdning at det er regjeringens ansvar å forvalte
det statlige eierskapet med de rammene som Stortinget har gitt.
Da må vi nesten bare akseptere at utøvelsen i denne saken er å sitte
på hendene, gjøre ingenting og se på at tusenvis av millioner overføres
fra fellesskapets konti til krafttradere i Düsseldorf.
Sofie Marhaug (R) [11:29:08 ] : Jeg vil starte med å takke
interpellanten for å løfte denne debatten til Stortingets talerstol.
Urfolk skal beskyttes, ikke beskytes. Det gjelder her hjemme, og
det gjelder selvfølgelig også i utlandet, i Chile. Det er noe av
bakgrunnen for denne interpellasjonen, at det chilenske politiet
har beskutt urfolk for å beskytte Statkrafts framferd og utbygginger i
Chile. Det er kjempealvorlig, og det er uakseptabelt.
Jeg har, i likhet
med representanten fra SV, snakket med representanter for mapuche-folket.
Jeg registrerer at Statkraft i mange sammenhenger mener at man kan skille
mellom det de kaller for gode og onde mapucher, og det er ganske
spesielt. Jeg vil påpeke at det Statkraft – hvert fall sett utenfra
– driver med, minner om en splitt-og-hersk-politikk mellom representanter
for et urfolk i Chile, og det synes jeg er veldig alvorlig og veldig
kritikkverdig. Det å si at det er tillitvekkende – det mener jeg
på ingen måte at det er.
Bærekraft er et
fyndord hvis det ikke fylles med mening, og når butikk kommer i
veien for bærekraft mener jeg at det er butikk som må vike, ikke
motsatt. Hvis ikke er ikke den eierskapsmeldingen verdt papiret
den er skrevet på, eller serveren den er lagret på.
Deler av bakgrunnen
for interpellasjonen dreier seg også om disse bonusene og bonuspolitikken
til Statkraft, og der deler Rødt kritikken fra SV og fra flere andre, ikke
minst fra LO. Det er ganske alvorlig når så mange og sterke interesser,
representanter for fellesskapet, kritiserer den bonuspolitikken,
fordi det handler om hva Statkraft skal være. Skal det være et selskap
for fellesskapet, eller skal det være et selskap som driver som
en ganske kynisk kommersiell aktør ute i verden? Jeg mener at det er
fellesskapet som skal komme først, ikke kun rene kommersielle interesser.
Noen ganger blir
Rødt anklaget for å være kraftnasjonalister, og det synes jeg egentlig
er en litt upresis beskrivelse. Jeg mener at en mer presis beskrivelse
vil være kraftsosialister. Vi ønsker at offentlig eide selskap skal drive
til det beste for fellesskapet, selge til kostpris, altså lave priser,
og ikke prøve å øke sine gevinster mer enn nødvendig. Det vi ser
mer og mer av fra Statkrafts side, og også fra andre norske interessers
side, er en form for kraftimperialisme. Det er egentlig den mest
kritikkverdige siden ved dagens kraftpolitikk, og det er mye mer alvorlig
enn den såkalte kraftnasjonalismen som noen anklager Rødt for å
stå for.
Vi ser det i Chile,
som nevnt, med Statkraft, men vi ser det også med Norfund. Jeg vet
at det ikke er denne statsrådens ansvarsområde, men jeg nevner det
likevel. I Honduras har den sosialdemokratiske regjeringen ønsket
å ta tilbake kontroll over sine naturressurser, over kraftproduksjonen,
og Norge og norske myndigheter, gjennom Norfund, prøver å motarbeide
det med å gå til sak mot Honduras. Det føyer seg inn i rekken av
eksempler på norsk kraftimperialisme. Det er ikke det 100 pst. offentlig
eide selskap eller norske myndigheter egentlig er satt til å gjøre,
etter Rødts syn – og jeg tror også etter veldig mange sosialdemokraters
syn. Statkraft skal være et selskap for fellesskapet, ikke for smale
kommersielle interesser, og de skal heller ikke sette butikk over
bærekraft.
Heidi Greni hadde
her overtatt presidentplassen.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:34:08 ] : Eg vil takke for
debatten, alle innlegga og statsråden sine svar. Det har vore mange
gode innlegg her.
Eg må innrømme at eg er veldig
usikker sjølv på kva som er den beste måten å gå framover på no.
Eg meiner å høyre at det statsråden eigentleg seier, bekreftar det
vi har visst i mange år, at det ikkje blir gjort eiga kunnskapsinnhenting
frå departementet, men at ein held dette i form av dialog direkte
med selskapa. Altså: Der det kan vere ein forskjell i informasjonen
som selskapa sit på, og informasjonen frå andre aktørar på bakken,
andre stader i verda, er eigentleg den einaste moglegheita til departementet
og regjeringa å stille eit nytt spørsmål til selskapa.
Selskap utan klar
eigarstyring og kontroll er farleg, og statleg heileigde selskap
som ikkje har ei klar eigarstyring og kontroll med moglegheita til
oppfølging, er endå farlegare. Eg synest Bjørnstad peika på det
opplagde her: Stortinget har klare føringar for korleis selskapa skal
operere, og når ein ikkje har moglegheita til å finne ut av korleis
det som er fellesskapet sine eigedelar, blir gitt ut i bonus, da
har vi eit stort problem som Stortinget ikkje kan oversjå. Stortinget
må – uansett kva politisk farge vi har på logoen – utstyre seg med
kontrollverkemiddel som gjer at vi kan følge opp dei vedtaka som
blir gjorde, uansett kva vedtaka eigentleg er.
Så vil eg seie
at eit innlegg eg reagerte på, var Thorheim sitt, for der blir menneskerettar
og urfolksrettane framstilte som kva som helst av interesser, som
skal avvegast – og at ein i nokre tilfelle kan la urfolksrettar
og menneskerettar vike. Heile poenget med desse rettane, som vi
også har forplikta oss til internasjonalt, er at det er ein botnplanke,
det er ramma for all næringsutvikling, all verksemd i samfunnet.
Det er ikkje sånn at ein kan la det vike fordi det berre er ei eller
anna interesse. Da er vi jo tilbake til før Folkeforbundet og FN
– og til ein heilt ny tilstand der dette berre er eit innspel i
diskusjonen.
Vegen vidare her
kan vel vere ein av mange, men vi ønsker frå SV si side å kome til
botn i det som har skjedd med mapuche-folket, vi ønsker å kome til
botn i det som har skjedd rundt bonusar, og vi vil nytte anledninga
til å gjere det. Det kan skje på mange vis. Vi har eigne kontrollorgan
knytte til Stortinget, men vi har også dialogen med statsråden,
så til slutt ønsker eg å vite korleis statsråden praktisk vil jobbe
med dette, for å opplyse Stortinget.
Statsråd Jan Christian Vestre [11:37:25 ] : Til det siste først:
Jeg har selvfølgelig stor respekt for Stortinget, og jeg svarer
på alle de spørsmålene jeg får fra Stortinget – det er bare å stille
spørsmål, så skal jeg svare på de spørsmålene jeg får.
Noen kommentarer:
Begrepet eierstyring ble brukt. Vel, Stortinget har, med bredt flertall,
sluttet seg til eierskapsmeldingen, som klart slår fast at vi opererer
med en helt grunnleggende ansvars- og rollefordeling. Det betyr
altså at staten som eier har mål med eierskapet, vi har forventninger
til hvordan selskapet skal utøves, men det er selskapets styre og
den daglige ledelsen som er ansvarlig for drift, operasjoner, investeringer,
beslutninger og risikostyring. Hvis vi mener at selskapene ikke
gjør den jobben de skal, må vi finne noen andre til å sitte i de styrene.
Jeg har hundre prosent tillit til styret i Statkraft.
Punkt nr. 2: Det
blir sagt at det ikke gjøres egen kunnskapsinnhenting. Det er altså
feil. Vi leser selvfølgelig alle innspill vi får. Når det gjelder
saken i Chile, har vi selvfølgelig fått en redegjørelse fra Statkraft,
og alle fakta er ikke på bordet ennå, heller ikke for dem. Dette er
nå en politietterforskning som pågår i Chile. Staten er ikke noen
påtalemyndighet eller noen etterforskningsenhet i Chile, det er
det chilenske demokratiske institusjoner som er satt til å gjøre.
Jeg leser alle innspillene vi får og alle brev vi får – fra menneskerettighetsorganisasjoner,
sivilsamfunn, engasjementet i Stortinget – og bruker selvfølgelig
det til å stille kritiske oppfølgingsspørsmål til selskapet. Det
skulle bare mangle. Det er det som er jobben vår.
Så blir det sagt
at vi sitter stille og folder hendene i lederlønnspolitikken. Vel,
det faller på sin egen urimelighet. Det er ingen regjering som har
gjort mer for å stramme til – halvert bonusordningene, innført «følg
eller forklar»-prinsippet, der ledende ansatte ikke skal ha høyere
lønnsøkning enn gjennomsnittet blant de ansatte uten at det begrunnes
særskilt og legges fram på generalforsamling, og vi har gitt klart
uttrykk på en rekke generalforsamlinger for hva vi mener om dette.
Til representanten
Bjørnstad: Den tradingvirksomheten det henvises til, er altså ikke
en virksomhet som tapper fellesskapet for midler. Det er en virksomhet
som drar inn 10 mrd. kr til fellesskapet, som denne forsamlingen
kan bruke til å investere i ulike velferdsprosjekter.
Det er helt riktig
at staten har store forventninger om at selskapene skal være åpne,
men vi detaljstyrer ikke hva de skal være åpne om, og på hvilken
måte. Når styret i Statkraft sier at dette av forretningshensyn
ikke kan deles, bl.a. fordi det er stor rift om disse krafttraderne,
og vi da risikerer at den gevinsten som nå kommer det norske folk
til gode, heller går til utenlandskeide selskaper i skatteparadiser
og alle mulige andre steder, da vil jeg ikke pålegge selskapet å
gjøre det. Det ville også vært helt i strid med det som er prinsippene
i eierpolitikken.
Kritikk fra LO:
Vel, jeg registrerer at LO er veldig takknemlige og sier at de endelig
har fått en handlekraftig regjering som gjør noe med disse lønningene.
Vi kommer til å følge opp dette videre, og jeg kan garantere at
vi har en aktiv eierdialog med selskapet, både om disse spørsmålene
og de andre spørsmålene. Det betyr noe at vi har en aktiv eierpolitikk,
men den aktive eierpolitikken må utøves innenfor de rammene som
denne salen har vedtatt.
Presidenten
[11:40:29 ]: Da er debatten i sak nr. 3 ferdig.