Mahmoud Farahmand (H) [11:55:41]: I midten av september i år ble 22 år gamle Mahsa Amini drept i det iranske moralpolitiets varetekt. Den 22 år gamle kvinnen var ikke et uromoment, hun var ingen opposisjonell eller aktivist. Den eneste feilen hun hadde begått, var å ikke dekke håret sitt til i tilstrekkelig grad, i henhold til det hijabpåbudet som finnes i Iran i dag.

Mahsas død har, som presidenten påpekte, utløst landsdekkende demonstrasjoner i Iran. I over 200 byer har iranere tatt til gatene. Fra de mest perifere byer til hovedstaden har skolebarn, ungdommer, ja til og med pensjonister vært i gatene til alle døgnets tider.

Iranske kvinners kamp – iranernes kamp – mot hijabpåbudet startet allerede få dager etter fullbyrdelsen av den iranske revolusjonen. Den 8. mars 1979, bare få dager etter revolusjonsdagen, tok iranere til gatene for å demonstrere mot hijabpåbudet. Kampen for like rettigheter og grunnleggende menneskerettigheter for iranske kvinner har pågått helt siden disse vårdagene i 1979.

Reaksjonene fra regimet i Teheran har også pågått helt siden vårdagene i 1979. Helt siden de første demonstrasjonene har iranske myndigheter møtt protester og demonstrasjoner med den samme tilnærmingen. Trusler, arrestasjoner og eskalerende voldsbruk har blitt brukt for å kue demonstrantene. Om demonstrantene ikke gir etter for juling, vil familiene få et lite besøk av iransk sikkerhetspoliti. Om man fortsatt ikke gir etter, vil man bli arrestert, med tortur og muligens døden til følge. Regimets voldsbruk har i de siste årene eskalert betydelig.

I møtet med dagens demonstrasjoner har lite endret seg. Myndighetenes voldsbruk har økt for hver dag. I løpet av de siste ukene med demonstrasjoner er flere hundre drept, tusener er skadet, og ytterligere tusener er arrestert. Regimet bruker alle midler de kan for å slå ned på protestene, men til tross for dette vedvarer demonstrasjonene.

Slagordene tar for seg like rettigheter, frihet og økonomiske muligheter. Voldsspiralen vekker nokså sterke reaksjoner innenfor og utenfor landets grenser. En rekke iranske idrettsstjerner, tv-personligheter og musikere har vist sin klare støtte til kravene som demonstrantene stiller. Den iranske kvinnelige klatreren Elnaz Rekabi er et godt eksempel. Hun valgte å delta i en VM-konkurranse i klatring tidligere denne uken, uten hijab. Mens befolkningen i Iran hyllet henne, var reaksjonene fra myndighetene i Iran nokså forutsigbare. Da hun på onsdag ankom flyplassen i Teheran, ble hun på direktesendt statsstyrt tv avkrevd svar på hvorfor hun ikke hadde dekt til håret. Dette er ikke et enestående eksempel – det iranske regimet har brukt alle midler de kan på å trakassere dem som har valgt å støtte demonstrantene.

Utenfor Iran er de fleste vestlige ledere klare og krasse i sin kritikk av det iranske regimets manglende respekt for menneskerettigheter og kvinners rettigheter. Allerede dagen etter at hendelsene rundt Aminis dødsfall ble kjent, var en rekke vestlige ledere ute og uttrykte støtte til iranske kvinner. De kom med klar kritikk av det iranske regimets handlinger og fordømte hijabpåbudet og regimets voldsbruk.

Den norske regjeringen har vært noe mer sendrektig og avventende – ja, kanskje til og med mer utydelig enn hva som kan forventes. I et skriftlig svar til undertegnede skriver utenriksministeren at det er håndhevelsen av hijabpåbudet som er problemet, ikke selve påbudet. Det er det litt viktig å merke seg.

I et annet svar, til Høyres representant Ingjerd Schou, skriver utenriksministeren at Norge vil «vurdere tilslutning til eventuelle nye EU-sanksjoner mot Iran». For Høyre har det ikke vært noen tvil om at vi skal følge EUs sanksjonsliste mot Iran.

Ved flere anledninger har regjeringen påpekt at menneskerettighetssituasjonen i Iran og iranske myndigheters voldsbruk mot demonstrantene er et tema som tas opp og diskuteres med iranske myndigheter og utsendinger. Tidligere i år var statssekretæren ved Utenriksdepartementet i møte med den iranske viseutenriksministeren i dette bygget. I slutten av september i år skal utenriksministeren ha tatt opp dette temaet med den iranske delegasjonen til FN. I begge møter skal menneskerettigheter og kvinners rettigheter ha vært et tema. Dessverre kan det se ut til at disse samtalene ikke har hatt den begrensende effekten på voldsbruken som man kunne ønske.

Det som derimot har korrigerende effekt, ser ut til å være målrettede sanksjoner mot individer og institusjoner som er tilknyttet det iranske prestestyret og revolusjonsgarden. Det må sies at det har rent litt vann i bekken siden jeg stilte interpellasjonsspørsmålet mitt, så Norge har nå sluttet seg til EUs sanksjonsliste. Like fullt velger jeg å stille spørsmålet:

Flere av våre allierte, herunder EU-land, har nå innført sanksjoner mot individer i revolusjonsgardens og Basij-militsens ledelse. Bør ikke Norge følge i deres fotspor?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:00:54]: Jeg vil gjerne begynne med å si at jeg deler representantens bekymring for menneskerettighetssituasjonen i Iran. Jeg fordømmer den økende brutaliteten og den uforholdsmessige voldsbruken fra iranske myndigheter de siste ukene. Norge står skulder ved skulder med fredelige demonstranter i deres krav om respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Vi forventer at Iran etterlever sine folkerettslige forpliktelser. Iranske myndigheter må lytte til folket. Regjeringa har reagert sterkt og tydelig på det tragiske dødsfallet og situasjonen for iranske kvinner og har fordømt myndighetenes grove voldsbruk mot fredelige demonstranter. Ytringsfriheten må respekteres.

Det stemmer at Norge vedtok en ny sanksjonslov i 2020. Norge har ikke tradisjon for å innføre sanksjoner på egen hånd. En sanksjonslov gir heller ikke regjeringa lovhjemmel til å innføre egne, norske sanksjoner. Regjeringas syn er at globale sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd eller andre sanksjoner som det er bred internasjonal oppslutning om, har mye større legitimitet og mulighet til å kunne påvirke en stat til å endre atferd. Ifølge sanksjonsloven har vi bare hjemmel til å gjennomføre sanksjoner vedtatt i mellomstatlige organisasjoner, f.eks. EU, eller som ellers har bred internasjonal oppslutning. Dette gjelder også listeføring av individer. Norge er folkerettslig forpliktet til å følge FN-sanksjonene mot Iran, og vi har i tillegg sluttet oss til samtlige av EUs sanksjoner mot Iran.

Den 17. oktober vedtok EUs utenriksråd ytterligere restriktive tiltak som reaksjon på de siste tiders utvikling og myndighetenes brutalitet i møte med iranske demonstranter. Elleve individer og fire enheter listeføres under tiltaksregimet rettet mot alvorlige menneskerettighetsbrudd i Iran. Det såkalte iranske moralpolitiet er blant de enhetene som nå er listeført. Norge har besluttet å slutte seg til disse tiltakene. Utenriksdepartementet er i ferd med å gjennomføre disse i norsk rett. Det tok ikke mange timene. Det betyr at sanksjonene mot Iran er regulert i forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran. Det slås med det bl.a. fast at alle formuesgoder som tilhører eller kontrolleres av personer, enheter eller organer som er navngitt i FNs sikkerhetsråds resolusjon, skal fryses. Det er også forbud mot å selge, levere, overføre eller eksportere, direkte eller indirekte, utstyr som brukes til intern undertrykkelse, etter nærmere bestemte retningslinjer.

Innføring av nye sanksjoner viser hvordan den siste tids hendelser har fått konsekvenser for Iran. Ferdigstillelse av skatteavtalen mellom Norge og Iran ble stilt i bero i slutten av september som følge av utviklingen i landet. Vi er også i fortløpende dialog med andre nærstående land om hvordan det internasjonale samfunn kan øke presset mot iranske myndigheter. Jeg skal ha et møte med flere kvinnelige utenriksministre i dag kl. 14. Det er viktig for oss å samordne reaksjonene med andre land. Vi vil fortsette å engasjere oss for menneskerettighetene i Iran. Dette må vi gjøre ved å møte myndighetene og støtte dem som er rammet, forhandle i FN og bruke så mange anledninger som mulig til å uttrykke det norske synspunktet. Jeg var en av dem som hadde møte med Iran om denne saken under møtene i FN i oktober. Representanten viser til Irans viseutenriksminister. Han møtte Utenriksdepartementet da han var her, men han møtte også representanter for alle politiske partier på Stortinget. Det var også da mulig å framføre det som var norsk syn, så det er flere anledninger. Jeg tror på den typen dialog. Det gir ikke alltid resultater, men det viktigste er å framføre det som er norske standpunkter vis-à-vis iranske myndigheter.

Jeg har aldri sagt at jeg ikke er imot selve hijabpåbudet. Jeg mener det undertrykker kvinner. Det er galt, mener jeg, at for å kunne være norsk politiker og kvinne som skal dra til Iran, må man ta på seg hijab. Det er selvfølgelig vanskelig, og det gjør at veldig mange har valgt å ikke dra til Iran. Jeg valgte allikevel å gjøre det for noen år siden, for å kunne framføre det som var vårt standpunkt, men det er jo et dilemma som jeg tror veldig mange kvinnelige politikere står i når de skal ta stilling til om de skal reise til Iran eller ikke. I Iran praktiserer vi det fra norsk side slik at man må forholde seg til landets lover og regler når man er i Iran, men på den norske ambassaden er det ingen påbud om hva man skal ha på seg på hodet.

Mahmoud Farahmand (H) [12:05:54]: Jeg vil starte med å takke utenriksministeren for svaret og oppklaringene i de misforståelsene som kunne ha oppstått. Vi er nok helt enige om at dialog må finne sted. Vi må gjennom dialog forklare Iran vårt ståsted og hva vi synes om deres tilnærming i møte med demonstranter, ikke minst deres fraværende respekt for menneskerettigheter. Ingen i Høyre har noen gang tatt til orde for å bryte diplomatisk kontakt med Iran. Det er heller ikke fruktbart, mener jeg.

Irans voldsbruk er ikke begrenset til egen befolkning. I en årrekke har Iran vært en av de største bidragsyterne til uro i Midtøsten. Nå ser det ut til at landet også har begynt å støtte Russlands krig i Ukraina. Flere medier har helt siden sensommeren, midten av august, rapportert om Irans salg av droner til Russland. I går kom det også fram at Iran muligens driver og bistår med ekspertise i hvordan man skal bruke disse dronene. Både salget og ekspertisen og effekten av det ser vi på krigen som foregår i Ukraina.

Samtidig som dette skjer, har EU varslet at man vurderer strengere sanksjoner mot Iran – entiteter tilkoblet revolusjonsgarden, ikke minst Basij-militsen og iransk industri. Jeg håper at regjeringen vil følge opp disse sanksjonene og følge EU og våre allierte i dette.

Jeg må legge til at det har kommet noen titalls iranere som sitter og følger med på denne debatten. Det viser hvor viktig denne saken er for iranere i Norge, og hvor viktig denne saken er for oss som beskyttere av demokratiet. Som representanten Øyan nevnte i foregående sak, er vi den siste skansen for demokrati og frihet slik det framstår. Vesten, med USA, er det. Vi må være villig til å forsvare dem som der ute prøver å erverve denne friheten som vi tar så for gitt. Derfor setter jeg stor pris på om utenriksministeren også kan bekrefte at vi følger EU i de mer strenge sanksjonene som kommer rettet mot iranske entiteter som følge av iransk involvering i krigshandlingene i Ukraina.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:08:26]: Ukraina var kanskje den viktigste saken under FNs generalforsamling dette året, men veldig mange andre konflikter ble også diskutert. Det er klart at vi tok opp våpensalg til Russland med alle de landene som er involvert i det på ulike måter, for å forhindre at det skjer. Så vi tar selvfølgelig avstand fra å levere våpen til en stat som er aggressor i strid med folkeretten.

Det som var tema i mitt møte med den iranske utenriksministeren, var at det må gjennomføres undersøkelser, og vi forventer at Iran straffeforfølger dem som er involvert. Og det har jeg gjort klart både i offentlige uttalelser etter dødsfallet og direkte til ham. I Utenriksdepartementet har vi hatt en rekke møter med Irans ambassadør i Oslo – sist da statssekretær Rimestad hadde et møte med ham den 5. oktober. Vi vil fortsette å sette søkelyset på menneskerettighetssituasjonen i Iran, og la meg gjøre det helt klart: Iranske myndigheter er veldig godt kjent med Norges syn i denne saken.

Mani Hussaini (A) [12:09:57]: Vi har de siste fem ukene sett Irans brutale voldsutøvelse. Men denne brutale voldsutøvelsen har ikke bare vart de siste fem ukene. Den har vart i årtier. Politiske aktivister, kvinner og ulike minoriteter har vært utsatt for denne voldsutøvelsen, men det som har utløst det store engasjementet som vi ser nesten over hele verden, er at den kurdiske jenta, Jina Masha Amini, ble mishandlet ihjel av moralpolitiet fordi hun bar hijaben feil, ifølge dem.

Rapportene fra Iran er dystre. Det meldes om over 215 drepte, mange av dem barn, fordi de er ute i gatene og demonstrerer mot urettferdigheten. Det meldes om at panservogner omringer de kurdiskdominerte områdene i Iran, fordi man er redd for at folket skal stå opp mot regimet. Jina Masha Aminis henrettelse har også bidratt til den mest håpgivende forening av ulike etniske grupper i Iran.

Prestestyret i Iran er for lenge siden gått ut på dato. Folket i Iran og i de kurdiske områdene fortjener å leve i et samfunn som er bygget på likestilling og frihet. De kurdiske og iranske ungdommene er verdens modigste. De er fast bestemt på å ta kontroll over egne rettigheter, selv om det innebærer at de gjør det med livet som innsats. Vi ser videoer på sosiale medier som viser barn helt ned i elleveårsalderen åpent rette kritikk mot regimet, trass i faren for å bli drept av politiet. Vi ser også skoleklasser som fjerner bildet av Ayatollah Ali Khamenei fra veggene, river det i stykker og setter fyr på det. Budskapet fra jentene og kvinnene i Iran er tydelig: Dersom vi ikke står sammen, hver og én, blir vi den neste Jina Masha Amini.

Jeg er veldig glad for at vi støtter de modige stemmene i Iran. Jeg er veldig glad for at statsministeren allerede i september fordømte det iranske regimets meningsløse vold og sendte kondolanse til Aminis familie i Kurdistan og også her i Norge. Jeg er veldig glad for at regjeringen er kompromissløs når det gjelder menneskerettigheter, og har vist handlekraft i ulike møter med det iranske regimet, senest for tre dager siden, da vi sluttet oss til EUs sanksjoner.

Jina Masha Amini ble henrettet av presteregimet i Iran, men hennes navn og minne kommer aldri til å bli glemt. Jina er et symbol for alle kvinner i Iran som krever retten til å eie egen kropp og til å leve i frihet. Og den kampen skal vi stå sammen med dem i.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:13:47]: Takk til representanten Farahmand, som reiser et viktig spørsmål. Svaret bør være rimelig enkelt. Norsk lov åpner for muligheten til å gjennomføre sanksjoner på individnivå, og flere av våre allierte, også i EU, jobber med å innføre sanksjoner mot individer i Revolusjonsgardens og Basij-militsens ledelse. Bør ikke vi i Norge gjøre det samme? Selvfølgelig bør vi det. Det er gledelig at regjeringen omsider har valgt å følge våre allierte. Det er gledelig fordi vi skal kunne se oss selv og våre barn i øynene og kunne si: Jo, vi kjempet med dem. For meg handler det om at jeg skal kunne se mine døtre i øynene og si at vi kjemper med våre iranske søstre.

Spørsmålene er grunnleggende enkle. Det dreier seg om et oppriktig ønske om et fritt samfunn, med like muligheter for alle, med like rettigheter for alle, med reell likestilling og med mulighet til å forme egen framtid og skape seg et eget liv – noe så enkelt som å ta egne, selvstendige og opplyste valg. Det handler om å øyne håp om en framtid, en framtid med økonomisk så vel som sosial bærekraft.

Det Iran vi får et blikk inn i på nyhetene nå om dagen, har ingenting av dette. Det kan vi ikke leve med. Det er en usunn og farlig utvikling som påvirker også oss. Det bidrar til mer uro i en ustabil verden. Det påvirker noen områder på kartet der vi helst vil ha mer ro og orden. Det setter negative krefter i sving som påvirker vår hverdag – kanskje ikke i dag, men om litt, og i ganske nær framtid.

Dessuten påvirker det våre barn og unge. Hvilken verden skal de vokse opp i? Mitt ønske, et ønske jeg vil anta alle i denne salen deler, er at de skal vokse opp i et fritt samfunn med sunne verdier. De skal ha like muligheter som alle andre på sin alder, uavhengig av hvem de er, hvem foreldrene er, hvor de bor, om de er født rike eller fattige. Jeg vil at de skal kunne oppleve sosial mobilitet, ta utdanningen de drømmer om og som samfunnet trenger, forelske seg, jobbe og drive verden framover.

Det er dette, akkurat dette, det kjempes for i Iran nå. Og hvem er det som kjemper? Jo, det er studenter og skoleelever som har dannet ryggraden i disse demonstrasjonene. De har nemlig fått oppleve regimets vrede på mange plan. De kjenner frykten ekstra hardt. De trues med utestengelse fra nasjonale prøver. Det vil hindre dem i å kunne ta universitetsutdannelse. Gjennomførte nasjonale prøver er nemlig opptakskrav til universitetet. De trues med utestengelse fra skolen. Det vil frata dem framtiden. De vet at morgendagens samfunn bygges på kunnskap og kompetanse. De vet at uten utdanning har de tapt. Det nekter de å godta.

De iranske sikkerhetsstyrkene har gått til angrep på universitetene. Det beviser to ting. Det beviser regimets frykt for kunnskap og en opplyst befolkning, og det beviser viktigheten av kunnskap.

Lærere og professorer er arrestert. Det beviser nøyaktig det samme, hvordan en opplyst befolkning truer regimet fordi de vet at deres verdier og styringssett aldri vil bli akseptert.

Elever og studenter opplever å bli tvunget til å delta i demonstrasjoner til støtte for det iranske regimet. Det er frihetsberøvelse og en trussel mot deres framtid.

Vi lever i en urolig tid. Det sies hver dag mange ganger fra denne talerstolen. I den situasjonen Europa og verden befinner seg nå, bør vi på ingen måte nøle med å være klare i talen mot dem som kjemper mot sunne, demokratiske rettigheter, noe så enkelt som like muligheter, rettferdighet og frihet. De kjemper for sin framtid, og de kjemper for vår framtid.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:18:37]: Jeg vil først takke representanten Farahmand for å reise denne interpellasjonen. Det er en viktig interpellasjon.

Iran har en stolt historie – en historie som Ayatollah Khomeini forsøkte å ødelegge i 1979. Det er representanter som føler dette mye nærmere på kroppen enn meg i denne salen, og det skal jeg respektere, men det er fint at alle engasjerer seg i kampen for Irans frihet.

Jeg har sjelden sett et så sammensveiset politisk Norge, som har gått ut mot et regime som dette, som er gjort denne gangen. Selv har jeg deltatt i aksjoner og holdt appeller for iranske kvinner og den friheten Iran fortjener.

Jeg har noen kommentarer. For noen dager siden skrev Dagbladet at Norge er i ferd med å inngå en skatteavtale med Iran. Den har de sittet i fire år og forhandlet om. Jeg lurer på: Er de helt på jordet? Sitter man med gardinene nede og ikke ser ut av vinduet? Ser man ikke hva som skjer i verden? Man sitter og forhandler om dette – nå har man lagt det på is. Dette måtte man ha protestert mot, og det måtte stå i Dagbladet og VG før man skjønte at dette ikke kunne skje. Jeg begriper ikke at dette er mulig.

Så har jeg lyst til å gå tilbake til 2021. Iran sitter nå i FNs kvinnekommisjon. Norge var et av de landene som kunne ha stemt imot – kanskje stemte de imot. Det vet vi ikke, for de vil ikke si det. Men vi vet at fire vestlige land stemte for. Det er ikke umulig at Norge var et av disse landene. Det hadde vært greit om utenriksministeren kom opp på denne talerstolen og sa om vi stemte for eller imot. Det er ikke sånn at det er så hemmelig at man ikke kan fortelle det til Stortinget. Så hemmelig er det faktisk ikke. Jeg regner med at om utenriksministeren ikke kan si om vi stemte for eller mot, stemte vi for. Det tar jeg som et utgangspunkt.

Så må jeg si at utenriksministeren på denne talerstolen har en veldig teoretisk tilnærming til hvordan man skal forholde seg til Iran. Man viser til hva EU gjør, man viser til hva FN gjør, man viser til hva man har vedtatt. Det er jo helt selvsagt hvordan vi må reagere på det som skjer i Iran. Man trenger ikke å teoretisere det mer. Det er faktisk noe man må gjøre noe med og reagere på, og ikke minst bør utenriksministeren reagere offentlig. Jeg har ikke sett utenriksministeren noe som helst slags sted, men jeg har sett politikere fra alle de andre partiene være ganske klare.

På lørdag er det en stor demonstrasjon her ute. Da regner jeg med at utenriksministeren holder en appell til støtte for kvinnene i Iran.

Seher Aydar (R) [12:21:29]: Jeg vil først takke interpellanten, som tok opp den viktige saken. Det må diskuteres også fra Stortingets talerstol. Det har vært store, brede protester mot regimet i Iran de siste fem ukene etter drapet på Jina Amini. Gjennom flere lover og styresett blir kvinners valg, klær, kropp og liv kontrollert. Kvinnene blir fratatt friheten og livet. Folk blir fratatt friheten og livet. Det er en undertrykkelse som har skapt et folkelig opprør. Med kvinner i front tar folk til gatene mot det autoritære regimet – for «Kvinne, Liv, Frihet!», som de ropte da det var begravelse for Amini i Saqqez. De sa: «jin, jiyan, azadi», og de svarte fra Teheran med «zan, zendigi, azadi».

Regimet vil verken at det skal komme fram at folket har reist seg i fellesskap, eller at regimet begår brutale overgrep mot befolkningen. For å begrense det som kommer ut til omverdenen, blir internett stengt, mennesker blir drept, fengslet, torturert og bortført enten av regimet selv eller deres paramilitære grupper. Det styrker behovet for at personer utenfor Iran deler informasjon, men heller ikke de er helt fri fra regimets lange hånd. Iran har lenge brukt agenter og ambassaden aktivt for å kartlegge opposisjonelle og skremme dem bort fra å ytre seg. Det kommer fram i PSTs trusselvurdering fra 2022, der Iran nevnes eksplisitt som autoritær stat som bruker sine etterretningstjenester til å kartlegge og overvåke personer i Norge. Disse landenes myndigheter ønsker at deres politiske motstandere ikke skal føle seg trygge nok til å ytre seg offentlig. Hensikten er å undergrave politisk opposisjon. PST skriver at vissheten om at man kan bli eller blir overvåket på grunn av sitt politiske engasjement, har en truende effekt i seg selv. I tillegg brukes eksplisitte trusler mot den enkelte eller mot gjenværende familie i opprinnelseslandet, altså i dette tilfellet Iran. Det er en fare som norske borgere blir utsatt for.

Irans spionasje må avdekkes og diplomater som står bak det, utvises. Det håper jeg at utenriksministeren vil kommentere, for ytringsfriheten er en viktig kamp. Da Evin-fengslet ble brent – der politiske fanger befinner seg, og som er overfylt – visste vi at det ikke bare var brann i et bygg, men bak de murene befant ytringsfrihets- og frihetsforkjemperne seg.

Når folk roper i gatene og viser videoer og bilder, vet vi at det er kampen om frihet, og det er nettopp den friheten det iranske regimet ønsker å begrense også i Norge. Her håper jeg at vi får et tydelig svar: Hva gjøres for å avdekke og faktisk sette i gang tiltak mot diplomater som bruker sine posisjoner i Norge for å overvåke norske borgere?

Når Iran spionerer i Norge, når de forsøker å kvele ytringsfriheten – drepe tenåringer, som ville hatt hele livet foran seg, fordi de ville ta friheten, og mammaer, pappaer, single, arbeidere, arbeidsløse, gamle, unge, studenter og fanger – må vi være tydelige på hvor vi står. Det er viktig at denne salen og alle som har vært representanter her, har uttrykt det. Det er også viktig at vi gjør det i praksis, overfor diplomater som befinner seg i Norge.

Ola Elvestuen (V) [12:25:25]: Jeg vil takke representanten Farahmand for å ta opp interpellasjonen og også takke for at vi nå slutter oss til de sanksjonene som EU og andre har innført.

Jeg tror at det er viktig at dette er en start på den reaksjonen som vi må føre, for situasjonen i Iran blir mer og mer brutal. Nå er det de største demonstrasjonene for frihet, for kvinners rettigheter og for demokrati som jeg har sett på mange år. Det er kanskje et svakere regime nå, som er mer bekymret for sin posisjon enn det de har vært tidligere. Men undertrykkelsen og forsøket på å slå ned opptøyene og demonstrasjonene – legitime demonstrasjoner – pågår. Mer enn 240 personer er så langt drept, og mange tusener er fengslet. I tillegg ser vi at iranske våpen brukes av Russland i Ukraina, og til og med at iransk militært personell har vært til stede for å lære opp russere i Russland.

Det jeg tror vi må være forberedt på, er at vi også skal være med på å forsterke sanksjonene framover, for det vil kreve mye mer brutalitet hvis man vil stoppe den frihetstrangen som nå vises i Iran. Det er unge folk som demonstrerer. Det er brede lag av befolkningen. Det er alle geografiske områder og alle etniske grupper som nå demonstrerer for frihet, for kvinners rettigheter og for demokrati. Det må vi støtte opp under. Da gjelder det å forsterke sanksjonene. Det handler om å reagere i Norge når det er nødvendig, for å hindre regimet i å gå etter sine motstandere også her, og det gjelder å handle koordinert ellers for å legge press på presteregimet i Iran.

Det kunne ikke vært en dårligere timing for det vi leste om på søndag, at vi var i ferd med å inngå en skatteavtale med Iran. Jeg forventer at det arbeidet avlyses, og at det legges til side. Nå er vi i en helt annen situasjon. Dette handler om at det iranske folk slåss for sin frihet, for demokrati i Iran, og det er den kampen vi må støtte opp under. Vi må støtte opp under det, ikke bare ut fra at det er riktig her og nå, men ut fra at også vi har en interesse av og vilje til at de som demonstrerer nå, vinner fram i Iran – for å få sin frihet, for å få fram kvinners rettigheter, men også for å etablere et demokrati i Iran. Det er altfor mye på overtid, det burde vært der for lenge siden. Nå må vi støtte dem som slåss.

Michael Tetzschner (H) [12:29:08]: Det er kanskje ikke så originalt å rette en takk til interpellanten, representanten Farahmand, for å ha satt et viktig tema på dagsorden. Jeg vil også legge til en takk for at vi i denne sal kan ha en gjennomtenkt samtale med vår utenriksledelse, representert ved utenriksministeren. For vi er jo enig i situasjonsbeskrivelsen. Vi blir nå for tiden minnet om hvor farlige totalitære regimer egentlig er. Vi ser det hver dag i Europa nå, hvor også Irans regime har sin andel. Slike regimer er altså ikke bare undertrykkende overfor eget folk, men de er også farlige for sine naboer – et styre som ikke er under befolkningens kontroll, men som selv bruker vold for å kontrollere befolkningen. Da er det klart at slike stater ikke på alle punkter kan behandles på linje med andre, jeg vil si normale, stater.

Derfor var også jeg litt forundret over at man var kommet ganske langt i å forhandle en skatteavtale med dette regimet, for etter hva jeg forstår, vil enhver skatteavtale bygge på at man utveksler personopplysninger om de skatteobjektene det er tale om enten å ikke dobbeltbeskatte eller å sikre at betaler skatt i et av landene. Det er jo essensen i enhver skatteavtale. Jeg håper ikke at denne regjeringens iver etter å få inn skatter gjør at man allierer seg med et av de verste regimene i hele FN-panoramaet. Vi kan også minne oss selv om at Iran var blant de fire land – i tillegg til Russland – som stemte imot de 143 landene i FNs generalforsamling som klart fordømte overgrepene og angrepet på Ukraina som brudd på folkeretten. De andre var, ikke overraskende, Nicaragua, Venezuela og Nord-Korea. Der inngår Iran i kjernen av det man kan si er ondskapens akse i vår tid.

Jeg har også lyst til å si, for at dette ikke skal bli misforstått: Vi må skille mellom Iran og dets regime. Vi ser frem til den dagen Iran igjen – dette gamle, flotte kulturfolket – holder seg med en ledelse og en demokratisk forfatning, for det er så mye vi går glipp av i kontakten med det andre Iran, de som ikke styrer, men som nå ytrer seg igjennom demonstrasjoner, noe som også betyr at de utsetter seg for stor personlig risiko.

Jeg vil bruke det siste minuttet til å spørre mer detaljert. Vi har jo ytringsfrihet i Norge, og den bruker vi gjerne. Og vår stortingspresident – ikke den som presiderer nå, men førstepresidenten – brukte Twitter. Det ble naturligvis slått stort opp i mediene at vår førstepresident på grunn av denne Twitter-meldingen hadde utløst en knute på tråden, for å si det forsiktig, slik at Norges ambassadør i Teheran ble innkalt på det man kaller teppet – det er et land som for øvrig er velutstyrt med tepper. Jeg har liksom ikke hørt noe mer, og det er mulig det er litt selvopptatt når det er på Stortingets vegne, men det er vår nasjonalforsamling med vår fremste tillitsvalgte som altså er blitt gjenstand for at den norske ambassadøren blir kalt inn på teppet i Teheran. Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren om hvilke posisjoner som ble tatt inn der, og om en tilbakemelding og opplysning til Stortinget om hva som kom ut av den samtalen. Jeg er klar over at vi er dypt uenige, men jeg synes det er av spesiell interesse når vår fremste tillitsmann har vært trukket inn i bruk av slike negative diplomatiske virkemidler som det vi har stått overfor.

Åsmund Aukrust (A) [12:33:56]: Takk til representanten Farahmand for å ha tatt opp et viktig tema og for at vi bruker tid på Stortinget på å diskutere situasjonen i Iran, og takk til utenriksministeren for det jeg synes var et veldig godt og tydelig svar.

Det er dramatiske bilder vi nå er vitne til. Drapet på Mahsa Amini har satt fyr på hele det iranske landet, og igjen er oppmerksomheten rettet mot Irans grove brudd på menneskerettighetene overfor egen befolkning, spesielt de siste fem ukene, men også gjennom veldig mange tiår, og spesielt overfor iranske kvinner.

Det er imponerende å se det store motet som mange kvinner og menn nå viser ved å ta til gatene. De som tar til gatene, skal vite at de har Norges støtte. På samme måte som det er imponerende å se iranske kvinner, er det deprimerende å se hvordan det iranske regimet svarer med mer brutalitet og mer vold. Det fordømmes selvsagt på det kraftigste.

Jeg er glad for veldig tydelig tale fra utenriksministeren i denne salen nå, men også over lang tid, for det er helt rett som bl.a. representanten Hussaini sa, at undertrykkelsen startet ikke for fem uker siden, den har vart gjennom veldig mange tiår.

Jeg synes det er noe litt underlig over den kritikken som kommer fra høyrepartiene i denne saken. Jeg synes vi skal ha debatt om utenrikspolitikk, men vi skal ikke misforstå hverandre med vilje. Situasjonen i Iran er altfor viktig til å prøve å gjøre viktige politiske poeng det ikke er grunnlag for. Det blir vist til at saken ikke er tatt opp. Den er tatt opp en rekke ganger. Den ble tatt opp rett etter drapet, direkte med Irans utenriksminister. Mer direkte tale kan man neppe se for seg.

Representanten Jønnes sa at omsider sluttet Norge seg til sanksjonene. Vi sluttet oss til sanksjonene én time etter at de ble vedtatt i EU. Det ble ikke gjort omsider. Statsministeren var ute med veldig tydelig tale umiddelbart etter at vedtaket var gjort i EU. Det er fint å se at de andre partiene støtter opp om det.

Så ble det vist til et møte statssekretær Thune skal ha hatt i dette hus. Det er feil. Statssekretæren hadde ikke et møte i dette hus. Det hadde derimot utenrikskomiteen. Der var det representanter fra alle de forskjellige politiske partiene, og jeg tror både representanten Elvenes og representanten Tybring-Gjedde kan skrive under på at det var et spesielt møte, og at det ble framført veldig tydelig tale. Dette gjaldt også da utenriksministeren var komiteens leder i forrige periode og man hadde et tilsvarende møte, hvor det ble tydelig framført hva Norge mente.

Så ble det også vist til en skatteavtale. Den er stilt i bero av denne regjeringen. Det var den forrige regjeringen som gjennom mange år forhandlet fram denne skatteavtalen. Statsrådene Siv Jensen og Jan Tore Sanner var de to finansministrene som forhandlet fram denne skatteavtalen, som denne regjeringen nå har valgt å stille i bero.

Det er mange i Norge som nå opplever dette på kroppen. Det er mange i Norge som opplever å ha mistet noen av sine nærmeste, eller som hver eneste dag er redd for noen de er glad i. For dem er jo ikke dette en ny situasjon, det er en situasjon som kan ha vart gjennom mange år.

Det er ingen ord som vi kan si til dem som har mistet noen av dem som står dem nærmest, som kan få dem til å føle seg bedre. Men de skal vite at vi er veldig mange som tenker på dem. De er her i Norge, og de er trygge, og de skal være en del av det store norske fellesskapet. Og i det norske fellesskapet tar vi vare på hverandre når man trenger det som mest. Persiske og kurdiske kvinner skal vite at vi står sammen med dem, og at vi fra Arbeiderpartiets side er stolte av at vi har mange av dem i våre egne rekker. De har deltatt på en rekke møter med kvinneaktivister fra Iran og kommer til å fortsette å gjøre det. De skal vite at hos Arbeiderpartiet har de alltid en åpen dør, og vi har deltatt på en rekke demonstrasjoner. Jeg ser fram til å delta på den demonstrasjonen som skal være nå førstkommende lørdag.

Den 9. april 1941 holdt Johan Nygaardsvold en tale til det norske folk som skulle gi dem trøst. Da sa han at ingen undertrykkelse av et frihetselskende folk vil vare evig. I dag kan vi si det samme igjen: Ingen undertrykkelse vil vare evig. Iranske kvinner vil få sin frihet.

Mahmoud Farahmand (H) [12:38:46]: Jeg vil starte med å takke alle som har bidratt i denne debatten med gode poenger og tanker. Jeg vil takke for alle som har tatt seg tid midt i arbeidsdagen til å komme hit og høre på debatten. Det viser styrken i demokratiet vårt. Det viser også viktigheten av et demokrati.

Som representanten Elvestuen var inne på, handler dette om så mye mer enn en kamp for kvinners rettigheter. Det er en viktig sak, men det handler om demokrati i Iran. Som et demokratisk land tilhørende en demokratisk allianse er vi pliktig, mener jeg, til å støtte de demokratisøkende og -elskende befolkningene i verden.

Jeg vil avslutte med noen vers av det diktet som ser ut til å ha blitt symbolet for denne runden med revolusjon og demonstrasjoner i Iran:

For å endre korrumperte sinn,

for alle de tapte smil,

for påtvunget paradis,

for alle de tomme slagordene,

for våre søstre,

for et ønske om et normalt liv.

For egen regning vil jeg legge til: for et ønske om et velfungerende demokrati. Takk.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:40:15]: Jeg vil takke alle som har deltatt i denne brede diskusjonen om norsk politikk, og om hvordan vi kan gjøre mer for å stå side ved side, skulder ved skulder, med de iranske kvinnene som nå kjemper for frihet i Iran. Jeg skal bare kommentere noen forhold som har vært oppe.

Skatteavtalen ble stilt i bero lenge før den kom i media, og den har da vært forhandlet i fire år.

Så ble det sagt av Tybring-Gjedde at jeg forholdt meg teoretisk til sanksjonene. Men som utenriksminister må jeg forholde meg til lover og regler om sanksjoner. Jeg kan ikke ut fra mitt følelsesmessige engasjement innføre sanksjoner. Jeg må forholde meg til sanksjonsloven, og det innebærer at man kan slutte seg til multilaterale innførte sanksjoner, som EUs.

Det ble også sagt at vi var sene sist. For to dager siden sa vi at vi skulle innføre sanksjoner, én time etter EU. Nå kom EU med nye sanksjoner mot Iran kl. 11.14 i dag, den 20. oktober, etter at iranske droner ble levert til Russland. Det melder nyhetsbyrået Reuters. Vi har ikke fått noen formelle papirer på det, men jeg kan allerede nå si at vi kommer til å slutte oss til de sanksjonene. Det er viktig at vi gjør det.

Når det gjelder kvinnekonvensjonen, var den avstemningen før jeg ble utenriksminister, da den forrige regjeringa satt. Det er også sånn at vi ikke har offentlighet om hvem vi stemmer på i disse sammenhengene, men jeg har heller ikke kunnskap om det, siden jeg ikke satt som utenriksminister da dette ble vedtatt.

Så er det heller ikke slik at opplysningsplikten innebærer at man skal opplyse om hva andre lands ambassader sier på møter med Utenriksdepartementet. Men det er klart at vi er opptatt av å formidle det som er norsk syn, gi støtte til dem som nå demonstrerer, og opptre sammen med andre. Det er også et tema når jeg skal møte flere kvinnelige utenriksministre på et møte nå kl. 14.

Tusen takk, det var inspirerende å snakke til så mange som sitter og hører på stortingsdebatten i dag. Det vitner om et stort engasjement i vårt land.