Stortinget - Møte tirsdag den 29. april 2025 *

Dato: 29.04.2025
President: Heidi Greni
Dokumenter: (Innst. 150 S (2024–2025), jf. Meld. St. 33 (2023–2024))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 13 [17:35:04]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd (Innst. 150 S (2024–2025), jf. Meld. St. 33 (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalspersonane til partia og medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Per Vidar Kjølmoen (A) [] (ordfører for saken): Denne saken handler om å debattere innstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen til Meld. St. 33 for 2024–2025, En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd. Sagt på en annen måte handler dette om hvordan vi i Norge løser en av vår tids store utfordringer: hvordan vi skaper et arbeidsliv der det er plass til alle som kan jobbe.

Arbeidskraft er den mest verdifulle ressursen vi har som land, og den arbeidsevnen hver enkelt har, er noe av det mest verdifulle en har i sitt liv. Hvis en ikke klarer å arbeide, er det jo greit: Da er jobben vår, på Stortinget, å sørge for inntektssikring og inkludering, slik at folk kan leve et trygt og verdig liv. Men hvis en kan jobbe, tror vi i Arbeiderpartiet at arbeidet er et sted for å høre til og et sted for å kunne ha et meningsfullt liv. Det handler med andre ord om noe langt mer enn kun å skaffe seg en inntekt. Derfor er det ikke bare en enorm sløsing med ressurser for samfunnet når 620 000 mennesker står utenfor arbeidslivet, det kan også ha en stor kostnad for hver enkelt. Når andelen i arbeidsfør alder i Norge synker, understreker det bare behovet for å gjøre noe. Det er derfor vi må lykkes i arbeidet med å skape et inkluderende arbeidsliv for alle.

Det må også nevnes at mye bra allerede er gjort for å få flere i jobb. Over 140 000 flere har kommet i jobb etter at Arbeiderpartiet tok over styringa i 2021, og målet er å få enda 150 000 flere i jobb fram mot 2030. For vi kan ikke godta at folk står utenfor. Vi må ha et inkluderende arbeidsliv der det er lett å komme inn og lett å stå i arbeid. Det er det som er hele poenget med Arbeiderpartiets arbeidsmarkedsmelding. Ikke vis meg verdiene dine, vis meg budsjettene dine, sa tidligere president Joe Biden. Det er lett å være offensiv med fine ord og fine forslag, men det er med arbeidsmarkedspolitikken som med alt annet: En må også være villig til å prioritere det en vil ha gjort noe med. Derfor varsler Arbeiderpartiet en mer aktiv politikk på området. Flere og bedre tiltak er nødvendig får å nå Arbeiderpartiets ambisiøse målsettinger, og det er bevilget 770 mill. kr mer til arbeidsmarkedstiltak i 2025.

Tidligere har bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak økt når arbeidsledigheten har vært høy, og blitt redusert igjen når ledigheten har vært lav. Arbeiderparti-regjeringen endrer nå dette. Arbeidsmarkedstiltak fungerer jo best når ledigheten er lav og bedriftene mangler arbeidskraft, altså når det har vært vanlig å bruke mindre penger på slike tiltak. Videre blir ungdom prioritert. Arbeiderpartiet har allerede innført en ungdomsgaranti for å få flere i jobb, og nå forsterkes dette ved nye forsøk på ungdomsprogram gjennom Nav, der inntektssikringen ikke er knyttet til helsetilstand, men til at man er i arbeidsrettet aktivitet.

I forbindelse med komiteens behandling er det kommet inn over 70 forslag samt flere løse forslag nå i dag. Det lover godt. Det er også godt å se at det er en bred enighet på Stortinget om de store linjene i arbeidsmarkedspolitikken. Det gir et godt grunnlag for en tverrpolitisk satsing framover såframt det faktisk er vilje blant mange partier til å prioritere dette økonomisk når budsjettene skal gjøres opp.

Norge trenger at vi lykkes med denne oppgaven. 150 000 kvinner og menn, som vil få en mulighet i arbeidslivet hvis Arbeiderpartiets politikk får virke, trenger at vi lykkes med denne oppgaven. Norsk næringsliv og norsk offentlig sektor trenger at vi lykkes – for vi går tom for mennesker før vi går tom for penger.

Til slutt vil jeg takke komiteen for godt arbeid og godt samarbeid i saken.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Aleksander Stokkebø (H) []: Alle har noe å bidra med, bare vi som samfunn gir dem sjansen. I noen tilfeller er det tettere oppfølging som skal til for å senke terskelen for at arbeidsgiver sier ja og gjør den ansatte trygg i å stå i jobb over tid. Derfor vedtok Stortinget våren 2022 at den tilrettelagte oppfølgingen for personer med utviklingshemming i ordinært arbeidsliv må være av varig karakter og ha et omfang tilsvarende det som praktiseres i Helt Med-modellen. Dessverre venter vi fortsatt på regjeringens oppfølging. Er representanten enig i at tre år uten framdrift er uakseptabelt? Og når mener Arbeiderpartiet at den nye oppfølgingsordningen må komme på plass?

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Vi diskuterer nå kanskje noen av de største utfordringene for Norge som nasjon. Da er det viktig å klare å bevare et helhetsblikk og ikke dykke ned i de små detaljene. Da mister vi helt fokus på hva som er viktige saker. Jeg har respekt for at Høyre er opptatt av en mindre detalj i denne saken, og jeg er enig i at det er en viktig sak, men la oss prøve å heve blikket litt.

Da Høyre styrte sist, ble det 55 000 flere uføre i Norge. Andelen unge uføre ble doblet. Jeg tror det er bedre at vi diskuterer grep for å redusere uføreandelen. Det er mer hensiktsmessig i en debatt som dette.

Aleksander Stokkebø (H) []: Tusenvis med nedsatt funksjonsevne står utenfor arbeidslivet, og så kaller representanten dette tiltaket en liten detalj og sier at vi skal heve blikket og ikke snakke om dette. Dette synes jeg er ganske alvorlig å høre fra representanten. Stortinget gjorde sitt første vedtak om tettere oppfølging av folk med nedsatt funksjonsevne i ordinært arbeidsliv i 2022. Siden det har det vært en eneste lang dragkamp med regjeringen, som stadig har undergravd og trenert vedtaket. Vi har fattet nye vedtak i denne salen og purret gjentatte ganger. Omsider lovet Støre-regjeringen å sende et forslag på høring tidlig i 2024, og nå er vi altså i april 2025 og venter fortsatt. Jeg spør representanten igjen: Når kan vi forvente at regjeringen kommer med oppfølgingsordningen for VTA i ordinært arbeid, og er Arbeiderpartiet enig i at de som står utenfor, fortjener at regjeringen lander denne saken i denne stortingsperioden?

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Arbeiderpartiet er glad for at Høyre har et engasjement knyttet til denne saken, men jeg tror det er riktig at representanten retter det spørsmålet til regjeringen og ikke representanter på Stortinget. Igjen: Det er en viktig sak, det er et viktig engasjement, men det er ett lite element av en melding som er så uendelig mye større. Det er så mange ting det er viktig å ta opp i denne saken. Jeg må bare gjenta: 55 000 flere uføre da Høyre styrte, 900 flere uføre mens Arbeiderpartiet har styrt. La oss snakke litt om de store utfordringene vi står overfor. La oss snakke litt om hvordan vi kan inkludere flere i fellesskapet. La oss snakke litt om hvordan vi kan løse noen av Norges største problemer.

Aleksander Stokkebø (H) []: La oss snakke om hvordan vi kan få ned uføretallet. Jeg har nevnt ett konkret tiltak, som regjeringen dessverre ikke har fulgt opp på tross av flere år med purringer i Stortinget.

Så til et annet tema: Vi vet at det årlig er behov for minst 900 nye varig tilrettelagte jobber, VTO-plasser. Høyre har i våre alternative budsjetter i år etter år tatt dette på alvor, med 1 000 nye. Regjeringspartiene og SV har på sin side konsekvent foreslått en svak satsing, langt under det vi vet trengs. Men i arbeidsmarkedsmeldingen ser det heldigvis ut til at Arbeiderpartiet nå snur og støtter en større opptrapping «med mål om» 1 000 nye plasser per år. Folk som står utenfor arbeidslivet, fortjener forutsigbarhet. Derfor vil jeg utfordre representanten til å være krystallklar: Er dette målet en ambisjon, en luftig ambisjon, eller er det et løfte om at det framover skal bli 1 000 nye VTA-plasser per år?

Per Vidar Kjølmoen (A) []: La meg minne representanten Stokkebø om et av mine poenger i innlegget: Vis meg budsjettene dine, ikke verdiene dine. Det er lett å sitte i opposisjon og lage budsjett og ha store ord og store visjoner; det vanskelige er å finne plass i sine budsjetter når man sitter i posisjon og er nødt til å gjennomføre. Mens Arbeiderpartiet har satt av 770 mill. kr til arbeidsmarkedstiltak i år, påla høyreregjeringen store kutt til Nav gjennom såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringstiltak.

Når det gjelder VTA, er det nesten ingen forskjell mellom Arbeiderpartiets og Høyres politikk på området. Det kommer tydelig fram i innstillingen. Men igjen: Det er altså i budsjettene i posisjon man faktisk finner pengene, og ikke i en stortingsmelding som debatteres.

Aleksander Stokkebø (H) []: Representanten sier: Vis meg budsjettene dine, så skal jeg fortelle deg verdiene dine. Da er det bare å se på Høyres mange alternativer budsjetter. Vi hadde en konsekvent prioritering av VTA da vi styrte selv, og vi har fulgt opp dette i opposisjon – først med å pålegge regjeringen å kartlegge behovet for flere VTA-jobber. Det gjorde man, etter det vedtaket, og fant ut at behovet var minst 900, og Høyre har konsekvent fulgt opp dette i våre alternative budsjetter, med 1 000 nye. Det har dessverre ikke regjeringen gjort. Det har dessverre ikke SV evnet å prioritere å få inn i forliket, men Høyre har tatt konsekvensen av det og foreslått det gjentatte år. Nå ser det ut som at stortingsflertallet, heldigvis, endelig er på glid, slik at vi kan dekke det årlige behovet for nye plasser. Men da må vi spørre representanten igjen: Er dette målet en luftig ambisjon, eller er det et løfte om at det framover skal bli 1 000 nye VTA-plasser per år?

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Et langt liv i politikken har lært meg at budsjetter som vedtas i opposisjon, er litt annerledes enn budsjetter som vedtas i posisjon. Jeg synes det er bra at Høyre har ambisjoner i opposisjon. Jeg får bare håpe at det samme partiet har de samme ambisjonene hvis de – Gud forby – skulle komme i posisjon etter valget, i oktober.

Mens Arbeiderpartiet har vært på vakt, har det kommet 140 000 flere i arbeid, og våre ambisjoner er å få ytterligere 150 000 flere i arbeid, og det klarer vi ikke å gjennomføre gjennom å være ambisiøse i opposisjon; det klarer vi ved å være ambisiøse i posisjon.

Jeg må minne representanten Stokkebø om at resultatene av åtte år med Høyres politikk var ikke bra på området. Man fikk en dobling av unge uføre: Man fikk 55 000 flere uføretrygden her i landet. Vi får håpe at det aldri skjer igjen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Anna Molberg (H) []: Jeg vil gjerne takke komiteen for et godt samarbeid i arbeidet med arbeidsmarkedsmeldingen. Selv om partiene har ulike syn på hvordan man best kan løse utfordringene med at mange faller utenfor arbeidslivet, har vi også dannet flertall for en del gode forslag i dag.

Blant annet gir vi klar beskjed om at mennesker med utviklingshemming skal ha krav på en arbeidsevnevurdering og få bedre hjelp til å delta i arbeidslivet. Vi gjentar også vår oppfordring til regjeringen om å levere på flere varig tilrettelagte arbeidsplasser, og vi ber regjeringen sikre at gradert sykemelding skal brukes i større grad.

Så har Høyre lenge etterlyst konkret arbeidslivspolitikk fra Støre-regjeringen. Det har tatt nesten 3,5 år å legge fram denne Stortingsmeldingen, og Støre-regjeringen har brukt tiden på å avvikle den inkluderingsdugnaden Solberg-regjeringen tok initiativ til. Regjeringen har bl.a. droppet forsøket med arbeidsorientert uføretrygd. Dette var et prøveprosjekt som kunne vært oppe og gått akkurat nå, og som kunne gitt mange unge på uføretrygd muligheten til å kombinere jobb og trygd. Regjeringen har også fjernet Solberg-regjeringens mål om å ansette minst 5 pst. med funksjonsnedsettelser og hull i cv-en i staten.

Regjeringen har også underfinansiert varig tilrettelagte arbeidsplasser, og det er strammet kraftig inn på regler om innleid arbeidskraft, midlertidige ansettelser og deltid. Dette er ansettelsesformer som bidrar til at flere som ikke kan jobbe fullt, likevel får foten innenfor arbeidslivet. En ny undersøkelse fra NHO viser at 11 000 arbeidskontrakter fra bemanningsbransjen nå er terminert, og antallet arbeidsledige som tar steget til fast jobb gjennom bemanningsbransjen, er halvert etter at regjeringens innstramminger i innleieregelverket kom på plass.

Vi kommer sikkert til å høre fra Arbeiderpartiet at det er 145 000 flere som har kommet i jobb under deres regjeringstid. Det er en påstand Arbeiderpartiet fremmer på inn- og utpust for å fortelle om egen fortreffelighet. Det Arbeiderpartiet ikke forteller, er at denne veksten hovedsakelig kom i 2021 – etter at vi fikk et kraftig fall i antall sysselsatte under pandemien. Det skulle med andre ord bare mangle at ikke folk kom tilbake i jobb etter covid.

Det er ikke noe vanskelig å støtte regjeringens intensjoner med denne stortingsmeldingen. Problemet er at politikken som legges fram, ikke er forpliktende nok. Med nesten 700 000 nordmenn utenfor arbeid eller utdanning, en galopperende vekst i utgifter til helserelaterte ytelser, et historisk høyt sykefravær og det at unge mennesker med psykiske problemer som parkeres på uføretrygd resten av livet, bare øker, så burde tiden for vage og byråkratiske tiltak være over.

Høyres mål er at samfunnet aldri skal gi opp unge som kan jobbe. Derfor vil Høyre ha en reform av ytelsessystemet. Vi må få på plass en alternativ inntektssikring uten spørsmål om diagnoser og sykdomsgrad, men med spørsmål om hva man kan bidra med. En passiv helserelatert ytelse er for mange nesten en garanti for varig utenforskap. Vi må heller snu fokuset over på hva den enkelte kan bidra med.

Høyre mener at de fleste unge skal få arbeidsrettede ytelser med aktivitet og oppfølging fremfor AAP og uføretrygd. Regjeringen foreslår noe lignende i sin arbeidsmarkedsmelding, men Høyre ønsket at denne ordningen skulle være i bruk allerede i år. Det stemmer Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt og SV imot.

Vi ønsker videre mer arbeidsrettet aktivitetsplikt knyttet til ytelser, vi vil gjøre det mer lønnsomt å kombinere jobb og trygd, vi vil ha et klart oppfølgingsansvar for Nav overfor unge uføre som kan komme tilbake i jobb, og vi vil gjenoppta forsøket med arbeidsorientert uføretrygd.

På Støre-regjeringens vakt har utgiftene til uføretrygd økt til over 130 mrd. kr. Andelen unge uføre har aldri vært høyere. Antall uføre vokste også under Høyres regjeringsperiode, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ikke gjort mye for å stanse utviklingen. Man har aktivt gått inn for å stenge dører inn til arbeidslivet og avlyst politikk vi vet virker. Høyre fremmer i denne sakens anledning nærmere 40 forslag som vi mener er nødvendige for å styrke denne arbeidsmarkedsmeldingen. Dessverre er det lite som får flertall, men jeg tar med dette likevel opp Høyres forslag.

Presidenten []: Representanten Anna Molberg har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Her om dagen ble jeg påminnet tidligere leder i Høyre, Jan P. Syses sitat:

«Nu skal Høyre være Høyre! Nu skal vi ta tilbake og kle på oss de klærne våre som andre stjal mens vi badet!»

Det ble sagt under Høyres landsmøte i 1989, og den gangen handlet det om at man mente at Arbeiderpartiet hadde forsøkt å stjele Høyres politikk.

Nå ser det ut som det er Høyres tur til å rappe andres reformer. I VG i forrige uke lanserte Erna Solberg en omfattende uførereform og garanti mot vekst i antall uføre, men tiltakene i Høyres uførereform minner mistenkelig mye om politikken som Arbeiderpartiet allerede gjennomfører, eller som ligger i arbeidsmarkedsmeldingen. De store forskjellene ser ut til å være at 18-åringer skal få servere øl og sprit, samt et slags forbud mot uføretrygd for folk under 30 år. Spørsmålet blir: Er Høyre enig i at Arbeiderpartiets reform for å få 150 000 flere i arbeid innen 2030 er en god idé?

Anna Molberg (H) []: Høyre støtter regjeringens ambisjon om å få flere i jobb helhjertet. Jeg kan også minne representanten på at Arbeiderpartiet brukte tre og et halvt år på å avsløre hva som var regjeringens politikk på arbeidslivsfeltet. Hvis det er snakk om at man låner av hverandres politikk her, så er det i så fall Arbeiderpartiet i regjering som har lånt Høyres politikk, for dette har vi nå snakket om i nettopp tre et halvt år, at vi må ha en egen ytelse for unge som faller utenfor, istedenfor uføretrygd. Vi har sagt at vi ønsker at unge skal få lov til å jobbe mer og ha et mer fleksibelt regelverk, noe Arbeiderpartiet for øvrig stemte imot her i Stortinget. Så jeg forstår ikke kritikken når det gjelder at Arbeiderpartiet liksom har oppfunnet denne nye politikken. Det var det strengt talt Høyre som var først ute med.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Det er flott å høre at Høyre har troen på sin egen politikk, men som Einar Gerhardsen sa det: «Resultatene er det som teller.» Og mens andelen som var uføre, gikk ned under de åtte årene med rød-grønn regjering i Stoltenberg I, så eksploderte det tallet til 360 000 da Erna Solberg styrte i åtte år – 55 000 flere uføre over åtte år, en dobling av antallet unge uføre. Siden Arbeiderpartiet tok over, har det blitt 900 flere uføre. 98 pst. av Solbergs garanti er på en måte allerede gjennomført.

Sist Solberg garanterte lovte hun at summen av de kommunale avgiftene ikke skulle øke i Høyre-styrte kommuner. Det gikk jo ikke så bra. Er det Arbeiderpartiet som skal være garantisten for Høyres garantier denne gangen?

Anna Molberg (H) []: Det ser jo ikke ut som det går så veldig bra med garantiene til Arbeiderpartiet heller når vi aldri har sett flere som går inn på både arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Men jeg skal gi representanten rett i at også uføreandelen økte da Høyre styrte, og det har flere forklaringer. En av dem er at den medisinske utviklingen heldigvis har ført til at flere rett og slett overlever og blir over 18 år og kan få uføretrygd. En annen årsak til at antallet på uføretrygd økte, var at vi gjorde endringer i arbeidsavklaringspengene. Vi ønsket jo å avklare folk raskere, og det klarte vi faktisk. Vi klarte å avklare folk enten til jobb eller til uføretrygd, og da fikk man nødvendigvis også en økning i antallet som var på uføretrygd. Men jeg mener at Arbeiderpartiet har et forklaringsproblem når man har økt utgiftene til uføretrygd med 130 mrd. kr i løpet av denne regjeringsperioden. Det er det som er det store spørsmålet: Har Arbeiderpartiet tenkt å snu?

Per Vidar Kjølmoen (A) []: At utgiftene til uføretrygd øker, er kanskje ikke så rart når det ble 55 000 flere uføre da Høyre styrte. De uføre blir jo ikke borte selv om Arbeiderpartiet overtar regjeringen. Jeg må gjenta: Mens Arbeiderpartiet har styrt, har det blitt 900 flere uføre.

Det er interessant at representanten snakker om at Høyre var interessert i å avklare folk så man slipper å gå i stadige avklaringsrunder. Nå er politikken åpenbart snudd 180 grader, for nå er det ingen under 30 år som skal få uføretrygd, nesten uansett. Har Høyre ombestemt seg når det gjelder å avklare folk, eller ønsker man å presse folk som ikke kan jobbe inn i stadig nye avklaringsrunder?

Anna Molberg (H) []: Høyre har sagt at vi skal ha som hovedregel å få flest mulig inn på en arbeidsrettet ytelse, istedenfor å parkere unge mennesker på en livslang uføretrygd fram til de blir pensjonister. Det mener vi er en god løsning framfor å gi opp unge mennesker. Så svaret på spørsmålet til representanten Kjølmoen er ganske klart: Vi ønsker ikke å frata noen uføretrygd. De som åpenbart skal ha det, som er alvorlig syke, skal også kunne få uføretrygd i dag. Men vi er nødt til å snu utviklingen, og det virker det også som Arbeiderpartiet er interessert i. Da kan man også spørre hvorfor Arbeiderpartiet ikke ønsker slike mål, som at færrest mulig under 30 år skal på nettopp uføretrygd og heller inn på en arbeidsrettet ytelse.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: I Norge har vi full sysselsetting, og vi har fått et tryggere arbeidsliv. Når representanten Anna Molberg da kommer med en sånn sammenhengende tirade, er jo ikke det seriøst – det er generelt sett altfor lettvint. Og når representanten sier at en stenger dører inn til arbeidslivet, er ikke det sant – og det er spesielt lettvint. Det refereres til en undersøkelse fra NHO Service og Handel som hadde 10 pst. oppslutning, om at 11 000 arbeidsplasser var terminert ved at en ikke hadde fast jobb i bemanningsbransjen. Sannheten er jo at bemanningsbransjen har en grad av midlertidighet som ingen andre. Gjennomsnittlig ansettelsestid i bemanningsbransjen er under ett år, og de har et betydelig omfang av midlertidige ansettelser.

Molberg refererte til at regjeringa har droppet arbeidsorientert uføretrygd. Det kunne vært interessant å høre hva som er representantens definisjon av arbeidsorientert uføretrygd.

Anna Molberg (H) []: Her var det ikke bare én ting, men to ting man må svare på på under ett minutt. Når det gjelder bemanningsbransjen, mener Høyre oppriktig at bemanningsbransjen har en rolle å spille når det kommer til arbeidsinkludering. Det er egentlig ganske forferdelig å se at 11 000 faste arbeidskontrakter er terminert etter at regjeringen innførte sine regler og innstramminger i innleieregelverket. Jeg synes det har vært en svartmaling av bemanningsbransjen fra både Senterpartiet og Arbeiderpartiet – egentlig fra hele den sosialistiske siden i Stortinget. Jeg synes bemanningsbransjen bør ha en rolle når det gjelder arbeidsinkludering, særlig når vi ser at over 40 pst. av de som tidligere fikk jobb i bemanningsbransjen, kom fra arbeidsledighet. Nå, etter at Senterpartiet og venstresidens innleieinnstramminger er blitt en realitet, har det tallet blitt halvert.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg satt og tenkte på det med kartet og terrenget da jeg hørte på representanten Molberg. Det er ikke fordi jeg har sett for mye på Lars Monsen i det siste – det har jeg – men fordi det åpenbart er noe med Høyres kart som ikke stemmer helt med terrenget. Norge ligger helt i toppen når det gjelder hvor stor del av befolkningen som er i jobb. Da er det heller ikke overraskende at vi ikke er i topp når det gjelder hvor stor del av befolkningen som lever på forskjellige ytelser. Der går en rekke sammenlignbare land forbi oss. Likevel snakker representanten Molberg, ikke minst også Erna Solberg og Høyre generelt, i mediene og her i dag, i store ord om galopperende vekst og rekordhøye tall. Så foreslår de en rekke innstramminger inspirert av andre land. Så istedenfor å gjøre det som funker i Norge, skal vi se til landene som gjør det dårligere, og kopiere deres innstrammingspolitikk.

Jeg lurer på hvilket kart representanten Molberg ser på, sånn at vi unngår å ende opp med «Molberg på villspor».

Anna Molberg (H) []: Takk for spørsmålet. Molberg og Høyre forholder seg til budsjettene regjeringen legger frem hvert år. De budsjettene har til sammen de siste fire årene vist en utgiftsvekst på 130 mrd. kr når det gjelder utgifter til uføretrygd. Da mener jeg at det er en realitet som tilsier at vi har et problem, med tanke på at det er mange unge mennesker som faller utenfor arbeidsliv og utdanning. Nå er over 10 pst. av nordmenn uføretrygdede.

Jeg er litt usikker på hvilke innstramminger representanten viser til. Vi har ikke foreslått å kutte i uføretrygden. Vi har sagt at flere unge med f.eks. psykiske lidelser heller bør komme over på en arbeidsrettet ytelse enn å bli parkert på uføretrygd resten av livet.

Mímir Kristjánsson (R) []: Høyre snakker på innpust og utpust om at trygdede folk skal komme seg i jobb, og at det skal være mer lønnsomt for uføre å jobbe ved siden av, som representanten Molberg sa i sted. Samtidig er Høyre det eneste partiet i hele arbeids- og sosialkomiteen som vil stemme mot å øke fribeløpet for uføre. Det har alle andre partier klart å samle seg om, fra Fremskrittspartiet til Rødt. Høyre er det eneste partiet som sier nei til å øke dette fribeløpet, som vil gjøre det mer lønnsomt for trygdede å jobbe ved siden av. Høyre har sitt eget forslag, om litt avkorting, null avkorting, halv avkorting, som rett og slett vil gjøre at uføre får det enda verre med å jobbe, fordi det blir enda vanskeligere å holde styr på hvor mye de skal avkortes fra tid til tid.

Hva er årsaken til at Høyre, i motsetning til alle andre partier her i salen, ikke vil øke fribeløpet og gjøre det slik at de uføre selv får beholde mer av det de tjener ved siden av?

Anna Molberg (H) []: Høyre ønsker at uføre skal kunne sitte igjen med mer av pengene sine, men vi foreslår noe litt annet enn det stortingsflertallet vil gjøre, nemlig å endre avkortingsreglene. Vi er skeptiske til å øke fribeløpet fordi vi mener det vil ødelegge insentivet til at flere blir gradert uføre. Vi ønsker at færrest mulige skal være 100 pst. ufør. Vi ønsker mer gradering der det finnes arbeidsevne, eller, som Arbeiderpartiets tidligere arbeidsminister Marte Mjøs Persen skrev i et svar til oss i Stortinget: Hun mente det ikke skal lønne seg mer å kombinere jobb og trygd enn å jobbe i en fulltidsstilling. Nå danner venstresiden flertall for et vagt forslag om at fribeløpet skal økes en eller annen gang, når regjeringen finner det for godt. Det sies ikke noe om hvor mye det skal økes med. Hvis regjeringen er enig med seg selv og sin tidligere arbeidsminister, mener jeg det ikke er noen grunn til å tro at denne økningen blir veldig høy. Så spørsmålet er hvorfor man da ikke støtter Høyres forslag, som kunne gitt uføre bedre råd fra nå av.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avslutta.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er avgjørende viktig å føre en økonomisk politikk som styrer kapitalkreftene, slik at Norge har full sysselsetting. Det er en avgjørende forutsetning for å få flere i jobb og færre på trygd. Næringslivet vil da etterspørre flere arbeidsfolk med svak tilknytning til arbeidslivet.

Den meldingen vi nå behandler, er en viktig oppfølging av perspektivmeldingen fra Finansdepartementet, som la opp til en økt sysselsettingsandel for befolkningen mellom 20 og 64 år. Den gikk ut på en økning av sysselsettingsandelen på 1,8 prosentpoeng i 2030, til 82 pst., og en ytterligere økning på 1 prosentpoeng i 2035. Økt sysselsetting skal også omfatte dem som er over 64 år.

Av alle mellom 20 og 66 år sto 685 000 personer utenfor arbeid eller utdanning i 2023 – det viser hva vi står overfor. Mye av potensialet for økt sysselsetting i Norge ligger i å inkludere flere med helseutfordringer i arbeidslivet samt å redusere tilstrømmingen til uføretrygd. Vi må legge til rette for et arbeids- og næringsliv med økt sysselsetting hos høyere aldersgrupper, men også blant unge, som har mange år foran seg i yrkeslivet.

Bruken av arbeidsmarkedstiltak har heldigvis kommet inn i et nytt spor. Nå er det et høyt økonomisk nivå uavhengig av de økonomiske konjunkturene. Det er veldig viktig, for de som står utenfor arbeidslivet når det er full sysselsetting, har de største behovene for dyre og mer omfattende tiltakstyper. Personer som står langt unna arbeidsmarkedet, er særlig avhengig av kontinuitet i det offentlige tjenestetilbudet, og de som står for tilbudet, er avhengig av forutsigbarhet, slik at en kan bygge sterke fagmiljøer med høy kvalitet, både i Nav og blant tiltaksarrangørene.

Når det gjelder de uføretrygdedes restarbeidsevne, må det legges bedre til rette for at uføre skal kunne bruke den restarbeidsevnen de har, til inntektsbringende småjobber. Dagens system gir mulighet for en inntekt på 0,4 G før avkorting av uføretrygd. Uføretrygden avkortes da med 66 pst. av inntekt over 0,4 G. En økning av fribeløpsgrensen, som er på 0,4 G, vil føre til økt samfunnsmessig verdiskaping fordi vi får gjort mer arbeid, og folk på uføretrygd vil bli mer økonomisk selvstendig og erfare større frihet i sitt hverdagsliv. Behovet for supplerende stønad vil også bli redusert. Det er et bredt flertall – alle partier unntatt Høyre – som ber regjeringa om å fremme forslag om å heve fribeløpet for uføre.

Arbeidsrettet ungdomsprogram, som var en del av Arbeiderparti–Senterparti-regjeringas ungdomsgaranti, er et viktig punkt. Det er et alternativ til helserelaterte ytelser. Dette arbeidsrettede ungdomsprogrammet, med aktivitet på tilnærmet heltid, gir en inntekt til deltakerne som bør være tilsvarende nivået for arbeidsavklaringspenger. Det er også et stort behov for samarbeid og samhandling på tvers av sektorer for å oppfylle regjeringas ungdomsgaranti. Dette er en oppfølgingstjeneste som er et fylkeskommunalt tilbud for ungdom i aldersgruppen 16–24 år som ikke er i opplæring eller arbeid. Altfor mange ungdommer i kommunene er i denne gruppa: anslagsvis én person per 100 innbyggere i hver kommune. Mange av disse ungdommene erfarer utenforskap og er en sårbar gruppe.

Alternative opplæringsarenaer, som gjerne er rettet mot mer praktisk arbeid, viser gode resultater for mange. Prosjektet Fremtidens skole i Vikersund er et sånt godt eksempel. Det er derfor nærmest epokegjørende at en samlet komité går inn for å endre forskriften om arbeidsmarkedstiltak i tiltaksforskriften, slik at opplæring kan gis til personer ned til 16 år med behov for ekstra tilrettelegging utover det som kan gis i henhold til opplæringsloven. Opplæring for denne gruppen gjennomføres som et offentlig–offentlig samarbeid mellom fylkeskommunen og statlige Nav og skal derfor ikke legges ut på anbud. Ved en slik endring kan det gis opplæringstiltak for ungdom i aldersgruppen 16–19 år, som omfattes av regjeringas ungdomsgaranti, samtidig som fylkeskommunen ivaretar sitt opplæringsansvar. Regjeringen skal endre tiltaksforskriften med virkning fra 1. august 2025, slik at utdanningstilbudet for kommende skoleår kommer inn under statlig Nav-medfinansiering av tiltaket.

For øvrig tar jeg opp de forslagene Senterpartiet står bak i denne saken.

Presidenten []: Representanten Per Olaf Lundteigen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Anna Molberg (H) []: Jeg har tillatt meg å ta en kikk i Senterpartiets nåværende og nye stortingsvalgprogram. Der står det at aktivitetsplikten for dem som mottar kommunal sosialstønad, også bør prøves ut for aldersgrupper over 30 år. Jeg forstår det derfor slik at Senterpartiet i prinsippet er positiv til å knytte aktivitet til ytelser, i alle fall for dem som mottar sosialhjelp. Da skulle man også tro at Senterpartiet er opptatt av innholdet i aktivitetsplikten. Høyre og Fremskrittspartiet har et forslag om å be regjeringen sikre at all aktivitet er arbeidsrettet, og at kvaliteten bedres. Senterpartiet har ikke støttet dette forslaget, til tross for at deres program støtter aktivitetsplikt. Så mitt spørsmål er:

Hvorfor støtter ikke Senterpartiet at aktivitetsplikten skal være arbeidsrettet og av bedre kvalitet?

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Vi er for aktivitetsplikt for dem som får sosialhjelp, når deres situasjon er sånn at det er rettferdig og naturlig å ha aktivitetsplikt. Det er mange av dem som får sosialhjelp, som ikke er i den menneskelige situasjonen at aktivitetsplikt er oppbyggelig, verken for de personene det gjelder, eller for samfunnet. Men vi er generelt sett for aktivitetsplikt.

Vi er også for at det skal være en aktivitetsrett for disse personene, sånn at det offentlige kan stille arbeidsplasser til disposisjon. Det er noe av årsaken til at vi ikke er inne på dette forslaget. Aktivitetsplikt, aktivitetsrett og fornuftig arbeidsoppgaver må ses i sammenheng, og det er en større helhet enn det som framgår av Høyres forslag.

Anna Molberg (H) []: Takk for svaret. Jeg har også kikket i Senterpartiets nåværende program, for perioden 2021–2025. Der står det at Senterpartiet vil ha en hovedregel om å fjerne muligheten for å bli varig uføretrygdet for dem som er under 30 år, med unntak for enkelte diagnoser. Det hørtes kjent ut, for dette er Høyre helt enig i. For rundt 70 pst. av alle unge som havner på uføretrygd i dag, ligger det en psykisk diagnose til grunn for uførevedtaket. Man parkeres med andre ord på en livslang uføretrygd til man går av med pensjon. Da mener Høyre, som kjent, at denne gruppen heller bør få hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet, enten helt eller delvis. Vi fremmer i den forbindelse et forslag i dag om at vi ønsker en slik hovedregel, om at unge under 30 år ikke skal ha uføretrygd, med mindre man er alvorlig syk. Man skulle trodd at Senterpartiet ville støttet dette forslaget, når man leser Senterpartiets program.

Hva er grunnen til at de ikke gjør det?

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er den samme grunnen som jeg sa i sted. Vi er sjølsagt opptatt av at ungdom skal unngå varig uføretrygd, og vi vil ha en hovedregel om det. Men det er ikke bare å si at en ikke skal få uføretrygd; det er også et spørsmål om hva en skal få som ungdom når en erfarer utenforskap. Derfor har Senterpartiet, i forbindelse med denne komitéinnstillingen, nok en gang vært pådriver for å redusere utenforskapet for aldersgruppen 16–19 år, eksempelvis. Det er det forebyggende, innsatsfulle og kostbare arbeidet for å få ungdom vekk fra utenforskap som legger grunnlaget for at det kan bli langt færre som får behov for uføretrygd.

Heidi Greni overtok her presidentplassen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) []: Arbeid er nøkkelen til frihet, til selvstendighet og til økt velferd for den enkelte. Derfor er det så viktig at vi fører en politikk som bygger opp under arbeidslinjen, og som faktisk får flere inn i jobb. Denne meldingen har noen gode intensjoner, men regjeringens forslag er dessverre altfor vage, og vi skulle gjerne ønsket oss flere konkrete virkemidler.

Fremskrittspartiet er tydelig: Skal vi lykkes med høyere sysselsetting, må det alltid lønne seg å jobbe, uansett. Derfor sier vi at skattetrykket må ned, avgiftene må reduseres og det må bli mer lønnsomt å skape arbeidsplasser og mindre lønnsomt å velge passivitet. Vi er særlig bekymret for utviklingen blant unge, blant menn i alderen fra 25 til 54 år og blant personer med helseutfordringer. Flere faller utenfor arbeidslivet, og det kan vi ikke akseptere. Gradert sykmelding må brukes mer, og arbeidsplasser må tilrettelegges bedre, slik at flest mulig kan bruke sin restarbeidsevne.

Vi trenger også en langt bedre politikk for våre seniorer. Altfor mange eldre som ønsker å stå i jobb, møter motstand, både økonomisk og praktisk. Det må legges langt bedre til rette for seniorene som vil bidra lenger. Erfaring, kompetanse og arbeidsvilje er ressurser vi rett og slett ikke har råd til å kaste bort.

Men Fremskrittspartiet vil styrke arbeidslinjen for alle grupper – for ungdom, for innvandrere, som må få tydelige krav om norskopplæring og kvalifisering, for personer med helseutfordringer og for seniorer som vil bidra. Det krever konkrete tiltak og ikke flere fine ord. Vi må kutte i unødvendig byråkrati, bruke lønnstilskudd smartere, la arbeidsgivere få mulighet til å prøve ut folk midlertidig i stillinger, og bruke mer moderne teknologi for enda bedre å matche arbeidssøkere med arbeidsplasser. Skal vi nå målet om 82 pst. sysselsettingsandel i 2030 og 83 pst. i 2035, holder det ikke lenger med honnørord, selv om jeg opplever at det er en komité som virkelig vil få flere i arbeid, og som virkelig vil legge gode intensjoner bak denne viktige meldingen. Det krever en kraftfull innsats. Det krever tydelige krav, økonomiske insentiver og en sterk tro på enkeltmenneskets evne og vilje til å bidra. Fremskrittspartiet vil derfor fortsatt kjempe få en slik politikk.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag og de forslagene som vi er med på.

Presidenten []: Representanten Alf Erik Bergstøl Andersen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tone E. Berge Hansen (A) []: I forbindelse med arbeidet med denne stortingsmeldingen har jeg tatt en titt på noen av forslagene som Fremskrittspartiet er med på, og det er et fokus på uføre som går igjen. Blant annet ligger det et forslag der som sier noe om nye kriterier for uføretrygd og også om en jevnlig behovsvurdering av uføretrygdede. De som har fått uføretrygd, har jo vært igjennom et langt og krevende løp for å få avklart statusen sin, og det er viktig at de får bistand, bl.a. av Nav, til å kunne komme i jobb dersom det er aktuelt og de ser seg i stand til det. Men hvordan i all verden ser representanten for seg at en jevnlig behovsprøving av uføretrygden skal motivere til arbeid?

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) []: Det kan jeg si. Takk for spørsmålet. Jeg tror faktisk jeg må benytte meg av en liten personlig historie. Vi har en sønn hjemme i huset som har fått en yrkesskade, og som nå går og venter. Han er 23 år, og han kan rett og slett ikke gjøre noen ting fordi systemet står i veien for at han skal få lov til å kunne prøve seg i nye yrker og prøve seg på nye områder. Det er den behovsprøvingen vi er ute etter hele tiden, at han rett og slett må inn hele veien for å kunne kartlegges og for å kunne komme ut. Så han er et godt eksempel på akkurat det som Fremskrittspartiet mener, og som Høyre også er med på i denne saken.

Tone E. Berge Hansen (A) []: Jeg takker for svaret. Jeg tror fortsatt ikke jeg helt forstår hvordan de som allerede har fått en uføretrygd, vil tjene på å få en jevnlig vurdering. Jeg lurer på om ikke representanten også ser at dette kan være krevende og nesten en type «blame game». Man har fått en uføretrygd, kanskje etter mange år i en utredning, og så vil man lage et system for å sørge for at man vurderer om det fortsatt er grunnlag for den type uføretrygd. Jeg tror jeg stiller spørsmålet igjen: Hva slags system – som er avbyråkratiserende, som representanten var inne på – tenker vi at vi kan innføre her for å drive en «second opinion» jevnt og trutt, med mennesker som allerede er i en veldig sårbar situasjon?

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) []: Det skal alltid lønne seg å jobbe – uansett. Da mener vi at arbeidsgiverne må få flere verktøy i verktøykassen, noe som gjør at arbeidsgiveren kan ta en større del av ansvaret, og gjør at Nav kan få flere ut til plasser ute i næringslivet. Vi må flytte noe av verktøykassen ut i arbeidslivet, ut til arbeidsgiverne, slik at de kan få flere insentiver til å ta enda større ansvar for å få flere ut i jobb. For det er ikke mangel på arbeidsgivere som ønsker dette, men det er mangel på verktøy i verktøykassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er hyggelig å høre at Fremskrittspartiet er for lønnstilskudd til bedriftene. Der står vi sammen. Så sier representanten at det uansett bestandig skal lønne seg å arbeide. Men også arbeidslinja har grenser for alt, etter vår vurdering i Senterpartiet.

Vi har en ordning som er barnetillegg til uføretrygden. Der går Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt inn for at det i enkelte tilfeller kan gå ut over tidligere inntekt. Begrunnelsen for det er at barnetillegget er for å sikre barna til dem som er mottakere av uføretrygd. Fremskrittspartiet snakker mange ganger om barnefattigdom. Er det ikke også grenser for hvor langt Fremskrittspartiet kan kjøre et prinsipp når det kolliderer med arbeidet for å unngå så mye barnefattigdom?

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) []: Det viktigste for Fremskrittspartiet er å ta ned skatte- og avgiftstrykket for familiene, sånn at de kan leve av den trygden de får. Det vil alltid være det viktigste for oss, uansett. I stedet for hele tiden å måtte heve tilskuddsordningene til familier som har uføre, ønsker vi å ta ned skatte- og avgiftstrykket som vårt hovedinsentiv i dette spørsmålet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg kan forstå at Fremskrittspartiet ønsker å ta ned skatte- og avgiftstrykket, men vi må jo være mer finjusterte i arbeidet mot barnefattigdom. Vi er altså i en realitet der ikke minst en rekke enslige mødre som har hatt lav skattbar inntekt, blir uføretrygdet. De har ansvaret for flere smårollinger, og de får i dag uføretrygd og barnetillegg, som da kan overstige tidligere inntekt. Er ikke det nødvendig for å motarbeide barnefattigdom hos nettopp denne sårbare gruppen?

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) []: Nei, vi velger en annen retning. Vi velger igjen at det skal være skatte- og avgiftsnivået til forsørgeren som hele tiden skal være insentivet for at barn skal ha det best mulig i familien. I tillegg finnes det en hel rekke andre ordninger for barnefamilier og mot barnefattigdom rundt i Kommune-Norge som kan være med og kompensere for det. Men for oss er det skatte- og avgiftstrykket for den enkelte som gjør at de skal kunne komme over en fattigdomsgrense, og for at barn skal ha det bra i sin familie.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet mener at syke og uføre tydeligvis er for rike, for i denne saken skriver de «at regjeringens tiltak ikke i tilstrekkelig grad vektlegger insentiver for arbeid». De foreslår ikke minst også at Stortinget skal sette et maksimalt tak for hvor mye en kan motta i offentlige støtteordninger – regjeringen skal utrede det og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Mitt spørsmål til representanten Andersen er egentlig enkelt: Hvor mye mener han at syke og uføre skal kunne få, hva er det maksimale taket? Hvilken sum skal folk måtte leve på, siden representanten Andersen mener at det er Stortinget som skal bestemme det?

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) []: Det er nettopp det vi mener det skal være en utredning av. Personlig har jeg hele tiden vært selvstendig næringsdrivende og hatt en familiebedrift der vi alltid har hatt som intensjon at vi til enhver tid skal ha minimum én person i en eller annen arbeidsrettet ordning som har en utfordring. Det vi ser i altfor mange tilfeller, er at det ikke lønner seg for vedkommende å jobbe, og man velger heller å ikke møte på jobb hos de arbeidsrettede tiltakene. Derfor mener vi at dette må gjennomgås, og da må regjeringen komme tilbake til Stortinget for å se hva som kan være en ordning for det.

Mímir Kristjánsson (R) []: Det har tidligere vært diskutert her at Høyre som hovedregel vil at ingen under 30 år skal være på uføretrygd. Fremskrittspartiet går enda lenger enn dette og sier at ingen under 40 år skal få varig uføretrygd.

Spørsmålet er: Hva er den medisinske bakgrunnen for å velge 40 år? Er det ikke mer fornuftig å se på hvilke diagnoser, sykdommer og hvilken helsetilstand vedkommende har, når man avgjør spørsmålet om varig uføretrygd? Er det umulig for en person som er 18, 25, 35 eller 39 år å være ufør, mens det er mulig for en som er 41, 42 eller 43 år? Bør ikke det heller være en faglig medisinsk vurdering av den enkelte og dens sykdom, framfor at Fremskrittspartiet eller Høyre skal dukke opp med et eller annet magisk tall og si at før dette går det altså ikke an å bli varig syk?

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) []: Takk for spørsmålet.

Nei, det skal ikke være umulig. Jeg skal ikke stå her og referere til interne diskusjoner i partiet, men det er helt klart at om man er under 40 år og har krav på uføretrygd, skal det være mulig å få. Likevel: Vi har ikke lyst til å legge ut et signal om at det skal være noe enklere å få det når man er under 40 eller over 40 år. Vi har lyst til å gi et tydelig signal om at er man under 40 år, skal man gjennom et trangere nåløye enn det det nødvendigvis ville være hvis man er over 40 år.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Alles rett til et godt og trygt arbeid, samt et anstendig livsopphold til alle, også for dem som ikke kan jobbe, er SVs viktigste mål. Vi mener at å få en jobb er et løfte fra samfunnet til oss alle. Vi trenger alles bidrag, og alle trenger å få bidra. Derfor støtter SV opp om den arbeidslinjen som har bidratt til å bygge det norske samfunnet gjennom tiår, som sier at alles rett til arbeid skal være et samfunnsansvar å levere på, og at arbeidsløshet er et resultat av utstøting, uhelse i arbeidslivet, mangel på riktig økonomisk styring, diskriminering eller mangel på tilrettelegging. Legger vi dette samfunnssynet til grunn, er det nær sagt en uendelig mengde med politiske tiltak vi kan gjøre for å få inkludert flere i arbeid. SV fremmer mange av dem i denne saken i dag.

SV støtter den opprinnelige sosialdemokratiske arbeidslinjen som vi brukte til å bygge landet, men vi støtter ikke den nye fattigdomslinjen som har blitt hentet fram fra fortiden og presentert som noe nytt – den linjen som i dag får styre altfor mye, som legger til grunn et samfunnssyn om at folk ikke vil jobbe, at folk må straffes ut i arbeid, som tror at uføre, syke eller funksjonsvarierte er kalkulatormennesker som sitter og regner på krona og velger et utenforskap. De menneskene finnes ikke. Det menneskesynet er avleggs, hentet fra en tid hvor fattigvesenet skulle dømme den enkeltes verdighet og moral, og hvor fattigdom var et resultat av latskap.

Dessuten er det ingen motsetning mellom et trygt sikkerhetsnett og arbeid for alle. Nei, tvert imot vet vi at fattigdom er veldig dyrt. Når du må bruke krefter på stadig å søke supplerende sosialhjelp og dokumentere og rettferdiggjøre nær sagt hver krone du bruker, samtidig som du må slåss for å få en ytelse å leve av, samtidig som du slåss med inkassoselskapene, da har du ikke mye krefter igjen til å bli frisk. Men sånn er det for folk som lever på de laveste ytelsene i velferdsstaten vår, som altså ligger langt under fattigdomsgrensen. Derfor fremmer vi forslag langs to spor i denne saken: tiltak for et mer inkluderende arbeidsliv som ikke holder folk utenfor, og tiltak for å tette hullene i sikkerhetsnettet, sånn at alle har en anstendig økonomi og et gulv å stå på.

De to sporene henger tett sammen, for i dag blir det brukt altfor mye tid og ressurser på å kontrollere at folk ikke får for mye penger og å dokumentere det minste – krefter som kunne blitt brukt til å hjelpe folk ut i jobb. Det jobber 22 000 mennesker i Nav. Det er dyktige folk med kompetanse, først og fremst på å hjelpe folk ut i arbeidsmarkedet. Vi burde derfor styrt politikken på en måte hvor alle de 22 000 menneskene virkelig fikk gjøre jobben sin. Det er viktigere å få en person i arbeid enn at en annen person får en krone for mye i en ytelse. Tenk så mye vi kunne fått til med tillit til fagfolk, mindre rapportering og ytelser som det går an å leve av.

Dessverre er det langt unna flertall for å gjøre dette skiftet i arbeidsmarkedspolitikken, men likevel er det noen gode skritt som tas i riktig retning. Endelig får vi på plass 1 000 nye varig tilrettelagte arbeidsplasser i året. Vi slår tydelig fast at regjeringen skal prioritere ideelle og offentlige aktører i arbeidsmarkedstiltak, sånn at bl.a. Navs kompetanse kan bli brukt bedre. Så sier vi at fribeløpet for uføre skal økes, sånn at uføre kan jobbe og ikke bli straffet hvis de tjener litt for mye.

SVs forslag om når fribeløpet skal økes, og med hvor mye, ligger ikke an til flertall. Derfor er det ikke noen grunn til å feire. Tvert imot må vi brette opp ermene og fortsette å jobbe for at uføre skal få beholde mer av pengene de tjener, og at vi skal inkludere flere i arbeidslivet og sørge for et trygt sikkerhetsnett for dem som ikke kan – for et mer inkluderende arbeidsliv og for mindre fattigdom i Norge.

Med det tar jeg opp SVs forslag.

Presidenten []: Da har representanten Freddy André Øvstegård tatt opp de forslagene han refererte til.

Mímir Kristjánsson (R) []: Når man følger debatter om uføretrygd, sysselsetting og ytelser i Norge, kan man lett få inntrykk av at nordmenn er et folk av slendrianer, unnasluntrere og latsabber på generelt grunnlag. Det er derfor nødvendig å komme med en liten realitetsavklaring. Det er ikke lenge siden tre sentrale samfunnsforskere i Norge, Kalle Moene, Erling Barth og Axel West Pedersen, publiserte en artikkel med den relativt knusende tittelen «Det særnorske utenforskapet er en myte». Sitat fra en av forskerne, Erling Barth: «Det er rett og slett ikke grunnlag for å si at vi har et særnorsk problem med mange trygdede eller mange som står utenfor arbeidslivet». De oppsummerer situasjonen ved å sammenligne land – på tre punkter:

  1. Vi har færre utenfor arbeidslivet eller utdanning enn de fleste andre land.

  2. Et høyt antall er sysselsatt eller i aktivitet, også blant unge og dem som nærmer seg pensjonsalder.

  3. Sammenlignet med andre land har vi mange på den spesifikke ytelsen uføretrygd, men ikke spesielt mange på trygd totalt sett.

Det er grunn til å bruke litt tid på dette, for vi står her og snakker som om landet holder på å kollapse under vekten av alle de trygdede og syke som hele veien vokser osv., osv., men det er rett og slett ikke i realiteten. Det får også konsekvenser for hvilken politikk vi fører, for hvis vi tar utgangspunkt i at de aller fleste som ikke er i arbeidslivet i dag, også står utenfor arbeidslivet i de fleste andre land, i sammenlignbare grupper, bør vi også være forsiktige med å svinge pisken over dem, for da er grunn til å tro at de har en relativt god grunn til ikke å være i arbeid, bl.a. – for mange av dem – at de er syke.

Denne debatten preges også ofte av to floskler. Det ene er at vi vil ha flest mulig i arbeid, og det andre er at det alltid skal lønne seg å jobbe. Ingen er uenig i det. Ingen er uenig i at vi bør ha flest mulig i arbeid, og det er ingen som er uenig i at det skal lønne seg å jobbe. Uenigheten oppstår umiddelbart etterpå, når du skal diskutere om du skal bruke gulrot eller pisk for å få folk i arbeid. Det finnes ikke ett tiltak her med gulrotpreg som Rødt stemmer mot, f.eks. VTA-plasser og mer til arbeidsmarkedstiltak. Det gjelder også i andre saker, som når vi ønsker å bevilge mer penger til Nav for å gjøre de som jobber der, bedre i stand til å få folk ut i arbeid, eller å kutte skattene til de lavtlønte for at det skal lønne seg for dem å jobbe, eller å øke fribeløpet i uføretrygden, som heldigvis får flertall i dag – paradoksalt nok mot Høyres stemmer – som gjør at det blir mer lønnsomt å jobbe. Men vi motsetter oss ethvert tiltak som innebærer pisk. Vi motsetter oss å gjeninnføre karensåret i arbeidsavklaringspengene. Vi motsetter oss å kutte i trygdeytelser, som f.eks. barnetillegget for uføre. Vi motsetter oss å ta uføretrygden fra alle før de blir 30, eller før de blir 40 – som om det året var et magisk år, som gjør at folk blir spesielt mye sykere enn året i forveien.

Når vi ikke ønsker å svinge pisken over dem som er syke, arbeidsløse, uføre eller utenfor arbeid, er ikke det først og fremst fordi pisk ikke fungerer. Vi har ikke sluttet å piske folk fordi det ikke funker. Det funket fint å piske slaver før i tiden, men vi sluttet med det fordi det var fullstendig inhumant. Den billedlige pisken vi snakker om her, er å skremme folk ut i arbeid ved at de skal være redde for å bli fattige hvis de ikke tør å jobbe. Ja, det kan godt hende at det er en og annen person som kommer seg i arbeid på den måten, men det er inhumant å utsette store grupper syke og arbeidsløse for det.

Helt til slutt vil jeg ta opp det som jeg mener er det viktigste vedtaket som vi gjør i forbindelse med denne saken, og det er å øke fribeløpet for uføre. Det har vært en skam at mens vi på den ene siden har snakket så mye om at uføre må bidra – jobbe mer, bruke restarbeidsevnen – har det i praksis vist seg at de knapt har tjent penger dersom de har fulgt den oppfordringen, for de har ikke bare betalt skatt, som alle andre, men også fått avkorting fra Nav. Det har vært et byråkratisk system som har tvunget og skremt mange uføre ut av jobb, fordi de er redde for å få etterbetalingskrav og gjøre feil.

I dag kommer det en bestilling fra det store flertallet her – som sagt alle partier utenom Høyre – om å øke fribeløpet for uføre. Det er en viktig seier, som tar den positive arbeidsviljen på alvor, for det er nemlig en forskjell på at det alltid skal lønne seg å jobbe, og det som virkelig var høyresidens linje, som er at det alltid må straffe seg å gå på trygd.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Presidenten []: Da har representanten Mímir Kristjánsson tatt opp det forslaget han refererte til.

Sveinung Rotevatn (V) []: Det er ei viktig sak vi diskuterer, for når alle er einige – iallfall tilsynelatande einige – om at det Noreg vil mangle i framtida, ikkje er pengar, men folk, som det heiter, må ein sørgje for at flest mogleg faktisk både er til stades og møter på jobb. Då er ei av dei store utfordringane at det framleis diverre er slik at det er for mange som kunne ha jobba, som ikkje gjer det, av ulike grunnar.

Undertittelen på denne stortingsmeldinga er «flere i jobb og færre på trygd». Det er to gode mål. Då må det seiast å vere eit viktig bakteppe for denne debatten at vi ikkje har fått færre på trygd, vi har fått fleire på trygd. Vi har fått fleire på nær sagt alle trygdeordningar dei siste åra – fleire uføretrygda, fleire sjukmelde, det høgaste antal på arbeidsavklaringspengar nokon sinne. Eg har sagt det i mange debattar, men eg seier det igjen: Eg synest ikkje at stortingsfleirtalet i tilstrekkeleg grad tek innover seg alvoret i den utviklinga.

Eg får også då seie at dette ikkje er noko særproblem med den sitjande regjeringa, det er ei utvikling som har gått over tid. Sidan 2019, altså over to regjeringar – mest den sitjande, men likevel – er det altså blitt 80 000 fleire som går på helserelaterte trygdeytingar, av ulike typar. Det tilsvarar Tromsøs befolkning. Det tilsvarar nesten to årskull med arbeidstakarar. Det er eit svært problem.

Viss vi samanliknar oss med andre land, ser vi no at på sysselsetjingsgrad, f.eks. sysselsetjingsgraden for kjernen i arbeidsstyrken, ligg vi no under EU-snittet. Det som gjer at den samla sysselsetjingsgraden framleis held seg på topp sju – eller noko sånt – er at vi har fleire i arbeid blant dei yngste, ikkje minst studentar, og vi har fleire i arbeid blant dei eldste. Det er grunna pensjonsreforma, som faktisk fungerer, fordi ein vågar å bruke økonomiske insentiv. Hadde det ikkje vore for det, hadde denne statistikken sett ganske miserabel ut for Noregs del. No er den berre ikkje god nok.

I lys av det synest eg i og for seg at det er ein del gode tilslag i både stortingsmeldinga og innstillinga frå komiteen, og det er positivt at det er einigheit om ein del ting. Det gjeld t.d. meir bruk av gradert sjukmelding, som er ein av dei tinga som faktisk fungerer i sjukefråværspolitikken, og det verkar å vere einigheit om fleire VTA-plassar i ei eller anna form. Det er bra. Samtidig er det ei rekkje spørsmål ein ikkje vil ta tak i. Det meste som handlar om sjukefråværsproblematikk, glimrar med sitt fråvær. Det er òg ein del innstrammingar som har vorte gjort i denne perioden, som det ikkje synest å vere nokon vilje til å gjere noko med.

Det har tidlegare vorte nemnt innstrammingar i innleigereglane. Eg var sjølv på eit møte i dag tidleg med ein haug med stort sett mindre selskap som jobbar med IT, som no vert utestengde frå anbod i det offentlege, og som har mista masse arbeidstakarar og må seie opp folk. Det har allereie vorte tilnærma umogleg å levere slike tenester som enkeltpersonføretak, men no har det også vorte utruleg vanskeleg for mindre selskap. Det har med desse innleigereglane å gjere, som har sin bakgrunn i valløftet Arbeidarpartiet gjekk til val på i 2021, som i all hovudsak hadde med forhald i bygg- og anleggsbransjen å gjere. No får dette svært negative konsekvensar i heilt andre bransjar, som har heilt andre typar dynamikkar, og der ingen før har meint at dette var eit problem, men no skapar ein problem for desse selskapa.

Det er mykje å diskutere når ein skal snakke om heile arbeidsmarknaden. Eg har fått teke opp nokre av temaa. Eg skulle i og for seg også ha gått gjennom ein haug av desse forslaga som ligg i bordet, og kva Venstre skal stemme, i og med at vi ikkje er i komiteen, men det har vel vorte meldt inn i andre kanalar. Det eg vil gjere, er å ta opp dei forslaga Venstre sjølv har levert – det er hermed gjort.

Presidenten []: Representanten Sveinung Rotevatn har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Vereide (A) []: Representanten Rotevatn nemnde i sitt innlegg at det er enkelte ting han ikkje ønskjer å snakke om. Underteikna har lurt litt på akkurat det, for det er ein ting som er heilt sentralt når det gjeld arbeidsinkludering og å få folk i arbeid, der det er eit veldig stort skilje mellom partia, og der Venstre har valt å kutte i staden for å bruke. Det er nemleg dei 312 mill. kr som Venstre har på sparing for å gjeninnføre karensåret, altså straffeåret i Nav, som sørgjer for at ein mister ikkje berre inntektssikringa, men òg oppfølginga og moglegheita til å kome tilbake i arbeid om ein brukar meir enn tre år i arbeidsavklaringsløpet.

Det eg lurer på, er: Kvifor har ikkje Venstre understreka sitt engasjement for å gjeninnføre karensåret når ein har ei slik arbeidsmarknadsmelding på bordet?

Sveinung Rotevatn (V) []: Vi kan godt snakk om det. Eg nemnde i innlegget mitt at vi no har fleire på arbeidsavklaringspengar enn nokon sinne tidlegare, så eg antyda at eg synest dette kanskje er eit problem. Regjeringa skriv sjølv i sitt dokument til Stortinget at det kjem av to ting. Det eine er det rekordhøge sjukefråværet, som forplantar seg over i arbeidsavklaringspengar. Men det andre, som er interessant i denne samanhengen, er liberaliseringa av sjølve ordninga, at det vert enklare å stå lenger i ordninga. Ein kan sjølvsagt slå seg på brystet og meine at det er ein viktig politisk seier, slik eg oppfattar at representanten Vereide gjer. Men heile poenget med å ha desse reglane før var at Nav skulle avklare folk raskare, og at folk ikkje skulle verte gåande og gåande utan å få ei avklaring. Og det synest eg er eit viktig poeng, for mange som går på arbeidsavklaringspengar bør over på uføretrygd, dei bør få den avklaringa, og mange av dei bør tilbake i jobb og få den avklaringa. Men det å verte gåande og gåande på arbeidsavklaringspengar, bør ikkje nokon vere interesserte i.

Torbjørn Vereide (A) []: Eg kjenner at eg blir litt undrande på kva ein ønskjer å oppnå. No har konsekvensane av karensåret blitt forska på av Oslomet, ein har følgt dei som var i karensuføret over fleire år. Det klare forskingsfunnet er at andelen som kom seg i arbeid, var relativt uendra, men talet på dei som enda opp med permanent uføretrygd, blei berre større. Og det handlar litt om at folk som kunne kome seg inn i eit eller anna med litt hjelp, med litt tolmod, dei blei kappa med giljotinen idet sluttdatoen var ute. Og det er klart at viss konsekvensen blir at folk, for resten av livet kanskje, endar opp på uføretrygd, vil ikkje representanten Rotevatn erkjenne at det med karensår kanskje er ein dårleg idé?

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg er i og for seg med på at dette er ei sak med fleire sider, og ikkje ei enkel sak. Men det som er erfaringa over tid, frå ulike trygdeordningar når det gjeld både sjukepengar og arbeidsavklaringspengar, og det er det også godt forskingsmessig belegg for, er at desse fristane først og fremst opererer som fristar for Nav sjølv – når det er avklart, og når ein skal leggje inn mykje ressursar for å få fart på sakene. Det kan godt hende at mykje av resultata av det vart at mange vart avklarte til uføretrygd, men då synest eg det er litt rart viss representanten Vereide antyda at det var feil, og at desse ikkje burde fått uføretrygd. Eg tenkjer at der må ein på ein måte stole på dei faglege vurderingane Nav gjer. Poenget frå mi side, og frå Venstres side, er at ein bør ikkje verte gåande i desse ordningane altfor lenge. Det er ikkje eit mål. Det er viktig at Nav får avklart raskt. Vidare er eg for at Nav skal ha moglegheiter til å forlenge etter dei tre åra – det bør ein kunne ha. Men når ein først har uttømt alle moglegheitene, er vi for at ein må ha dette såkalla karensåret, før ein eventuelt byrjar på ein ny periode med arbeidsavklaringspengar.

Torbjørn Vereide (A) []: Eg trur eg berre ønskjer å gjere det klart at det som er Arbeidarpartiets metode, er at ein i større grad sikrar at ein får oppfølging over målstreken, at ein får hjelp og rettleiing av folk i Nav som har ressursar og tid til ein, at ein får tilbod om utdanning, at ein får ei moglegheit til å bli løfta opp. Det loddet som blir hengt på foten til folk når dei blir trua med økonomisk ruin – nokre sel huset for å få dekt inn tapet ved å ende opp på økonomisk sosialhjelp – er krise for veldig mange.

Eg har møtt fleire som enda karensåret med å bli permanent uføretrygda som verkeleg hadde lyst til å vere med i arbeidslivet. Det er forskjellege måtar å gjere dette på, der ein kan bruke nettopp pisken eller gulrota. Det eg ønskjer å spørje representanten Rotevatn om, er: Når vi no til slutt ser fasiten av at den politikken ikkje fungerer, vil Venstre framleis prioritere karensår?

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg synest det er litt rart å framstille det førre regelverket som ein fiasko og det noverande som ein suksess, når det som i alle fall er resultatet, er at vi har fleire på arbeidsavklaringspengar enn nokosinne. Det kjem i tillegg til rekordane vi no set i antal på sjukepengar, og den forplantinga det kjem til å medføre på varig uføretrygd etter kvart. At dette har vore ein suksess, kjem eg ikkje til å vere med på.

Eg synest også det er rart at Arbeidarpartiet ikkje bekymrar seg meir over dei tala som er ein vesentleg del av kvifor det no er veldig mange fleire som går på helserelaterte trygdeytingar, og ikkje minst kvifor det som jo er inngangsporten til dette, nemleg sjukepengar og sjukefråvær, også er rekordhøgt og ser ut til å ha etablert seg på eit varig høgt nivå. Ein ting er at det sjølvsagt tek mykje pengar frå offentlege budsjett, men hovudbekymringa mi er at det fører til varig utanforskap. Det er dessverre ingenting i utviklinga dei siste tre og eit halvt åra som tyder på at det utanforskapet har vorte noko mindre, snarare tvert imot.

Presidenten []: Ønsker Vereide en fjerde replikk?

Torbjørn Vereide (A) []: Ja, takk. Får eg det, er det berre å starte tida. Tusen hjarteleg takk. Det er jo ei ypparleg anledning til berre å gjenta empirien for kva som fungerer og ikkje fungerer. Det er fint.

Vi kan alle kome med ei anekdote om nokon vi har møtt eller ei enkelthistorie vi har sett, men det er klart at når forskinga slår fast at den politikken får fleire ut i permanent uføretrygd, er det noko som er vanskeleg å imøtegå. Nettopp difor betyr det at å spare inn dei 300 mill. kr som Venstre vil spare i den eine enden, fører til ei livslang, permanent utgift for staten og òg for mange av dei enkelte som gjerne skulle hatt meiningsfullt arbeid i kvardagen, og som ikkje hadde hatt lyst til å vere permanent uføre. Her må ein sjå på forskinga, ein må ta ho inn over seg, og så må ein justere kursen.

Eg har vore veldig glad for å høyre Framstegsparti-representantar seie: Vel, vi var med på desse greiene i den borgarlege regjeringa, men no droppar vi heile greia, for vi har teke til fornuft.

Til Venstre: Sjå til Framstegspartiet, og kutt karensåret.

Sveinung Rotevatn (V) []: Det var vel ein fjerde variant av det same spørsmålet.

Eg kan jo seie at eg framleis synest det er litt spesielt at det vert framstilt som ein så stor suksess at det no er 40 000 fleire på arbeidsavklaringspengar enn det var tidlegare. Det er veldig mange menneske som treng ei avklaring enten til uføretrygd – det er ikkje nokon skam å få uføretrygd; det er mange som bør få uføretrygd fordi dei har ei varig svekt helsetilstand og ikkje kan jobbe – eller tilbake til arbeid.

Så kan vi sikkert diskutere om den eine eller andre måten er den beste måten å gjere det på, men eg synest det er frykteleg lite, om noko, i resultata dei siste åra som tyder på at dette har fungert godt. Vi ser at det varige utanforskapet no vert større, større og større. Vi ser at sysselsetjinga no er høgare i nabolanda våre enn i Noreg, høgare i Danmark, Sverige, Tyskland og Nederland. Då vert eg litt overraska over at ein stadig bankar seg på brystet og seier at dette fungerer godt. Det er fint lite som tyder på det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Arbeidet mot utenforskap og høyt sykefravær er utrolig komplisert, og det tror jeg også representanten fra Venstre er enig i. Det trengs en bedre oppfølging av dem som er sjuke, og det krever ressurspersoner i Nav for å følge opp dette, på sin måte, sammen med arbeidsgiver og andre, på de punktene hvor en kan få til endring her.

Mitt spørsmål er knyttet til gradert sjukmelding, som representanten var for, og som Senterpartiet er veldig for. For å få til gradert sjukmelding kan en kanskje bruke «Norsk Funksjonsskjema», som er et skjema utarbeidet av Nav i samarbeid med Legeforeningen og arbeidsgiverorganisasjonene og er svært nyttig. Det er den enkelte som er sjuk som kan fylle ut det. Er det noe som Venstre har vurdert å satse mer på?

Sveinung Rotevatn (V) []: Det kan vi heilt sikkert vurdere, utan at eg har eit veldig godt svar på det her og no, men det eg kan seie meg heilt einig med representanten i, er at gradert sjukmelding er noko av det vi veit faktisk fungerer. Den einaste gongen norsk sjukefråvær har gått ned i ein meiningsfull forstand, er då ein begynte å gjere det, det var vel i 2003. Det er nettopp kjernen i den endringa i sjukelønsordninga som Venstre føreslår, at det skal løne seg meir for arbeidstakarane å bruke gradert sjukmelding etter seks månader. Det har vi sterk tru på at vil fungere.

Det som også er heilt avgjerande, som representanten er inne på, er oppfølging. Éin ting er Nav si rolle i det, men det andre er arbeidsgjevar si rolle i oppfølging. Det er den andre biten av endringa i sjukelønsordninga som Venstre føreslår, at oppfølging i mykje større grad skal løne seg for arbeidsgjevar, ved at dei vert medansvarleg for å finansiera utgiftene ut over dei 16 første dagane. Det vil bidra til meir og betre oppfølging, i alle fall i dei tilfella der fråværet kjem av forhold på arbeidsplassen, og det er tross alt ein ganske stor del av tilfella.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det hadde da vært hyggelig om Venstre kunne gå inn og sett på det skjemaet, «Norsk Funksjonsskjema», som er nøkkelvirkemiddelet her for den enkelte som er sjuk, og som kan brukes i forholdet til sin lege, for å se hvilken arbeidsevne en har.

Etter at en har vært sjukmeldt i et år, er det arbeidsavklaringspenger som er saken. Over 160 000 personer går på det, og det er en veldig problematisk utvikling, for å si det diplomatisk. Senterpartiet mener at tillitsreformen innenfor Nav bør utvikles på dette området, sånn at de som i dag er veiledere, kan bli saksbehandlere og dermed ta stilling til i hvilken grad en er berettiget sånn eller sånn utvikling innenfor sine arbeidsavklaringspenger – altså kunne gjøre vedtak om den enkelte persons arbeidsavklaringspenger framover. Er det et forslag som Venstre vil kunne støtte? Det foreligger i innstillinga i dag.

Sveinung Rotevatn (V) []: Venstre kjem ikkje til å stemme for det forslaget, og det er fordi det er formulert på ein måte slik at – viss eg hugsar rett – dei personane det er snakk om, skal kunne gjere alle vedtak innanfor arbeidsavklaringspengar, og dessutan fortset det med å forplikte oss til å auke driftsbudsjettet til Nav, allereie no. Det må vi kome tilbake til i statsbudsjettbehandlinga.

Eg vil seie det er godt å høyre at Senterpartiet tilsynelatande er mykje meir bekymra for den urovekkjande utviklinga vi ser innanfor arbeidsavklaringspengar, enn det Arbeidarpartiet er. No har dei to partia sete i regjering og får ta felles ansvar for det, men eg heldt på å seie at kvar forandring må begynne med å erkjenne problemet. Det er godt å høyre at det i alle fall i delar av den raud-grøne koalisjonen er bekymring for at arbeidsavklaringstala no er på ein «all time high». Det burde bekymra også Arbeidarpartiet.

Presidenten []: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Tonje Brenna []: Norges viktigste formue er befolkningens arbeidskraft. Framover må vi rett og slett bli bedre formuesforvaltere. Det er befolkningens arbeidsinnsats som skaper verdier og sikrer at nødvendige oppgaver blir utført.

I Norge finansieres godt utbygde velferdsordninger av fellesskapet gjennom skatteseddelen. Høy sysselsetting er avgjørende for å sikre den norske velferdsmodellen. Samtidig er også arbeid viktig for den enkelte. Det å ha en jobb å gå til, gir en lønn å leve av, tilhørighet og mulighet til å bruke evner og ferdigheter sammen med andre.

Arbeiderpartiets mål er et trygt og rettferdig samfunn med arbeid til alle. I Norge trenger vi at alle som kan jobbe, er i jobb. Framover må vi klare å øke yrkesdeltakelsen. Med flere eldre i befolkningen vil etterspørselen etter helse- og velferdstjenester øke, og det vil stå færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. I dag står det fire bak hver pensjonist, i 2060 vil det være bare to. Samtidig viser tall fra 2023 at over 620 000 personer i alderen 20–66 år står utenfor arbeid og utdanning. I Norge trenger vi at alle som kan jobbe, er i jobb.

Regjeringen har satt et konkret og ambisiøst mål for sysselsettingen framover. Innen 2030 skal sysselsettingsandelen i aldersgruppen 20–64 år øke med 82 pst. Det betyr at rundt 135 000 flere skal være i jobb når vi runder neste tiår. Skal vi klare det, må flere politikkområder og aktører trekke i samme retning.

Denne stortingsmeldingen beskriver hvordan en forsterket arbeidslinje skal bidra til å nå målet. Arbeiderpartiet vil forsterke arbeidslinjen gjennom å føre en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Vi vil trappe opp bruken av arbeidsmarkedstiltak, slik at en større andel av dem som står utenfor, får hjelp til å komme i jobb, og vi vil forbedre bruken av tiltakene, sånn at flere kommer i arbeid.

Tidligere har bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak økt når ledigheten har vært høy og blitt redusert når ledigheten har vært lav. Nå endrer vi dette, for arbeidsmarkedstiltak fungerer aller best når ledigheten er lav og bedriftene mangler arbeidskraft, altså når det har vært vanlig å trappe bruken ned. I tillegg benyttes arbeidsmarkedstiltak langt mer overfor personer med nedsatt arbeidsevne enn overfor arbeidsledige. Behovet for tiltaksplasser for å få flere med nedsatt arbeidsevne i arbeid er stort, helt uavhengig av konjunkturene.

En opptrapping av arbeidsmarkedstiltakene vil kunne redusere ventetiden i Nav og gi muligheter for å tilby arbeidsrettet aktivitet tidligere i et helseløp. For å understøtte bruk av opplæring som tiltak fra Nav, vil vi øke fleksibiliteten i opplæringstiltakene og foreslår en endring som gir et tilbud til utsatte unge, også de mellom 16 og 18 år. Vi vil også øke bruken av varig lønnstilskudd som et alternativ til uføretrygd.

Det store flertallet av unge i Norge deltar i arbeid eller utdanning. Likevel bør det bekymre oss når unge ikke gjør nettopp det, rett og slett fordi denne gruppen potensielt har et langt arbeidsliv foran seg. Arbeiderpartiet vil derfor styrke innsatsen ytterligere for unge. Vi vil videreføre ungdomsgarantien og legge til rette for at flere unge kan komme i arbeid. Vi skal få på plass et forsøk med et nytt ungdomsprogram i Nav, hvor deltakelse i programmet skal gi rett til inntektssikring som ikke knyttes til helsetilstand. Formålet med programmet er å øke overgangen til arbeid og utdanning og begrense tilstrømmingen til helserelaterte ytelser. Forsøket vil starte allerede i høst. Vi vil også iverksette forsøk med fireårig lønnstilskudd for unge som står i fare for å bli uføretrygdet, eller som allerede er det.

Mange står utenfor arbeidslivet og har helsemessige utfordringer eller mangler kvalifikasjoner, og ofte henger dette sammen. Derfor må vi samarbeide bedre på tvers av sektorene, mellom helse og utdanning og arbeidsfeltet.

Til slutt: Behandlingen av denne stortingsmeldingen viser at det er bred enighet om de nye linjene i arbeidsmarkedspolitikken som regjeringen har lagt fram. Det gir et godt grunnlag for at vi kan gjøre det enda bedre framover, for i Norge trenger vi at alle de som kan jobbe, er i jobb.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: Stortingsflertallet kommer til å vedta at fribeløpet for uføre skal økes, og det er jo et slikt vedtak som vel er en drøm for en statsråd å få – det er ikke noe beløp, ikke noen tidsfrist, bare at det på en eller annen måte kanskje skal økes. Like fullt er det interessant, for det å øke fribeløpet, i hvert fall hvis man øker det en del, gir noen utslag som er et dilemma for partier og politikere som er opptatt av arbeidslinjen, f.eks. som den forrige arbeidsministeren redegjorde for i Stortinget: Øker man fribeløpet til 1 G, vil det for noen som jobber ved siden av uføretrygden, lønne seg mer å være 100 pst. ufør enn å gå over til gradert uføretrygd.

Når statsråden har fått ganske vide fullmakter fra Stortinget, kan statsråden da si noe om hvordan hun ser for seg å oppfylle det vedtaket? Hvor langt vil hun gå i å øke fribeløpet?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg deler representantens beskrivelse av dilemmaene, for det å bruke penger på å øke fribeløpet må handle om målet om å få flere til å delta i arbeidslivet, samtidig som vi sørger for at man har riktig uføregrad basert på den helsetilstanden den enkelte har, at man ikke blir gående med for høy uføregrad og at den blir gal gitt at man f.eks. kan jobbe mer enn det uføregraden tilsier. Det er, som representanten sier, et rundt formulert forslag, og jeg kommer til å følge opp det. Men jeg kan love at det aller viktigste jeg skal gjøre, er å gjøre alt det jeg kan for at Arbeiderpartiet vinner valget, og at undertegnede eller en partikollega skal sitte lenge nok i stolen til at det er mulig å komme tilbake i en budsjettoppfølging av dette, for dette er et budsjettspørsmål. Nå har Stortinget sendt et tydelig signal, og det kommer vi til å følge opp ved anledning.

Henrik Asheim (H) []: Selv om Arbeiderpartiet skulle tape valget, rekker de å lage et statsbudsjett og de rekker også å legge det frem, så det går nok helt fint å følge opp uansett.

Grunnen til at jeg stiller spørsmålet, er at de regnestykkene som Arbeidsdepartementet selv har sendt over til denne komiteen for to års tid siden, viste at f.eks. hvis man setter fribeløpet til 1 G, som er kravet fra de fleste partiene som nå vil stemme for dette vedtaket, vil det for en som jobber ved siden av uføretrygd, f.eks. har 40 pst. arbeidsevne, bety at man med gradert uføretrygd vil få ca. 80 pst. av opprinnelige lønn, mens man med 100 pst. uføretrygd vil få over 100 pst. av opprinnelig lønn. Altså: Det vil lønne seg bedre enn å være i jobb, å være fullt uføretrygdet og ha jobb ved siden av – med fribeløp på 1G.

Ettersom statsråden var helt enig i mitt resonnement i det første spørsmålet, vil statsråden avklare allerede nå at det er uaktuelt for henne å gjøre fribeløpet så høyt at det lønner seg bedre å være på 100 pst. uføretrygd enn på gradert uføretrygd?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg kan i hvert fall bekrefte overfor representanten at det finnes en del tall mellom 0,4 G og 1 G, og at målet for Arbeiderpartiet er at det fortsatt skal lønne seg å jobbe. Det er noe av grunnen til at vi også har endret f.eks. hvor mange arbeidsforsøk man kan få hvis man er i stand til å prøve å jobbe noe ved siden av uføretrygd, men ikke er helt sikker på at man over tid orker å gjøre det hvis man samtidig får redusert uføregraden. Derfor mener jeg at det er mulig å følge opp det stortingsvedtaket som gjøres, ved at man skal øke fribeløpet, uten å si at det er det samme som at det ikke lenger lønner seg å jobbe, og at det er mulig å skru på regelverket også, slik at flere kan få prøve seg i jobb uten å risikere å miste inntektssikringen. Uføretrygd er til erstatning for en arbeidsinntekt man ikke får, og derfor må vi ha en form for avkortning på uføretrygden hvis man jobber ved siden av. Vi må sikre at folk har riktig uføregrad, og vi må ha et regelverk som gjør at folk tør å prøve seg i arbeid dersom de f.eks. skulle bli friskere og har mulighet til å delta i arbeidslivet.

Henrik Asheim (H) []: For det første er jeg veldig glad for at man har åpnet for flere arbeidsforsøk. Det var det faktisk Stortinget som påla regjeringen å gjøre, og det er helt naturlig at man følger opp de vedtakene som Stortinget gjør.

Det andre er at det jeg nå hørte som svar, er at det finnes mange tall mellom 0,4 G og 1 G. Det betyr at man altså skal under 1 G, og hvis man er enig i prinsippene som jeg opplever at statsrådene og jeg nå har vært enige om, nemlig at det alltid skal lønne seg bedre å være gradert ufør enn 100 pst. ufør, må det bety at fribeløpet ikke kan øke spesielt mye. For dette er de dilemmaene som dukker opp, og som gjør at Høyre foreslår en annen avkortningsmodell, hvor vi beholder dagens fribeløp, men halverer avkortningen over fribeløpet. Da vil det alltid lønne seg bedre å jobbe mer, og det vil alltid lønne seg å gå til gradert ufør fra 100 pst. ufør. Jeg opplever egentlig at statsråden har svart på det, men kan hun da bare bekrefte at det betyr at fribeløpet ikke vil øke opp til 1 G, men vil være et lavere beløp enn det.

Statsråd Tonje Brenna []: Det er representantens egen tolkning. Det jeg sa, står jeg for, nemlig at det er mange tall mellom 0,4 G og 1 G, men at ambisjonen er den samme, nemlig at det skal lønne seg å jobbe, at folk skal våge å forsøke å jobbe noe ved siden av uføretrygd dersom de skulle bli friske nok til å kunne gjøre det, og at vi må ha regler som gjør at folk er trygge for egen inntektssikring og samtidig kan prøve seg i jobb hvis de har anledning til det.

Så vil jeg si at det er påfallende at vi bruker hele denne debatten egentlig på å diskutere uføretrygd, når vi egentlig har veldig mange flere virkemidler vi kan diskutere. Jeg er opptatt av at vi ser helheten i den politikken som er lagt fram og diskuteres. Det er veldig mange ting vi må gjøre mer av, for å sørge for at folk ikke ender opp på uføretrygd dersom det finnes en mulighet for å holde dem i arbeidslivet. Jeg mener vi også må se på reglene for hvordan man kan kombinere arbeid og trygd enklere enn i dag. Vi må selvfølgelig også diskutere hvordan vi kan sørge for at folk er friske nok til i det hele tatt å slippe å komme inn i et løp som handler om å få uføretrygd. Så til sammen er dette virkningsfulle tiltak som vil sørge for å få flere i jobb og færre på trygd.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) []: Det er mange tall vi holder på med i denne diskusjonen, og en kan gå seg litt vill i jungelen, men andelen av befolkningen i arbeidsfør alder som enten er uføre, på AAP eller helt arbeidsledige, er nå på 17 pst. Det er en økning, fra 2021 til 2024, på 37 000 personer, og vi er nå oppe i 600 000 personer som står helt utenfor.

Uføreandelen har fra 2021 til 2024 steget med 12 093 personer. For AAP har det steget med 25 900 personer, og dette er folk som er helt utenfor, som ikke er inne i noen arbeidsrettede tiltak. Det betyr at det er flere – fra 2021 til 2024 – som nå står helt utenfor arbeid enn det det var før. Er statsråden enig i tallgrunnlaget, og hva tenker hun kan være de riktige virkemidlene for å snu denne trenden?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg er enig i at det er en utfordring at for mange står utenfor, men jeg vil advare litt mot å skape et bilde av at alle de som ikke er sysselsatt i Norge, er uføre, for det er de ikke. Det er ganske mange av dem som ikke er i jobb, som har helt andre årsaker til ikke å være i jobb. Noen av dem vet vi ikke noen ting om. Vår jobb er å føre en arbeidsmarkedspolitikk som gjør at flest mulig kan delta, og at færrest mulig faller utenfor.

Jeg mener at denne meldingen i stort legger opp til en rekke politiske endringer, f.eks. store forandringer i måten Nav jobber på, som vil bidra til at flere kan komme i arbeid, og at vi får inkludert flere framover. Og det er vi helt avhengig av, for Norge trenger all den arbeidskraften vi har. Vi har en enorm ubrukt arbeidskraftreserve, egentlig, i dette landet – blant unge, blant innvandrere, blant folk som jobber deltid ufrivillig, blant dem som kunne jobbet noe hvis de fikk anledning til å kombinere det med en eller annen form for ytelse – og det er det hele meldingen svarer på. Der er jeg helt overbevist om at representanten har lest innholdet i meldingen og vet svaret på sitt eget spørsmål.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg må bare starte med å si at det var så fascinerende å høre statsråden og representanten Asheim diskutere fribeløpet for uføre tidligere i denne replikkvekslingen – som om folk selv velger hvor uføre de skal være. For meg viser det bare at det var sant, som jeg sa i innlegget mitt, at denne saken er langt fra ferdig med det vedtaket som Stortinget nå gjør.

Men vi skal egentlig snakke om arbeidsinkludering. Flere rapporter viser at når Nav gjør jobben selv, f.eks. oppfølgingsarbeidet, istedenfor at dette settes ut til eksterne aktører, så lykkes vi bedre med arbeidsinkluderingen – og det til en mer effektiv bruk av pengene. Derfor foreslår SV i denne saken at vi skal lage en plan og tiltak for økt bruk av egenregi i arbeidsmarkedstiltak i Nav, særlig på oppfølging, samt også å kunne åpne for bruk av f.eks. egenregi i avklaring.

Regjeringen skriver at de vil vurdere å styrke oppfølgingstiltak i egenregi. Kan statsråden si noe mer om når og hvordan dette vil vurderes?

Statsråd Tonje Brenna []: Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal gjøre ting i egenregi, men også i samarbeid med andre, også ved å kjøpe tjenester fra andre. For det er snakk om å inkludere folk i et arbeidsmarked. Det er et marked som er premisset for den arbeidsinkluderingen vi her diskuterer, og derfor mener vi det er klokt å gjøre ting i egenregi, og at Nav skal ha tilstrekkelige budsjetter til å kunne gjøre den jobben på en god måte, men også at det kan være tilfeller og situasjoner hvor det er lurt å kjøpe de tjenestene fra andre, slik vi gjør i dag, og at dette i stort fungerer godt.

Hvis jeg går tilbake til der representanten begynte, så mener jeg egentlig at denne debatten fortjener den understrekingen han selv gjorde i sitt innlegg, nemlig måten vi snakker om uføretrygdede på, og måten vi snakker om utgifter over statsbudsjettet på. Det er klart at det er en utfordring at tallene øker, men det er mennesker vi snakker om. De menneskene trenger individuell og tilpasset oppfølging. Hver og en av dem har sin begrunnelse for å være en del av både den ene og den andre statistikken. Det mener jeg fortjener at Stortinget også diskuterer dem med respekt, og derfor er jeg glad for understrekingen representanten gjorde i sitt innlegg.

Mímir Kristjánsson (R) []: Der representanten Asheim blir beroliget av alle tallene som finnes mellom 0,4 G og 1 G, så bekymrer hvert eneste av de tallene meg veldig. Når Rødt og SV i dag foreslår et mer spesifikt forslag, om å øke fribeløpet til en 1 G, er ikke det fordi Rødt og SV har tatt det tallet ned fra vårt eget tenkeloft; det er det kravet som blir stilt av samtlige av organisasjonene for uføretrygdede mennesker i Norge. Det er det kravet som blir fremmet av fagforeningene og LO-forbundet som organiserer de ansatte i Nav. Det er også det som fribeløpet var før, før høyresiden i Norge begynte å kutte i det.

Spørsmålet er hvorfor det ikke bør være naturlig for Arbeiderpartiet og for et rød-grønt storting, både i denne perioden og forhåpentligvis også etterpå, å reversere de trygdekuttene som Høyre har gjennomført gjennom å kutte fribeløpet over lengre tid, og dermed også forplikte seg – først som sist – til 1 G.

Statsråd Tonje Brenna []: For det første mener jeg det ville vært litt oppsiktsvekkende om jeg som arbeidsminister allerede nå avklarte hvordan jeg eksplisitt skulle følge opp et ganske rundt vedtak fra Stortinget. Det mener jeg også handler om respekt for det Stortinget har bedt meg gjøre, nemlig vurdere og komme tilbake formelt med en økning av fribeløpet.

For det andre mener jeg at heller ikke vi som er for å ha en sterk velferdsstat som tar vare på hver og en av oss, skal underslå viktigheten av at vi har et system som tar hensyn til den enkeltes mulighet til å leve et godt liv, men også at det må lønne seg å jobbe. Jeg sier ikke det fordi jeg er slem, eller gjerrig, eller ønsker noen noe vondt, eller fordi jeg tror at noen som lever på uføretrygd i Norge, synes det er spesielt fett – jeg tror det er utrolig krevende for veldig mange mennesker – men jeg sier det fordi det er arbeid som finansierer den uføretrygden den som ikke kan arbeide, får utbetalt. Derfor må vi klare å ha mange nok i arbeid for å finansiere vår felles trygghet gjennom velferdsstaten. Det kommer jeg til å fortsette å insistere på, og så skal jeg følge opp det vedtaket Stortinget i dag gjør, og komme tilbake med et svar på det vedtaket.

Presidenten []: Replikkordskiftet er over.

Bente Irene Aaland (A) []: Behovet for arbeidskraft framover er formidabelt, samtidig som vi har over 600 000 utenfor arbeidslivet. Mange av disse ønsker å være sysselsatte og vil kunne klare det. Målet er å få 135 000 flere i jobb innen 2030. Behovene for tiltak, hjelp og støtte vil variere. Mobilisering, motivering og kvalifisering vil styrke mulighetene for flere til å komme i jobb, og det må legges til rette for at flere med helseutfordringer kan delta i arbeidslivet. Derfor er det fint at tiltakslisten er mangfoldig og konkret, med bruk av midlertidige og varige tiltak og en verktøykasse som både arbeidstakere, arbeidsgivere og Nav vil kunne gjøre seg nytte av.

Et arbeidsrettet ungdomsprogram støtter også opp om ungdomsgarantien, som skal sikre tett, tidlig og tilpasset oppfølging av unge som står utenfor arbeidslivet. Regjeringen vil trappe opp bruken av arbeidsmarkedstiltak. Vi vil ha en høy og mer stabil bruk av tiltak. Det er veldig gledelig å se at vi har en enighet om alle disse viktige grepene, men jeg er litt bekymret for at enkelte partier i salen ikke helt forstår hva dette krever framover. Høyre og Fremskrittspartiet har fortsatt sin tradisjon med ostehøvelkutt i Nav. Høyre foreslo i sitt alternative budsjett i år – i tillegg til ABE-kutt – å kutte 355 mill. kr til Nav. Forstår disse partiene at dette er kutt som undergraver Navs mulighet til å gjennomføre og følge opp det som nå blir vedtatt – å bruke disse verktøyene som Nav nå skal få?

Stein Erik Lauvås hadde her overtatt presidentplassen.

Tone E. Berge Hansen (A) []: Arbeiderpartiet er opptatt av et trygt og seriøst arbeidsliv med plass til alle som kan og vil jobbe. Samtidig som det er behov for folk, står altfor mange unge – som vi har debattert mye i dag – utenfor og er i fare for å havne på varige helserelaterte ytelser og ha en løs tilknytning til arbeidslivet. Det aller viktigste vi kan gjøre, er å unngå at ungdommene våre trenger langvarig hjelp fra Nav. Det lykkes vi kun med ved god forebygging og når utdanningssystemet vårt klarer å fange opp og hjelpe dem som sliter. Vi er stolte av og glade for at andelen som fullfører videregående skole, har gått opp, men fortsatt trengs det kraftfulle grep. Vi mener at denne arbeidsmarkedsmeldingen peker i en solid retning for å lykkes med det.

Vi har vært innom uføre i dag, og vi har snakket om tempo på avklaring. Høyre var inne på at man hadde satt i gang litt «speed» for å få avklart uføre raskere. Det kan hende at det har gått litt fort i svingene, for vi ser jo nå i forslaget som ligger på bordet fra Høyre og Fremskrittspartiet at man ønsker å gjøre en vurdering av dem som har fått uføretrygd. Det betyr at man kanskje tenker at det ikke var helt rett, det som ble gjort. Det mener vi er uheldig.

Vi mener det er viktig å satse på de unge. Det betyr videreføring av ungdomsgarantien, som vi har snakket om tidligere i dag, som sikrer at alle unge får den støtten de trenger for å komme i arbeid eller utdanning. Det er viktig å bruke penger på at ungdomsveiledere i Nav har tid og kan følge opp ungdommene så lenge det er behov. For noen av de mest sårbare er det enkelt å peke på manglende insentiver, som noen snakker om her. Det er ikke lett å stå i en situasjon og høre at vi tenker at hvis vi bare drar litt hardere, så får vi det til. Disse unge trenger folk som viser dem tillit, som viser dem tro og som ser at det er mulig å få til noe. De trenger også møte et arbeidsliv som lar dem lære, mestre og bygge tro på at de kan lykkes. De trenger ikke å bli møtt med mistro og innstramminger, som enkelte tar til orde for. Derfor ønsker vi gjennom forsøk med fireårig lønnstilskudd for de utsatte unge å se hva vi kan få til. Noen trenger mer tid, tålmodighet og tillit før de våger seg inn i en jobb og klarer å stå i den. Dette tiltaket vil også gi arbeidsgivere insentiv til å ansette unge som trenger ekstra støtte. Vi vet at arbeidsgiverne er der, og de ønsker å gi de unge en sjanse om de får oppfølging underveis når de trenger det.

Aleksander Stokkebø (H) []: Det er 685 000 mennesker i arbeidsfør alder som står uten jobb. Hvis de sto på rekke, ville køen gått fra Stavanger til Esbjerg i Danmark. Her snakker vi om masse flinke mennesker som både kan og vil bidra, og som samfunnet trenger, men som ikke får mulighet til å vise hva de kan.

Som jeg var inne på i replikkene, er det noen ganger litt tettere oppfølging som skal til – for å gjøre det enklere for arbeidsgiveren å gi folk sjansen, og for å gi den enkelte ansatte tryggheten til å stå i jobb over tid. Det var derfor vi på initiativ fra Høyre våren 2020, fikk gjennomslag for bedre oppfølging av personer med utviklingshemming som har VTA-plass i ordinært arbeidsliv. De skal få tett og varig oppfølging, som i HELT MED-modellen, fordi vi vet at det virker.

Dessverre har det siden vedtaket vært en eneste lang dragkamp med Støre-regjeringen. Arbeiderpartiets uttalelse i stad om at dette bare er små detaljer, forklarer gjerne hvorfor Arbeiderpartiet i ulike faser har enten undergravd eller trenert denne beslutningen.

For de tusenvis av menneskene dette gjelder, som står utenfor arbeid, handler det om selve livet – om å bli sett, om å bli respektert og om å få lov til å bidra. Derfor har heldigvis stortingsflertallet innsett alvoret, fattet nye vedtak og purret. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har tatt dette opp både fra denne talerstolen og i replikkrunder med statsråden og Arbeiderpartiet. Etter mye press sa statsråden at hun skulle komme tilbake med et forslag tidlig i 2024. Nå er vi som nevnt i april 2025, og vi venter fortsatt.

Jeg synes denne handlingslammelsen begynner til å bli på grensen til uverdig, og tålmodigheten er for lengst slutt. Jeg vil derfor utfordre statsråden i dag til en gang for alle å gi et tydelig svar på når denne oppfølgingsordningen kommer, for det er på høy tid å gå fra prat til handling.

Når vi vet at det årlig er behov for minst 900 nye varig tilrettelagte jobber, må vi ta det på alvor. Det gjør Høyre i våre alternative budsjetter, med 1 000 nye. Hvis jeg skal gi ros til mine kollegaer her i salen i dag, er det veldig bra at stortingsflertallet nå samler seg om at minimumsnivået bør ligge på 1 000 framover. Det er en stor seier som vil bety mye for mange – godt jobbet!

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det har skjedd en gledelig utvikling i komiteen når det gjelder synet på varig lønnstilskudd. For Senterpartiet er det veldig viktig å benytte varig lønnstilskudd som et alternativ til uføretrygd. Undersøkelser viser at det gir svært gode resultater. Økt bruk av varig lønnstilskudd til bedrifter sånn at de kan betale arbeidstaker vanlig tarifflønn, vil gjøre at vi legger større og mer varige bindinger på tiltaksbudsjettet til Nav.

Derfor er det veldig gledelig at alle, unntatt Høyre, støtter at varig lønnstilskudd blir en egen budsjettpost i statsbudsjettet. Denne satsingen på varig lønnstilskudd er et alternativ til Høyres forslag om såkalt arbeidsorientert uføretrygd – et uttrykk nærmest ingen forstår innholdet av, og som Høyres talsperson Anna Molberg her i dag heller ikke klarte å definere. I realiteten betyr uttrykket trygdejustert lønn for personer som utfører inntektsbringende arbeid. Smak på den realiteten: trygdejustert lønn.

Varig tilrettelagt arbeid, VTA, for personer med uføretrygd bygger på hva som er best for den enkelte bruker. For å sikre en sømløs overgang fra videregående skole til VTA for dem som trenger det, må vi komme tidlig i gang med en arbeidsevnevurdering. For Senterpartiet er det veldig gledelig at alle partier, minus Høyre og Fremskrittspartiet, går inn for en sømløs overgang fra videregående skole til VTA. I praksis betyr det en rettighet for personer som har fullført videregående skole og har et sånt behov.

Det er viktig å styrke opptrappingsplanen for VTA-plasser med et mål om 1 000 nye per år. I dag har vi ingen oversikt over behovet, og det må skaffes av regjeringa. En sånn opptrappingsplan vil avlaste kommunene som i dag må finansiere VTA-plasser over eget budsjett når statlig finansiering er altfor dårlig.

Det er også viktig å påpeke at det er tiltak for å styrke arbeidslivets muligheter for å inkludere. Senterpartiet går inn for et forslag om å styrke offentlige arbeidsgiveres rolle i å inkludere flere i arbeidslivet. Vi støtter derfor forslaget om at regjeringa må sikre at utlysningen – utlysningen – av stillinger i statens virksomheter utformes slik at stillingenes krav og ansettelsesprosess kan prioritere funksjonshemmede. Tilsvarende praksis må også realiseres i fylker og kommuner.

Få statlige institusjoner har større behov for en tillitsreform enn Nav, og særlig gjelder det fagfolkene som arbeider med arbeidsavklaringspenger, AAP. Fagfolkene som fysisk møter folk som trenger bistand, må få større ansvar og myndighet, slik det framgår av Hurdsalsplattformen. Derved kan det opparbeides tillit, og derfor har vi forslag om at fagfolkene i førstelinje i kommuner og bydeler gis myndighet til å gjøre vedtak i alle saker om AAP.

Torbjørn Vereide (A) []: Tommy i Luster, Ann Iren i Nordfjordeid og Sander i Florø. Dette handlar om dei: folk som ikkje alltid har hatt det like enkelt, og som har kjent på utanforskapet, men som ved hjelp av den rette oppfølginga no har kome seg inn i arbeidslivet og får vere ein del av eit arbeidsfellesskap. Då eg var på besøk til Origod i Nordfjordeid, møtte eg Bjørn Tore. På T-skjorta hans sto det: Kom arbeidslyst, her skal du motstand finne. Det kunne knapt vore ein sterkare ironi, for er det éin eg har sett som verkeleg har arbeidslyst, er det nettopp Bjørn Tore. Å få oppleve å gå frå å vere i leilegheita heime utan ei meining i kvardagen, til å kjenne på at ein har eit arbeidsfellesskap, at det er nokon som saknar deg om du ikkje møter opp, og at ein kan bruke evnene sine til noko viktig, trur eg betyr ganske masse meir for folk enn det vi tenkjer og er klare over.

Når vi snakkar om desse vanvitig høge tala på kor mange som er utanfor arbeidslivet mot sin eigen vilje, er det veldig fort gjort å gløyme at det er eit enkeltmenneske bak kvart einaste tal der. Det er vanskeleg å ta inn over seg kor store konsekvensar det har for sjølvbildet, for livskvaliteten, når ein blir dytta på utsida. Til gjengjeld er det vanskeleg å førestille seg kor mykje det betyr for den enkelte når ein endeleg får moglegheita til å vere med.

I dag har eg slipset på meg, og eg står her på talarstolen i nasjonalforsamlinga. Det var aldri gitt at eg skulle gjere det. Eg er ein mann med ADHD. Eg sleit masse på skulen, hadde store utfordringar og var på bakarste benk. Så fekk eg den hjelpa og oppfølginga eg trong. Det eg synest er så utruleg vondt, er at når eg reiser rundt omkring og møter ungdom, gjerne unge gutar, som har hamna utanfor, føler eg at det er mange av dei som var akkurat som meg, som var på bakarste rad, og som sleit med mange av dei same tinga som eg sleit med. Dei fekk ikkje den hjelpa. No er dei utanfor. Dei var like dyktige og hadde like masse bra å kome med. Å ta desse gruppene på større alvor, viser at vi kan sette handling bak orda våre: fleire tiltak for å hjelpe folk inn i arbeidslivet, sjølv om det berre er ein gradert brøk. Det betyr utruleg masse. La oss lytte til desse menneska. La oss gjennomføre meir god politikk.

Henrik Asheim (H) []: I Norge er det for mange som står utenfor arbeidslivet. Det siste året har det blitt 6 400 nye uføre, det har aldri vært flere mennesker på arbeidsavklaringspenger, og Nav sier at i årene som kommer, kommer dette tallet til å fortsette å øke. Derfor synes jeg den forrige talers innlegg var ganske godt, hvor han selv sa at det er vanvittig høye tall på mennesker som står utenfor arbeidslivet mot sin vilje. Det er en god beskrivelse fra Arbeiderpartiets representant: vanvittig høye tall på mennesker som står utenfor arbeidslivet mot sin vilje.

Samtidig har vi i denne debatten egentlig holdt ganske mye på med å diskutere om dette er et problem, for store deler av venstresiden mener altså at vi ikke har et problem, selv om Arbeiderpartiet omtaler det som vanvittig høye tall. Når vi har diskutert i dag, har det jo ikke vært veldig mye debatt om selve meldingen. La meg være helt tydelig på at jeg er for store, brede enigheter om mange ting. Det er bra at vi kan samle oss om mange ting, og jeg har ikke sett noe i denne meldingen – som er preget av absolutt gode intensjoner, gode mål og en god problembeskrivelse – som får meg til å steile som Høyre-mann. Problemet er at det heller ikke er noe i denne meldingen som får Rødt til å steile. Det er egentlig bred enighet om forslagene, og det kan også tyde på at de ikke først og fremst bærer preg av nytenking, og at det er lite nytt og lite som er forpliktende. Det er få som er motstandere av forsøk eller av å teste ut nye ting, det er veldig fint, men den store debatten her i dag har egentlig handlet om forslag fra de borgerlige partiene, som innebærer faktisk å ta noen politiske grep som er nødvendige for å få disse tallene ned.

Det har vært en diskusjon om fribeløpet for uføre, altså hvor mye de kan tjene ved siden av full uføretrygd. Jeg må si at jeg er litt overrasket over at et så stort flertall, med de partiene som nå stemmer for, kommer til å vedta et helt uforpliktende vedtak, et vedtak som i realiteten betyr at hvis statsråden øker fribeløpet med én krone om fem år, har hun oppfylt Stortingets vedtak. Det er veldig synd, rett og slett fordi Høyre har et forslag inne som er forpliktende og tydelig, som både klarer å oppfylle målet om at det skal lønne seg bedre for uføre å jobbe ved siden av – det er urimelig med den terskelen som slår inn på 0,4 G – og samtidig sørger for at det alltid vil lønne seg å gå fra 100 pst. ufør til gradert ufør dersom man har en større arbeidsevne. Representanten Kristjánsson påsto at det var den borgerlige regjeringen som nærmest ut av ondskap satte fribeløpet til 0,4 G, med det han glemte å nevne da, var at vi også fjernet den uroen som mange uføre opplevde, nemlig at hvis de prøvde seg i jobb, risikerte de å miste uføretrygden sin. Det som nå er tilfellet, er at man kan ha uføretrygden, og man kan til og med pause den mens man jobber. Den tryggheten gjør også at man må ha et annet fribeløp. Jeg vil bare minne de representantene som stemmer for dette forslaget, om at voteringen i denne saken ikke kommer før på tirsdag i neste uke, og det er da tid til å tenke seg om når det gjelder om man også skal gi en støtte til Høyres forslag.

Mímir Kristjánsson (R) []: Det er riktig at Høyre har et forpliktende og konkret forslag. Dessverre er forslaget også i våre øyne dårlig, fordi det slett ikke øker fribeløpet med én eneste krone – faktisk heller ikke den ene kronen representanten Asheim snakket om var nok til å oppfylle det andre vedtaket. I stedet lager man et nytt system med halv avkortning også. Det viser at Høyre ikke har forstått at hovedproblemet med dagens avkortingsregler faktisk er at de er så vanskelige å skjønne, så vanskelige å forstå og så vanskelige å holde seg innenfor. Å få et system med først null avkortning, så halv avkortning og så full avkortning, med personlig uføregrad for hver enkelt, er enda mer byråkrati, regnestykker og beregning og vil sannsynligvis skremme flere fra å tørre å prøve å jobbe.

Jeg ville egentlig ta ordet her på slutten fordi man i debatten om unge uføre som skal få varig uføretrygd eller ikke – i denne debatten og i debatter ellers – har begynt å operere med det som i mine øyne er et helt håpløst og ganske skremmende skille, mellom folk som er fysisk syke, og folk som er psykisk syke. Gjentatte ganger blir det snakket om at grunnen til at unge uføre ikke kan få varig uføretrygd som hovedregel, er at det er mange psykisk syke. Det er de som ikke er syke nok, det er de som da har arbeid som eneste riktige medisin.

Jeg vil bare realitetsorientere både salen og dem som ser på dette, om hva vi snakker om. Av 100 unge uføre er det 3 som har angst eller depresjonslidelser. Vi snakker ikke om vanlig psykisk sykdom, slik folk ser for seg. Man blir ikke ufør bare man må til psykologen. Man blir ikke ufør bare man er psykisk syk. Veldig mange av oss har psykisk uhelse i løpet av et liv, men blir aldri noensinne ufør av det. Man må tvert imot ha noen veldig alvorlige psykiske lidelser og psykiske lidelser Nav mener ikke bør kombineres med arbeid. 27 pst. av dem som er unge uføre i Nav, har ulike utviklingsforstyrrelser, 11 pst. har Downs syndrom, 16 pst. har en eller annen psykisk utviklingshemning. Det er dette som er de unge uføre psykisk syke. Sjeflegen i Nav, Marit Hermansen, sier:

«Andelen unge som har angst eller depresjon som hovedårsak til at de er uføre, er svært lav. Dette har holdt seg omtrent helt stabilt de siste ti årene. De fleste unge uføre har andre alvorlige lidelser, ofte medfødte».

Derfor er det kunstig og i mine øyne ganske bakstreversk at Høyre gjentatte ganger opererer med dette skillet mellom psykisk syke på den ene siden, som er dem som da ikke som hovedregel – virker det som – skal ha uføretrygd, og dem som er fysisk syke på den andre siden, som tydeligvis er verdige nok til å få en sånn varig uføretrygd, hvis de er syke nok.

Votering, se tirsdag 6. mai

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.

Dermed er dagens kart ferdigbehandlet. Forlanger noen ordet før møtet heves? Møtet er hevet.

Forrige kapittel
Neste kapittel