Presidenten [17:00:41 ]: Etter ønske
frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt
til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.
Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida
– verta gjeve anledning til inntil sju replikkar med svar etter innlegg
frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista
utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Tage Pettersen (H) [17:01:19 ] : La meg starte med å takke
statsråden for redegjørelsen gitt til oss i Stortinget sist uke.
Hun sa at regjeringens hovedmål er å sikre et samfunn der alle fritt,
trygt og på like fot kan delta og bidra i fellesskapene våre, og
at ingen skal komme skjevt ut fra start, holdes utenfor, undertrykkes
eller diskrimineres på grunn av den de er. Alle må være frie, sa
statsråden. Disse ordene slutter jeg meg selvfølgelig til.
Jeg kan ikke innlede denne debatten uten en
visitt til Kristelig Folkepartis landsmøte i helgen. Jeg har stor respekt
for partiet og kjenner mange dyktige og engasjerte tillitsvalgte,
men jeg er ikke glad for det vedtaket de fattet om et flaggforbud.
Når Kristelig Folkeparti ønsker å forby noe som i dag er lovlig,
sender de et signal fra storsamfunnet om at vi ikke fullt ut aksepterer
det. Det bekymrer meg. Hva slags signal sender et slikt forbud mot
å heise regnbueflagget i skolegården? Ingen enkeltorganisasjoner
eier pridemarkeringene eller regnbueflagget. De tilhører homobevegelsen
verden over – og alle oss andre som ønsker å heise flagget for å
feire og markere kjærligheten. Vi nærmer oss mange prideuker og
pridefestivaler, og jeg lover å bli med ut i gatene for å kjempe
videre.
Statsråden sa at likestillingen ikke har gått
for langt, slik enkelte hevder. Det er jeg helt enig i. Det er likestilling
nok til absolutt alle. Utfordringen er at mange i den mannlige halvdelen
av befolkningen føler at mange av deres utfordringer blir glemt,
enten det gjelder utenforskap, frafall fra utdanning, tap av samvær
med barn ved samlivsbrudd, eller at de topper selvmordsstatistikken.
I den nylig framlagte barneloven har Støre-regjeringen nå tatt noen
få steg, men riktignok tilbake i forhold til hva Arbeiderpartiet
tidligere har lovet om mer likestilt foreldreskap. Den diskusjonen
skal vi ta.
Regjeringen skal ha skryt for å ha satt ned
mannsutvalget, som så på mange av disse utfordringene, men mange
etterlyser nå handling og venter på den lenge bebudede stortingsmeldingen.
Mannsutvalget ble viet et lite avsnitt i statsrådens redegjørelse.
Ordene «mann», «menn» og «gutt» ble nevnt 55 ganger, mens «kvinne» og
«jente» ble nevnt 99 ganger. Det er nok likestilling å kjempe for
– til alle.
Høyre ønsker et samfunn der alle har de samme mulighetene
for å lykkes og oppleve trygghet i hverdagen, uavhengig av bakgrunn,
kjønn eller livssituasjon. For å møte noen av de utfordringene jeg
har løftet avslutningsvis i dette innlegget, har vi i vårt nye partiprogram
bl.a. slått fast at vi vil gjøre likestillingsloven kjønnsnøytral
og styrke arbeidet med å bekjempe utfordringer som særlig gutter
og menn møter i dagens samfunn.
Karianne B. Bråthen (A) [17:04:16 ] : Først vil jeg få takke
statsråden for en god redegjørelse som løfter fram et utrolig viktig
arbeid. For snart fire år siden tok vi plass i regjeringskontorene
med en tydelig ambisjon å forsterke og fornye likestillingsarbeidet
i Norge.
Å jobbe for et mer likestilt samfunn der det
er plass til alle, er en av våre hovedoppgaver. Arbeiderpartiets mål
er et samfunn der alle, uavhengig av kjønn, legning, funksjonsevne
eller bakgrunn, kan delta i samfunnet på lik linje med alle andre.
Alle skal kunne leve et godt, fritt og selvstendig liv, uavhengig
av hvem de er.
Redegjørelsen peker på mange av utfordringene
vi fortsatt står overfor i kampen for et mer likestilt samfunn.
Selv om vi har tatt store steg de siste årene, er det fortsatt store
utfordringer og forskjeller mellom menn og kvinner i arbeidslivet.
Det finnes fortsatt lønnsforskjeller og kvinner som tjener mindre
enn menn i samme stilling. Tiden for det må være forbi. Rasisme
og diskriminering på bakgrunn av etnisitet og hudfarge er fortsatt
utbredt i samfunnet, og minoriteter, skeive og transpersoner opplever
fortsatt vold og trusler i større grad enn andre.
Det er vår oppgave som storsamfunn å si: Dere
hører til, og dere skal være trygge i Norge.
Redegjørelsen fra statsråden løfter fram mange
av de viktige tiltakene vi har gjort på området: styrket støtte
til likestillingssentrene, krav om kjønnsbalanse i styrene, en historisk
satsing på heltid og for første gang en nasjonal likestillingsstrategi.
Samtidig som vi jobber for å trekke Norge i
en retning som gjør at forskjellene blir mindre, er det krefter som
er på jobb hver dag for å øke forskjellene og ta oss baklengs inn
i framtiden. Pappapermen har vært et viktig likestillingsgrep for
å sørge for at barn får viktig tid med far, og at far også få lov
til å være hjemme med barnet sitt. På Høyres landsmøte i år vedtok
de å gå til valg på å redusere fedre- og mødrekvoten fra 15 til
10 uker og tilsvarende lavere uttak. I programforslaget til Fremskrittspartiet
står de fast ved å avvikle hele kvoten. Det er likestilling i revers.
På Kristelig Folkepartis landsmøte i helgen
vedtok de at de ønsker å forby skoler å flagge med regnbueflagget.
Det er politikk som hører hjemme i et annet århundre og et slag
i magen for de unge skeive i skolen, som fortjener å se at de er
en del av fellesskapet – der andre krefter vil dem vondt.
Arbeiderpartiet vil igjen takke statsråden
for en god redegjørelse og si at vi kommer til å jobbe utrettelig
med å fortsette å følge opp den viktige jobben som gjøres for å
dra Norge i en mer likestilt retning.
Silje Hjemdal (FrP) [17:07:14 ] : Også jeg vil takke likestillingsministeren
for redegjørelsen. Jeg har også lyst til å benytte anledningen til
å si at jeg stiller meg 100 pst. bak det innlegget som representanten
fra Høyre, Tage Pettersen, innledet med.
Det jeg synes var bra med årets redegjørelse,
var at man også omtalte vold i nære relasjoner og ikke minst æresrelatert
kriminalitet og alle dem som rammes av negativ sosial kontroll.
Dette var nettopp noe som i liten eller ingen grad ble nevnt i f.eks.
regjeringens trontale. Vold i nære relasjoner koster samfunnet enorme
summer, som jeg har påpekt fra denne talerstolen tidligere. Tall
fra 2021 viste at det koster samfunnet nærmere 93 mrd. kr.
Det viser at dette er en utfordring vi stadig
er nødt til å ta på alvor, og da er vi nødt til å snakke om menneskene
bak tallene. 121 mennesker er utsatt for slike drap de siste 25
årene. Ser man på statistikken, er ni av ti drepte kvinner. Det
viser at det er en kraftig overrepresentasjon. Det viser også at
fem av ti gjerningspersoner er norske. Det betyr at innvandrere,
som utgjør ca. 15 pst. av befolkningen, står for 50 pst. av partnerdrapene.
Det er en problemstilling jeg og Fremskrittspartiet mener at det
fremdeles er en berøringsangst for, og det har jeg forventninger
til at man tør å ta tak i i tiden som kommer.
Det er også snart et år siden arbeids- og inkluderingsministeren
mottok utredningen fra lovutvalget om negativ sosial kontroll, æresrelatert
vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold. På den
tiden har dessverre lite skjedd, og aldri før har kompetanseteamet
mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold håndtert så mange
saker som de gjorde i 2024.
Det er meget alvorlig, og det er også bakgrunnen
for at Fremskrittspartiet har fremmet 18 konkrete forslag i et representantforslag
som snart skal til behandling i denne sal. Det er ett av veldig
mange eksempler på hvordan Fremskrittspartiet konkret mener at vi
skal ta disse menneskene på alvor. Det fortjener de. De har ventet lenge.
Kathy Lie (SV) [17:10:25 ] : Det er selvfølgelig positivt at
regjeringen nå sier at de jobber på høygir for å få på plass et
forslag om å inkorporere CRPD i menneskerettighetsloven, men det
er også helt nødvendig å være ærlig. Dette kommer altfor sent. Regjeringen
har sittet i snart fire år. Inkorporering av CRPD var en klar lovnad allerede
i Hurdalsplattformen. Personer med funksjonsnedsettelse har ventet
tålmodig, altfor lenge, på at Norge skal gi dem de menneskerettighetene
de har krav på.
Når likestillingsministeren sier at dette arbeidet
nå haster, er det riktig, men det hastet også i 2021, det hastet
i 2022, det hastet i 2023, og det hastet i 2024. Vi har hele veien
har fått høre at arbeidet er i gang, at utredninger pågår, at regjeringen
prioriterer dette høyt. Likevel har vi i dag, fire år senere, fortsatt
ikke et lovforslag på bordet. Det er ikke godt nok. Det sender dessverre
også et svakt signal: at rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse
fortsatt blir skjøvet bak i køen, selv av en regjering som sier
at de skal gå foran.
SV er skuffet over at regjeringen ikke har
levert. Inkorporeringen må ikke bare komme, den må skje på en måte
som styrker rettsvernet for personer med funksjonsnedsettelse på
ordentlig – ikke flere forsinkelser, ikke flere unnskyldninger,
nå må det handles.
I dag startet jeg dagen på Redd Barnas barnerettighetsfrokost.
Det var lansering av rapporten Oppdrag 7 – rett til å være med.
Denne rapporten forteller oss mye av det samme som NOU-en På høy
tid, som kom i 2023, og NOU-en Selvstyrt er velstyrt, fra 2021.
Den forteller oss at barn og unge med funksjonsnedsettelse opplever
de samme utfordringene med manglende universell utforming og tilgang
på arenaer sammen med sine funksjonsfriske venner og klassekamerater.
Den forteller oss at de fortsatt ikke kommer ombord i bussen på
grunn av manglende rullestolrampe. Den forteller oss at barn og unge,
og særlig barn og unge med funksjonsnedsettelse, ikke blir hørt
eller inkludert i politiske prosesser, at de ikke får innsikt i
hva som skjer med de innspillene de kommer med, og at tiltak for
å inkludere barn og unge med funksjonsnedsettelse ofte blir nedprioritert
på grunn av økonomi i kommunene.
I går kunne vi lese i Klassekampen om Obah
Warsame Henriksen fra Gjøvik, som gjerne ville bo og studere i Trondheim.
Obah har cerebral parese og sitter i rullestol. Hun er avhengig
av BPA. Nå føler hun seg jaget fra Trondheim fordi denne kommunen
stadig gjorde nye vurderinger og omtrent halverte BPA-timene hennes
fra én vurdering til den neste, noe som førte til at hun ble isolert
og utslitt og ikke kunne jobbe. Samtidig vet vi at altfor mange
med funksjonsnedsettelse står helt utenfor arbeid, selv om de kunne
jobbet hvis de fikk nødvendig tilrettelegging og assistanse. Disse
historiene viser at vi har en lang vei å gå før vi har et likestilt
samfunn som virker for alle.
Jeg har valgt å bruke tiden i dag på likestillingsutfordringene
for mennesker med funksjonsnedsettelse, fordi vi har så mye kunnskap
om utfordringsbildet, men mangler så mange tiltak for at alle skal
kunne leve et likestilt og likeverdig liv.
(Innlegg er under arbeid)