Statsråd Lubna Boby Jaffery (A) [10:04:27 ] : Vi ser verden
stadig mer gjennom sosiale medier. Algoritmene bryr seg ikke om
nyanser. De framhever ofte det som vekker følelser, ikke det som
vekker refleksjon. Og med kunstig intelligens blir skillet mellom
sant og usant stadig mer uklart.
Samtidig opplever vi krig i Europa på fjerde
året, og vi står i en svært alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon.
Vi har et åpent og liberalt demokrati. Et samfunn preget av tillit
– mellom folk, myndigheter og institusjoner. Vi har en god fellesskole,
høy utdanning og et mangfold av redaktørstyrte medier. Ytringsfriheten
står sterkt, og har et sterkt vern.
Dette er ikke bare fine ord. Det er egenskaper
som gjør samfunnet motstandsdyktig. Som gir oss trygghet og stabilitet,
også i møte med desinformasjon og skjult påvirkning. Den nasjonale
sikkerhetsstrategien peker på at algoritmestyrte plattformer har
bidratt til polarisering og spredning av desinformasjon og skjult
påvirkning i flere land. Dette kan svekke tillit, true demokratiske
samtaler og verdiene samfunnet vårt bygger på. Vi har mye å beskytte.
Derfor må vi fortsatt jobbe for et motstandsdyktig samfunn.
Ytringsfriheten er ikke først og fremst et
abstrakt ideal. Den er et driftssystem for demokratiet: en kombinasjon
av regler, institusjoner og kultur som må fungere samtidig for at borgerne
faktisk skal kunne delta, påvirke og ansvarliggjøre makten. Vår
grunnlov konkretiserer dette. Grunnloven § 100 pålegger myndighetene
å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Oppfyllelsen
av denne plikten er målbar. Hvis folk ikke finner informasjonen
de trenger, hvis de ikke kommer til orde når det gjelder, eller
hvis de holder munn fordi kostnaden ved å ytre seg oppleves for
høy, da svikter vi.
Ytringsfriheten kan ikke bare være formelt
vernet av grunnlov og konvensjoner, den må være reelt i bruk i samfunnet
vårt. Den må bestå flere prøver samtidig: Det dreier seg om tilgangen
til relevant informasjon, tilknytningen til fellesskapets arenaer,
og tryggheten til å delta i offentligheten. Når disse prøvene bestås
for flest mulig, har samfunnet en ytringsberedskap.
Norge har et levende demokrati preget av bred
deltakelse og høy grad av tillit. Vi har vært flinke til å verne
om ytringsfriheten. For niende året på rad topper Norge pressefrihetsindeksen
til Reportere uten grenser. Oppslutningen om ytringsfrihet som verdi
er stor.
Ytringsfrihetskommisjonen konkluderte i 2022
med at «ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag». Denne privilegerte
posisjonen forplikter. Vi har alle et ansvar for å ta vare på denne
store samfunnsverdien. Ikke minst må vi følge med på utviklingen.
Vårt mål er at konklusjonen fra Ytringsfrihetskommisjonen skal stå
seg – også i framtiden. For når stormen først kommer, kan det være
for sent.
Med dette som utgangspunkt la regjeringen i
september frem strategien Ytringsberedskap –Nasjonal strategi for
en åpen og opplyst offentlig samtale. Strategien tar opp hvordan vi
på best mulig måte kan forvalte og videreutvikle den åpne og opplyste
offentlige samtalen. Regjeringens innsats utfyller og virker sammen
med innsatsen fra sivilsamfunnet, næringslivet og den enkelte.
Strategien diskuterer de ulike arenaene for
ytringer og informasjon og redegjør for hvordan regjeringen legger
til rette for disse gjennom økonomiske, rettslige og andre virkemidler.
Ytringsrommets infrastruktur er mangfoldig, og det samme gjelder
regjeringens arbeid. Redaktørstyrte medier trenger forutsigbare
rammer – økonomiske og rettslige. Kun da vil de være i stand til
å fungere som mangfoldige og uavhengige kilder til informasjon.
Internett, tekplattformer og sosiale medier er i dag en hovedvei
for informasjonsflyt. Gjennomføring av en rekke EU-regelverk i norsk
rett er derfor ikke teknisk juss i utkanten; det er kjernepolitikk
for ytringsfriheten. Reguleringene skal ikke styre, kneble eller
sensurere meningsutveksling, de skal sørge for åpenhet, ansvarlighet
og rimelige spilleregler. Regjeringens satsinger på språkpolitikk,
lesing og universell utforming er bærebjelker for ytringsrommet. Armlengdeprinsippet
i kulturpolitikken, demokratiopplæring i skolen, akademisk frihet
og åpen tilgang til forskning, et mangfoldig sivilsamfunn, og et
arbeidsliv med stor takhøyde for ytringer og saklig uenighet – alt
dette er sentrale delsystemer av infrastrukturen som må fungere,
hvis helheten skal fungere.
I sum: Infrastrukturen er det som gjør det
mulig å finne, forstå og formidle på tvers av geografi, alder, bakgrunn
og funksjonsevne. Når denne infrastrukturen svikter, hjelper det lite
med vakre erklæringer og festtaler.
Strategien redegjør også for hvordan regjeringen
vil jobbe for å legge til rette for en sunn ytringskultur. Dette
er et komplisert spørsmål, og det dreier seg om noe annet enn den rettslige
rammen for ytringsfriheten. En sunn ytringskultur er ikke noe som
kan vedtas. Vi kan likevel berede grunnen. Ytringskultur skapes
i møtet mellom mennesker, i måten vi snakker med og om hverandre.
Den krever toleranse, mangfold og stor takhøyde. En sunn ytringskultur
kjennetegnes ikke av fravær av konflikt, men av et uenighetsfellesskap. Uenighet,
motsetninger og heftig diskusjon er derfor ikke problemer som skal
løses. Det er demokrati i praksis.
Å stå trygt plantet i uenighet krever trening
og øvelse, og skolen og andre ungdomsarenaer ruster ungdom til å
håndtere saklig konflikt. Men dette gjelder ikke bare ungdom. Vi
må alle øve tålemusklene våre, også i møte med sjokkerende, fornærmende
og forstyrrende ytringer. Det er likevel legitimt og nødvendig å
ha visse grenser for ytringer. De rettslige rammene for inngrep
følger av Grunnloven og menneskerettighetene og vil alltid ligge
i bunn.
Det finnes en rekke bestemmelser som avgrenser
ytringsfriheten, der brudd sanksjoneres med straff eller erstatningsansvar.
Disse kan være begrunnet i avveiningen mot andre interesser og rettigheter,
men de kan også være begrunnet i ytringsfriheten selv. For eksempel
gir bestemmelsen om hatefulle ytringer i straffeloven § 185 spesielt
utsatte minoritetsgrupper et vern. Den kan derfor bidra til å sikre
minoriteter en reell mulighet til deltakelse i offentligheten.
Temaet som diskuteres i strategien, er likevel
ikke de rettslige rammene. Strategien tar i stedet opp når forbud, straff
og andre tiltak bør og ikke bør brukes som virkemiddel for å oppnå
samfunnsmessige mål. En hovedkonklusjon fra Ytringsfrihetskommisjonen
var at mer straff og flere forbud ikke er løsningen på utfordringene
i ytringsrommet. I strategien slår vi derfor fast at regjeringen
skal ha en høy terskel for å gå inn for nye forbud, straffebestemmelser
eller andre rettslige sanksjoner mot ytringer. Som samfunn skal
vi ha en høy terskel for hvilke ytringer vi slår ned på rettslig.
Så må vi også jobbe for å få med oss så mange som mulig i det offentlige ordskiftet.
Regjeringen har forpliktende strategier og handlingsplaner mot diskriminering
i ulike former, og vi følger opp stortingsmeldinger mot seksuell
trakassering, ekstremisme og radikalisering. Målet er å bryte ned
barrierer mot deltakelse i vår felles offentlighet. For noen handler
barrierene om sjikane; for andre om mangel på tid, penger og nettverk, og
for noen om at «sånne som meg» rett og slett ikke blir hørt. En
moderne ytringsfrihetspolitikk må se disse barrierene samlet.
Strategien omtaler også åpenhet, innsyn og
medvirkning. Åpenhet er ikke kun et ideal, det er en arbeidsmetode
som sikrer ytrings- og ikke minst informasjonsfriheten. Offentleglova,
prinsippet om meroffentlighet, videreutvikling av e-innsyn, åpen
kommunikasjon i forvaltningen og gode høringsprosesser er mekanismer
som lar offentligheten kontrolleres av fellesskapet.
Når innsyn, åpenhet og medvirkning fungerer,
styrker vi pressens mulighet til å utføre sin rolle som «offentlig
vaktbikkje» og borgernes mulighet til å følge en sak fra utredning
til beslutning. Vi trenger dessuten kunnskap om ytringsfriheten, ytringsrommet,
ytringskulturen og ytringsberedskapen. Vi trenger et oppdatert kunnskapsgrunnlag
som holder tritt med utviklingen rundt oss, og som følger den, over
tid. Regjeringen skal derfor bidra til opprettelse av et forskningssenter som
skal drive langsiktig forskning på det offentlige ordskiftet. Vi
slår også fast behovet for beredskap mot forvrengning og manipulering
av meningsdannelsen. Desinformasjon, informasjonskløfter og polarisering
er fenomener som har fått stor oppmerksomhet de siste årene, og
som kan påvirke kvaliteten på den offentlige samtalen.
Desinformasjon har alltid eksistert. Fenomenet
har kanskje endret navn gjennom tidene, men det er ikke noe nytt. Det
som derimot er nytt, er hvordan teknologi har endret måten desinformasjon
produseres og spres på. I dag skjer det raskere, mer effektivt og
ofte mer skjult. Aktører som ønsker å undergrave demokratiske prosesser,
tillit og stabilitet, tar i bruk stadig mer avansert teknologi og
mer sofistikerte metoder. Her til lands er det ikke avdekket forsøk
på fremmedstatlig valgpåvirkning, men internasjonalt ser vi at trusselen
vokser. I Romania ble presidentvalget annullert i fjor grunnet påvirkningsforsøk
og desinformasjon. Og dette er ikke en isolert hendelse. Ifølge
Forsvarets forskningsinstitutt har vi sett lignende forsøk på å
manipulere borgere i land som USA, Frankrike og Georgia, for å nevne
noen. Samtidig ser vi at enkelte land klarer å stå imot, slik Moldova
gjorde tidligere i høst.
Med fremveksten av generativ kunstig intelligens
og en anspent sikkerhetspolitisk situasjon må vi forberede oss på nye
former for digital krigføring. Internett og sosiale medier blir
brukt for å true nasjonale fellesskap og demokratiske samtaler.
I dag er det globale plattformselskaper som står for en stor del
av informasjonsflyten. De har ikke nødvendigvis tatt ansvar for
hvordan tjenestene deres påvirker demokratiet og samfunnet. I juni
var Norge vertskap for den internasjonale FN-konferansen Internet
Governance Forum. I en tid hvor autoritære stater forsøker å få
kontroll over internett, motvirke internasjonalt samarbeid og innstramme
informasjons- og ytringsfriheten til sine borgere, var det var viktig
at en nasjon som Norge tok på seg denne rollen. I samtaler med representanter
fra myndigheter og tekselskaper fra hele verden løftet vi temaer
som nettopp ytringsfrihet og desinformasjon. Globale utfordringer
krever globale løsninger.
Utfordringsbildet krever at vi arbeider langs
flere spor. Dette er bakgrunnen for at vi i vår også lanserte en
egen strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon.
Strategien peker på fem innsatsområder.
For det første må vi styrke den kritiske medieforståelsen i
befolkningen slik at folk selv er trygge på å vurdere om informasjon,
bilder og videoer er troverdige. I regjeringens budsjettforslag
for 2026 har vi derfor foreslått en bevilgning på 20 millioner kroner
til opprettelsen av et uavhengig Senter for kildebevissthet. Senteret
skal fremme kritisk tenkning og kildebevissthet, særlig hos unge.
For det andre må vi ansvarliggjøre sosiale
medier og internettselskap for den påvirkningen forretningsmodellene
deres har på vår demokratiske samtale. De fleste sosiale medieplattformer
har forpliktet seg til å begrense risiko for spredning av desinformasjon
og rapportere om hvilke tiltak de gjør, i en bransjenorm for desinformasjon.
Årets rapporter viser svært bekymringsfulle utviklingstrekk. I 2023
trakk X seg helt fra bransjenormen, og nå ser vi at andre store
plattformselskaper – Google, Meta, Microsoft og TikTok – trekker
seg fra flere forpliktelser. I tillegg er rapportene enda mer mangelfulle
enn før. Færre falske kontoer fjernes, det er en drastisk nedgang
i moderering av desinformasjon som bryter med vilkårene, og faktamerket
innhold nedprioriteres av flere plattformer.
Meta avsluttet som kjent tidligere i år samarbeid
med 90 faktasjekkere over hele verden. De rapporterer fremdeles
ikke tall fra Norge, til tross for at jeg og Medietilsynet har tatt
dette opp med dem gjentatte ganger. Det er grunn til å stille spørsmål
ved om plattformene tar ansvar for makten de har over den offentlige
samtalen. På nyåret kaller jeg derfor inn teknologiselskapene til
et møte for å diskutere hvordan de har tenkt å stille seg til kommende
europeiske regelverk som vil kreve at de tar sitt samfunnsansvar
på alvor. Samtidig viser denne utviklingen til viktigheten av å
stå sammen med EU. Det er en kamp som strekker seg utover våre landegrenser,
og som vi ikke kan ta alene. Vi vil derfor ta i bruk alle de nye
verktøyene vi får ved gjennomføring av blant annet forordningen
om digitale tjenester. Vi styrker også Medietilsynet, slik at de
kan følge opp forordningen.
Vi må også styrke kunnskap og forskning på
desinformasjon, i en norsk kontekst. Det er et behov for kunnskap
om hvordan og med hvilke metoder desinformasjon spres, hvem desinformasjonen
retter seg mot, hvem som er sårbare for påvirkningen, i hvilken
grad det offentlige ordskiftet blir påvirket, og hvilke mottiltak
som fungerer. Dette vil inngå i mandatet til det tidligere omtalte
forskningssenteret.
For det fjerde må vi - myndighetene - jobbe
bedre sammen. Sammen med hverandre og sammen med kommuner, næringsliv,
frivillighet og befolkningen. Slik får vi en helhetlig innsats mot
desinformasjon. For å få til det vil vi blant annet gi Medietilsynet
et forsterket mandat som fagetat med ansvar for å styrke motstandskraften
mot desinformasjon. Og sist, men ikke minst, må vi styrke de redaktørstyrte mediene.
Uten god tilgang på kvalitetssikret informasjon får desinformasjon
fritt spillerom.
Vi er godt i gang med å utarbeide de nye styringssignalene
for mediestøtten for den neste fireårige perioden. Men allerede
i neste års budsjett har vi foreslått økt støtte til initiativer
rettet mot undersøkende journalistikk og kompetanseheving for journalister,
i en tid hvor KI er på rasende fremmarsj.
Vi trenger også språkmodeller som er basert
på norsk språk, og innhold som er kvalitetssikret. Regjeringen har
satt av 45 millioner kroner for at Nasjonalbiblioteket skal få tilgang
til å bruke norske aviser i trening av språkmodeller. Slik kan mediene
få betalt for at språkmodeller trenes på deres materiale.
Begrepet «news deserts» dukket opp i USA for
snart 20 år siden, som en beskrivelse av en voksende krise i det
amerikanske medielandskapet. Økonomisk press har særlig rammet lokale
og mindre nyhetsmedier i USA, som har måttet legge ned. Resultatet
er at folk har mistet tilgang til oppdatert informasjon om det som
skjer i deres egne nærområder. De siste årene har forskningen vist
at dette også er en utfordring i flere europeiske land. Medietilsynets
rapport fra 2024 om avsendermangfoldet i Norge bekrefter imidlertid
at vi heldigvis ikke ser såkalte nyhetsørkener her til lands. Vi
har et sterkt og godt mediemangfold, med redaksjoner over hele landet,
på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. At pressen kan være vaktbikkje
på alle nivåer og samtidig tilby variert innhold til hele befolkningen,
er avgjørende for demokratiet. Ifølge Reuters Digital News Report
ligger Norge også høyt når det gjelder tillit til nyheter fra redaktørstyrte
medier, selv om det er rom for forbedring. Medietilsynets egne målinger
viser også at to av tre nordmenn har høy tillit til nyhetsmedier.
Målingene viser dessuten at majoriteten av nordmenn bruker redaktørstyrte medier
ofte og er villige til å betale for innholdet. Mange oppsøker nyheter
daglig, og mange bruker flere kilder.
Men vi ser også noen urovekkende trekk. Tilliten
kan være skjør. Flere enn før er usikre på om de kan stole på informasjonen
de møter. Selv om vi i Norge heldigvis allerede er relativt motstandsdyktige,
peker Medietilsynet på at unge mediebrukere kan være særlig sårbare
for desinformasjon. Det skyldes blant annet utstrakt bruk av sosiale
medier, også som nyhetskilde, og usikkerhet rundt hvilke kilder
som er troverdige.
Unge mennesker er fortsatt samfunnsengasjerte.
De er politisk interesserte. De er nysgjerrige på verden rundt seg. Men
de har en annen mediebruk enn før, og man kan ikke lenger forvente
at de skal gå til nettsidene til VG, NRK eller lokalavisa når de
lurer på hva som skjer i verden eller i bygda. Medieundersøkelsen
for 2025 viser at flertallet har tillit til de norske redaktørstyrte
mediene, men unge under 24 år har lavere tillit enn andre grupper.
Unge menn er spesielt skeptiske.
Jeg kommer til å følge nøye med på de unges
nyhetsbruk gjennom denne kommende stortingsperioden: Hvordan kan vi
bidra til at unge i dag forstår forskjellen på en influenser og et
redaktørstyrt medium? Hvordan kan vi bidra til at de forstår presseetikken
og hvordan man jobber i redaksjonene for å sikre sann og verifisert
informasjon? Hvordan får vi dem til å velge redaktørstyrte medier
i den stadig voksende krattskogen av innhold der ute? Og ikke minst:
Kommer de på sikt til å ville betale for det innholdet?
I forbindelse med de nye styringssignalene
har vi bedt Medietilsynet om å vurdere behovet for endringer i de
direkte tilskuddsordningene for å treffe unge mediebrukere. Medietilsynet
skal også vurdere tiltak som kan stimulere unges nyhetsbruk, som
for eksempel subsidiert tilgang til journalistikk. Både Fædrelandsvennen
og Amedia har nå pågående prosjekter, der unge får fri tilgang til
deres aviser. Vi ser at det virker. De registrerer seg, og de bruker
innholdet de får tilgang til. Hele 53 000 unge mellom 15 og 20 år
har registrert seg, og 9 av 10 av disse har tatt i bruk avistilgangen,
ifølge resultatene Amedia har gått ut med. Jeg tror slike prosjekter
er svært viktige. De kan gi unge et forhold til redaktørstyrte medier.
Samtidig får mediene innsikt i hva som treffer i yngre målgrupper,
og hva slags modeller som fungerer. Jeg vil derfor applaudere norske
medier for å være framoverlente og teste ut nye produkter, formater
og løsninger som kan nå yngre målgrupper. Hvis vi ikke får med oss
de oppvoksende generasjonene, er heller ikke medieøkonomien bærekraftig
i fremtiden.
Den viktigste journalistikken er også den mest
kostnadskrevende. Det gir oss en tilleggsutfordring. Medietilsynets
økonomirapport for 2020–2024 viste at fjoråret ble et av årene med
svakest lønnsomhet for norske aviser gjennom det siste tiåret. Det
skyldes primært vedvarende nedgang i annonseinntektene. Redaktørstyrte
medier har med økende digitalisering lenge stått i en uforholdsmessig
konkurranse til globale giganter, både overfor brukere og annonseinntekter. Meta
og Google tar nå nesten halvparten av det norske annonsemarkedet.
Brukerinntekter blir derfor stadig viktigere. Da gjør det meg ekstra
glad at norske aviser er innovative og ligger i forkant internasjonalt,
blant annet når det gjelder løsninger for brukerbetaling.
Så er det sånn at den norske befolkningen,
heldigvis, også har høy betalingsvilje for digitale nyheter, sammenlignet med
andre land. Det er faktisk vekst i andelen unge voksne som har tilgang
til et avisabonnement. Det er et viktig og oppmuntrende utgangspunkt,
tross alt. Men jeg er samtidig bekymret for at betalingsvilligheten
for nyheter vil bli mindre i fremtiden, nettopp fordi de yngre generasjonene
allerede er blitt så vant til å oppdatere seg gjennom sosiale medier.
Hvis de tar med seg disse vanene inn i voksenlivet, kan finansieringsgrunnlaget
for journalistikken svikte.
Det er lite som tyder på at konkurransen fra
plattformgigantene vil bli mindre: Utvikling og fininnstilling av
algoritmer; raskere, mer treffsikre og skreddersydde oppsummeringer
fra KI; nye teknologier, nye flater vil dukke opp, antagelig raskere
enn vi kan overskue her vi står i dag.
Mye kan skje på fire år, og mye er usikkert.
Men det som er sikkert, er at redaktørstyrte mediers kritiske samfunnsrolle gjør
det helt nødvendig med en framtidsrettet mediepolitikk tilpasset
slike nye utfordringer, slik at mediene kan fortsette å oppfylle
samfunnsoppdraget sitt. Vi trenger mediepolitiske virkemidler som
ikke bare er tilpasset gårdagens mediebruk, men også dagens og framtidens.
Vi trenger at nye generasjoner velger norske, redaktørstyrte medier,
som er våre fremste tilbydere av troverdig og etterrettelig informasjon.
Vi er som sagt i full gang med å forberede
styringssignalet for mediestøtten og NRK i neste periode, som går
fra 2027 til 2030. Der vil et bredt kunnskapsgrunnlag ligge til
grunn for våre konklusjoner. De siste ukene har jeg fått flere nyttige rapporter
som vil være viktige i det videre arbeidet. NRK har levert sin vurdering
av oppdrag og finansiering framover, og vi har allerede mottatt
noen av bransjeorganisasjonenes økonomiske framskrivninger. Det
kommer enda flere i neste uke.
Oslo Economics har levert en uavhengig evaluering
av NRKs arbeid med effektiv drift. I neste uke leverer Medietilsynet
sin vurdering av behovet for enkelte endringer i de direkte mediestøtteordningene,
og for behovet for nye ordninger. Til våren får vi også en analyse
av NRKs effekt på mediemangfoldet og konkurransen i mediemarkedet.
På bakgrunn av disse rapportene og andre innspill skal vi så foreta en
bred og grundig gjennomgang av de mediepolitiske virkemidlene våre.
I neste års budsjett skal vi foreslå egnede virkemidler som kan
bidra til å styrke mediemangfoldet, og medienes mulighet til å utvikle
attraktive nyhetstilbud for unge. Selv om medielandskapet er i endring
og utfordringene er store, har vi et sterkt utgangspunkt. Nasjonal
sikkerhetsstrategi, nasjonal strategi for ytringsberedskap og strategien
for å styrke motstandskraften mot desinformasjon er ikke sluttpunkt, men
håndbøker for den videre innsatsen.
Vi er fortsatt verdensledende i pressefrihet,
har et sunt mediemangfold og høy tillit til medier som følger journalistiske
arbeidsmetoder. Dette er grunnsteiner som opprettholder demokratiet
og som skaper motgift mot desinformasjon og uønskede påvirkningsforsøk.
Nå handler det om å ta vare på utgangspunktet og å styrke det. Når
konteksten for ytringsrommet stadig forandres, det være seg på grunn
av geopolitiske spenninger, teknologisk utvikling, tekgiganter eller
endrede medievaner, da må også verktøykassen stadig fornyes.
Vi må sørge for at unge får tilgang til journalistikk
de kan stole på, og at de lærer å skille mellom meninger og fakta.
Vi må sikre at mediene har økonomisk bærekraft og beskytte journalister,
slik at de kan fortsette å være vaktbikkjer, historiefortellere
og samfunnsbyggere.
Vårt mål er at flest mulig skal ha tilgang
på relevant informasjon, kunne koble seg på og engasjere seg i de
saken de mener er viktige, bli varslet når noe står på spill for
dem, og ha ressursene og mulighetene til å delta den dagen de finner det
nødvendig. Tillit, åpenhet og demokrati er ikke bare noe vi har.
Det er verdier vi må velge og arbeide for å bevare.
Jeg sa det for to år siden, og jeg sier det
igjen: «Vi lever i en tid der skarpe motsetninger, kriger og konflikter
skaper betydelige utfordringer for ytringsfriheten [i møte med nye kommunikasjonsteknologier].
Da er det ekstra viktig å være på vakt mot dem som ønsker å begrense
ytringsfriheten. Den vakten tar jeg.»
Jeg ser fram til å fortsette den åpne og opplyste
samtalen i debatten på tirsdag.