Til Stortinget
Med jevne mellomrom har det i de senere år vært dokumentert
at norske jenter med minoritetsbakgrunn blir giftet bort med tvang
til menn fra foreldrenes opprinnelige hjemland. I de fleste tilfellene etablerer
disse seg i Norge ved å søke oppholdstillatelse
her eller ved at jentene nektes å reise tilbake til Norge.
Ofte dreier det seg om jenter som slik får avbrutt videregående
opplæring, og som nektes å fullføre skolen.
Andre blir tvunget til å slutte i et lønnet arbeid.
Nylig dokumentasjon om æresdrap på norske jenter
med pakistansk bakgrunn, har skapt sterke reaksjoner. Dette er en
form for overgrep som verken kan forsvares av det internasjonale
samfunnet eller begås mot norske statsborgere uten kraftigere
straffereaksjoner fra norske myndigheters side.
Kvinner har krav på de samme menneskerettigheter og
det samme rettsvern som menn. Det kan ikke aksepteres at mannlige
eliter bruker kultur eller religion som begrunnelse for undertrykking
av kvinner. Menneskerettigheter kan aldri være kulturrelative.
Norske jenter, født i Norge - med norsk statsborgerskap
- har krav på norsk rettsbeskyttelse ut ifra norske normer
og lover. Hvis vi behandler jenter med minoritetsbakgrunn mer lemfeldig
enn jenter med norsk bakgrunn, må det sies å være
diskriminerende og helt uakseptabelt.
Retten til å velge ektefelle er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring,
som i Innst. O. nr. 51 (1998-99), (jf. Ot.prp. nr. 3 (1998-1999)),
ble inkorporert i norsk lov. Ved en lovendring i 1994, kom det inn
i ekteskapslovens paragraf 16 - 3. ledd – en regel om at
den som er tvunget inn i ekteskap, kan få ekteskapet annullert.
Straffelovens paragraf 222 slår fast at tvangsekteskap
er ulovlig. Strafferammen er 6 år. Paragraf 31 i barneloven
slår fast at fra barnets fylte 12 år, skal det
kunne si sin mening om personlige forhold.
25. november 1997 behandlet Stortinget en interpellasjon fra
Erna Solberg til barne- og familieministeren om tvangsekteskap.
Stortinget ba enstemmig Regjeringen legge fram en handlingsplan
mot tvangsekteskap. Handlingsplanen ble lagt fram i desember 1998
med to hovedformål:
Å forebygge at ungdom utsettes
for tvangsekteskap.
Å gi bedre hjelp og støtte til de ungdommer
som utsettes for, eller har vært utsatt for tvangsekteskap.
Handlingsplanen inneholder bra tanker og forslag, men er lite
konkret, og vi savner konkretisering. Forslagsstillerne mener spørsmålet
om tvangsekteskap bør behandles av Stortinget, med vekt
på følgende tiltak:
En informasjonskampanje i skoleverket,
bl.a. utarbeidelse av et veiledningshefte i ungdomsskolen og videregående
skole.
Opprettelse av et sentralt kriseteam og en sentral krisetelefon
og lokale kriseteam i de største byene.
Klarere instrukser til barnevernet og sosialkontorene om å bistå jenter
og gutter som føler seg truet av mulig tvangsekteskap eller
tvunget arrangert ekteskap.
Klarere instrukser til norske utenriksstasjoner om å være
restriktive med å innvilge oppholdstillatelse dersom det
er det minste tvil om ekteskapet er inngått frivillig fra
den norske statsborgerens side.
Drøftinger og løpende kontakt med norske
innvandrermiljøer, særlig organisasjoner drevet
av og for innvandrerkvinner, for å forebygge ekteskap som
ikke inngås frivillig.
En gjennomgang av straffeloven, barneloven, utlendingsloven
og eventuelt andre lover, for å vurdere nødvendige
lovendringer.
Den enkelte skal gjennom et intervju og høres før potensiell
ektefelle gis oppholdstillatelse.
Styrking av krisesentrene, MiRA-sentret og tilsvarende sentre.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om tiltak mot tvangsekteskap.
15. oktober 1999