Til Stortinget
Stortinget har vedtatt klare og rimelig omfattende regler for
offentlighet og innsynsrett i forvaltningen. Til grunn for disse
reglene ligger en forutsetning om at borgerne skal ha tilgang til
informasjonen forvaltningen og politiske organer sitter inne med,
og at denne ikke er de enkelte saksbehandlere eller folkevalgtes
eiendom.
Det er på denne bakgrunnen et paradoks at Stortinget
selv har langt mindre åpenhet og offentlighet i sitt arbeid
enn regjeringen og forvaltningen, selv om det i vår ble
vedtatt at offentlighetsprinsippet skal gjelde også for
Stortinget. På minst to viktige områder går
heller ikke dette nye regelverket langt nok for å ivareta åpenhet
og innsyn. Det gjelder for det første at stortingskomiteenes
høringer som hovedregel ikke er åpne for andre
enn komiteens medlemmer samt komiteens faste sekretær.
For det andre har ikke Stortinget regler som sikrer offentlighet
rundt ulike former for lobbyvirksomhet – personer som på vegne
av en organisasjon eller klient oppsøker Stortinget for å påvirke
en sak som er til behandling.
Et ordinært innslag i de faste stortingskomiteenes virksomhet
består av møter med eksterne; foretaksrepresentanter,
bransjeorganisasjoner, interesseorganisasjoner eller representanter
for offentlige myndigheter. Slike komitéhøringer
kan holdes både på Stortinget og når
en komité er ute på reise, og har vanligvis som
formål å samle informasjon og opplysninger om
saker komiteene har til behandling. Høringene er vanligvis
ikke åpne for andre enn komiteens medlemmer samt komiteens
faste sekretær. I og med at heller ikke noen andre deler
av komiteenes arbeid er offentlig for presse og publikum, medfører
dette at offentligheten i praksis stenges ute fra den arenaen hvor
nasjonalforsamlingens beslutninger i realiteten fattes.
Stortinget har ved flere anledninger drøftet hvorvidt
komitéhøringene kan og bør gjøres åpne,
og dette ble i 1995 vedtatt iverksatt som en prøveordning. Den
altoverveiende delen av komitéhøringene er imidlertid
fortsatt ikke tilgjengelige for presse og publikum.
Åpne høringer er innført i de fleste
andre land det er naturlig å sammenlikne seg med, bl.a.
Sverige, Danmark, England, Nederland, USA og Canada.
Åpne høringer kan synliggjøre hvordan
særinteresser og pressgrupper søker å påvirke
den politiske beslutningsprosessen. Åpne høringer
vil også kunne bidra til å heve kvaliteten på informasjonen
som mottas, da det vil medføre at informasjonen som gis
kan etterprøves og kontrolleres av alle. Å innføre
en hovedregel om at høringer skal være åpne
for presse og publikum, vil derfor styrke det politiske systemet
og bidra til å kontrollere innflytelsen fra sterke interessegrupperinger.
Lobbyvirksomhet har blitt en stadig viktigere del av politiske
beslutningsprosesser, noe som har både positive og negative
sider. Gjennom å bidra med sin kunnskap og sine innfallsvinkler
til aktuelle politiske saker, kan lobbyister være en demokratisk
viktig kilde til supplerende informasjon ut over det som opplyses
i saksdokumentene. Et godt samspill mellom beslutningstakerne og
dem beslutningene angår er viktig i et levende demokrati.
På den andre siden er det politiske systemet under stadig økende
press av sterke profesjonsinteresser, ulike former for organiserte
særinteresser og maktkonsentrasjon i næringslivet.
Utstrakt lobbyisme vil gi størst påvirkningskraft til økonomisk
sterke og velorganiserte særinteresser på bekostning
av andre viktige interesser, noe som er uheldig sett fra et demokratisk
synspunkt og kan skape mistro til hele det politiske systemet.
Større åpenhet rundt lobbyisters virksomhet
vil være et godt bidrag til å bedre innsynet i
viktige deler av den politiske beslutningsprosessen. Både
Europaparlamentet og Kongressen i USA har systemer for registrering
av lobbyister. Målsettingen med denne registreringen – som
i begge tilfeller er allment tilgjengelig – er først
og fremst å søke åpenhet omkring lobbyvirksomheten.
Europaparlamentet krever i tillegg at registrerte lobbyister skal
respektere en «Code of conduct», og Kongressen
i USA har regler som har til hensikt å avdekke det økonomiske
omfanget av lobbyvirksomheten.
Et annet viktig argument for åpenhet om lobbyisme er
den nye parlamentariske praksis som har utviklet seg de siste årene.
Stortinget har tatt seg stadig større handlefrihet når
det gjelder å endre Regjeringens saksframlegg på et
detaljnivå som etter tidligere praksis er regjeringens
anliggende. Regjeringens forslag skjer vanligvis etter en omfattende
utredning og åpne, brede høringsprosesser. Stortingets
endringer skjer stadig oftere brått og med liten eller
ingen prosess som sikrer at motforestillinger kommer fram og blir
vurdert. Desto viktigere blir det da at det blir åpenhet
om hvem som er premissleverandører for Stortingets endringer
av framlegg fra regjeringen. Fra et demokratisk ståsted
vil det være svært uheldig dersom bestemte aktører
i et marked eller en bransje skaffer seg skreddersydde rammevilkår
gjennom lukket kontakt med partigruppene på Stortinget.
At det de siste årene har blitt stadig flere profesjonelle lobbyister
og informasjonsbyråer som opptrer på vegne av
slike klienter, forsterker dette problemet ytterligere.
Skillet mellom personer som opptrer som lobbyister og de som
oppsøker stortingsrepresentanter som borgere og velgere,
er ikke entydig. Det må være en klar forutsetning
for nye lovregler at det ikke legges hindringer i veien for slik
kontakt direkte mellom borger og folkevalgt. Både Europaparlamentet
og Kongressen i USA har funnet fram til regler som ivaretar begge
hensyn, og dette burde være fullt mulig å løse
i en videre utredning også i Norge.
Det må også utredes hvordan registreringen
kan bli offentlig tilgjengelig, og så presis at det går
fram hvem man representerer, hvem man er i kontakt med og hvilken
sak det gjelder. Representanter fra informasjonsbyråer
bør også pålegges å opplyse
hvilken klient de representerer i den enkelte sak.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Alle høringer stortingskomiteene
avholder med organisasjoner, bedrifter og offentlige etater gjøres
som hovedregel åpne for presse og publikum.
2. Det utarbeides forslag til en registreringsordning for
de som oppsøker Stortinget på vegne av en organisert
interesse for å påvirke Stortinget i saker som
er til behandling.
13. desember 2000