Til Stortinget
Erfaringer, ikke minst fra Asiakrisen, viser at frie, spekulasjonsbaserte
kapitalbevegelser er en alvorlig trussel mot stabiliteten i verdensøkonomien.
Massive kortsiktige pengeforflytninger gjør fluktuasjonene
i valutakurser, aksjekurser og rentenivå mye større enn
det er realøkonomisk grunnlag for. Resultatet er at store
verdier i form av bedrifter, arbeidsplasser og nasjoners økonomi
kan bli alvorlig skadelidende.
Problemene er særlig alvorlige for verdens fattigste
land. Tiår med bistand og forsøk på å dra
disse landene med i verdensøkonomien har gitt begrensa resultater.
Sjøl om det finnes positive utviklingstrekk og land som
har klart å gi sine innbyggere økt velstand, henger
et stort antall land etter. Problemer som barnedødelighet,
lav levealder, analfabetisme, stor befolkningsvekst, etc. er klare
indikasjoner på at mye ikke fungerer.
Hovedansvaret for innbyggernes velferd ligger på det
enkelte land, men den rike delen av verden må ta sin del
av ansvaret. Kombinasjonen av strenge krav til en liberalistisk økonomisk
politikk fra verdenssamfunnet gjennom Det internasjonale pengefondet (IMF),
og presset fra svært frie og i hovedsak spekulasjonsbaserte
kapitalbevegelser, gjør det vesentlig vanskeligere for
enkeltnasjoner å føre en politikk som gir rom
for å prioritere de faktorene som på sikt kan
gi grunnlag for bedret velstand for befolkningen. Å prioritere
utdanning, helse og infrastruktur krever ofte en viss grad av ekspansiv økonomisk
politikk, som lett medfører inflasjonspress, manglende
tiltro til valutaen ofte med påfølgende press
fra spekulanter, etc.
12 billioner dollar er nivået på kapitalbevegelsene pr dag. 90 pst. av dette er spekulasjonsmotivert. Serageldin,
Ismail, visepresident i Verdensbanken: New economic realities i
Al-Ahram Weekly, issue no. 466.) En stor andel av handelen
er kortsiktig, med fond som en dominerende aktør. I dette
spillet er timing svært viktig, og når noe skal
skje, er det svært viktig å reagere raskt. Dette
skaper en ekstrem bjellesaumentalitet der store aktører
får svært stor makt. Når denne kraften
bestemmer seg for at de forventer et fall i verdien av for eksempel
thailandske bath, har den thailandske sentralbanken i realiteten
bare to valg: De kan la verdien av landets valuta falle, på bekostning
av alle som sitter med langsiktige investeringer i Thailand, eller
de kan øke renta til et svært høyt nivå,
med fall i aksjekurser og store problemer for landets næringsliv
som sannsynlig resultat. Uansett står de kortsiktige spekulantene
igjen som vinner, mens de som har langsiktige planer i landet, sjølsagt
inkludert innbyggerne, er de store taperne.
Konsekvensen blir at alle land opptrer svært forsiktig
for å unngå å vekke spekulantenes interesse. Muligheten
for å føre en politikk som kan bidra til vekst
og velstand gjennom investeringer i helse og utdanning blir dermed
vesentlig redusert.
Flere tiltak er forsøkt for å redusere sårbarheten overfor
de internasjonale kapitalmarkedene. Krav om en viss varighet på investeringene
og kvantitative reguleringer av ulike slag har vært tatt
i bruk av land som har opplevd en krise. Mest kjent er kanskje
Malaysia, som med relativt gode resultater innførte strenge
restriksjoner på kapitalbevegelser under Asiakrisen.
Dette er snakk om relativt dramatiske virkemidler som tas i bruk
når landet er oppe i en krisesituasjon.
Et mer moderat virkemiddel som primært vil bidra til å forhindre
at slike kriser skal oppstå, er den såkalte Tobin-skatten.
Dette er en liten avgift på valutatransaksjoner i størrelsesorden
0,05-1 pst. som er oppkalt etter nobelprisvinneren i økonomi,
James Tobin, som først foreslo dette. Målsettingen
var tredelt: Avgiften skulle fungere som sand i maskineriet for
de kortsiktige valutaspekulasjonene, den skulle øke handlingsrommet
for nasjonalstatenes økonomiske politikk, og den skulle
finansiere gode formål som bistand eller FN.
Siden dette er en avgift som skal ilegges hver enkelt transaksjon,
vil denne avgiften særlig ramme de kortsiktige transaksjonene,
mens mer langsiktige investeringer kun i liten grad vil påvirkes.
Dette vil innebære at mange av de rent spekulasjonsmotiverte transaksjonene
ikke lenger vil være lønnsomme. På sikt
kan dette innebære at mye av kapitalen som nå brukes
i kortsiktige valutatransaksjoner vil finne andre plasseringsstrategier
mer lønnsomme.
Det må understrekes at innføringen av en Tobinskatt
ikke vil kunne forhindre de store valutakrisene. Når valutakursene
endres med titalls prosent i løpet av få timer,
vil en avgift i denne størrelsesorden ikke gjøre
særlige utslag i spekulantenes regnestykker. Det bør
også bemerkes at målet ikke er at kursendringer
skal forhindres, men at de ikke skal bli større enn de
realøkonomiske forhold tilsier.
Innføring av en avgift på valutatransaksjoner
reiser en rekke problemstillinger av praktisk art. Hvor mange må være
med før dette kan gjennomføres, hvordan man skal
sikre nødvendig informasjon, forholdet til skatteparadiser,
etc. Dette er spørsmål som må løses
i internasjonale fora. Det sentrale nå er å synliggjøre
norsk vilje til å være pådriver for dette
arbeidet internasjonalt. Dette er en sak som har fått mye
oppmerksomhet i mange land, og dersom Norge kan væe tydelige,
kan det ha betydning for tempoet i utviklingen av slike løsninger
internasjonalt.
Kritikken mot det internasjonale pengefondet har vært
sterk gjennom mange år. Deres krav om deregulering spesielt
av finansmarkedene og reduserte offentlige utgifter, uten nevneverdig
tilpasning til lokale forhold, har i mange tilfeller vist seg å være
feil medisin. Det hevdes at IMFs krav er mer tilpasset behovene
til USA og verdens rike land enn behovene til landene fondet er
satt til å hjelpe.
IMF styres av representanter for sentralbankene i medlemslandene,
med en stemmevekt som står i forhold til hvor mye penger
de har stilt til rådighet for fondet. Dette er i seg sjøl
grunnleggende udemokratisk. I tillegg har mange land bestemt seg
for at sentralbanken skal være uavhengig av de politiske
myndigheter. Dermed er en av de viktigste institusjonene i verdensøkonomien
fullstendig frikoblet fra enhver demokratisk kontroll.
Norges plass i FNs sikkerhetsråd gir oss en arena for å ta
opp disse spørsmålene internasjonalt. Sjøl
om dette ikke tradisjonelt er i kjerneområdet for sikkerhetsrådets
ansvarsområde, er økonomisk stabilitet helt nødvendig
for å sikre en stabil og trygg verden. Det er derfor ikke
vanskelig å begrunne et slikt initiativ.
Norge har formelt bevart den politiske kontrollen med Norges
Bank, men Stortinget gis få muligheter til å diskutere
bankens og dermed Norges rolle i denne type institusjoner. Det bør
derfor innføres en årlig rapport om virksomheten
i IMF og også Verdensbanken, og Norges stemmegivning og øvrige
innsats i disse, som skal behandles i Stortinget. På denne
måten vil Stortinget få mulighet til å gi
styringssignaler også i forhold til denne sentrale delen
av norsk utenrikspolitikk.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I. Stortinget ber Regjeringen legge
fram en plan for hvordan Norge skal arbeide internasjonalt for innføring
av en avgift på valutatransaksjoner.
II. Stortinget ber Regjeringen årlig legge fram
for Stortinget en rapport over virksomheten i Det internasjonale
pengefondet og Verdensbanken, og Norges stemmegivning og øvrige
innsats i disse.
27. februar 2001