Målet om likeverdige levekår og en rettferdig fordeling er et verdivalg for samfunnsutviklingen. Forslagsstillerne mener fordelingspolitikken viser et samfunns menneskesyn. Fattigdom og ulikheter er skammelig for et rikt land som Norge. Barnefattigdom er et alvorlig og uakseptabelt angrep på anstendighet og velferd i vår tid. Pågangsmot og livslyst ødelegges, mange barn føler at de har lite å se fram til.

De fattige er ingen sterk politisk pressgruppe. Kamp mot fattigdom krever solidaritet og uselviskhet. På lang sikt kan en mykere arbeidslinje, en sosial boligpolitikk og lavere skatter for lavinntektsfamilier avskaffe fattigdommen. På kort sikt er det en rekke tiltak som kan settes ut i livet raskt, for å redusere antallet fattige i Norge og for å sikre et verdig liv for flere.

Sentrumsregjeringen la fram Utjamningsmeldinga våren 1999. Meldingen analyserer endringer i levekår i Norge, legger fram strategier for utjamning av økte forskjeller og peker på konkrete forslag til løsninger. Analyser av levekår i ulike grupper, viser at de fleste gruppene i samfunnet har hatt en positiv utvikling i inntekter og levekår de siste 10-15 årene. Utviklingen har gått i retning av marginalisering blant enkelte grupper i befolkningen, der svak økonomi i større og mindre grad faller sammen med lav utdanning, svak tilknytning til arbeidsmarkedet, dårlig helse og relativt dårlige boforhold.

Enslige under 45 år, enslige forsørgere, ikke-vestlige innvandrere og personer som får ulike offentlige stønader til livsopphold er overrepresentert blant dem med lav inntekt per husholdsenhet. Det gjelder personer som mottar økonomisk sosialhjelp, enslige forsørgere med overgangsstønad, arbeidsledige, langtidssyke med attførings-/rehabiliteringspenger og visse grupper av uførepensjonister. Mange funksjonshemmede og alderspensjonister har inntekter som ligger like over grensen for lav inntekt.

1-2 pst. av befolkningen i Norge (50-100 000 personer) er fattige i den forstand at de har relativt lav inntekt over lang tid. I et av verdens rikeste land får vi stadig rapporter om mennesker som lever under uverdige forhold i samfunnet vårt. Det er mennesker som ikke har råd til mat, det er foreldre som ikke har råd til å la barna delta i fødselsdager eller fritidsaktiviteter, det er syke som ikke har råd til å hente/kjøpe medisin som de trenger. Det er mange enkelteksempler som viser at det sosiale sikkerhetsnettet ikke fungerer godt nok og at flere av de sosiale støtteordningene er utilstrekkelige.

Norge har falt mange plasser på OECDs rangering over land med fattigdom. Rapporten OECDs Social Indicators gir data over en rekke fordelings- og velferdspolitiske mål. Norge ligger som vanlig høyt på en rekke parametre, men ligger på 9. plass av de 20 landene som er rangert etter høyest andel lavinntektspersoner. Med 10 pst. som har lav inntekt, har Norge dobbelt så mange som Danmark og Finland, og flere enn både Frankrike, Tyskland, Belgia og Ungarn.

Særlig barn rammes av denne urettferdigheten. Totalt 58 000 barn forsørges av sosialhjelpsmottakere i Norge. Ifølge Dagbladet 29. august 2001 er det 126 000 personer som får en sosialhjelp som ligger flere tusen kroner under det staten selv har beregnet som et minimum for at familier og enkeltpersoner skal klare å leve et normalt liv.

Det er et stort behov for en ny og helhetlig tiltaks­kjede for å sikre velferdsstatens viktigste mål om å sikre alle innbyggere en økonomisk grunntrygghet. Det er fullt mulig å gjøre noe med de verste utslagene av fattigdom raskt. Dette forslaget tar opp sentrale strakstiltak som treffer direkte mot de økonomiske virkemidlene som gjør at et rikt land som Norge har fattige barnefamilier.