Til Stortinget
De seinere årene har Norge vært involvert i
flere internasjonale militæroperasjoner. I Afghanistan
har norske F-16-fly deltatt i aktive kamphandlinger. Det norske
forsvaret blir i økende grad innrettet mot også i
fremtiden å delta i internasjonale operasjoner. I disse
operasjonene vil det trolig være vanlig at styrker fra
forskjellige land blir integrert på et lavere nivå enn
tidligere. I stedet for at enkelte land stiller med selvstendige
større styrker som for eksempel egne bataljoner, ser man
i dag at ulike nasjonale styrker føres sammen på troppsnivå eller
enda lavere nivå. I slike situasjoner kan det oppstå særskilte
utfordringer knyttet til å ivareta våre internasjonale
folkerettslige og juridiske forpliktelser.
Både under NATOs krigføring på Balkan
i 1999 og under "Operasjon Enduring Freedom" har det kommet fram
kritikk fra blant andre Røde Kors og Amnesty International
for brudd på krigens folkerett. Dette har blant annet dreid
seg om utvelgelse av bombemål (eks-Jugoslavia), og mot
fangebehandling (Afghanistan) og valg av våpentype.
Etter forslagsstillernes oppfatning er det behov for klarere
retningslinjer som kan sikre at norske styrker skal følge
norske lover og internasjonale forpliktelser, også når
de inngår i et annet lands kommandolinje. Særlig
kan problemer oppstå når kommandolandet har andre
internasjonale forpliktelser enn Norge. Videre er det avgjørende
at Norge klargjør på forhånd hvordan
en vil løse eventuelle situasjoner hvor det blir kjent
at en alliansepartner bryter med internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Retningslinjer og prinsipper for dette synes i dag å være for
lite klargjort.
For multinasjonale operasjoner gjelder den praksis at hvert land
har ansvar for eget personell, og utøver jurisdiksjon over
disse. Hvert land påser at sine ansatte følger
landets folkerettslige forpliktelser og straffeforfølger
dem som ikke forholder seg til landets lover og forpliktelser. Det
er også sedvane at ett land ikke har noe ansvar for hvordan
andre land gjennomfører sine operasjoner. Men dersom grunnleggende
rettigheter bevisst og systematisk blir satt til side, kan det foreligge
en plikt om å trekke seg ut av operasjonen.
Gitt at det ikke foreligger et formelt ansvar å sikre at
andre lands styrker opprettholder menneskerettighetene og internasjonal
humanitær rett, blir alliansepartnerens eventuelle brudd
ikke systematisk rapportert eller dokumentert. Enkelte styrkers
manglende vilje til å rapportere hjem overgrep som har
skjedd i egne rekker, kan derfor medføre at grove brudd
ikke blir dokumentert eller straffeforfulgt i hjemlandet. Norsk
militært personell vil kunne komme i en situasjon der de
er vitner til brudd på konvensjonene og menneskerettighetene.
Dagens praksis resulterer i manglende dokumentasjon fra tjenestestedet
og hjem om eventuelle brudd begått av andre, noe som igjen fører
til at overordnet og politisk ledelse ikke får tilstrekkelig
kunnskap om hvorvidt det foreligger en situasjon der rettigheter
blir brutt. Dette gjør det vanskelig for politisk ledelse å vurdere
hvorvidt det kan foreligge en situasjon der man plikter å trekke
seg ut av en operasjon.
Norge har undertegnet og ratifisert alle konvensjoner tilknyttet
krigens folkerett, og internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Land som deltar i multilaterale operasjoner eller ad hoc-koalisjoner,
vil ofte ha innbyrdes avvikende folkerettslige forpliktelser, eller
ulik forståelse av disse forpliktelsene. USA og Frankrike
har for eksempel ikke ratifisert tilleggsprotokollene til Genevekonvensjonene.
Det er også en rekke avvik i forhold til landminekonvensjonen, den
internasjonale straffedomstol og andre nøkkelkonvensjoner.
Dette innebærer en potensiell konflikt når det
gis ordre til multinasjonale styrker, og vil kunne bety at norske
styrker gjennom et annet lands kommandolinje kan risikere å motta
ordre som er i strid med internasjonale forpliktelser.
Genevekonvensjonens tilleggsprotokoll I av 1977 etablerer prinsippene
for metoder og virkemidler i krigføring og for beskyttelse
av sivilbefolkningen. I hovedsak er dette sedvanerett og derfor
også bindende for land som ikke har ratifisert protokollen.
USA har likevel spesifikke restriksjoner mot flere artikler, bl.a.
mot artikkel 56 som omhandler beskyttelse av anlegg og installasjoner
som innebærer katastrofefare. Artikkelen omfatter for eksempel
demninger, kjemiske produksjonsanlegg og atomreaktorer. Dette fordi ødeleggelse
av slike anlegg vil kunne medføre omfattende tap av sivile
liv, noe som vurderes høyere enn den militære
gevinsten. Den amerikanske reservasjonen synes begrunnet i en noe
utvidet definisjon av hva som utgjør et legitimt militært
mål. Det vil derfor kunne oppstå situasjoner der
målvalget vil være i strid med norsk lov, men
fullt ut legitimt etter amerikansk lov. Spørsmålet
vil være hvorvidt eventuelt deltakende nordmenn vil kunne
stilles til ansvar for medvirkning ved å etterfølge
en ordre der målvalget strider mot norsk lov.
Forslagsstillerne mener at det i nye retningslinjer for avgivelse
av styrker til internasjonale operasjoner bør gis instruks
om å innarbeide rutiner for rapportering av mulige brudd
på Genevekonvensjonene og andre folkerettslige forpliktelser
i den generelle tilbakerapporteringen fra den norske kontingenten
til norske myndigheter. Videre kan det innarbeides rutiner for debriefing
av militært personell ved hjemkomst der det fokuseres særlig
på mulige brudd som har blitt bevitnet. Retningslinjene
bør videre klargjøre hvilke våpentyper
som det finnes norske eller internasjonale begrensninger for bruken
av (bl.a. klasebomber og landminer). Videre anmodes det om at det blir
presisert at alle norske styrker blir orientert om Norges internasjonale
forpliktelser og eventuelle restriksjoner forut for utreise. Det
bør også presiseres at norske styrker må ta
særlig hensyn til Genevekonvensjonens tilleggsprotokoll
I, artiklene 50 (definisjon av sivile og sivilbefolkning), 51 (beskyttelse
av sivilbefolkningen), 52 (beskyttelse av sivile eiendeler/gjenstander),
53 (beskyttelse av kulturverdier), 54 (beskyttelse av uunnværlige
gjenstander for sivilbefolkningens overlevelse) og 57 (forholdsregler
forut for angrep).
I nye retningslinjer for styrkeavgivelse bør det også legges
føringer for hva Norge skal ha med i avtaler om styrkebidrag
med andre land, for eksempel presiseringer for hvilke artikler i
tilleggsprotokollen til Genevekonvensjonen man mener bør
framheves spesielt.
Et forhold som det også er behov for å avklare,
er når Norge påtar seg det juridiske ansvaret
som tilfangetakende makt. I dag er det uklart om dette gjelder i tilfeller
der nordmenn gjennomfører en arrestasjon, eller om det
kun er i de tilfeller der Norge er ansvarlig for å drive
en fangeleir.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen utarbeide klarere retningslinjer for
norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner, med
sikte på en styrket ivaretakelse av våre folkerettslige
forpliktelser i situasjoner hvor norske soldater stilles under annet
lands kommando, eller opptrer i en internasjonalt sammensatt styrke.
25. februar 2003