Til Stortinget
Mange foreldre og elever føler de støter på en
mur av taushet og manglende dialog når de henvender seg til
skolen for å ta opp problematiske forhold som vedrører
deres opplæring. I en del tilfeller blir ikke brukerne
hørt av skolens ledelse når problemer blir tatt opp,
og dette medfører en avmakt i forhold til skolen som institusjon.
En undersøkelse foretatt av T. Nordahl viser at 12 pst.
av foreldrene ikke turte ta opp saker med skolen av frykt for at
dette ville skape problemer for deres barn i opplæringssituasjonen. Foreldre
som er misfornøyd med det opplæringstilbudet som
gis deres barn, har i mange tilfeller hatt problemer med å nå frem
i forhold til skolen når de har tatt initiativ til å ta
tak i problemene. Befring-utvalget NOU 2000:12 viser til at:
"Den største instansen på oppvekstområdet, grunnskolen,
har større omsorg for skolefagene enn skoleelevens ve og
vel, uten at dette har skapt noen særlige initiativ fra
oppvekstpolitiske eller oppvekstfaglige instanser."
Det poengteres i denne utredningen at dette illustrerer en form
for ansvarsfraskrivelse som er uholdbar i lys av de utfordringene
som en står overfor på hele oppvekstområdet.
I en tid hvor mobbeproblemer tiltar i skolen, er det nødvendig
at dette blir tatt på alvor. Det finnes flere eksempler
på at unge liv har gått tapt som følge
av mobbing, og som følge av at disse elevene i enkelte
tilfeller ikke har blitt tatt på alvor av skolen når
de har henvendt seg dit med sine problemer. Dette mener forslagsstillerne
er uakseptabelt, og bør medføre at brukerne får
en instans som de kan henvende seg til når de føler
de ikke når frem i forhold til skolen og skolens ledelse.
Elever har etter opplæringsloven lovfestede rettigheter
knyttet til opplæring. Blant annet har den enkelte elev
rett til en tilpasset opplæring som medfører at
læreren skal tilrettelegge undervisningen i forhold til
den enkeltes kunnskapsnivå. Flere rettssaker har imidlertid
vist at kvaliteten i skolen er svært varierende. Det har
vært og er fremdeles en tendens til at skolesystemets kultur
består av å ta mer hensyn til skolens interesser
enn den enkelte elevs opplæringssituasjon og behov. De
store variasjonene i kvaliteten ved de enkelte grunnskoler er også påpekt
gjennom en ekstern undersøkelse foretatt av Norgesnettrådet.
Statens utdanningskontor har tidligere hatt tilsynsansvaret for
om skolene overholder de lover og regler som regulerer skolen. Det
har vist seg at dette tilsynet ikke har vært tilfredsstillende,
og har ikke i tilstrekkelig grad ivaretatt elevenes rettigheter.
I tillegg har praktiseringen fra Statens utdanningskontors side
vært forskjellig fra fylke til fylke. En rekke elever og
deres foreldre er misfornøyd med den undervisningen som
har blitt tilbudt dem. I tillegg er det mange elever som opplever
skoletiden som lite tilfredsstillende. En del av disse brukerne
har forsøkt å henvende seg til skolen for å forsøke å stimulere
til at det blir gjort forandringer i opplegget og organiseringen
ved skolen. Ofte har dette vist seg å være vanskelig å få til.
Dette har medført at noen saker blir ført i rettssystemet
som følge av manglende og dårlig opplæring.
I tillegg har mobbesaker fra tid til annen versert i rettssystemet.
For at foreldrene og elever skal kunne gå til et rettslig
skritt, forutsettes det et økonomisk handlerom som gjør
dette mulig. Dette innebærer at bare de med velfylte lommebøker
kan benytte seg av rettssystemet for å få medhold
i at det har forekommet uakseptable forhold ved en skole. Fra 1. januar
2003 er dette ansvaret overført Fylkesmannen. Forslagsstillerne
har liten tro på at dette alene kan bidra til å bedre
rettssikkerheten til elevene. Derfor er det nødvendig at
skolens brukere har et uavhengig skoleombud å henvende
seg til, dersom de føler at opplæringen ikke overholder
lovens rammer, eller at skolen ikke tar mobbing og andre uakseptable forhold
i elevens hverdag på alvor.
Mobbingen i norsk skole er et stort og stadig økende
problem. Professor Dan Olweus som har jobbet med dette i mange år,
definerer mobbing som et overgrep. Verken opplæringsloven
eller andre lover gir spesifikke muligheter eller sanksjonsformer
for å beskytte den som blir utsatt for overgrep i form
av mobbing. Eleven som utfører mobbingen er ikke omtalt
i lovverket og det finnes heller ikke spesielle sanksjonstiltak
mot disse elevene. Mange elever og foreldre som henvender seg til
skolen for å prøve å få slutt
på overgrep i form av mobbing, opplever å bli sviktet
av voksenaktørene i skolen. Det har vært fremvist
flere eksempler i mediene der familier har vært nødt
til å flytte fra sitt nærmiljø, bytte
skole eller forsøke å usynliggjøre seg
selv. Ofrenes utviklingsmuligheter kan være sterkt begrenset
som følge av langvarig mobbing fra medelever eller lærere.
Deres møte med skolen senere gjennom egne barn, vil også i
mange tilfeller være av en negativ karakter som følge
av det de selv har opplevd. Forslagsstillerne er av den oppfatning
at et uavhengig skoleombud kan gå inn i de situasjoner
hvor situasjonen mellom skolen og brukerne er fastlåst,
og hjelpe den enkelte elev som er utsatt for dette til å få en
anstendig skolehverdag.
Flere lover gir barn rett til og krav på en trygg og givende
læresituasjon den tiden de tilbringer i skolesystemet.
Likevel finnes det bred dokumentasjon på at kunnskap om
forebyggende arbeid for å hindre bråk og uro i
skolen er en mangelvare. Frem til nå har ikke skolens brukere,
elever og foreldre, hatt noe uavhengig organ som de kan henvende
seg til når de mener deres rettigheter ikke er ivaretatt.
Dette gjør at rettssikkerheten til elevene ikke er tilfredsstillende. Skolen
som et samfunns- og individformende organ har stor makt. Derfor
er det slik forslagsstillerne ser det, viktig at brukerne har et
organ som kan gi brukerne en større innflytelse og makt
i sitt møte med skolen i de tilfeller hvor de mener seg
uriktig behandlet, eller opplever handlingslammelse fra skolens
side. Brukerne har vanskelig for å oppnå resultater
og nå igjennom i de tilfeller hvor det er uenighet mellom dem
og fagpersonellgrupper. Et uavhengig skoleombud vil, slik forslagsstillerne
ser det, være med på å ivareta barnas
rettssikkerhet i forhold til opplæringen og opplæringsmiljøet
i en videre betydning.
Den omfattende bruken av spesialundervisning i norsk skole, er
etter forslagsstillernes syn, et uttrykk for at den ordinære
undervisningen ikke er tilfredsstillende tilrettelagt for den enkelte
elev. Primært er det ønskelig at dette aspektet
gis mer oppmerksomhet og at tiltak settes inn for å styrke
den individuelt tilrettelagte undervisningen som den enkelte elev
har krav på. Imidlertid ønsker forslagsstillerne å styrke brukernes
rettigheter knyttet til spesialundervisning og de ressursene som
faginstansene anbefaler. Foreldre og foresatte til barn med individuelle
rettigheter i forhold til spesialundervisning, har i en del tilfeller stilt
seg kritisk til hvordan tildelingen av spesialundervisning gjøres.
På grunn av en del kommuners økonomiske situasjon,
blir ofte de nødvendige ressursene som er anbefalt av Pedagogisk-psykologisk tjeneste
(PPT) eller andre faginstanser, etter undersøkelser og
kartlegging, sterkt redusert. Dette strider mot lovens intensjoner
om utarbeidelse av individuelle opplæringsplaner for det
enkelte barn i samarbeid med foreldrene, og foreldrenes oppfatning
av barnets rettigheter. Det forekommer videre at det er ventelister
for å få den nødvendige spesialistvurdering
av barnets behov for individuelt styrket undervisning i kommuner
hvor det er mangel på kompetanse i PPT. Denne tendensen
blir ytterligere forverret når barnet må henvises
til det fylkeskommunale spesialistapparatet.
Elever mottar spesialundervisning uten at kvaliteten på opplæringen
og elevenes utbytte av styrkingstiltakene blir evaluert. Dette medfører
at undervisningsopplegget i mange tilfeller ikke blir korrigert dersom
det gir manglende resultater i elevens læringsprosess.
Denne utviklingen bekreftes av flere medieoppslag de siste årene,
som viser at en del av den spesialundervisningen som gis i norske
klasserom ikke har en tilfredsstillende kvalitet. Stadig flere elever
går ut av grunnskolen uten tilstrekkelige lese- og skriveferdigheter.
Det har fra flere hold blitt hevdet at ressurser til spesialundervisning
etter enkeltvedtak, har tjent til å gi den enkelte lærer
arbeidsro i klassen i større grad enn læringsutbytte
til den aktuelle elev som mottar spesialundervisningen. Det synes å ha
vært en økende tendens til at det søkes
om strategisk tildeling av spesialpedagogiske ressurser for å øke
skolens eller klassens samlede ressurser. Dette kan være
en indikasjon på at overdiagnostiseringen i norsk skole
med de negative konsekvenser dette gir, er betydelig. Dette synes å være
på linje med forhold beskrevet av Nordahl-utvalget og Befring-utvalget.
Hensikten med individuelle opplæringsplaner som blir utarbeidet
sammen med foreldrene, synes å være borte. Dette
er en svekkelse av brukernes rettssikkerhet og det offentlige skolesystemets
troverdighet.
Forslagsstillerne mener derfor at et uavhengig skoleombud vil
være et viktig tiltak for elever og foreldre som mener
at det ordinære opplæringstilbudet, og opplæring
som blir gitt i forhold til spesialundervising, ikke er tilstrekkelig
eller er av en utilstrekkelig kvalitet. Forslaget vil gi brukerne økt
makt i forhold til skolen, og bedret rettssikkerhet fordi muligheten
for å bringe vanskelige saker inn for andre instanser er
til stede, uten at dette vil være et spørsmål
om foreldrenes økonomi eller formuesforhold.
Gjennom senere års internasjonale undersøkelser, som
måler ferdighets- og kunnskapsnivået blant elever
i ulike land, viser at norske elevers resultater er middelmådige.
Eksamensresultatene i matematikk for 2002 viser at hele 26,7 pst.
av elevene i den videregående skolen fikk strykkarakter.
Dette er slik forslagsstillerne ser det, mildt sagt alarmerende.
Samlet sett viser resultatene fra ulike undersøkelser at
mye av undervisningen som finner sted i norske klasserom, ikke er
av tilfredsstillende kvalitet. På bakgrunn av dette er
det ønskelig at foreldrene skal få en sterkere
innflytelse over barnas skolegang, og mer makt i forhold til skolen.
Foreldrene bør utgjøre et flertall i selvstendige
driftsstyrer ved de ulike skolene, da det er av stor viktighet at
de som ansvarlige foreldre gis anledning til å være
med på å forme skolen. Ved å gi denne
innflytelsen vil foreldrene kunne påvirke hvordan skolen
driftes og prioriterer sine ressurser, samt hvordan skolen er organisert.
Uansett vil det være et behov for at foreldre og elever
får en instans å henvende seg til dersom de ikke
møter forståelse på skolen. Et uavhengig
skoleombud vil ha juridisk ekspertise som kan bistå brukerne
med å klargjøre for dem hvilke rettigheter de
har i henhold til lovverket.
Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) er et rådgivende organ for Utdannings- og forskningsdepartementet i saker som angår forholdet mellom hjem og skole. FUG ble opprettet i 1976 og er hjemlet i opplæringsloven § 11-9. FUG har en sentral rolle når det gjelder foreldremedvirkning i skolen, som etter deres uttalte syn er alt for dårlig. FUG har ved ulike anledninger kommet med spennende og nytenkende innspill om hvordan den norske grunnskolen skal bli bedre. Også brukerne, foreldre og elever, i den videregående opplæring er opptatt av den kvaliteten på undervisningen som blir tilbudt deres barn. Derfor mener forslagsstillerne at det vil være hensiktsmessig at også brukerne i den videregående skolen gis et forum etter samme mønster som FUG. Arbeidsoppgavene til dette organet må tilpasses slik at det er hensiktsmessig i forhold til at elevene ansees for å være nesten voksne, og være et organ som skal kunne gi bidrag til at den videregående opplæringen blir bedre. Dette organet bør organiseres som et selvstendig rettssubjekt.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen opprette
et skoleombud som er uavhengig fra politisk og departemental styring.
2. Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at brukerne
skal være i flertall i alle offentlige skolers driftsstyre,
og at disse styrene er å betrakte som et selvstendig rettssubjekt.
3. Stortinget ber Regjeringen opprette et brukerutvalg for
den videregående opplæringen. Stortinget legger
til grunn at et slikt brukerutvalg skal være et selvstendig
rettssubjekt.
19. mai 2003