Til Stortinget
Gjennom de siste par tiårene har vi fått en
mer internasjonalisert økonomi som er kjennetegnet av dereguleringer
og liberalisering på stadig flere områder. Store
endringer i arbeidsmarkedet, både nasjonalt og internasjonalt, økt
bruk av utleie og privat arbeidsformidling gjør at det
kreves et sterkere politisk grep om virkemidlene for et
godt og sivilisert arbeidsmarked, enn det vi har i dag. Dette gjelder
både generelt og overfor grupper som har spesielt høy
ledighet.
En sannsynlig og uønsket virkning av mangelfull styring
av utviklingen, er en framtid med en velutdannet og høytlønnet
elite involvert i den globale økonomien på den
ene siden og en stor rest bestående av lavt utdannede,
lavtlønnede og trygdede på den andre siden. En
mer åpen innvandringspolitikk er ønskelig, men
må kombineres med tiltak mot sosial dumping,
arbeidsløshet og utstøting fra arbeidslivet. Forslagsstillerne ønsker
at framtidas samfunn skal være flerkulturelt, og at Norges
politikk når det gjelder innvandring og integreringspolitikk,
må ha dette som positivt utgangspunkt. Nasjoner og samfunn trenger
den kulturelle og økonomiske stimulans som immigrasjon
og emigrasjon gir. Sett i lys av et stadig mer globalt kunnskaps-,
arbeids- og varemarked, er behovet for langt bredere og mangfoldig
kompetanse udiskutabel. Åpenhet og globalisering har til
nå vært for ensidig på finanskapitalens
og industriens premisser. Globaliseringen må møtes
med spilleregler og regelverk som setter rammer.
I den senere tid har debatten om sosial dumping blusset opp igjen
som følge av øst-utvidelsen av Den europeiske
union (EU) fra 1. mai 2004. Den frie flyt av arbeidskraft
kan forsterke problematikken vi har i dag med at useriøse
aktører i arbeidsmarkedet utnytter arbeidskraft som kommer
fra land med høyere ledighet, lavere lønnsnivå og
lavere arbeidsmiljøstandarder. Dersom risikoen for å bli
tatt er liten, vil aktører som ikke tar kostnadene ved å følge
lover og regler, få et konkurransefortrinn framfor seriøse
aktører.
På samme tid som det hevdes et arbeidskraftbehov i enkelte
næringer, har vi en arbeidsløshet som teller 112 000
per tredje kvartal 2003, noe som utgjør en arbeidsløshet
på 4,7 pst. Ser vi på yrkesdeltakelsen blant innvandrerbefolkningen,
finner vi at yrkesfrekvensen er lavere enn for etniske norske, særlig hva
angår de som kommer fra Afrika og Asia. Hadde deres arbeidskraft
vært nyttiggjort på samme nivå som befolkningen
som helhet, ville vi hatt 30 000 flere i arbeid.
Arbeidskraftundersøkelsen viser også at vi
har 85 000 arbeidstakere som er undersysselsatte. Disse er
ofte kvinner i den voksende servicedelen av arbeidslivet. I yrker
som varehandel, restaurant og omsorg, er det vanskelig å klare
seg som heltidsansatt når tarifflønn utgjør
fra kr 170 000 til 230 000 årlig. Vi
har 298 784 uføretrygdede i tredje kvartal 2003, noe
som utgjør 10,4 pst. av befolkningen mellom 18 og 67 år.
Sykefraværet er fremdeles høyt, selv om en kan
spore en positiv utvikling hva angår korttidsfraværet
i de bedriftene som har inngått avtalen om inkluderende
arbeidsliv. Det er bekymringsfullt at antallet mennesker som er
registrert som yrkeshemmede, nærmer seg 80 000.
Regjeringen har gjort det klart at selvforsørgelse gjennom
arbeid er den beste måten å forhindre fattigdom
på. Forslagsstillerne opplever et økende antall personer
i og utenfor arbeidslivet, hvis muligheter for selvforsørgelse
er sterkt begrenset.
Forslagsstillerne mener det er avgjørende å styrke kampen
mot sosial dumping for å ivareta og videreutvikle et menneskevennlig
og anstendig arbeidsliv. Sosial dumping kan, blant annet, være å tilby
lønn som ligger under det tariffen for området
tilsier, eller arbeidstidsordninger som er i strid med lov- og avtaleverket.
Temaet er ikke mye debattert i Stortinget, men nevnt i noen få sammenhenger
som omhandler arbeidsinnvandring de senere år, og i budsjettdebatter der
ulike regjeringer har fremmet forslag angående svekkelse
av rettighetene til arbeidstakere. Et eksempel på dette
er at adgangen til å avtale overtid på individuell
basis ble utvidet i vår, på tross av at bare 10 pst.
opplevde det gamle lovverket som hemmende for fleksibilitet. (SINTEF-undersøkelse
2001). Andre eksempler på at sosial dumping har vært
tatt opp i Stortinget de siste årene, er ved omorganiseringen av
Telenor og ved et prosjekt ved Statoil Mongstad i 2002. I førstnevnte
tilfelle opplevde ansatte at arbeid ble satt ut på dårligere
betingelser, mens det på Mongstad var snakk om underleverandører
som fagbevegelsen opplevde omgikk regelverket. Sosial dumping kan
også være å hente inn uregistrert hushjelp
fra fattige land, i stedet for å leie inn hjelpen til de
standarder som er vanlige for den type arbeid.
I fagbevegelsen debatteres temaet oftere, og det hevdes at sosial
dumping er et mye brukt virkemiddel ved konkurranseutsetting og
privatisering for å kunne drive billigere. Forslagsstillerne
mener det begynner å bli såpass mange eksempler
på sosial dumping i Norge at man trenger å ta
på alvor den bekymring som fagbevegelsen uttrykker.
Vi opplever at arbeidsmarkedet i Norge kan deles i tre kategorier:
a) Ett for dem som klarer seg godt
- det såkalte ordinære arbeidsmarkedet. Her finner
vi ulike yrkesgrupper, gjerne med fagutdanning eller høyere
utdanning, i faste stillinger og med reell organisasjonsfrihet.
Selv om disse gruppene har sterke fagforbund som gjennom kollektive
forhandlinger sikrer deres del i velstandsutviklingen, opplever
mange i dag større press enn tidligere på opparbeidede
rettigheter.
b) I utkanten av det ordinære finner vi arbeidstakere i
løsere ansettelsesformer. Vi finner dem i mange ulike yrker,
både med høyere og lavere utdanning, i tradisjonelle
og nyere yrker. Mange er i varehandelen, hotell- og restaurant,
renhold, transport, bygg og anlegg, men også i media. Ofte
er de ikke fagorganiserte, og kjennetegnes av å ha liten
innflytelse på egen situasjon. Mange av dem som kommer
fra andre land med høyere utdanning som de ikke får
godkjent, havner her. Her finner vi også en del arbeidsinnvandrere,
på individuell og kollektiv basis, for eksempel innen bygning,
som arbeider i grenseland mellom lovlig og ulovlig virksomhet.
Dette området av arbeidsmarkedet er ifølge fagbevegelsen økende, mye
på grunn av underleverandører ved større anbud
og som følge av økt konkurranseutsetting.
c) Det tredje arbeidsmarkedet, det grå-svarte,
er det som har økt mest i det siste, der lønningene
og arbeidsforholdene er dårligere enn i de øvrige
delene av arbeidslivet. Her finner vi for eksempel arbeidstakere
fra Polen, Estland mv. som er gitt arbeidstillatelse, ofte gruppevis,
der arbeidsgiver enten har søkt Utlendingsdirektoratet
(UDI) eller benyttet arbeidstakere uten lovlig opphold. Jerzy Hauzner,
arbeidsminister i Polen, anslår i "Arbeidsliv i Norden"
nr. 3. 2003 at av de 20 millioner som utgjør arbeidskraften
i Polen, er det 400 000 som i dag oppholder seg og arbeider
i EU lovlig, og minst det samme antallet gjør det ulovlig.
Med en arbeidsløshet på 17,8 pst. i hjemlandet
forsøker disse å finne utkomme i andre land.
Forslagsstillerne tror ikke at arbeidslivet kan regulere seg
selv uten at prinsippet om "den sterkestes rett" blir rådende.
Derfor må vi sørge for at virkningene av at arbeidsmarkedet
blir friere fra 1. mai 2004 ikke forverrer situasjonen
vi allerede har med utnytting av arbeidskraft fra land som er fattigere
og med lavere arbeidsstandarder. Dagens kontrollsystemer er ikke
samordnede og gode nok til å forhindre det som skjer av
sosial dumping i dag.
Sentralskattekontoret for utenlandssaker meldte i en pressemelding
i april 2003 at de ved en ekstraordinær kontroll av bygg-
og anleggsbransjen, avdekket at 80 pst. av utenlandske arbeidstakere
ikke var korrekt innmeldt. Det ble også funnet at det var
gitt oppdrag til 47 utenlandske virksomheter uten at oppdragsgiver
hadde rapportert dette. Dette kontoret, samt fylkesskattekontor
og kemner, sjekker kun at skatt er betalt, ikke at lønn
utbetalt er det samme som forutsatt i arbeidstillatelsen gitt av
UDI.
Ifølge organisasjonsarbeidere i Fellesforbundets Bygningsarbeiderforening
i Oslo, er polske og baltiske bygningsarbeidere på norske
byggeplasser sjelden her på individuell arbeidstillatelse.
De kommer enten på gruppetillatelse eller oppholder seg
i landet illegalt. Deres erfaringer er at arbeidsinnvandringen vi har
i dag, skjer nokså frikoblet fra regelverket, til dårligere
forhold enn det som forutsettes i arbeidstillatelsen. En av grunnene
til dette er at det ikke føres tilsyn av om lønns-
og arbeidsvilkår er fastsatt i grunnlaget for arbeidstillatelsen.
Tariffpartene i næringen er selv opptatt av å rydde opp
og har nylig gjennomført et pilotprosjekt i Selmer Skanska,
som er entreprenør for Forsvarsbygg på Akershus
Festning. I prosjektet har man testet ut økt kontroll fra
skattemyndigheter og Arbeidstilsynet, Politi m.fl. Til tross for
at kontrolltiltakene har vært kjent, har man (ifølge
Klassekampen 12. november 2003) funnet at om lag 45 pst. av de utenlandske
arbeidstakerne som var innom prosjektet, ikke hadde papirene i orden.
Et av fagbevegelsens forslag er allmenngjøring av tariffavtaler.
Dette har også vært framsatt fra Regjeringen som
et virkemiddel. Det er behov for en rask vurdering av om dagens
lov er tilstrekkelig, og hvordan håndhevelsen av allmenngjorte
tariffavtaler skal skje på områdene der organisasjonsgrad
og dekningsgrad er lavest. Erfaringer fra Sverige, som har en stor
grad av allmenngjøring, kan være relevante.
Regjeringen har varslet større innsats på området økonomisk
kriminalitet. Sosial dumping i arbeidslivet henger ofte sammen med
svart arbeid og at store summer unndras beskatning. Fagforeninger
som har engasjert seg mot sosial dumping, finner at utlendingsloven
med forskrift er dekkende, hva gjelder arbeidskraft utenfor EØS-området.
Problemet er at det ikke finnes noen forvaltningsmyndighet som fører kontroll
med at forskriften eller UDIs vedtak følges. Det må få konsekvenser
for arbeidsgivere og tjenestebestillere å bryte reglene.
I dag skjer dette i for liten grad, mens arbeidsinnvandrere risikerer å bli
kastet ut ved kontroller.
Forslagsstillerne oppfatter at det er bred enighet om å sikre
at utvidelsen av EØS-området og økt arbeidsinnvandring
fra 1. mai 2004, ikke skaper økt sosial dumping.
I forkant av Regjeringens fremleggelse av St.prp. nr. 3 (2003-2004),
ble det nedsatt en tverrdepartemental gruppe som la fram en rapport
som befattet seg først og fremst med hvordan utvidelsen
ville kunne innvirke på våre velferdsordninger.
Dette er ikke tilstrekkelig. Forslagsstillerne mener derfor at EØS-utvidelsen
er en god anledning til å sette inn tiltak mot den sosiale
dumpingen som foregår i dagens Norge, og den forverring
som kan følge av utvidelsen.
Forslagsstillernes erkjennelse er at dagens system ikke godt
nok hindrer sosial dumping. Det må gjøres vanskeligere
for useriøse arbeidsgivere som spekulerer i å redusere
lønns- og arbeidsvilkår for å unngå konkurransevridning
bort fra de seriøse. I dag rammer sanksjonene oftest dem
som vil ta del i retten til arbeid og selvforsørgelse.
Gjennom bedre tilsyn og mer effektive sanksjoner må vi
sikre at alle som arbeider i Norge, arbeider med norske standarder
for lønns- og arbeidsvilkår. Forslagsstillerne
mener at dagens arbeidstilsyn, med alle sine erfaringer og sin kompetanse,
må kunne settes i stand til å ivareta dette.
Videre mener forslagsstillerne at det er påkrevd å få kontrollregimer
som sikrer at underleverandører overholder regelverket.
Det er stort behov for gjennomgang av liberaliseringen av lovverket
for inn- og utleie av arbeidskraft, som kom i år 2000 og
som ennå ikke er evaluert, slik forutsetningen var.
I forbindelse med EØS-utvidelsen har Fellesforbundet
og LO konkludert med følgende forslag til tiltak for å bekjempe
sosial dumping:
"Fellesforbundet
Landsmøtet i Fellesforbundet mener det er nødvendig å målrette
tiltakene mot useriøsitet. I ytterste fall kan dette stå om
framtida for et organisert arbeidsliv der tariffavtaler er det normale.
Landsmøtet krever at følgende blir prioritert:
1. Hovedentreprenør og
byggherre må gjøres sterkere ansvarlig for at
underentreprenører opererer innenfor lov- og avtaleverk
og betaler skatt og avgifter.
2. Norge må, på lik linje med flere av
dagens EU-land, som en overgangsordning, beholde dagens bestemmelser
om bevegelse av arbeidskraft fra EUs nye medlemsland fra 1. mai
2004.
3. Kravene til registrering av utenlandsk arbeidskraft i
Sentralskattekontoret for utenlandssaker må skjerpes kraftig.
4. Allmenngjøring av tariffavtaler, i første
omgang på utvalgte områder. Med bakgrunn i erfaringene,
må det vurderes om allmenngjøring skal benyttes
på flere områder. Sikre at boikottbestemmelsene
i lov om allmenngjøring følges effektivt opp.
5. Tillitsvalgte hos hovedentreprenør skal ha tilgang
på opplysninger om lønns- og arbeidsvilkår hos
underleverandører.
6. Kreve bestemmelser i alle våre overenskomster om
at innleie av arbeidskraft eller bortsetting av arbeid innenfor
bedriftens ordinære virksomhet, skal avtales med de tillitsvalgte.
Innleie fra vikarbyråer og fra utleie- og arbeidsformidlingsselskaper
må kun gjelde for å erstatte navngitte personer.
7. Kreve offentlige autorisasjonsordninger for vikarbyråer
og for utleie- og arbeidsformidlingsselskaper.
8. Etablering av en ordning (prekvalifisering) der bedrifter
som ønsker å kunne komme i betraktning for å få anbud,
må dokumentere at de ikke skylder skatt og avgifter, har
ordnede lønns- og arbeidsvilkår og et skikkelig
system for helse, miljø og sikkerhet. I første
omgang må dette innføres for bygge- og anleggsbransjen.
9. Når det offentlige eller et offentlig foretak
setter bort arbeid, skal det i anbudsinnbydelsen kreves norske lønns-
og arbeidsvilkår; jf. ILO-konvensjon nr. 94.
10. Etablering av et system der hovedentreprenør kan
dokumentere hvem som til enhver tid befinner seg på bygge-
og anleggsplassene. Identitetskort må benyttes på alle
bygge- og anleggsplasser.
11. Bedring av håndhevings- og kontrollmekanismene
gjennom slagkraftige offentlige og koordinerte tilsyn. Koordineringsansvaret
mellom tilsynene og hovedansvaret for oppfølging må plasseres ett
sted - i Arbeidstilsynet. Tilsynene skal kunne kontrollere lønns-
og arbeidsvilkår. Sanksjonene overfor de bedrifter som
begår ulovligheter må skjerpes betydelig. Strafferammene
må virke avskrekkende.
12. Mer effektive tiltak mot konkursryttere.
13. Tilgangen til informasjon de ulike offentlige etater
sitter på når det gjelder aktører som
driver ulovlig må bli lettere, og det må bli enklere å utveksle
informasjon mellom de ulike offentlige etatene som har kontroll-
og tilsynsoppgaver.
14. Bekjempelse av bruken av kontraktører.
15. Etablering av en kontaktgruppe mellom partene i arbeidslivet
og myndighetene som løpende skal vurdere tiltak for å bekjempe
ulovligheter og useriøsitet i arbeidslivet.
LO-sekretariatet
LO-sekretariatet krever overfor myndighetene at følgende
tiltak straks iverksettes:
1. At det opprettes en kontaktgruppe
mellom partene i arbeidslivet og myndighetene hvor konkrete tiltak
og løpende saker diskuteres.
2. Hovedentreprenører/oppdragsgivere gjøres
ansvarlig for at underentreprenører betaler skatter og
avgifter og ellers følger eksisterende lov- og avtaleverk.
3. Privat arbeidsformidling og vikarbyråenes rolle
i arbeidsmarkedet gjennomgås, herunder å vurdere en
autorisasjonsordning og regler for dette.
4. Tilsynsordningene gjennomgås i den hensikt å skape
et slagkraftig og enhetlig tilsyn for å hindre sosial dumping.
Sikre at de ulike tilsynsmyndigheter bruker det virkemiddelapparatet
de har til disposisjon.
5. Oppfølging og kontroll av allmenngjøringsvedtak
legges til samme organ.
6. Sikre tillitsvalgte innsynsrett i arbeidsforhold og arbeidsavtaler,
men også rettigheter i forhold til anbuds- og kontrolltildelingsfasen,
for å avdekke forsøk på sosial dumping.
7. Utlendingsloven og at praktiseringen av den ikke liberaliseres
når det gjelder arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området
etter 1. mai 2004.
8. Innføres nasjonale overvåkingsmekanismer
av ledighets- og sysselsettingsutviklingen i bransjer, regioner
og på faggruppenivå.
9. Videre at det skjer en overvåking av lønnsutviklingen
og at partene i arbeidslivet trekkes aktivt inn i dette arbeidet
både sentralt og regionalt.
10. Å implementere ILO- konvensjon nr. 94 i norsk lov,
slik at arbeid som er satt bort på entreprise av staten,
statlige foretak, fylkeskommuner og kommuner skal baseres
på de lønns- og arbeidsvilkår som er
vanlig for sammenlignbart arbeid.
11. Iverksette sanksjoner ovenfor virksomheter hvor sosial
dumping benyttes som et ledd i konkurransen.
12. Kravene til registrering av utenlandsk arbeidskraft
i Sentralskattekontoret for utenlandssaker må skjerpes
kraftig.
13. Allmenngjøre deler av tariffavtaler på utvalgte områder.
14. Etablere system der hovedoppdragsgiver kan dokumentere
hvem som til en hver tid befinner seg på byggeplassen/anleggsplassen.
Identitetskort benyttes på alle bygg- og anleggsplasser.
15. Bekjempe bruk av kontraktører."
Forslagsstillerne mener det er avgjørende å styrke kampen
mot sosial dumping for å skape et menneskevennlig arbeidsliv.
Forslagsstillerne mener alle forslagene fra fagbevegelsen bør
vurderes grundig frem mot behandlingen av St.prp. nr. 3 (2003-2004).
Enighet om tiltak må på plass i forkant av
vedtak om EØS-utvidelsen og være operative i forkant
av at utvidelsen trer i kraft 1. mai 2004.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen ta
initiativ til at det opprettes en arbeidsgruppe mellom partene i
arbeidslivet og myndighetene. Gruppen vurderer løpende
tiltak for å bekjempe ulovligheter og useriøsitet
i arbeidslivet.
2. Stortinget ber Regjeringen gjennomgå tilsyns-
og kontrollordningene i den hensikt å gi Arbeidstilsynet
et sterkt og enhetlig tilsynsansvar for å hindre sosial
dumping. Ansvar for oppfølging og kontroll av allmenngjøringsvedtak
legges til samme organ.
3. Stortinget ber Regjeringen på egnet måte
fremme forslag til at hovedentreprenør/oppdragsgiver gjøres
ansvarlig for at underentreprenører følger loven,
slik at brudd medfører sanksjoner.
4. Stortinget ber Regjeringen på egnet måte
fremme forslag om implementering av ILO-konvensjon nr. 94 i norsk
lov, slik at arbeid som er satt bort på enterprise av staten,
statlige foretak, fylkeskommuner og kommuner skal baseres på lønns- og
arbeidsvilkår som er vanlig for sammenlignbart arbeid,
og i tillegg at bedrifter som er tatt for sosial dumping, ekskluderes
fra å delta i offentlige anbudskonkurranser.
5. Stortinget ber Regjeringen meddele Stortinget om hvordan
endringene i lovverket i 2000, hva angår inn- og utleie
av arbeidskraft (AML 55 K og L), har virket inn på den
beskrevne situasjonen på arbeidsmarkedet, samt vurdere
en autorisasjonsordning og nærmere regler for inn- og utleie.
18. november 2003