Gjennom de siste par tiårene har vi fått en
mer internasjonalisert økonomi som er kjennetegnet av dereguleringer
og liberalisering på stadig flere områder. Store
endringer i arbeidsmarkedet, både nasjonalt og internasjonalt, økt
bruk av utleie og privat arbeidsformidling gjør at det
kreves et sterkere politisk grep om virkemidlene for et
godt og sivilisert arbeidsmarked, enn det vi har i dag. Dette gjelder
både generelt og overfor grupper som har spesielt høy
ledighet.
En sannsynlig og uønsket virkning av mangelfull styring
av utviklingen, er en framtid med en velutdannet og høytlønnet
elite involvert i den globale økonomien på den
ene siden og en stor rest bestående av lavt utdannede,
lavtlønnede og trygdede på den andre siden. En
mer åpen innvandringspolitikk er ønskelig, men
må kombineres med tiltak mot sosial dumping,
arbeidsløshet og utstøting fra arbeidslivet. Forslagsstillerne ønsker
at framtidas samfunn skal være flerkulturelt, og at Norges
politikk når det gjelder innvandring og integreringspolitikk,
må ha dette som positivt utgangspunkt. Nasjoner og samfunn trenger
den kulturelle og økonomiske stimulans som immigrasjon
og emigrasjon gir. Sett i lys av et stadig mer globalt kunnskaps-,
arbeids- og varemarked, er behovet for langt bredere og mangfoldig
kompetanse udiskutabel. Åpenhet og globalisering har til
nå vært for ensidig på finanskapitalens
og industriens premisser. Globaliseringen må møtes
med spilleregler og regelverk som setter rammer.
I den senere tid har debatten om sosial dumping blusset opp igjen
som følge av øst-utvidelsen av Den europeiske
union (EU) fra 1. mai 2004. Den frie flyt av arbeidskraft
kan forsterke problematikken vi har i dag med at useriøse
aktører i arbeidsmarkedet utnytter arbeidskraft som kommer
fra land med høyere ledighet, lavere lønnsnivå og
lavere arbeidsmiljøstandarder. Dersom risikoen for å bli
tatt er liten, vil aktører som ikke tar kostnadene ved å følge
lover og regler, få et konkurransefortrinn framfor seriøse
aktører.
På samme tid som det hevdes et arbeidskraftbehov i enkelte
næringer, har vi en arbeidsløshet som teller 112 000
per tredje kvartal 2003, noe som utgjør en arbeidsløshet
på 4,7 pst. Ser vi på yrkesdeltakelsen blant innvandrerbefolkningen,
finner vi at yrkesfrekvensen er lavere enn for etniske norske, særlig hva
angår de som kommer fra Afrika og Asia. Hadde deres arbeidskraft
vært nyttiggjort på samme nivå som befolkningen
som helhet, ville vi hatt 30 000 flere i arbeid.
Arbeidskraftundersøkelsen viser også at vi
har 85 000 arbeidstakere som er undersysselsatte. Disse er
ofte kvinner i den voksende servicedelen av arbeidslivet. I yrker
som varehandel, restaurant og omsorg, er det vanskelig å klare
seg som heltidsansatt når tarifflønn utgjør
fra kr 170 000 til 230 000 årlig. Vi
har 298 784 uføretrygdede i tredje kvartal 2003, noe
som utgjør 10,4 pst. av befolkningen mellom 18 og 67 år.
Sykefraværet er fremdeles høyt, selv om en kan
spore en positiv utvikling hva angår korttidsfraværet
i de bedriftene som har inngått avtalen om inkluderende
arbeidsliv. Det er bekymringsfullt at antallet mennesker som er
registrert som yrkeshemmede, nærmer seg 80 000.
Regjeringen har gjort det klart at selvforsørgelse gjennom
arbeid er den beste måten å forhindre fattigdom
på. Forslagsstillerne opplever et økende antall personer
i og utenfor arbeidslivet, hvis muligheter for selvforsørgelse
er sterkt begrenset.
Forslagsstillerne mener det er avgjørende å styrke kampen
mot sosial dumping for å ivareta og videreutvikle et menneskevennlig
og anstendig arbeidsliv. Sosial dumping kan, blant annet, være å tilby
lønn som ligger under det tariffen for området
tilsier, eller arbeidstidsordninger som er i strid med lov- og avtaleverket.
Temaet er ikke mye debattert i Stortinget, men nevnt i noen få sammenhenger
som omhandler arbeidsinnvandring de senere år, og i budsjettdebatter der
ulike regjeringer har fremmet forslag angående svekkelse
av rettighetene til arbeidstakere. Et eksempel på dette
er at adgangen til å avtale overtid på individuell
basis ble utvidet i vår, på tross av at bare 10 pst.
opplevde det gamle lovverket som hemmende for fleksibilitet. (SINTEF-undersøkelse
2001). Andre eksempler på at sosial dumping har vært
tatt opp i Stortinget de siste årene, er ved omorganiseringen av
Telenor og ved et prosjekt ved Statoil Mongstad i 2002. I førstnevnte
tilfelle opplevde ansatte at arbeid ble satt ut på dårligere
betingelser, mens det på Mongstad var snakk om underleverandører
som fagbevegelsen opplevde omgikk regelverket. Sosial dumping kan
også være å hente inn uregistrert hushjelp
fra fattige land, i stedet for å leie inn hjelpen til de
standarder som er vanlige for den type arbeid.
I fagbevegelsen debatteres temaet oftere, og det hevdes at sosial
dumping er et mye brukt virkemiddel ved konkurranseutsetting og
privatisering for å kunne drive billigere. Forslagsstillerne
mener det begynner å bli såpass mange eksempler
på sosial dumping i Norge at man trenger å ta
på alvor den bekymring som fagbevegelsen uttrykker.
Vi opplever at arbeidsmarkedet i Norge kan deles i tre kategorier:
a) Ett for dem som klarer seg godt
- det såkalte ordinære arbeidsmarkedet. Her finner
vi ulike yrkesgrupper, gjerne med fagutdanning eller høyere
utdanning, i faste stillinger og med reell organisasjonsfrihet.
Selv om disse gruppene har sterke fagforbund som gjennom kollektive
forhandlinger sikrer deres del i velstandsutviklingen, opplever
mange i dag større press enn tidligere på opparbeidede
rettigheter.
b) I utkanten av det ordinære finner vi arbeidstakere i
løsere ansettelsesformer. Vi finner dem i mange ulike yrker,
både med høyere og lavere utdanning, i tradisjonelle
og nyere yrker. Mange er i varehandelen, hotell- og restaurant,
renhold, transport, bygg og anlegg, men også i media. Ofte
er de ikke fagorganiserte, og kjennetegnes av å ha liten
innflytelse på egen situasjon. Mange av dem som kommer
fra andre land med høyere utdanning som de ikke får
godkjent, havner her. Her finner vi også en del arbeidsinnvandrere,
på individuell og kollektiv basis, for eksempel innen bygning,
som arbeider i grenseland mellom lovlig og ulovlig virksomhet.
Dette området av arbeidsmarkedet er ifølge fagbevegelsen økende, mye
på grunn av underleverandører ved større anbud
og som følge av økt konkurranseutsetting.
c) Det tredje arbeidsmarkedet, det grå-svarte,
er det som har økt mest i det siste, der lønningene
og arbeidsforholdene er dårligere enn i de øvrige
delene av arbeidslivet. Her finner vi for eksempel arbeidstakere
fra Polen, Estland mv. som er gitt arbeidstillatelse, ofte gruppevis,
der arbeidsgiver enten har søkt Utlendingsdirektoratet
(UDI) eller benyttet arbeidstakere uten lovlig opphold. Jerzy Hauzner,
arbeidsminister i Polen, anslår i "Arbeidsliv i Norden"
nr. 3. 2003 at av de 20 millioner som utgjør arbeidskraften
i Polen, er det 400 000 som i dag oppholder seg og arbeider
i EU lovlig, og minst det samme antallet gjør det ulovlig.
Med en arbeidsløshet på 17,8 pst. i hjemlandet
forsøker disse å finne utkomme i andre land.
Forslagsstillerne tror ikke at arbeidslivet kan regulere seg
selv uten at prinsippet om "den sterkestes rett" blir rådende.
Derfor må vi sørge for at virkningene av at arbeidsmarkedet
blir friere fra 1. mai 2004 ikke forverrer situasjonen
vi allerede har med utnytting av arbeidskraft fra land som er fattigere
og med lavere arbeidsstandarder. Dagens kontrollsystemer er ikke
samordnede og gode nok til å forhindre det som skjer av
sosial dumping i dag.
Sentralskattekontoret for utenlandssaker meldte i en pressemelding
i april 2003 at de ved en ekstraordinær kontroll av bygg-
og anleggsbransjen, avdekket at 80 pst. av utenlandske arbeidstakere
ikke var korrekt innmeldt. Det ble også funnet at det var
gitt oppdrag til 47 utenlandske virksomheter uten at oppdragsgiver
hadde rapportert dette. Dette kontoret, samt fylkesskattekontor
og kemner, sjekker kun at skatt er betalt, ikke at lønn
utbetalt er det samme som forutsatt i arbeidstillatelsen gitt av
UDI.
Ifølge organisasjonsarbeidere i Fellesforbundets Bygningsarbeiderforening
i Oslo, er polske og baltiske bygningsarbeidere på norske
byggeplasser sjelden her på individuell arbeidstillatelse.
De kommer enten på gruppetillatelse eller oppholder seg
i landet illegalt. Deres erfaringer er at arbeidsinnvandringen vi har
i dag, skjer nokså frikoblet fra regelverket, til dårligere
forhold enn det som forutsettes i arbeidstillatelsen. En av grunnene
til dette er at det ikke føres tilsyn av om lønns-
og arbeidsvilkår er fastsatt i grunnlaget for arbeidstillatelsen.
Tariffpartene i næringen er selv opptatt av å rydde opp
og har nylig gjennomført et pilotprosjekt i Selmer Skanska,
som er entreprenør for Forsvarsbygg på Akershus
Festning. I prosjektet har man testet ut økt kontroll fra
skattemyndigheter og Arbeidstilsynet, Politi m.fl. Til tross for
at kontrolltiltakene har vært kjent, har man (ifølge
Klassekampen 12. november 2003) funnet at om lag 45 pst. av de utenlandske
arbeidstakerne som var innom prosjektet, ikke hadde papirene i orden.
Et av fagbevegelsens forslag er allmenngjøring av tariffavtaler.
Dette har også vært framsatt fra Regjeringen som
et virkemiddel. Det er behov for en rask vurdering av om dagens
lov er tilstrekkelig, og hvordan håndhevelsen av allmenngjorte
tariffavtaler skal skje på områdene der organisasjonsgrad
og dekningsgrad er lavest. Erfaringer fra Sverige, som har en stor
grad av allmenngjøring, kan være relevante.
Regjeringen har varslet større innsats på området økonomisk
kriminalitet. Sosial dumping i arbeidslivet henger ofte sammen med
svart arbeid og at store summer unndras beskatning. Fagforeninger
som har engasjert seg mot sosial dumping, finner at utlendingsloven
med forskrift er dekkende, hva gjelder arbeidskraft utenfor EØS-området.
Problemet er at det ikke finnes noen forvaltningsmyndighet som fører kontroll
med at forskriften eller UDIs vedtak følges. Det må få konsekvenser
for arbeidsgivere og tjenestebestillere å bryte reglene.
I dag skjer dette i for liten grad, mens arbeidsinnvandrere risikerer å bli
kastet ut ved kontroller.