Til Stortinget
Vannkraften har i mange tiår gitt en tilfredsstillende
kraftforsyning i landet, fordi man stort sett har hatt overproduksjon
av strøm. De siste årene har situasjonen i kraftforsyningen
blitt verre. Norge er ikke selvforsynt med strøm i et år
med normal nedbør og normal temperatur. Dette har gjort
at landet er mer sårbart for de store svingningene som
vannbasert kraftproduksjon medfører. Mens 2005 var et godt år rent
nedbørsmessig, så måtte Norge importere
store mengder kullkraft og atomkraft i både 2003 og 2004. Lite
tyder på at kraftsituasjonen vil bli bedre de nærmeste årene.
Dette illustreres spesielt godt av situasjonen i Midt-Norge.
Utbygging av tre industriprosjekt i Møre og Romsdal
(Hydro Aluminium, Hustadmarmor og Ormen Lange) setter kraftsituasjonen
i regionen under spesielt stort press. I 2009/2010 har
regionen en forventet underdekning på rundt 7-9 TWh, tilsvarende ca.
5-6 pst. av nasjonalt strømforbruk i dag. Statnett har
følgelig advart mot kraftkrise i Midt-Norge, og etterlyser
spesifikt gasskraftverk, fordi det er eneste strømproduksjon
med tilstrekkelig volum, til en akseptabel pris og innenfor den
nødvendige tidshorisont. Vindmøller og nye strømledninger
er alternative løsninger, men er langt mindre samfunnsøkonomisk
lønnsomt, bidrar med mindre forsyningssikkerhet, ligger
for langt frem i tid og skaper store, lokale miljøkonflikter.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sier de ikke kan garantere for
kraftforsyningen eller normale strømpriser.
I de øvrige europeiske land er gasskraft en miljøvennlig
og ønsket løsning på utfordringene om økt kraftproduksjon.
Forskningsmiljøene og kraftbransjen jobber med å utvikle/videreutvikle
miljøvennlige teknologier for kraftproduksjon, men erfaringene så langt
tilsier at nye alternative teknologier fortsatt ligger et stykke
frem i tid. Myndighetene i våre naboland har derfor lagt
opp til en politikk hvor man aksepterer bruken av dagens teknologi
for å møte dagens kraftbehov, samtidig som man
forsker på fremtidens løsninger.
I Norge har det politiske flertallet derimot lagt seg på en
linje hvor man struper mulighetene for å øke kraftproduksjonen
basert på dagens teknologi, i påvente av at nye
og mer miljøvennlige teknologier skal utvikles og kommersialiseres.
Et eksempel på dette er kravet om CO2-håndtering
på alle gasskraftverk fra første dag. Denne strategien
kunne vært en ensidig positiv og spennende satsing for
nasjonen dersom Norge hadde et stort og forutsigbart overskudd av
kraft. Det er dessverre ikke tilfelle.
Hovedpoenget med å bygge gasskraftverk er å produsere
strøm. Som nasjon bør vi ikke akseptere risikoen
med en kraftkrise basert på at noen vil gamble på en
fremtidig CO2-løsning. Forslagsstillerne mener derfor det
er viktig at Regjeringen fører en gasskraft- og CO2-politikk
som ikke setter kraftforsyningen i fare.
Som kjent har Regjeringen så langt nektet å ta
det økonomiske ansvaret for de særnorske krav
om CO2-rensing på alle nye konsesjoner. De særnorske
kravene om CO2-rensing i gasskraftverk pålegger dermed eventuelle
utbyggere en økonomisk og teknologisk risiko som er uholdbar,
og foreløpig har ingen aktør vært villig
til å akseptere slike rammebetingelser. På budsjetthøringen
i energi- og miljøkomiteen høsten 2005, uttalte
representanter for både Industrikraft Midt-Norge og Landsorganisasjonen
i Norge (LO) at de ikke tror noen vil bygge gasskraftverk i Norge
dersom utbygger må ta kostnader utover CO2-kvoteprisene.
Forslagsstillerne har stor forståelse for at de private
aktørene i energisektoren og petroleumsnæringen
ikke umiddelbart kaster seg på enkelte politikeres visjoner
om en CO2-verdikjede. Ingen vet hva dette koster i dag eller om
det fungerer rent teknologisk. Det er også usikkert om
vi får tilstrekkelig CO2 til å gjøre
alvor av drømmen om å bruke det som trykkstøtte,
eller om geologiske formasjoner faktisk holder på CO2 o.a.
Flere medieoppslag på NRK etc. vitner også om
at det er strid om valg av teknologier som Regjeringen ønsker å forske
frem. Pr. i dag er dermed det meste usikkert rundt CO2-kravene og verdikjeden.
Og siden gasskraftverk ikke skal bygges uten renseteknologien, så blir
aktørene sittende og vente på hverandre og på myndighetene.
Dette tyder på at Regjeringens politikk setter en effektiv
stopper for gasskraftverk. Dette gir grunn til dyp bekymring, tatt
i betraktning at fagmyndighetene innen kraftsektoren flere ganger
og i lang tid har understreket at gasskraftverk er eneste realistiske
løsning for å sikre kraftforsyningen flere steder
i landet. Forslagsstillerne mener man ikke kan unnlate å ta
hensyn til risikoen og konsekvensene dersom CO2-prosjektet ikke lykkes.
Den negative utviklingen i kraftsituasjonen i landet generelt og
Midt-Norge spesielt tar ikke pause, og det haster derfor å finne
gode løsninger.
Forslagsstillerne mener derfor at Norge primært må akseptere
de samme rammebetingelser for gasskraftverk i Norge som i EU for øvrig.
Det er et paradoks at norske aktører finner det mulig å bygge
flere gasskraftverk i Tyskland, men ikke i Norge. Regjeringen bør
også gi konsesjoner til alle søkere om å bygge
gasskraftverk, med mindre hensyn til lokalmiljøet tilsier
det motsatte. Ved å gi flere konsesjoner, så øker
sjansen for at man finner prosjekter som finner tilstrekkelig lønnsomhet,
og det øker også den interne konkurransen mellom
prosjektene, slik at noen få konsesjonsinnehavere ikke
kan avvente situasjonen i det uendelige. Forslagsstillerne har ingen tro
på at alle konsesjoner som gis til slutt vil bli brukt. Markedsforholdene,
og dermed forutsetningene for det enkelte prosjekt, vil endres etter
hvert som kraftverk bygges. Forslagsstillerne ønsker samtidig å presisere
at det er viktig å jobbe for å utvikle bedre og enda
mer miljøvennlige teknologier for fremtiden, men vi må erkjenne
at dagens kraftbehov må møtes med dagens teknologi.
Enkelte har hevdet at gasskraftverk uten CO2-rensing vil bety
et brudd på Kyoto-avtalen. Det er helt feil. Kyoto-avtalen
stiller ingen krav om å bruke CO2-håndtering.
Kyoto viser til maksimalt tillatt utslipp for hvert land i avtalen,
men er relativt liberal med tanke på hvor utslippene skal
tas, for eksempel ved å åpne for storstilt bruk
av kvotekjøp mellom land, samt investeringer i land utenfor
avtalen.
En rekke aktører har de siste årene jobbet
for å utvikle en CO2-verdikjede, hvor CO2 fanges, transporteres
og injiseres for å utvinne mer olje. Forslagsstillerne
mener det er viktig å utvikle gode teknologiske og kostnadseffektive
løsninger som kan sikre at petroleumsnæringen
er ledende på teknologifronten, samt utvinne mest mulig
av ressursene på norsk sokkel. Forslagsstillerne er derimot
bekymret for at situasjonen rundt CO2-kravene og visjonene har skapt
en meget usikker situasjon for aktørene i bransjen, både innen
kraftnæringen og petroleumsindustrien, og at denne usikkerheten
snarere forsinker utviklingen i kraft- og petroleumsbransjen fremfor å fremskynde den.
Det er som nevnt åpenbart at gasskraftverk ikke bygges
med mindre staten tar det økonomiske ansvaret for å forske
på og utvikle CO2-kjeden. Forslagsstillerne mener denne
usikre situasjonen må oppklares, og mener at staten derfor
må ta det fulle ansvaret for å forske på og
utvikle en lønnsom CO2-verdikjede til bruk for økt
oljeutvinning. Forslagsstillerne er bekymret over at det hastverksarbeidet
det nå legges opp til vil gå på bekostning
av kvaliteten i arbeidet. Det forutsettes samtidig at dette gjennomføres
på en måte som ikke forsinker bygging av gasskraftverk, siden
situasjonen rundt landets kraftforsyning er så pass anstrengt.
Hensikten med dette private forslaget er som nevnt å gi
tydelige signaler til Regjeringen om at man skal legge til rette
for å bygge gasskraftverk snarest mulig. Dette er en linje
som har hatt betydelig politisk støtte tidligere. Stortinget
må derfor sikre at usikkerheten rundt rammebetingelser
fjernes, og at ansvaret for finansiering og utvikling av CO2-verdikjeden
tydeliggjøres som et statlig ansvar.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen snarest, og senest i Revidert nasjonalbudsjett
2006, fremme en sak med følgende punkter:
1. En tiltaksplan for bygging av
gasskraftverk med samme krav til CO2-håndtering som i EU.
2. Staten tar det fulle finansiellteknologiske ansvaret
og risiko for forskning, utvikling og utbygging av verdikjeden for
CO2, slik at utbygger av gasskraftverk og operatørselskap
på norsk sokkel fritas for økonomisk og teknologisk
risiko i denne sammenheng.
15. februar 2006