Til Stortinget
I perioden 1980-1993 ble et betydelig antall pasienter smittet
av hepatitt C ved norske sykehus. Blodoverføringer var
i all hovedsak smittekilden. Mange av disse er pasienter som har
fått store smerter, og som en følge av dette ikke
har kunnet opprettholde sitt normale liv på den måten
man ellers ville kunne forvente. En slik lidelse medfører
selvsagt store økonomiske tap, psykiske lidelser og en
tilværelse hvor den det gjelder føler seg hjelpeløs.
Symptomene de fleste får er dårlig appetitt,
tretthet, underlivssmerter, kvalme og hodepine. I visse tilfeller
kan man også bli gul i huden og/eller få mørk urin.
Uro, ledd- og muskelsmerter, søvnproblemer og nedsatt
immunforsvar er andre symptomer som kan oppstå relativt
kort tid etter at smitten har funnet sted. Senere i sykdomsforløpet
er det også en rekke andre komplikasjoner som kan oppstå som
indirekte følge av smitten. Så tidlig diagnostisering
som mulig er viktig, slik at man kan få informasjon om
hvordan det kan forhindres at sykdommen blir ytterligere spredt og
hvordan man best kan ta vare på seg selv. Så mange
som 85 pst. blir aldri kvitt smitten, og man utvikler da det man
kaller kronisk hepatitt C.
Det er etter forslagsstillernes syn ingen tvil om at de pasientene
det her er snakk om, har hatt store lidelser som en følge
av smitten de ufrivillig har blitt rammet av. Pasientene har kommet
til norske sykehus for behandling, men beklageligvis i tillegg blitt
rammet av en svært alvorlig sykdom som har snudd opp ned på livene
deres.
Forslagsstillerne har vært i kontakt med flere pasienter
som har fått avslag på grunn av tidsfristen på 20 år.
Flere av disse har søkt rett etter at de fikk diagnosen.
Avslagene er begrunnet i den forannevnte tidsfristen. Forslagsstillerne
mener at denne fristen ikke kan være gjeldende på grunn
av at det er diagnostiseringen som har uteblitt, til tross for at
disse pasientene i lang tid har hatt flere av de symptomene som
er gjengitt i andre avsnitt.
Et utvalg nedsatt 15. september 2003, av daværende
helseminister Dagfinn Høybråten, har konkludert
med at det bør være et samordnet erstatningsoppgjør
for denne gruppen, blant annet fordi diagnostiseringen har tatt
altfor lang tid, slik at tidsfristen for å søke
erstatning har utløpt for mange av de pasientene dette
gjelder. Utvalget konkluderer på følgende måte:
"Det bør innførast ei ny samordna erstatningsordning
for transfusjonssmitta som skissert i kap. XVIII. Saker som tidligere
er avslått i NPE og/eller Rettferdsvederlagsutvalget
vert å ta opp att med tanke på å få ei
lik erstatningsordning for alle transfusjonssmitta. Ny foreldingsfrist
vert sett til tre år som skissert i kap. XVIII."
Videre konkluderer utvalget med at kartleggingsprosessen og rapporteringsplikten
har vært mangelfull, og at det derfor bør "ligge
føre eintydig ansvar for arkivfunksjonen".
Utvalgets rapport var ferdigstilt 16. mars 2004. Saken
har ligget stille siden rapportens ferdigstillelse og frem til i år,
hvor Helse- og omsorgsdepartementet konkluderer i et brev fra 2. mars
2006 med at det ikke bør opprettes et samordnet erstatningsoppgjør:
"Departementet vil bemerke at saken reiser prinsipielle
spørsmål knyttet til i hvilken utstrekning staten
skal påta seg et generelt ansvar, med tilbakevirkende kraft,
for skader som man ikke hadde metoder eller systemer for å unngå på smittetidspunktet.
Det blir et spørsmål om hvor hensiktsmessig det
er å opprette en særordning, hvor én
gruppe behandles i henhold til andre kriterier og gis utvidede rettigheter
i forhold til andre pasientgrupper som har blitt skadet i helsetjenesten.
Departementet vil videre vise til St.meld. nr. 44 (2003-2004)"
Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger
for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer
og kvener. Det ble her foretatt en vurdering knyttet til den generelle
behandlingen av erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet. Hovedkonklusjonen
i meldingen er at erstatningsrettslige krav mot staten, herunder
krav fra grupper, skal løses gjennom eksisterende regelverk for
behandling av slike krav. Rimelighetsbaserte erstatningskrav bør
kanaliseres gjennom billighetserstatningsordningen."
St.meld. nr. 44 (2003-2004) redegjør for prinsipper
rundt bruk av billighetserstatningsordningen:
"I de tilfeller der statlige myndigheter finner det rimelig å tilkjenne
en økonomisk kompensasjon til personer i en gruppe som
ikke har rettslige krav på erstatning, kan billighetserstatningsordningen
tilpasses slik at den imøtekommer disse kravene"
Videre sies det i St.meld. nr. 44 (2003-2004):
"Billighetserstatningsordningens nåværende
retningslinjer bør fortsatt være et utgangspunkt
for vurderingene, men retningslinjene kan eventuelt justeres og
tilpasses slik at de imøtekommer de aktuelle krav."
Billighetserstatningsordningen er etter forslagsstillernes syn
ikke blitt en fleksibel god ordning som ivaretar intensjonene i
meldingen, noe som blir synliggjort gjennom gruppen av mennesker
som er blitt smittet av hepatitt C. Her har det vært store
individuelle forskjeller der et stort antall mennesker har fått avslag
på ulikt grunnlag, blant annet på grunn av foreldelse.
Det er etter forslagsstillernes syn ikke en prinsipiell forskjell
mellom smittede av hepatitt C og grupper som tidligere har mottatt
samordnede erstatningsoppgjør.
St.meld. nr. 44. (2002-2003) sier følgende om kollektiv
erstatning:
"Arbeidsgruppen er kommet til at rimelighetsbaserte krav fra
grupper i samfunnet, hvor statlige myndigheter finner det rimelig å tilkjenne
en økonomisk kompensasjon til gruppen som sådan
(kollektiv erstatning), vurderes som et bevilgningsspørsmål innenfor
det departement som etter sitt saklige ansvarsområde er
nærmest. Gruppen anbefaler at slike spørsmål
behandles som ledd i regjeringens og Stortingets ordinære
budsjettprosesser."
Det åpnes her for at kollektive erstatningsordninger
kan finne sted gjennom de ordinære budsjettprosesser i
regjering og storting. Det er etter forslagsstillernes syn grunn
til å ta i bruk en slik fremgangsmåte for den
omtalte pasientgruppen.
Forslagsstillerne vil videre vise til tidligere erstatningsordninger
til grupper i samfunnet, blant annet utdanningskompensasjon til
romanibarn, samt erstatningsordninger for lobotomerte, stråleskadede
og nordsjødykkerne.
Forslagsstillerne viser videre til Innst. S. nr. 276 (1995-1996):
"Lobotomiinngrepet er vurdert som et så spesielt behandlingstiltak
at erstatning på generelt grunnlag bør tilstås
til alle. Det er lagt vekt på at lobotomi fører til
et irreversibelt behandlingsresultat."
Forslagsstillerne viser til at 85 pst. av dem som er blitt smittet
av hepatitt C, også har en diagnose som er irreversibel.
Et annet likhetstrekk er at helsevesenet handlet i "god tro" i begge
tilfellene, men at det allikevel ble opprettet et samordnet erstatningsoppgjør
for de lobotomerte. Det er dermed etter forslagsstillernes syn ingen
prinsipiell forskjell mellom de lobotomerte og de som ble smittet
av hepatitt C gjennom blodoverføringer.
Det er etter forslagsstillernes syn ikke tvil om hvor ansvarsforholdet
i denne saken ligger. Det norske helsevesen er både de
som påførte pasientene smitten og de som diagnostiserte
og behandlet pasientene. Forslagsstillerne setter også spørsmålstegn ved
hvorvidt det ble gjort nok i forhold til å kartlegge omfanget
av situasjonen på et tidlig tidspunkt.
Forslagsstillerne stiller seg bak utvalgets konklusjoner, og
mener at Regjeringen nå må ta ansvar for disse
menneskene. Forslagsstillerne vil understreke at de ikke er ute
etter å fordele skyld i denne saken, men at omstendighetene
gjør at et samordnet erstatningsoppgjør bør
gjennomføres.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det opprettes en ny samordnet erstatningsordning for dem som er blitt smittet av hepatitt C gjennom blodoverføringer i det norske helsevesen, i tråd med Hepatitt C-utvalgets tilråding.
6. april 2006