Til Stortinget
Boplikten er et kraftig inngrep i den private eiendomsretten.
Gjennom konsesjonsloven kan myndighetene kreve at enkelte eiendommer
skal være bebodd gjennom et visst antall dager i året.
Enkelte kan være villige til å godta slike inngrep
i den private sfære hvis det tjener et formål.
Men ordningen med at staten skal tvinge mennesker til å bo
på de eiendommene som er tilknyttet boplikt, er basert
på en misforstått tanke om at det bidrar til økt
bosetting på bygda. Et annet element er at konsesjonsloven
og plan- og bygningsloven fremstår som uklare og rotete
og er gjenstand for ulik tolkning og praktisering fra kommune til
kommune. Dette fratar innbyggerne retten til å bli behandlet
likt av loven, og forutsigbarheten svekkes.
Et annet element i konsesjonsloven er prisreguleringen. Loven
har som et av flere krav til å kunne få konsesjon,
at samfunnsgagnlige eier- og bruksformål skal oppnås.
Dette betyr at eiendommen ikke kan omsettes fritt. Forslagsstillerne
viser til at prisreguleringen i en del tilfeller har gitt kunstig
lave priser, hindret omsetning og dårlig vedlikehold av
eiendommer. Veier, bygninger og tekniske anlegg vedlikeholdes dårlig
fordi eierne ikke får investeringene tilstrekkelig kompensert
ved eventuelt salg. Stor avstand mellom markedspris og regulert
pris skaper også et grunnlag for tilfeller der deler av
kjøpsvederlag holdes skjult for myndighetene. Markedspris
vil etter forslagstillernes mening bidra til at eiendomsstrukturen
blir mer robust, prisene og det lokale eierskapet øker.
Forslagsstillerne viser til at vi i Norge har to typer boplikt:
boplikt for landbrukseiendommer som er hjemlet i konsesjonsloven
av 31. mai 1974 og odelsloven av 28. juni 1974,
og gjelder for hele landet. Eier som erverver en landbrukseiendom,
plikter personlig å bosette seg på eiendommen
og bo der i 5 år. Ved odelsløsning er
boplikten på ti år.
Slik boplikten praktiseres, hindrer den en fremtidsrettet utvikling
av jord- og skogbruk i Norge. Situasjonen i landbruket er at mange
eiendommer har passive eiere i form av familiesameier og uskiftede dødsbo,
fordi jordloven og konsesjonsloven forhindrer en smidig og næringsorientert
omsetning. Gammel eiendomsstruktur sementerer arealstørrelser
som var tilpasset driften for flere tiår siden, og avler
passivitet der ny aktivitet og verdiskaping er både nødvendig
og mulig.
Konsesjonsgrensene ble hevet fra 20 dekar til 100 dekar, med
maksimalt 20 dekar dyrket mark i 2003. Den endringen medførte
at 25 000 småbruk som tidligere var underlagt
konsesjonsloven med boplikt og priskontroll, kunne omsettes fritt.
Dette medførte at de reelle verdien på disse brukene
ble synliggjort. Grunneierne kunne realisere verdiene sine. Det
er i dag en rekke bruk som på grunn av sin størrelse
ikke er drivverdige, men som likevel er underlagt konsesjonsloven.
Loven krever at man skal bo på en gård som ikke
er stor nok til at den kan forsørge dem som tvinges til å bo
der.
Det er 120 000 skogeiendommer i Norge. Bare 300 av dem
er på 10 000 dekar eller mer, noe som rundt regnet
er nødvendig areal for å skape en arbeidsplass.
Regelverket gjør det i praksis umulig for en profesjonell
skogbruker å kjøpe opp tilstrekkelig areal for å skape
en heltidsarbeidsplass. Isteden har vi en betydelig overvekt av
små eiendommer og en avvirking som er om lag halvparten
av potensialet. Eiendomsstrukturen i skognæringen er et
eksempel på at reguleringene hindrer fremtidsrettede løsninger.
Odelsloven har konsekvenser for eie av jord, men er ingen eiendomslov.
Den sorterer under familielovgivningen. Odelsloven gjelder likevel
foran eiendomsrettlige lover som jordloven og konsesjonsloven. Forslagsstillerne
mener at hovedprinsippet om odel bør beholdes, og er derfor åpen
for at bo- og driveplikten etter odelsloven kan beholdes selv om
konsesjonsloven oppheves.
Driftskravet for odelseiendom som blir overtatt ved arv, kan
oppfylles ved at jordbruksarealet leies ut. Dette gjelder ikke ved
odelsløsning. Der må odelsløser for egen
regning stå for driften, men det er ikke krav til at en
skal stå for driften personlig.
Boplikt for boligeiendommer er den andre typen, og den er opp
til den enkelte kommune å innføre. Her åpner
loven for at det kan stilles krav til at eiendommen skal være
bebodd 50 pst. av årets dager. Cirka en femtedel av kommunene
praktiserer boplikt for boligeiendommer. Det blir kalt "nullkonsesjon"
fordi det ikke er krav til størrelse på eiendommen.
Forslagsstillerne ser at den kommunale boplikten, særlig i
pressområder, kan bidra til å senke prisene på de mest
attraktive eiendommene. Det kan være med på å sikre
dem som er helårsboende attraktive eiendommer til rimeligere
priser enn om det ikke hadde vært krav om boplikt. Det
viser seg også at boplikten er relativt lett å omgå,
enten ved å bruke den såkalte slektsparagrafen,
leie noen til å bo der når man ikke er der selv,
eller å la boligen forfalle til man får omregulert
til fritidsbolig. Det er heller ikke dokumentert at boplikten i
slike områder bidrar til flere heltidsboende. Samlet sett
mener forslagsstillerne at den kommunale boplikten må oppheves
siden den er et vesentlig inngrep i eiendomsretten.
Et forskningsprosjekt ved Institutt for økonomi og samfunnsfag
ved Norges landbrukshøyskole, i dag Universitetet for miljø og
biomangfold (UMB), viste i 2002 noen interessante funn. Det ble
sett på 39 kommuner med boplikt over hele landet. Disse
ble sammenlignet med tilsvarende kommuner uten boplikt. Undersøkelsen
viste at boplikt ikke hadde noen positiv virkning for økning
(og hindret heller ikke nedgang) i folketallet i kommuner med boplikt
i forhold til kommuner uten.
Undersøkelsen viste at:
De utilsiktede virkningene ved boplikt
er av betydelig omfang
Gjennomsnittstall viser at i kommuner med boplikt er boligene
like mye bebodd i løpet av året som i kommuner
uten boplikt
Den prosentvise andelen av boliger som blir overført
fra å ha status som helårsboliger og våningshus
til fritidsboliger, er større i kommuner med boplikt enn
i kommuner uten
Boplikten hindrer omsetning av eiendommer
Boplikten fører til et lavere nivå på investeringer og
vedlikehold
Boplikten har ingen positiv virkning for å øke innbyggertallet
Boplikten øker den økonomiske risikoen
for personer som kjøper seg eiendom i en kommune med svak
vekst, nedgang i folketallet og boplikt
Kontrollen med overholdelse av boplikten er vanskelig å gjennomføre
og skaper konflikter i lokalmiljøet
Boplikten er lett å omgå gjennom den såkalte slektsparagrafen,
eller ved å kjøpe en ubebygd tomt som ikke trenger
konsesjon, leie noen til å bo der for å oppfylle
kravet eller la boligen forfalle slik at man kan søke om å få endret
status til fritidsbolig
Undersøkelsen bekrefter derimot at boplikt fører til
kraftig verdireduksjon for eier. Samlet for en kommune med boplikt
er resultatet at eiendomsmassen samlet sett får en vesentlig
lavere verdi.
Forslagsstillerne viser til at det på dette området er
mange udokumenterte påstander om at boplikten bidrar til økt
bosetting i fraflyttingsområder. Undersøkelsen
utført ved UMB viser at det tvert imot ikke er mulig å finne
signifikante funn som tyder på at boplikten bidrar til
det som er formålet bak boplikten.
Da konsesjonsloven ble endret i 2003, ble et av formålene
med loven endret ved at punktet om samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling
på eiendommer ble tatt bort. Prisreguleringen ble mindre
sentral enn tidligere, men samme passus som ble tatt bort i formålet
med loven, ble tatt inn som et av flere særlige forhold
av betydning for konsesjon på erverv av landbrukseiendommer.
Kravene som stilles for å kunne erverve konsesjonspliktig
landbrukseiendom, er bl.a. at avtalt pris skal tilgodese en samfunnsmessig
forsvarlig prisutvikling, erververens formål vil ivareta hensynet
til bosettingen i området, om ervervet innebærer
en driftsmessig god løsning, og om erververen anses skikket
til å drive eiendommen. Videre tilsier loven at konsesjon
kan nektes dersom eiendommen skal brukes til fritidsformål.
Det stilles en rekke krav til erververen, ervervet og formålet
med ervervet, hvilket betyr at det ikke er fritt fram for alle å skaffe seg
landbrukseiendommer på det frie marked. Prisen på eiendommen
vil også gjenspeile de "heftelsene" som loven pålegger.
Det har også fremkommet påstander om at den reelle
prisen i en del tilfeller er høyere enn den tilsynelatende
avtalte prisen som følge av at deler av kjøpsvederlaget
holdes skult for myndighetene. Som et eksempel vises til dom inntatt i
Retstidende 2004 side 1582 (HRD-2004-01775A). Hvis dette er en utbredt
praksis, er det alvorlig av flere årsaker.
Det skal tas hensyn til konsesjonslovens krav om at erververen
skal være skikket til å drive eiendommen, og om
erververen vil ta fast bopel på eiendommen for selv å drive
den. Driveplikten kan imidlertid oppfylles ved at jordbruksarealet
leies bort som tilleggsjord til annen eiendom i minst ti år.
Forslagsstillerne mener at omfanget på arealtilskuddene
i stor grad ivaretar at slike arealer blir drevet som tilleggsjord
også uten en egen lovregulering. Hensynet til kulturlandskapet
og egenarten til den norske landsbygda tilsier at vi må sikre
oss at drivverdige landbruksområder er i bruk. Forslagsstillerne
vil derfor at driveplikten til landbrukseiendommer over 100 dekar,
med 20 dekar dyrkamark, opprettholdes. Det skal kunne stilles krav
til at andre kan drive jorden, om man selv ikke ønsker
det.
Tyske Uwe Kay Festersen kjøpte i 1998 en landbrukseiendom
i Sønderjylland i Danmark. Da Festersen ikke fulgte dansk
lovgivning om boplikt på landbrukseiendommer, ble han i
2000 pålagt å selge eiendommen eller bosette seg
på den. I august 2003 ble Festersen dømt til en
tvangsbot på 5 000 danske kroner for hver måned
han ikke oppfylte boplikten. Festersen meldte flytting til eiendommen,
men anket dommen. Rettssaken endte i EF-domstolen, som nylig fastslo
at danske bopliktbestemmelser er i strid med EUs frie flyt av kapital
og personer, fastsatt i EU-traktatens artikler 56 og 43. EF-domstolen
mener også at boplikten bryter med Den europeiske menneskerettskonvensjonens
(EMK) bestemmelse om fri rett til å velge bosted, og EMK
er innkorporert i norsk rett. I dommen forbys Danmark å kreve
at en tysker som kjøpte en landbrukseiendom i Danmark,
skal ha boplikt. Forslagsstillerne registrerer at boplikten er under
press gjennom EØS-avtalen. Forslagsstillerne viser til
svar fra landbruks- og matministeren på skriftlig spørsmål
nr. 530 (2006-2007) hvor Regjeringen fortsatt ikke kan svare for
hvilke konsekvenser denne dommen vil ha for den norske boplikten.
Forslagsstillerne mener at boplikten ikke er et bidrag til å opprettholde
bosettingen i distriktene. Boplikten har ingen relevant funksjon
i landbrukspolitikken. Den er heller et hinder for en fremtidsrettet
og mer lønnsom landbruksnæring. Som distriktspolitisk virkemiddel
er boplikten utgått på dato. Hvor folk ønsker å bosette
seg er opp til den enkelte, og ikke noe som kan vedtas av politikere.
Denne typen reguleringer er med på å tappe bygdene
for kapital, og øker risikoen ved å investere
i distriktene. Boplikten er et kraftig inngrep i eiendomsretten
til den enkelte.
Prisreguleringen av landbrukseiendommer medfører et
kraftig inngrep i bøndenes eiendomsrett. Det er ikke dokumentert
at prisregulering bidrar til å oppfylle noen av målsettingene
i norsk jordbrukspolitikk.
Trygge lokalsamfunn og sikre jobber er viktige bidrag for at
lokalsamfunn kan gjøre seg attraktive slik at folk velger å bli
boende i stedet for å flytte.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom kan oppheves.
15. februar 2007