Til Stortinget
Det er bred enighet om at Norge skal ha et sterkt jordbruk som
kan bidra til å sikre en betydelig norsk matvareproduksjon,
en tilfredsstillende matvaresikkerhet, en differensiert bosetting
og et bærekraftig kulturlandskap. For at disse målene
skal kunne oppfylles, er det stadig behov for tilpasninger i den
statlige politikken.
Norsk jordbruk, som ellers i verden, er i sterk endring. Nedgangen
i antall bruk og antall sysselsatte i Norge har vært relativt
jevn og sterk de siste 30 årene. Likevel har arealet dyrket
mark og matproduksjonen holdt seg relativt stabilt. Den teknologiske
utviklingen er en viktig årsak til at det blir færre årsverk. Nye
og mer moderne måter å organisere arbeidet på gården
på, strukturendringer i retning større bruk, som
for eksempel samdrifter, er årsaker til at produksjonen
opprettholdes samtidig som sysselsettingen går nedover.
Dette er en utvikling mange næringer kontinuerlig går
igjennom. Samtidig har vi sett store forandringer i etterspørselen
etter matvarer. Forbrukerne stiller stadig sterkere krav til mangfoldig
tilbud, kvalitet og sunnhet i den maten vi etterspør.
Betalingsviljen både nasjonalt og internasjonalt er stor
i nisjer som kan dekke spesielle kvalitetskrevende behov. Samtidig
har vi over lang tid sett en stagnasjon i etterspørselen
etter de tradisjonelle norske jordbruksvarene. Markedets krav til
rask tilpasning og omstilling står i klar kontrast til
de tradisjonelle norske jordbrukspolitiske ønskene om en
detaljert regulering.
Den operative målsettingen fra skiftende regjeringer
synes i stor grad å ha vært å bremse
omstillingen mer enn å tilpasse norsk jordbruk til forandringer
i kundenes behov. Lite tyder på at denne politikken har lyktes.
Stortinget behandlet i 1993 St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i
utvikling, og i 2000 St.meld. nr. 19 (1999-2000) Norsk landbruk
og matproduksjon. Stortinget gikk i disse sakene gjennom virkemidlene
for jordbruksnæringen.
Utviklingen i jordbruket etter dette tilsier at Stortinget på nytt
bør ta en bred gjennomgang av jordbrukspolitikken. Utviklingen
fremover vil kunne skape en del problemer for norsk matvareproduksjon, men
samtidig vil den åpne nye muligheter. Forslagsstillerne
mener at en nyorientering i jordbrukspolitikken bør være
mer mulighetsorientert enn problemorientert. På kostnadssiden
vil nye krav til dyrehelse og dyrevelferd, som for eksempel løsdriftkravet,
kunne medføre store investeringer og en omstrukturering som
dagens politikk ikke tar innover seg. Samtidig vil oppfyllelsen
av slike krav kunne gi oss store fordeler i et marked der forbrukerne
tillegger slike elementer stadig større vekt. På etterspørselssiden
ser vi helt klart at endringen i internasjonale handelsforhold og
de pågående WTO-forhandlingene tilsier at den
norske landbrukspolitikken trenger reformer for å øke
sin konkurranseevne overfor våre naboland. Hensynet til å kunne
tilby råvarer av topp kvalitet til en konkurransedyktig
norsk næringsmiddelindustri, tilsier at jordbruksproduksjonen
må bli mer konkurransedyktig med våre naboland.
Dette kan en nyorientering i jordbrukspolitikken bidra til.
Produksjonen i norsk jordbruk har vært stabil til svakt økende
de siste 10 årene, fra 1996 til 2006. Omstillingen påvirker
i liten grad jordbrukets evne til å opprettholde andelen
norskprodusert mat til husholdningene. I samme periode har antall
bruk gått ned med om lag 35 prosent og antall årsverk
med mer enn 25 prosent. Ifølge Statistisk sentralbyrå var
jordbruksareal i drift på 10 359 000 dekar ved
utgangen av 2005, en økning på 8 prosent siden
1979. De siste årene har arealet dyrket mark vært
stabilt.
[Figur:dok8-79fig1.eps]
Kilde: Budsjettnemda for jordbruket 2007
(2006 prognose)
Forslagsstillerne mener at det verken er realistisk eller ønskelig å øke
overføringene til jordbruket over statsbudsjettet. Norges
forpliktelser som WTO-medlem, de pågående forhandlingene
i WTO og behovet for å prioritere offentlige kjerneområder,
er begrunnelsen for dette. Samtidig har Norge klimatiske og geografiske
forhold som tilsier en betydelig subsidiering av jordbruket hvis
aktiviteten skal opprettholdes om lag på samme nivå som
i dag. Norge er også i en langvarig situasjon hvor det
er mangel på arbeidskraft. Norges internasjonale forpliktelser
om å redusere driftsstøtten gjør at overføringene
og virkemidlene i jordbruksavtalen i sterkere grad blir rene distrikts-
og bygdepolitiske tiltak. Globale handelsforhold kan presse frem
betydelige endringer over kort tid. En WTO-avtale vil innebære
store omstillinger for norsk jordbruk. Vi må tilpasse overføringer, skattesystem,
tollbeskyttelsen og reguleringene slik at det norske jordbruket
står bedre rustet til å møte utfordringene
når en WTO-avtale vil få full virkning. Samtidig
er det viktig at norske myndigheter ikke pålegger jordbruket
krav som gir norsk jordbruk konkurranseulemper i forhold til våre
konkurrenter.
Norsk jordbrukspolitikk vil i fremtiden måtte forholde
seg sterkere til den politikken som føres i EU. Det betyr
at det samlede støttenivået reduseres over tid,
og støtteordningene gjøres mer produksjonsuavhengig
for å møte krav fra WTO. I EU er jordbrukspolitikken
i dag betydelig frikoplet fra driftsavhengige tilskudd, til tilskudd
som enten er fordelt pr. regioner eller pr. bruk basert på historiske
nivåer. Flere EU-land benytter seg samtidig i sterk grad
av en aktiv skattepolitikk som er til fordel for jordbruket. En
slik politikk demmer opp for overproduksjon som ofte kan bli følgen
av statlige støtteordninger som er basert på produksjon.
Forslagsstillerne mener en slik utvikling er ønskelig i
Norge også.
Norsk jordbruk skal ivareta en rekke politiske målsettinger.
Forslagsstillerne mener at jordbruket først og fremst skal
bidra med produksjon av trygg norsk mat, holde kulturlandskapet
i hevd og opprettholde mengden dyrket areal om lag på dagens
nivå. Det er viktig at det også i fremtiden legges
til rette for jordbruk i hele landet. Matsikkerhet og selvforsyningsgrad
vil være viktig også i fremtiden. Forslagsstillerne
mener at norsk jordbrukspolitikk har fokusert for mye på antall
bruk og antall årsverk, fremfor å sikre mulighetene
for en mer fremtidsrettet driftsstruktur som ivaretar de målsettinger
jordbruket skal ivareta. Samtidig er jordbruket en viktig næring
i mange lokalsamfunn, og det er viktig å bidra til innovasjon
og entreprenørskap som kan gi varige arbeidsplasser, samtidig
som primærproduksjonen blir mer effektiv.
Jordbruket har gjennom jordbruksavtalen sin egen budsjettbehandling
løsrevet fra ordinær budsjettbehandling i Stortinget.
Det betyr at bevilgningsnivået til næringen ikke
veies opp mot andre områder som ønskes prioritert
i statsbudsjettet. Forslagsstillerne mener jordbruksavtalen i sin
nåværende form bør opphøre,
og at det erstattes med en konsultasjonsordning mellom næringen
og staten. Vilkårene for norsk jordbruk vedtas sammen med
den ordinære budsjettbehandlingen i Stortinget. For den
enkelte bonde oppleves de ulike støtteordningene som byråkratiske
og tidkrevende å forholde seg til. Forenkling som ikke
går på bekostning av kontrollen med at midlene
brukes riktig, må prioriteres sterkere.
Samdrifter i melkeproduksjonen har utviklet seg sterkt de siste årene.
I 1995 var det registrert 146 samdriftsbruk, i 2006 var det registrert
1 756 samdriftsbruk. De som velger å gå inn
i denne formen for samarbeid oppgir ulike årsaker, men
fellesnevnere er bedret lønnsomhet, mer fritid, bedre arbeidsmiljø og bedre
ressursutnyttelse. 1 400 av samdriftene består av
to medlemmer, ca. 200 består av tre medlemmer, og resten
er fordelt opp til åtte medlemmer. Norsk senter for bygdeforskning
legger sommeren 2007 frem et forskningsprosjekt om samdrifter. De
foreløpige funnene viser at samdriftsbøndene er
i snitt 5 år yngre, og har i større grad landbruksutdanning.
Samdriftsbønder melder også at de ser mer positivt
på fremtiden. En større andel av samdriftsbøndene
vil også anbefale barna sine å overta gården.
Bygdeforskning konkluderer foreløpig med at det er behov
for en samdriftspolitikk. Forslagsstillerne mener det er behov å legge
bedre til rette for denne typen driftsformer i jordbruket.
Dagens jordbruksavtale diskriminerer samdrifter og større
bruk, ved at støtten pr. produserte liter melk reduseres
kraftig ved høy produksjon. Forslagsstillerne mener det
er behov for å lage et flatere system for støttesatser
pr. produserte liter melk. Produksjonstaket pr. bruk er i dag 750 000
liter melk pr. år for samdrifter, og 400 000 liter
melk pr. år for enkeltbruk. Dette mener forslagsstillerne
må heves for at de brukene som ønsker å øke
produksjonen, kan gjøre det. En slik vekst må skje
ved kjøp av konsesjoner, slik at totalproduksjonen ikke
blir påvirket. Forslagsstillerne mener at begrensninger
som i dag hindrer etablering av samdriftsbruk, bør mykes
opp.
Kravet til løsdrift, forankret i St.meld. nr. 12 (2002-2003)
Dyrehold og dyrevelferd, jf. Innst. S. nr. 226 (2002-2003), innen
2024, legger et betydelig press på omstilling og nyinvestering
innen melkeproduksjon. Forslagsstillerne mener at jordbrukspolitikken
må rettes inn slik at melkeprodusentene får anledning
til å foreta omstilling på en god måte,
både for de som går ut av næringen og
for de som investerer store beløp i fremtidsrettet melkeproduksjon.
Forslagsstillerne mener at overgangen til løsdrift må gjennomføres
på en smidig måte for melkeprodusentene. Nye og
moderne båsfjøs bygget like før kravet om
løsdrift ble vedtatt, bør gis gode overgangsordninger.
Forslagsstillerne mener at støtteordningene i større
grad må legge vekt på effektive driftsmetoder
og stimulere til investeringer i fremtidsrettede bruk. Deregulering
vil gi den enkelte bonde større muligheter til å oppnå lønnsom
drift.
Enkelte områder i Norge er meget godt egnet til jordbruk,
og da særlig melkeproduksjon. Jæren er et av de
områdene som utmerker seg. Uten en diskriminering i støttesystemet
ville det meste av melkeproduksjonen havnet i de mest egnede områdene. Økonomisk
sett er det rasjonelt at varene produseres der de kan produseres
til lavest mulig kostnad og til best mulig kvalitet. Forslagsstillerne
mener at jordbruket har et samfunnsoppdrag som går langt
utover ren matproduksjon, blant annet i forhold til å holde
kulturlandskapet i hevd. Dette er en viktig begrunnelse for at storsamfunnet
bruker store beløp årlig over jordbruksavtalen
til støtte til jordbruket. Forslagsstillerne mener det
må legges til rette for en jordbrukspolitikk som kan skape
grunnlag for å holde kulturlandskapet i hevd og drive jordbruk
i hele landet. Tiltak som på en mest mulig effektiv måte
ivaretar kulturlandskapet, må prioriteres. Dyr som beiter
i utmark, som sau og geit, er effektive for å hindre gjengroing.
Det er viktig for jordbruket at kontakten mellom primærprodusenten
og forbrukerne blir best mulig, slik at bøndene i størst
mulig grad møter forventningene fra forbrukerne.
Markedsordningene for omsetningen av jordbruksproduksjonen har
sin historiske begrunnelse. Flere av ordningene har blitt avskaffet
på grunn av at de hadde utspilt sin rolle. De ordningene
som gjenstår, har fortsatt en viktig funksjon som regulator
av en biologisk produksjon. Forslagsstillerne mener at behovet for
markedsordninger bør vurderes fortløpende, men
understreker at dagens ordninger for melk og kjøtt vil
måtte bestå i årene fremover. Samtidig
er det viktig for legitimiteten og effektiviteten til disse ordningene
at de bidrar til konkurranse og innovasjon i det aktuelle markedet.
Forslagsstillerne viser i denne sammenheng til behandlingen av Dokument
nr. 8:17 (2006-2007) i Innst. S. nr. 135 (2006-2007) om tiltak for økt
konkurranse i meierisektoren.
Jordbruksavtalen for 2006, fremforhandlet av Stoltenberg II-regjeringen,
inneholdt en betydelig del skatteincentiv som virkemiddel. Ved å bruke
skatte- og avgiftspolitikken som virkemiddel i struktureringen av
jordbruket, kan man oppnå gode effekter ved at de brukene
som har en viss omsetning og som er i skatteposisjon, stimuleres
til videre vekst og lønnsomhet. Forslagsstillerne er positive
til at skatte- og avgiftspolitikken blir en større del
av støttesystemet for jordbruket.
Det er lange tradisjoner for en sterk eiendomsrett i jordbruksnæringen.
En sterk privat eiendomsrett er bærebjelken for utviklingen
av næringen. Forslagsstillerne vil vise til forslag som
Stortinget i inneværende periode har behandlet, eller som
er til behandling, hvor eiendomsretten har blitt svekket. Forslagsstillerne
viser til Dokument nr. 8:27 (2005-2006), jf. Innst. O. nr. 43 (2005-2006)
om å oppheve det generelle forbudet mot å dele
landbrukseiendom, og Dokument nr. 8:40 (2006-2007) om å fjerne
boplikten og prisreguleringen på landbrukseiendom som behandles
i Stortinget våren 2007. Forslagsstillerne mener at den
svekkelse av eiendomsretten som politiske myndigheter i samarbeid
med jordbrukernes organisasjoner har gjennomført de siste
tiårene, er et alvorlig inngrep mot den enkelte bonde så vel
som et hinder for omstilling og fremtidsrettet drift. Eiendomsreguleringer
reduserer jevnt over verdiene i jordbruket, og svekker dermed grunnlaget
for investeringer, vedlikehold og satsing på annen næringsvirksomhet.
Jordbruksproduksjonen er i hovedsak matvarer som selges i konkurranse
med andre produkter i et mer og mer åpent marked. Økt
import og konkurranse fra andre matvarer skaper utfordringer til
kvaliteten og prisnivået på matproduksjonen i
jordbruket. Forslagsstillerne mener at et økt mangfold
av matvarer på det norske markedet er bra for forbrukerne
og en stimulans for norske produsenter til innovasjon. Kravene til
kvalitet, matsikkerhet og mangfold er store, og denne erkjennelsen
må jordbrukspolitikken i sterkere grad ta innover seg.
Kvalitet fremmes også av at det er flere tilbydere av samme
produkt. Forslagsstillerne ønsker velkommen nye aktører
både fra produksjon og industrien som kan utfordre dagens aktører.
Reguleringer og støttesystem må stimulere til
at det er rom for flere aktører og at ingen diskrimineres.
En mangfoldig jordbruksnæring er i stand til å produsere
en rekke nisjeprodukter med lokal tilhørighet og historie.
Slike produkter kan være viktige supplement til volumproduksjonen
og passer inn i sunnhetstrender som "slow food" og økende
reiselivsaktivitet knyttet til jordbruk i hele landet. Dagligvarekjedene
i Norge har stor makt over hvilke varer som kommer i butikkhyllene.
Nisjeprodukter rekker ofte ikke opp selv om kundene etterspør
slike produkter. Det kan være mange årsaker til
det, men forslagsstillerne mener at kjedene må bli flinkere
til å ta inn slike produkter i hyllene, gjerne i samarbeid med
Innovasjon Norge. Matsikkerhet ivaretas av krevende kunder, men
også av en sterk kontroll. Norsk matproduksjon må tåle
alle kontroller og tester på at den foregår etter
etiske prinsipper og at matsikkerheten er ivaretatt.
Samspillet mellom næringsmiddelindustrien og jordbruket
er viktig. De har begge et avhengighetsforhold til hverandre som
er viktig at blir ivaretatt i regulering og støttesystem.
Med et svekket grensevern som følge av et medlemskap i
WTO, blir den innenlandske industrien også utfordret av
utenlandske aktører. Et sterkt samspill mellom produsenter
og industri blir derfor enda viktigere i fremtiden. Forslagsstillerne
mener at det er viktig at industrien og produsentene får
utvikle gode samarbeidsløsninger for å kunne være
konkurransedyktige i fremtiden, likevel vil forslagsstillerne advare
mot samarbeidsløsninger som svekker forbrukerne gjennom
svekket konkurranse.
Jordbruket er en gjennomregulert næring. Jordbruket
er i kraftig omstilling uten at norsk jordbrukspolitikk i særlig
grad har fokusert på hvordan fremtidens jordbruk skal se
ut. Forslagsstillerne mener at det er viktig å sikre norsk
matvareproduksjon i et stadig mer krevende marked med økende
internasjonal konkurranse.
Norske bønder bør i større grad få muligheten
til å leve av de inntekter som skapes på gården.
Bøndene må gis muligheten til å lykkes
med fremtidsrettet satsing. Jordbruket trenger forutsigbare rammevilkår over
flere tiår. Forslagsstillerne mener det er behov for en
bred gjennomgang av jordbrukspolitikken for å gjøre
næringen mer fremtidsrettet og robust i forhold til utfordringene
fremover.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om jordbrukspolitikk innen våren 2008.
8. mai 2007