Til Stortinget
Finnmarkseiendommen har ført til forskjellsbehandling
mellom samer og Finnmarks øvrige befolkning. Før
Finnmarkseiendommen ble opprettet, hadde alle innbyggere i Finnmark
de samme rettighetene til områdets naturressurser, mens
det i dag er slik at området kontrolleres av samiske interesser.
Dette er betenkelig, særlig med tanke på at samene
bare utgjør en liten andel av Finnmarks befolkning, og
at det verken arkeologisk eller på annen måte
er dokumentert at samene tok land og vann i besittelse før
nordmenn og kvener. Situasjonen er alvorlig, og befolkningen i Finnmark
og det øvrige Norge er i ferd med å miste allmenntilgangen
til naturen og rettighetene til jakt og fiske, også på sedvanerettslig
grunnlag. Konfliktene mellom ulike etniske og kulturelle grupper øker, og
dagens lov bidrar mer til å fremme konflikter enn til å løse
dem.
Finnmarkseiendommen kom som en konsekvens av finnmarksloven som
ble vedtatt i juni 2005, mot Fremskrittspartiets stemmer. Prosessen
som ledet frem til Finnmarkseiendommen, startet imidlertid da Samerettsutvalget
ble oppnevnt ved kronprinsregentens resolusjon 10. oktober
1980, som et ledd i arbeidet for å skape forsoning etter
konflikten om Alta-vassdraget. Prosessene som senere har gitt samer
en rekke særrettigheter, ble med andre ord satt i gang
for å skape innenrikspolitisk ro, og ikke nødvendigvis for å styrke
såkalte urfolks rettigheter, eller leve opp til internasjonale
konvensjoner.
Opprettelsen av Finnmarkseiendommen førte i praksis
til at de 96 pst. av Finnmark som tidligere var eid av Statskog
SF, ble omgjort til et privat rettssubjekt der den samiske minoriteten
har full kontroll over naturressursene. Området dekker
omtrent 46 000 km, dvs. et areal større enn Sveits.
Finnmarksloven sikrer samiske interesser kontroll over arealene
som inngår i Finnmarkseiendommen. I § 1, formålsparagrafen,
står det følgende:
"Lovens formål er å legge til rette for at
grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en
balansert og økologisk bærekraftig måte
til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag
for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse
og samfunnsliv."
I finnmarksloven § 5 første ledd finner
vi begrunnelsen for at samene skal ha særrettigheter til
områdene det er snakk om:
"Samene har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk
av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark."
Loven sier videre at ved identifisering av kollektiv og individuell
eiendomsrett hvor det er motstrid, skal ILOs konvensjon nr. 169
ha forrang før finnmarksloven.
Forslagsstillerne mener at alle i Finnmark bør ha lik
rett til å utnytte naturressursene, både i nærings-, friluftslivs-,
jakt-, fiske- og rekreasjonsmessig sammenheng, uavhengig av etnisk
eller kulturell bakgrunn. Det finnes dessuten ikke tilstrekkelige
vitenskaplige bevis på at samene kom til Finnmark før områdets øvrige
befolkning, og forslagsstillerne mener uavhengig av dette at forskjellsbehandling
mellom ulike deler av befolkningen er uakseptabelt.
Finnmarksloven begrunnes ofte med Norges forpliktelser i henhold
til ILOs konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige
stater, blant annet i finnmarksloven § 3. Verken
Sverige, Finland eller Russland har knyttet seg til denne konvensjonen. Per
19. april 2007 er denne konvensjonen kun ratifisert av
18 land, hvorav de fleste i Sør- eller Mellom-Amerika,
for å sikre indianernes rettigheter slik konvensjonen i
utgangspunktet var ment. Forslagsstillerne er imot at Norge tar
del i denne ILO-konvensjonen, og viser til Innst. O. nr. 80 (2004-2005)
der Fremskrittspartiet varslet at Norge bør trekke seg
fra konvensjonen ved første anledning. Forslagsstillerne er
dessuten negative til en eventuell ny nordisk samekonvensjon. Enkelte
kommuner har erklært seg samiske, og ILOs konvensjon nr.
169 forholder seg til andre minoriteter i disse kommunene. Finnmarksloven
uthuler derfor konvensjonens innhold.
Finnmarkseiendommen ble innført uten at det var flertall
for dette i Finnmark, og en enkeltperson som satte i gang en underskriftskampanje
mot loven, fikk i løpet av kort tid langt over 10 000
underskrifter. Fremskrittspartiet stemte imot hele loven, og ble
nedstemt av samtlige andre partier da Fremskrittspartiet i Innst.
O. nr. 80 (2004-2005) fremmet forslag om at det skulle avholdes
folkeavstemning i Finnmark om finnmarksloven. Folk flest i Finnmark
ble med andre ord aldri spurt, og det var allerede fra starten klart
at finnmarksloven og Finnmarkseiendommen ville føre til
forskjellsbehandling på bakgrunn av minoritetstilhørighet.
Forslagsstillerne vil presisere at selv om Fremskrittspartiet
er imot den diskriminerende finnmarksloven, så er Fremskrittspartiet
verken imot samer eller samisk kultur. Samene er faktisk en av de
minoritetene som fungerer best i det norske samfunnet. Det å gi
samene demokratiske tilleggsrettigheter skaper imidlertid en farlig
presedens, fordi samene ikke er i nærheten av å være
den største minoriteten i Norge. Særlig i Oslo-området
finnes det mange grupper som over tid kan gjøre krav på de
samme rettighetene Stortinget på feil grunnlag har gitt
samene, hvis denne politikken blir videreført i årene
som kommer.
Samiske grupperinger har i løpet av de siste årene fremmet
en rekke ekstreme krav overfor "storsamfunnet". Et eksempel på dette
finner vi i Aftenposten 12. mai 2006, der Sametingets visepresident,
Johan Mikkel Sara, fremmet krav om samiske særrettigheter
knyttet til olje- og gassressurser, en retorikk vi for øvrig
finner igjen i Sametingets årsmelding for 2005 i St.meld.
nr. 7 (2006-2007). Samene har dessuten allerede fått gjennomslag
gjennom Ot.prp. nr. 38 (2005-2006) for at det skal være
et eget samisk navn på Troms fylke, til tross for at bare
0,25 pst. av grunnskoleelevene i fylket benytter samisk som opplæringsform,
og til tross for at Kåfjord kommune med 1,4 pst. av befolkningen
i Troms er den eneste kommunen i fylket som har samisk kommunenavn
i tillegg til det norske.
Forslagsstillerne er prinsipielt imot at samene skal ha sitt
eget folkevalgte organ, og mener derfor at Sametinget bør
nedlegges. Praktisering av prinsippet om full likeverdighet i samfunnet
kan vanskelig forenes med at utvalgte grupper i det norske samfunn
ytes særbehandling fra den norske stat. Videre er forslagsstillerne
av den mening at de konvensjoner og lover som Stortinget la til
grunn for opprettelsen av Sametinget, ikke setter krav til et sameting.
Evalueringen av rettigheter om land og vann i Finnmark har pågått
i over 25 år og hindret etablering av ulike typer arealkrevende
næringer. Finnmarkseiendommen vil gjennom
sitt arbeid med gjennomføring av individuell og kollektiv
eiendomsrett videreføre dette, og det kan vises til Canada
hvor en identifisering av individuell og kollektiv eiendomsrett
har pågått i over 30 år uten at arbeidet
er ferdigstilt. Finnmark kan risikere at det kan gå over
50 år med uavklarte juridiske rettigheter for befolkningen
og næringslivet, noe som er uholdbart.
Slik Finnmarkseiendommen er organisert som en kommersiell grunneier
i Finnmark, sier det seg selv at kommunenes rolle gjennom juridisk
bindende arealplaner blir svært vanskelig. En kommunal
arealplan går over 12 år og er juridisk bindende
for kommunen. I dette ligger likevel at Finnmarkseiendommen kan fremme
søknader betinget av dispensasjon fra plan, men har vedtatt
at søknader i strid med arealdelen ikke fremmes overfor
kommunene. Dette er en skremmende uthuling av plan- og bygningsloven. Avsetting
av næringsareal og regulering gjennom boligfelter, hytteutbygging,
veitraseer og annet som er arealkrevende, blir med Finnmarkseiendommen
som forvalter nærmest umuliggjort. Sett fra et lokaldemokratisk
ståsted er dette tragisk og fratar kommunene muligheten
både til å planlegge over tid og å kunne
gi juridiske forpliktelser overfor ulike aktører i en arealplan.
Forslagsstillerne viser til at Miljøverndepartementet
planla å fremme en odelstingsproposisjon overfor Stortinget
våren 2007 om ny plan- og bygningslov (plandelen). En slik
proposisjon har per dags dato ikke blitt fremmet til Stortinget,
men et utkast har vært forelagt Sametinget. I saksfremlegg
av 08. mai 2007 i sak 06/4290 uttaler Sametinget
følgende:
"Sametinget konstaterer at plandelen i ny plan- og bygningslov
styrker ivaretakelsen av samiske interesser ved all arealplanlegging.
Alle planer etter plan- og bygningsloven skal ha som et formål å sikre
naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse
og samfunnsliv. Loven anerkjenner dermed også tradisjonelle
samiske utmarksnæringer.http://innsyn.e-kommune.no/innsyn_sametinget_norsk/wfdocument.aspx?journalpostid=2007008621&dokid=107405&versjon=1&variant=P&"
Forslagsstillerne har også fått med seg at
Sametingsrådet i juni 2007 sendte en orientering til Sametinget
hvor det fremgår at Sametingsrådet i forhandlinger
med Miljøverndepartementet har forhandlet seg frem til
at Sametinget skal gis innsigelsesrett i plansaker behandlet i medhold
av plan- og bygningsloven i 89 kommuner som dekker mer enn halve
landet. De berørte kommuner ligger i Hedmark, Møre
og Romsdal, Trøndelagsfylkene og Nord-Norge og tilsvarer
de kommuner som i dag er rammet av den såkalte "konsultasjonsplikten".
Dette vil forslagsstillerne på det sterkeste advare mot å gjøre.
Forslagsstillerne vil ved behandlingen av plan- og bygningsloven
ikke innrømme noen etniske grupper rett til å overprøve
demokratiske vedtak. Samtidig minnes det om Fremskrittspartiets
motstand mot fylkesmannens rett til bruk av skjønn ved
innsigelse i plansaker. Forslagsstillerne vil ved behandlingen av dette
forslaget gå imot endringer som medfører økt samisk
overherredømme over arealer i nord.
Finnmarkseiendommen har bestemt at utmark av umatrikulert grunn
(=gnr/bnr.1) ikke skal selges, mens den oppdyrkede
og bebygde delen av leid areal kan vurderes solgt. Boligtomter kan
ikke selges før de er bebygd og tatt i bruk i samsvar med
plan og satte vilkår. Festekontrakter fra Finnmarkseiendommen er
i dag ikke tidsbegrenset. Den private råderetten er ikke-eksisterende
for dem som fester grunn av Finnmarkseiendommen, og tidligere vice
versa under Statskog SF. I eldre festekontrakter og skjøter
er staten, nå Finnmarkseiendommen, som selger forbeholdt
alle muligheter til å utvikle den solgte eiendommen, og
dette fratar grunneiere og festere incentiver og muligheter til å utvikle
sin egen eiendom til det beste for seg selv og samfunnet. Et eksempel
på dette er at grunneiere med festet tilleggsjord langs
de store elvene i fylket i dag ikke kan leie ut laksefiskerettigheter
til turister all den tid loven slår fast at ingen kan leie
ut noe en selv leier, og at det offentlige skal ha rett til å anlegge
vei, hente sand og grus og så videre på eiendommen.
Situasjonen i Troms under Statskog SF er langt på vei den
samme. De eldre skjøteklausuler i skjøter fra
Finnmark jordsalgskontor og Statskog SF bør av Stortinget
en gang for alle vedtas opphevet og for ettertiden ansees som uskrevne.
Stortinget har alltid tatt på alvor slike eldre urimelige
forbehold ved ny lovgivning, og burde ha gjort dette også ved
opprettelsen av Finnmarkseiendommen.
Forslagsstillerne ønsker å oppheve finnmarksloven
og fjerne Finnmarkseiendommen, men ser at dette arbeidet vil ta
noe tid. Det er imidlertid viktig at dette arbeidet startes umiddelbart.
På denne bakgrunn vil forslagsstillerne fremme følgende
forslag:
I
Stortinget ber Regjeringen oppheve finnmarksloven.
II
Stortinget ber Regjeringen om å utrede og fremme de
nødvendige forslag, slik at alt tettstedsrelatert areal
i Finnmark overføres fra Finnmarkseiendommen til kommunene
umiddelbart.
III
Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme de nødvendige
forslag som medfører at dagens umatrikulerte grunn i Finnmark
blir matrikulert som fast eiendom, og at festegrunn under denne
blir lovlig fradelt som fast eiendom og gjenstand for direkte salg.
IV
Stortinget ber Regjeringen om å utrede og fremme de
nødvendige forslag, slik at de områdene som i dag
inngår i Finnmarkseiendommen, overføres i sin helhet
til de enkelte finnmarkskommunene.
V
Stortinget ber Regjeringen om å avvikle Samerettsutvalget,
samt terminere alle igangsatte prosesser, herunder forslaget om å overføre
Statskogs eiendommer i Troms og Nordland til samiske interesser.
VI
Stortinget ber Regjeringen om å utrede og fremme de
nødvendige forslag, slik at Sametinget nedlegges.
VII
Stortinget ber Regjeringen si opp ILO-konvensjon nr. 169 ved
første og beste anledning.
13. juni 2007