Til Stortinget
Et samlet storting har ved flere anledninger uttrykt at gode
lærere er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring.
Kompetente, motiverte, engasjerte og faglig trygge lærere
med høye ambisjoner på vegne av alle elevene er
nøkkelen til godt læringsutbytte. Det har vært
bred enighet om viktigheten av å satse på et stort
kompetanseløft for lærerne i forbindelse med innføringen
av Kunnskapsløftet. Dessverre kommer det mange rapporter
om at denne enigheten på Stortinget ikke har resultert
i at lærerne har fått det kompetanseløftet
som er en forutsetning for Kunnskapsløftet.
I forbindelse med utviklingen av Kunnskapsløftet ble
det laget en strategi for kompetanseheving i grunnopplæringen
2005-2008. Strategien bærer navnet "Kompetanse for utvikling",
og er inngått mellom det daværende Utdannings-
og forskningsdepartementet, Utdanningsforbundet, Kommunenes Sentralforbund,
Norsk Lektorlag, Skolenes landsforbund og Norsk Skolelederforbund.
Fra og med 2005 foreslo regjeringen Bondevik II å bevilge
375 mill. kroner årlig til kommuner og fylkeskommuner til
kompetanseheving for lærere, og bevilgningen er blitt videreført
av regjeringen Stoltenberg II.
I strategien er det klart uttrykt hva som er skoleeiers oppgaver
for å ivareta sitt ansvar for kompetanseutviklingen. Blant
annet skal skoleeier:
a) Sørge for at den enkelte
skole og lærebedrift vurderer hvilke kompetanseutviklingstiltak
som bør prioriteres for å kunne gjennomføre
reformen i den enkelte virksomhet.
b) Utvikle, vedta og gjennomføre planer for kompetanseutvikling
i samarbeid med berørte parter. Planene skal ivareta lokale
kompetansebehov innenfor de nasjonalt prioriterte områdene.
Etter at man nå har begynt å evaluere hvordan kommuner
og fylker har benyttet midlene, har det kommet flere rapporter og
evalueringer. Blant annet finnes nå rapporter fra fylkesrevisjonen
i Akershus og Østfold og forskningsstiftelsen Fafo. Rapportene viser
at lærerne i for liten grad har fått den etter-
og videreutdanningen de i henhold til strategien skal ha. Det synes
dessuten å være for liten samhandling mellom skoleeierne
og lærerne om hvilket behov for kompetanseheving som skal
dekkes. Mange lærere har etterspurt fagspesifikk etterutdanning
over noe tid, mens skoleeierne ofte tilbyr store generelle samlinger
i tilknytning til nye reformer.
Det kan virke som om store deler av norsk skolevesen jobber etter
et handlingsmønster som er til hinder for at lærerne
får faglig påfyll. Det er dessuten et paradoks
at når lærere først får kompetanseheving,
så skjer det i stor grad i fag de ikke skal undervise i. Dessverre
viser det seg at den faglige etterutdanningen som nå blir
gjennomført i forbindelse med Kunnskapsløftet,
i liten grad tar med fag som ikke er obligatoriske. Det bidrar til
forringelse av tilbud som 2. fremmedspråk.
Yrkesfaglærere har et stort behov for å holde
seg faglig oppdatert, både om hva som skjer i arbeidslivet og
om pedagogikk. I den forbindelse er det en utfordring at endringer
i skolen skjer langsomt, mens man i arbeidslivet er vant til raske
endringer for å ivareta sin konkurranseevne. For å ivareta
at elevene får en opplæring som er relevant for
arbeidslivets behov, er det derfor viktig at det utvikles tett samarbeid
mellom skolen og det lokale nærings- og arbeidslivet. Det
er viktig for at elevene skal ha god kjennskap til bransjene, men
også for at lærerne skal få den kontinuerlige
faglige oppdateringen de trenger. Ordninger mellom skole og arbeidsliv
som gir mulighet for at lærere kan hospitere i bedrift,
eventuelt med praksisbytte mellom bedriftsrepresentantene og lærerne,
bør utbygges videre.
Det er nødvendig å fastholde at det er kommuner og
fylkeskommuner som i kraft av å være skoleeiere, er
ansvarlige for sine elevers skolegang. De har et ansvar for at "Kompetanse
for uvikling" blir fulgt opp i praksis. Utviklingen av gode skoler
betinger at skoleeierne tar dette ansvaret på alvor, og
at de har prosesser og strukturer som sikrer en kontinuerlig oppfølging
av det arbeidet skolene må gjøre med kvalitetsutvikling.
Samtidig vet vi at det er lærerne og deres kompetanse
som i virkeligheten er det faglige innholdet i skolen, og som dermed
også er bestemmende for hvor vellykket et barns skolegang
blir. Dermed blir kompetanseheving blant lærerne et av
de mest sentrale virkemidlene skoleeierne har for å gi
elevene et bedre tilbud.
En helt nødvendig forutsetning for at lokale skoleeiere
skal kunne videreutvikle sine læreres kompetanse, er at
man vet hvilken kompetanse man har i skolen. Sagt på en
annen måte må kommunene ha kartlagt den lærerkompetansen
de faktisk har til rådighet på de forskjellige
skolene. Kunnskap i skolen forutsetter kunnskap om skolen.
Skoleeier må bidra til at de forutsatte handlingsplanene
utarbeides, slik at hver skole får det verktøyet
de trenger for å utvikle hver enkelt lærer. Mange skoleeiere
gjennomfører dette på en utmerket måte allerede
i dag, men forvaltningsrevisjonen av Akershus og Østfold
fylkeskommune viser at det for disse fylkenes del mangler mye i
forhold til kompetansekartlegging og planer. Det er ingenting som
tilsier at disse to fylkene har en dårligere praksis enn
andre. Det er snarere grunn til å tro at de er ganske representative
for norske skoleeiere.
God kontakt med arbeids- og næringslivet og offentlige
institusjoner kan tilføre både elever og lærere en
verdifull innsikt i måten arbeidslivet utenfor skolen fungerer
på. For lærere vil det åpenbart være
verdifullt å kunne holde seg oppdatert på den
raske utviklingen som finner sted særlig i næringslivet. Innenfor
NHO-prosjektet "Næringsliv i skolen" finnes det gode eksempler
på hvordan et slikt samarbeid kan bidra til kompetanseheving
både hos bedriften og i skolen. Som eksempel kan nevnes
samarbeidet mellom Hurum ungdomsskole og Södra Cell Tofte,
hvor lærerne hospiterer hos bedriften i tre dager for å bli kjent
med den slik at de kan innarbeide bedriftens læringsressurser
i sitt læringsarbeid.
Det bør også vurderes å innføre
stillinger i skolen etter modell av professor II i høyere
utdanning. Det vil innebære at fagpersoner fra arbeidslivet
får 20 pst.-stillinger i skolen, slik at de tar med seg
fagkompetansen sin inn i undervisningen. På den måten
kan fagene gjøres mer praktiske og konkrete for elevene, lærerne
kan tilegne seg flere metoder for undervisningen, og båndene
mellom skole og arbeidsliv styrkes.
Allmennlærerutdanningen er det faglige fundamentet som
de fleste av lærerne i grunnskolen har for sin lærergjerning.
Kvaliteten på allmennlærerutdanningen er derfor
en svært viktig forutsetning for hvilket læringsutbytte
elevene til slutt får. Det er derfor et betydelig ansvar
som påhviler de samfunnsaktørene som legger premissene
for denne utdanningen. Det er gledelig at hele det politiske miljøet
på Stortinget nå har kommet til erkjennelsen av
at regjeringen Bondevik IIs innføring av opptakskrav til
allmennlærerutdanningen var riktig. NOKUTs evaluering av
allmennlærerutdanningen tyder likevel på at det
er grunnlag for å skjerpe opptakskravene, samtidig som
utdanningen spesialiseres mot klassetrinn. Det er stor forskjell
på å undervise på de ulike trinnene,
og det kreves ulik kompetanse.
Forslagsstillerne mener at det vil bli en betydelig lærermangel
om få år, og et viktig bidrag til å forebygge
dette er å få flere til å utdanne seg
til lærere de nærmeste årene. En heldags
kunnskapsskole vil kreve flere dyktige lærere som kan fylle
en lengre skoledag med faglig godt innhold.
Tallene fra samordna opptak viser dessverre en nedgang i tallet
på søkere til allmennlærerutdanningene.
For studieåret 2007/2008 er det 17 pst. færre som
har søkt seg til disse utdanningene enn det var forrige
studieår. Forslagsstillerne viser til at frafallet på allmennlærerutdanningene
er rundt 24 pst. Nesten en fjerdedel av de som starter på lærerutdanningen, fullfører
ikke. Videre er det de siste månedene også kommet
rapporter om at mange unge lærere står i yrket
i forholdsvis kort tid. Mange arbeider ikke i skolen mer enn fem
til ti år etter at de var ferdig utdannet.
For lærere fungerer ikke markedsmekanismene for lønn
på samme måte som i andre yrker. Staten kan bidra
til å stimulere rekrutteringen av nye lærerstudenter
ved å bruke Statens lånekasse for utdanning som
et aktivt virkemiddel for å rekruttere flere lærerstudenter.
I dag finnes det regler om ettergivelse av studielån basert
på blant annet studentens geografiske tilhørighet.
Ordningen med ettergivelse av studielån ved langvarig utdanning
opphørte fra 1. august 2003. Det er nå en
overgangsordning for søkere som var i gang med utdanning
i 2002/2003 som gir rett til ettergivelse, og som avslutter
denne utdanningen senest våren 2007. Denne ordningen har
altså lærerstudenter ved universitetene kunnet
benytte seg av.
Forslagsstillerne ser det som ønskelig at det igangsettes
en ordning som strekker seg over ti år, der lærerstudenter
både ved universitetene og ved høyskolene får
ettergitt 20 000 kroner av sitt studielån ved
fullført utdanning.
Aldersfordelingen blant lærerne er skjev. Tall fra Kommunenes
Sentralforbund viser at det i grunnskolen er 22 130 faglærte
lærere over 50 år, og 6 067 over 60 år.
I videregående skole er det 11 688 faglærte
lærere over 50 år, og 3 443 over 60 år.
Det betyr at om lag halvparten av lærerne i videregående
skole er over 50 år. Mange av disse besitter også den
største faglige fordypningen i skolen i dag. Med andre
ord vil det være stor avgang av kompetente lærere
de nærmeste årene.
Når det gjelder realfag spesielt, viser tallene at det i
grunnskolen finnes 445 faglærte lærere over 50 år med
utdanning i realfag, og 157 over 60 år. I videregående
skole er det 1 099 faglærte lærere over
50 år med utdanning i realfag, og 396 over 60 år.
Med andre ord vil om lag 1 500 lærere med realfagsutdanning
i den videregående skolen forsvinne ut av skolen de nærmeste årene.
Skolen og elevene vil utvilsomt dra stor nytte av å få beholde
så mange som mulig av disse lærerne så lenge
som mulig. Mange av lærerne slutter, førtidspensjonerer
seg eller blir uføre etter et langt yrkesliv i skolen.
Situasjonen er spesielt prekær når det gjelder
lærere med faglig fordypning i realfag, og derfor er det
her tiltakene må settes inn først. Målet
må være å få flere realfaglærere
til å være lenger i skolen.
Det kan tenkes flere tiltak for å stimulere til dette. Et
tiltak er å tilby en bonusordning for realfaglærere fra
og med fylte 55 år, slik at de får en økonomisk
stimulans til å fortsette som undervisere. Dermed beholdes
deres kompetanse i skolen. Et annet tiltak er å gjøre
om undervisningsplikten for realfaglærere over 55 år
som av ulike grunner ønsker å undervise mindre,
slik at de bruker mindre arbeidstid på undervisning og
mer arbeidstid på å veilede yngre realfaglærere
og å utvikle fagene og de pedagogiske metodene. På den
måten legges det til rette for å beholde mange kvalifiserte
realfaglærere i skolen, selv om de ikke ønsker å undervise
like mye som før.
Staten forutsettes å gå inn med ekstraordinære midler
til kommuner og fylkeskommuner for å finansiere disse tiltakene,
slik at de kan etableres. Det forutsettes også at lærernes
pensjonsopptjening ikke reduseres som følge av tiltakene.
Det fremmes på denne bakgrunn følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen forlenge
"Kompetanse for utvikling" - strategi for kompetanseutvikling i
grunnopplæringen - med tre år fra strategiperiodens
utløp i 2008. Strategien løper til 2011, med samme
eller høyere ressursinnsats fra Regjeringen som i dag.
2. Stortinget ber Regjeringen sørge for at strategien følges,
og bes om å utvikle retningslinjer for å bistå skoleeierne
med kartlegging av læreres kompetanse. Denne kartleggingen
skal legge grunnlaget for handlingsplanen for kompetanseutvikling blant
lærerne. Kompetanseutviklingen som skal finne sted, bør
være fagspesifikk og relevant for de fagene lærerne
skal undervise i, og den må omfatte også yrkesfaglærerne.
3. Stortinget ber Regjeringen arbeide for at kommunene kan
trekke næringslivet og offentlige institusjoner mer aktivt
inn i undervisningen. Herunder bes Regjeringen vurdere å innføre
stillinger i skolen etter modell av professor II i høyere utdanning.
4. Stortinget ber Regjeringen heve opptakskravene i norsk
og matematikk til allmennlærerutdanningen, samtidig som
allmennlærerutdanningen spesialiseres mot klassetrinn.
5. Stortinget ber Regjeringen etablere en ordning med ettergivelse
av 20 000 kroner av studielånet ved fullført
lærerutdanning.
6. Stortinget ber Regjeringen bidra økonomisk til etablering
av bonus- og arbeidstidsordninger som tilbys til realfaglærere
fra fylte 55 år som ønsker å fortsette
i skolen.
5. oktober 2007