Rusomsorg og rusmiddelpolitikk har historisk sett vært gjenstand
for en rivende utvikling, og kontinuerlige drøftelser. Situasjonen
knyttet til rusomsorgen i Norge er, slik forslagsstillerne ser det,
fortsatt langt fra tilfredsstillende. I dette representantforslaget
vil forslagsstillerne foreta en grundig fremstilling av fagfeltets
utvikling, samt gjøre rede for dagens situasjon, og ikke minst fremme
forslag til forbedringer som, etter vårt syn, vil medføre en langt bedre
rusomsorgspolitikk for Norges innbyggere. Representantforslaget
vil komme inn på et bredt spektrum av forhold som må forbedres med
tanke på at problemene knyttet til rusmiddelmisbruk i Norge skal
reduseres. Forslagsstillerne mener videre at det overordnede aspektet
i norsk rusomsorg må dreie seg om en helhetstenkning, da dette fagfeltet
er svært sammensatt og komplisert. Forslagene som fremmes vil, slik
forslagsstillerne ser det, bidra til å sette enkeltmennesket i fokus,
noe som er nødvendig for å lykkes når det gjelder bekjempelse av
rusmiddelmisbruk.
Forslagsstillerne vil foreta en gjennomgang av alt fra forebyggende
arbeid til høyspesialisert rusomsorg. Intensjonene bak forslaget
er å utforme en helhetlig politikk, som både ivaretar samfunnets
behov for å bekjempe rusmiddelmisbruk, men like viktig, å gi den
enkelte rusmisbruker et verdig og helhetlig behandlingstilbud. Hensynet
til samfunn og enkeltmenneske er, slik forslagsstillerne ser det,
to forhold som ikke kan ivaretas uten at begge faktorene er ivaretatt.
Forslagsstillerne mener det er behov for en dugnad i norsk rusomsorg,
dette gjelder fra politiske partiers side, men like viktig: fra
ulike organisasjoner, institusjoner, forskningsmiljø og fagmedisinen.
Med dette ønsker forslagsstillerne å utfordre det rådende tankegods
for på den måten å tørre å tenke nytt på dette feltet. Det er derfor
viktig å komme til en felles erkjennelse knyttet til at dagens rusomsorg
ikke er god nok, og at elementer fra andre land bør vurderes nøye.
I dette kapitlet vil vi foreta en historisk fremstilling av både
alkohol- og narkotikaomsorgen i Norge, samt utviklingen knyttet
til rusmiddelmisbruk. Det vil også henvises til andre land, slik
at man vil få en bredere tilnærming til rusproblematikken sett i
et internasjonalt perspektiv. Kapitlet er ment å gi en objektiv
fremstilling knyttet til rusområdet, ruspolitikk og rushistorie.
Det vil i tillegg bli gitt en beskrivelse av de fremtidige utfordringer
samfunnet og enkeltmennesker står overfor hva gjelder rusproblematikk og
rusomsorgstjenester.
Dagens alkoholpolitikk i Norge kan ikke forklares uten at man
tar med seg den historiske fremstillingen. Kilder som er benyttet
i dette kapitlet er NOU 1995:2 "Alkoholpolitikken i endring?", NOU
2003:4 "Forskning på rusmiddelfeltet", og flere artikler skrevet
av spesialkonsulent ved Midt-Norsk kompetansesenter for rusfaget,
Rune Flessen.
Alkohol har vært benyttet som rusmiddel i Norge i svært lang
tid. Alkoholens sentrale stilling i samfunnet ble allerede beskrevet
i Heimskringla og Håvamål. Det å by sine gjester øl ble sett på
som en gjestfri handling. Det er også beskrevet hvordan det var
påbud knyttet til alkoholkonsum for våpenføre menn. Dette viser
med all tydelighet at alkoholbruk ikke er et moderne fenomen i det
norske samfunn, men snarer tvert imot et historisk rusmiddel som
er benyttet i svært mange år.
Under Olav Trygvasson ble drikking mer koblet sammen med høytider
som jul og påske. En av grunnene til denne koblingen var den lave
tilgangen på råvarer og produksjonsmuligheter. Øl var datidens eneste
alkoholvare, og lagringskapasiteten knyttet til dette gjorde at
man måtte drikke alkoholen kort tid etter ferdigstillelse. Det er
derfor grunn til å anta at datidens alkoholkonsum ble knyttet opp
til spesielle høytider og hendelser.
Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) (2007) viser at alkoholkonsumet
er langt høyere i desember, sammenlignet med andre måneder i året.
Forslagsstillerne viser med dette til at det fortsatt må sies å
være en kobling mellom alkoholkonsum og høytider/spesielle tider
av året.
Brennevin kom til Norge på 1600-tallet, og ble raskt et populært
produkt. En av årsakene til dette var lagringsmulighetene som var
langt bedre enn hva som var tilfellet for øl. Forbruket av brennevin
i Norge økte imidlertid ikke særlig i omfang før på 1800-tallet.
Årsakene til dette var blant annet forbud mot brenning og mangel
på nødvendige råvarer. Ut over 1800-tallet ble produksjonsmetodene
for brennevin kraftig forbedret, noe som økte tilgjengeligheten
for befolkningen. Alkoholkonsumet på denne tiden anses for å være
det høyeste som har vært i Norge noen gang. Gjennomsnittskonsumet
for den voksne befolkning antas å ha vært på om lag 13 liter ren
alkohol i året per voksen innbygger. Til sammenligning viser tall
fra SSB at det gjennomsnittlige alkoholkonsumet var på 6.60 liter
pr. innbygger i 2007.
I forbindelse med fremveksten av brennevin kom også dannelsen
av bevegelser som jobbet mot det økende alkoholforbruket. Man kan
på mange måter si at perioden mellom 1850 og 1871 la grunnlaget
for mye av det som fortsatt er gjeldende alkoholpolitikk. De fire
faktorene man bygget alkoholpolitikken på var:
Konsekvensene av dette, og eventuelt andre faktorer, var at alkoholforbruket
sank til 5,47 liter pr. innbygger i 1850, og videre ned til 3.28
i 1905.
Avholdsbevegelsen fikk i årene etter 1905 en stadig sterkere
stilling, og må sies å ha vært en medvirkende årsak til forbudet
mot salg av vin og brennevin i 1919.
Hvis man gjennomgår årene frem til andre verdenskrig, ser vi
at alkoholkonsumet i Norge ligger relativt stabilt i området rundt
3 liter pr. innbygger (SSB). I krigsårene mellom 1940–1945 ble omsetningen
av alkohol naturlig nok redusert kraftig, mens det i etterkrigstiden
gikk opp til det nivået som var i årene før krigen. I løpet av årene
fra 1960–1980 økte forbruket fra om lag 3 liter pr. innbygger til
ca. 5 liter. pr. innbygger.
I årene 1980–2007 har vi hatt en svak oppgang i forbruket, som
i dag ligger på om lag 6.6 liter pr. innbygger. Tall fra SSB viser
en sterk nedgang i forbruk av brennevin i denne perioden, fra 2.46
liter i 1980, til 1.35 liter i 2007. Økningen i forbruk gjør seg
gjeldende knyttet til omsetning av vin, som i 1980 var 0.75 liter
pr. innbygger, mens det var 2.11 liter pr. innbygger i 2007. Forslagsstillerne
mener dette har sammenheng med et mer kontinentalt drikkemønster, som
i korthet kan oppsummeres ved at alkohol konsumeres på vanlige ukedager,
men i et mindre omfang enn hva som har vært tilfellet i den tradisjonelle norske
"helgefylla".
I motsetning til alkohol er narkotika historisk sett et nytt
rusmiddel i Norge. Det ses i denne sammenheng bort fra tidlige tiders
bruk av sopp og andre veksters rusende effekt. Det tas dermed utgangspunkt i
historikken knyttet til cannabis, opiater og sentralstimulerende
stoffer. Forslagsstillerne vil også gjøre rede for de utviklingstrekk
man ser knyttet til utvikling av kjemiske stoffer, såkalte "partydrugs".
Kilder som blir benyttet i dette kapitlet er blant annet Statistisk
sentralbyrå, SIRUS, forsker ved Senter for samfunnsforskning Svanung
Fjær ACTIS og Kripos.
Norsk narkotikapolitikk må sies å ha hatt sin oppstart på 1970-tallet.
Det er spesielt tre ulike stortingsmeldinger som må sies å ha hatt
en betydelig innflytelse på narkotikapolitikken. Disse ble fremmet
i 1976, 1985 og 1996. Den dominerende retningen på 1970-tallet fokuserte
på ungdommens sosiale situasjon. Det ble lagt vekt på å øke kunnskapen
knyttet til å "gjenkjenne" narkotikamisbrukere, og hvilke kjennetegn
og signaler man kunne registrere hos disse personene. I denne tiden
anså man narkotikamisbrukere som et nasjonalt problem, selv om man
allerede da så tegn som tydet på at Oslo og andre store byer var
de stedene hvor problemene var størst. Utover 1980-tallet dreide
fokuset mot kontroll, samtidig som frivilligheten kom sterkt på
banen knyttet til forebyggende arbeid. Det var i denne tidsperioden
man formulerte en målsetting knyttet til det "narkotikafrie samfunn".
På 1990-tallet fikk man et fokus som dreide seg om skadereduserende
tiltak. Det var videre i denne tidsperioden man fikk en vekst i
fagmiljøer, forskning og behandling. I tillegg fikk man etablert regionale
kompetansesentra. I 2000 ble rusmiddeldirektoratet integrert i helse-
og sosialdirektoratet (nåværende helsedirektoratet), noe som skulle
medføre en bedre samhandling med øvrig helsetjeneste på nasjonalt
nivå. Dette ble ytterligere forsterket gjennom rusreformen fra 2002,
da narkotikabehandlingen ble en integrert del av spesialisthelsetjenesten,
og de narkomane fikk de samme rettigheter som andre pasientgrupper.
Dette skjedde blant annet gjennom Ot.prp. nr. 54 (2002–2003) og
Ot.prp. nr. 63 (2002–2003).
Utviklingen i bruk av legemiddelassistert behandling (LAR) er
et relativt nytt fenomen, som bryter med det gamle tankegodset om
at "alle skal bli rusfri". På denne måten kan man si at utviklingen
har dreid i en retning der helsetilstanden til de tyngste narkotikamisbrukerne
har gått foran samfunnets mål om et "narkotikafritt samfunn" som
var gjeldende på 1980-tallet.
Noen narkotiske stoffer har en lang historie, blant annet kan
man nevne at opium ble brukt som smertestillende middel i flere
kulturer flere tusen år tilbake i tid. Cannabis (hasj, marihuana
osv.) er en plante som er godt kjent og brukt i gamle kulturer,
og har også blitt brukt som medisin frem til om lag 1960. Kokain
er et narkotikum som kommer fra kokaplanten. Kokaplanten ble blant
annet brukt av indianere i Andesfjellene. Amfetamin er et annet
stoff som ble syntetisert allerede på midten av 1800-tallet, og
ble blant annet brukt for å øke ytelsesevnen hos soldater i 2. verdenskrig.
Narkotiske stoffer ble imidlertid ikke sett på som et problem før
ungdommer begynte å ta disse i bruk som rusmidler. Hippieungdommer
i USA var blant de første som ble sett på som et problem, mens utviklingen
spredte seg til Norge i 1960-årene. De første narkotiske stoffene
som ble benyttet i Norge var cannabis og amfetamin. I 1970-årene kommer
også bruken av opiater og sprøytemisbruk til Norge. På 1980-tallet
ble kokain tatt i bruk i større grad, mens ecstasy og GHB ble "populære"
narkotika på 1990-tallet og frem mot årtusenskiftet.
I oversikten under fra Actis finner vi en gjennomgang av de mest
vanlige narkotiske stoffene. Forslagsstillerne vil understreke at
dette ikke er en total gjennomgang av de ulike variasjonene av såkalte "partydrugs"
som er kjemisk fremstilt. Forslagsstillerne mener allikevel dette
er en god oversikt over de mest brukte narkotiske stoffene i Norge:
Benzodiazepiner er egentlig legemidler
som i ulike varianter brukes mot blant annet søvnløshet, angst og
epilepsi.
Cannabis er en samlebetegnelse for hasj, marihuana og cannabisolje,
og stammer fra planten Cannabis sativa.
Ecstasy er både et sentralstimulerende og et hallusinerende
stoff. Virkestoffet i ecstasy er MDMA. Stoffer basert på MDMA og
andre kjemisk nært beslektede stoffer betegnes også som designer drugs.
GHB (gammahydriksybutyrat) forekommer naturlig hos mennesker.
Det har vært brukt som beroligende middel og sovemiddel.
Hallusigene stoffer, deriblant LSD, PCP og ketamin påvirker
sentralnervesystemet og kan ifølge SIRUS gi sansebedrag, illusjoner
og hallusinasjoner.
Opioder er en fellesbetegnelse på stoffer som er fremstilt
fra opiumsvalmuen, og brukes til å fremstille smertestillende midler
til medisinsk bruk. Opioder omfatter imidlertid også et av de mest
avhengighetsskapende narkotiske stoffene, nemlig heroin. Også morfin,
metadon og opium er opioder.
Sentralstimulerende stoffer, som kokain og amfetamin, finnes
i mange varianter og fremstilles syntetisk. Et annet svakere sentralstimulerende stoff
er khat.
Kilde:Actis
I dette punktet vil forslagsstillerne redegjøre for bruk av alkohol
og narkotika i dagens samfunn. Det vil bli gjort rede for estimater
knyttet til misbruk av lovlige og ulovlige rusmidler, samt at det
vises til en del statistikk knyttet til sammenligning med andre land.
Forslagsstillerne vil påpeke at noen av de estimatene som gjengis
må vurderes kritisk, da disse kan være noe usikre. Formålet med
dette punktet er å synliggjøre og beskrive hvilke utfordringer og
problemstillinger som ligger til grunn for de løsninger som vi mener
er påkrevd.
Forslagsstillerne viser til SIRUS, som uttaler følgende knyttet
til definisjon av alkoholikerbegrepet:
"Siden det ikke finnes noen klar definisjon av hva en alkoholiker
er, og da det derfor heller ikke finnes noe register over alkoholikere,
er det umulig å svare direkte på dette spørsmålet. Hvis vi derimot
definerer hva vi skal mene med en "storkonsument" kan vi beregne
hvor mange slike det finnes. En vanlig definisjon på "storkonsument"
er en som drikker mer enn 10 cl ren alkohol pr. dag i gjennomsnitt
over hele året, dvs. 36,5 liter ren alkohol pr. år."
I 2007 var det registrerte alkoholforbruket i Norge 6,60 liter
ren alkohol pr. innbygger over 15 år. Hvis vi da antar at det totale
gjennomsnittskonsumet (inkl. det uregistrerte) pr. innbygger over
15 år er ca. 8 liter ren alkohol pr. år, og at det er ca. 86 pst.
av befolkningen over 15 år som har drukket alkohol siste år, blir
gjennomsnittet pr. alkoholbruker ca. 9 liter ren alkohol pr. år.
Sammenhengen mellom gjennomsnittsforbruket pr. alkoholbruker 15
år og over, og andelen som drikker mer enn 10 cl ren alkohol pr. dag,
er estimert av Ole-Jørgen Skog i boken "Alkohol i Norge" (1985).
Ifølge hans beregninger vil 9 liter pr. år tilsvare at 275 personer
pr. 10 000 drikker mer enn 10 cl pr. dag.
Befolkningen i Norge som er 15 år eller mer er pr. 1. januar
2007 beregnet til 3 775 203 personer. Multiplisert med andelen alkoholbrukere
(86 pst.) gir dette 3 246 675 alkoholbrukere. Dermed får vi at antall "storkonsumenter"
er:
275 x 3 246 675/10 000= 89 284
Etter dette skal det altså være ca. 90 000 "storkonsumenter"
i Norge. En skal imidlertid huske på at tallet er nokså usikkert.
Beregner vi en øvre og nedre grense som ett standardavvik til hver
side, får vi at antallet "storkonsumenter" ligger et sted mellom 66 500
og 123 000 personer. Det må også gjentas at dette ikke er antall
"alkoholikere" i Norge. Noen kan kanskje drikke såpass store mengder
alkohol uten at folk vil karakterisere vedkommende som alkoholiker.
Omvendt vil sikkert mange som drikker mindre enn 10 cl ren alkohol
pr. dag helt tydelig ha problemer med sitt alkoholbruk, og kanskje
bli karakterisert som "alkoholiker".
Rapporten Rusmidler i Norge fra 2007 gir en oversikt over årlig
omsetning av alkohol i Norge per innbygger 15 år og over, i vareliter
og liter ren alkohol. Nedenfor er tallmaterialet for liter ren alkohol per
år gjengitt. Statistikken viser at det var en nedgang i alkoholforbruket
per innbygger fra 1987 til 1993 fra 5,38 liter til 4,55 liter ren
alkohol per år. Fra 1993 til 2006 har det vært en jevn økning fra
4,55 liter til 6,64 liter ren alkohol per år.
Tallene omfatter registrert omsetning av alkohol. Det uregistrerte
forbruk i form av hjemmeprodusert alkohol, turistimport og smuglervarer
inngår ikke. Statistisk sentralbyrå publiserte ikke omsetningstall
i 1998.
Årlig omsetning av alkohol per innbygger
15 år og eldre, 1990–2007, målt i liter ren alkohol per person totalt
og fordelt på ulike drikkesorter
[Figur:fig1.eps]
Kilde: St.prp. nr. 1 (2008–2009)
Det uregistrerte konsumet fra taxfreehandel, grensehandel, hjemmebrent,
smugling antas å utgjøre en viss andel av det totale konsumet, men
denne andelen har trolig sunket noe siden 1990-tallet.
I tabellen nedenfor gis en oversikt over hvor stor omsetning
av ren alkohol det har vært for aldersgruppen 15 år og oppover i
et utvalg av land.
Tabellen gir en oversikt over registrert omsetning i de ulike
landene. Estimert uregistrert alkoholforbruk og omsetning er ikke
tatt med her, og følgelig heller ikke hvordan disse eventuelt varierer
mellom landene.
Hvis man ser på tallene fra Verdens helseorganisasjon (2005),
ser vi at alkoholforbruket i Norge er blant det laveste i Europa.
Tabell 1 viser en sammenligning i alkoholkonsum med utvalgte land.
Denne oversikten viser at vi ligger lavt sett i sammenheng med de
land som ligger i vår nærhet, og som i mange sammenhenger har en
tilnærmet lik samfunnsstruktur. Det er vanskelig for forslagsstillerne
å forklare hvorfor man i Norge drikker om lag halvparten så mye
som man gjør i land som Tyskland, Frankrike og Danmark. Det er likevel
interessant å se dette i lys av estimatene knyttet til antall alkoholmisbrukere
som er gjengitt tidligere. Tabellen nedenfor skulle dermed tilsi
at andelen alkoholikere er lavt i Norge sammenlignet med de fleste
øvrige land. Forslagsstillerne mener imidlertid dette blir unøyaktige
konklusjoner, men at det allikevel er estimater som sier noe om
forholdet mellom alkoholkonsumet i de landene som blir gjengitt.
Land | Liter pr.
innbygger |
Luxemburg | 17.54 |
Sverige | 6.86 |
Danmark | 11.93 |
Finland | 10.43 |
Frankrike | 13.54 |
Tyskland | 12.89 |
Storbritannia | 10.39 |
Norge | 6.60 |
Alkoholforbruk pr. innbygger i utvalgte
land
Forslagsstillerne mener at den sterke økningen i salg av vin,
på bekostning av salg av andre og sterkere alkoholprodukter, kan
ha en sammenheng med en mer kontinental drikkekultur, og at dette
igjen har sammenheng med en stadig mer globalisert verden. Det er
imidlertid grunn til å påpeke at man ikke har noen eksakte tall
knyttet til illegal omsetning av alkohol i Norge. Hjemmebrenning
og smugling kan kun omtales gjennom usikre estimater, og det må
derfor presiseres at de ovenforstående tallene er usikre.
I rapporten "Drogutvikling i Sverige 2006 beregner de det totale
konsumet ren alkohol til 10,2 liter i 2005 per innbygger som er
15 år eller eldre.
"Mycket av alkoholen som dricks har nuförtiden sitt urspr.ung
i privat införsel och denna andel bestämdes till 22% 2005. Samma
år härrörde 2% från legal hemtillverkning, 11% från smuggling och
hembränning (dvs illegala källor), 15% från restauranger och livsmedelsbutiker
samt 48% från Systembolaget (...) Mellan 1990 och 2005 har andelen
oregistrerad alkohol fördubblats, från 18 till 36% av konsumtionen."
Forslagsstillerne viser til de to tabellene nedenfor som viser
prosent av ungdom mellom 15–20 år som oppgir at de noen gang har
brukt henholdsvis heroin (og lignende stoffer) og cannabis. Det
er slik forslagsstillerne ser det hensiktsmessig å se på denne aldersgruppen,
slik at man får et innblikk i unges bruksmønster av disse stoffene.
Det er også slik at forslagsstillerne ønsker å fokusere på denne
målgruppen når man skisserer forbedringer i det forebyggende arbeidet
som kommer senere i dokumentet.
Prosent av ungdom i alderen 15–20 år som
oppgir at de noen gang har brukt heroin eller lignende stoffer:
1986-2005 | Ungdom i Norge | Ungdom i Oslo |
1986 | 0,5 | 0,5 |
1996 | 0,6 | 0,9 |
1997 | 0,7 | 1,2 |
1998 | 0,7 | 1,2 |
1999 | 1,5 | 1,2 |
2000 | 0,6 | 0,9 |
2001 | 0,8 | 1,1 |
2002 | 0,4 | 1,0 |
2003 | 0,9 | 1,1 |
2004 | 0,8 | 0,3 |
2005 | 0,9 | 1,0 |
Kilde: Sirus
Det man kan lese ut fra den ovenstående tabellen er at andelen
ungdom mellom 15–20 år som har brukt heroin og lignende stoffer
er relativt stabil de siste årene, dette gjelder både i Norge som
helhet, og i Oslo spesielt. Forslagsstillerne har merket seg at 2004
ligger svært lavt når det gjelder Oslo, men det kan være statistiske
feilmarginer som gjør at dette ikke er helt relevant. Det er imidlertid
interessant å merke seg den prosentvise stabiliteten, som sier oss at
dersom det forebyggende arbeidet har hatt en god effekt, så er dette
ikke noe som har utbedret seg de senere årene, men noe som har vært
forholdsvis konstant.
Prosent av ungdom i alderen 15–20 år som
oppgir at de noen gang har brukt cannabis:
1986-2005 | Ungdom i Norge | Ungdom i Oslo |
1986 | 7,8 | 16,5 |
1996 | 12,3 | 23,7 |
1997 | 13,4 | 25,7 |
1998 | 18,0 | 24,7 |
1999 | 17,8 | 27,0 |
2000 | 18,8 | 28,6 |
2001 | 16,9 | 27,9 |
2002 | 14,8 | 27,1 |
2003 | 17,0 | 25,0 |
2004 | 13,4 | 21,9 |
2005 | 15,0 | 21,3 |
Kilde: Sirus
Forslagsstillerne mener det må kunne sies å være relativt konstant
bruk av cannabis blant ungdom i Norge. Det er naturligvis noen svingninger
fra 1996 og frem til 2005, men disse må kunne sies å være relativt
små. Det som imidlertid er verdt å merke seg, er den doblingen som
er funnet sted fra 1986 og frem til 2005. Det er også verdt å merke
seg den relativt klare forskjellen mellom Norge som helhet og Oslo spesielt.
Tiltak som kan settes inn knyttet til storbyproblematikken vil bli
omtalt senere i dokumentet.
[Figur:fig2.eps]
Tabellen over viser antall ungdommer mellom 15–20 år som oppgir
at de har prøvd cannabis. Tabellen er hentet fra St.prp. nr. 1 (2008–2009).
Tabellen fra St.prp. nr. 1 (2008–2009) viser en nedgang i ungdom
som oppgir at de har prøvd cannabis i 2007, sammenlignet med årene
1996–2006, dette er en gledelig utvikling. Årsaksforhold til denne nedgangen
er vanskelig å slå fast, men det er viktig for forslagsstillerne
at det iverksettes ytterligere tiltak for å forsterke denne trenden.
Forslagsstillerne mener det er to faktorer man må merke seg i
forbindelse med utviklingen i antall ungdommer som har prøvd narkotiske
stoffer i Norge. Den første konklusjonen er at det synes å være
en viss stabilitet i prosentandelen som har prøvd både cannabis
og heroin de siste årene, men at den utvikling som har funnet sted,
spesielt knyttet til bruk av cannabis, er positiv. Den andre faktoren
som gjør seg gjeldende, er at Oslo ligger tydelig over landsgjennomsnittet.
Forslagsstillerne mener derfor det er grunn til å anta at de større
byene i Norge har en større utfordring knyttet til illegale rusmidler
enn distriktene. Årsaksforhold, sammenhenger og løsninger knyttet til
storbyproblematikken vil forslagsstillerne komme inn på senere i
dokumentet.
De første estimatene for Norge ble laget i 1990. Det har vært
benyttet forskjellige metodiske måter å estimere på i Norge over
tid, og det er usikkerhet knyttet til tallmaterialet. Ut fra de
tilgjengelige kildene foreligger det ikke data for Norge som gjør
det mulig å sammenlikne antallet rusmisbrukere med andre land. Det
er ulike måter å estimere antallet narkotikamisbrukere på i de ulike
landene. Det varierer også hvilke narkotiske stoffer som er tatt
med i estimatene. Tilgjengelig tallmateriale for hvert land er presentert
nedenfor, men det er ikke gjort rede for hvilke metoder som er benyttet
for de ulike estimatene for antallet narkotikamisbrukere.
Senter for rusmiddelforskning (SIRUS) skriver følgende om antall
narkotikamisbrukere i Norge på sine hjemmesider:
"Å kartlegge hvor mange som misbruker narkotiske stoffer innebærer
store metodiske vansker. Når det gjelder kjennskap til antall sprøytemisbrukere
i Norge, er det bare mulig å operere med estimater. Slike estimater
vil alltid være heftet med usikkerhet."
I 1990 ble det for første gang gjort
en beregning på antallet sprøytemisbrukere i Norge. Antallet aktive
sprøytemisbrukere i 1990 ble anslått mellom 4 000 og 5 000.
Et nytt estimat ble gjort i 1999. Beregningene viste at
antallet sprøytemisbrukere i Norge hadde steget til mellom 9 000
og 12 000. Undersøkelsen viste også at de fleste sprøytemisbrukere
injiserte heroin. Andelen som i hovedsak injiserte amfetamin lå
på omkring 10 pst.
Beregninger for 2001 viste at antallet sprøytemisbrukere
lå mellom 10 500 og 14 000.
I 2002 ble antall sprøytemisbrukere beregnet til å være
mellom 11 000–15 000.
Ifølge beregninger for 2004 var det mellom 8 200 og 12 500
sprøytemisbrukere i Norge. Indikatorene var stabile til 2005 og
man antar at antallet ligger i samme intervall, mellom 8 200 og
12 500 også i 2008.
Antallet injiserende misbrukere ansees å være relativt høyt i
Norge. Det er benyttet ulike beregningsmåter og kilder ved estimatene
overfor, jf. SIRUSs hjemmeside for hvordan beregningene er foretatt
og forskjeller i dem.
I henhold til St.prp. nr. 1 (2008–2009) fra Helse- og omsorgdepartementet
er "Narkotikamisbruket i Norge lavt i europeisk sammenheng, mens
antallet injiserende misbrukere er relativt høyt."
Nedenfor gis det en oversikt over antall narkotikarelaterte dødsfall
i Norge de siste 10 årene. Forslagsstillerne påpeker at tall fra
SSB ikke samsvarer med de tallene som her er benyttet, og at dette
skyldes ulike kriterier for hva som defineres som narkotikarelaterte
dødsfall. Forslagsstillerne velger å bruke tall fra Kripos for å
synliggjøre utviklingen de siste årene.
[Figur:fig3.eps]
Kilde: Kripos
Forbundet Mot Rusgift beskrev situasjonen slik i 2003, som var
det året med lavest andel overdoserelaterte dødsfall:
"Mens gjennomsnittlig antall døde i år er under 4 pr.
måned, var gjennomsnittet i 1998 vel 11 pr. måned.
Det rapporteres også om en nedgang i overdosedødelighet i andre
deler av landet. Den sterke nedgangen i overdosedødsfall i Oslo
skyldes muligens flere forhold, sier leder i Forbundet Mot Rusgift, Knut
T. Reinås. For det første er en større andel heroinavhengige etter
hvert kommet under metadonbehandling. Dette bidrar sikkert til nedgangen.
For det andre er det utviklet flere helseorienterte lavterskeltiltak
i Oslo, som Feltpleien, som er tatt i bruk i stort omfang av de
stoffavhengige. Men det er også grunn til å peke på at politiet
har gjort færre beslag av heroin, at heroinet som finnes på markedet
tydeligvis er mer utblandet enn det var for noen år siden, og kanskje
spesielt at beslagene av Rohypnol har gått kraftig tilbake, noe
som tyder på at det er langt mindre Rohypnol i omløp. Rohypnol blandes
som kjent med heroin hos injiserende opiatavhengige, og utgjør da en
spesielt risikabel blanding."
Forslagsstillerne viser til oversikten over antall narkotikabeslag
som er gjengitt nedenfor, der det kommer frem at antall beslag er
sunket fra 2003 til 2007, noe som fremkaller et spørsmålstegn knyttet
til den analysen som ble gjort i 2003 av Forbundet Mot Rusgift.
Forslagsstillerne har merket seg at antall overdoserelaterte dødsfall
har steget noe fra 2003 til 2007, mens antall narkotikabeslag har
gått ned. Forslagsstillerne ønsker ikke å trekke noen entydig konklusjon
på hva som er årsaken til svingningene i overdoserelaterte dødsfall,
men er av den oppfatning at det må iverksettes flere konkrete tiltak
for å imøtekomme denne utviklingen. Målet må, slik forslagsstillerne
ser det, være en nullvisjon knyttet til overdosedødsfall i Norge.
Tiltak vil bli omtalt senere i dokumentet.
Hvis man ser på alderssammensetningen knyttet til narkotikarelaterte
dødsfall, finner vi følgende tall fra Kripos:
[Figur:fig4.eps]
Forslagsstillerne merker seg at det er en relativt lav andel
narkotikarelaterte dødsfall i aldersgruppen 16–20 år, mens den største
andelen av slike dødsfall finnes i alderssegmentet 26 til 35 år.
Hvis man ser på Kripos sine tall knyttet til narkotikabeslag,
ser vi følgende utvikling de siste årene:
[Figur:fig5.eps]
Forslagsstillerne merker seg at andelen beslag ser ut til å holde
seg relativt stabil de siste 5 årene. Forslagsstillerne vil ikke
trekke konklusjoner knyttet til hvorvidt dette er et tegn på et
stabilt marked, eller om det skyldes ressurstilgangen til tollvesen
og politi.
I tabellen under vises beslag som oppfyller paragraf 162 tredje
ledd. Disse anses for å være grov narkotikakriminalitet:
Stofftype | Antall saker |
Amfetamin og metamfetamin | 28 beslag over 3 kg |
Kokain | 6 beslag over 3 kg |
Ecstasy | 2 beslag over 15 000 tabletter |
Cannabis | 1 beslag over 80 kg |
Heroin | 1 beslag over 0,75 kg |
Kilde: Kripos
Forslagsstillerne har merket seg at andelen saker som kommer
inn under denne paragrafen, har sunket de siste årene. Det vises
i denne sammenheng til Kripos sin årlige narkotikarapport. Som tidligere
nevnt ønsker ikke forslagsstillerne å trekke den konklusjon at det
er færre grove narkotikaforbrytelser i 2007 sammenlignet med tidligere
år, men dersom dette er tilfellet, er det en gledelig utvikling.
Basert på de beslag som er gjort i 2007, har Kripos laget følgende
oversikt som estimerer markedsandelene for ulike illegale stoff:
[Figur:fig6.eps]
Dersom man legger dette estimatet til grunn, ser man at det er
en klar overvekt av cannabis og amfetamin/metamfetamin. Dette samsvarer
bra med tallmaterialet knyttet til estimater av narkotikabruk som tidligere
er nevnt, blant annet fra SIRUS.
Forslagsstillerne vil komme tilbake til de utfordringer som toll-
og justissektoren har knyttet til smugling av illegale stoffer.
På hjemmesiden til European Monitoring Centre for Drugs and Drug
Addictions (EMCDDA) er det laget et barometer for narkotikabruk
under det enkelte lands profil. Disse grafiske figurene er tatt
med innledningsvis for hvert land for å gi en generell oversikt over
narkotikabruk i landet, og da spesielt "problem drug use"(PDU).
Tallmaterialet som er gjengitt for hvert av landene, er også
hentet fra det enkelte lands profil på EMCCDAs hjemmeside og fra
de nasjonale landrapportene til EMCDDA. Problematisk bruk av narkotika
og medikamenter (PDU) er her definert som "intravenous use of drugs
anor prolonged/regular use of opiates cocaine and/or amphetamines".
Extacy og cannabis er ikke inkludert. Forslagsstillerne mener det
er hensiktsmessig å ha denne sammenligningen som et grunnlag for
å iverksette tiltak i Norge. Det er, slik vi ser det, viktig å bygge
på komparative sammenligninger mellom land vi pleier å sammenligne oss
med, også når det gjelder ruspolitiske tiltak.
Norge
[Figur:fig7.eps]
Kilde: http://www.emcdda.europa.eu/publica.tions/countryoverviews/no/barometer
I Norge har man kun statistikk for bruk av injeksjon/sprøyter.
Det mangler data som gir oversikt over jevnlig bruk av opiater,
kokain og/eller amfetamin. På EMCDDAs hjemmeside om PDU (problem
drug use) i Norge står det (fritt oversatt): Antallet sprøytemisbrukere
i Norge økte fram til 2001, så ble antallet redusert fram til 2003
før det flatet ut. For 2004 indikerer estimatene at det var mellom
8 200 og 12 500 sprøytemisbrukere, og estimatene for 2005 and 2006 var
i grove trekk like med de for 2004.
Sverige
[Figur:fig8.eps]
Kilde: http://www.emcdda.europa.eu/publica.tions/country-overviews/se/barometer
På EMCDDAs hjemmeside står det om Problem DrugUse (PDU) i Sverige (fritt oversatt):
De nyeste estimatene (2003) for antallet narkotikamisbrukere viser
at det var 26000 narkotikamisbrukere (dvs. 2,9 narkotikamisbruker
pr. 10 000 innbyggere). Resultatene ble presentert i en regjeringsrapport
i oktober 2006, og ifølge rapporten har antallet narkotikamisbrukere
vært mer eller mindre konstant siden 1998, med en topp i 2001 på
nærmere 28 000 narkotikamisbrukere. Problematisk narkotikamisbruk
i Sverige er dominert av heroin og amfetamin. En nasjonal spørreundersøkelse
i 1998, viste at 73 pst. av de narkomane (PDUs) hadde brukt amfetamin
de siste 12 månedene, og 32 pst. rapporterte at amfetamin var deres viktigste
narkotiske stoff.
Danmark
[Figur:fig9.eps]
Kilde: http://www.emcdda.europa.eu/publica.tions/country-overviews/dk/barometer
På EMCDDAs hjemmeside står det om Problem Drug
Use (PDU) i Danmark (fritt oversatt): De nyeste estimatene
for antallet narkotikamisbrukere ble laget i 2005. Problem drug
use ble definert som narkotikamisbrukere som rapporterte vedvarende
bruk av illegal narkotika, inkludert cannabis som gir sosiale og
psykiske konsekvenser. I 2001 var antallet narkotikamisbrukere estimert
til 7.2 brukere pr. 1 000 innbygger i alderen 15–64 år eller 25 500
narkotikamisbrukere totalt. Det totale antallet cannabisbrukere
ble anslått til 6 000. I 2005 ble det totale antallet narkotikamisbrukere
estimert til 27 000, hvorav 7 300 var estimert å være cannabisbrukere.
Sammenliknet med estimatene fra 2001 er antallet narkotikamisbrukere ansett
å være stabilt, selv om det synes å være en økning i brukere av
cannabis og stimuli som søker behandling, og en nedgang i opiat/
heroinbrukere som søker behandling.
Finland
[Figur:fig10.eps]
Kilde: http://www.emcdda.europa.eu/publica.tions/country-overviews/fi/barometer
På EMCDDAs hjemmeside står det om Problem Drug
Use (PDU) i Finland (fritt oversatt):
Estimatene for antall problem drug users/narkotikamisbrukere
i Finland omfatter misbrukere av amfetamin og opiater. For i motsetning
til mange andre europeiske land der heroin er det viktigste narkotiske stoffet,
er amfetamin det mest vanlige injiserte narkotiske stoffet i Finland.
I 2002 var raten narkotikamisbrukere estimert til 6,5 brukere pr.
1 000 innbygger i alderen 15–55 år. I 2005 var det omtrent 14 500–19 100
misbrukere av amfetamin og opiater. Dette utgjør 0,6–0,7 pst. av
aldersgruppen 15–55 år i hele befolkningen. Etter en økning på slutten
av 1990-tallet, indikerer de siste estimatene at situasjonen har
stabilisert seg.
I henhold til 2006-resultatene fra informasjonssystemet om narkotikabehandling
var følgende narkotiske middel hovedkilde til misbruket: "Among all drug treatment clients of substance
abuse services, opiates were the primary problem substance of clients
entering drug treatment (41%), followed by stimulants (21%), the
combined use of drugs and alcohol (17%), cannabis (14%) and sedatives
(7%). Buprenorphine was the primary problem substance for 31% of
the clientele."
Ifølge studier er alkohol det mest problematiske rusmiddelet
i Finland, og landet har en relativt kort historie for narkotikamisbruk.
Frankrike
[Figur:fig11.eps]
Kilde: http://www.emcdda.europa.eu/publica.tions/country-overviews/fr/barometer
På EMCDDAs hjemmeside står det om Problem drug
use (PDU) i Frankrike (fritt oversatt):
Et nasjonalt estimat for narkotikamisbruk ble laget i Frankrike
i 1999 ved å bruke den demografiske metoden for å estimere en rate
på 0,46 pst. daværende kokain, og heroinbrukere av den befolkningen
i alderen 15–54 år. I 1999 ble lokale estimater for bruk av opiater
og kokain i løpet av de siste 30 dagene blant respondenter som hadde
bodd i byen i tre måneder, gjennomført i fem franske byer ved capture-recapture
metoden. Estimatene for antall narkotikamisbrukere innenfor studien
varierte mellom 6,5 personer pr. 1 000 innbygger i alderen 15.59
i Toulouse, til 15,5 personer pr. 1 000 innbyggere i alderen 15–59
i Nice.
Flere metoder for å beregne estimater er benyttet i Frankrike
for å produsere nasjonale estimater for vedvarende bruk av heroin
og kokain i 1999. (Costes et al. 2003). Antallet opiater eller kokainmisbrukere er
mellom 150 000 og 180 000, noe som samsvarer med et nivå på misbruket
i befolkningsgruppen i alderen 15–54 år på mellom "3.9 pr. mil and
4.8 pr. mil."
Forslagsstillerne erkjenner at de estimater som brukes for å
kartlegge narkotikamisbruk i de overnevnte land til dels er varierende,
og derfor høyst usikre. Dette er en naturlig konsekvens ettersom
det er ulike metoder som benyttes, samt at treffsikkerheten må sies
å være lav sett i lys av at dette er et illegalt marked. Det vil
alltid være usikkerhetsmomenter knyttet til en slik kartlegging,
men det kan allikevel være fornuftig å ha med seg en sammenligning
med øvrige land, for å se hvordan Norge ligger an med tanke på narkotikamisbruk.
Regjeringens konklusjon i St.prp. nr. 1 (2008–2009) er som følger:
"Narkotikamisbruket i Norge er lavt i europeisk sammenheng,
mens antallet injiserende misbrukere er relativt høyt."
Forslagsstillerne er enig i denne konklusjonen, men mener det
fortsatt er en usikkerhet knyttet til ikke-injiserende misbruk i
Norge, spesielt hva gjelder cannabis. Det er videre grunn til å
påpeke at Norge har store utfordringer knyttet til narkotikamisbruk, og
at det derfor er viktig med målrettede tiltak for å begrense bruken.
Tiltak og forslag vil bli omtalt senere i dokumentet.