Forslagsstillerne viser til at kriminalitetsbildet det norske
samfunnet står overfor, blir stadig mer sammensatt. Samtidig opplever
politiet at publikums forventning til tilstedeværelse, oppklaringsprosent
og saksbehandlingstid stadig øker. Politiets samlede ressurser må
utnyttes på en mest mulig effektiv måte i møte med morgendagens
kriminalitetsutfordringer. Høyre har derfor gjennom lengre tid anmodet
regjeringen om å foreta en totalgjennomgang av forholdet mellom
bruk av politifaglig utdannede og sivilt ansatte med sikte på å
avlaste politiet for oppgaver sivile kan løse. Slik kan det frigjøres
politikraft. Forslagsstillerne har etterlyst at man ser til erfaringer
fra land som for eksempel USA og England hvor man har høstet erfaring
med økt bruk av sivil kompetanse for å øke samfunnets trygghet.
I budsjettforslag for Justis- og politidepartementet for 2009
ble det fra regjeringen kun øremerket 10 mill. kroner til ansettelse
av sivile, fordelt på 27 politidistrikter og særorganene. Dette
var langt unna målet i Politidirektoratets rapport «Politiet mot
2020», som anbefaler en gradvis økning i antallet sivilt ansatte
i politiet med 1 000 årsverk innen 2020. Ved budsjettbehandlingen
ba Høyre derfor regjeringen om å avklare hvilke oppgaver som kan
utføres av sivile og sørge for at sivile ansettelser trappes opp
slik at man minimum fulgte anbefalingene i «Politiet mot 2020» og
fremmet følgende forslag, som dessverre ikke fikk flertall i Stortinget:
«Stortinget ber regjeringen avklare hvilke oppgaver i politiet
som kan utføres av sivilt ansatte og iverksette en opptrappingsplan
med tanke på ansettelser av flere sivile.»
Knappe to måneder etter budsjettbehandlingen for 2009 fremmet
regjeringen, gjennom sitt forslag til finanskrisepakke, forslag
om å tilgodese politiet med 460 nye sivile årsverk. Det måtte altså
en finanskrise til for at regjeringspartiene skulle innse at det
rådet en politikrise. Ved den ordinære budsjettbehandlingen, og
vedtakelsen av de foregående års budsjetter, forelå det ikke vilje
blant regjeringspartiene til verken å utvikle en strategi for økt
bruk av sivilt ansatte i politiet eller å sette av ekstra midler
til ansettelse av disse. Opposisjonspartiene ble i Stortinget den
gang som nå beskyldt for å drive svartmaling og skape utrygghet
blant folk, fordi det ble påpekt at det var et stort behov både
for mer ressurser til politiet og flere sivilt ansatte. Fra regjeringens
side forelå det ikke noen konkret plan for hvordan de 460 nye stillingene skulle
besettes og utnyttes. Effekten av disse stillingene har derfor ikke
blitt så stor som disse forslagsstillerne hadde forventet ved en
så markant økning av arbeidskraften i politiet. Ansettelse av flere
sivile er, etter forslagsstillernes syn, ett av få strakstiltak
som kan gjennomføres for å bedre bemanningssituasjonen i politiet
med umiddelbar effekt. Et annet alternativ som gir virkning på kort
sikt, er å redusere lengden på politiutdannelsen. Forslagsstillerne
vil imidlertid ikke anbefale en slik løsning. Behovet for politikraft må
dekkes opp med den samme faglige kvaliteten som dagens politiutdanning
inneholder.
Også nå anklages opposisjonen for å bedrive svartmaling når denne
etterlyser tilbakemelding på hvordan det kan ha seg at regjeringen,
ved fremleggelsen av statsbudsjettet for 2010, lovte 1 100 nye årsverk
i politiet, uten at verken statsministeren i Stortingets spørretime
den 3. mars 2010 eller justisministeren i interpellasjonsdebatt
den 25. mars 2010 kunne vise til hvor denne styrkingen har kommet.
Ei heller kunne statsministeren eller justisministeren forklare
hvorfor det etter 4 måneder av det nye året varsles at man må redusere
inntil 500 nye årsverk i politidistriktene, blant annet for å kunne
finansiere en helt nødvendig IKT-styrking av etaten. Forslagsstillerne
er kritiske til omfanget informasjon Stortinget har mottatt den
senere tid. For at alle Stortingets partigrupper skal kunne gjennomføre
en forsvarlig budsjettprosess, er det av avgjørende betydning å
ha tilstrekkelig informasjon om tilstanden i de ytre etater, herunder
politiet. I regjeringens budsjettproposisjon for 2010 var det under
en rekke punkter fremhevet at det er et stort behov for oppgradering
av politiets IKT-utstyr, uten at det ble bevilget nødvendige midler
til disse utbedringene. Det vises i denne sammenheng til brev fra
Høyres leder Erna Solberg, av 8. april 2010, til statsministeren,
hvor det etterlyses klare svar på bemanningsutviklingen i politiet,
samt Erna Solbergs oppfølgingsbrev til landets politimestre. Det
er utilfredsstillende at regjeringen ikke ser ut til å evne å gi
dekkende informasjon til Stortinget.
Det kan settes spørsmålstegn ved hvor koordinert innsatsen for
å øke både omfanget av antallet sivilt ansatte er, og hvordan konkretiseringen
av hvilke typer oppgaver sivilt ansatte kan utføre, er gjennomført.
Forslagsstillerne er gjort kjent med at mangelen på en klar nasjonal
strategi for dette, og under tiden lokal motstand mot ansettelse
av ansatte uten politibakgrunn, bidrar til at for eksempel sivilt
ansatte med begrenset politimyndighet ikke nyttes på en mest mulig
effektiv måte for å frigjøre politikraft. Det meldes at arrestforvarere
i enkelte politidistrikt har mye dødtid grunnet begrensede arbeidsoppgaver
og det faktum at de er hendelsesstyrt. Det meldes også at ledelsen
i enkelte politidistrikt i liten grad ser ut til å være villige
til å tenke nytt når det gjelder å se hva sivilt ansatte kan utføre
av arbeidsoppgaver. Sivilt ansatte kan brukes til inntransportering
av pågrepne og innbrakte personer, transport av varetektsfengslede, vaktoppdrag
ved rettslokaler og utføre administrative oppgaver. Dette frigjør
politikraft og bidrar til mer synlig politi. Det er også store muligheter
til å anvende sivilt ansatte med faglig spisskompetanse til andre oppgaver.
IKT-eksperter bør eksempelvis i større grad benyttes til å etterforske
Internet-basert kriminalitet. Forslagsstillerne har imidlertid fått
en rekke tilbakemeldinger fra politiet landet rundt om at dette i
for liten grad gjennomføres i praksis. De sivilt ansatte frigjør
ikke politikraft i det omfanget som er forventet. Dette synliggjør,
etter forslagsstillernes mening, at Politidirektoratet og Justisdepartementet
må utforme en nasjonal strategi med klare retningslinjer for hva
for eksempel arrestforvarere, grensekontrollører og transportledsagere
og andre sivilt ansatte med begrenset politimyndighet ikke kan gjøre.
Dermed unngås det at ansettelsen av nye sivile ansatte ikke kun
ble et sysselsettingstiltak for å avbøte konsekvensene av finanskrisen,
men reelt sett bidrar til økt politikraft. Forslagsstillerne forutsetter
også at det stilles klare krav til hva de 460 nye stillingshjemlene
ble brukt til. Forslagstillerne vil derfor anmode Stortinget om
å be regjeringen fremlegge en evaluering av effekten av satsingen
på sivilt ansatte for Stortinget i tilknytning til en slik strategi
som forslagsstillerne etterlyser.
På Gardermoen har et relativt stort antall grensekontrollører
(GK) en viss adgang til å delta på transport og fremstillinger,
men er stort sett bundet til passboks og politipost. Det er grunn
til å stille spørsmål ved om disse kan nyttes på en langt mer aktiv
og effektiv måte. Gardermoen sliter mye med tyverier, lommetyverier
og ikke minst med grenseproblematikk som smugling og ulovlig innvandring.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at disse GK-ene eksempelvis
kunne vært benyttet til patrulje i hallene og spaning på lommetyver
og naskere. Disse kunne også bli vurdert å kunne bidra til å drive
etterretning knyttet opp mot passasjerlister og kontroll av disse.
Dette ville skapt et mer synlig politi og mer trygghet på landets
hovedflyplass.
Forslagsstillernes og regjeringens klare utgangspunkt er at man
ønsker seg et generalistpoliti med basis i en 3-årig høyskoleutdanning
for å sikre kvalitet i politiets arbeid. Det er imidlertid behov
for å ha langt større fokus på hvilke oppgaver som ikke forutsetter
3-årig politihøyskoleutdanning, ikke minst på bakgrunn av kriminalitetsutviklingen
som øker behovet for en mer spesialisert politietat.
I dag foreligger et studium ved Politihøgskolen (PHS) med navnet
«studium i begrenset politimyndighet» som gir 15 vekttall. Dette
studiet er relativt nytt, men kan til dels betegnes som en slags
grunnutdanning for sivilt uniformerte. Dette studiet er imidlertid
ikke obligatorisk. Dette medfører at det er opp til hvert politidistrikt
å vurdere om de skal ta kostnaden med å sende mannskaper på det,
og det er også opp til hver enkelt å vurdere om man vil søke. Kravet i
dag for å få begrenset politimyndighet er et 40 timers kurs i regi
av hvert enkelt politidistrikt. Ifølge opplysninger forslagsstillerne
har, foreligger det ikke et klart definert pensum for dette kurset,
og hver enkelt politimester har stor grad av frihet til å definere hva
dette kurset skal inneholde. I praksis vil dette bli gjort på seksjonsledernivå,
med varierende grad av kvalitet og etterkontroll. Kravene til å
bli godkjent som vekter (120 timer) er høyere enn for f.eks. arrestforvarer,
grensekontrollør mv. Forslagsstillerne har i lengre tid vært pådrivere
for å styrke kontrollen med den private sikkerhetsindustrien, men
mener at det er en smule paradoksalt at den gruppen sivilt ansatte som
skal forvalte opprettholdelsen av lov og orden i samfunnet, underlegges
mindre strenge krav. Flere av disse skal jobbe operativt med å ivareta
mennesker som er pågrepet og satt i arrest. Å frata et menneske dets
frihet er en omfattende bruk av makt fra samfunnets side, kravene
til de ansatte som skal ivareta gjennomføringen av dette, bør derfor
være klare og tilgjengelige. Forslagsstillerne er derfor av den
oppfatning at det må klarere føringer på hva som kan regnes som
en tilfredsstillende grunnutdanning for sivilt uniformerte, som
minimum er det samme som studiet som foreligger i dag, men som er
obligatorisk for å kunne tjenestegjøre med begrenset politimyndighet
i politi- og lensmannsetaten. Forslagsstillerne bemerker at det
er ønskelig at det innfelles i lovverk/instruks hvor grensene går
på politimyndighet for ansatte i politietaten sammenliknet med andre
som innehar begrenset politimyndighet.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at det må tenkes nytt
for å nå målet om økt politikraft, som jo i sin kjerne er et mål
om flere synlige polititjenestemenn som utfører politiarbeid. Spørsmål
som kan reises, er hvorvidt man for eksempel kan se for seg å bruke
kursede sivile til å undersøke åsted for et simpelt tyveri/innbrudd
i bil, sivile til å sjekke parkerte biler og kontrollere kjennemerkene
opp mot begjæringer og meldinger om stjålne biler. Det vises videre til
at Oslo tinghus forvalter et større antall arrestforvarere som ikke
har relevante oppgaver når tinghuset har rettsfri, fordi de ikke
har sekundære oppgaver. Rett utenfor veggene på tinghuset i Oslo
er det mange tiggere, lommetyver, narkomane og ikke minst turister
med dårlig stedsans. På Lillestrøm og andre tettsteder sliter private
vekterselskap med grupperinger av ungdommer og lommetyver. Patruljene
har ikke tid til å kjøre innom der i større omfang. Arrestforvarere
har her i perioder anledning til å bistå, men har kun blitt tildelt
mindre sekundæroppgaver som ikke skaper mer politikraft ute.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at man i det minste må
vurdere om disse arrestforvarerne og andre sivilt ansatte i politiet
kan tildeles noen flere og konkrete sekundæroppgaver for å utnytte
både menneskelige og økonomiske ressurser bedre for å skape økt
trygghet og tilfredshet blant publikum. Skal forutsetningen om økt
politikraft ved økningen av antall sivilt ansatte nås, så forutsetter
det en klar, nasjonal strategi om bruken av de sivilt ansatte, og
kunnskapskravene som gjelder disse, må forankres faglig og politisk.