Til Stortinget
20. juni 1990 ratifiserte Kongeriket Norge ILO-konvensjon nr.
169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som ble vedtatt
ved Den internasjonale arbeidsorganisasjonens generalkonferanse
i dens 76. sesjon 7. juni 1989. Denne konvensjon trådte i kraft
5. september 1991, og dens artikkel 39 nr. 1 fastslår følgende:
«En medlemsstat som har ratifisert denne konvensjon kan når
ti år er gått fra den dato da konvensjonen trådte i kraft oppsi
den ved å sende melding om dette til generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå
til registrering. Slik oppsigelse trer ikke i kraft før ett år etter
at den er blitt registrert.»
For Norges del betød dette at konvensjonen første gang kunne
sies opp 5. september 2001. Videre heter det i artikkel 39 nr. 2
at dersom den første muligheten til oppsigelse ikke er benyttet,
vil staten være bundet for ytterligere ti år, og kan deretter oppsi
denne konvensjon ved utgangen av hver tiårsperiode på de vilkår
som er fastsatt i denne artikkel.
Neste mulighet for oppsigelse er derfor 5. september 2011. Forslagsstillerne
har registrert at det ikke har vært igangsatt arbeid av noen norsk
regjering siden konvensjonen ble ratifisert. Norge var det første
landet som ratifiserte konvensjonen, til tross for at konvensjonsteksten
åpenbart rettet seg mot indianere i Sør- og Mellom-Amerika, for
å sikre disses rettigheter. Dette gjenspeiler seg også med hensyn
til de 20 land som har valgt å ratifisere konvensjonen, og som per
1. juli 2010 var: Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Costa
Rica, Danmark, Dominica, Ecuador, Fiji, Guatemala, Honduras, Mexico,
Nepal, Nederland, Paraguay, Peru, Spania og Venezuela, i tillegg
til Norge.
Forslagsstillerne merker seg at i Norge brukes konvensjonen for
å legitimere samiske særrettigheter, til tross for at konvensjonen
ikke er ratifisert av verken Sverige, Finland eller Russland, som
også har samisktalende innbyggere. Forslagsstillerne mener Norges
bruk av denne konvensjonen har medført konflikter mellom mennesker
på grunn av etnisk tilhørighet og som neppe var tilsiktet ved konvensjonens
ratifikasjon med Stortingets samtykke. Dette gjelder først og fremst
opprettelsen Finnmarkseiendommen, og av en egen representativ forsamling
basert på etnisk tilhørighet, Sametinget.
Stortingets kommunal- og miljøvernkomité fikk 18. mai 1990 fremsendt
St.prp. nr. 102 (1989–1990) om den 76. internasjonale arbeidskonferanse
i Genève 1989 til behandling fra regjeringen. Allerede 31. mai 1990
fremla nevnte komité Innst. S. nr. 197 (1989–1990), og saken ble
behandlet av Stortinget 7. juni 1990.
Denne saksbehandling, om man vektlegger hurtighet positivt, er
muligens forbilledlig, men forslagsstillerne stiller spørsmål om
en del av premissene for den svært raske ratifikasjonen av konvensjonen.
En rask ratifikasjon benevnes som en viktig faktor, både i innstillingen
fra Stortingets kommunal- og miljøvernkomité og i saksordfører Karita
Bekkemellems (Arbeiderpartiet) innlegg ved behandling av saken,
av markeringshensyn overfor de andre medlemsstatene i Den internasjonale
arbeidsorganisasjonen (ILO). Om dette var et premiss for sakens
raske behandling, eller komiteen ved saksordfører anså dette som
en tilleggsgevinst, er vanskelig å gi et konkret svar på. Forslagsstillerne
er likevel svært kritiske til at komiteens behandling av en proposisjon
på over 50 sider resulterer i en innstilling til Stortinget på kun én
side, og der fremtidige utfordringer når det gjelder krav om særrettigheter
ikke ble grundig nok behandlet, er svært uheldig. Å fremheve nyhetsverdien
av om Norge er først ute med å ratifisere en internasjonal konvensjon,
anser heller ikke forslagsstillerne som en god nok grunn til å ratifisere
en konvensjon som har fått så store konsekvenser for norsk lovgivning
og for befolkningen i Finnmark. Derfor mener forslagsstillerne at
Norge bør si opp ILO-konvensjon nr. 169, og heller anvende andre
virkemidler for å legge forholdene til rette for at samene kan videreutvikle
og styrke sin egen kultur, språk og nærings- og samfunnsliv.
Finnmarkseiendommen har ført til forskjellsbehandling mellom
samer og Finnmarks øvrige befolkning. Før Finnmarkseiendommen ble
opprettet, hadde alle innbyggere i Finnmark de samme rettighetene til
områdets naturressurser, mens det i dag er slik at området kontrolleres
av samiske interesser. Dette er betenkelig, særlig med tanke på
at samene bare utgjør en liten andel av Finnmarks befolkning, og
at det verken arkeologisk eller på annen måte er dokumentert at
samene tok land og vann i besittelse før andre grupper. Situasjonen
er alvorlig, og befolkningen i Finnmark og det øvrige Norge er i
ferd med å miste allmenntilgangen til naturen og rettighetene til
jakt og fiske, også på sedvanerettslig grunnlag. Konfliktene mellom
ulike etniske og kulturelle grupper øker, og dagens lov bidrar mer
til å fremme konflikter enn til å løse dem.
Finnmarkseiendommen kom som en konsekvens av lov om rettsforhold
og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven)
som ble vedtatt i juni 2005, mot Fremskrittspartiets stemmer. Prosessen
som ledet frem til Finnmarkseiendommen, startet imidlertid da Samerettsutvalget
ble oppnevnt ved kronprinsregentens resolusjon 10. oktober 1980,
som et ledd i arbeidet for å skape forsoning etter konflikten om
Altavassdraget. Prosessene som senere har gitt samer en rekke særrettigheter,
ble med andre ord satt i gang for å skape innenrikspolitisk ro,
og ikke nødvendigvis for å styrke såkalte urfolks rettigheter, eller
leve opp til internasjonale konvensjoner.
Opprettelsen av Finnmarkseiendommen førte i praksis til at de
96 prosent av Finnmark som tidligere var eid av Statskog SF, ble
omgjort til et privat rettssubjekt der den samiske minoriteten har
full kontroll over naturressursene. Området dekker omtrent 46 000
km², det vil si et areal større enn Danmark. Finnmarksloven sikrer
samiske interesser kontroll over arealene som inngår i Finnmarkseiendommen.
I finnmarksloven § 1, formålsparagrafen, står det følgende:
«Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser
i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig
måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for
samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.»
I finnmarksloven § 5 første ledd finner en begrunnelsen for at
samene skal ha særrettigheter til områdene det er snakk om:
«Samene har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk
av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.»
Loven sier videre at ved identifisering av kollektiv og individuell
eiendomsrett hvor det er motstrid, skal ILOs konvensjon nr. 169
ha forrang før finnmarksloven.
Forslagsstillerne mener at alle i Finnmark bør ha lik rett til
å utnytte naturressursene, både i nærings-, friluftslivs-, jakt-,
fiske- og rekreasjonsmessig sammenheng, uavhengig av etnisk eller
kulturell bakgrunn. Det finnes dessuten ikke tilstrekkelige vitenskapelige
bevis på at samene kom til Finnmark før områdets øvrige befolkning,
og forslagsstillerne mener uavhengig av dette at forskjellsbehandling
mellom ulike deler av befolkningen er uakseptabel. Finnmarksloven
begrunnes ofte med Norges forpliktelser i henhold til ILOs konvensjon
nr. 169, blant annet i finnmarksloven § 3.
Forslagsstillerne er imot at Norge tar del i denne konvensjonen,
og viser til Innst. O. nr. 80 (2004–2005) der Fremskrittspartiet
varslet at Norge bør trekke seg fra konvensjonen ved første anledning. Forslagsstillerne
er dessuten negative til en eventuell ny nordisk samekonvensjon.
Enkelte kommuner har erklært seg som samiske, og ILOs konvensjon
nr. 169 forholder seg til andre minoriteter i disse kommunene. Finnmarksloven
uthuler derfor konvensjonens innhold.
Finnmarkseiendommen ble innført uten at det var flertall for
dette i Finnmark, og en enkeltperson som satte i gang en underskriftskampanje
mot loven, fikk i løpet av kort tid langt over 10 000 underskrifter. Fremskrittspartiet
stemte imot hele loven, og ble nedstemt av samtlige andre partier
da Fremskrittspartiet i Innst. O. nr. 80 (2004-2005) fremmet forslag
om at det skulle avholdes folkeavstemning i Finnmark om finnmarksloven.
Innbyggerne i Finnmark ble med andre ord aldri spurt, og det var
allerede fra starten klart at finnmarksloven og Finnmarkseiendommen ville
føre til forskjellsbehandling på bakgrunn av etnisk tilhørighet.
Forslagsstillerne vil presisere at selv om Fremskrittspartiet
er imot den diskriminerende finnmarksloven, så er Fremskrittspartiet
verken imot samer eller samisk kultur. Samene er faktisk en av de
minoritetene som fungerer best i det norske samfunnet. Det å gi
samene demokratiske tilleggsrettigheter skaper imidlertid en farlig
presedens, fordi samene ikke er i nærheten av å være den største
minoriteten i Norge.
Forslagsstillerne er også urolige for og vil sterkt advare mot
at en lignende ordning som Finnmarkseiendommen kan bli foreslått
opprettet i andre fylker og etter samme mønster som ble fulgt i
Finnmark, som for eksempel en eventuell tromseiendom eller nordlandseiendom,
som følge av overføring av statens grunn fra Statskog SF til slike
selskaper.
Evalueringen av rettigheter om land og vann i Finnmark har pågått
i over 25 år og hindret etablering av ulike typer arealkrevende
næringer. Finnmarkseiendommen vil gjennom sitt arbeid med gjennomføring
av individuell og kollektiv eiendomsrett videreføre dette, og det
kan vises til Canada hvor en identifisering av individuell og kollektiv
eiendomsrett har pågått i over 30 år uten at arbeidet er ferdigstilt.
Befolkningen i Finnmark kan risikere at det kan gå over 50 år med
uavklarte juridiske rettigheter, noe som er uholdbart.
Slik Finnmarkseiendommen er organisert som en kommersiell grunneier
i Finnmark, sier det seg selv at kommunenes rolle gjennom juridisk
bindende arealplaner blir svært vanskelig. En kommunal arealplan
går over 12 år og er juridisk bindende for kommunen. I dette ligger
likevel at Finnmarkseiendommen kan fremme søknader betinget av dispensasjon fra
plan, men har vedtatt at søknader i strid med arealdelen ikke fremmes
overfor kommunene. Dette er en skremmende uthuling av plan- og bygningsloven. Avsetting
av næringsareal og regulering gjennom boligfelter, hytteutbygging,
veitraseer og annet som er arealkrevende, blir med Finnmarkseiendommen
som forvalter nærmest umuliggjort. Sett fra et lokaldemokratisk
ståsted er dette tragisk og fratar kommunene muligheten både til
å planlegge over tid og å kunne gi juridiske forpliktelser overfor
ulike aktører i en arealplan.
Forslagsstillerne viser til at Miljøverndepartementet planla
å fremme en odelstingsproposisjon overfor Stortinget våren 2007
om ny plan- og bygningslov (plandelen). Forhandlinger mellom Miljøverndepartementet
og Sametingsrådet førte til at Sametinget ble gitt innsigelsesrett
i plansaker behandlet i medhold av plan- og bygningsloven i 89 kommuner som
dekker mer enn halve landet. De berørte kommunene liger i Hedmark,
Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms,
og tilsvarer dermed de kommuner som i dag er rammet av den såkalte
«konsultasjonsplikten». Dette vil forslagsstillerne på det sterkeste
advare mot å gjøre. Forslagsstillerne vil ved behandlingen av plan-
og bygningsloven ikke innrømme noen etniske grupper rett til å overprøve
demokratiske vedtak. Samtidig minnes det om Fremskrittspartiets
motstand mot fylkesmannens rett til bruk av skjønn ved innsigelse
i plansaker. Forslagsstillerne vil ved behandlingen av dette forslaget
gå imot endringer som medfører økt samisk overherredømme over arealer
i nord.
Finnmarkseiendommen har bestemt at utmark av umatrikulert grunn
(=gnr/bnr.1) ikke skal selges, mens den oppdyrkede og bebygde delen
av leid areal kan vurderes solgt. Boligtomter kan ikke selges før de
er bebygd og tatt i bruk i samsvar med plan og satte vilkår. Festekontrakter
fra Finnmarkseiendommen er i dag ikke tidsbegrenset. Den private
råderetten er ikke-eksisterende for dem som fester grunn av Finnmarkseiendommen,
og tidligere vice versa under Statskog SF. I eldre festekontrakter
og skjøter er staten, nå Finnmarkseiendommen, som selger, forbeholdt
alle muligheter til å utvikle den solgte eiendommen, og dette fratar
grunneiere og festere incentiver og muligheter til å utvikle sin
egen eiendom til det beste for seg selv og samfunnet. Et eksempel
på dette er at grunneiere med festet tilleggsjord langs de store elvene
i fylket i dag ikke kan leie ut laksefiskerettigheter til turister
all den tid loven slår fast at ingen kan leie ut noe en selv leier,
og at det offentlige skal ha rett til å anlegge vei, hente sand
og grus og så videre på eiendommen. Situasjonen i Troms under Statskog SF
er langt på vei den samme. De eldre skjøteklausuler i skjøter fra
Finnmark jordsalgskontor og Statskog SF bør av Stortinget en gang
for alle vedtas opphevet og for ettertiden ansees som uskrevne.
Stortinget har alltid tatt på alvor slike eldre urimelige forbehold
ved ny lovgivning, og burde ha gjort dette også ved opprettelsen
av Finnmarkseiendommen.
Forslagsstillerne ønsker å oppheve finnmarksloven og fjerne Finnmarkseiendommen,
men ser at dette arbeidet vil ta noe tid. Det er imidlertid viktig
at dette arbeidet startes umiddelbart.
Forslagsstillerne tar sterk avstand fra forskjellsbehandling
av mennesker basert på kjønn, religion eller etnisk opprinnelse.
Derfor mener forslagsstillerne at alle myndige, norske statsborgere
bør ha lik stemmerett ved valg til ethvert politisk organ, og mener
derfor at Sametinget som politisk organ bør nedlegges og det tidligere
Samerådet gjenopprettes som rådgivende organ til Stortinget.
Forslagsstillerne mener at stemmerett og valgbarhet til en representativ
forsamling i Norge er forkastelig med tanke på følgende forhold:
1. Stemmerett og valgbarhet til
Sametinget muliggjøres ved å være innskrevet i Sametingets valgmanntall.
Man har krav på å la seg føre inn i dette manntallet om man har
fylt eller fyller 18 år i valgåret og er folkeregistrert i Norge,
og hvis man avgir erklæring om at man oppfatter seg som same, og
at man enten har samisk som hjemmespråk, eller har hatt forelder,
besteforelder eller olderforelder med samisk som hjemmespråk, eller
er barn av person som står eller har stått i manntallet. Det var
13 890 personer registrert som stemmeberettigede til sametingsvalget
i 2009. Det er grunn til å stille spørsmål om legitimiteten for
innskrivelse i et manntall fra hvilke et antall stemmeberettigede
utpeker en forsamling med hørings-, forslags- og innsigelsesrett
på en lang rekke saksområder utover de andre demokratiske institusjoner
som finnes i Norge, så som kommunestyrer, fylkesting og storting.
Legitimiteten for denne forsamlingen i forhold til dens fullmakter
og faktiske innflytelse (blant annet som styremedlemmer i Finnmarkseiendommen, og
flere fylkers rovviltnemnder med videre) blir ikke ytterligere styrket
ved det faktum at det ved sametingsvalget i 2009 ble avgitt 9 448
godkjente stemmerhttp://www.ssb.no/emner/00/01/10/sametingsvalg/tab-2009-10-28-04.html
. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) innebar dette et
sted mellom 183 og 294 stemmer per innvalgt representanthttp://www.ssb.no/emner/00/01/10/sametingsvalg/tab-2009-10-28-01.html
.
2. Hvorvidt man aksepterer premissene for Sametingets saklige
representativitet eller ikke, forvanskeliges ytterligere ved det
faktum at man ikke vet hvor mange som regner seg som samer som faktisk
er folkeregistrert i Norge. SSB foretar ingen registrering av hvem
som har samisk identitet/bakgrunn, noe som gjør det vanskelig å lage
statistikk om samene som gruppe. Det man kan lese ut av SSBs nøkkeltall
om samer som gruppe er antall innskrevne i samemanntallet (13 890
personer), hvor mange barn som går i samiske barnehager (1 190 personer),
hvor mange i grunnskolen som har samisk som opplæringsform (940
personer), hvor mange som har samisk som andrespråk i grunnskolen
(1 470 personer) og hvor mange personer som er knyttet til reindrift
(3 010)http://www.ssb.no/samer/ (Accessed: 09.07.2010).
Ut fra dette og ut fra anslag fra Nordisk samisk institutt som antar
at det bor mellom 50 000 til 100 000 samiske personer i Norge, Sverige,
Finland og Russland. Hvis man antar at det bor flest i Norge, kan
man anta at det dreier seg om et sted mellom 40 000 og 65 000 personer,
noe som ikke er verifiserte tall. Hvem som kan regnes som same eller
stemmeberettiget i et sameting, tolkes svært forskjellig av Norge,
Sverige og Finland, som har slike representative forsamlingerhttp://www.sami-statistics.info/default.asp?nc=
6809&id=110 (Accessed: 09.07.2010). Antar man en
normalfordeling mellom de som, hvis man antar at alle disse på et
eller annet tidspunkt i løpet av sitt livsløp skriver seg inn i
samemanntallet, i Norge skulle ha stemmerett basert på de kriterier
som ligger til grunn i lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold
av 1987 (sameloven), er det overveiende sannsynlig at Sametinget
i dag ikke representerer den samiske befolkningen, men kun deler
av denne befolkningen. Hvis anslaget til Nordisk samisk institutt legges
til grunn, kan man kanskje komme frem til et grovtall på 50 000
personer med samisk identitet/bakgrunn i stemmerettslig alder, hvorav
kun en fjerdedel er innskrevet i samemanntallet. Forslagsstillerne
finner grunn til å anta at dette medfører at Sametinget ikke har
en stor legitimitet i den samiske befolkningen i Norge, og ser på
bakgrunn av dette at Sametinget ikke kan sies å være representativ
for denne befolkningsgruppen.
3. Når det gjelder Norges internasjonale promovering av
menneskerettigheter gjennom en årrekke, fremstår videreføringen
av Sametinget som en belastning for landets internasjonale anseelse. Det
burde være nok å minne om at man på norsk myndighetshold protesterte
kraftig mot praksisen under apartheidregimet i Syd-Afrika som medførte
egne forsamlinger basert på etniske skillelinjer og som var en videreføring
av en politikk Norge mente var diskriminerende. I samme tidsrom
ble Sametinget opprettet, og alle stortingspartier, utenom Fremskrittspartiet,
stemte for denne forsamlingens opprettelse og loven som gjorde denne
opprettelsen mulig.
Samiske grupperinger har i løpet av de siste årene fremmet en
rekke ekstreme krav overfor «storsamfunnet». Et eksempel på dette
finnes i Aftenposten 12. mai 2006, der Sametingets daværende visepresident,
Johan Mikkel Sara, fremmet krav om samiske særrettigheter knyttet
til olje- og gassressurser, en retorikk man for øvrig kan finne
igjen i Sametingets årsmelding for 2005 i St.meld. nr 7 (2006–2007).
Samene har dessuten allerede fått gjennomslag gjennom Ot.prp. nr.
38 (2005–2006) for at det skal være et eget samisk navn på Troms
fylke, til tross for at bare 0,25 prosent av grunnskoleelevene i
fylket benytter samisk som opplæringsform, og til tross for at Kåfjord
kommune med 1,4 prosent av befolkningen i Troms er den eneste kommunen
i fylket som har samisk kommunenavn i tillegg til det norske.
Forslagsstillerne er prinsipielt imot at samene skal ha sitt
eget folkevalgte organ, og mener derfor at Sametinget bør nedlegges.
Praktisering av prinsippet om full likeverdighet i samfunnet kan
vanskelig forenes med at utvalgte grupper i det norske samfunnet ytes
særbehandling fra den norske stat. Videre er forslagsstillerne av
den formening at internasjonale konvensjoner og avtaler Norge er
bundet av, på ingen måte forutsetter opprettholdelse av et eget
sameting.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen si opp Norges deltakelse i ILO-konvensjon
nr. 169 ved første og beste anledning om urfolk og stammefolk i
selvstendige stater.
II
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å oppheve finnmarksloven.
III
Stortinget ber regjeringen utrede og fremme de nødvendige forslag
som medfører at alt tettstedsrelatert areal i Finnmark overføres
fra Finnmarkseiendommen til kommunene umiddelbart.
IV
Stortinget ber regjeringen utrede og fremme de nødvendige forslag
som medfører at dagens umatrikulerte grunn i Finnmark blir matrikulert
som fast eiendom.
V
Stortinget ber regjeringen utrede og fremme de nødvendige forslag,
slik at de områdene som i dag inngår i Finnmarkseiendommen, sammen
med Statskogs arealer i Nordland og Troms, kommer under en lovmessig
lignende tilstand som statens utmarksarealer i resten av landet
VI
Stortinget ber regjeringen utrede og fremme de nødvendige forslag,
slik at Sametinget nedlegges.
VII
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag for å
avvikle forvaltningsområdet for samiske språk, jf. lov om Sametinget
og andre samiske rettsforhold (sameloven) kapittel 3.
8. juni 2011