Det er, som tidligere vist, bevilget mange milliarder kroner
til kommunene siden 1989, da daværende stortingsrepresentant John
I. Alvheim fikk gjennomslag for å bevilge 1 ekstra milliard. Allikevel
er forholdene langt fra tilfredsstillende i mange av landets kommuner.
Derfor burde kanskje også andre politiske partier vurdere om det
er en systemfeil som må rettes opp for å oppnå en verdig og valgfri
eldreomsorg for alle.
Daværende stortingsrepresentant Bjarne Håkon Hanssen sa under
valgkampen i 2003:
«Målet må være at ingen eldre og syke opplever at deres grunnleggende
rettigheter krenkes.»
I nyttårstalen 1. januar 2011 uttalte statsminister Jens Stoltenberg:
«Alle eldre skal få den hjelpen de trenger.»
I den siste tiden har vi sett mange eksempler på at eldre ikke
får den oppfølging som de har behov for. Ifølge tall fra TV2 står
over 3 000 eldre syke mennesker i kø for å få en sykehjemsplass.
Etter forslagsstillernes mening, krenkes de eldre, sykes rettigheter
hver eneste dag i Norge. Forslagsstillerne mener det er grunnlag
for å si at denne gruppen ikke har, eller kan ha, de nødvendige
rettigheter så lenge disse ikke er lovfestet når det gjelder finansiering,
men overlatt til kommuners vurderinger, økonomiske situasjon og
vilje til å prioritere dette området. Eldre, sykes såkalte rettigheter
er verdt lite eller ingenting i dagens situasjon. Det er kun når
retten er knyttet til utløsning av en betalingsplikt hos staten,
at en rett til en ytelse som medfører kostnader, kan håndheves.
Det kan i denne sammenheng vises til de mange andre sosiale ordninger
som bygger på de prinsipper som forslagsstillerne tar opp i dette
representantforslaget. Når en person av en lege erklæres for syk
til å arbeide, mottar vedkommende sykepenger først fra arbeidsgiver
og deretter fra folketrygden og Nav.
Når en person blir, av kompetent lege eller nemnd, erklært for
helt eller delvis arbeidsufør, vil vedkommende motta uførepensjon.
Forslagsstillerne viser til at en rekke høringsinstanser i forbindelse
med forslaget til ny helse- og omsorgslov og Nasjonal helse- og
omsorgsplan for 2011–2015 omtaler den «stille reformen». Kommunene
opplever at de blir pålagt stadig flere oppgaver uten at det medfølger
nødvendige økonomiske virkemidler til å løse oppgavene. Flere høringsinstanser tar
til orde for øremerket finansiering av helse- og omsorgsoppgavene
i kommunene, og ifølge oppslag i media har dette blitt noe Arbeiderpartiet
nå også vurderer.
Forslagsstillerne mener det er på tide at Stortinget vedtar at
eldre, pleie- og omsorgstrengende brukere får en lovfestet rett
til finansiering av på forhånd faglig begrunnede og godkjente nødvendige
omsorgs- eller pleietjenester. Som tidligere påpekt i representantforslaget,
gir kommunale prioriteringer og vurderinger ikke godt nok grunnlag
for innfrielse av lovfestede rettigheter når kommunene må styre
innenfor faste økonomiske rammer. Det er derfor nødvendig å innføre
et statlig ansvar for retten til finansiering av nødvendig omsorg,
uavhengig av brukerens bostedsadresse og den enkelte kommunes økonomiske
situasjon og lokalpolitikernes prioriteringer.
Allerede i april 1997 konkluderte et regjeringsoppnevnt utvalg
med direktør Bjarne Jensen som leder, i sin innstilling NOU 1997:17
Finansiering og brukerbetaling for pleie- og omsorgstjenester, med følgende:
«Det er en rekke svakheter ved dagens finansieringsordninger.
Finansieringsordningene kan føre til uheldige vridninger i kommunenes
planlegging ved at de velger det som er økonomisk mest lønnsomt framfor
å vektlegge den enkelte brukers behov.»
Utvalget pekte på følgende elementer i finansieringsordninger
for fremtiden:
«Finansieringsordningene bør fungere nøytralt, slik at
det blir den enkelte brukers behov for tjenester som regulerer tilbudet,
og ikke kommunenes økonomiske tilpasning ut fra en lønnsomhetsbetraktning. Det
bør i størst mulig grad være et likt system for hele landet. Finansieringsordningene
må utformes slik at de ikke legger bindinger på kommunenes organisering
eller prioritering av tjenestetilbudet. Betalingsordningene må inneholde
skjermingsordninger for eldre og funksjonshemmede med lav inntekt
og/eller lav formue.
Ordningene bør synliggjøre de reelle kostnader knyttet både til
botilbudet og pleietilbudet.
Ordningene bør virke slik at de kan bidra til å vri den kommunale
ressursbruk fra boutgifter til pleie- og omsorgstjenester. Dette
forutsetter en klargjøring av det personlige ansvaret for å dekke
bokostnader og at det offentlige praktiserer dette slik at den enkelte tar
hensyn til det, bl.a. i beslutninger om sparing og overføring av
formue til arvinger før en blir pleietrengende.
De bør lette mulighetene for et samspill mellom offentlig og
privat omsorg, spesielt muligheten for at ektefeller/samboerpar
som ønsker det, kan bo sammen også i de tilfeller der den ene trenger
intensiv pleie. Betalingsordningene bør være enkle å forstå og administrere.
De bør bidra til at brukerbetalingen i framtida kan finansiere
en større andel av de samlede utgiftene til omsorgssektoren, og
avklare på hvilke områder slik brukerbetaling vil være mest aktuelt.»
Forslagsstillerne vil påpeke at Jensen-utvalgets konklusjon er
i samsvar med de løsninger og forslag som Fremskrittspartiet har
stått for siden Dokument nr. 8:11 (1985–1986) Om et behovsdirigert
helsevesen, ble lansert.
Som det tidligere er vist til i representantforslaget, er det
store kommunale forskjeller, både innenfor hjemmetjenestene, sykehjemsdriften,
og øvrige pleie- og omsorgsområder. Forslagsstillerne er av den
oppfatning at pleie- og omsorgstjenestene er så viktige, at de ikke
kan være gjenstand for kommunale prioriteringer. Ved å statliggjøre
finansieringsansvaret for dette området, vil Norge få et likeverdig
og godt pleie- og omsorgstilbud til alle landets innbyggere, uavhengig
av vedkommendes bostedsadresse. Det finnes en rekke eksempler på
forskjellsbehandling mellom kommuner når det gjelder de fleste områdene
innenfor pleie- og omsorgssektoren. Forskjellig prioritering knyttet
til sykehjem er belyst tidligere i forslaget.
Forslagsstillerne vil videre påpeke de store kommunale forskjellene
innenfor bruk av omsorgslønn, samt nivået på egenandeler knyttet
til trygghetsalarm, hjemmetjenester og omsorgsboliger. Dette viser,
etter forslagsstillernes syn, med all tydelighet, behovet for en
endret finansieringsordning, slik at alle innbyggere i Norge blir
like mye «verdt», og får det samme gode tilbudet uavhengig av egen
økonomi og bostedsadresse.
Et annet viktig element ved å endre finansieringssystemet, er
de medisinske kostnadene som i dag er innenfor sykehjemmenes budsjettrammer.
Dette innebærer at enkelte sykehjem har svært store utgifter til
medisiner på grunn av «tunge» pasienter med alvorlige diagnoser.
Ved en statlig finansiering av dette, vil det ikke være økonomiske
forskjeller fra sykehjem til sykehjem, samtidig som man sikrer seg
at den enkelte får tilbud om den beste medisinen, uavhengig av sykehjemmets
og kommunens økonomi.
Forslagsstillerne vil også påpeke det faktum at eldreomsorgen
under dagens regime, der bevilgningene til eldreomsorgen i svært
liten grad er øremerket, bidrar til å forsterke problemstillingene
som er reist ovenfor. Det er derfor avgjørende at bevilgningene
til eldreomsorgen øremerkes til kommunene inntil det innføres et
statlig finansieringsansvar.
Forslagsstillerne er kjent med påstandene om at et finansieringssystem
der kommunene kun skal være ansvarlig for at tjenesten blir gitt,
men ikke har finansieringsansvaret, vil medføre en lavere terskel
for å tilby kommunens innbyggere en gitt tjeneste.
Tilbud om pleie- og omsorgstjenester skal baseres på faglige
vurderinger foretatt av godkjent og relevant helsepersonell, ikke
på grunnlag av økonomiske forhold.
Forslagsstillerne mener det er et paradoks dersom man mener at
kommunen vil endre på dagens praksis med å tilby pleie- og omsorgstjenester
dersom man endrer finansieringsansvaret. Det vil etter forslagsstillernes
syn være det samme som å erkjenne at man i dag rasjonerer disse
tjenestene til innbyggerne. Det i seg selv er god nok grunn til
å endre finansieringsansvaret. Forslagsstillerne viser likevel til
Innst. 212 S (2009–2010) der en samlet opposisjon stiller seg bak
forslaget om å gi leger rett til å skrive sine pasienter inn i et
pleie- og omsorgstilbud. Dette vil gi mange eldre langt større trygghet
for at man vil få de nødvendige tjenester når det medisinske behovet
er til stede.
Det er imidlertid, slik forslagsstillerne ser det, behov for
å senke terskelen for å få pleie- og omsorgstjenester, derav legges
det til grunn at de statlige utgiftene knyttet til eldreomsorg,
vil øke noe i forhold til hva som nå brukes over statsbudsjettet,
fordi nå er det en uakseptabel rasjonering på nødvendige tjenester
som fører til ventelister og køer. Forslagsstillerne vil imidlertid
påpeke at en rekke av forslagene som fremmes i dette representantforslaget,
vil føre til samfunnsøkonomiske gevinster, som f.eks. oppsøkende
hjemmesykepleie, økt bruk av omsorgslønn og raskere utflytting fra
sykehus av ferdigbehandlede pasienter som nå venter på en sykehjemsplass.
Dette er viktige incentiver for å la folk kunne bo i sitt eget hjem
lengre enn hva som er tilfellet i dag, og for at pasienter befinner
seg i det beste og rimeligste tiltak. Det vises i den anledning
til prosjektet «Længst mulig i eget liv» fra Fredericia kommune
i Danmark som er omtalt i dette forslaget. Dette prosjektet viser at
forebyggingsalternativet er svært kostnadseffektivt samtidig som
det forbedrer livskvaliteten til den enkelte bruker.
Forslagsstillerne viser videre til et notat fra Stortingets utredningsseksjon
av 25. april 2007 (vedlagt), hvor det vises til utviklingstrekkene
som er gjengitt i OECD-rapporten «Long-term Care for Older People»:
«Samtidig med at eldreomsorgen er flyttet ut av institusjonene
blir den i stadig økende grad tilpasset den enkeltes ønske og behov.
I flere land er det innført kontantytelser som vedkommende kan kjøpe
seg tjenester for. Undersøkelser har vist at større valgfrihet og
forbrukerkontroll har ført til bedre livskvalitet til samme pris
sammenlignet med tradisjonell eldreomsorg. Slike kontantytelser
er utviklet etter forskjellige mønstre, men har det til felles at
det er opp til den enkelte å velge og innrette tjenestene etter
behov.»
Det å kunne foreta valg, er en verdi i seg selv. Det å kunne velge bort noe, eller det å kunne velge
å beholde noe, er et gode som forslagsstillerne
mener må legges til grunn for å skape en valgfri og verdig eldreomsorg
for alle. Fritt brukervalg av hjemmehjelpstjenester er gjennomført
i flere kommuner, med stor grad av tilfredshet blant de som benytter
seg av denne valgmuligheten.
Forslagsstillerne vil vise til behovet for en verdig eldreomsorg
basert på at mennesker skal kunne beholde sin integritet og verdighet
selv om de blir fysisk skrøpelige på sine eldre dager.
Alle som gjennom et langt liv har foretatt en rekke valg, f.eks.
ved kjøp av tjenester fra frisører, elektrikere, malere, bilverksteder,
kles- og skobutikker, dagligvarebutikker, restauranter, kafeer,
osv., skal ikke finne seg i å bli fratatt retten til selv å bestemme hvem
som skal utføre hjemmehjelpstjenester i egen bolig eller hvem som
skal være hjemmesykepleier, ergoterapeut, fysioterapeut m.m. Det
vil være å ta fra eldre pleietrengende mennesker deres integritet
og verdighet om det er en monopolleverandør av tjenester som vil
tvinge en bruker til å ta imot en hjemmehjelper, hjemmesykepleier,
eller en leverandør av en annen tjeneste, av personer som brukeren
overhodet ikke aksepterer at skal komme innenfor boligens vegger.
En slik umyndiggjøring av eldre personer finner forslagsstillerne
helt uakseptabelt. Forslagsstillerne understreker det store paradoks
det er at den enkelte gjennom et langt liv er gitt muligheten til
å kunne velge, men når det kommer til hvilket sykehjem man skal
bo sine siste år på, eller hvem som skal komme inn døren din for
å yte hjemmetjenester, da skal man ikke lenger kunne velge.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at retten til å kunne
velge, eller velge bort noe, må innføres
i hele landets pleie- og omsorgssektor. Dagens system, der det er
byråkrater i kommunene som avgjør hvilket sykehjem og hjemmehjelp
den enkelte mottar, er etter forslagsstillernes syn en umyndiggjøring
av den enkelte bruker/pasient. Dagens samfunn er preget av større
mobilitet enn noen gang tidligere. Folk flytter i forbindelse med
utdanning, jobb og familiære årsaker. Dette vil i mange tilfeller
bety at en eldre pleietrengende person ikke nødvendigvis har hovedvekten av
nære venner og familie i den kommunen vedkommende selv bor.
Det vil da, etter forslagsstillernes syn, være svært uverdig
at vedkommende ikke skal kunne få muligheten til å velge et sykehjem
eller omsorgsbolig/omsorg+ i en annen kommune, der den enkelte,
av ulike årsaker, ønsker å bo. I dagens system hvor den enkelte
kommune har finansieringsansvaret for omsorgsboliger/omsorg+ og
sykehjem, er det selvsagt ingen kommune som vil ta imot en sykehjemspasient
fra en annen kommune.
Hvis en person som kommer på sykehjem i Svolvær vil flytte til
et sykehjem i Trondheim fordi sønnen bor der med kone og barnebarn,
er det umulig i praksis. Innføring av fritt brukervalg i pleie-
og omsorgssektoren blir imidlertid fullt mulig når staten tar finansieringsansvaret.
Om staten betaler for en sykehjemsplass i Svolvær eller Trondheim,
spiller ingen rolle. Når statlige penger følger bruker til det sykehjemmet
eller omsorgstjenesten den enkelte selv ønsker, beholdes integriteten
og verdigheten. Bare på denne måten vil det etter forslagsstillernes
syn, bli en pleie- og omsorgstjeneste som baserer seg på verdighet,
varme og valgfrihet som skinner, i hele landet. Forslagsstillerne
viser på nytt til opposisjonens felles merknader i Innst. 212 S
(2009–2010), der man også foreslår valgfrihet på institusjonsplass
på tvers av kommunegrenser under dagens organisering. Dette løses
slik at bostedskommunen betaler for tjenesten i en annen kommune.
Forslagsstillerne mener dette viser at Stortinget ønsker en større
valgfrihet og påpeker at det enklest kan gjennomføres ved å gi staten ansvaret
for finansieringen.
Forslagsstillerne har merket seg regjeringens retorikk vedrørende
stykkprisfinansiering, og viser til St.meld. nr. 25 (2005–2006)
hvor det står:
«Et system hvor penger følger bruker finansiert av Folketrygden,
vil i praksis innebære at staten overfører kontantytelser direkte
til bruker.»
Dette viser at regjeringen enten ikke vil forstå eller ikke evner
å forstå, hvordan et finansieringssystem der pengene følger brukeren,
skal fungere, eller at Regjeringen dikter opp en misforståelse som
den så bruker som begrunnelse for å avvise forslaget. Forslagsstillerne
påpeker at det ikke vil være snakk om kontantytelser, eller en «sjekk»,
som blir utbetalt fra folketrygden direkte til den enkelte bruker.
Nav vil utbetale den fastsatte sum til det sykehjem, den bedrift,
organisasjon eller stiftelse eller annet som leverer hjemmehjelpstjenester,
hjemmesykepleietjenester eller andre tjenester som inntaksnemnden
har godkjent at staten skal betale for. Retorikken som ofte er brukt
av politiske partier i Regjeringen om at eldre må gå rundt og shoppe
tilbud med penger de har fått fra folketrygden, er selvsagt helt
misvisende. Forslagsstillerne viser til at det aldri vil være noen tvang
for den enkelte, eller dens pårørende til å velge. De vil aldri
fysisk få noen sjekk eller en annen form for kontantytelse direkte
inn på konto, eller i annen form ha mulighet til å benytte seg av
disse pengene til andre formål enn den tjenesten ytelsen skal gå
til.
Det system som forslagsstillerne foreslår, har virket gjennom
flere årtier med rekvisisjon for opphold på rekonvalesenthjem, som
så ble omdannet til rehabiliteringsinstitutter f.eks., etter operasjoner.
Disse har utført tjenester som er betalt av folketrygden når Rikstrygdeverket
(Nav) har innvilget opphold. Det er imidlertid meget beklagelig
at finansieringen, av regjeringen er overført til den samme håpløse
rammefinansiering i de regionale helseforetak, med nye køer, ventelister,
nedleggelser og økt elendighet for mange pasienter. Dette er en
selvsagt konsekvens av overgangen fra behovsdirigert og bestemt
finansiering til rammefinansiering. Forslagsstillerne vil påpeke
at Statens helsetilsyn fortsatt skal ha den kontrollerende funksjon
for pleie og omsorgssektoren. En omlegging til statlig finansiering
og fritt brukervalg vil derfor ikke ha noen betydning for statens
helsetilsyns rolle som kontrollør for kvaliteten på de som får godkjent
sine tilbud.
Et annet vesentlig moment for en omlegging av finansieringsordningen
for pleie- og omsorgstjenestene, er de svært store kommunale forskjellene
hva gjelder ressurskrevende brukere. Enkelte kommuner har særs høye
utgifter knyttet til, relativt sett, et lite antall brukere.
Dette medfører konsekvenser for kommunens økonomi, og dermed
det øvrige pleie- og omsorgstilbudet i kommunen. Den eneste løsningen
for å sikre en rettferdig og god behandling for denne gruppen, uten
at den enkelte kommunes økonomi er gjeldende, er at staten tar over
det finansielle ansvaret.
Forslagsstillerne vil også vise til at tilskuddet til ressurskrevende
brukere bortfaller når brukeren fyller 67 år. Flere brukere har
i dag et meget stort tjenestebehov. Noen få brukere kan gi store
utslag kostnadsmessig, særlig for små kommuner, noe som igjen kan
gå ut over tjenestetilbudet til andre innbyggere. Enkelte brukere
kan ha behov for tjenester som koster 6–7 mill. kroner i året. Fra
2011 mottar kommunen 85 pst. av direkte lønnsutgifter som overstiger 900 000
kroner pr. tjenestemottaker. Om tjenestemottakeren er utviklingshemmet,
fradras det beløpet kommunen mottar fra staten som en del av rammetilskuddet
for den utviklingshemmede.
For 2009 mottok kommunene 4,1 mrd. kroner i tilskudd fra staten.
Antall særlig ressurskrevende personer er 5 527. De fleste har diagnosen
utviklingshemming. Det gis ikke refusjon for særlig ressurskrevende
tjenestemottakere som er 67 år og over. Det vil i praksis bety at
kommunen mister det statlige tilskuddet for disse brukerne fra de
er fylt 67 år, noe som igjen trolig medfører at tjenestetilbudet
blir vesentlig forringet. Forslagsstillerne kan ikke se logikken
i en slik finansiering, og mener dette synliggjør behovet for en
statlig finansiering, som ikke er avhengig av alder, men av behov
for tjenester. Alternativet er etter forslagsstillernes oppfatning
en uverdig behandling av personer med omfattende behov for tjenester.
Forslagsstillerne vil også understreke viktigheten av at det
legges til rette for at private og ideelle aktører får tilgang og
kan benytte seg av opplysninger i offentlige pasientjournal- og
informasjonssystemer i de tilfeller hvor brukerne velger disse som
tilbydere av omsorgstjenester. Det er viktig at det stilles strenge
krav til tilgang og håndtering av slike opplysninger, men det må
være mulig for private og ideelle aktører å få tilgang til relevante
opplysninger om personer som mottar deres tjenester.
I juli 1997 ble det innført innsatsstyrt finansiering (stykkpris)
i sykehusene basert på DRG-systemet (Diagnoserelaterte grupper).
På grunnlag av medisinsk informasjon som registreres rutinemessig
i sykehusenes pasientadministrative systemer, klassifiseres pasientene
i tilnærmet homogene ressursgrupper med en fastsatt betalingssats
pr. pasient for de i samme diagnosegruppe.
I St.meld. nr. 50 (1996–1997) omtales et tilsvarende finansieringssystem
for pleie- og omsorgstjenester:
«Det er også utviklet et beslektet klassifikasjonssystem til
DRG-systemet for geriatriske pasienter som kalles RUG (Resource
Utilization Groups). RUG er en del av et internasjonalt multidimensjonalt instrument
til bruk i geriatri - RAI (Resident Assessment Instrument) som i
tillegg til medisinske data også kartlegger opplysninger om funksjon,
emosjonell tilstand og kognitive og sosiale forhold hos pasientene.
RUG er utviklet for bruk i institusjoner. Et tilsvarende system
for hjemmetjenestene finnes ennå ikke. Det pågår imidlertid et internasjonalt
arbeid for å forsøke å tilpasse RUG-systemet til hjemmetjenestene.»
Det sies også i St.meld. nr. 50 (1996–1997) at:
«Sosial- og helsedepartementet anser RAI/RUG som interessante
instrumenter som kan være nyttige supplement til Gerix (Informasjonssystem
om utvikling i befolkningen) (...) I tillegg kan RUG vise seg egnet
for innsatsstyrt finansiering i forhold til korttidsopphold i sykehjem.»
I Budsjett-innst. S. nr. 11 (1997–1998) skrev Fremskrittspartiet
og Høyres følgende i sine merknader til kap. 670 Tiltak for eldre:
«Disse medlemmer har med interesse merket seg det internasjonale
arbeidet rundt RUG (Resource Utilization Groups). RUG kan være et
nyttig verktøy både i økonomi- og ressursstyringen i eldreomsorgen,
men ikke minst som et kvalitetssikringsinstrument.
RUG kan som Regjeringen selv anfører, brukes til innsatsstyrt
finansiering i forhold til korttidsopphold i sykehjem. Disse medlemmer
merker seg at regjeringen vil vurdere dette i forbindelse med oppfølgingen av
NOU 1997:17. Disse medlemmer mener RUG kan være et meget nyttig
redskap for å kartlegge gjennomsnittlig ressursbehov pr. dag for
geriatriske pasienter. Det mangler i dag et system som kartlegger dette
ressursbehovet. Regjeringen bør derfor intensivere arbeidet med
å utrede innføring av RUG-systemet.»
Forslagsstillerne har dessverre ikke registrert ytterligere omtale
av RUG-systemet etter 1997, og mener det nå bør finnes frem igjen
slik at det også i Norge kan etableres et system for beregning av
kostnader i institusjoner for de ulike pasient- eller brukergrupper.
Med innføringen av et finansieringssystem der pengene følger brukeren,
der den enkelte bruker er sikret finansiering av sitt omsorgsbehov,
bør det kommunale ansvaret for at det finnes et tilstrekkelig omfang
av tjenestetilbud opprettholdes. Tjenestene kan utføres ved hjelp
av rent kommunale tjenester eller av private og ideelle, godkjente
tilbydere av tjenester. Brukeren skal selv, eller i samråd med lege
eller nære pårørende, kunne velge fritt mellom foreliggende tjenestetilbud
når inntaksnemnden eller den relevante myndighet har godkjent behovet
for statlig betaling. Ved å skille rollene som bestiller, betaler
og utfører av tjenestene, vil konkurranse om å yte best mulige tjenester
gi brukerne det beste utgangspunktet – valgfrihet og «makt» – til
å avvise/velge bort utilstrekkelige eller «dårlige» tilbud og tilbydere.
Det at det på enkelte geografiske områder med liten og spredt befolkning
ikke vil være behov for mange tilbydere, er selvsagt ingen innvending
mot selve systemet som jo er gjeldende for en mengde andre tjenester
i landet som nevnt tidligere.
Det er forslagsstillernes mening at en eldreomsorg i tråd med
det foran skisserte, vil bidra til en moderne, fremtidsrettet eldreomsorg
der brukerne får sine rettigheter oppfylt, styrer tilbudene gjennom sine
valg og overfører makten fra den kommunale sosialtjenesten, kommunale
prioriteringer til den enkelte bruker. En eldreomsorg basert på
slike prinsipper vil være et fremtidsrettet tilbud i et moderne,
velstående samfunn med respekt, omsorg og ansvar for sine eldre
medborgere og vil kunne gi dem en verdig alderdom.
I dag er hjemmetjenestene finansiert gjennom rammeoverføringer
til kommunene, samt forskjellig bruk av egenandelsordninger fra
kommune til kommune. Forslagsstillerne er opptatt av at bostedsadressen
ikke skal være utslagsgivende for hvilket tilbud brukeren skal motta,
og vil derfor gjøre finansieringen av hjemmetjenestene til et statlig
ansvar, der pengene følger brukeren til den leverandøren den enkelte velger
å benytte seg av. Det understrekes at det fortsatt vil være kommunen
som er pliktig til å skaffe vedkommende et tilbud, slik at den enkelte
aldri vil kunne komme opp i en situasjon der man ikke får et tilbud,
som en følge av at man selv eller ens pårørende ikke har ressurser
til å aktivt finne et tilbud på egen hånd.
Forslagsstillerne vil i denne sammenheng vise til allerede eksisterende
ordninger med oppnevnelse av verger der den enkelte ikke er i stand
til å ta vare på egne interesser. I de tilfeller hvor den enkelte,
i samråd med sine pårørende (eventuelt verge), ikke foretar et bevisst
valg, vil det være kommunens ansvar å tilby tjenesten. Når en person
av inntaksnemnden, eller det relevante myndighetsorgan, får innvilget
et visst antall hjemmehjelpstimer pr. måned eller uke, vil brukeren
også få en liste over alle godkjente leverandører av hjemmehjelpstjenester
som brukeren kan velge mellom, gjerne i samråd med pårørende eller lege.
I de fleste tilfeller, hvor en person blir fysisk skrøpelig, vil
de fleste ikke ha noen vanskelighet med å bestemme selv basert på
de ulike leverandørers egne opplysninger og brosjyrer og eventuelle
hjemmebesøk. Brukeren vil da selvsagt kontrollere at hjemmehjelpen
gjør det brukeren ønsker og som er avtalt, og bruker den tid som
innvilget i og med at tjenesteleverandøren kun får betalt fra folketrygden
når brukeren har bekreftet at tjenesten er utført tilfredsstillende.
Omsorgsboliger/omsorg+ skal være forbeholdt personer med behov
for pleie og omsorg, men ikke med så omfattende behov at de trenger
sykehjemsplass. Når det gjelder omsorg+, er det viktig at det er
døgnbemanning på selve bostedet, med egen resepsjon. Det er også
viktig at det er lett for beboerne å bevege seg til fellesområdene,
og det skal være et felles stort område for hele bofellesskapet
der det f.eks. kan være dagsenter, eldresenter, legekontor o.l.
Det er ikke slik at omsorgsboliger spesielt bygges for eldre
mennesker. Kommunene får tilskudd til og bygger omsorgsboliger for
alle grupper som er del av kommunenes pleie og omsorgsansvar. Forslagsstillerne
vil i denne sammenheng vise til den store økningen som har vært
av yngre brukere i kommunenes hjemmetjenester, og at det som omtales
som en satsing på å bygge opp eldreomsorg fra regjeringen, i stor
grad har vært en økning av yngreomsorg. Forslagsstillerne vil i
denne sammenheng vise til at det i eldreomsorgen først og fremst
er et behov for å bygge ut sykehjemsplasser som gir et heldøgns
pleie- og omsorgstilbud, og forslagsstillerne mener det er dette som
skal prioriteres.
Det presiseres at dette omsorgsnivået, som er et mellomledd mellom
hjemmetjenester og sykehjem, må innrettes etter lokale forhold,
der man kan se for seg ulike løsninger ut fra de rådende forhold.
En av målsettingene med omsorgsboliger/omsorg+ er at man skal gi
de eldre et sosialt fellesskap, med felles aktiviteter både hva
gjelder fysisk så vel som mental stimulering. Det skal være et trygt
miljø der de eldre kan være sikre på at hjelpen er bare et knappetrykk unna.
Svært mange eldre føler seg ensomme, de mister venner og slekt på
grunn av naturlig bortfall. Samtidig blir det tyngre for mange å
bevege seg ut til eldresentre eller for å besøke andre. Spesielt
vanskelig blir det når pleiebehovet blir større og den mentale stimuleringen
blir borte.
Konsekvensen er ofte at de eldre «visner» både fysisk og psykisk.
Det endelige resultatet blir da ofte behov for sykehjemsinnleggelse.
Det er forslagsstillernes syn at et slikt tilbud som beskrevet foran,
vil bidra til at en rekke eldre vil kunne være friskere lengre,
få en høyere livskvalitet, og dermed minke presset på sykehjemmene.
Omsorgsboliger/omsorg+ skal være sykehjemsforebyggende, ved nettopp
å gi eldre den stimuleringen som er så viktig for å holde på den fysiske
og mentale helsen. De som skal bruke omsorgsboliger/omsorg+ er personer
med pleie- og omsorgsbehov som i dag blir gitt gjennom hjemmetjenesten,
på dagsenter eller sykehjem. Det kan være flere måter å organisere
dette på, enten gjennom en gradvis økning av hjemmetjenester, eller
gjennom egne ansatte på bofellesskapet. Det vil selvsagt variere
etter størrelsen og organiseringen på omsorgstilbudet. Det er viktig
å understreke at omsorgsboliger/omsorg+ ikke skal bli en salderingspost
der kommunene plasserer eldre mennesker med demens og svært omfattende
pleiebehov istedenfor å gi dem sykehjemsplass. Alle som skal bo
i omsorgsboliger/omsorg+ skal være på et mentalt friskt nivå slik
at det sosiale fellesskapet kan leve. Det skal imidlertid også kunne
være et permanent tilbud, slik at noen grader av aldersdemens må
kunne aksepteres. Utgangspunktet er at det er de eldre eller dens
pårørende, i samsvar med lege, som kan bestemme at personer ikke
lengre skal bo i omsorgsboliger/omsorg+. Men det må gjøres unntak
fra dette. Det kan tenkes situasjoner der de andre beboerne av omsorgsboliger/omsorg+
får ødelagt sin tilværelse av at personer er sterkt demente, samtidig
som at personen selv og de pårørende ikke ønsker å flytte personen
til skjermet avdeling på sykehjem. Denne avgjørelsen må tas av lege,
i samarbeid med tjenesteleverandør og pasient/pårørende. Det er
svært viktig at det gis en forebyggende behandling på dette omsorgsnivået,
blant annet gjennom aktivitører og fysioterapeuter. Uansett vil
dette være en rimeligere løsning enn om kommunen skal gi tjenestene
spredt på et stort område.
I dag kan kommunene kreve en husleie for hver enkelt beboer i
omsorgsboliger/omsorg+. Forslagsstillerne ønsker at finansieringsansvaret
for pleie- og omsorgstjenestene knyttet til disse tilbudene skal
tillegges staten. Forslagsstillerne presiserer at kostnadsnivået
for denne boformen skal innrettes på en slik måte at alle som har
behov, skal kunne benytte seg av dette tilbudet. Det er etter forslagsstillernes oppfatning
viktig å ha tilbud om omsorgsboliger i kommunene som kan tilbys
eldre, pleietrengende som i dag har boforhold som er uegnet som
pleiearena for eksempel på grunn av dårlige sanitære forhold eller
boliger over flere plan uten heis. Forslagsstillerne viser til at
det i dag er stor uklarhet i hva som defineres som heldøgns pleie-
og omsorgstilbud.
I dag er det slik at kommunene betaler for sykehjemsdrift samt
at den enkelte betaler størstedelen av sin pensjon for opphold i
sykehjem. Forslagsstillerne ønsker en annen finansieringsmodell,
der staten har ansvaret og pengene følger brukeren til den institusjonen
vedkommende ønsker å benytte seg av. Det er imidlertid ikke slik
at den enkelte, eller dens pårørende, skal være pliktig til selv
å velge et sykehjem. De skal ha mulighet og rett til å gjøre det.
Denne retten til å velge skal være vedvarende i den forstand at
dersom en bruker, eller vedkommendes pårørende, ønsker å bytte sykehjem
skal brukeren ha rett til det innenfor et system med noen tidsfrister.
Forslagsstillerne understreker at kommunen fortsatt er pliktig å gi
et tilbud til den enkelte, dette for å sørge for at alle får et
tilbud uten å måtte aktivt oppsøke dette på egen hånd. Videre er
det slik at den enkelte skal betale en viss andel av pensjonen.
(I dag trekkes egenbetalingen av Nav før pensjonen utbetales, og
trekket går til kommunen.) I det foreslåtte system vil trekket overføres
sykehjemmet eller leverandøren av tjenesten. Videre vil det være
nødvendig å sette et øvre tak for egenbetaling, slik at eventuelt
gjenværende samboer/ektefelle ikke blir tvunget til å avskaffe parets
bolig ut fra svekket økonomi som følge av sykehjemsbetaling. I dag
bestemmer vederlagsforskriften at den ektefelle/samboer, som sitter
igjen i boligen, ikke skal ha dårligere ytelse enn om vedkommende
hadde hatt rett til etterlatteytelse.
Forslagsstillerne mener at betalingsordningen ved opphold i institusjon
i vederlagsforskriften kan gi urimelige utslag. For eksempel kan
hjemmeboende ektefelle til person som får fast plass i heldøgns
omsorgsinstitusjon få en vanskelig økonomisk situasjon hvis det
er familiens hovedforsørger som trekkes i pensjon. Selv om det er
en bestemmelse om fradrag i beregningsgrunnlaget i forskriften § 5
med tanke på hjemmeboende ektefelle og barn, er dette ikke tilstrekkelig.
Forslagsstillerne mener at det i tillegg bør vurderes andre begrensninger
i vederlagsgrunnlaget som f.eks. et maksbeløp.
Egenbetalingen for opphold ved sykehjem må settes lavere enn
hva som er tilfellet i dagens system, for å sikre at alle eldre
har økonomisk frihet til å kjøpe gaver til barn, barnebarn og oldebarn,
eller unne seg selv noen goder etter et langt liv. Dette vil bli
omtalt senere i forslaget, under punktet om vederlagsforskriften.
Forslagsstillerne viser videre til at det bør være en lege som fastsetter
hvilket pleiebehov den enkelte måtte ha, og RUG-betalingssatsen
som er fastsatt vil da bli direkte utbetalt til den institusjonen/ tjenesteyteren
som skal utføre omsorgen. Retten til betaling for pleie- og omsorg
når behovet er relevant myndighet, må etter forslagsstillernes syn,
lovfestes. Dette blir omtalt i punktet som heter rettighetslov.
Forslagstillerne mener det er urimelig at ordningen med refusjon
for medisin på blåresept i dag ikke omfatter opphold i institusjon.
Realiteten er da at ordningen omfatter omsorgstjenester i eget hjem,
men ved opphold i sykehjem blir dette kommunens ansvar. Dette betyr
at kommunene ved sykehjemsinnleggelse får en ekstrautgift som bør
være et ansvar for staten gjennom folketrygden. Systemet bidrar
til å favorisere økonomisk hjemmetjenester fremfor sykehjem for
kommunene. Forslagsstillerne mener at midler som frigjøres ved en
slik omlegging av ansvar skal øremerkes eldreomsorg i kommunene.
I tråd med forslagsstillernes ønske om å gjøre eldreomsorgen
valgfri, er det viktig å få på plass et lovverk som sikrer den enkelte
rett til betaling for behandling når han eller hun har behov for
hjelp. En rettighetslov blir ikke mer enn et ufullstendig rammeverk
dersom den ikke inneholder det viktigste rett til betaling for behandling.
Forslagsstillerne viser til at representanter både fra Høyre og
Fremskrittspartiet tidligere har fremmet forslag i Stortinget om
å gi pasienter en lovfestet rett til behandling innenfor en individuell
faglig forsvarlig tidsramme, enten ved godkjente offentlige eller
private sykehus i Norge, eller i utlandet på det offentliges regning.
Dokument nr. 8:17 (1993–1994) og Dokument nr. 8:8 (1997–1998) tok
opp denne problemstillingen, i tillegg til at disse partier fremmet
forslag i Innst. O. nr. 91 (1998–1999) da Stortinget behandlet lov
om pasientrettigheter i juni 1999.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at en rettighetslov ikke
bare skal gjelde innenfor primær- og spesialisthelsetjenesten, men
også innenfor pleie- og omsorgssektoren. En slik rettighetslov vil
være en sikkerhet for den enkelte. Forslagsstillerne viser til at det
av relevant myndighets vedtak om behov for pleie og omsorg, ikke
vil være mulig for tjenesteyter eller finansieringsansvarlig å se
bort fra, eller redusere tilbudet, som skal gis slik som det er
i dag. Forslagsstillerne viser til at det vil bli fremmet eget forslag
vedrørende en slik lovendring.
Forslagsstillerne mener også det er behov for å utvide ansvaret
til kommunene for å tilby sykehjemsplass, all den tid det er mange
med behov for plass som i dag må stå på venteliste. Det er derfor nødvendig
å sikre rett til et godt tilbud i påvente av at sykehjemskapasiteten
blir bygd ut. Forslagsstillerne mener kommunene bør pålegges et
dagsgebyr på kr 1 000 pr. dag de ikke leverer sykehjemsplass til personer
med dokumentert behov. Dette gebyret skal utbetales til den enkelte
dersom man velger å kjøpe hjemmetjenester i påvente av sykehjemsplass,
men kan også brukes gjennom ordningen med omsorgslønn.
I 1988 ble det fastsatt en forskrift for å regulere betaling,
eller vederlag, for opphold i norske institusjoner og boliger med
heldøgns omsorgs- og pleietilbud, kalt vederlagsforskriften. Forskriften
gjelder bl.a. sykehjem, aldersboliger og institusjoner for rusmiddelmisbrukere.
Betalingen for opphold i institusjon skal beregnes av inntekt, ikke
formue. Som inntekt regnes årets inntekter på grunnlag av pensjon, andre
løpende trygdeytelser, arbeidsinntekt, næringsinntekt, leieinntekt,
renter og avkastning av formue etter fradrag av skatt og gjeldsrenter.
For de aller fleste som berøres av forskriften er hovedinntekten
pensjonsytelser. Vederlaget for opphold i institusjon beregnes med
bakgrunn i folketrygdens grunnbeløp. Ved utbetaling av pensjon fra
trygdeverket beregnes og trekkes vederlaget til institusjonen, dvs.
kommunen, før det overskytende beløp utbetales til pensjonisten.
Vederlaget kan ikke overstige de reelle oppholdsutgifter. Oppholdsutgiftene ved
institusjonen skal oppgis på forespørsel. For å gi brukeren et rimelig
beløp til egen disposisjon, er det fastsatt et fribeløp og en andel
til «eget bruk» som trekkes fra inntekten (pensjonen) før vederlaget
beregnes. Fribeløpet som ble fastsatt av Kongen, etter forslag av
Fremskrittspartiet i Stortinget i 1989, er i dag på 6 600 kroner.
Fribeløpet skal trekkes fra inntekter opptil 1 G (grunnbeløp) før
vederlaget på opptil 75 pst. av det overskytende grunnbeløp beregnes, dog
skal betalingen begrenses slik at enhver har til eget bruk minst
25 pst. av G. Av tilleggspensjonen beregnes opp til 85 pst. egenbetaling.
. Pensjonsreformen, som trådte i kraft 1. januar 2011, vil etter hvert
nødvendiggjøre endringer i vederlagsforskriften når begrepene «grunnpensjon»
og «tilleggspensjon» ikke lenger benyttes i ny alderspensjon i folketrygden.
Da fribeløpet ble innført i 1989, representerte dette 19,35 pst.
av grunnbeløpet som var 31 000 kroner. I 2010 er grunnbeløpet i
folketrygden 75 641 kroner, mens fribeløpet er bare 6 600 kroner,
noe som utgjør bare ca. 8,75 pst. av G.
Det virker urimelig at beboere i institusjoner, relativt sett,
skal ha mindre inntekt til egen disposisjon i dag enn i 1989. Underreguleringen
av grunnbeløpet i folketrygden medvirker til den dårlige utviklingen. For
å sørge for at fribeløpet øker i takt med prisutviklingen, vil forslagsstillerne
foreslå at dette knyttes til grunnbeløpet og at fribeløpet settes
til 25 pst. av G, som vil tilsvare 18 910 kroner med dagens grunnbeløp,
mot dagens beløp på 6 600 kroner.
Forslagsstillerne er klar over at økning i fribeløpet i vederlagsforskriften
vil føre til en mindreinntekt for kommunene så lenge dagens system
med kommunalt ansvar for eldreomsorgen består. Forslagsstillerne
vil imidlertid understreke at fridelens størrelse ikke vil ha noen
betydning for kommuneøkonomien i et system der staten har ansvaret
for eldreomsorgen, og der pengene følger pasienten uansett hvilket
tilbud denne velger. Forslagsstillerne vil derfor foreslå at den
mindreinntekten som oppstår i kommunene på bakgrunn av økningen
i fribeløpet i vederlagsforskriften, skal dekkes av staten så lenge
kommunene har ansvaret for eldreomsorgen.
Forslagsstillerne viser også til at Fremskrittspartiets foreslåtte
økning av pensjonene vil medføre større inntekter for kommunene
mens det vedtatte pensjonssystemet vil føre til mindre inntekter.
Det vises til at ulike regjeringer har lagt vanskeligheter i
veien for de kommuner som arbeider for å etablere sykehjem og omsorgsboliger
for pleietrengende eldre i sydlige land. Dette finner forslagsstillerne
sterkt beklagelig, da det er et åpenbart behov for å tilby eldreomsorgsplasser
i sydlige land for de eldre som selv ønsker slike muligheter for
kortere eller lengre perioder. Det er imidlertid stadig klarere
at en situasjon hvor et betydelig antall kommuner og bydelsutvalg
selv vurderer bygging og drift av eldreomsorgsinstitusjoner, vil
være en meget kostbar og uheldig måte å organisere slike tilbud
på. Det må være langt bedre at innenfor det nåværende håpløse system
med kommunalt ansvar for å betale for eldreomsorgstjenester for
pleietrengende eldre, bør det fremkomme et tilbud om plasser som
kommunene så kan kjøpe/leie for kortere eller lengre tid for sine egne
pleietrengende eldre som ønsker et slikt opphold i syden. Slike
tilbud om omsorgsboliger, rehabiliteringsplasser eller sykehjemsplasser
kan tilbys av private bedrifter, stiftelser, organisasjoner og andre eller
drives av det offentlige. Særlig i tiden fremover hvor mange hevder
at mangel på personale i institusjonsomsorgen i Norge vil kunne
bli en flaskehals, vil det være kjærkomment med et betydelig antall plasser
i varmere land. Slike institusjoner vil kunne ha noe norsk personale,
men også lokalt personale til mange ulike arbeidsoppgaver. Etablering
av slike institusjoner som en fast og varig virksomhet vil også kunne
rekruttere lokal arbeidskraft på alle fagområder, samt den nødvendige
norskopplæring.
I det foreslåtte system vil det være lege eller inntaksnemnd
fra brukerens bosettingsområde som betaler for oppholdet, men også
i dag vil selvsagt kommunene kunne kjøpe plasser for sine egne brukere. Som
kjøper vil kommunen styre hvilken type pleietjeneste som er nødvendig
for sine egne pleietrengende eldre, og vil således være sikret det
forsvarlige ansvar og kontroll med kvaliteten på tjenestene, samt stille
de betingelser og krav de selv måtte ønske.
Pr. i dag foreligger det meget få plasser som er tilgjengelig
for kjøp eller leie av norske kommuner, og det er liten grunn til
å forvente noen særlig økning med det nåværende system for eldreomsorgsorganisering
og finansiering. Importmulighetene for eldreomsorgstjenester for
å dempe det eventuelle presset mot disse tjenester i Norge blir
derfor ikke utnyttet. Det reduserer valgmulighetene for de pleietrengende eldre,
og kapasiteten i tilbudet av eldreomsorgstjenester totalt sett.
Skal det bli fortgang i importen av eldreomsorgstjenester ved
kjøp av plasser i utlandet, må statens pengerikelighet for kjøp
av tjenester benyttes. Staten må nå selv ta et skikkelig initiativ
for at det kan tilbys plasser fra utlandet, ved å innføre en subsidieordning som
gjør at plasser i utlandet raskt blir en økonomisk fordel for kommunene
og for mulige private leverandører. Det er staten som har betydelige
finansielle ressurser og mulighet for å bruke betydelige midler til
etablering av eldreomsorgsinstitusjoner i syden. Når penger brukes
til investeringer i utlandet, får det selvsagt ingen nevneverdig
virkning på norsk innenriksøkonomi. Selv med norsk personale i stillinger med
betydelig kontakt med, og pleie av, beboerne, vil en vesentlig del
av de ansatte være lokal arbeidskraft, slik at presset i arbeidsmarkedet
blir betydelig redusert med tjenesteproduksjon i utlandet.
De vanlige motforestillinger mot en raskere utbygging av tjenestetilbudet
til pleietrengende eldre, som brukes av Fremskrittspartiets motstandere,
faller derved bort ved etablering av et tjenestetilbud for dem som
selv ønsker et slikt tilbud i utlandet. Hvis ikke private tar initiativ
etter innføring av en statlig finansieringsordning eller subsidiering,
kan staten selv etablere et eget statlig aksjeselskap som skal stå for
både bygging og drift av slike institusjoner. Et slikt aksjeselskap
kan til å begynne med gis en aksjekapital på 500 mill. kroner. Selskapet
kan gis navnet Den Norske Stats Omsorgsselskap A/S (STATOMSORG)
etter modell av STATOIL. STATOMSORG kan utarbeide standardkontrakter
for forholdet mellom kommuner som vil kjøpe/leie plasser for sine pleietrengende
eldre, og alle de praktiske forhold i denne forbindelse. STATOMSORG
forutsettes å tilby oppholdsplasser i forskjellige RUG-kategorier (Resource
Utilization Groups) basert på ulike behov for pleie- og omsorgsbehov,
slik at de tyngste beboere medfører en høyere refusjonspris enn
beboere med mindre pleie- og omsorgsbehov.
Det er liten grunn til å tro at alvorlig demente pasienter kan
ha noen nytte av utenlandsopphold, men mange andre vil kunne ha
nytte av og lyst på slike opphold av kortere eller lengre varighet,
etter eget valg. Standardregler for pleiebehov må i alle fall utarbeides
når det også i Norge blir mer normalt med kjøp og salg av sykehjems-
og omsorgsplasser mellom norske kommuner eller bydelsutvalg. For
å sikre at seniorborgernes interesser blir skikkelig ivaretatt i et
slikt selskap, kan en representant for disse være medlem av STATOMSORGs
styre, som for øvrig bør bestå av folk med ulik fagbakgrunn innen
tjenesteproduksjon, men med forretningsmessig erfaring og gode styreegenskaper.
Styret må kunne få til den nødvendige etablering av den nødvendige
administrasjon og oppbygging av selskapets virksomhet.
I tillegg til en normal selskapsadministrasjon kan det også etableres
et råd for selskapets administrasjon og styre utpekt av relevante
omsorgsorganisasjoner, relevante faglige yrkesorganisasjoner, av
brukerorganisasjoner og fra norske bosetninger i de områder hvor
det vurderes etablert, og etter hvert blir etablert institusjoner.
Dette fordi det vil være fordelaktig for driften og assistanse til
beboerne, om nordmenn bosatt i området kan bistå med etableringen
av et lokalt nettverk for beboere som har lengre opphold.
Forslagsstillerne viser igjen til Innst. 212 S (2009–2010) og
mener det med en statlig finansiering og fritt brukervalg på tvers
av kommunegrenser også er naturlig å åpne for dette på tvers av
landegrenser. Etterspørselen fra eldre mennesker i Norge vil i seg
selv bidra til et større tilbud i andre land. Det avgjørende i så
måte er at de eldre blir tilstrekkelig informert om sine valgmuligheter.
Fra andre områder ser en at valgfriheten innen offentlige tjenester
ofte ikke blir benyttet fordi informasjonen til brukeren er for
dårlig. Forslagsstillerne mener derfor kommunene skal ha plikt til
å opplyse om alternative tilbydere både innenlands og utenlands.
Gjennom å overføre finansieringsansvaret av eldreomsorgen til
staten, vil det også åpne seg store muligheter knyttet til enhetlige
løsninger, teknologiske fremskritt og statlige standarder knyttet
til datasystemer m.m. Dette må, etter forslagsstillernes syn, organiseres
gjennom et statlig innkjøpskontor. Dette vil kunne medføre store
økonomiske gevinster, da kommunene ikke trenger å «finne opp kruttet»
hver for seg.
Forslagsstillerne viser i den anledning til Innst. 212 S (2009-2010)
der en samlet opposisjon tar til orde for en større satsing på IKT
i hele helsevesenet. Store ressurser anses å gå med til administrasjon
man kunne klart seg uten dersom man hadde mer åpne løsninger. Gode
løsninger vil både kunne gjøre kommunikasjon mellom primær- og spesialisthelsetjenesten enklere,
og slik også styrke tilbudet til geriatriske pasienter. Forslagsstillerne
mener det er behov for større incentiver for å få fortgang i dette
arbeidet og ber regjeringen legge frem en sak for Stortinget der
man vurderer ulike tiltak for å fremme teknologisk utvikling og
dermed frigjøre kapasitet fra administrasjon over til omsorgtjenester.
Når staten har ansvaret for betaling av tjenestene, vil selvsagt
også staten som betaler kunne stille de krav den ønsker til alle
leverandører av tjenester, og følgelig raskt over hele landet gjøre
seg nytte av nye teknologiske fremskritt og fremskaffelsen av nytt ustyr
og nye erfaringer.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at for å løse problemene
innenfor pleie- og omsorgssektoren, må det skje en endring i finansieringsordningene,
slik at staten får det finansielle ansvaret, og at pengene følger
brukeren til leverandøren av den gitte tjenesten.
Forslagsstillerne peker videre på nødvendigheten av å gjøre strukturendringer
i finansieringsordningene, slik det er nevnt foran.