Forslagsstillerne vil vise til at noen generell rett til allmennhelsetjenester
ikke forelå før i 1982, da innbyggerne fikk en individuell rett
overfor kommunen til å få nødvendig helsehjelp. Fra tidligere hadde
innbyggerne retten til å få dekning fra folketrygden for utgifter
til legehjelp, fysikalsk behandling og andre helsetjenester. I forbindelse
med innføringen av loven om helsetjenesten i kommunene ble trygdens
refusjonssatser vesentlig redusert og de frigjorte midlene ble overført
til kommunene gjennom rammetilskudd. Behovet for et nytt finansieringssystem,
der pengene følger brukeren og staten har finansieringsansvaret,
er etter forslagsstillernes syn høyst nødvendig. Uten en slik omlegging
av finansieringen vil det, etter forslagsstillernes syn, være umulig
å få på plass en verdig og valgfri eldreomsorg. Dette synliggjøres svært
tydelig gjennom den store økningen i ressursbruk på dette området
de siste tiårene, uten at tilbudet har blitt tilfredsstillende.
I dette kapittelet fremmer forslagsstillerne en rekke forslag
som etter disses mening vil sørge for å bedre tryggheten, verdigheten
og mulighetene for den enkelte eldre pleietrengende.
Forslagsstillerne viser til at det er de sykeste pasientene vi
ofte finner i kommunene. Eldre pleietrengende mennesker har ofte
6–7 aktive diagnoser. Legedekningen i kommunene er alt for lav i
forhold til behovet og sammenlignet med spesialisthelsetjenesten
er det et hav av forskjell. Forslagsstillerne viser til at det er
alt for liten kunnskap om eldreomsorg og pleie som virker, og at
det er behov for å stimulere til pasientrettet forskning for å kunne
få bedre kunnskap om hvilke tiltak som virker. Forslagsstillerne
viser til at det er opprettet undervisningssykehjem som et ledd
i kvalitetsforbedring. Det er etter forslagsstillernes oppfatning
behov for en langt sterkere samhandling mellom de store utdanningsinstitusjonene
som høyskoler og universitet og de praksisnære som sykehjem og hjemmetjenester.
Forslagsstillerne ser behovet for å få et eller flere nasjonale
senter for sykehjemsmedisin og har merket seg det positive initiativet
som er tatt ved Universitetet i Bergen og deres mange samarbeidspartnere
relatert til eldreomsorgen.
I 2003 kom forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten
for tjenester som ble ytt etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.
I 2010 kom verdighetsgarantiforskriften, forskrift om en verdig
eldreomsorg (verdighetsgarantien). Den nye forskriften er etter
forslagsstillernes oppfatning like vag og uklar som den eksisterende
med hensyn til en rettighets tankegang. I praksis er forskriftene
identiske, med et par unntak. Uansett vil en med dagens finansieringsordning
se at praktiseringen av disse forskriftene vil være avhengig av
kommuneøkonomien og den enkelte kommunes prioriteringer. Rettstilstanden
på området synes uforandret. De gir ingen klare rettigheter til
pasienten. Det er fortsatt de økonomisk ansvarlige i kommunen som
vil definere hva som er nødvendig. Nå skal de i tillegg definere
hva som er verdig. Eneste definisjon på rettstilstand finner en
gjennom Fusa-dommen (Rt.1990 s 874) hvor det var spørsmål om Fusa
kommune kunne redusere hjemmehjelp og hjemmesykepleie til en sterkt
fysisk funksjonshemmet kvinne. Høyesterett kom til at vedtaket fra
klientutvalget i Fusa kommune måtte kjennes ugyldig. Den enkelte
kommunes økonomiske situasjon kunne ikke tillegges vekt når lovens
minstestandard skulle fastlegges. Borgerne er garantert å få sine
«helt livsviktige behov» dekket.
Når man kommer utenfor det området hvor det foreligger rett til
helsehjelp etter § 2-1, er det adgang til å legge vekt på kommuneøkonomien.
Det gjelder hvis helsehjelp ikke er «nødvendig» i lovens forstand;
det gjelder for ytelser som ligger over minstestandarden; og det
gjelder hvis det er spørsmål om helsetjenester som ikke omfattes
av lovens § 1-3.
Gjennom denne dommen skiller også kommunehelsetjenesteloven seg
vesentlig fra pasientrettighetsloven for spesialisthelsetjenesten,
hvor det er tatt inn ressursforbehold i lovteksten.
Forslagsstillerne mener at pleietrengende eldre må sikres langt
klarere lov og regelverk i forhold til rettigheter de har til tjenester
fra det offentlige. Det vises til at innbyggernes forventninger
langt overstiger det tilbudet som i mange tilfeller blir gitt.
I mange år har eldreomsorgen i Norge hatt for liten kapasitet
og et tilbud til gamle, syke mennesker som ikke har vært tilstrekkelig
til å dekke behovet. Det er stadig blitt færre sykehjemsplasser,
sett på bakgrunn av det økende behovet. Flere nordmenn lever lenger,
og flere lever lenger med fysiske og psykiske lidelser ettersom
den medisinske utvikling gir mulighet til å holde stadig nye tilstander
i sjakk over tid. Vårt trygde-/pensjonssystem er komplisert og omfattende,
og gir liten mulighet for de fleste til å forstå hvilke komponenter
pensjonen består av og hvorfor samordning slår ut som den gjør.
Lov om helsetjenesten i kommunene og lov om sosiale tjenester regulerer
kommunenes ansvar for eldreomsorgen og forutsetter at det skal gis
pleie og omsorg i kommunene, og at det skal sørges for sykehjemsplasser
eller annen boform for heldøgnsomsorg og pleie, eller gis tjenester
i hjemmet. Forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.m.
gir regler og retningslinjer for størrelsen på de økonomiske ytelser
som kan kreves som vederlag for slikt opphold, og hvilke rettigheter brukerne
har til bl.a. fribeløp. I tillegg bidrar en rekke andre lover, forskrifter
og rundskriv til at det kan være svært vanskelig for den enkelte
eldre, som kan være svekket av aldersdemens, ha helseproblemer, dårlig
hørsel og/eller syn og mangel på krefter, å sette seg inn i et omfattende
og kompliserte regelverk.
I oktober 1991 vedtok Stortinget lov om kommunale og fylkeskommunale
eldreråd, og alle kommuner og fylkeskommuner har i dag plikt til
å opprette slike. Imidlertid er det mye som tyder på at eldrerådene
ikke virker slik intensjonen var, og at de har svært liten innflytelse
på eldreomsorgen i landet. Eldrerådene får, slik forslagsstillerne
ser det, ikke innsyn i og muligheter til å uttale seg om viktige
saker for eldreomsorgen i mange kommuner, og de er blitt til svært
begrenset nytte for den gruppen de i utgangspunktet skulle styrke.
I 1997 vedtok Stortinget en handlingsplan for eldreomsorgen etter
behandlingen av St.meld. nr. 50 (1996–1997) og Innst. S. nr. 294
(1996–1997). Handlingsplanen skulle gjennomføres over en fireårsperiode.
Forslagsstillerne anser at det resultat som hittil er oppnådd, etter
at handlingsplanen ble satt i verk, er som en boreform å betrakte.
En av de største manglene innenfor eldreomsorgen i Norge har
vært det lave antallet sykehjemsplasser. Ventelistene har vært,
og er, lange. Etter at handlingsplanen ble vedtatt, har de fleste
kommuner planlagt en relativt stor utbygging av boformer for heldøgnspleie
og omsorg, men i høy grad konsentrert seg om omsorgsboliger. Omsorgsboliger
kan eies eller leies av den enkelte bruker, og brukeren må selv betale
for de omsorgs- og andre tjenester som mottas. Dette gjør at denne
typen boliger er betydelig rimeligere for kommunene enn sykehjemsplasser
der kommunen har det fulle økonomiske og praktiske ansvar for tjenestetilbud
og boform. Økningen av antallet personer som trenger plass i sykehjem
har, i tiden etter at handlingsplanen ble satt i kraft, økt betydelig raskere
enn utbyggingen av plasser slik at situasjonen i dag er mindre tilfredsstillende
enn den var ved handlingsplanens start. Den gruppen pasienter som venter
på sykehjemsplass, vil ikke være tjent med en plass i omsorgsbolig,
og forslagsstillerne er bekymret for at det, hvis denne trenden
får fortsette, vil være et overskudd av omsorgsboliger som ikke
kan benyttes, mens køene til sykehjemsplasser øker.
Ordningen med rammeoverføringer til kommunene har ikke ført til
nødvendig utbygging av heldøgnstilbud for eldre syke. I et brev
til Verdikommisjonen, datert den 25. januar 1999, tok kommisjonens
medlem Arthur Arntzen opp denne problematikken, og anbefalte kommisjonen
å arbeide med sak om å opprette eldreombud. Verdikommisjonen ga
i sitt svar, den 4. februar 1999, uttrykk for at det var mange påtenkte
tiltak i kommisjonens strategi som ville få betydning for eldre,
men tanken om eldreombud ble ikke fulgt opp. Det er staten som gjennom
lov om helsetjenesten i kommunene, har pålagt kommunene ansvaret
for eldreomsorgen. Da må staten ha et selvstendig ansvar for at
lovens intensjoner blir fulgt opp. Manglene som gjennom mange år
har preget eldreomsorgen i Norge, har vist at staten ikke har vært
seg sitt ansvar bevisst. Med alt det kompliserte regelverk som ligger
til grunn for, og regulerer, pensjonisters og syke eldres hverdag,
må det være på sin plass å etablere et statlig eldreombud. Et slikt
ombud skal påse at eldreomsorgen i de forskjellige kommuner oppfyller
de krav som loven pålegger dem på dette området. Ombudet bør også
kunne gi veiledning og informasjon om tjenester og ytelser som eldre
innbyggere har rettigheter til eller krav på i forskjellige situasjoner,
og ombudet må ha til oppgave å fremme eldres interesser overfor
både offentlige og private instanser og skal følge med i utviklingen
av eldres levekår. Et eldreombud bør kunne virke av eget tiltak
eller etter henvendelser fra andre, og selv avgjøre om slik henvendelse
gir grunn til behandling og tiltak. Eldreombudet må etableres basert
på egen lovgivning etter drøftelser med pensjonistorganisasjonene
og andre berørte parter. Eldreombudet må ha juridisk kompetanse.
Pasient- og brukerombudsordningen omfatter den tidligere pasientombudsordningen
i spesialisthelsetjenesten, og fra 1. september 2009 ble den utvidet
til også å omfatte den kommunale helse- og sosialtjenesten. Forslagsstillerne
viser til at størstedelen av helse- og omsorgstjenestene utføres
i kommunene slik at utvidelsen av ombudenes virkeområde er vesentlig,
og pasient- og brukerombudene fikk en kraftig økning av saker som
følge av utvidelsen. Det er verdt å merke seg at ombudene anmodes
om bistand på et tidligere tidspunkt når det gjelder de kommunale
helse- og sosialtjenestene enn i spesialisthelsetjenesten hvor ombudene
gjerne kommer inn etter at helsehjelpen er gitt. Forslagsstillerne
frykter at ombudet vil ha alt for stort fokus på spesialisthelsetjenesten,
mens svakere grupper som eldre pleietrengende ikke blir sett og
hørt på en tilfredsstillende måte. Forslagsstillerne understreker
at et eldreombud må være ute der målgruppen befinner seg. Ombudet må
derfor drive oppsøkende virksomhet ved sykehjem, hjemmesykepleien
og i hjemmetjenesten, og andre arenaer der det vil være hensiktsmessig
å komme i kontakt med eldre mennesker.
Nyere forskning viser at forebyggende hjemmebesøk av fagpersonell
kan hjelpe hjemmeboende eldre med å bevare livskvalitet og helse.
Forfall og avhengighet kan reduseres eller utsettes for den enkelte innbygger,
og liggedøgn i sykehus og sykehjem reduseres. Det beste eksempel
i denne sammenheng kan sees i Danmark. Et godt dokumentert forsøk
i Rødovre kommune, publisert i 1985, viste at forebyggende hjemmebesøk
ga bedret livskvalitet, bedret funksjonsevne, færre innleggelser
i sykehus og redusert dødelighet. Flere kontrollerte forsøk er utført,
og i Danmark ble en egen «Lov om forebyggende hjemmebesøg til ældre»
vedtatt i 1995. De danske kommuner plikter nå å tilby forebyggende
hjemmebesøk til alle innbyggere som er fylt 75 år, minst to ganger pr.
år. Forslagsstillerne vil vise til Fredericia kommune i Danmark
som har startet prosjektet «Længst mulig i eget liv», hvor selvhjelp
og selvstendighet er nøkkelord i prosjektet. I tillegg til den pålagte
oppsøkende virksomheten til eldre over 75 år har Fredericia kommune
startet med egne aktivitetsgrupper for eldre over 65 år. Dette er
et frivillig tilbud om aktiviteter, helsesjekk og sosialt samvær,
hvor på kort tid over 1 000 personer i en kommune på 50 000 innbyggere
har skaffet seg aktivitetskort. Tidlig innsats, forebygging og folkehelse
er her nøkkelbegrep.
Den svenske regjering er også oppmerksom på denne utviklingen,
og har initiert et større statsfinansiert forsøk med oppsøkende,
forebyggende hjemmebesøk i 21 svenske kommuner.
Også i vårt land er det noen som får tilbud om forebyggende hjemmebesøk
etter dansk modell, og den erfaring man har høstet er god. Tiltaket
går ut på at hjemmesykepleien tilbyr alle over 80 år i kommunen
som ikke har regelmessige tjenester fra hjemmebasert omsorg, et
besøk én gang hvert år. I besøket gjennomfører fagpersonell et strukturert
intervju, med spørsmål som vil finne truende helsesvikt, potensielle
risikomoment i hjemmet, eller risikomoment i den personlige adferd
hos den eldre. Når man finner noe vesentlig, så tilbys tiltak. En
tilbyr tildeling av hjelpemidler og tjenester etter vanlige rutiner, eller
viser til rette vedkommende i andre etater. Videre gis det informasjon
om tilbudet kommunen gir, det legges igjen brosjyre i stor skrift
om dette, og en tilbyr materiell om brannsikringstiltak og om andre
relevante tilbud lokalt, som frivillighetssentral og omsorgsarbeid
i regi av menigheter. Den eldre blir tilbudt måling av blodtrykk,
og fagarbeideren ber om lov til å registrere det en har snakket
om i etatens arkiv. Forslagsstillerne understreker at en slik oppsøkende
virksomhet skal baseres på frivillighet for den enkelte. Dette innebærer
at alle over 75 år skal få et tilbud, én gang i året, om et slikt
besøk.
Argumentene for tiltaket er mange, vesentlige momenter har vært:
Vi står daglig overfor den oppgave å skulle avhjelpe og behandle
sykdom, der forfall og funksjonstap har etablert seg over tid. Ofte
ser vi at situasjonen hadde vært bedre, om vi hadde kommet til tidligere
i forløpet eller før sykdom utviklet seg. Nytten av forebygging
er blitt tydeligere de senere år, ettersom skadelige tilstander
har minket etter innføring av effektive forebyggende tiltak. Et
godt eksempel er forekomst av sykdom og død etter hjerneslag, som
har forandret seg mye etter at en blant annet kom i gang med kartlegging
og behandling av høyt blodtrykk. Et annet godt eksempel er resultatene
av innføring av sikkerhetsbelter i biler. I vårt land har ikke forebyggende
tiltak innrettet for våre gamle den nødvendige tyngde. Det er påfallende
når en ser på omfanget og arten av de plager denne befolkningsgruppen
har. Spesielt har det i noen norske kommuner vært fokus på å forebygge
fallulykker i hjemmet, et arbeid som flere steder har vist gode
resultater. Noen kommuner har prøvd «Helsestasjon for eldre» – med
blandet erfaring. Et viktig argument mot det tiltaket er at en ikke
møter hele målgruppen. Mange mennesker kommer ikke til «helsestasjonen»
og får dermed ikke utbytte av tilbudet. I Danmark ser vi at et målrettet, oppsøkende
arbeid koster mindre og gir klart bedre resultat. Man finner flest
friske folk, men også noen med behov for tiltak: Ukjent høyt blodtrykk,
underforbruk av hjelpemiddel, feilbruk av medikament, og underforbruk
av hjemmetjenester. Dette: Å finne dem som har ukjente behov, og
å tilby hjelp mot forfall og funksjonstap, har vist seg å være til
gode for dem det gjelder, og god samfunnsøkonomi dertil. Tiltaket
etablerer videre en kanal for forebyggende kunnskap til alle i målgruppen.
Et annet viktig element som kan nevnes i forhold til forebygging,
er muligheten for å avdekke elementer som gjør det tryggere i forhold
til brannfare. Sjekk av røykvarslere, gamle komfyrer og andre brannfarlige
elementer, kan være svært hensiktsmessig i forbindelse med en slik
oppsøkende virksomhet.
En sentral utfordring for informasjonsarbeid er at et, i og for
seg, godt budskap lett drukner i strømmen av tilbud en får tilsendt.
Oppsøkende virksomhet fra hjemmesykepleien kommer forbi dette problemet
på to måter: Ved det personlige møtet mellom fagperson og innbygger,
og ved at fagpersonen tilpasser informasjonen til den enkeltes behov
og tilstand. Når en så gir åpen anledning til å stille spørsmål
under besøket, settes ny standard for kunnskapsformidling og informasjon
fra det offentlige til våre hjemmeboende eldre. En har ofte sett
at henvendelse med oppfølgende spørsmål i etterkant av de forebyggende
besøk, blir rettet direkte til det personellet som var der. En har også
sett at enkelte har farlig liten kunnskap om kommunens tilbud (som
hjemmesykepleie, matombringing, tekniske hjelpemiddel).
Man tenkte tidlig at en oppsøkende virksomhet ville kunne bedre
opplevd trygghet hos enkelte av våre hjemmeboende eldre. Erfaringene
tilsier at en undervurderte denne effekten: Svært mange tilbakemeldinger
forteller at de eldre setter pris på å bli sett til, at det er godt
at noen kom. Det kan se ut som om tiltaket treffer et på forhånd
opplevd og delvis udekket behov: At noen husker på meg, at jeg ikke
er glemt.
Gjennom de oppsøkende, forebyggende hjemmebesøk får kommunen
et riktigere bilde av de faktiske behov enn det man har i dag. Det
kan, særlig i de større kommunene, være nyttig i plansammenheng.
Det viser seg også at disse besøkene gir de hjemmeboende eldre en
kvalitet som beboere i tilrettelagte boliger og institusjoner alt
har: En arena som er tilrettelagt for å få melde sine spørsmål og
behov overfor helsepersonell, og for å få motta helsehjelp, kunnskap
og informasjon. Oppsummerende kan en si at erfaringene med oppsøkende,
forebyggende hjemmesykepleie er så positive at vi bør ta arbeidsmåten
systematisk i bruk, også i vårt land. – Eldre mennesker kan få et bedre liv med større uavhengighet.
– De hjemmeboende er villige til å ta
imot et slikt tilbud. – Man finner virkelig
skjulte problemer, som det nytter å gjøre noe med. Alt dette er bekreftet av internasjonal forskning,
nå er det opp til oss om vi vil ta det i bruk her hjemme.
Forslagsstillerne finner det trolig at hjemmeboende eldre får
en vesentlig gevinst ved at kommunene tilbyr et besøk årlig til
hjemmeboende på 75 år og eldre, som ikke mottar regelmessige tjenester
fra hjemmesykepleien. Kommunene får i slike besøk en god arena til
dialog med en viktig brukergruppe. De eldre opplever å «bli sett»,
de får en økt trygghet og en bedre livskvalitet som følge av det.
Å finne de få som har ukjente behov for helsetjenester, viser seg
å være kostnadseffektivt for både den enkelte og fellesskapet: Man
kan iverksette tiltak tidsnok til å forebygge forfall og funksjonstap.
Dermed reduseres menneskenes behov for behandling i institusjon.
Man ser også at de som har tatt imot forebyggende besøk, lettere
tar kontakt i et sykdomsforløp, og får tidligere vurdert sine behov
for nødvendig helsehjelp. Terskelen mellom hjemmeboende eldre og
hjelpeapparatet er redusert etter forebyggende besøk. En vil videre tro
at det helsepersonell som går på forebyggende besøk, etter hvert
får skjerpet sitt blikk for de øvrige situasjoner som kaller på
informasjon og forebygging. Kostnadene med å gjennomføre tiltaket
er små, i Danmark normert til to timer pr. besøk. Forslagsstillerne
viser også til at innsparing i sykehussektoren vil kompensere dette.
Det uformelle samarbeid på spredte kommunale initiativ som pr. i
dag bærer tiltaket i vårt land, bør løftes og formaliseres så også
norske eldre kan få glede av det forskningsarbeid som drives i Danmark
og Sverige. Forslagsstillerne fremmer forslag om å ta oppsøkende,
forebyggende hjemmesykepleie inn i lov om helse- og omsorgstjenesten
i kommunene, med krav om et årlig tilbud til alle over 75 år om
et forebyggende hjemmebesøk. Helsetilsynet bør få hjemmel til å
utarbeide og ajourholde en kortfattet veileder for kommunene, i
samarbeid med de fagfolk som driver slikt forebyggende arbeid i
inn- og utland, og i samsvar med de til enhver tid aktuelle forskningsresultater
på området. Forslagsstillerne påpeker videre at oppsøkende hjemmesykepleie
kan avdekke behov for midlertidige avlastningsopphold ved sykehjem
eller annen kortvarig hjelp, som igjen kan medføre at den enkelte
kan bo lengre hjemme i eget hjem. Forslagsstillerne viser til Dokument
nr. 8:29 (2000–2001), og avventer erfaringene med forsøksordningene
som ble opprettet som følge av dette forslaget.
Ordningen med omsorgslønn ble innført ved lov 11. juli 1986 nr.
55 om endringer i lov 19. november 1982 nr. 66 lov om helsetjenesten
i kommunene. Regelen om omsorgslønn ble med virkning fra 1. januar 1993
flyttet til lov om sosiale tjenester mv. av 13. desember 1991 nr.
81 kapittel 4 Sosiale tjenester mv. § 4-2 bokstav e der det heter:
«De sosiale tjenester skal omfatte lønn til personer som har
et særlig tyngende omsorgsarbeid.»
Dette betyr at kommunene har et ansvar for at det skal finnes
et slikt tilbud i hver enkelt kommune.
I Rundskriv I-42/98 - Omsorgslønn - står følgende:
«Hovudformålet med omsorgslønnsordninga er å bidra til best
mogeleg omsorg for dei som treng hjelp i dagleglivet og å gjere
det mogeleg for private omsorgsytarar å halde fram med omsorgsarbeidet.»
Rundskrivet slår også fast at det er kommunen som avgjør om det
skal gis omsorgslønn til den som søker, og om hvor høy lønnen skal
være. Det påpekes også at ordningen med omsorgslønn gir noe større rom
for kommunalt skjønn enn det som gjelder andre sosiale tjenester.
Rundskriv I-42/98 nevner enkelte momenter som er relevante når kommunene
skal vurdere om det skal tilbys omsorgslønn:
a) Om omsorgsarbeidet er særlig tyngende.
b) Om omsorgsarbeidet gjelder nødvendige omsorgsoppgaver.
c) Om omsorg fra søkeren er det beste for den som trenger
hjelp.
d) Kommunens ressurser.
Det påpekes imidlertid at også andre hensyn kan være relevante
og at de momentene som er nevnt ikke er vilkår for omsorgslønn.
Kommunen kan derfor velge å tilby omsorgslønn selv om ingen – eller
bare noen av de nevnte momenter – er til stede.
Kommunene har plikt til å sette av midler til omsorgslønn i sine
budsjetter og kan ikke avslå en søknad fordi dette ikke er gjort.
Ifølge rundskrivet, pkt. 3.4, kan allikevel kommunene legge en viss
vekt på sin egen økonomi i vurderingen av om det skal tilbys omsorgslønn
i det enkelte tilfelle. Kommunene tar stilling til hvilken tjenesteform
som skal velges og kan ta stilling til hva som, økonomisk sett,
er mest formålstjenlig. I enkelte kommuner settes det tak på hvor
høy omsorgslønnen kan være. Departementet understreker imidlertid
i rundskrivet at hver enkelt søknad skal avgjøres etter en individuell,
skjønnsmessig helhetsvurdering der omsorgslønn blir sett i sammenheng
med andre pleie- og omsorgstjenester. Det er altså kommunen som
avgjør hvor mange timer med omsorg det skal ytes lønn for, og hvor
høy timelønnen skal være. I rundskrivet vises det til at mange kommuner
benytter det laveste lønnstrinnet for hjelpepleier, og at departementet
råder den enkelte kommune til å yte høyere lønn dersom det er grunn
til det, f.eks. når omsorgsyteren har relevant bakgrunn for å utføre
omsorgsarbeid.
For å utføre omsorgsarbeid kan tjenesteyteren motta pensjonspoeng
i folketrygden tilsvarende en inntekt på 4,5 G (grunnbeløpet = kr 75 641
i 2010). Poengene er ikke avhengig av at man faktisk mottar omsorgslønn
eller hvor høy den eventuelt er. Omsorgslønn er skattepliktig inntekt.
Etter regelverket er det altså opp til den enkelte kommune å
avgjøre hvem som skal tildeles omsorgslønn, om det skal tildeles
omsorgslønn, og hvor høye ytelsene skal være, både timesatsen og
omfanget. Dette fører, naturlig nok, til at ordningen med omsorgslønn
fungerer svært forskjellig fra kommune til kommune, og at tjenesten
lønnes på svært forskjellig nivå i kommunene, noe som innebærer
at personer som yter omsorg for familiemedlemmer eller nære slektninger
behandles ulikt avhengig av i hvilken del av landet ytelsen gis.
For dem som mottar omsorgen betyr disse forskjellene at man i enkelte
deler av landet har mindre mulighet for å kunne motta omsorgshjelp
fra sine nærmeste. I Innst. S. nr. 294 (1996–1997) til St.meld.
nr. 50 (1996–1997) fremmet Fremskrittspartiets medlemmer sammen
med Senterpartiets og Kristelig Folkepartis medlemmer i sosialkomiteen,
forslag om at staten skal delfinansiere kommunenes omsorgslønn med
50 pst. En slik ordning ville, slik forslagsstillerne ser det, ha
gjort det mulig å etablere en ordning som førte til mer likhet i
ytelsene i alle deler av landet innenfor dagens ordning med kommunalt
ansvar. Forslagsstillernes primære standpunkt er imidlertid statlig
overtakelse av ansvaret for sosiale ytelser, og en betaling av utgifter
der pengene følger den enkelte bruker. Forslagsstillerne har merket
seg at svært mange av klagesakene som behandles hos fylkesmennene
gjelder omsorgslønn. Forslagsstillerne finner dagens ordning lite
tilfredsstillende, og mener at tilbudet om å kunne motta omsorg fra
nær familie og slektninger bør være tilnærmet likt over hele landet.
At tilbudet skal være tilnærmet likt, baseres på de faktiske, relevante
levekostnader i de forskjellige deler av landet, og innebærer en
differensiering av satsene i overensstemmelse med levekostnadene.
Forslagsstillerne ser problemet med å pålegge kommunene nye utgifter
til sosiale ytelser innenfor dagens finansieringssystem. Det fremmes
derfor forslag om at departementet skal utarbeide normerte satser
for tildeling av omsorgslønn for å oppnå større likhet for omsorgsytere
i hele Norge, samt forslag om å overføre finansieringsansvaret til
staten.
Da St.meld. nr. 50 (1996–1997) Handlingsplan for eldreomsorg,
ble behandlet, ble det fremmet forslag til en fireårig handlingsplan
for utbygging av en helhetlig pleie- og omsorgskjede som ivaretar
brukernes behov. I Innst. S. nr. 294 (1996–1997) ble det lagt opp
til sterkere statlig styring med vekt på finansielle og juridiske
virkemidler. Som overordnede mål nevnes bl.a. at det skal gis likeverdige
tilbud, uavhengig av bosted, inntekt og ressurser. Det skal legges opp
til et variert hjelpetilbud for folk som trenger pleie- og omsorgstjenester.
Den enkeltes behov og ønske skal ligge til grunn for den hjelpen
som skal settes inn. Mange ønsker å bo i egen bolig. Dette medfører
at hjemmesykepleien må bygges ut, slik at det blir mulig for den
enkelte å bo i egen bolig lengst mulig. Også eldre mennesker må
gis mulighet og anledning til i større grad å ta ansvar for eget
liv. Forslagsstillerne mener at det er viktig å legge forholdene
til rette slik at eldre som ønsker å bo hjemme, får muligheten til
dette så lenge som mulig. Departementet fremholder at det er til
dels store forskjeller mellom kommunene, både i hvor store ressurser
de anvender på eldreomsorgen, og i utbyggingen av de ulike delene
av eldreomsorgen. Det som i størst grad bidrar til å forklare ulikhetene,
er kommunenes inntekter, utgifter og prioriteringer. Det ses med
bekymring på de store forskjeller som er mellom kommunene når det
gjelder tilbud og hjelp til folk med pleie- og omsorgsbehov, og
at det er store forskjeller på egenbetalingen fra kommune til kommune.
Det legges til grunn at det må bygges opp et variert omsorgstilbud
for hjemmeboende eldre med ulike tjenester som bl.a. trygghetsalarmer.
Eldre bør ha mulighet til å bo hjemme så lenge som mulig. For pleietrengende eldre
er det nødvendig med et variert omsorgstilbud. Mange kommuner velger
å bygge omsorgsboliger for å ivareta eldreomsorgen. Omsorgsbolig
blir betraktet som den pleietrengendes hjem. Folketrygden refunderer
medisinutgifter, utgifter til hjelpemidler og de får bostøtte. Kommunene
skal være forpliktet til å sette inn hjemmesykepleie ut fra den
enkeltes behov. Det er et viktig prinsipp at den dagen folk har
behov for bistand, skal de ha trygghet for at de får den hjelp de
trenger. Tilbudet må i størst mulig grad tilpasses den enkeltes
ønsker og behov.
Trygghetsalarmer er et meget viktig hjelpemiddel for at spesielt
hjemmeboende eldre skal føle seg trygge. Ikke alle eldre som burde
hatt dette hjelpemiddelet har fått det installert. I enkelte kommuner
er det også begrenset kapasitet på sentralene slik at det etableres
ventelister. Personer som har sterkt behov for trygghetsalarm må
da i praksis vente på at en annen person som har trygghetsalarm
skal dø slik at vedkommende kan få den ledige trygghetsalarmen.
Forslagsstillerne mener dette er uverdig.
Etter dagens system dekker folketrygden alarm for dem som fyller
betingelsene til støtte til tekniske hjelpemidler, mens kommunen
må dekke for de andre, altså eldre uten fysisk funksjonshemming.
Dette mener forslagsstillerne fører til stor sosial urettferdighet
da det rammer de som er økonomisk svakest i samfunnet. Resultatet
blir at mange eldre, syke og funksjonshemmede ikke har anledning
til å skaffe seg den tryggheten et slikt hjelpemiddel gir. Dette kan
skape utrygghet, mistrivsel og kan også føre til psykiske problemer.
Trygghetsalarmer må godkjennes som hjelpemiddel på lik linje med
f.eks. krykker, rullestoler o.l., og administreres enten gjennom
hjelpemiddelsentralen eller hjemmesykepleien. Skal denne tjenesten
bli gratis, må dagens lovverk endres. Som eksempel på hvordan dagens
lovverk fører til ulike tilbud innen de enkelte kommuner, vises
det til at man i flere kommuner har innført en tilknytningsavgift
for trygghetsalarmer, samt en forholdsvis høy månedsleie. Det vil
si at en som er avhengig av trygghetsalarm i noen kommuner må betale
flere tusen kroner pr. år for denne tjenesten. I andre kommuner er
denne tjenesten gratis for de som har en inntekt under 2 G. En viktig
utfordring og oppgave for eldreomsorgen er å sikre brukerne mest
mulig likeverdige tilbud på landsbasis. Ansvaret for tildeling av
trygghetsalarmer bør overføres til hjelpemiddelsentralene der kostnadene
dekkes av folketrygden.
Forslagsstillerne anser frivillig sektor for å være et meget
betydningsfullt bidrag til eldreomsorgen, og ønsker å legge forholdene
til rette for at alle frivillige som ønsker å delta med sin innsats
i eldreomsorgen, kan få mulighet til å gjøre det. Forslagsstillerne
viser til at det er en rekke friske ressurssterke eldre som kunne
fått en godtgjørelse for å bidra til å gjøre hverdagen til andre
eldre bedre. Elementer som matombringing, besøk ved institusjoner
og hjelp til enkle gjøremål, vil være av stor betydning for kvaliteten
i eldreomsorgen. Undersøkelser har vist at så mange som 50 pst.
av beboerne på institusjoner kan lide av underernæring. Forslagsstillerne
viser til at det å kunne bidra til at eldre pleietrengende får nødvendig
ernæring, er enkelt å utføre, samtidig som det er av svært stor
betydning for den enkeltes helsetilstand. Forslagsstillerne viser
videre til behovet for langt større arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren,
og mener derfor at supplementet man oppnår ved å stimulere frivillig
sektor, er svært viktig.
Videre bør det ses på muligheten for at skoleklasser kan være
med på å bidra innenfor denne sektoren. Dette kan gjøres ved at
man legger en aktivitetsdag ut til sykehjem, hjemmeboende eldre,
eldresentre og lignende. Dette vil bidra til en større forståelse
mellom barn og unge, og eldre. Forslagsstillerne tar inn over seg
at mobiliteten blant befolkingen, og dermed også de som utfører
frivillig arbeid, er større i dag enn hva den var for bare 10–15
år siden. Dette betyr at forholdene må legges til rette for den
frivillige sektor på en slik måte at det lar seg gjøre å utføre
frivillig arbeid i kortere eller lengre perioder på forskjellige steder.
Forslagsstillerne viser til en enstemmig komitémerknad i Innst.
S. nr. 50 (2007–2008):
«Komiteen vil påpeke at eldresentrene er et viktig forebyggende
tiltak. Det vil kunne utsette behovet for andre tjenester. Det vil
også kunne aktivisere, ta vare på og bruke mange eldre frivillige
som ønsker å gjøre en innsats i eget lokalmiljø. Det er viktig at
eldresentrene får en stabil og forutsigbar økonomi. Mange eldresentre
får midler fra sin kommune bare for ett år om gangen, noe som skaper
usikkerhet for både ansatte og frivillige. Eldresentrene må også
ha en stabil fast arbeidskraft av ulike personellkategorier. Sammen
med de frivillige kreftene ligger det store ressurser i eldresentrene
som må utnyttes og brukes i tiltakskjeden. Samarbeid med andre tjenester
i kommunen er nødvendig og viktig. Ikke minst er det slik at eldresentrene
kan bli godt kjent med sine brukere lenge før de trenger omsorgstjenester.
Eldresentrenes personell kan gi verdifulle bidrag til andre tjenester
i kommunen ved behov.»
Videre vises det til merknad i samme innstilling fra komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti
ber Regjeringen komme til Stortinget med forslag til et eget stimuleringstilskudd
for utvikling av eldresentre etter modell fra stimuleringstilskudd
for utbygging av sykehjem og omsorgsboliger. Stimuleringstilskuddet
for utvikling av eldresentre bør vare hele perioden for omsorgsplanen
2015 og gå til å etablere nye eldresentre, og der det allerede eksisterer,
gå til utvikling og utvidelse av tilbudet.»
Forslagsstillerne vil fremheve hvordan eldresentrene er et viktig
bidrag for eldre som ønsker å benytte seg av disse. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at eldresentre bidrar til økt trivsel og livsglede
for de som nyttegjør seg av sentrene. Det er imidlertid viktig å
understreke at ikke alle eldre har behov for å slike tilbud, og
det presiseres i den sammenheng at eldre selv må velge hvilke tilbud
de skal nyttegjøre seg av.
Forslagsstillerne viser til Ot.prp. nr. 86 (2005–2006), Innst.
O. nr. 16 (2006–2007), samt Besl. O. nr. 34 (2006–2007), hvor Stortinget
vedtok at det skal stilles krav om fremvisning av vandelsattest
for personer som skal jobbe i yrker som omhandler barn og personer
med psykisk utviklingshemming. Eldre personer som mottar pleie-
og omsorgstjenester, bør ha den samme beskyttelsen som barn og funksjonshemmede.
Det er dessverre ikke til å komme bort ifra at det skjer til dels
alvorlige overgrep innenfor denne sektoren. Personer som mottar
hjemmesykepleie eller hjemmehjelpstjenester fra kommunen eller andre tjenesteytere,
har ingen kontroll over hvem som kommer inn døren i deres hjem.
Det er store utskiftninger og omfattende bruk av vikarer på dette
området. Det er også grunn til å nevne at disse ofte har nøkler
til de enkeltes boliger for selv å kunne låse seg inn, da hjelpemottaker
ofte ikke er mobil nok til å kunne låse opp. Videre mener forslagsstillerne
det også er grunn til å nevne de mange demente i sykehjem, og dessverre
de altfor mange hjemmeboende demente som også er en svært utsatt
gruppe. Denne gruppen må derfor ha samme krav på beskyttelse mot eventuelle
overgrep, så vel fysiske, psykiske som økonomiske.
Et godt tilbud innenfor fysioterapi er svært viktig sett i sammenheng
med en kvalitetsmessig sterk eldreomsorg. I denne forbindelse vil
forslagsstillerne peke på de store mangler som i dag finnes innenfor rammeverket
for denne tjenesten, og vil vise til sine forslag om en ny finansieringsordning
basert på prinsippet om at pengene skal følge brukeren. Når en lege eller
en relevant myndighet har godkjent et behandlingsopplegg for en
pasient hos en fysioterapeut, skal pasienten selv velge tjenestetilbyder
som så får betalt av folketrygden for behandlingen samt egenandelen. Ordningen
med avtaler og hjemler bør fjernes, og det bør være fri etableringsrett
og like vilkår for alle fysioterapeuter og institutter. Subsidiært
bør alle avtalehjemlene gjennomgås, og det bør også legges opp til
avtalehjemler tillagt institutter i tillegg til den enkelte fysioterapeut.
Videre ser forslagsstillerne klart behovet for en enhetlig betalingsordning.
Forslagsstillerne vil igjen vise til prosjektet «Længre i eget liv»
i Fredericia i Danmark. Kommunen legger vekt på tidlig innsats og
forebygging. Når kommunen varsles om at en person har et omsorgs-/pleiebehov kan
det settes inn 7–8 personer for å arbeide med vedkommende. Fysioterapeuter/ergoterapeuter
har en vesentlig oppgave i å kartlegge pasientens funksjonsnivå
med fokus på hva pasienten selv kan klare. Så legges det opp et
opplegg for å styrke disse funksjonene samt et treningsopplegg hvor
hjemmetrenere arbeider for å gjøre pasienten mest mulig selvhjulpen.
Forslagsstillerne har merket seg at det er påvist at mellom 10
og 60 pst. av pasientene i sykehus og beboere i sykehjem er underernærte,
og at underernæring og feilernæring også forekommer blant eldre hjemmeboende.
Forslagsstillerne har tidligere pekt på at det i Sverige har vært
satset bevisst på bruk av personer med ernæringsfaglig kompetanse.
Overført til norske forhold, kan det vises til at dette ville gi
en kostnadsbesparelse på 800 mill. kroner i året ved å forebygge
og behandle underernæring
Det vises til at mange leger, sykepleiere og helsefagarbeidere
ikke har tilstrekkelig kunnskap om ernæring, og at tilgangen på
ernæringsfaglig kompetanse er langt lavere i Norge enn i land det
er naturlig å sammenligne seg med. Eldre, pasienter med kroniske
eller sammensatte lidelser, kreftsyke, diabetikere, nyresyke og
lungesyke, er alle grupper med behov for og med dokumentert effekt
av profesjonell ernæringsbehandling og kostveiledning. Kostveiledning og
ernæringsbehandling er vist å være samfunnsøkonomisk lønnsomt i
tillegg til det perspektivet at langt færre utvikler eller forverrer
sitt sykdomsbilde. I Sverige er det ansatt en diettist i hver kommune,
og det er forventet en samfunnsøkonomisk besparelse på 1–1,5 mrd.
kroner som følge av dette tiltaket. Forslagsstillerne mener norske
kommuner må stimuleres til å gå i samme retning:
Forslagsstillerne har merket seg at stadig flere eldre har sine
egne tenner når de kommer på sykehjem eller har behov for hjemmesykepleie.
Det er også dessverre et faktum at tannhelsen til disse pasientene forverres
meget raskt både som en følge av medisinering, men også som en følge
av manglende tannstell og munnhygiene. Disse pasientene har i dag
rett til hjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten som fylkeskommunene
har ansvaret for. Forslagsstillerne viser til at mange av disse
pasientene i en årrekke har gått til sin egen faste tannlege til
kontroll 1–2 ganger i året. Etter at pasientene kommer under den
offentlige tannhelsetjenesten sitt ansvar så går gjerne kontrollhyppigheten
ned, mens den burde vært økt på grunn av medisinsk tilstand og som
følge av øvrig behandling. Forslagsstillerne viser også til at sykehjemspasienter
må betale så stor andel av trygden sin til det offentlige at det
er umulig for dem å fortsette hos sin primærtannlege selv om de
skulle ønske det. Forslagsstillerne viser også til at en slik kontinuitet hos
den behandleren pasienten har stor tiltro til og som kjenner pasienten
godt, forutsetter at vedkommende tannlege har avtale med den fylkeskommunale
tannhelsetjenesten.
Forslagsstillerne viser til tiltak som er nevnt i dette kapittelet,
og mener bestemt at dette vil være gode tiltak for å sikre en verdig
og valgfri eldreomsorg.
Følgende elementer er tatt inn i hovedforslaget:
Etablering av et system med statlig
eldreombud.
Implementere oppsøkende og forebyggende hjemmesykepleie
i lov om helsetjenesten i kommunene i tråd med innholdet i forslaget.
Utarbeidelse av bindende normerte satser for omsorgslønn
i kommunene, samt gjøre omsorgslønn til et statlig finansieringsansvar.
Nødvendige lovendringsforslag slik at trygghetsalarmer dekkes
av folketrygden og tildeles gjennom hjelpemiddelsentralen.
Gjennomgang av regelverket for refusjonsordningene for fysioterapeuter,
med den hensikt å lage et enhetlig regelverk.
Driftstilskudd til eldresentre.
Refusjon for utgifter til tannbehandling hos fast tannlege.