Eldreomsorgen har vært et meget sentralt tema i alle valgkamper
i mer enn 30 år, både lokale og nasjonale. I den samme perioden
har vi hatt vekslende regjeringer og ulike statsråder. På tross
av dette er eldreomsorgen fortsatt gjenstand for stor debatt, grunnet
meget betydelige utfordringer hva gjelder fremtidige behov, kvalitet
på omsorgen som gis, demografiske utfordringer og geografiske forskjeller. Forslagsstillerne
synes det er et stort paradoks at verdens pr. capita rikeste land,
og med selvskryt som en velferdsstat som alle andre land såkalt
ser opp til, fremdeles har en jevn nyhetsdekning i media om store
problemer og elendighet i sitt eldreomsorgsystem. Forslagsstillerne
finner situasjonen som en helt naturlig konsekvens av et sosialistisk
system som rasjonerer eldreomsorgstilbudet basert på reelt sett
rammebevilgninger, og da rammer som er for små og som fritt kan
brukes til andre formål til fortrengsel for omsorg til pleietrengende
eldre. Når det ikke er automatikk i at det stilles midler til rådighet
i takt med et voksende behov og en voksende eldrebefolkning må køer,
ventelister og høyere terskler for hjelp bli resultatet. Forslagsstillerne
forsøker derfor på nytt å fremme et helhetlig, gjennomarbeidet og
forklart representantforslag om de nødvendige systemendringer for
å oppnå en verdig og valgfri eldreomsorg for alle. Det er forslagsstillernes
syn at eldre pleietrengende som lever i Norge må tilbys trygghet
og juridisk rett til behovsstyrte og valgfrie tjenester basert på
brukernes premisser. Det foreslås en drastisk omlegging av prinsippet
for finansieringen av eldreomsorgen fra hvilke midler som stilles
til rådighet til at det skal være de pleietrengendes reelle behov
for tjenester som skal styre finansieringsomfanget og betalingssystemet.
Systemet som foreslås er at:
Når en pleietrengende eldre person får godkjent av et myndighetsorgan
et behov for hjemmehjelp, hjemmesykepleie, omsorgsbolig, sykehjemsplass
eller andre tjenester, så plikter staten å betale for slike tjenester
til den av myndighetene godkjente leverandør av tjenesten som den
pleietrengende eldre, pårørende eller verge selv velger, basert
på et fastsatt system for egenandel og betalingssatser. I et slikt
system vil pengene komme automatisk når et godkjent behov for en
tjeneste fremkommer, på samme måte som betaling av sykepenger, arbeidsledighetstrygd,
uførepensjon, alderspensjon, svangerskapspermisjon, tildeling av
trygdebiler, medisiner på blå resept, og diverse andre ordninger
hvor det er behovet som styrer hvor mye penger som blir brukt.
Eldreomsorgen i Norge har vært under kontinuerlig debatt siden
midten av 1980-tallet, og kommunenes ansvar for omsorgsoppgavene
blir ivaretatt svært forskjellig fra kommune til kommune. Vekslende
regjeringer har lagt frem handlingsplaner og forslag til endringer,
men situasjonen i eldreomsorgen og kritikken mot det kommunale tilbudet
har ikke stilnet eller endret seg vesentlig. Økte bevilgninger til
kommunene, som blir gjenstand for kommunestyrers og kommuneadministrasjoners
prioriteringer, fører ofte ikke til satsing på eldreomsorg.
Antallet eldre over 67 år har vært økende og særlig antallet
eldre over 80 år bidrar til et økende behov for pleie- og omsorgstjenester.
Et hovedmål for eldreomsorgen har vært at eldre skal kunne bli
i sine egne hjem så lenge det lar seg gjøre ut fra helsetilstand
og omsorgsbehov, og så lenge den enkelte eldre selv føler seg trygg
og ønsker å bli i eget hjem. Imidlertid har sykehjemsdekningen vært
utilfredsstillende og ventetidene har, i mange kommuner, vært lange.
Kriteriene for å bli vurdert som potensiell sykehjemsbruker har
vært varierende og i mange tilfeller er terskelen gjort meget høy
slik at enkelte kommuner har kunnet hevde å ha full sykehjemsdekning.
Fram til 1980 eksisterte det en statlig refusjonsordning for
institusjoner under sykehusloven hvor staten, over trygdebudsjettet,
refunderte institusjonens utgifter (75 pst. fram til 1977, og deretter
50 pst. fram til 1980). Dette var en ordning som virket meget positiv
og det kom automatisk mer penger når behovet for tjenestene vokste.
Således gikk utgiftene opp i takt med behovet. Da grep Finansdepartementets folk
inn. Refusjonsordningen ble opphevet i 1980 da det ble innført en
rammefinansieringsordning for institusjonshelsetjenesten, slik at
det ikke lenger var pasientenes behov som var utgangspunktet, men
den av Finansdepartementet stilte økonomiske ramme.
Fra 1. januar 1989 fikk kommunene også adgang til å kreve betaling
for korttidsopphold ved sykehjemmene. Fram til 1. januar 1995 var
det imidlertid forskjellig finansiering av helsetjenester i alders-
og sykehjem. Forskjellen besto i at helsetjenester ble dekket av
folketrygden i aldershjem, men av den enkelte kommune i sykehjem.
Etter denne dato overtok kommunen ansvaret for helseutgiftene også
i aldershjem. Den omlegging som har skjedd de senere årene når det
gjelder institusjonene ved at de finansieres dels av kommunale skatteinntekter
og dels av statlige rammeoverføringer gjennom inntektssystemet,
og ikke som tidligere gjennom refusjonsordninger, bidrar til en
mer ubunden prioritering og dimensjonering av ulike tjenestetilbud
i kommunene. Statlige myndigheter har mindre mulighet til å øve
innflytelse over kommunale prioriteringer enn gjennom refusjonsordninger.
Statens virkemidler er i dag først og fremst bruk av ulike øremerkede
tilskuddsordninger (NOU 1997:17).
I Dokument nr. 8:26 (1989–1990) la stortingsrepresentant John
I. Alvheim frem forslag om å bevilge 1 mrd. kroner for å bedre eldreomsorgen
i kommunene. Flertallet, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Fremskrittspartiet, bidro i Innst. S. nr. 129 (1989–1990) til
Dokument nr. 8:26 (1989–1990) og St.prp. nr. 72 (1989–1990) til
en økning i kommunenes inntekter, forutsatt brukt til eldreomsorgstjenester,
på et tilsvarende beløp. I 1994 fikk vi en aksjon, organisert av
eldre mennesker og pårørende til eldre pleietrengende – Landsaksjonen
for en bedre eldreomsorg – med formål å arbeide for en bedre eldreomsorg
i hele landet og sikre eldre en verdig alderdom.
I forbindelse med trontaledebatten i 1996 vedtok Stortinget,
etter et forslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen (Fremskrittspartiet),
å be regjeringen legge frem en stortingsmelding med en plan for
full sykehjemsdekning basert på enerom for dem som ønsket det. Dette
ble fulgt opp i Budsjett-innst. S. nr. 11 (1996–1997), der Stortinget
ba regjeringen kostnadsberegne full sykehjemsdekning med enerom
innen år 2001. Dette var bakgrunnen for den handlingsplanen for
eldreomsorgen som ble lagt frem i St.meld. nr. 50 (1996–1997). Gjennom
mange år har tallrike rapporter fra offentlige etater, organisasjoner
og fagpersonell pekt på mangler og underdekning av behovet i eldreomsorgen.
I St.meld. nr. 50 (1996–1997) la regjeringen Jagland frem forslag
til en fireårig handlingsplan for utbygging av en helhetlig pleie-
og omsorgskjede som skulle ivareta brukernes behov. Dette innebar
styrking av hjemmetjenestene, fortsatt satsing på omsorgsboliger,
flere plasser med heldøgns pleie og omsorg, og utbygging av ensengsrom
for alle som ønsket det. Planen var en oppfølging av det forslaget stortingsrepresentant
Carl I. Hagen fremsatte under trontaledebatten den 16. oktober 1996.
Planen hadde en økonomisk ramme på ca. 30 mrd. kroner i investerings-
og driftstilskudd over flere år fra staten til kommunene. Alle midler
ble øremerket og det ble ført kontroll med at midlene skulle gå
til institusjoner.
I St.meld. nr. 34 (1999–2000) la regjeringen frem en evaluering
av handlingsplanen for eldreomsorgen etter to år, som omhandlet
erfaringene med planen så langt, eventuelt behov for justeringer
i forhold til vedtatte måltall og innretning av virkemidler, samt forslag
til tiltak etter at handlingsplanperioden utløp. Meldingen skisserte
også et opplegg for hvordan behovene i pleie- og omsorgstjenestene
i perioden 2002–2007 kunne møtes. Det ble presisert at det har vært
et mål å gi kommunene mulighet til å utforme og bygge ut et tjenestetilbud
som er tilpasset lokale forhold og behov. Derfor påla ikke staten
kommunene spesielle organisatoriske løsninger eller tjenestemodeller.
Det ble imidlertid fremholdt at det var tatt i bruk virkemidler
som skulle sikre en sterk statlig oppfølging og styring av innsatsen
inn mot kommunesektoren i planperioden.
I St.meld. nr. 31 (2001–2002) om avslutning av handlingsplanen
for eldreomsorgen, ble det pekt på at det var regjeringens oppfatning
at kommunene hadde fulgt opp handlingsplanen, og at resultatene var
i godt samsvar med de måltall som ble lagt til grunn da handlingsplanen
ble vedtatt. Utbyggingen av boliger og sykehjemsplasser skulle fortsette
som planlagt ut 2005. De øremerkede driftstilskuddene ble lagt inn
i de ordinære statlige overføringene til kommunene fra 2002. På
investeringssiden ble handlingsplanen utvidet to ganger, slik at
det også i 2002 ble gitt Husbanktilsagn om tilskudd til sykehjemsplasser
og omsorgsboliger, selv om søknadsfristen gikk ut i 2001. Det forelå
mange søknader ved søknadsfristens utløp 1. oktober 2001.
I St.meld. nr. 45 (2002–2003) om bedre kvalitet i de kommunale
pleie- og omsorgstjenestene slo regjeringen fast at målet for pleie-
og omsorgstjenestene i kommunene var at den enkelte skal sikres
tjenester av god kvalitet. Det skulle fokuseres på kvalitet, valgfrihet
og individuell tilrettelegging av tjenestetilbudet. I Innst. S.
nr. 163 (2003–2004) til St.meld. nr. 45 (2003–2004) pekte en samlet
komité på at det fortsatt ville være store utfordringer i norsk
eldreomsorg, og at det nå var tid for å sette fokus på kvalitet,
og sikre brukerne større innflytelse over hvordan tjenestetilbudet
utformes. Komiteen understreket også at det fortsatt var behov for
økt kapasitet innen pleie- og omsorgstjenestene. Antallet personale
og deres kompetanse påvirker både kvaliteten og kapasiteten i tjenestene.
Det samme gjelder organiseringen av styring og ledelse av pleie-
og omsorgstjenestene. Komiteen la også vekt på at en helt nødvendig forutsetning
for at arbeidet med økt kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene skulle
ha den ønskede effekt, var at norske kommuner er i økonomisk stand
til å ta de kostnadene som følger med.
Handlingsplanen for eldreomsorgen varte i perioden 1998–2002
og førte til en kraftig oppbygging av omsorgsboliger, mer enn 30 000
nye omsorgsboliger og ca. 5 000 sykehjemsplasser ble bygget. Og
i perioden 1998–2001 ble pleie- og omsorgstjenesten tilført mer
enn 12 000 nye årsverk. Reformen ble imidlertid i det vesentlige
en boligreform for eldre med et beskjedent omsorgsbehov. I de fleste
omsorgsboligene finnes det ikke døgnkontinuerlig tilsyn, og boligen er
basert på at man skal søke kommunens sosialtjeneste om bistand på
samme måte som i eget tidligere hjem. For svært mange er dette ikke
en tilfredsstillende løsning.
Handlingsplanen for eldreomsorgen hadde en ramme på ca. 30 000
mill. kroner. Handlingsplanen ble en boligreform som i mange kommuner
har bidratt til en oppgradering av omsorgsboligtilbudet og som har
ført til at mange eldre med beskjedne omsorgsbehov har fått en bedre
boligstandard, men ofte med høye kostnader for den enkelte.
Under valgkampen høsten 2005 var eldreomsorgen nok en gang et
stort tema, og dagens regjeringspartier lovet å ordne opp i de uverdige
forholdene. Statsministerkandidat Jens Stoltenberg uttalte at han ikke
ville gi en øre i skattelette før eldreomsorgen skinte!
Fremdeles har Norge store problemer i eldreomsorgen.
Regjeringen har nylig lagt frem forslag til Nasjonal helse- og
omsorgsplan 2011–2015, forslag til ny helse- og omsorgstjenestelov,
samt forslag til ny folkehelselov. Forslagsstillerne ser ikke at
disse forslagene er egnet til å gi en bedre eldreomsorg da vesentlige
forutsetninger mangler. Forslagsstillerne er tvert imot bekymret
for at de grepene regjeringen legger opp til vil kunne føre til
at eldre, syke og pleietrengende kan bli tapere i det nye systemet
og at disse pasientene og brukerne ikke vil få behandling på det nivå
eller i det omfang de har behov for.
Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) fra 2009 viser at det er
et fallende antall institusjonsplasser for både sykehjem og aldershjem.
Mens det i 2000 var 42 876 slike plasser, er tallet for 2009 redusert
til 41 052; dette samtidig med at det foreligger en målsetting om flere
institusjonsplasser til våre svakeste eldre.
Antall plasser i aldersinstitusjoner 1999–2009
| Totalt | Sykehjem | Aldershjem m.v. |
2000 | 42 876 | 36 791 | 6 085 |
2001 | 42 741 | 37 501 | 5 240 |
2002 | 42 319 | 37 999 | 4 320 |
2003 | 41 718 | 38 058 | 3 660 |
2004 | 41 402 | 38 520 | 2 882 |
2005 | 41 027 | 38 557 | 2 470 |
2006 | 41 078 | 38 775 | 2 303 |
2007 | 41 217 | 39 049 | 2 168 |
2008 | 41 334 | 39 325 | 2 009 |
2009 | 41 052 | 39 256 | 1 796 |
(SSB)
Samtidig som antallet institusjonsplasser viser nedgang, øker
befolkningen over 80 år. Mens det i 2001 var 196 901 personer over
80 år i Norge, viser tallene for 2011 221 153 personer. Det er positivt
at vi blir stadig eldre, det er imidlertid viktig at omsorgssektoren
utvikles i takt med befolkningsutviklingen. For 2009 viser tallene
at det var 39 256 sykehjemsplasser. Dersom man skulle legge til
grunn en dekningsgrad på sykehjemsplasser på 25 pst. med dagens
befolkningstall, skulle antallet sykehjemsplasser være 55 288.
Dette innebærer at det mangler 16 000 sykehjemsplasser.
Det er liten tvil om at den demografiske utviklingen i befolkningen
medfører en rekke utfordringer, og behov for løsninger. Det er,
etter forslagsstillernes syn, nødvendig å foreta omfattende systemendringer for
å imøtekomme fremtidens utfordringer knyttet til eldreomsorgen.
En Fafo-rapport fra 2011, «Eldreomsorg under press», viser helt
klart at institusjonsomsorgen har blitt nedbygget de siste 20 årene
og særlig rammet har aldershjemmene blitt, noe som er en beklagelig utvikling.
Hvis man ser på institusjonsdekning pr. 1 000 innbyggere over 80
år og eldre, har dette sunket fra 297 plasser i 1989 til 188 plasser
2006.
Dette har vært søkt erstattet gjennom hjemmebasert omsorg og
omsorgsboliger noe som ikke sikrer tilbudet til våre svakeste eldre.
I denne sammenhengen er det viktig å understreke at for de hjemmebaserte
tjenestene har det vært en langt større økning for yngre brukere
av disse tjenestene enn for eldre over 80 år. Dette betyr at vridningen
av ressurser mot hjemmebaserte tjenester mer har vært en satsing
på yngreomsorg enn det har vært på eldreomsorg.
Forslagsstillerne mener det trengs et krafttak for å sikre et
verdig omsorgstilbud til våre svakeste eldre. Det må da bygges ut
sykehjemsplasser som står i forhold til befolkningsutviklingen og
det må bygge ut aldershjem (omsorg+)-tilbud for å skape et verdig
tilbud til eldre som ikke lenger føler det trygt å bo hjemme. Det
er samtidig behov for et kvalitetsløft i sykehjemsomsorgen slik
at den enkelte i større grad skal kunne få bestemme selv i egen
hverdag selv om man har en sykehjemsplass.
Kommunenes satsing på utbygging av hjemmebaserte tjenester de
siste årene har ikke vært en satsing på eldreomsorg da det har vært
en stor økning av yngre brukere av tjenestene. I Meld. St. 16 (2010–2011)
Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) fremkommer det at nesten
ni av ti nye årsverk i perioden 2002–2007 har gått til brukere under
67 år, som mottar hjemmebaserte tjenester.
I en rapport fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR),
«De nye hjemmetjenestene – langt mer enn eldreomsorg» fra august
2010, fremkommer det blant annet at siden 1992 har hele nettoveksten
i de hjemmebaserte tjenestene gått til brukere under 67 år. Antallet
yngre brukere ble nesten tredoblet fra 20 000 i 1989 til 55 000
i 2006. Fra 2007 til 2009 har så veksten blant yngre brukere vært
større enn tidligere. Forslagsstillerne mener dette viser at kommunenes
prioritering av hjemmebaserte tjenester ikke har kommet eldreomsorgen
til gode. Den tilsvarende nedbyggingen av kapasiteten i institusjonsomsorgen
har rammet eldreomsorgen. Forslagsstillerne mener at økningen av
yngre brukere av hjemmetjenester ikke skal gå på bekostning av eldreomsorgen. Det
må derfor, under dagens system, øremerkes midler til eldreomsorg
og det må satses på utbygging av sykehjemsplasser med heldøgns pleie
og omsorg.
Fra en stoisk holdning til å bære sin skjebne hos tidligere generasjoner
av eldre, har vi fått en mer krevende holdning: «Fiks problemet!».
Dette uttalte professor dr.med. Peter F. Hjort i magasinet Senior
nr. 4 – 2007. En slik utvikling vil kreve en bærekraftig økonomisk
utvikling og utnyttelse av den totale faglige kompetanse i landet.
Dersom ikke den private delen av helsetilbudet blir brukt, vil det
bli en økende tendens til oppdeling av tilbudet i en A- og B-gruppe, de
som har anledning til, og velger, privat egenbetalt helsehjelp og
de som må stå i kø i det offentlige tilbudet.
Om fastlegetilbudet, slik det er organisert i dag, vil være i
stand til å ta seg av fremtidens utfordringer bør vurderes. Mye
tyder på at mange fastleger har for lange pasientlister og at akutthjelpen
ikke tas alvorlig nok. Legedekningen i sykehjemmene må organiseres slik
at også pasienter i eldreomsorgen får det nødvendige tilsyn av lege.
Det er viktig at de 7,5 t/uke som ligger i dagens avtaleverk med
fastlegene, utnyttes av kommunene.
Forebyggende virksomhet er lønnsomt og har vært for lite vektlagt
til nå. Det vises til forslag om å innføre en oppsøkende, forbyggende
tjeneste i kommunene.
Behovet for stadig økende bemanning innen eldreomsorgen blir
et av de store problemene. En omlegging ev turnusordninger, mer
fleksibel arbeidstid, og mindre stive holdninger hos helsearbeidere,
er tiltak som må vurderes. I dag arbeider alt for mange, særlig
kvinner, i brøkstillinger i helsevesenet. Her er det betydelig arbeidskapasitet
som ikke utnyttes.
Behovet for kompetanse og kvalifisert arbeidskraft i pleie- og
omsorgssektoren vil øke betydelig i årene som kommer. Allerede i
dag har vi en stor andel utenlandsk arbeidskraft, og ufaglært arbeidskraft (assistenter).
Forslagsstillerne vil imidlertid berømme de ufaglærte for jobben
de gjør, og mener disse utfører et godt arbeid i pleie- og omsorgssektoren. Dette
betyr imidlertid ikke at behovet for faglært kompetanse ikke er
til stede, selv om det også er mange arbeidsoppgaver som kan utføres
av personer med begrenset undervisning og trening. Med andre ord
vil det være høyst nødvendig å tilrettelegge for økt interesse for
disse studiene, samt bidra til å heve statusen i pleie- og omsorgsyrkene.
Særlig bekymringsfullt er det at stadig flere sykepleierstudenter sier
at de ikke ønsker å jobbe i kommunal sektor. Mangel på faglig utvikling
og oppfølging, samt dårlig lønn og vanskeligheter med fast ansettelse
og hele stillinger, er de tyngste ankepunktene mot jobb i sykehjem,
hjemmesykepleien osv. Det vil i fremtiden derfor være svært viktig
å heve statusen for disse yrkene, samt legge til rette for at det
blir nok utdannet personale.
Det er, etter forslagsstillernes syn, nødvendig å lage incentiver
for å beholde de ressursene som allerede er i sektoren. Incentiver
som forslagsstillerne ser på som nødvendige er lønnsbetingelser,
turnusordninger, stillingsandel og fleksibilitet. Disse incentivene
vil også være viktige for å rekruttere ytterligere kvalifisert personell,
slik at arbeidskraften innenfor denne sektoren økes. Forslagsstillerne
ser med bekymring på utviklingen vedrørende bruk av små deltidsstillinger
mot den ansattes ønske. Det vil derfor være hensiktsmessig å se
på strukturen ved ansettelsesvilkår.
Videre er det et stort behov for å øke legekapasiteten i pleie-
og omsorgssektoren. Forslagsstillerne viser til Innst. S. nr. 150
(2006–2007), jf. St.meld. nr. 25 (2005–2006), hvor komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet foreslo en minstenorm på 1/80 leger, noe
som ville vært omtrent en dobling av dagens dekningsgrad.
Likelønnskommisjonen dokumenterte at likelønnsutfordringen er
særlig uttalt for de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig
sektor. Lønnsgapet er på 20,5 pst., og det er økende. Den tilnærmet monopolliknende
situasjonen hvor hovedvekten av tjenestene disse yrkesgruppene utfører
skjer i offentlige virksomheter, fører til at en ikke får samme
dynamikk i lønnsdannelsen som en ser i privat sektor. I mange år
har ulike regjeringer argumentert med at det er partenes ansvar
å fremforhandle lønns- og arbeidsbetingelser, og dermed unnlatt
å forholde seg til at disse yrkesgruppene gjennom flere år har sakket akterut
i lønnsutviklingen i samfunnet. Samtidig er det stadig mer krevende
å rekruttere personell til disse samfunnsviktige oppgavene. Det
mest pessimistiske scenario gir 40 000 årsverk i manko i 2030, viser beregninger
fra SSB. Forslagsstillerne mener derfor at det må etableres en kompetansepott
i oppgjørene i offentlig sektor i årene fremover som fører til et lønnsløft
for utdanningsgruppene. Denne potten må være utenfor de ordinære
rammene for lønnsoppgjøret, og kommunesektorens andel må bli kompensert av
staten.