Til Stortinget
Det gode samfunn skapes og utvikles nedenfra. Med innsatsen fra
enkeltmennesker og enkeltbedrifter som fundament, skapes verdier,
velstand og velferd for storsamfunnet. I de små og mellomstore bedriftene
er det mange gründere og aktive eiere, mennesker med et ønske om
å være en positiv kraft i sine lokalsamfunn. Dessverre opplever
mange at byråkrati, skjemavelde og kontroll begrenser mulighetene for
å etablere trygge arbeidsplasser. Forslagsstillerne vil lette hverdagen
for gründere og de som driver små og mellomstore bedrifter. Fremfor
å bli møtt med mistenksomhet skal de møtes med en positiv holdning
og gis frihet til å skape verdier for samfunnet.
En stor del av grunnlaget for norsk økonomi stammer fra den betydelige
verdiskapingen som finner sted i alle landets små og mellomstore
bedrifter. Uten aktiviteten i disse bedriftene blir det umulig å oppnå
høy sysselsetting, trygge arbeidsplasser og et mangfoldig næringsliv.
De små og mellomstore bedriftene er også avgjørende for målet om
å sikre bosetting i hele landet. En god næringspolitikk er den beste
distriktspolitikk.
Den norske modellen har vært et godt grunnlag for verdiskaping.
Den kombinerer en grunnleggende trygghet med fleksibilitet og frihet
for enkeltindivider. Trygghet for fremtiden skapes best gjennom kunnskap
og konkurransekraft. Norges fremtidige velferd er avhengig av at
samfunnet klarer å få kunnskapsrike mennesker til å arbeide i et
konkurransedyktig næringsliv. Verdier må skapes før de kan deles.
Det er dette som er nøkkelen til bærekraft for den norske modellen.
Svært mange av de arbeidsplassene som landet har behov for i fremtiden,
er ennå ikke etablert.
Fleksibilitet og trygghet er viktig både for arbeidstakere og
for bedriftene. Det er av stor betydning at arbeidsmiljøloven sikrer
disse hensynene. Bedriftenes behov har endret seg de siste 10 til
15 årene ettersom nye bransjer har vokst frem. Det er for eksempel
store ulikheter i arbeidsform mellom en tradisjonell industribedrift,
et konsulentselskap og et sykehjem eller en omsorgsbedrift. Folks
behov og ønsker er også i endring. Forslagsstillerne mener derfor
det er behov for tilpasninger i arbeidsmiljøloven for å sikre både
arbeidstakernes og bedriftenes behov, blant annet for å skape mer
fleksible turnusordninger. Forslagsstillerne viser til at representanter
fra Høyre vil komme tilbake til disse spørsmålene ved behandling
av andre saker.
I februar 2012 presenterte Norsk Industri sitt konjunkturbarometer.
Tallenes tale var klar. Todelingen i norsk industri blir stadig
mer merkbar. Oljerelaterte næringer vokser raskt, delvis på grunn
av en rekordsterk oljepris. Andre bransjer, som treforedling, IT, smelteverk
og verkstedindustri, må konkurrere på tøffe vilkår grunnet en sterk
krone, sviktende etterspørsel og sylskarp internasjonal konkurranse.
Et særnorsk høyt kostnadsnivå og skatter svekker bedriftenes konkurranseevne.
Spesielt små- og mellomstore bedrifter merker dette presset. Selv
om bedriften er bunnsolid, gir mangel på konkurransekraft et svekket
utgangspunkt i kampen mot svært tilpasningsdyktige internasjonale
rivaler.
Gode generelle vilkår for næringsvirksomhet er viktig. Forslagsstillerne
vil understreke viktigheten av å holde orden i økonomien og investere
for fremtiden. Det er avgjørende for å kunne gi næringsliv og privatpersoner
forutsigbare renter og stabil inflasjon. Pengene som brukes over
statsbudsjettet må i større grad investeres for fremtiden. Det gjøres
best ved å satse på forskning, utdanning, infrastruktur samt vekstfremmende
skattelettelser. Forslagsstillerne viser til at det var enighet
om dette da handlingsregelen for bruk av oljepenger ble etablert,
men vil påpeke at Stoltenberg II-regjeringen har forlatt denne målsettingen.
For å trygge den fremtidige verdiskapingen og velferden er det avgjørende
å sikre vekstkraften i fastlandsøkonomien. Forslagsstillerne vil
derfor vri oljepengebruken mot investeringer i kunnskap, infrastruktur
og vekstskapende skattelettelser.
Oljeeventyret har gitt oss petroleumskompetanse i verdensklasse
og stor velstand, men det kan være lett å glemme at norsk økonomi
handler om mer enn den omfattende olje- og gassnæringen. Næringslivet i
Norge er svært mangfoldig og bør fortsette å være det. Langs vestlandskysten
finner man fremdeles møbelsnekkerier og tekstilindustri. På Sørlandet
er det fortsatt mange mekaniske verksteder, og på hele Østlandet
er treforedling en viktig aktivitet. Over hele landet er små tjenesteytende
bedrifter viktige, og Norge har også en betydelig IT-næring. Norge
trenger mange ben å stå på i fremtiden, og små- og mellomstore bedrifter
skaper grunnlaget landet skal bygge fremtiden på.
Små- og mellomstore bedrifter er et økonomisk fundament for mange
lokalsamfunn. Disse bedriftene er mer enn bare en arbeidsplass.
Ofte er en liten hjørnesteinsbedrift midtpunktet i en bygd. Det
er en viktig samlingsplass og en sosial arena. Livskraftige lokalsamfunn
trenger solide og levedyktige arbeidsplasser.
Forslagsstillerne mener dagens rammevilkår ikke sikrer tilstrekkelig
konkurransekraft for små- og mellomstore bedrifter. Ved å fremme
innholdet og forslaget i dette dokumentet, vil forslagsstillerne
gi små- og mellomstore bedrifter i Norge en ny giv.
Norsk næringsliv består av rundt 489 000 bedrifter. Begrepet
små- og mellomstore bedrifter (SMB) blir ofte brukt om foretak med
under 100 ansatte. Norges forskningsråd bruker denne grensen for
SMB i sin årsrapport. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) avgrenser
også SMB til under 100 ansatte. Bedrifter med færre enn 100 ansatte
utgjør hele 99,5 pst. av norsk næringsliv, og står for over halvparten av
omsetningen og sysselsettingen. 40 pst. av norske bedrifter har
mellom 1 og 100 ansatte.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har ingen entydig avgrensning av
definisjonen på SMB. SSBs statistikk er delt inn etter størrelse
(1–4 ansatte, 5–9 ansatte osv.). EU har imidlertid en klar avgrensning
for små og mellomstore bedrifter som til en viss grad brukes i Norge:
Selskapsstørrelse | Ansatte | Omsetning | eller | Balanse |
Mellomstor | < 250 | ı 50 mill. | ı 43 mill. |
Liten | < 50 | ı 10 mill. | ı 10 mill. |
Mikro | < 10 | ı 2 mill. | ı 2 mill. |
EU-definisjonen er viktig, fordi den angir en EØS-relevant grense
for hva slags virkemidler som kan brukes til å støtte denne typen
bedrifter. Skattefunn-ordningen, et program som ble innført av forrige
borgerlige regjering for å stimulere til innovasjon, opererer for
eksempel med disse EU-definerte SMB-kriteriene.
SMB-er står for en svært viktig del av verdiskapingen i Norge.
SSB har beregnet verdiskapingen (bruttoproduktet) i norske bedrifter
gruppert etter antall ansatte.
Antall ansatte | Andel av bruttoprodukt |
0–99 | 39 pst. |
100+ | 17 pst. |
Ufordelt | 44 pst. |
Oversikten fra SSB viser at det er forskjeller innenfor hver
enkelt næring både når det gjelder størrelse på bedriftene og hvorvidt
små- og mellomstore bedrifter bidrar til verdiskaping. Innenfor
næringene industri samt post- og telekommunikasjon er det klart at
de større bedriftene bidrar mest til verdiskapingen. Når det gjelder
industrien, er det selskapene med over 100 sysselsatte som bidrar
med over halvparten av verdiskapingen. I sektoren post- og telekommunikasjon
er andelen enda høyere. Her bidrar faktisk selskap med mer enn 100
sysselsatte til 2/3 av verdiskapingen. Situasjonen er ulik i varehandel,
hotell- og restaurantvirksomhet, bygg og anlegg og forretningsmessig
tjenesteyting. Her bidrar små- og mellomstore bedrifter mest. I
disse næringene står bedrifter med under 100 sysselsatte for rundt
80 pst. av verdiskapingen. De store sektorforskjellene understreker
hvor vesentlig det er å skape gode, generelle rammevilkår som favner
bredt.
Små- og mellomstore bedrifter utgjør en viktig del av sysselsettingen
i privat sektor. Rundt 1,1 millioner sysselsatte personer i privat
sektor jobber i små eller mellomstore foretak, det tilsvarer 61,3
pst. av den totale sysselsettingen i privat sektor. Totalt er fordelingen
slik:
Antall sysselsatte | Antall foretak | Prosentandel |
Ingen sysselsatte | 129 466 | 32,2 |
1–4 sysselsatte | 217 714 | 54,1 |
5–9 sysselsatte | 27 703 | 6,9 |
10–49 sysselsatte | 23 371 | 5,8 |
50–99 sysselsatte | 2 112 | 0,5 |
100–249 sysselsatte | 1 213 | 0,3 |
250 sysselsatte og over | 641 | 0,2 |
Total | 402 220 | 100 |
Kilde: SSB
Det er viktig at skattepolitikken bidrar til å gjøre det mer
lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser og ikke svekker bedriftenes
konkurranseevne. I dag er det mange små og mellomstore bedrifter
som opplever å ha en ryggsekk fylt av særnorske skatter og avgifter
når de hver dag er ute og kjemper mot tilpasningsdyktige internasjonale
konkurrenter. Nøkkelen blir å skape mer, ikke skatte mer. Forslagsstillerne
vil trappe ned den særnorske formuesskatten. Det er spesielt påtrengende
å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Formuesskatten innebærer
at den effektive skatten på kapitalavkastning i Norge er svært høy
for enkelte typer investeringer. Den fører til skattemotiverte kapitalplasseringer
ved at ulike typer kapital forskjellsbehandles. Over tid svekker
dette norsk eierskap. Norske eiere får en ulempe sammenlignet med
utlendinger. For små- og mellomstore bedrifter er det største problemet
at formuesskatten må betales selv om bedriften ikke går med overskudd. Ofte
må eierne belaste bedriften sin ved å ta ut utbytte ene og alene
for å finansiere betalingen av personlig formuesskatt. Noen ganger
må slikt utbytte gjeldsfinansieres. På sikt skaper dette en uheldig
gjeldsbyrde for små- og mellomstore bedrifter. Formuesskatten fører
til høy effektiv skatt på avkastningen fra ulike investeringer og
kapitalplasseringer.
Eiendel/aktivum | Effektiv skattesats uten formueskatt | Effektiv
skattesats med
formueskatt |
Bankinnskudd | 56 pst. | 113 pst. |
Aksjer (i en bedrift) | 56 pst. | 113 pst. |
Kilde: OECD-rapporten «Tax Reform in Norway – a Focus on Capital
Taxation»
Mange små- og mellomstore bedrifter er familieeide. Å gjennomføre
et generasjonsskifte blir ofte en utålelig økonomisk byrde på grunn
av arveavgiften. Denne avgiftsbelastningen gjør at mange familiebedrifter
blir solgt ut av familien med det resultat at lokal eierskap går
tapt. Lokalt basert eierskap har mange fordeler. Rundt om i landet
er det mange familiebedrifter som gjennom flere generasjoner har trygget
arbeidsplasser og investert i sitt lokalsamfunn. Mens det offentlige
ofte tilbyr hjelp når bedrifter skal starte opp, bidrar det offentlige
utelukkende med en avgift når et generasjonsskifte skal gjennomføres.
Forslagsstillerne vil legge til rette for familieeide bedrifter
og lette generasjonsskifte gjennom å fjerne arveavgiften.
Internasjonalt har det de siste tredve årene blitt stadig mer
utbredt med ordninger som legger til rette for at ansatte skal kunne
bli medeiere i egen bedrift. Forskning og undersøkelser har vist
at ansattes medeierskap har positive konsekvenser for både arbeidsmiljø
og bedrifters konkurranseevne.
Av den grunn har mange land utformet regelverk og skatteregler
som tilrettelegger for og motiverer ansatte til å kjøpe aksjer i
bedriften sin. Forslagsstillerne viser til at Høyres representanter
alltid har vært opptatt av maktspredning og selveierdemokrati. Å legge
til rette for at flere medarbeidere kan bli medeiere er en videreføring
av denne linjen. Forslagsstillerne vil stimulere betydelig sterkere
til slikt medeierskap enn det gjøres i Norge i dag.
Norges fremtidige rikdom vil være avhengig av at samfunnet bruker
de ressursene som ligger i kompetente arbeidere. Små- og mellomstore
bedrifter i mange ulike næringer vil være viktig for å sikre konkurranseevnen
til norsk næringsliv. Ved å la medarbeiderne ta en mer aktiv del
i bedriften de arbeider i, skapes insentiver for innovasjon og lønnsomhet. Særlig
bedrifter i IKT-sektoren har gode erfaringer med mer aktiv deltakelse
av sine medarbeidere.
Skattestimulans ved kjøp av aksjer i egen bedrift vil bidra til
økt forståelse for verdiskaping, og fribeløpet bør derfor heves,
i første omgang til 10 000 kroner.
Mange gründere og ledere av små og mellomstore bedrifter sliter
med et omfattende skjemavelde og mange pålegg til virksomheten.
Verdifull tid som gjerne skulle vært brukt til å trygge arbeidsplasser
og skape verdier må brukes til å fylle ut skjemaer. Mange opplever
at de møtes med mistenksomhet og kontroll. Forslagsstillerne vil
lette byrdene og gjøre hverdagen enklere for små- og mellomstore
bedrifter.
Det er et faktum at norske bedrifter hvert år må bruke store
ressurser på å etterleve offentlige krav og regler. Nærings- og
handelsdepartementet har anslått at bedriftenes samlede administrative
kostnader knyttet til etterlevelsen av disse forholdene beløper seg
til rundt 54 mrd. kroner årlig. Denne vesentlige administrative
byrden svekker konkurransekraften til norsk næringsliv. En reduksjon
av administrative kostnader vil kunne frigjøre ressurser til viktig
verdiskaping. Stadig strengere regler og omfattende kontroll dreper
også nye initiativ. EU og de fleste europeiske land har satt seg
høye ambisjoner for reduksjon i bedriftenes administrative kostnader
knyttet til offentlig pålagte krav og regler. Flere land har allerede
kommet godt i gang og oppnådd gode resultater.
De borgerlige regjeringene i Danmark og Sverige var tidlig ute
med konkrete forenklingsmål for reduksjon av næringslivets administrative
kostnader. I Danmark ble de administrative kostnadene redusert med
25 pst. (ca. DKK 7,7 mrd.) i perioden 2001–2010. Blant annet ga
en forenkling av selskapslovgivningen en reduksjon på DKK 87 mill.
kroner. I Sverige er bedriftenes administrative kostnader redusert
med 11 pst. brutto. Svenske myndigheter har et mål om 25 pst. reduksjon
mellom 2006 og 2012, men her er målperioden nylig blitt forlenget.
Også Nederland har hatt et mål om å redusere de administrative kostnadene.
Disse skulle kuttes med 25 pst. over tidsrommet 2003–2007. Dette
målet ble innfridd, og nå har nederlenderne startet sin andre forenklingsrunde.
Forenkling er spesielt viktig for små- og mellomstore bedrifter.
For en liten bedrift uten store støtteavdelinger er det viktig at
møtet med det offentlige blir så enkelt som mulig. Med dagens teknologi
er det for eksempel mulig å lage skreddersydde løsninger for oppgaveflyt
i Altinn-portalen. Slik kan hver bedrift bli garantert at de riktige
skjemaer blir sendt inn. Men slik brukervennlighet for bedriftene
i møtet med det offentlige blir ikke prioritert i tilstrekkelig
grad av den rød-grønne regjeringen.
I Norge tok regjeringen Bondevik II initiativ til en kraftig
reduksjon i de administrative kostnadene for næringslivet. I 2002
ble handlingsplanen «Et enklere Norge» lagt frem. Siden ble denne
planen fulgt opp med nye forenklingsmål for perioden 2005–2009. Daværende
næringsminister Børge Brende satte et klart mål: Næringslivets administrative
kostnader skulle reduseres med 25 pst. innen 2012. Da regjeringsskiftet
var et faktum, ble ikke denne planen fulgt opp.
Representanter fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Venstre og Høyre fremmet 11. april 2012 en rekke forenklingsforslag
som alle hadde som formål å redusere den administrative byrden for
næringslivet. I Dokument 8:97 S (2011–2012) ble det foreslått å
redusere oppbevaringsplikten for regnskapsdokumenter fra ti til
fem år. Videre ble det i Dokument 8:98 S (2011–2012) fremmet forslag
om en klar resultatmåling av regjeringens arbeid med forenkling.
I Dokument 8:99 S (2011–2012) ønsket forslagsstillerne å etablere
et eget «regelråd» etter modell av tilsvarende organ i Sverige.
Regelrådet skal ha til hovedoppgave å vurdere utformingen av forslag
til nye regler og endringer i eksisterende regler som kan få betydning
for bedriftenes administrative belastninger, konkurransefortrinn
eller øvrige forhold. Regelrådet skal ta stilling til om forvaltningen har
gjennomført tilstrekkelige konsekvensutredninger av reglene og gjøre
selvstendige vurderinger om reglene virker etter sin hensikt.
Dokument 8:96 S (2011–2012) inneholdt 30 konkrete forenklingsforslag.
Forenklingene omfattet rapportering, skjemaer og regelverk innenfor
svært mange saksfelt, blant annet:
Innrapportering, Altinn
Toll
Skatteregler
Revisjon
Regnskap og bokføring
Aksjelov
Samlet vil alle forslagene omtalt i dette avsnittet styrke små-
og mellomstore bedrifter ved at mindre ressurser må brukes på myndighetspålagte
oppgaver.
Mange av de nye bedriftene i Norge er kunnskapsbedrifter. Videre
satser etablerte bedrifter i økende grad på fornyelse gjennom å
utvikle kompetanse og ny teknologi. Det høye kostnadsnivået i Norge
gjør at man må øke produktiviteten og bli mer innovative.
For å legge bedre til rette for forskning og utvikling i små-
og mellomstore bedrifter, må det utvikles et dynamisk og fremoverskuende
støtteapparat for innovasjon. Dette må skje både gjennom offentlig støtte
og ved at staten spiller på lag med privat sektor. Sverige har en
privat forskningskapital som tilsvarer 9 500 kroner per innbygger.
For Norge er det tilsvarende tallet 4 600 kroner per innbygger.
Dagens virkemiddelapparat for innovasjon inkluderer svært omfattende
søknadsprosesser samt et komplisert regelverk. Flere små- og mellomstore
bedrifter kjøper konsulenttjenester fra eksterne rådgivere for å
sørge for bedre uttelling på søknadene sine. Det er i utgangspunktet
en fallitterklæring. Søknadsprosessen i Innovasjon Norge må forenkles.
Skattefunn-ordningen er populær, og den har dokumenterbar effekt
på innovasjonsinnsatsen i norske bedrifter. Imidlertid er det strenge
og omfattende regler for hva som kan defineres som innovasjon. Forslagsstillerne mener
regelverket rundt tildelingskriterier bør forenkles slik at ordningen
blir enda mer attraktiv og mindre byråkratisk.
Forslagsstillerne ønsker følgende forbedringer i Skattefunn-ordningen:
Heve beløpsgrensene til minimum 8
mill. kroner for egen FoU og minimum 12 mill. kroner for FoU i samarbeid
med offentlig godkjent FoU-institusjon
Fjerne regelen om maksimal timesats på 530 kroner
Fjerne regelen om maksimum 1850 timer per år for egne ansatte
Gjeninnføre støtte til ulønnet egeninnsats i forskning
og utvikling
Forslagsstillerne vil i tillegg understreke at innovasjons- og
kommersialiseringsinnsatsen kan styrkes ved å satse sterkere på
brukerstyrt innovasjonsarena (BIA). Her kan prosjekter fra ulike
områder, initiert av de deltagende bedriftene, konkurrere om å få
støtte på grunnlag av forskningskvalitet, innovasjonsgrad og verdiskapingspotensial.
En av de største utfordringene små- og mellomstore bedrifter
i vekstfasen står overfor er tilgangen på kapital. Som figuren viser,
er det spesielt i den kritiske startfasen at kapital mangler. Mange
bedrifter er i denne fasen for små til å ta steget ut i de etablerte kapitalmarkedene
for å hente inn penger til videre vekst.
[Figur:..\figurer\figur til 8-110\dok8-201112-110.eps]
Kilde for modell: Symbion
Det viktigste hinderet for dette er tilstedeværelsen av ulike
transaksjonskostnader, herunder asymmetrisk informasjon. Kapitalinnhenting
må som regel gjøres gjennom en finansinstitusjon. For å utføre denne
tjenesten tar tilretteleggeren en avgift. I tillegg må nye investorer
betale transaksjonsavgifter når de investerer i bedriften. Dersom
staten hadde bidratt til å redusere disse kostnadene, ville kapitalen
for oppstartsbedrifter blitt billigere. Når man investerer i innovasjon,
skjer dette i en situasjon med asymmetrisk informasjon. Selger/gründer
vet mer om egenskapene til eget produkt enn kjøper, og vil ha bedre forutsetninger
til å vite reelt markedspotensial. En del av denne informasjonsasymmetrien
kan forsvinne om en bedrift først må gjennom en godkjenningsfase
som avdekker investorrelevant informasjon.
Ved at staten etablerer en innovasjonsbørs kan transaksjonskostnader
reduseres. En måte å organisere en slik børs på vil være at Innovasjon
Norge først tilrettelegger og velger ut bedrifter/prosjekter som kan
være egnet for fremmedkapitalinvestering. Etter at en bedrift/prosjekt
får grønt lys til å noteres på denne lavterskelbørsen, kan selskapene
selv kunne velge om de vil selge aksjer eller obligasjoner for å
hente inn kapital. Denne løsningen kobler privat sparekapital sammen
med gründeres behov for finansiering. For å gjøre det mer attraktivt
for privatpersoner å investere på denne innovasjonsbørsen, kan det
gis enkelte skattefordeler for investorer som stiller opp med kapital
til nystartede bedrifter. Forslagsstillerne mener regjeringen bør
utrede opprettelsen av en lav-terskel innovasjonsbørs.
Regjeringen Bondevik II opprettet fire landsdekkende såkornfond
samt Norinnova Invest i Tromsø. Såkornfondene hadde en grundig evaluering
utført av Menon og Nordlandsforskning i 2009, med meget positive
resultater. Disse såkornfondene er imidlertid i ferd med å tømmes,
og allerede i begynnelsen av 2011 var det stor bekymring for at
fondene hadde svært få midler tilgjengelig for nye investeringer.
Det er, etter forslagsstillernes mening, behov for å fylle på disse
fondene snarest, alternativt opprette nye tilsvarende fond. Regjeringen
har erkjent behovet for ny såkornkapital, og har varslet økning
i kapitalen allerede i forbindelse med eierskapsmeldingen fra april 2011.
Løftet om at det snart kommer penger er gjentatt mange ganger, men
beklageligvis uten at det er fulgt opp i handling.
Det er hard konkurranse om arbeidskraften. For små- og mellomstore
bedrifter utenfor olje- og gassektoren er det en utfordring at
oljerelaterte næringer trekker til seg mye av den kompetente arbeidskraften.
At offentlig sektor vokser så kraftig vanskeliggjør også rekruttering
til mindre private selskaper.
Oppgavene i arbeidslivet har blitt mer komplekse. Å være operatør
i mekanisk industri vil i dag kunne kreve svært gode engelskkunnskaper.
En kompetanseheving er nødvendig. Høyres representanter lanserte
«Yrkesfagløftet» i 2010. Unødig teoretisering av mange fag øker
frafallet blant mange teoritrøtte og mer praktisk rettede elever.
Mangel på lærlingplasser fører til at svært mange ikke fullfører
utdannelsen sin. Undervisningen bør skje i nært samarbeid med næringslivet,
også utenfor skolen. Årene på skolen må forberede elevene på yrket
de utdanner seg til. Derfor må yrkesfagene rette oppmerksomheten
på relevant teori, og må aktivt bruke tilpasset undervisning for
å heve elevenes læringsutbytte.
Ingen er utlært. Når samfunnet endrer seg og kravene øker, må
også kompetansen i bedriftene styrkes. Forslagsstillerne ønsker
å legge bedre til rette for opplæring og kompetanseheving i bedriftene.
NAVs tilskuddsordning for bedriftsintern opplæring må styrkes, slik
at den også kan brukes ved mindre omstillinger enn det som dagens
rammer for ordningen legger opp til i dag. Spesielt bør lengden
på programmer utvides. På denne måten kan små- og mellomstore bedrifter
gis en bedre anledning til å ligge i forkant av utviklingen i markedet
En tettere kobling mellom skole og arbeidsliv, vil både bidra
til kompetanseutvikling og øke elevenes interesse for næringslivet.
Forslagsstillerne vil legge til rette for hospiteringsordninger
for yrkesfaglærere. Slik kan lærerne i en periode jobbe i næringslivet,
og i tillegg kan personer fra næringslivet undervise i skolen.
Ungt entreprenørskap bidrar også til å koble skole og næringsliv,
og ikke minst til å øke elevenes kunnskap om utfordringene og mulighetene
ved å starte egen bedrift. Forslagsstillerne vil derfor øke satsingen
på «Ungt entreprenørskap».
Professor II-stillinger er en glimrende mulighet til å la fagpersoner
med næringslivskompetanse bidra til å utdanne neste generasjons
arbeidstagere.
I dag går professor II-stillinger i stor grad «i kryss» mellom
ulike universiteter, noe som lett kan gjøre at det kommer for lite
nytenking og dynamikk inn i det akademiske miljøet. Forslagsstillerne
ønsker en ordning for statlig (del)finansiering av professor II-stillinger
fra næringslivet. Dette vil blant annet kunne hjelpe maritim sektor
og realfagene. I tillegg ville en økt satsing på professor II-stillinger
bidra til en tettere kobling mellom utdanningsinstitusjoner og næringslivet,
for eksempel ved at studentoppgaver i større grad kan rettes inn
mot næringslivets behov.
Mange forskningsoppdrag, som i dag løses innenfor offentlig sektor,
kunne med fordel vært løst av kommersielle forskningsaktører. Små-
og mellomstore kommersielle forskningsmiljøer kan for eksempel levere
svært gode resultater som underleverandører i større offentlig utlyste
prosjekter.
Tjenestesektoren vokser. I dag betaler mange for tjenester som
man tidligere utførte selv eller for oppgaver som ble løst i familien
eller av nabofellesskapet. Sektoren er mangfoldig, arbeidsintensiv
og innovativ. Forslagsstillerne ser at det særlig innenfor helse
og omsorg vil være økende behov for tjenester og et stort rom for
private aktører, i tillegg til det offentlige og frivillige aktører.
Mange dyktige helsearbeidere med erfaring fra offentlige institusjoner
har startet opp for seg selv. Det ligger mye idealisme hos dem som
starter opp private omsorgstjenester. Forslagsstillerne vil legge
forholdene bedre til rette for disse. Mangfold er positivt, og folks
behov er svært ulike.
Fritt brukervalg betyr at brukeren selv kan få velge om oppgaven
skal utføres av en offentlig eller privat tjenestetilbyder. Per
september 2011 var det 15 kommuner som hadde innført fritt brukervalg.
Disse kommunene var Oslo, Bergen, Stavanger, Drammen, Oppegård,
Tønsberg, Bærum, Asker, Sola, Eide, Ski, Nøtterøy, Time, Arendal
og Stjørdal. De aller fleste av disse kommunene er høyrestyrte.
I Oslo, Bergen og Stavanger er det fritt brukervalg i hjemmesykepleien.
Resultatet har vært at en rekke små- og mellomstore selskaper har
begynt å levere hjemmetjenester til privatpersoner. Samtidig som
disse selskapene leverer god omsorg, står de også for viktige tjenesteforbedringer
og innovasjon. Fritt brukervalg kan i prinsippet også benyttes på
andre områder der kommuner er ansvarlig for å levere et tjenestetilbud –
som for eksempel barnehager. Dersom man skal dekke fremtidens krav
til kvalitet i velferdstilbudet, vil fritt brukervalg naturlig få
en sentral stilling i det offentlige velferdstilbudet. Forslagsstillerne
mener at fritt brukervalg skaper et etterspørselsmangfold som gir
brukeren økt valgfrihet og som vil gi mange nye små- og mellomstore
bedrifter rom for vekst. Dette er en vekstmulighet dagens regjering
ikke vil legge til rette for på grunn av sin uvilje mot private
løsninger.
Tjenesteinnovasjon kommer til å bli viktigere etter hvert som
norsk økonomi blir mer tjenesteintensiv. Det vil bli et stort behov
for arbeidskraft i velferdsyrkene.
En del av den økte etterspørselen må dekkes av små- og mellomstore
bedrifter i tjenesteytende sektor. Derfor bør entreprenørskap bli
en fast del av utdanningen i velferdsyrkene. Enkelte helseutdanninger
i Sverige inkluderer entreprenørskap. Forslagsstillerne mener at
dette på sikt også bør bli en del av læreplanen i de norske helse-
og sosialfagene. Barnehagesektoren er et godt eksempel på at private
aktører og gründere kan være med og levere viktig offentlig velferd.
Forslagsstillerne mener at måten barnehagereformen ble gjennomført
på kan danne mønster for andre områder.
Det er viktig at offentlige oppgaver skal finansieres av det
offentlige, og at det offentlige skal kontrollere kvaliteten, men
selve tjenestene må også kunne utføres av private eller frivillige
aktører.
Bedrifter i de tjenesteytende næringene vil i større grad levere
fremtidens velferd. Stat, fylkeskommune og kommune kjøper årlig
tjenester for milliarder av kroner. Offentlig kjøp gir mulighet
til å sette klare krav til pris og kvalitet, men i tillegg kan offentlig kjøp
brukes til å skape bedre vilkår for små- og mellomstore bedrifter,
spesielt når det gjelder tjenesteinnovasjon. Offentlig sektor bør
i større grad være innovative innenfor sin egen virksomhet og stimulere til
innovasjon i næringslivet gjennom sine innkjøp. Praktisering av
offentlige innkjøpsregler må tilrettelegges for at det kan åpnes
opp for et tillitsbasert samarbeid med næringsliv og forskningsmiljø
fra idéstadium til innkjøp.
Offentlig-privat innovasjonssamarbeid (OPI) er en løsning der
nye tjenester utvikles i fellesskap mellom bedrift og myndigheter.
Istedenfor å kjøpe en vare eller tjeneste, investerer en offentlig
innkjøper i utviklingen av et nytt og bedre alternativ. Innkjøperen
deltar selv aktivt med kunnskap om de behov som skal dekkes. I Danmark
har regjeringen utviklet en egen OPI-brukerveiledning for å støtte
innkjøpere i kommuner og regioner. Her så OPI dagens lys da et statlig
sykehus skulle utvikle bedre utstyr. Ordningen var vellykket, men
det var svært mange fallgruver i prosessen, blant annet fordi anbudsregler
er kompliserte. En slik brukerveiledning bør skrives og tilpasses
norske forhold, og brukerveiledningen bør spesielt legge til rette
for OPI innenfor tjenesteinnovasjon.
Private og frivillige tjenesteleverandører spiller en viktig
rolle for at det offentlige kan levere det tilbudet innbyggerne
forventer. Det offentlige kjøper varer og tjenester for nærmere
400 mrd. kroner årlig. Det er nødvendig at disse ressursene brukes
på best mulig måte. Forslagsstillerne mener at de som leverer oppdragene,
må være de som kan levere mest og best kvalitet for pengene. Det
krever ryddighet og likebehandling av tilbyderne.
Ulike konkurranseforhold for de ulike mellomleverandørene svekker
konkurransen om å levere de beste tjenestene. Resultatet er at innbyggerne
får et dårligere tilbud. Forslagsstillerne mener derfor at frivillige
og private aktører må kunne konkurrere med offentlige aktører på
mer like vilkår enn i dag og vil fremme forslag om det.
Merverdiavgiftssystemet er et eksempel på en ordning som kan
favorisere offentlige tilbydere, og derved svekke konkurransen.
Konsekvensen er at brukerne ikke tilbys de beste tjenestene. Forskjellsbehandlingen
oppstår når offentlige institusjoners egen fremstilling av tjenester
skjer uten plikt til å beregne merverdiavgift, mens anskaffelsen
av en tilsvarende tjeneste fra frivillige og private leverandører blir
avgiftsbelagt. Offentlige institusjoner kan derfor rent budsjettmessig
ha en økonomisk fordel av at tjenestene blir utført med egne ansatte,
i stedet for å kjøpe tjenestene fra andre. Dette svekker imidlertid
konkurransen, gir mindre effektiv ressursbruk, og et dårligere tilbud
til innbyggerne.
Dette var bakgrunnen for at Bondevik II-regjeringen, i forbindelse
med statsbudsjettet for 2004, innførte en ordning som sikrer likebehandling
mellom kommunal og fylkeskommunal egenproduksjon, og kjøp fra uavhengige
tjenesteleverandører.
I statsbudsjettet for 2006 foreslo Bondevik II-regjeringen en
tilsvarende ordning for den statlige forvaltningens innkjøp. Forslaget
ble senere, og uten nærmere begrunnelse, reversert av Stoltenberg
II-regjeringen.
Et veisystem i verdensklasse, en moderne jernbane, en trygg farled,
god bredbåndsdekning og et effektivt postsystem utgjør ryggraden
til en konkurransedyktig nasjon. Små- og mellomstore bedrifter er avhengige
av å få varene raskt frem og trygt hjem. Uten forutsigbarhet i vareleveranser
kan det bli vanskelig å drive en effektiv og moderne forretningsvirksomhet.
I tillegg vil bedre infrastruktur redusere avstandskostnadene, noe
som igjen gir konkurransekraft til norske bedrifter. Derfor trenger
man et solid løft for å skape en infrastruktur tilpasset verdiskapingen
i små- og mellomstore bedrifter. Forslagsstillerne ønsker å benytte
offentlig-privat samarbeid (OPS) til å organisere større prosjekter.
OPS kan gi mange fordeler. For det første blir planlegging og utbygging gjennomført
raskere, fordi finansiering og organisering kan gjøres mer helhetlig.
Dessuten gir denne kontraktsstrukturen mulighet til å inkludere
langsiktig vedlikehold som en del av prosjektet. Man unngår dermed
et mulig fremtidig etterslep på vedlikeholdssiden. Nye og bedre
OPS-veier vil gi næringslivet lavere kostnader og bedre vilkår for
vekst.
En god næringspolitikk krever gode generelle og nasjonale rammebetingelser,
men også aktive kommuner som legger til rette for at bedrifter kan
blomstre. Forslagsstillerne mener mest mulig lokalt selvstyre er
positivt for lokal verdiskaping, og det er et mål å legge til rette
for lokalpolitisk engasjement. Lokale verdiskapere og kommuner opplever
i dag å bli overkjørt og overstyrt av fylkesmannen og andre statlige
myndigheter. Forslagsstillerne vil ha mer lokal selvbestemmelse.
Statlig byråkrati må reduseres og kommunenes frihet må bli større.
Skjønnsutøvelsen som i dag utføres av statlige byråkrater skal utføres
av lokalt folkevalgte.
Kommuner har et stort virkemiddelapparat til rådighet. De kan
tilrettelegge areal til næringsutvikling, satse på en mer næringsrettet
infrastruktur og bidra til å skape gode tjenester for bedriftsveiledning. Klyngesammenslutninger
på lokalt nivå vil kunne gi god kunnskapsoverføring. Det bør legges
til rette for arenaer der selskaper og kommuner (politikere med beslutningsmyndighet)
møtes for å presentere løsninger på kommunale utfordringer og danne
partnerskap og felles prosjekter som skaper «vinn-vinn»-situasjoner
for begge parter. Raskere kommunal og fylkeskommunal saksbehandling
er også et viktig bidrag for mer næringsvennlighet lokalt.
Svært mange skoler samarbeider med næringslivet gjennom ordningen
«Ungt entreprenørskap». Kommuner har et særskilt ansvar for at det
tilrettelegges for oppstart av elevbedrifter. Det bør tilrettelegges
for økt samhandling mellom skole og næringsliv.
Forslagsstillerne mener økt grad av lokalt selvstyre vil kunne
gi flere muligheter for å bedre rammevilkårene til små- og mellomstore
bedrifter. I dag er det slik at kommuner mangler klare insentiver
til god næringsutvikling. Ved at kommunene får beholde en andel
av selskapsskatten, gir en lokal satsing på vekstkraft direkte uttelling
lokalt. Derfor vil forslagsstillerne foreslå at kommunene får beholde
en del av selskapsskatten.
Å starte og drive bedrifter innebærer å ta personlig risiko.
Mange satser sine egne penger og legger ned enorm innsats for å
få hjulene til å gå rundt. Det er viktig at de som satser også opplever
en trygghet gjennom gode sosiale ordninger.
Enkeltpersonsforetak har kommet dårligere ut av både skattereformen
og pensjonsreformen, og denne selskapsformen er forskjellsbehandlet
i negativ retning innenfor en rekke områder. Enkeltpersonsforetakene
skaper sin egen arbeidsplass, bærer den økonomiske risikoen for
virksomheten personlig og har verken rett til sykepenger eller arbeidsledighetstrygd. De
betaler en forhøyet trygdeavgift, men betaler ikke arbeidsgiveravgift.
Fremtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv.
Derfor er det å legge til rette for at flere våger å gjøre et forsøk
på å realisere en god idé, en viktig politisk prioritering. En fremtidsrettet politikk
støtter nyskapere og gründere. Forslagsstillerne mener det er nødvendig
å gå igjennom de sosiale ordningene for selvstendig næringsdrivende.
Selv om det er ryddet opp i en del urimelig forskjellsbehandling
mellom arbeidstagere og selvstendig næringsdrivende, er det enkelte
områder hvor selvstendig næringsdrivende kommer svært uheldig ut.
Et slikt område er omsorgspenger for syke barn. Arbeidstagere som
har mer enn to barn, eller kronisk syke barn, eller som er eneforsørgere,
har krav på noen flere dager med omsorgspenger for syke barn. Denne
rettigheten har ikke selvstendig næringsdrivende, noe som slår svært
uheldig ut for noen få, og som svekker det sosiale sikkerhetsnettet
som alle næringsdrivende har behov for å vite at de har.
Enkeltpersonsforetak (ENK) og de selvstendig næringsdrivende
er sentrale aktører for et dynamisk arbeidsliv. De representerer
mange arbeidsplasser og er for mange den selskapsformen man starter
opp en virksomhet under. Eier er ansvarlig for virksomhetens totale
økonomi og stiller dermed alle personlige verdier som sikkerhet.
Enkelte næringsgrupper, som for eksempel alle som driver innen landbruk,
er pålagt å drive sin virksomhet som ENK. Denne selskapsformen gir
ingen muligheter for eier til å skjerme deler av overskuddet fra
full personbeskatning. ENK gir dermed ikke samme mulighet som innen
for eksempel aksjeselskaper til å holde tilbake overskudd gjennom
ikke å dele ut utbytte for å sikre kapital til framtidige investeringer.
Forslagsstillerne vil derfor opprette investeringsfond for ENK der
eier skal kunne sette av et beløp eller en andel av overskuddet
og skjerme denne avsetningen fra personbeskatning. Inntil det er
høstet erfaring bør beløpet være inntil 100 000 kroner eller inntil
10 pst. av overskuddet. Det avsatte beløpet kan enten benyttes til
investeringer eller medtas i personinntektsgrunnlaget når det løses
opp.
Investeringsfond vil være en skattekreditt, fordi beløpet vil
komme til beskatning. Over tid er derfor ordningen nøytral, men
det kan forventes at mange vil velge å bruke ordningen de første
årene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen legge til rette for å styrke det private
eierskapet og fremme forslag om redusert eierbeskatning. Nye og
bedre rammebetingelser må innebære at skatten på arbeidende kapital
fjernes.
II
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre arveavgiftsloven
slik at arveavgiften fjernes for å lette generasjonsskifte.
III
Stortinget ber regjeringen øke tempo i forenklingsarbeidet for
næringslivet og gjennomføre forslag i tråd med Dokument 8:96 S (2011–2012).
IV
Stortinget ber regjeringen legge frem en sak om hvordan Skattefunn-ordningen
kan gjøres enklere og dermed mer attraktiv. Regjeringen bes i statsbudsjettet
for 2013 å fremme forslag om å styrke ordningen i tråd med hva som
er beskrevet i dette dokumentforslaget.
V
Stortinget ber regjeringen utrede og legge frem forslag om en
lavterskel innovasjonsbørs for å skape et sterkere bånd mellom privat
sparekapital og små- og mellomstore bedrifter i en tidlig fase.
Siktemålet skal være å lette disse bedriftenes tilgang på kapital
i en tidlig fase av bedriftens utvikling.
VI
Stortinget ber regjeringen forenkle søknadsprosessen i Innovasjon
Norge, med den hensikt å redusere behovet for ekstern konsulenthjelp
hos søker.
VII
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tilførsel av ny
kapital til såkornfond.
VIII
Stortinget ber regjeringen, i løpet av høsten 2012, legge frem
en bred vurdering av tiltak og fremme forslag om skatteordninger
som kan åpne for at flere ansatte blir medeiere i egen bedrift,
herunder økning av fribeløpet for ansattes kjøp av aksjer i egen
bedrift.
IX
Stortinget ber regjeringen styrke den yrkesfaglige opplæringen
i tråd med Dokument 8:52 S (2009–2010).
X
Stortinget ber regjeringen styrke lærlingordningen gjennom økte
lærlingtilskudd.
XI
Stortinget ber regjeringen øke satsingen på bedriftsintern opplæring
og legge til rette for at ordningen kan nyttes ved mindre omstillinger
enn hva som er tilfelle i dag.
XII
Stortinget ber regjeringen utvikle en egen finansieringsordning
for professor II-stillinger, slik at næringslivet får sterkere insentiver
til å finansiere slike stillinger.
XIII
Stortinget ber regjeringen sette flere forskningsprosjekter ut
på anbud for å sikre at flere relevante forskningsmiljøer får anledning
til å bidra med sin kompetanse.
XIV
Stortinget ber regjeringen legge til rette for at flere kommuner
motiveres til å gjennomføre fritt brukervalg innen omsorgssektoren.
XV
Stortinget ber regjeringen utarbeide en brukerveiledning for
offentlig-privat innovasjonssamarbeid, spesielt tilrettelagt for
tjenesteinnovasjon i små- og mellomstore bedrifter.
XVI
Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet
for 2013, fremme forslag om en nøytral merverdiavgift for statsforvaltningen
for å sikre at offentlige og private aktører kan konkurrere på lik linje
om statlige innkjøp.
XVII
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å øke investeringene
i infrastruktur og legge til rette for offentlig-privat samarbeid
(OPS) som organiseringsform på nye samferdselsprosjekt.
XVIII
Stortinget ber regjeringen legge til rette for og fremme forslag
om endring i skatteloven slik at kommuner kan beholde en andel av
selskapsskatten.
XIX
Stortinget ber regjeringen sørge for at det lokale selvstyret
styrkes i arealsaker gjennom å fremme forslag om at bestemmelsene
om nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging,
statlige planretningslinjer og statlige planbestemmelser fjernes,
at statens mulighet til å fremme innsigelse kun ut fra skjønn fjernes,
samt at statlige myndigheter kun skal kunne overprøve dispensasjoner
der det kan dokumenteres at dispensasjonen fra byggeforbudet klart
vil gå ut over allemannsretten i området.
XX
Stortinget ber regjeringen sørge for at begrepet «inngrepsfrie
naturområder» ikke lenger skal tillegges vekt ved behandling av
arealsaker i statlige forvaltningsorganer.
XXI
Stortinget ber regjeringen, i løpet av 2012, fremme forslag om
endring i fylkesmannens oppgaver der disse innskrenkes til kun å
omfatte legalitetskontroll for å ivareta enkeltmenneskers rettigheter
når det gjelder den kommunale forvaltningen og at kommunene holder
seg innenfor vedtatte lover.
XXII
Stortinget ber regjeringen, innen utgangen av 2012, foreta en
helhetlig gjennomgang av vilkårene for enkeltpersonsforetak, og
fremme forslag om konkrete forbedringer spesielt knyttet til skattemessig
likebehandling, sosiale rettigheter, forenklingstiltak, tilgang
på kapital og det offentlige virkemiddelapparatets innretning og
innsats.
XXIII
Stortinget ber regjeringen gå gjennom ordningen med omsorgspenger
ved syke barn for selvstendig næringsdrivende og sørge for at urimelig
forskjellsbehandling fra arbeidstagere fjernes. Dette gjelder blant
annet selvstendig næringsdrivende med mer enn to barn eller med
kronisk syke barn, eller som er eneforsørgere.
XXIV
Stortinget ber regjeringen innføre en ordning med investeringsfond
for enkeltpersonsforetak, i første omgang begrenset til 10 pst.
av årets overskudd og begrenset til 100 000 kroner.
Oslo, 3. mai 2012