Til Stortinget
I år feirer vi at det er 100 år siden kvinner i Norge fikk allmenn
stemmerett. I Norge har kjønnslikestilling historisk sett hatt stor
oppmerksomhet i offentligheten. Norge var ett av verdens første
land som innførte allmenn stemmerett for kvinner og også var tidlig
ute med diskrimineringsvern i en egen likestillingslov. Det er likevel,
etter forslagsstillernes syn, langt igjen til det er reell likestilling
mellom kvinner og menn i Norge.
Forslagsstillerne viser til at Venstre har lang tradisjon i kampen
for likestilling. Fredrikke Marie Qvam (1843–1938) leverte 22. august
1905 280 000 underskrifter fra kvinner for unionsoppløsning, og mot
at kvinner ikke fikk stemme i folkeavstemningen. Forslagsstillerne
mener dette var en avgjørende milepel i kvinners kamp for likeverd,
og den utløsende faktor for at kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913.
Av andre nøkkelpersoner i kampen for stemmerett og økt likestilling
vil forslagsstillerne trekke fram Gina Sverdrup Krog (1847–1916)
som grunnla Kvinnestemmerettsforeningen i 1885, Katti Anker Møller
(1868–1945) som blant annet kjempet for retten til prevensjon, seksualopplysning,
og for legalisering av abort, og Norges første kvinnelige partileder, Eva
Kolstad fra Venstre, som var engasjert i likestillingskampen som
formann for Norsk Kvinnesaksforening og som verdens første likestillingsombud. Forslagsstillerne
vil understreke at listen selvsagt ikke er uttømmende.
Forslagsstillerne mener det er gjort store fremskritt når det
gjelder likestilling i Norge de siste 50 årene. Det er imidlertid
flere vesentlige områder i samfunnet hvor kvinner og menn ikke er
likestilt. Etter forslagsstillernes syn handler de største utfordringene
for bedre kjønnslikestilling om likelønn og arbeidsliv, likestilt
foreldreskap og bekjempelse av vold mot kvinner. Forslagsstillerne
mener dette er tre områder hvor det særlig er viktig å innføre tiltak.
Forslagsstillerne vil understreke at dette representantforslaget
ikke er en uttømmende liste over tiltak som fremmer likestilling,
men ment som supplerende forslag som, etter forslagsstillernes syn,
vil bidra til mer reell likestilling.
Forslagsstillerne mener politisk styring og reguleringer har
vært avgjørende for likestillingen i Norge og at like rettigheter
formelt må sikres gjennom lover og forskrifter, men at andre arenaer
som skole, næringsliv, arbeidsliv og sivilsamfunn har et medansvar for
å spre kunnskap og formidle holdninger som underbygger reell likestilling
og respekt mellom kjønnene. Forslagsstillerne mener det må være
et mål at kvinner og menn skal ha lik tilgang på makt og innflytelse,
lik mulighet til å ha omsorgsfunksjoner for barn og familie og lik
rett til å være fri fra vold og krenkelser. Dette må ses i sammenheng
dersom det norske samfunnet skal lykkes i likestillingsarbeidet. Det
må derfor rettes stor oppmerksomhet mot hvordan kjønnsforskjeller
utvikles i samspill med rammebetingelser og muligheter både i arbeidslivet
og i organiseringen i de enkelte hjem.
Forslagsstillerne vil understreke at det fortsatt er behov for
forskning på likestilling, men mener tiden nå er overmoden for å
omskape kunnskap til konkrete tiltak som fremmer reell likestilling.
Forslagsstillerne viser til at regjeringen i 2010 satte ned et utvalg
hvor hensikten var å legge grunnlaget for en helhetlig og kunnskapsbasert
likestillingspolitikk (NOU 2011:18, og NOU 2012:15). Disse utredningene
konkluderer med at Norge fortsatt har store utfordringer på likestillingsområdet
og at likestillingen på mange områder har stagnert. Forslagsstillerne
viser til at utvalgets utredninger blant annet foreslår å opprette
et likestillingsdirektorat, samtidig som likestillings- og diskrimineringsombudet
opprettholdes, og at et kontaktutvalg og forum for likestilling
i arbeidslivet etableres. Forslagsstillerne mener at opprettelse
av nye stillinger i byråkratiet ikke vil føre til mer likestilling
i Norge og at det er langt viktigere med konkrete tiltak som stimulerer
til reell likestilling i både offentlig og privat sektor.
Forslagsstillerne vil understreke at arbeidslivet er en viktig
arena for å gjennomføre reell likestilling. Forslagsstillerne viser
til at Norge er blant de OECD-landene som har det mest kjønnsdelte
arbeidsmarkedet. Denne kjønnsdelingen henger sammen med velferdsstatens
utbygging som medførte at ubetalte omsorgstjenester ble betalte
arbeidsplasser. Utdanningsrevolusjonen skapte mange nye arbeidsplasser
som det var naturlig at kvinner kom inn i, fordi det var der arbeidsmarkedet
åpnet seg.
Forslagsstillerne viser til at det har vært utfordrende å få
kvinner inn i arbeid der menn tradisjonelt har vært dominerende.
Forslagsstillerne mener dette er uheldig, særlig tatt i betraktning
at det fremdeles er innen mannsdominerte yrker de høyeste lønningene finnes.
Forslagsstillerne vil vise til at det fortsatt er mange unge
som velger tradisjonelt og at det er grunn til å anta at ikke alle
unge er like bevisste sine utdanningsvalg. Forslagsstillerne mener
likestillingen har kommet langt i studiespesialiserende linjer i
videregående utdanning hvor det er god kjønnsbalanse, men at det
på enkelte av yrkesfagene er sterkt kjønnsdelt, hvor gutter velger
elektrofag og bygg og anlegg, mens helse- og sosialfag domineres
av jenter.
Forslagsstillerne mener at rådgivningstjenesten i skolen har
en viktig rolle i å motivere og formidle kunnskap slik at unge får
økt mulighet til å velge det som interesserer dem og ikke velger
ut ifra tradisjon og forventninger. For elever i grunnskolen og
videregående er god rådgivning svært viktig, og forslagsstillerne
viser til SINTEF-rapporten «Skolens rådgivning – på vei til framtida?»,
som avdekker svikt ved rådgivningstjenesten og knapphet på ressurser.
Det er, etter forslagsstillernes syn, bekymringsfylt at bare 20
prosent av rektorer og rådgivere som ble spurt i rapporten, mener
kvaliteten ved skolene holder mål. Forslagsstillerne mener flere
ville valgt utradisjonelt dersom unge fikk økt bevissthet rundt
egne evner og interesser før utdanningsvalget tas, og at dette vil
ha mange positive ringvirkninger, både for livskvaliteten til den
enkelte og at det vil være god samfunnsøkonomi. Forslagsstillerne
mener et viktig tiltak vil være å styrke rådgivningen både på ungdomsskolen og
i videregående skole som kan bidra til at unge tar rett utdanningsvalg
og slik at de får et realistisk møte med arbeidslivet. Forslagsstillerne
vil peke på at styrket rådgiving vil kunne føre til økt bevissthet
over de konsekvensene ulike utdanningsvalg kan få når det gjelder
lønnsinntekt og karrieremuligheter. Forslagsstillerne mener at en
styrket rådgivingstjeneste også er et viktig tiltak for å hindre
frafall i skolen.
Forslagsstillerne mener en hovedutfordring er at menn i høyere
grad må velge mer utradisjonelt fordi det er menns utdanningsvalg
som i minst grad endrer seg. Kvinners valg har lenge vært i endring,
og som et eksempel vil forslagsstillerne peke på at det innenfor
høyere utdanning har vært store endringer innenfor flere profesjoner.
Forslagsstillerne mener sjansen for høy inntekt, muligheter og status
er viktig for å forstå kontinuiteten i menns valg, og også for kvinnenes
endring av utdanningsvalg fordi det lønner seg å velge typisk mannsdominerte
yrker. Forslagsstillerne mener dette vil føre til store utfordringer
på sikt for å rekruttere nok kvalifisert arbeidskraft innen helse-, omsorgs-
og utdanningssystemet og at det haster med å utjevne kjønns- og
sektorbaserte lønnsforskjeller. Forslagsstillerne mener enkle tiltak
som innføring av en kompetansepott for høyt utdannede arbeidstakere i
lavstatusyrker i offentlig sektor, samt rekrutteringskampanjer ved
skoler og styrket rådgivingstjeneste vil være effektive tiltak som
fremmer reell likestilling ved å påvirke menns og kvinners karrierevalg. For
å utdanne gode rådgivere mener forslagsstillerne det er nødvendig
med en egen profesjonsutdanning innen karriereveiledning.
Forslagsstillerne vil understreke at det er svært gledelig at
antall kvinner som tar høyere utdanning jevnlig øker, men vil samtidig
minne om den betydelige utfordringen knyttet til økt kvinnerepresentasjon på
høyere nivå i akademia. Som det fremgår av den nylig fremlagte forskningsmeldingen
– Meld. St. 18 (2012–2013) – så er rekrutteringen av kvinner til forskning
jevnt over god, men man har likevel utfordringer knyttet til store
forskjeller mellom fagområder og mellom sektorer.
Forslagsstillerne vil understreke at det er viktig å skape ordninger
som sikrer at kvinner har reell mulighet til å fortsette i en forskerkarriere
– fra stipendiatfasen og helt opp til professorkompetanse. Det må derfor
legges til rette for mange praktiske forhold – for eksempel fleksible
arbeidsordninger, barnehageplasser mv., – som er viktige for begge
kjønn i ulike overgangsfaser, men som særlig viser seg å være avgjørende
for kvinner.
I tillegg er det få kvinner i toppstillinger på universiteter
og høyskoler – knapt én av fire professorer er kvinner. Norge kommer
således ikke særlig godt ut i internasjonale sammenligninger vedrørende
andelen kvinner i akademiske toppstillinger.
Forslagsstillerne har merket seg at Kunnskapsdepartementet i
henhold til Meld. St. 18 (2012–2013) vil be Komité for kjønnsbalanse
i forskning (Kif) om konkrete forslag til hvordan man raskere kan
nærme seg målet om kjønnsbalanse i toppstillinger ved universiteter
og høyskoler, i tillegg til at ordningen med insentivmidler til
MNT-fagmiljøer som tilsetter kvinner, videreføres mens den evalueres.
Forslagsstillerne hadde ønsket seg en langt mer offensiv tiltakspakke
når forskningsmeldingen først ble fremlagt.
Forslagsstillerne mener det er behov for et bredt spekter av
tiltak for å øke kjønnsbalansen i akademia – herunder å vurdere
økt bruk av insentivmidler til flere fagmiljøer, sektorvise nasjonale
tiltaksplaner, muligheten for nedskriving av studielån ved påbegynt
forskerkarriere og å pålegge institusjonene høyere, konkrete måltall
i handlingsplaner mv.
Forslagsstillerne vil vise til at mange kvinner som har valgt
utradisjonelt og satset på et arbeid og karriere i privat sektor,
melder overgang til offentlig sektor når de får barn. Forslagsstillerne
mener en viktig faktor er at offentlig sektor i mindre grad «straffer» kvinner
sosialt og økonomisk, og da spesielt kvinner med store omsorgsbelastninger,
enn hva tilfellet er i privat sektor, og at slike forhold begrenser
kvinners mobilitet i arbeidsmarkedet. Forslagsstillerne mener et
viktig tiltak for å sikre at flere kvinner blir i privat sektor
når de stifter familie, vil være at arbeidsgivere i det private
slipper å betale den arbeidsgiverfinansierte delen av sykepenger
i graviditetsperioden. Forslagsstillerne viser til at Likestillingsombudet
flere ganger har påpekt at unge kvinner diskrimineres på arbeidsmarkedet,
og at det skjer selv om det er forbudt å spørre potensielle arbeidstakere
om planlagt graviditet, og at årsaken er at arbeidsgivere ikke ønsker
å ansette noen som kanskje må ut i fødselspermisjon rett etter ansettelse.
Forslagsstillerne mener et slikt tiltak vil være viktig fordi det
medfører mindre økonomisk risiko for en liten arbeidsgiver å ansette en
ung kvinne.
Forslagsstillerne viser til at andelen kvinnelige gründere har
sunket med 7,2 prosent fra 2007 til 2012 og at bare ca. 25 prosent
av gründere er kvinner, og en viktig grunn til at kvinner kvier
seg for å starte for seg selv er mangel på sosiale rettigheter.
Forslagsstillerne mener det er god likestillingspolitikk å gi selvstendig
næringsdrivende de samme sosiale rettigheter som fast ansatte, dette
gjelder spesielt med hensyn til omsorgspenger og sykepenger. Forslagsstillerne mener
styrkede sosiale rettigheter for selvstendig næringsdrivende er
avgjørende for at flere kvinner vil skape sin egen arbeidsplass.
Forslagsstillerne viser til gründerrådrapporten fra 2012 som påpeker
at spesielt kvinner føler usikkerhet med hensyn til familiesituasjonen,
risiko for egen sykdom og syke barn, og at dette understreker behovet
for å likestille rettighetene mellom selvstendig næringsdrivende
og ansatte.
Det er flest kvinner som arbeider i omsorgssektoren i Norge.
I denne sektoren er det mange stillinger som har et lavt lønnsnivå.
I tillegg er det mange deltidsstillinger. Forslagsstillerne viser
til at 40 prosent av kvinnene fortsatt arbeider deltid, mot 14 prosent av
mennene, og at dette er en av de viktigste likestillingsutfordringene
Norge har. Forslagsstillerne viser også til at kvinner tjener ca.15
prosent mindre enn menn, ifølge tall fra likestillings- og diskrimineringsombudet.
Forslagsstillerne mener kvinners deltakelse i arbeidslivet er
viktigere enn noen gang. Forslagsstillerne viser til at det i helse-
og omsorgssektoren vil mangle 57 000 hjelpepleiere og 28 000 sykepleiere
i 2035. Forslagsstillerne mener det understreker hvor viktig det
er at deltidsandelen må ned, lønnen likestilles med tilsvarende
oppgaver i andre sektorer og at kjønnsbalansen bedres, for å sikre
rekrutteringen i årene fremover.
For mange kvinner er deltidsarbeid ufrivillig og forslagsstillerne
vil peke på at mangel på et likestilt arbeidsmarked og ujevn fordeling
av det ubetalte omsorgsarbeidet i hjemmet begrenser kvinners reelle valgfrihet.
Omfanget av tvungen deltid i typiske kvinneyrker reiser, etter forslagsstillernes
syn, en alvorlig likestillingsutfordring. Forslagsstillerne mener en
del av løsningen er å legge til rette for mer fleksibel arbeidstid.
Etter forslagsstillernes syn vil en mer fleksibel arbeidsmiljølov
gjøre det lettere for småbarnsfamilier å kombinere arbeid og familieliv.
Særlig er det viktig for kvinner selv å kunne velge hvordan de innretter
arbeidstiden sin til det beste for familien, og ved fleksible turnusordninger
og åpning for mer intensive arbeidsperioder mot lengre friperioder vil
kvinner lettere kunne kombinere fulltidsarbeid med omsorg for barn.
I mange omsorgsyrker er det i dag lite fleksible turnusordninger
knyttet til små stillingsbrøker, og supplert med ekstravakter for
å øke stillingsprosenten mener forslagsstillerne at dette fratar
kvinner handlingsfrihet.
En viktig grunn til at kvinner velger deltid er hensyn til familien.
Forslagsstillerne mener imidlertid at deltid også henger sammen
med mangel på et likestilt foreldreskap og en rigid arbeidsmiljølov.
Forslagsstillerne mener såkalt frivillig deltidsarbeid ikke bare kan
forstås som resultat av kvinners eget ønske, og som tilpasning til
familiens behov for balanse mellom familien og arbeidslivets krav,
men at det kan forklares med at arbeidslivet ikke tilbyr heltid
til alle som ønsker det.
Forslagsstillerne vil peke på at det fremdeles er mor som i hovedsak
tar ut mest foreldrepermisjon og at det i de fleste hjem er kvinner
som tar hovedansvaret for det ubetalte arbeidet i hjemmet. Dette
gir noen uheldige utslag i et likestillingsperspektiv. For forslagsstillerne
er det viktig å understreke at den enkelte familie skal ha stor
frihet til å finne løsninger som passer dem best, men at denne friheten
må balanseres mot arbeid for likestilling og barnets behov for samvær
og nærhet til begge omsorgspersonene.
Forslagsstillerne mener fedrekvoten er svært viktig for likestillingen
mellom kvinner og menn, fordi fedrekvoten bidrar til at menn øker
sin deltagelse i hjemmet, noe som igjen fører til at kvinner blir
mer likestilt i arbeidslivet, i tillegg til gevinstene barna får gjennom
økt kontakt med far. Forslagsstillerne mener det er behov for økt
fleksibilitet i foreldrepermisjonen slik at foreldre selv skal kunne
velge når og hvordan de vil ta ut sin del, og at denne fleksibiliteten kommer
likestillingsarbeidet og familiens valgfrihet til gode ved at familien
står friere til å organisere sin egen hverdag. Forslagsstillerne
viser til ordningen med foreldrepenger i Sverige som gir familien
permisjon 480 dager per barn og at den kan tas ut til og med barnet
har avsluttet første året i grunnskolen.
Omtrent 35 prosent av alle menn som blir fedre tar ikke ut foreldrepenger.
Ifølge NOU 2012:15 Politikk for likestilling skyldes det for de
aller fleste at de ikke har rett til foreldrepenger. Forslagsstillerne
mener opptjening av foreldrepenger burde være en individuell rettighet
og ikke knyttet til mors tilknytning til arbeidslivet eller andre
forhold. Forslagsstillerne viser til at det ifølge Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet er flere tusen personer som ikke har
krav på fedrekvote, som følge av at mor er hjemmeværende før og
etter fødsel, og at ordningen av mange oppleves som diskriminerende
slik den er innrettet i dag.
Forslagsstillerne mener at man ved å gi far en selvstendig rett
til foreldrepenger vil unngå diskusjonen om at det er mors opptjente
permisjonstid som skal deles med far. Forslagsstillerne viser til
at fedre er gitt flere selvstendige rettigheter til foreldrepenger ved
foreldrepermisjon (jf. Ot.prp. nr. 52 (1999–2000) og Ot.prp. nr.
7 (2004–2005), blant annet selvstendig opptjeningsrett til foreldrepenger,
men at fars rettigheter til foreldrepenger fortsatt er knyttet til
mors yrkesaktivitet både før og etter fødselen. Forslagsstillerne
viser også til at far ikke har mulighet til å ta ut foreldrepenger
på selvstendig grunnlag hvis mor er hjemmeværende og at det er nødvendig
med en selvstendig rett til foreldrepenger for far, dersom man skal
lykkes i å øke andelen fedre som tar ut foreldrepermisjon.
Forslagsstillerne mener dagens foreldrepermisjon må tredeles,
der far og mor disponerer en tredjedel hver, og den siste tredjedelen
kan fordeles fritt mellom foreldrene. I tillegg er det slik at fars
rett til fedrekvote er knyttet til mors tilknytning til arbeidslivet,
noe forslagsstillerne mener er uheldig da dette er med på å forsterke
tendensen til at mor tar ut mesteparten av foreldrepermisjonen fordi
det er det mest økonomisk gunstige for familien, eller fordi far
ikke har en selvstendig rett til permisjon dersom mor ikke har hatt
arbeid. Forslagsstillerne mener derfor det er viktig at far gis
en selvstendig rett til foreldrepenger, inkludert fedrekvoten, for
å øke andelen fedre som tar ut foreldrepermisjon.
Forslagsstillerne mener det er viktig at lovverket for barnefordeling
er nøytralt med hensyn til hvor barnet skal bo ved samlivsbrudd,
og at det bærende prinsipp alltid er barnets beste. Forslagsstillerne
mener det er nødvendig å styrke familievernet med tilhørende meklingsordninger
og mener det vil føre til at færrest mulig må ta i bruk domstolene
i barnefordelingssaker. Forslagsstillerne viser til dagens lovverk
der domstolen må bestemme at barnet skal bo fast hos en av foreldrene
i de sakene hvor foreldre ikke blir enige. Forslagsstillerne mener
dette i de fleste tilfellene vil være det mest hensiktsmessige for barnet,
men at det ikke kan utelukkes situasjoner der delt bosted vil være
best for barnet. Derfor mener forslagsstillerne at domstolene bør
stå fritt til å velge den samværsløsningen som dommeren mener er
til barnets beste.
Forslagsstillerne mener også andre bestemmelser i barneloven
i praksis diskriminerer menn som fedre og vil derfor endre lovverket
slik at det ikke gjøres forskjell på mor og far, blant annet når
det gjelder offentlige ytelser. Forslagsstillerne mener offentlige ytelser
til foreldre med separat bosted bør tildeles uavhengig av hvor barnet
er folkeregistrert. Ytelsene bør deles etter samvær, slik at den
som ikke har barnet folkeregistrert hos seg, ikke blir økonomisk
lidende. Også når det gjelder barnetrygd mener forslagsstillerne
at lovverket bør endres slik at ytelsen ikke automatisk utbetales
til mor.
Forslagsstillerne viser til at mesteparten av volden i samfunnet
utøves i nære relasjoner, og selv om volden også rammer menn er
det godt kjent at dette oftest rammer kvinner. Vold i nære relasjoner
er et stort og alvorlig samfunnsproblem som krever styrket innsats
på mange områder; gjennom forskning, forebygging, et godt utbygd
hjelpeapparat og gjennom god opplæring av ansatte i skoler, helsestasjoner mv.
Forslagsstillerne viser til at Odd Einar Dørum, justisminister
fra 2001–2005, utarbeidet en konkret handlingsplan i kampen mot
vold i nære relasjoner, med flere konkrete tiltak for å bekjempe
vold i nære relasjoner, blant annet innføring av ordningen med familievoldskoordinatorer
i politidistriktene. Forslagsstillerne viser til at alle politidistrikter
er pålagt å ha en familievoldskoordinator i full stilling, men at det
har vist seg at koordinatorene har blitt pålagt andre oppgaver enn
voldsarbeid. En gjennomgang utført av TV2 viste at bare 12 av landets
27 politidistrikter hadde fungerende voldskoordinatorer i 2012. Forslagsstillerne
mener det er beklagelig.
Forslagsstillerne er bekymret over at flere krisesentre har lagt
ned driften eller fått en forverret økonomi, etter at krisesentrene
ble innlemmet i kommunenes rammetilskudd i 2011. Forslagsstillerne
viser til at staten nå kun bidrar med ca. 20 prosent av kostnadene
for hvert enkelt krisesenter, mot 80 prosent av kostnadene før 2011.
Forslagsstillerne er bekymret for at dette vil medføre et tilbakeslag
for krisesentrene som kan få alvorlige følger for tilbudet i kommuner
med presset økonomi. Derfor ønsker forslagsstillerne å gjeninnføre
ordningen med at staten bidrar med 80 prosent av kostnadene og kommunene
20 prosent.
Forslagsstillerne viser til at utenlandsk forskning kan gi Norge
verdifulle bidrag og rettesnorer i arbeidet for å redusere vold
i nære relasjoner, men at denne bør og må suppleres med forskning
fra Norge. Forslagsstillerne mener at økt innsats på forskning på årsaker
til vold i nære relasjoner vil sette Norge bedre i stand til å iverksette
målrettede og virkningsfulle tiltak.
Forslagsstillerne viser også til Dokument 8:12 S (2011–2012)
der et av forslagene var å opprette Politiets sentrale enhet mot
seksualisert vold (SEPOL). Forslaget bygget på anbefaling fra Voldtektsutvalgets
NOU 2008:4: Fra ord til handling. Forslagsstillerne mener at etablering
av SEPOL er svært viktig for å sikre høy kompetanse i etterforskningen,
noe som igjen vil føre til at flere saker oppklares. Forslagsstillerne
viser til at svært mange saker når det gjelder seksuelle overgrep
henlegges og at det er tilnærmet straffrihet for overgripere når
man ser på antall saker som ender med domfellelse, og i tillegg
vet at det er store mørketall.
Forslagsstillerne mener det forebyggende familiearbeidet bør
være et satsingsområde som staten bidrar med finansiering av. Forebyggende
familietiltak sparer samfunnet for store utgifter, i tillegg til
at det øker livskvaliteten til alle i familien. Forslagsstillerne viser
til at familierådgivningskontorene har begrensede ressurser til
å drive utadrettet forebyggende arbeid, selv om dette er en pålagt
oppgave. Mye av ressursene går til mekling mellom separerte, eller
familier som har alvorlige problemer i samlivet. Forslagsstillerne
mener at familievernkontorene har en viktig oppgave i å redusere
konfliktnivået i familien som derigjennom fører til at volden i
nære relasjoner begrenses.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen arbeide
for at flere menn velger omsorgsyrker, ved blant annet å innføre
en ordning med nedskriving av studielån for menn som tar utdanning
innen omsorg og har arbeidet fem år innenfor omsorgssektoren.
2. Stortinget ber regjeringen snarlig legge fram en sak
som inneholder konkrete tiltak for å øke kjønnsbalansen i akademia.
3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om bevilgning
av midler til utarbeidelse av studieplan for og opprettelse av plasser
til en treårig profesjonsutdanning innen karriereveiledning.
4. Stortinget ber regjeringen styrke rådgivingstjenesten
både på ungdomsskole og i videregående skole blant annet med sikte
på at flere velger kjønnsutradisjonelle utdanninger og karrierer.
5. Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang
av rettighetene til selvstendig næringsdrivende og fremme forslag
om forbedringer når det gjelder rettigheter knyttet til sykdom, omsorg
for egne barn, pleie- og opplæringspenger og pensjon.
6. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
i arbeidsmiljøloven for å åpne for mer fleksible arbeidstidsordninger,
slik at arbeidstakerne kan få mer innflytelse over sin arbeidssituasjon,
både med hensyn til lengde og sted.
7. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om fritak fra
arbeidsgivers ansvar for sykepenger (arbeidsgiverperioden) for kvinner
ved svangerskap.
8. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å tredele
foreldrepermisjonen og gjøre ordningen mer fleksibel når det gjelder
uttak av stønadsdager mellom foreldrene og utover tre år.
9. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å innføre
reell likebehandling av mor og far i regelverket om foreldrepenger
ved å gi far selvstendig rett til foreldrepenger, inkludert fedrekvoten.
10. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å innføre
en kompetansepott for høyt utdannede arbeidstakere i lavstatusyrker
i offentlig sektor.
11. Stortinget ber regjeringen etablere Politiets sentrale
enhet mot seksualisert vold (SEPOL).
12. Stortinget ber regjeringen etablere egne grupper som
arbeider med seksualisert vold og seksuelle overgrepssaker i alle
politidistrikt.
13. Stortinget ber regjeringen styrke den forebyggende innsatsen
for å redusere omfanget av vold og seksualisert vold, bl.a. gjennom
bedre utdanning av helsesøstre og en styrking av skolehelsetjenesten.
14. Stortinget ber regjeringen sørge for at familievoldskoordinatorene
i politidistriktene ikke brukes til andre oppgaver enn arbeidet
mot vold i nære relasjoner.
15. Stortinget ber regjeringen styrke forskningsinnsatsen
rundt omfanget og konsekvensene av seksualisert vold.
16. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gjeninnføre
ordningen med at staten bidrar med 80 pst. av kostnadene for hvert
enkelt krisesenter som opprettes i kommunene.
17. Stortinget ber regjeringen fremme sak om å styrke familievernet.
22. mars 2013