Til Stortinget
Forslagsstillerne har mottatt flere bekymringsverdige tilbakemeldinger
fra tidligere voldsofre. Det er på tide å rydde opp i dagens regelverk
som til dels kan få meget urettferdige og uheldige utslag.
Utgangspunktet er at det er voldsutøveren som er ansvarlig for
erstatningskrav. Forslagsstillerne er helt enige i at voldsutøveren
selvsagt skal være økonomisk ansvarlig for sine egne handlinger.
Problemet i praksis er allikevel at den typiske voldsutøver ofte har
en uryddig økonomi og lav betalingsevne. Dette har flere aspekter
ved seg.
Voldsofferet blir for det første tvunget til selv å måtte forholde
seg til inndrivelsen av egen erstatning, og dermed indirekte sin
tidligere overgriper. For forslagsstillerne er det åpenbart at dette
medfører en betydelig og unødig tilleggsbelastning for et tidligere
voldsoffer. For det andre vil gjerningspersonens dårlige økonomi
i mange tilfeller medføre at voldsofre aldri vil få utbetalt sin
rettmessige erstatning. Per 2013 skylder voldsmenn over 1 mrd. kroner
i voldsoffererstatning. Det eksisterer dessverre ikke statistikk
på hvor stor andel av dette som er gjeld til staten eller ofre,
men det enorme tallet tyder på at behovet er stort.
Man har også flere saker med ukjent gjerningsmann. I disse tilfellene
vil det ikke være noen person å rette et erstatningskrav mot. Da
er man ofte helt avhengig av en adekvat voldsoffererstatning for
å unngå økonomisk ruin som følge av voldens ettervirkninger.
Forslagsstillerne vil igjen understreke at det er gjerningspersonen
som er fullt ut ansvarlig for de økonomiske konsekvensene av sine
handlinger. Staten bør derfor, etter at voldsoffererstatning er
betalt ut til offeret, føre en konsekvent og tøff tilbakekrevingspolitikk
overfor gjerningspersonen.
Ordningen med voldsoffererstatning trådte i kraft 1. april 1975,
og var i perioden 1975–2001 hjemlet i forskrift. Det var først etter
vedtakelsen av voldsoffererstatningsloven i 2001 at voldsofre fikk
et rettskrav på voldsoffererstatning, og erstatningsgrensen ble hevet
vesentlig. Voldsofre før 2001 hadde bare mulighet til å få dekket
inntil 200 000 kroner av staten, mens resten måtte inndrives privatrettslig.
I perioden 2001–2008 var de materielle reglene for erstatning
også mer restriktive enn i dag. Hovedforskjellen fra denne perioden
og dagens ordning var at man mellom 2001 og 2008 måtte anmelde forbrytelsen
«uten unødig opphold». Dette medførte at mange i denne perioden
helt mistet retten til voldsoffererstatning som følge av for sen
anmeldelse, noe som ikke ville skjedd om man la dagens regelverk
til grunn.
Mellom 2001 og 2009 var erstatningsgrensen 20 G, mens den etter
1. januar 2009 ble doblet til 40 G. Dette får den meget uheldige
konsekvens at to voldsofre på samme nyttårsfest i praksis kan få
100 prosent forskjell i voldsoffererstatning, selv om skadeomfanget
var det samme i begge tilfeller. Slike tilfeldige utslag bør så
langt som mulig forsøkes unngått når det handler om tiltak som har
så massiv innvirkning på uskyldige enkeltpersoners liv. Forslagsstillerne
mener det er liten grunn til å la være å benytte seg av muligheten
til å gi begunstigede lover tilbakevirkende kraft i dette tilfellet,
og forstår mange ofres frustrasjon med ordningen.
Fra og med 1. januar 2011 ble voldsoffererstatningen hevet til
60 G. Forslagsstillerne var pådrivere for denne endringen, og mener
dette er en meget positiv utvikling. Det burde allikevel være en
selvfølge at dette gode tiltaket gis tilbakevirkende kraft. En stor mengde
helt uskyldige enkeltpersoner står maktesløse og ruinerte tilbake
utelukkende fordi de var uheldige nok til å utsettes for vold på
et for tidlig tidspunkt.
Det er også mange mennesker som årlig utsettes for vold uten
at kravene for å få innvilget voldsoffererstatning er til stede.
Forslagsstillerne mener at alle voldsofre bør ha krav på å få erstatningen
forskuttert av staten, ikke bare dem som oppfyller kravene i voldsoffererstatningsordningen.
Etter at staten har lagt ut for gjerningspersonens erstatning, forutsettes det
at innkrevingen er like konsekvent og effektiv her som ved innkreving
av forskuttert erstatning etter voldsoffererstatningsordningen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen umiddelbart
fremme lovforslag til endring av voldsoffererstatningsloven. Endringen
bør gi alle voldsofre krav på inntil 60 G i erstatning, uavhengig
av når forbrytelsen fant sted. De materielle lovkrav for erstatning,
inkludert kravet om anmeldelse uten unødig opphold, tilpasses dagens
regler.
2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at staten
forskutterer erstatningen for alle voldsofre, også dem som ikke
tilkjennes erstatning av kontoret for voldsoffererstatning.
11. april 2013