Til Stortinget
Norge har et unikt ressursgrunnlag innen ulike former for fornybar
energi. Gjennom implementeringen av EUs fornybardirektiv er Norge
forpliktet til at fornybar energi skal utgjøre 67,5 prosent av energiforbruket
innen 2020. I 2005 var denne andelen 58 prosent. Et viktig virkemiddel
for å nå dette målet er innføringen av et felles marked for elsertifikater
med Sverige som trådte i kraft fra 1. januar 2012. Elsertifikatmarkedet
vil utløse 26,4 TWh ny kraftproduksjon i de to landene til sammen
i 2020 fra fornybare energikilder.
Energisektoren krever lang tidshorisont fordi det tar tid å etablere
nye produksjonsteknologier. Innen 2020 er det derfor i stor grad
modne teknologier som må bidra. Det vil i denne sammenheng si vannkraft, vindkraft
og bioenergi. Økt satsing på energieffektivisering vil også gi viktige
bidrag.
Dersom man legger til grunn at halvparten av den økte kraftproduksjonen
på 26,4 TWh skal komme i Norge, vil dette likevel kreve massive
utbygginger av ny fornybar kraftproduksjon de kommende årene. Dersom
den økte produksjonen hovedsakelig skal dekkes av ny småskala vannkraftproduksjon
og vindkraftproduksjon, vil det kreve omfattende utbygginger. Dersom
produksjonen av vindkraft skal øke med 7 TWh og produksjonen av
vannkraft fra småkraftverk skal øke med 4 TWh innen 2020, så innebærer dette
en femdobling av dagens vindkraftproduksjon, tilsvarende 1 400 nye
vindmøller, og ett nytt småskala vannkraftverk i uken i 8 år fremover.
Forslagsstillerne peker på at opprustning og utvidelser av eksisterende
vannkraftverk kan bidra til en betydelig andel av fornybarmålet
i Norge. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har beregnet
et teoretisk potensial for opprustning og utvidelser av eksisterende
vannkraftverk på 15 TWh. Ved en tiltakskost på under 5 kroner per
kWh er 2–3 TWh rene oppgraderinger og 8–10 TWh hvis man også inkluderer
utvidelser lønnsomt. Dette tilsvarer 10 prosent av Norges kraftproduksjon
i dag.
Opprustnings- og utvidelsesprosjekter knyttet til eksisterende
vannkraftverk har en rekke positive sider. Det gjøres inngrep i
vassdrag som allerede er regulert til kraftproduksjon. Det vil som
regel være mulig å utnytte eksisterende infrastruktur på nettsiden. Slike
prosjekter vil ofte gjøre det mulig å utnytte eksisterende magasiner
på en bedre måte. Opprustning og utvidelsesprosjekter kan derfor
i sum gi ny kraft med små miljøkonsekvenser per kWh, og dermed redusere
presset på andre prosjekter som vil kunne ha mer negative konsekvenser
for natur og miljø.
Klimautfordringene gjør at verden etterspør fornybare energibærere
som vind-, sol- og bølgekraft. Samtidig har mange av de nye fornybare
energikildene vesentlige utfordringer når det gjelder regularitet. Vindkraftverk
produserer kun når det blåser, solenergi forutsetter sol og bølgekraftverk
produserer kun når det er bølger. Vannkraften er, på grunn av magasinkapasiteten,
den eneste fornybare energikilden som kan lagres. Den kan også «skrues
av og på» i løpet av sekunder, og egner seg derfor, i motsetning
til blant annet kjernekraft og kullkraft, godt som regulerkraft
i forhold til ikke-regulerbare energikilder som vindkraft, solenergi
og bølgekraft. Vannkraft er derfor en nødvendig stabilisator i nettene
globalt. En satsing på økt utbygging av vannkraft i form at opprustnings-
og utvidelsesprosjekter gir nye store muligheter for leverandørindustrien
og stort potensial for mange grønne industriarbeidsplasser.
Forslagsstillerne peker på at modernisering og oppgradering av
eksisterende kraftverk kan gi opp mot 10 prosent økning i effekt
uten naturinngrep. Slik oppgradering er motivert ut fra økt virkningsgrad
og endret kjøremønster.
Elsertifikatmarkedet gir i dag kraftprodusentene viktige økonomiske
insitament til oppgradering. Det er derfor viktig med rammebetingelser
som vil utløse moderniseringspotensialet. En viktig forutsetning
er konsesjonsbetingelsene. Oppgradering av det norske ledningsnettet
er videre en nødvendig forutsetning. Forslagsstillerne viser her
til Statnetts investeringsplan der det er presentert investeringer
i størrelsesorden 50–70 mrd. kroner de neste ti årene.
Det er imidlertid en del barrierer i forbindelse med å få utløst
potensialet for opprustning og utvidelser av eksisterende kraftverk.
En økonomisk barriere er at i en nåverdiberegning vil produksjon
i dag verdsettes mye høyere enn produksjon i fremtiden. Kostnadene
ved produksjonstap under oppgraderingen kan være høy, og ofte høyere
enn kostnaden for en ny turbin. Med store svingninger i kraftprisene
de siste årene og muligheter for betydelige mengder «innestengt
kraft» i Norge som følge av manglende overføringsforbindelser til
utlandet, er høy usikkerhet omkring fremtidige priser en annen barriere.
En tredje barriere kan være eierstrukturen i kraftnæringen der
offentlige eiere som kommuner og fylkeskommuner må veie å investere
kapital i kraftselskap, enten i form av redusert utbytte eller innskudd av
ny kapital, opp mot andre viktige oppgaver som investeringer i skolebygg,
barnehager og sykehjem.
Elsertifikatmarkedet gir viktige økonomiske insitamenter, men
har også begrensninger, blant annet ved at utbedring av kraftverk
på grunn av elde og slitasje anses som vedlikehold og gir ikke rett
til sertifikater. Det er også en betydelig markedsrisiko knyttet til
fremtidig sertifikatpris.
Forslagsstillerne peker på at en utfordring i kraftnæringen er
at kompetansen delvis har forvitret etter to tiår med lave investeringer.
Kraftbransjen har høy gjennomsnittsalder, og det er en viktig utfordring
å rekruttere ny arbeidskraft for å erstatte dem som snart vil gå
av med pensjon. Forslagsstillerne peker på at det er viktig å ha
kompetanse i Norge for å ivareta vannkraftressursene. Vannkraften
har lange tradisjoner i Norge, og kan fortsatt gi landet store inntekter
i uoverskuelig fremtid. Norge har tradisjon, erfaring og et sterkt
internasjonalt renommé som vannkraftprodusent og teknologileverandør.
Det er derfor viktig å opprettholde og styrke et norsk kompetansemiljø
innen vannkraft.
Forslagsstillerne mener derfor at det sett i lys av Norges fornybarmål
er behov for at regjeringen legger frem en gjennomarbeidet og helhetlig
strategi for hvordan potensialet for økt kraftproduksjon gjennom opprustning
og utvidelser av eksisterende kraftverk skal realiseres, herunder
hvordan man vil møte de barrierene som i dag eksisterer når det
gjelder å utløse dette potensialet.
Noe av det viktigste og mest nyttige man kan gjøre for å nå fornybarmålene
er økt satsing på forskning og utvikling. Investering i et fullskala
forskningsprosjekt på pumpekraft kan derfor være ett element i en slik
strategi.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen så snart som mulig utarbeide og legge
frem en helhetlig strategi for hvordan potensialet for opprustning
og utvidelse av vannkraftverk kan realiseres.
8. mai 2013