Overgangen fra rådgivningsfirmaer og lignende til politiske toppstillinger
kommer trolig til å bli vanligere i årene som kommer. Løsningen
på problemene som da risikerer å oppstå, er ikke karantenebestemmelser
som ved overgang fra regjering. Derimot kan
en innkalling til høring i Stortinget benyttes for å klargjøre hvorvidt
uheldige interessebånd er knyttet i et tidligere yrke. En slik ordning
kunne vært benyttet til å avklare spørsmål rundt Fremskrittspartiets
Sylvi Listhaugs roller i «First House» før hun ble landbruks- og
matminister i Erna Solbergs regjering. Ordningen kan også ha en
preventiv virkning i den forstand at statsministeren stimuleres
til å gå grundig inn på fortida til statsrådskandidatene.
Hjemmelen for tvangsinnkalling finnes i Grunnloven § 75 h:
«Det tilkommer Stortinget ... å kunne fordre enhver til å møte
for seg i statssaker …».
Det finnes på forhånd få skriftlige rettsoppfatninger på området.
Derfor trenger Stortinget bare å ta de utfyllende bestemmelsene
inn i Stortingets forretningsorden i en egen paragraf med tittel
«Stortingshøring» i tilknytning til § 27 Komitéhøringer. I Stortingets
forretningsorden fastsettes antall utspørrere, spørsmålenes lengde,
mulighetene til begrunnelser, mulige oppfølgingsspørsmål m.m. I
praksis er det ikke aktuelt rutinemessig å innkalle hele regjeringen. Innkalling
bør bare skje når det er mistanke om at uheldige interessebånd er
knyttet i tidligere yrke.
Innkallingsretten må kunne delegeres til et mindretall på Stortinget.
Hvis det stilles krav om flertall, kan partiet/partiene bak en flertallsregjering
forhindre tvangsinnkalling. I stedet foreslås minstekravet – vilkårlig
– satt til seks representanter. Dette er nedre grense som er benyttet
i Stortingets forretningsorden § 16:
«En sak skal legges frem for Stortinget når minst seks komitémedlemmer krever det i et møte
i den utvidete utenriks- og forsvarskomité hvor saken står på dagsordenen.»
Utspørringen arrangeres da som en åpen høring i stortingssalen.
Innkallingen meldes berørte statsråd skriftlig gjennom Stortingets
president. Dette skjer seinest fjorten virkedager etter at regjeringens
sammensetning er gjort offentlig kjent. Kommer regjeringsskiftet
som en følge av valgresultatet, innrettes innkallingen etter datoen
for Stortingets konstituering.
Siden Grunnloven § 75 h tillater Stortinget å «fordre enhver
til å møte for seg i statssaker», kan slike høringer også benyttes
overfor statssekretærer, som per i dag befinner seg nærmest i et
konstitusjonelt «ingenmannsland».
Med tanke på skillet mellom private saker og «statssaker» må
kontrollen med en nytiltrådt statsråd eventuelt statssekretær, være
en statssak.
De innkalte vil ha plikt til å møte. Grunnloven § 74, vedtatt
i etterkant av riksrettsdommen i 1884, gav medlemmer av statsrådet
«rett» til å møte i Stortinget for å delta i debattene der. Ifølge
konstitusjonell sedvane er det møteplikt for
statsrådene. I forrige stortingsperiode ble spørsmålet aktualisert
av at statsråd Kristin Halvorsen uteble fra Stortinget da en sak
fra hennes departement skulle opp til behandling. Hun så seg seinere
nødt til å beklage uteblivelsen.
Dersom statsråden har inngått en privatrettslig avtale som hindrer
vedkommende i å gi fra seg opplysninger, for eksempel kundelister,
trenger ikke dette å bety lovbrudd. Derimot må Stortinget kunne
vurdere tilliten til en statsråd som på denne måten skjuler nærmere
prøving av egen habilitet.
Bruken av Grunnloven § 75 h er behandlet både administrativt
og politisk. I 1951 vurderte Justisdepartementets lovavdeling om
innkallingsretten kunne delegeres til en komité. Vinteren 1997 behandlet Stortinget
samme spørsmål i forbindelse med den såkalte Furre-saken. I første
omgang ville Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité legge
Grunnloven § 75 h til grunn for en tvangsinnkalling, jf. Innst.
S. nr. 192 (1996–1997). Forslaget ble avvist.
Flertallets syn bekreftet det Torkel H. Aschehoug skrev 100 år
tidligere; innkallingsretten kan ikke delegeres til en stortingskomité.
I hele tidsrommet etter 1814 er § 75 h brukt bare tre ganger, sist
i 1933. Stortinget har knapt underkastet paragrafen en nærmere tolkning
annet enn gjennom tidligere §§ 49 og 64 i Stortingets forretningsorden.
Prosedyrereglene i § 64 ble opphevet i 1966 fordi det sjelden ble
foretatt tvangsinnkalling.
Etter det professor ved Det juridiske fakultetet, Universitetet
i Oslo, Fredrik Sejersted, erfarer, har ikke innkallingsretten i
noe annet land hjemmel i egen grunnlovsparagraf. Fraværet av tilsvarende
bestemmelser i andre land og den sjeldne bruken i Norge henger,
ifølge professor Fredrik Sejersted, sammen med at innkallingsretten
er en krysning mellom interpellasjon og komitégransking. Den danske grunnloven
har en egen bestemmelse om interpellasjoner som sier at ministeren
er rettslig forpliktet til å besvare en interpellasjon (§ 53), dog
må Folketinget ha godtatt interpellasjonen.
I tillegg kan Folketinget etter § 51 nedsette kommisjoner for
å undersøke «almenvigtige sager». I denne sammenhengen kan Folketinget
kreve enten skriftlige eller muntlige opplysninger. De hensyn som
ligger bak § 75 h er ivaretatt på ulike måter i Sveriges Riksdagen,
den tyske Forbundsdagen (Bundestag),
det britiske parlamentet og den amerikanske kongressen. Alt i alt er de
hensyn som ligger til grunn for § 75 h i Norges grunnlov, ivaretatt
på flere måter i disse landene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber presidentskapet, i henhold til Grunnloven § 75
h, åpne for at nytiltrådte statsråder etter ny bestemmelse i Stortingets
forretningsorden kan innkalles skriftlig gjennom Stortingets president til
å møte i Stortinget for å redegjøre for eventuelle uheldige interessebånd
knyttet til tidligere yrke.