Det er et offentlig ansvar å gi alle landets innbyggere et likeverdig
tilbud av helsetjenester, uavhengig av bosted, bakgrunn eller kjønn.
Til tross for dette er det grunn til å mene at det i dag er utfordringer
knyttet til kvinners helse og retten til et likeverdig tilbud av
helsetjenester, og at det finnes medisinske kunnskapshull på området.
Biologiske forskjeller mellom kvinner og menn har betydning for
både diagnostisering og behandling av sykdommer. Det foreligger derfor
en klar svakhet ved dagens helsepolitikk og -praksis. Forslagsstillerne
mener det er nødvendig å gripe fatt i spørsmål knyttet til kvinnehelsen
i Norge. Det er behov for en bred gjennomgang av realitetene, 15
år etter forrige NOU om kvinnehelse. Kjønnsspesifikk kunnskap er
en forutsetning for å kunne iverksette effektive tiltak, for at
kvinner og menn skal kunne motta helsetjenester på like premisser.
Kvinner og menn kan ha helt ulike symptomer på samme sykdom og
reagere ulikt på behandling. Det at menn i større grad har vært
inkludert i forskningens kliniske studier, gjør at det er problematisk
å anvende de samme resultatene på kvinner. Slik kunnskap vil kunne
være avgjørende for å klarlegge årsakene til sykefravær blant kvinner
og de forhold som spesifikt rammer disse. Det mangler i dag helsepolitikk
og -praksis som i tilstrekkelig grad er tilpasset de biologiske
forskjellene mellom kjønnene.
Forslagsstillerne viser videre til at innvandring bringer med
seg nye utfordringer på helseområdet knyttet til kulturforskjeller,
språkvansker og den trygghet disse opplever hos den helseinstitusjonen som
oppsøkes. Det er derfor essensielt at det i en utredning om norsk
kvinnehelse, også trekkes inn et perspektiv knyttet til innvandrerkvinners
helse.
Stortinget har ved flere tidligere anledninger gitt støtte for
å styrke innsatsen når det gjelder kvinners helse. I 1997 opprettet
regjeringen et utvalg som skulle utrede kvinners helse i Norge (NOU
1999:13 Kvinners helse i Norge). Utvalget så nærmere på kunnskap
om kjønnsforskjeller i sykdommer. Siden kvinners og menns biologi
på fundamentale områder er ganske forskjellig, kan dette få store
konsekvenser for hvordan sykdomsskapende faktorer virker både på
cellenivå og på kroppen som helhet. Utredningen avdekket stor kunnskapsmangel
og manglende integrering av kjønnsperspektiv i helsepolitikk og
-praksis. På bakgrunn av dette ble det nedfelt en kvinnehelsestrategi
i kapittel 11 Kvinneperspektiv på helsepolitikken i St.meld. nr.
16 (2002–2003) Resept for et sunnere Norge, hvor det blant annet
ble fremmet tiltak om å styrke forskning på kjønnsforskjeller i
sykdomsrisiko, sykdomsutvikling, diagnostikk og optimal behandling.
I Prop. 1 S (2013–2014) for Helse- og omsorgsdepartementet heter
det at Helsedirektoratet skal gjennomgå kvinnehelsestrategien i
2013 og utarbeide forslag til nye tiltak innenfor kjønn og helse.
Det heter videre at:
«Det er viktig at problemstillinger knyttet til kjønn blir
integrert i all klinisk medisinsk forskning. Kjønnsperspektivet
i klinisk forskning ivaretas i styringsbudskapet til de regionale
helseforetakene. Helseforetakene skal prioritere å bygge opp forskningskompetanse
på forskningssvake områder, bl.a. kvinnehelse.»
Etter hva forslagsstillerne kan se, ble det ikke foretatt en
slik gjennomgang i 2013. Helsedirektoratet arbeider imidlertid nå
med en rapport om dagens status på utfordringsbildet som blir skissert
i kvinnehelsestrategien, 10 år etter at den ble lansert.
Langt flere kvinner dør av hjertesykdommer enn av kreft. Forskning
viser også at én av tre norske kvinner dør av hjerte- og karsykdom,
og at det i Norge er flere kvinner enn menn som dør av disse sykdommene.
Mange av disse tilfellene ville trolig vært oppdaget tidligere og
forstått av pasienten og omgivelsene med bedre kunnskap om at kvinner
ofte har andre symptomer på for eksempel hjerteinfarkt enn menn.
Helsedata fra 1999 viser at det er en betydelig overhyppighet
blant kvinner for følgende somatiske sykdommer: beinskjørhet (osteoporose),
kroniske muskelsmerter (fibromyalgi), lavt stoffskifte (hypothyreose),
funksjonelle tarmplager (reumatoid artritt), migrene og muskelsykdommen
multippel sklerose. Nyere studier har dessuten funnet at kvinners
lunger kan være mer utsatt for skader ved røyking enn menns, og
at risikoen for å utvikle kols (kronisk obstruktiv lungesykdom)
er høyere for kvinner enn for menn. Generelt har jenter og unge
kvinner økt risiko for å få en del autoimmune sykdommer, som ulcerøs kolitt,
Crohns sykdom, cøliaki, noen former for reumatoid artritt og autoimmune
stoffskiftesykdommer. Man har satt dette i sammenheng med at kvinner
ser ut til å ha et mer reaktivt immunsystem enn menn. Dette gir
kvinner høyere passiv immunitet, noe som er en fordel under og etter
svangerskap. Ulempen kan være økt risiko for autoimmune sykdommer.
Det kan også være utfordrende for helsepersonell å vurdere kvinner
med hjertelidelser/hjertesykdom fordi symptomene og de kliniske
funnene ofte er annerledes enn hos menn. En europeisk undersøkelse viste
at kvinner med nyoppdaget stabil angina pectoris (hjertekrampe)
i mindre grad enn menn ble henvist til videre undersøkelse og behandling.
Kvinnene i denne studien hadde dobbelt så stor risiko som menn for
å dø eller få hjerteinfarkt i løpet av et år.
Antall menn og kvinner som får lungekreft i Norge har økt kraftig
i årene etter krigen. Økningen har vært spesielt stor blant kvinner,
med en nær tidobling av rapporterte antall tilfeller i 2011, sammenlignet med
forekomsten på 1950-tallet. I tillegg til en økning i kvinner som
får lungekreft, er det også en negativ utvikling når det gjelder
kvinner og alkohol. Kvinner er mer utsatt for alkoholskader enn
menn. Dette kombinert med et stadig økende alkoholforbruk hos kvinner
vil kunne gi utfordring i fremtiden. Etter en periode med stabilt
alkoholforbruk hos kvinner fra 1970 til 1990, har det vært en økning
de to siste tiårene. Kvinner har relativt sett økt sitt forbruk mer
enn menn i denne perioden. Selv om det har vært en stor økning i
alkoholforbruket hos eldre kvinner, er likevel alkoholforbruket
størst blant kvinner under 30 år.
Forslagsstillerne er bekymret for at disse utfordringene knyttet
til kvinnehelse i for liten grad håndteres av dagens helsetjenester.
Videre nærer forslagsstillerne bekymring for at tallene er ganske
gamle, og at det er mangel på oppdaterte helsedata knyttet til kvinnehelse.
Forslagsstillerne mener også at sykdommene hvor kvinner har en større
risiko enn menn, er sykdommer som fort kan oppfattes at prioriteres lavere
enn sykdommer hvor menn dominerer eller hvor det er få kjønnsforskjeller.
Også typiske kvinnesykdommer hvor det ikke er fare for liv og helse kommer
ofte lavt i prioritering, eksempelvis livmorfremfall og inkontinens.
Samtidig er det tydelig at en relativt større økning av sykdom knyttet
til livsstil, som bruk av tobakk og alkohol, øker mer hos kvinner enn
hos menn. Forslagsstillerne mener det er behov for mer kunnskap
på dette feltet som kan legge grunnlaget for målrettede tiltak.
Det er en kjensgjerning at kvinner bruker helsetjenesten oftere
enn menn, men mye av kjønnsforskjellen i tjenestebruk forsvinner
når man tar hensyn til kvinners reproduktive funksjoner, høyere
gjennomsnittsalder og selvrapporterte sykelighet. Ifølge NOU 1999:13
er mønsteret at mens kvinner har betydelig flere konsultasjoner
hos allmennlege enn hva menn har, er sannsynligheten for å bli henvist
til legespesialist mindre for kvinner enn for menn. Hvorfor det
er slik, er uklart. Hvis man ser på konsultasjoner ved sykehuspoliklinikkene,
er kjønnsforskjellen imidlertid nesten utvisket, og det samme gjelder
sykehusinnleggelser, dersom man trekker fra innleggelser i forbindelse
med fødsler og svangerskap. I eldreinstitusjonene og i opptreningsinstitusjonene
er kvinneovervekten igjen markant.
NOU 1999:13 så nærmere på møter med helsetjenesten der kvinner
kom med ubestemte kroniske plager, psykiske lidelser og skader ved
overgrep. For samtlige grupper ble det avdekket:
Lav prestisje innen det medisinske
fagfellesskapet.
Svakt utviklet og dårlig integrert forskningsbasert kunnskap.
For dårlig kompetanse blant allmennleger – med følgende
mangelfull avdekking, hjelp og videre henvisning. Kommunikasjon
med og fortolkning av kvinnene preget av dårlig funderte forestillinger
og fordommer.
Konflikt i forhold til et tradisjonelt ideal om at legen
«ordner opp»; diagnostiserer og ordinerer behandling.
Manglende evne til å forstå plagene ut fra den enkelte kvinnes
livssituasjon, ressurser og mestringsevne.
For dårlig kapasitet og kompetanse i spesialisthelsetjenestene.
Kvinnene i denne gruppen utgjør et mindretall av alle kvinner
som benytter seg av helsetjenestene, men de utfordrer og legger
beslag på store ressurser, og opplever ofte å få lite hjelp.
Biologiske forskjeller mellom menn og kvinner finnes også i respons
på behandling for mange sykdommer. Forskning viser at det blant
annet er ulikheter i virkning og aktivitet av narkose, smertestillende medisiner
og hjertemedisiner. Det er problematisk at kvinner får behandling
som ikke er godt nok dokumentert på kvinner, fordi menn har vært
overrepresentert i kliniske studier.
Forslagsstillerne tror de fleste som arbeider innenfor helsevesenet
er bevisste på at kvinner har noen egne helseutfordringer. Det er
likevel grunn til å tro at kunnskapen på dette området i større
grad er på sykdommer hvor kvinner er i en særstilling, som for eksempel
reproduktiv helse. Forslagsstillerne mener at det også må til en
større bevissthet rundt kjønnsforskjeller og kvinners særstilling
knyttet til sykdommer som er vanlige for begge kjønn.
Det er et overordnet mål å sikre innvandrerkvinner god helse
og at de bruker helsetjenesten på lik linje med resten av befolkningen.
Innvandrerkvinner har et annet forhold til offentlige institusjoner,
og det er ulike grunner til hvorfor de i mindre grad oppsøker helsetjenesten.
Forslagsstillerne mener det er behov for å kartlegge innvandrerkvinners
møte med og oppfatning av helsetjenesten.
En NOU om kvinnehelse bør blant annet:
Kartlegge forskjellene mellom innvandrergruppene.
Kartlegge hvordan innvandrerkvinner vurderer behovet for
å oppsøke helsetjenester.
Kartlegge hva innvandrerkvinner ser på som et helsespørsmål.
Kartlegge helsetjenestens kompetanse om innvandrerkvinners
eventuelle særbehov.
Kartlegge kapasitet og kompetanse i spesialisthelsetjenestene
som er dominert av innvandrerkvinner.
Kartlegge hvordan innvandrerkvinner blir fortolket, utredet,
diagnostisert og videre henvist.
Kartlegge hvordan innvandrerkvinner blir behandlet eller
gitt råd og veiledning.
Forslagsstillerne vil på bakgrunn av disse kunnskapsoppsummeringene
peke på behovet for en utredning om kvinners helse i Norge, 15 år
etter forrige utredning. Forskningen det vises til når kvinnehelse drøftes,
er utdatert og mangelfull. Det er behov for oppdatert kunnskap for
å kunne utvikle målrettede strategi- og handlingsplaner innen kvinnehelse.
En NOU må ta for seg utdanningen, diagnostiseringspraksis og
se på kunnskapsgrunnlaget på kvinners helse i helsetjenestene.
Forslagsstillerne mener at en slik offentlig utredning må ta
for seg blant annet:
Hvilke sykdommer kvinner er overrepresentert
i, og i hvilken grad disse sykdommene er prioritert.
Hvordan praksis med diagnostisering skjer, og i hvilken
grad kvinners perspektiv blir tatt hensyn til.
Kunnskapen i helsevesenet knyttet til sykdomsbehandling
i et kjønnsperspektiv, derunder utdanning og veiledere.
Forskning på kjønnsperspektivet og kjønnsforskjeller i helse
og helsebehandlingen.
En samling av kunnskapsgrunnlag fra andre land og forskning
knyttet til kvinners helse.
De spesielle utfordringene med innvandrerkvinners helse,
deres møte med helsetjenesten og tiltak for å bedre deres situasjon
i hele helsebehandlingen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen gjennomføre en offentlig utredning
om kvinnehelse i Norge.