Til Stortinget
Ifølge den siste årsrapporten fra European Monitoring Centre
for Drug and Drug Addiction (EMCDDA)http://www.emcdda.europa.eu/publications/annual-report/2012 ligger
Norge bare bak Estland i høyest forekomst av narkotikaindusert dødelighet
per innbygger (EMCDDA 2014:49).
Meld. St. 30 (2011–2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk.
Alkohol, narkotika og doping, tar innover seg disse høye forekomstene,
men forslagsstillerne mener samfunnet fortsatt ikke har tatt i bruk gode
nok tiltak for å redusere overdosedødsfall, øke verdigheten for
rusavhengige og gi flere mulighet til å komme ut av rusavhengigheten.
I en fersk rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenestenhttp://www.kunnskapssenteret.no/publikasjoner/pasienterfaringer-med-dognopphold-innen-tverrfaglig-spesialisert-rusbehandling-resultater-etter-en-nasjonal-undersokelse-i-2014 kommer
det frem at over halvparten av ruspasientene skulle ønske behandlingstilbudet
var bedre. Undersøkelsen ble gjort blant inneliggende pasienter
innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i september i
2014. 1 017 pasienter over 16 år har deltatt. Flertallet av pasientene
etterlyser mer behandling. Rapporten viser at ruspasienter er den
gruppe pasienter som er minst fornøyd med behandlingen de får i
det norske helsevesenet.
En human og kunnskapsbasert narkotikapolitikk må basere seg på
at hver enkelt rusavhengig er forskjellig og at ulike tilnærminger
ofte må benyttes på ulike personer. Målet må være at alle som er
i stand til og er motivert for behandling, skal få tilbud om det innen
24 timer etter avrusning. Når ruspasienter har vært på avrusning,
er det ofte mange måneders ventetid før ny oppfølging. Dette er
svært problematisk. Det er rett etter avrusning at rusmiddelmisbrukere har
størst fare for overdose fordi kroppen er svak etter avrusningen.
Det er nettopp i denne perioden det er viktig å få hjelp. Samfunnsøkonomisk
er det også etter forslagsstillernes mening svært uheldig å bruke store
økonomiske ressurser på pasienter som så slippes rett ut på gaten
uten oppfølging. Mange overdoser og dødsfall kunne vært unngått
hvis systemet var lagt opp slik at man fikk time til behandling
med en gang avrusning var ferdig. I Stockholms-området ved Beroendecentrum
innenfor Stockholms lens sjukvårdsområde har man fått til bedre
samhandling mellom nivåene slik at pasientene har et avtalt behandlingstilbud
med time innen 24 timer etter avrusning. Egne mottaksenheter har
fri tilgang til akuttavdeling. Noe av suksessen til Stockholmsmodellen
er at pasienten har time til behandling innen 24 timer, noe som
gir trygghet for både behandlere og pasienter. Behandlere skriver
ikke ut pasienten fra sykehusene eller avdelingen med mindre de
har behandlingstime innen et døgn, og pasientene kan være trygge
på at de ikke blir kastet på gaten. Dette systemet må etter forslagsstillernes
mening på plass i Norge. Ruspasientene må inn til poliklinisk eller
annen behandling langt raskere enn det man får til i dag.
Personer med ruslidelser og psykiske lidelser (ROP) har mulighet
til bedring av både symptomer og livskvalitet dersom man koordinerer
utredningen og behandlingen av begge lidelsene. Personer med ROP-lidelser
er sårbare for mangel på kontinuitet og samhandling i tjenestene.
Det er dokumentert at behandling gir effekt når den er samordnet,
forutsigbar, sammenhengende og skjer med kontinuitet mellom de ulike
tjenestenivåene der ansvar og roller er tydelig fordelt. Kommunene
og spesialisthelsetjenesten har ulike faglige tradisjoner, oppgaver,
virkemidler og roller som sammen skal tilby et bredt spekter av tjenester
og tilnærmingsmåter. Selv om det har vært økt oppmerksomhet på personer
med ROP-lidelser de siste årene, er det fortsatt mye som mangler
når det gjelder utredning, behandling og ettervern. Forholdstallet
mellom ressurser i form av penger og tilgang til kompetanse mellom
kommunale tjenester og sykehusrelatert behandling og ettervern er
anslått å være 1 til 4. Skal pasienten behandles i større grad lokalt, må
det bli en bedre balanse og en annen finansieringsform for disse
pasientgruppene. De krever ressurser som strekker seg utover det
lovpålagte kommunale ettervernets rolle og ansvar.
Det lovpålagte kommunale ettervernet representerer en viktig
og nødvendig del av all behandling for ROP-lidelsene. Den erfaringsbaserte
kunnskapen er imidlertid at dagens ettervern ikke utgjør et tilstrekkelig
faglig spesialisert tilbud til pasientgruppen. Dette er sammenfallende
med nyere brukerundersøkelser fra blant annet Agderforskning og
rapportering fra ulike evalueringer fra enkeltkommuner.
Tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelproblemer (TSB)
omfatter tilbud om døgnbehandling, dagbehandling og polikliniske
tjenester. Forslagsstillerne mener det er bekymringsfullt at personer
med ROP-lidelser har høy risiko for tilbakefall etter utskriving
fra TSB og et høyt antall reinnleggelser. Pasientene faller ofte
ut av polikliniske ettervernsopplegg og det lokale tjenestenivået,
de fanges opp sent og reinnlegges ofte i psykisk helsevern (PHV)
eller TSB. I tillegg mangler pasientene ofte egnet bolig og habiliteringstilbud.
Forslagsstillerne mener at den tverrfaglige, spesialiserte rusbehandlingen
bør utvikle evidensbaserte, spesialiserte behandlingsmodeller som
fortsetter behandling etter endt opphold ved institusjon. Ettervernet
bør leveres som en fortsettelse av et allerede eksisterende behandlingsopplegg
og representere et supplement til det lovpålagte kommunale ettervernet. Ved
etableringen av et mer helhetlig ettervern bør behandlingens lengde
og innhold evalueres.
Forslagsstillerne viser til at Dialektisk atferdsterapi (DBT)
levert i gruppeformat som ettervern representerer et behandlingstilbud
som vil kunne forebygge og forhindre reinnleggelse for personer
med denne type lidelser, og bør prøves ut i et visst omfang for
å gjøre erfaringer fram til nye kommuner er på plass. DBT har flere
randomiserte kontrollerte studier (RCT) med dokumentert behandlingseffekt
for gruppen sammensatte, kompliserte og komorbide lidelser. Videre
viser forslagsstillerne til at mange brukere har hatt god effekt
av de aktivt oppsøkende behandlingsteamene (ACT-team). ACT-team
(Assertive Community Treatment) er en oppsøkende behandlingsform
der et tverrfaglig team skal gi brukerne et helhetlig tjenestetilbud
med de typer hjelp de trenger innen flere områder. Målgruppen for
ACT-teamene er pasienter med alvorlig psykisk lidelse med tilleggsproblematikk
som rusmiddelmisbruk og lavt funksjonsnivå, som tidligere ikke har
klart å ta imot etablerte tjenester og hvor alternativet ofte er tvangsinnleggelse
i institusjon.
Fysisk aktivitet benyttes i økende grad i behandlingen av mennesker
med rus- og psykiatrilidelser. Forskning viser at fysisk aktivitet
har en forebyggende effekt, men det kan også være en del av rehabiliteringsopplegget.
Rusmiddelavhengige er blant de mest inaktive i befolkningen, og
mange har i tillegg til sitt rusmiddelproblem dårlig helse så vel
psykisk som fysisk. Fysisk aktivitet har ingen bivirkninger og relativt
lave kostnader. Det er likevel behov for både mer forskning og mer
utvikling av aktivitetstilbud tilpasset rusmiddelavhengige og utdanning
av instruktører som kan og vil arbeide med denne målgruppen. Det
er derfor viktig at fysisk aktivitet prioriteres på linje med andre
behandlingsmessige aktiviteter.
Godt profesjonelt arbeid for personer med ROP-lidelser krever
godt kunnskapsnivå og spesielle ferdigheter. Forslagsstillerne mener
derfor at det er behov for et mer helhetlig, aktivt og spesialisert
ettervern for rusmiddelavhengige. Det handler om respekt og empati,
evne til å se verdighet gjennom mye elendighet og brutte avtaler.
Men det er i de fleste sammenhenger også viktig å ha kunnskap om
de spesielle problemene personer kan slite med og som kan bidra til
å gjøre avvikende atferd forståelig og dermed lettere å akseptere.
Krav til kunnskap om behandling vil avhenge av hvilken rolle
den enkelte tjenesteyter og det enkelte tjenestenivå har. Alle bør
inneha grunnleggende kunnskaper om det som særpreger de menneskene man
skal yte tjenester til. For gruppen med ROP-lidelser er det i tillegg
nødvendig å ha kjennskap til mer spesialiserte behandlingsformer
og teste ut disse mot eksisterende behandlingsformer.
Forslagsstillerne mener videre at velferdsteknologien gir nye
muligheter også på dette området. Forskning viser at mennesker som
sliter med rusmisbruk, ber om hjelp for sjelden eller for sent.
80 prosent av tilbakefallene skjer like etter behandling. De fleste overdosedødsfall
skjer også like etter at en er kommet ut av behandlingsinstitusjon.
Kombinasjonen av velferdsteknologi både med tanke på etterbehandling og
veiledning samt tilrettelagte bomuligheter og habiliterings- og
rehabliteringstilbud vil kunne bidra til et mer sammenhengende og
brukervennlig behandlingsforløp. Nye teknologiske hjelpemidler vil
også kunne bidra til oppfølging innenfor ernæring og fysisk aktivitet.
Forslagsstillerne mener derfor det er behov for mer forskning og
utvikling på dette området.
Samtidig som behandlingstilbud og ettervern for rusmiddelavhengige
styrkes, må det ligge en erkjennelse i bunn om at ikke alle, i hvert
fall på kort sikt, vil bli rusfri.
Forslagsstillerne mener derfor at prinsippet om skadereduksjon
må være sentralt i møte med disse menneskene. Ordningen med legemiddelassistert
rehabilitering (LAR) har økt i omfang i Norge de siste årene. LAR
hverken skal eller bør være den eneste tilnærmingen som gjelder
i møte med opioidavhengige. Forslagsstillerne mener at det i større
grad må åpnes for at ordningen gjøres til et lavterskeltilbud, og at
legemiddelassistert skadereduksjon (LAS) gjøres tilgjengelig for
flere som kunne hatt nytte av det.
Norge har, sammenlignet med andre europeiske land, en av de mest
rigide lovverkene knyttet til sprøyterom. Den eksisterende sprøyteromsforskriften
åpner i dag bare for såkalt straffrihet for inntak og injisering
av heroin. Andre land, som eksempelvis Nederland, åpner også for
at andre stoffer enn heroin kan inntas for å nå bredere ut til den
målgruppen et slikt tilbud er ment for.
Stoltenberg-utvalgethttp://www.regjeringen.no/upload/HOD/RappOmNarkotika_nettversjon.pdf gikk
i 2009 inn for å «åpne opp for et tidsbegrenset forsøksprosjekt
der behandling med heroin inkluderes i LAR» (Stoltenberg-utvalget
2010:47). Flere land kan vise til positive resultater for den målgruppen
et slikt tiltak vil være ment for, nemlig de rusmiddelavhengige
som ikke responderer på tradisjonell LAR-behandling. EMCDDA utgav
i 2012 en rapporthttp://www.emcdda.europa.eu/publications/insights/heroin-assisted-treatment som
så all forskningen på dette tiltaket fra alle land i en helhet.
Der konkluderes det med at fordelene for pasientene som mottok denne behandlingen,
var:
«a major reduction in the extent of continued injecting of
‘street’ heroin, improvements in general health, psycological well-being
and social functioning, as well as a major disengagement from criminal activities»
(EMCDDA 2012:161).
Forslagsstillerne mener forskningen på dette feltet er god og
bred nok til å konkludere med at heroin bør inkluderes som behandling
i LAR for den gruppen rusmiddelavhengige som kunne dratt mer nytte av
det enn de legemidlene det i dag åpnes for. Forslagsstillerne mener
videre at det også bør åpnes for å ta i bruk andre legemidler i
behandlingen, i nært samarbeid mellom fastlegen og spesialisthelsetjenesten.
Behandlingstilbudet må omfatte pasienter med liten eller ingen
evne til selv å finansiere medikamentene, og forslagsstillerne mener
derfor at flere medikamenter må omfattes av refusjonsordningen og
skrives ut på blå resept.
Forslagsstillerne mener det er behov for en mer aktiv oppfølging
av helseforetakene med hensyn til etablering av lavterskeltilbud
innenfor LAR, tilbud om brukerstyrte senger og annen oppfølging
av rusmiddelavhengige. Rusbehandling må bli et tema i alle samarbeidsavtaler
mellom helseforetakene og kommunene. Kommunens ansvar må primært
være å gi mennesker støtte til å håndtere hverdagslivet: bolig,
mestre bosituasjonen og legge til rette for arbeid og aktivitet.
Som ledd i kommunereformen bør en imidlertid se på om større kommuner
kan få et større ansvar innenfor rus- og psykiatriområdet. Kommunene
ser rus- og psykiske problemer i en større sammenheng og kan koordinere
bruken av virkemidler ut fra lokale forhold og behov. Eksempelvis
vil det være mange kommuner som kan ta ansvar for psykisk helsehjelp
til barn, unge og voksne, støtte til pårørende, døgnopphold (både
etter henvisning og brukerstyrte), ambulante tjenester, tverrfaglige
team og i noen grad akutthjelp.
Forslagsstillerne mener det er viktig at avhengighet må anerkjennes
som en sykdom og møtes med sosialfaglige virkemidler og behandling
fremfor straff. Forslagsstillerne mener også at straffereduksjon
kan være riktig i mange tilfeller for å øke sjansen for en vellykket
rehabilitering. Det er derfor etter forslagsstillernes syn viktigere
å gi en alternativ behandling som erstatning for lange fengselsstraffer.
Det er det beste både for samfunnet og den rusavhengige. Forslagsstillerne
mener fengselsstraff i mange tilfeller gjør veien tilbake til et
normalt liv mye lengre, noe ingen er tjent med. Rusavhengige som
begår narkotikarelaterte forbrytelser, trenger først og fremst et
tilbud om behandling fremfor tradisjonell straff. En evalueringsrapport
nylig utarbeidet av Statens institutt for rusmiddelforskninghttp://www.sirus.no/publikasjon/rapporter/2014-2/narkotikaprogram-med-domstolskontroll-en-oppfolgingsstudie-av-115-av-de-forste-klientene/ viser
også at Narkotikaprogram med domstolskontroll har hatt positiv virkning.
Derfor mener forslagsstillerne at Narkotikaprogram (ND-programmet)
med domstolskontroll som i dag finnes i Bergen og Oslo, bør gjøres
permanent, og at det bør vurderes utvidet til flere byer.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen innføre
en 24-timers behandlingsgaranti der det sikres at ruspasienter får
time til poliklinisk eller annen behandling innen 24 timer etter
avrusning.
2. Stortinget ber regjeringen legge til rette for et mer helhetlig,
aktivt og spesialisert ettervern for rusmiddelavhengige, og styrke
alternative behandlingstilbud som aktivt oppsøkende behandlingsteam
(ACT) og Dialektisk atferdsterapi (DBT). Målet må være færre behandlingsdøgn
i institusjon og mer behandling lokalt, i kombinasjon med botrening
og arbeidsrettet rehabilitering i ordinære omgivelser.
3. Stortinget ber regjeringen om å sikre lavterskeltilbud
for substitusjonsbehandling i alle deler av landet. Fastleger må
gis mulighet til å starte opp substitusjonsbehandling i løpet av
få dager og medikamentene må finansieres på blå resept.
4. Stortinget ber regjeringen sørge for at større byer og
kommuner gis mulighet til å tilby ruspasienter et lavterskeltilbud
med medikamentell behandling (tilsvarende subutex, subuxone eller
lignende) gjennom helseforetakene, etter modell fra blant annet
LASSO-prosjektet i Oslo og Suboxoneprosjektet i Tønsberg.
5. Stortinget ber regjeringen styrke rehabiliteringselementet
i legemiddelassistert rehabilitering gjennom bedre og mer forpliktende
samhandling mellom kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten
og Nav ved at dette blant annet blir et tema i samarbeidsavtalen
mellom helseforetakene og kommunene.
6. Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak som stimulerer
kommunene til å sikre rusavhengige tilstrekkelig bolig- og rehabiliteringstilbud
utenfor rusmiljøene.
7. Stortinget ber regjeringen redegjøre for status i helseforetakenes
arbeid med å etablere tilbud om brukerstyrte plasser i alle helseforetak.
8. Stortinget ber regjeringen endre sprøyteromsforskriften
slik at andre inntaksmåter enn injisering og andre stoffer enn heroin
tillates.
9. Stortinget ber regjeringen innføre heroinassistert behandling
for de aller tyngste brukerne som ikke har hatt nytte av annen medikamentell
behandling.
10. Stortinget ber regjeringen gjøre Narkotikaprogram med
domstolkontroll (ND-programmet) som i dag finnes i Bergen og Oslo,
permanent, og vurdere utvidelse til andre byer.
11. Stortinget ber regjeringen utrede en endring i norsk
narkotikalovgivning etter modell fra reformene i Portugal, med sikte
på å tilby rusmisbrukere behandling og ikke straff.
17. februar 2015