Til Stortinget
Alle barn skal trives og lære mye på skolen. Da trengs flere
lærere, og de må få tid og mulighet til å følge opp hver enkelt
elev. Barna trenger sunn mat og mer tid til å bevege seg. Det er
bra for læring og helse.
Barn lærer på ulike måter, og det må lærerne ha tid og mulighet
til å følge opp. De må ha kunnskap om et bredt register av metoder
for å kunne tilpasse undervisningen til ulike barns behov. Lærernes
arbeid skal ikke dirigeres av tester, ensretting og systemtvang,
men av hva elevene trenger. Lærerne må ha metodefrihet innen et
repertoar av metoder som man vet har høy kvalitet og fungerer på
denne type lærevansker. Lærerne må ha en rikholdig verktøykasse.
Å lære grunnleggende ferdigheter som lesing og skriving er viktig
for å kunne fungere godt i et moderne samfunn som er helt dominert
av skriftspråk.
Ifølge rapporten «Lese- og mestringskompetanse i den norske voksenbefolkningen»
og Nasjonal rapport fra «Adult Literacy and Life Skills survey» (ALL)
hadde 20 pst. av elevene som gikk ut av skolen på tidspunktet forskningen
ble utført, så svake leseferdigheter at de kan betegnes som funksjonelle
analfabeter. Av dem som står utenfor arbeidslivet er dette tallet
så høyt som 50 pst. Svake basisferdigheter i lesing, men også skriving,
regning og språk, er svært ekskluderende for arbeidsdeltagelse og
sosial deltagelse. Dette er en av vår tids største samfunnsutfordringer,
og tiltakene må igangsettes alt i skolen.
Av dem som strever med språk, lesing, skriving og regning har
de fleste generelle problemer som i stor grad kan avhjelpes/korrigeres
med en bedre opplæring – med en bedre skole. Med riktig opplæring kan
også ferdighetene til elever med spesifikke vansker korrigeres og
forbedres. Men det er viktig å presisere at spesifikke vansker er
vedvarende og at problemene aldri vil forsvinne helt.
Ca. fem pst. av elevmassen har dysleksi, som er en spesifikk
vanske. Opplæringstiltak som egner seg til å forbedre ferdighetene
til elever med dysleksi vil være til hjelp for alle med lese- og
skriveutfordringer. Lykkes man med en skole som ivaretar elevene
med dysleksi, lykkes man med å hjelpe mange andre elever med andre
utfordringer også.
Dysleksi Norge har i ti år arbeidet med å sertifisere dysleksivennlige
skoler de mener oppfyller et sett fastsatte kriterier. I den nylig
utkomne boken Dysleksivennlig skole – et brukerperspektiv på god
skole, vises det til at det i dag er 22 skoler som har arbeidet særskilt
med dette, slik at de kalles «dysleksivennlige». Dysleksi Norge
mener at en dysleksivennlig skole ikke handler om mirakelkurer,
men om godt systemrettet arbeid. På en dysleksivennlig skole er det
etablert systemer som sikrer at elevene får riktig hjelp. Skolene
har gode systemer for kartlegging, og enda viktigere: iverksetting
av tiltak som følge av kartleggingen. Om en elev strever pga. mangel
på motivasjon, problemer hjemme, somatiske plager, psykiske lidelser,
dysleksi eller andre diagnoser, skal systemet sørge for å fange
opp at eleven trenger hjelp – og gi hjelp. På en dysleksivennlig
skole har lærerne og den øvrige skoleorganisasjonen også systemer
for å ivareta og videreutvikle kompetansen både på dysleksi, pedagogiske
metoder, hjelpemidler, psykososialt arbeid osv.
På problemområdet dyskalkuli er det, så langt forslagsstillerne
kjenner til, ikke gjort tilsvarende arbeid. Det må settes i gang
arbeid for mer forskning, utvikling og for å systematisere arbeid
også med dyskalkuli, slik at alle skoler har kompetanse, metoder
og rutiner som gjør dem til dyskalkulivennlige skoler.
Alle elever har rett til opplæring som er tilpasset deres evner
og forutsetninger. Hvis eleven har så store vansker og/eller skolen
mangler kompetanse til å gi eleven tilfredsstillende utbytte, har
eleven rett til spesialundervisning. Det har vært politisk enighet
om å redusere behovet for spesialundervisning ved å øke kvaliteten
på den tilpassete opplæringen. Kort sagt har man ønsket å ruste
lærere til å gi god hjelp i klasserommet.
Grunnskolens Informasjonssystem (GSI) rapporterer at det har
vært en nedgang i antall elever med spesialundervisning de siste
to årene etter en mangeårig økning. Utdanningsspeilet presiserer
at man ikke vet om nedgangen skyldes en faktisk styrking av det ordinære
tilbudet, eller om det skyldes at elever ikke får oppfylt rettighetene
sine. Dette må det bringes klarhet i.
Man kan ikke fortsette å bare snakke om dette problemet, noe
må gjøres. Det er behov for faktiske tiltak som resulterer i en
faktisk bedret situasjon for elevene ute i skolene.
Det er et problem at det ikke finnes noen nasjonal standard for
å kartlegge hvilke elever som strever med dysleksi, dyskalkuli og
SSV (spesifikke språkvansker) og å følge dem opp med gode forskningsbaserte
tiltak. Selv om man vet mye om hvordan disse elevene kan hjelpes
med pedagogiske metoder og kompenserende datahjelpemidler, finnes
det ingen sikring av at elevene får den hjelpen som fungerer.
Retten til utredning er hjemlet i kap. 5 om spesialundervisning
og i opplæringsloven. Konsekvensen er at en del elever ikke blir
utredet for dysleksi, dyskalkuli og SSV i tide, ettersom man ønsker
å hjelpe eleven uten spesialundervisning. Det er også et problem
at enkelte lokale fagmiljøer direkte feilaktig hevder at dysleksi
ikke kan utredes før på fjerde. trinn.
Læreres kompetanse på dysleksi er svært varierende. Det er et
problem at emner om lese- og skrivevansker er valgfag på lærerutdanningen.
Det er elever med slike utfordringer i alle klasserom, og da er det
et problem at ikke alle lærere vet noe om hvordan disse elevene
bør møtes. Særlig er kompetansen på dyskalkuli alarmerende mangelfull.
Det er et problem at Statped har et inntjeningskrav på utlån
av lydbøker til skoler. Det lave utlånstallet indikerer et alvorlig
underforbruk av lydbøker. Kun 1,35 pst. av elevene er lånere, og
disse låner i gjennomsnitt kun fire bøker hver. I dette tallet inngår lesehemmede,
synshemmede og elever med fysiske utfordringer.
Det er også et problem at lærere har anledning til å velge lærestoff
som ikke er tilpasset elever med vansker.
Datamaskinen med hjelpemidler er et kraftig opplæringsverktøy
og hjelpemiddel og grunnmuren for all annen opplæring for elever
med dysleksi. Dessverre er rutinene for opplæring og integrert bruk
i klasserommet svært mangelfulle mange steder.
Det er også et problem at stønaden til ordinært datautstyr er
så lav at det fører til foreldrebetaling, selv om skolen egentlig
har det økonomiske ansvaret for alt stønadsummen ikke dekker.
På svært mange felt trengs det et mer systematisk arbeid for
å sette alle skoler og alle lærere i stand til å ha kompetanse,
metoder, systematikk og ressurser til å bli dysleksi- og dyskalkulivennlige.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen legge fram konkrete forslag og tidsplan
for at alle norske skoler blir dysleksi- og dyskalkulivennlige.
19. juni 2015