Til Stortinget
Mangel på spesialsykepleiere er dokumentert gjennom flere år.
Situasjonen er særlig kritisk for såkalte ABIO-sykepleiere (anestesi,
barn, intensiv og operasjon). Analysesenteret har på vegne av Norsk Sykepleierforbund
(NSF) kartlagt situasjonen for denne sykepleiergruppen i 2014/2015,
og peker på at tilfanget av nye spesialsykepleiere er for lavt gitt
det behovet man i dag har.
En ny NOVA-rapport (Norsk institt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring) fra 2016, også utført på oppdrag for NSF, har
studert den totale mangelen på sykepleiere i Norge, basert på tall
fra Statistisk sentralbyrå, Nav og Kommunenes Sentralforbund (KS).
Arbeidskraftundersøkelsen til Nav viser at sykepleiere utgjør den
yrkesgruppen der det er størst mangel på arbeidskraft i Norge. I
2015 var det mangel på 2 350 sykepleiere og 200 spesialsykepleiere.
Om 20 år vil Norge mangle nesten 30 000 sykepleiere, og for få vil
videreutdanne seg til jordmødre, helsesøstre, intensiv- og operasjonssykepleiere.
Den samme studien viser at det trengs flere sykepleiere i primærhelsetjenesten.
Ettersom det blir flere eldre med et mer komplekst sykdomsbilde,
vil behovet for spesialsykepleiere øke også her. Samhandlingsreformen
legger også opp til at flere skal behandles og følges opp nær der
de bor, fremfor på sykehus.
Statsminister Erna Solberg har tidligere lovet at 15 000 flere
sykepleiere og 15 000 helsefagarbeidere skal få videreutdanning
innen 2020 (24. august 2015). Dette er anslått å koste 1,8 mrd.
kroner over en 4-årsperiode, og midlene til dette er varslet som
øremerkede midler. Utover et tilskudd på 12,5 mill. kroner i 2015
er det kun små beløp som synes å tilfalle videreutdanning for denne
gruppen gjennom statsbudsjettet.
Forslagsstillerne mener det er behov for en nasjonal oversikt
og en forpliktende opptrappingsplan for utdanning av spesialsykepleiere.
En slik plan krever nødvendig oversikt over tilfang og avgang innenfor ulike
fagområder og inkluderer et nødvendig antall studieplasser i utdanningsinstitusjonene,
praksisplasser i sykehusene og utdanningsstillinger.
Videre mener forslagsstillerne det er behov for å gjennomgå videreutdanningstilbudene
for sykepleiere, og rammeplanene bør revideres for å sikre at utdanningene
møter behovene i tjenestene. Som en del av dette er det behov for
å etablere ordninger som sikrer at lærerkreftene i utdanningsinstitusjonene
har oppdaterte kunnskaper og ferdigheter. Her er det behov for å
vurdere ulike modeller.
Forslagsstillerne ser med bekymring på utviklingen i rekruttering
til sykepleierfaget sett under ett, spesielt når en er kjent med
at mangel på kvalifisert personell rammer pasientene. Et viktig
grep er en nasjonal strategi for mobilisering av arbeidskraftreserven,
gjennom tiltak for heltid, rekruttering og arbeidstid. Dette kan
imøtekomme enkelte av årsakene til mangelen på sykepleiere, blant
annet lav avgangsalder, høyt antall sykepleiere som jobber innenfor
andre områder og svært mange deltidsstillinger. Forslagsstillerne
mener også det er behov for å se på dagens arbeidsmetoder, hvordan
yrkesgrupper kan avlaste og bistå hverandre, og hvordan personellressursene
disponeres i dag.
Ifølge NSF er det allerede i dag mangel på spesialsykepleiere.
I Analysesenterets undersøkelse (2014/2015) fremkommer det at 44
pst. arbeider mer enn den stillingsandelen de er ansatt i. Til sammen
utgjør denne ekstrainnsatsen 240 årsverk. 56 pst. ønsker seg en
lavere stillingsandel enn det de reelt sett jobber.
Hvilke spesialsykepleiere det er størst mangel på, varierer mellom
regionene og HF/sykehus. I Helse Sør-Øst oppgir HF-ene at mangelen
på operasjonssykepleiere og intensivsykepleiere er størst (jf. Cathrine
Lofthus’ presentasjon på helsepolitisk dag 10. november 2015). Det
er for øvrig liten oversikt over situasjonen i de øvrige foretakene.
Gjennom fokusgruppeintervjuer med spesialsykepleiere og enhetsledere
innenfor ABIO og jordmorfag fra september i 2015 fremkommer det
imidlertid en reell mangel ved flere sykehus. Situasjonen løses
i dag gjennom beordring, brudd på arbeidsmiljøloven, innleie av
vikarer og bruk av vanlige sykepleiere. Dette har konsekvenser for
belastningen på de fast ansatte, effektivitet og kvalitet i driften.
Det finnes i dag en rekke ulike videreutdanninger for sykepleiere
innenfor kreft, kardiologi, ortopedi, diabetes, lunge, akuttsykepleie,
urologi osv. Det finnes likevel ingen nasjonal oversikt over nåsituasjonen
og fremtidige behov innenfor disse fagområdene.
I Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan, vises
det til RHF-enes arbeid med en nasjonal bemanningsmodell hvor også
behovet for spesialsykepleiere ligger inne. Her er det imidlertid
ikke skilt mellom typer spesialsykepleiere, forskjeller i behov
mellom regionene, konsekvenser av heltid/deltidsandel og pensjonsalder.
HR-systemene i RHF-ene gir per i dag ikke god nok informasjon, og
bør videreutvikles for å gi nødvendig informasjon som grunnlag for
pålitelige framskrivninger.
Analysesenterets beregninger viser en ren lineær framskrivning
og at sykehusene minst må rekruttere 380–390 ABIO-sykepleiere årlig.
Tall fra utdanningsinstitusjonene viser at de utdanner ca. 500 årlig. Problemet
er likevel ikke løst fordi:
Avgangen er ikke lik, men varierer
fra år til år.
Det er forskjeller mellom ABIO-faggruppene med hensyn til
hvor stor andel som kommer til å gå ut av tjeneste de kommende årene.
Det er forskjeller mellom regionene når det gjelder hvor
stor avgangen vil være det enkelte år.
I tillegg til dette vet man at mange ikke vil stå i jobb frem
til ordinær pensjonsalder på 65 år. Gjennomsnittlig pensjonsalder
for sykepleiere (inkludert uføretrygdede) er på 56,4 år. I Analysesenterets
undersøkelse svarer 33 pst. av ABIO-sykepleierne at de er usikre
på om de vil stå i stilling hvor de nyttiggjør seg sin spesialitet
frem til pensjonsalder.
Kommunene ventes også i økende grad å etterspørre spesialsykepleiere,
og det synes å være økende politisk enighet om behovet for å styrke
de kommunale tjenestene med flere spesialsykepleiere. Det finnes
ingen nasjonal oversikt eller estimater over behovet, verken i form
av antall eller type kompetanse.
Samlet sett har man derfor ikke den nødvendige tryggheten for
at dagens utdanningskapasitet er tilstrekkelig, og at antall studieplasser
er riktig fordelt mellom faggruppene og regionene med hensyn til
det reelle behovet. Det gjelder for ABIO-sykepleierne, men også
for alle øvrige grupper av spesialsykepleiere.
Kunnskapsdepartementet setter årlige aktivitetskrav til høyskoler
og universitet med hensyn til hvor mange studieplasser de skal ha
innenfor ABIO- og kreftsykepleie. Det er i dag 15 utdanningsinstitusjoner
som tilbyr disse videreutdanningene innenfor sykepleie. Aktivitetskravet
innenfor ABIO er i dag på 575 studenter per år. Analysesenterets
undersøkelse viser imidlertid at utdanningsinstitusjonene selv estimerer
at de reelt uteksaminerer ca. 500 ABIO-sykepleiere årlig.
En opptrapping av utdanningskapasiteten innenfor ABIO, og andre
videreutdanninger for sykepleiere, avhenger av flere forhold:
Tilstrekkelig antall kvalifiserte
søkere
Tilstrekkelig tilgang på studieplasser og praksisplasser,
tilpasset behovene i tjenestene
Tilbakemeldinger tyder på at tiltak der ansatte sikres lønn under
utdanning har bidratt til å styrke rekrutteringen til viktige videreutdanninger.
Er lønn og utdanningsstillinger på plass, er det stort potensial
for godt kvalifiserte søkere til attraktive ABIO-studieplasser.
RHF-ene er gjennom oppdragsdokumentet for 2015 pålagt å opprette
tilstrekkelig antall utdanningsstillinger for leger i spesialisering,
men tilsvarende krav er ikke stilt for spesialsykepleiere.
I kommunene er det ikke vanlig med full lønn under utdanning.
I en undersøkelse utført av Telemarksforskning (2015), svarte kun
35 pst. av sykepleierne i hjemmesykepleie og heldøgns omsorg at arbeidsgiver
oppmuntrer sine ansatte til å ta formell videreutdanning. 32 pst.
oppga at arbeidsgiver la til rette gjennom å gi permisjon med hel/delvis
lønn, mens like mange oppga at det kun ble gitt permisjon uten lønn.
75 pst. av respondentene som ikke hadde videreutdanning, vurderte
å ha behov for dette i sin nåværende jobb.
En nasjonal og lokal oversikt over behovene i sykehusene og kommunene
er en forutsetning for en systematisk og langsiktig planlegging
av utdanningskapasiteten. Utdanningsinstitusjonene på sin side er også
avhengig av dette for å kunne tilpasse sin kapasitet etter behovene.
I kartleggingen fra Analysesenteret svarer nesten halvparten av
utdanningsinstitusjonene (7 av 15) at de i liten grad opplever forutsigbarhet
fra sykehusene i deres etterspørsel etter videreutdanning innen
ABIO.
Ifølge Analysesenteret er tilgangen på praksisplasser den største
hindringen for å øke antall studieplasser. Her er det store forskjeller
mellom ulike sykehus. Det er mange yrkesgrupper som har behov for gode
og relevante praksisplasser, samtidig som rammeplanenes krav til
praksisstudier og praksisveiledere må imøtekommes. Problemet blir
da at det er for få relevante praksisplasser ved større sykehus.
Studentene må derfor gjennomføre praksisperioder på mindre lokalsykehus,
som ikke alltid dekker kravet i utdanningenes rammeplaner. Andre
utfordringer er manglende veiledningskompetanse hos praksisveilederne
og tid avsatt til veiledingssamtaler og oppfølging av studentene
i praksis.
Finansieringen av praksisplasser er i dag bakt inn i basisbevilgningene
til RHF/HF, og er ikke synliggjort som en egen del av driften. Ifølge
NSF gjør dette at insentivene for å ta imot studenter ikke er gode nok,
og de foreslår å endre finansieringsmodellen slik at det knyttes
egne penger til aktiviteten som følger studentene. Videre foreslår
de at det må sikres nødvendig rom og tid til veiledning av studenter
i den enkelte virksomhet, slik at dette ikke kommer på toppen av
en presset driftssituasjon.
Det er viktig å være seg bevisst at videreutdanning for sykepleiere
som arbeider i kommunene, også krever praksisplasser i sykehusene.
Sykehusene må derfor også ivareta kommunenes behov. Dette tilsier
en ytterligere økning i behovet for praksisplasser for sykepleiere
fremover.
I Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan, pekes
det på at utdanningsinstitusjonene selv fastsetter studieplaner
for de utdanningene som ikke har rammeplaner. De har dermed stor
frihet i utformingen, noe som kan føre til at helsepersonells kompetanse
varierer med hvor de er utdannet.
Innenfor ABIO er det nasjonale rammeplaner som ligger til grunn
for studieplanene. Det er imidlertid lenge siden disse ble revidert.
Helse- og omsorgstjenestene endrer seg raskt. Ny teknologi, nye
medisiner og prosedyrer tas i bruk stadig raskere. For å sikre at
det utdannes sykepleiere og spesialsykepleiere som er tilstrekkelig
godt kvalifisert, stilles det også krav til at ansatte i utdanningsinstitusjonene
har oppdatert kunnskap. Å kombinere stillinger for ansatte i utdanningsinstitusjonene,
der arbeidet er delt mellom klinikk og akademia, er et mulig tiltak.
Det forutsetter en tydelig avklaring knyttet til arbeids- og ansettelsesvilkår
for å få dette til.
I dag varierer innholdet i videreutdanningene og utdanningskravene
for spesialsykepleiere fra land til land, også i Norden. Dette gjør
det vanskelig for autorisasjonsmyndigheter og arbeidsgivere å vurdere den
enkeltes kompetanse. Et økende antall utenlandske spesialsykepleiere
som søker seg til Norge, har aktualisert behovet for å tydeliggjøre
kompetansekrav og kriterier som ville gjøre det mulig å kvalitetssikre
at søkerne har den nødvendige kompetansen og ferdighetene til å
arbeide som spesialsykepleier i Norge.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen i
forbindelse med statsbudsjettet for 2017 utarbeide en nasjonal oversikt
og en forpliktende opptrappingsplan for utdanning av spesialsykepleiere.
2. Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig, og senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2017, gjennomgå videreutdanningstilbudene
for sykepleiere, herunder ordninger som sikrer at lærerkreftene
i utdanningsinstitusjonene har oppdaterte kunnskaper og ferdigheter,
samt vurdere revisjon og oppdatering av rammeplanene for utdanningene,
for å sikre at utdanningene møter behovene i både primær- og spesialisthelsetjenesten.
30. mars 2016