Til Stortinget
Rettshjelp er ikke bare en rettssikkerhetsgaranti, det er også
et helt grunnleggende velferdsgode. Ordningen med fri rettshjelp
har derfor stor velferdsmessig betydning og strekker seg langt utover
justispolitikken. Målsettingen er å sikre at den enkeltes inntekt og
formue ikke skal avgjøre om deres rettssikkerhet ivaretas.
Men rettshjelpsordningen Norge har i dag er langt fra god nok.
Rettshjelpsdekningen i Norge har blitt kritisert både av FNs menneskerettskomités
Concluding Observations i 2011, FNs torturkomités Concluding Observations
i 2012 og Den europeiske menneskerettsdomstol i dommen Agalar mot
Norge.
Forslagsstiller mener derfor det er på høy tid at regjeringen
fremmer forslag om endring av lov om fri rettshjelp etter anbefalingene
i St.meld. nr. 26 (2008–2009) Offentlig rettshjelp.
En rekke saksområder av stor betydning for befolkningens velferd
og trygghet er i dag ikke omfattet av retthjelpsordningen. Rettshjelpsmeldingen St.meld.
nr. 26 (2008–2009) anbefaler å utvide rettshjelpsordningens saklige
dekningsområder. Det trekkes for eksempel fram at det burde tilbys
rettshjelp i arbeidsrettslige saker der arbeidstaker har utestående krav
på lønn eller feriepenger.
Forslagsstiller mener det er svært viktig å utvide retten til
fri rettshjelp til flere typer juridiske problemer. I dag er det
udekkede rettshjelpsbehovet stort på blant annet følgende områder:
Sosial dumping, herunder lønnsinndrivelsessaker.
Saker på velferdsfeltet i tilknytning til Nav og sosialtjenesten
(i dag dekkes kun klagesaker etter folketrygdloven).
Familiegjenforeningssaker og utvisningssaker.
Rettshjelp til domfelte under soning.
Voldskriminalitet.
Mobbing i skolen.
Saker etter pasient- og brukerrettighetsloven, diskrimineringslovene,
opplæringsloven og pasientskadeerstatningsloven.
Mange med udekket rettshjelpsbehov vet ikke selv at de har juridiske
problemer, og kjenner ikke til rettshjelpsordningen. At dette er
en stor utfordring for rettssikkerheten til sårbare grupper, har
blitt slått fast blant annet i forskningsrapporten Rettshjelp 2013,
som avdekket et stort udekket rettshjelpsbehov som ellers ikke ville
blitt fanget opp uten oppsøkende virksomhet. Forslagsstiller mener
derfor at regjeringen bør vurdere tiltak for at ordningen i større
grad baserer seg på oppsøkende virksomhet med særlig oppmerksomhet
på sårbare grupper.
Også ordningens økonomiske vilkår er strenge, og har i hovedsak
stått stille siden 2009. Det gjøres heller ikke fradrag for gjeld
eller forsørgerbyrde. Forslagsstiller mener de økonomiske vilkårene
for å få fri rettshjelp (inntekts- og formuesgrensene) bør justeres
årlig i takt med folketrygdens grunnbeløp (G), for å sikre at betalingsevne
ikke avgjør den enkeltes rettssikkerhet.
I rapporten «Hva kan vi lære av finsk rettshjelp? En sammenlikning
av rettshjelpsordningene i Norge og Finland» kom det frem at Norge
bruker omtrent tre ganger så mye penger på rettshjelp som det Finland
gjør, i tillegg til at den finske rettshjelpsordningen håndterer
omtrent 30 pst. flere saker enn den norske. Rettshjelpsmeldingen
St.meld. nr. 26 (2008–2009) anbefalte derfor i tråd med rapporten
fra Finland at det burde utvikles et juridisk rådgivningstilbud
også i Norge med vekt på enkel, kortvarig hjelp.
Som en følge av rettshjelpsmeldingen ble det i perioden 2010–2012
gjennomført et forsøksprosjekt med gratis førstelinjerettshjelp
i Norge. Forsøksprosjektet var svært vellykket, bl.a. fordi det
ifølge evalueringen «åpenbart [dekket] et nokså omfattende behov
for rettshjelp som ellers ikke hadde blitt dekket».
Forslagsstiller mener alt nå taler for at en slik førstelinjetjeneste
innføres som en permanent ordning.
I dag får den enkelte klient kun dekket et lite antall timer
i hver enkelt rettshjelpssak. Rettshjelpsadvokatenes timebetaling
er i tillegg gjennomgående langt lavere enn hva statens egne advokater
får betalt. Stykkprissatsene (timetallet advokater får betalt for
i hver enkelt sak) samsvarer ikke med advokatenes faktiske nedlagte
arbeidstid. Dette er særlig uheldig på saksfeltene der timetallet
i dag er langt lavere enn det som kreves for å sikre klientenes
rettssikkerhet.
For å sikre likeverdighet for sårbare og utsatte grupper i saker
der staten er motpart, må salærsatsen etter forslagsstillers mening
øke på linje med lønnsveksten ellers i samfunnet. Det må i større
grad innvilges fri rettshjelp for å få prøvd prinsipielt viktige saker
i rettsapparatet.
Forslagsstiller mener at det også bør vurderes å innvilge støtte
til å etablere flere samlokaliserte rettshjelpstiltak, etter modell
av Jusshuset i Oslo (et samarbeid mellom Juss-Buss, JURK og Gatejuristen).
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av lov om
fri rettshjelp etter anbefalingene i St.meld. nr. 26 (2008–2009).
26. mai 2016