Eksport

Det meste av norsk avfall behandles i Norge, men en god del eksporteres. Eksporten har økt betydelig de siste årene. I 2010 eksporterte Norge rundt 1 million tonn avfall, i 2014 hadde det økt til over 1,7 millioner tonn. Det meste av dette går til forbrenning i Sverige.

Kravene om bedre utnyttelse av mat- og plastavfall vil være bra for miljøet. Det vil redusere klimagassutslippene og redusere energibruken i Norge og andre land. Man får reduserte utslipp fra forbrenning av plast. Biogass som produseres av matavfall, kan brukes til å erstatte fossil energi i transportsektoren, samt at matavfall kan brukes til kompost og biogjødsel som erstatter bruk av mineralgjødsel og reduserer uttak og bruk av torv.

Kravene vil også bidra betydelig til at Norge nærmer seg EUs mål, men vil ikke være nok i seg selv. Det må derfor også vurderes å stille tilsvarende krav for andre typer avfall.

Kloakkslam

Kloakkslam utgjør i dag en betydelig biologisk ressurs. Biogass er viktig for å få til en utslippsreduksjon i transportsektoren. Det er et fåtall av kloakkrenseanleggene i dag som videreforedler kloakkslam til biogass. Ganske mange av kloakkrenseanleggene prosesserer kloakkslam og bruker energien det skaper, til eget forbruk, men et fåtall videreforedler dette til drivstoff. Det er kommunene som har ansvaret for håndteringen av kloakken. Som en del av arbeidet for en mer sirkulær økonomi er det nødvendig å gjenvinne en større del av ressursen.

I lys av verdens begrensede fosforressurser og Miljødirektoratets arbeid med bedre utnyttelse av fosfor, og generelt økende krav til bedre ressursutnyttelse og sirkulær økonomi, må det stilles krav til at alt kloakkslam skal behandles fortrinnsvis gjennom produksjon av biogass og biogjødsel eller kompost. For større anlegg skal hovedregelen være at biogassen oppgraderes til biometan og selges som drivstoff.

Spraybokser

Spraybokser skal ikke kastes i restavfall, men er å regne som farlig avfall som skal leveres inn ved en gjenbruksstasjon. Det gjøres i liten grad. I en undersøkelse gjennomført av Omnicom Media Group for Avfall Norge og LOOP i 2013, oppga 85 prosent at de visste at spraybokser inneholdt miljøgifter. Likevel kastet hver femte nordmann spraybokser i restavfallet.

Etter forslagsstillernes oppfatning må utsalgssteder av spraybokser med hårspray og liknende forpliktes til å legge til rette for retur av brukte spraybokser på samme måte som de i dag må legge til rette for retur av småelektrisk, lyspærer, lysstoffrør o.l.

Avfallssug - Bossug

Tradisjonell avfallsinnsamling med renovasjonsbil kan være utfordrende i tettbygde strøk og byområder med trange gater og begrenset plass. En løsning på utfordringene kan være å grave ned avfallsinfrastruktur i bakken. Avfallsinfrastruktur kan bestå i nedgravde containere med større kapasitet enn vanlige avfallsbeholdere eller såkalt «avfallssug». Avfallssug/bossug er et rørsystem som legges under bakken fram til en oppsamlingssentral der avfallet hentes med bil og bringes til videre behandling. Avfallet bringes til avfallssuget via felles nedkast i gaten eller via rørtilknytning fra bygningen der avfallsbesitter holder til.

Avfallssug er best egnet for husholdningsavfall og næringsavfall som i art og sammensetning ligner husholdningsavfall. Enkelte avfallstyper, som glass, metall, elektrisk og elektronisk avfall, farlig avfall og større enheter kartong og papp, er likevel ikke egnet for avfallssug. Ved etablering av avfallssug bør egne innsamlingsordninger for disse avfallstypene fra både husholdninger og næringsvirksomhet opprettholdes eller etableres for å sikre materialgjenvinning av avfallet.

Plan- og bygningsloven § 18-1 regulerer krav til opparbeidelse av veg og hovedledning for vann og avløpsvann, og det stilles krav om kommunalteknisk infrastruktur som veg, vann og kloakk. Infrastruktur for avfall inngår ikke i denne reguleringen.

Kommuner har i dag ikke juridiske virkemidler til å sikre prosjektering av gode avfallsløsninger tidlig i byggeprosessen. Prosjektering av tekniske løsninger på et sent tidspunkt i byggeprosessen gir ofte dårlige, lite framtidsrettete og lite brukervennlige løsninger.

De største byene i Norge opplever allerede store utfordringer innen effektiv arealutnyttelse og utbygging av god infrastruktur. Disse utfordringene er ventet å øke på grunn økt urbanisering, fortetning, press på grøntarealer, økt trafikk mv. Dersom det kommer inn et krav til avfall i plan- og bygningsloven § 18-1, vil kommunene få bedre forutsetninger for å sikre gode og framtidsrettede løsninger for avfallshåndtering, som blant annet bidrar til høyere grad av ombruk og materialgjenvinning.

Etablering av avfallssug krever høyere investeringskostnader enn tradisjonelle løsninger, men driftskostnader for avfallssug forventes å være lavere. Beregninger viser at avfallssug i byområder vil være lønnsomt for næringsaktører dersom alle knytter seg til. I dag kan kommunen pålegge husholdningene å bære kostnaden ved overgang til avfallssug over avfallsgebyret. Næringsaktører står fritt til å velge løsning for sitt avfall. For å gi kommunene større forutsigbarhet i planleggingen og prosjekteringen av denne type innsamlingsløsninger, og redusere kostnadene for hver enkelt avfallsbesitter, ønsker forslagsstillerne å gi kommunene mulighet til på visse vilkår å kunne pålegge også næringsaktører å knytte seg til avfallssug der dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Dette gjelder for næringsaktører som i hovedsak produserer avfall som er egnet for avfallssug. Samtidig bør kommunen ha et utvidet ansvar for å rådføre seg med brukerne og ta hensyn til deres behov i planlegging og drift av anlegg som retter seg mot næringsaktører.

Krav til bruk av resirkulerte råvarer i produksjon

I regelverk for offentlige anskaffelser må det stilles krav om prioritering av bruk av resirkulerte råvarer og ressurseffektive løsninger, gjennom både direkte krav og vekting av anbudskriterier (veikart for en sirkulærøkonomi i avfalls- og gjenvinningsbransjen). Det offentlige står for stor innkjøpsmakt, og derfor er det viktig at det offentlige gjennom sine innkjøp leder an.

I offentlige byggeprosjekter og andre inngåtte avtaler/kontrakter skal kontrakten inneholde et konkret krav om materialgjenvinning, sporbarhet av avfallsstrømmer og rapportering av behandlingsform. I dagens avfallsmarked opplever avfallsselskap at miljøkrav, eksempelvis utsortering av mat hos hoteller, taper for tilbud om lavere pris fra private aktører som ikke krever sortering på samme måte. Private selskaper oppgir også at de etterbehandler innsamlet mengde, men det er det ingen indikasjon på eller mulighet til å sjekke. Derfor er det viktig med krav om obligatorisk rapportering av gjennomført sluttbehandling. I dagens lovgivning kreves kun en erklæring om at avfallet skal leveres til godkjent mottak, men ingen spesifikke krav til utnyttelse og gjenvinning i sluttprosessen.

Nasjonal plan for avfallsbehandling og -anlegg

I tråd med ovennevnte krav om større grad av styring, aktualiseres også et behov for en nasjonal plan for avfallsbehandlingsanlegg. I Danmark finnes kun offentlig eide og drevne forbrenningsanlegg for avfall. Det gir en unik mulighet til å styre og konkretisere kravene overfor denne bransjen. Fra et myndighetsperspektiv er det viktig å kontrollere behandlingsløsningene. I Norge er det en annen situasjon, men det er derfor også et stort behov for en mer helhetlig løsning nasjonalt sett, med etablering av et nettverk av miljømessige gode løsninger og anlegg, og med rett og mulighet til å styre regionale avfallsstrømmer til nærmeste geografiske anlegg. Dette er i tråd med nærhetsprinsippet i europeisk avfallspolitikk, men utfordrer norsk konkurranselovgivning. Det er nødvendig å finne en god balanse for å sikre en god miljømessig utnyttelse av avfall.