Bestemmelsen om aggresjonsforbrytelse i Roma-vedtektene

I Kampala-tillegget til Roma-vedtektene defineres aggresjonsforbrytelse som følger (uoffisiell oversettelse):

«I denne bestemmelsens forstand omfatter begrepet ‘aggresjonsforbrytelse’ både planlegging, forberedelse, iverksettelse eller utførelse av en aggresjonshandling av en person i posisjon til effektivt å utøve kontroll over eller å styre en stats politiske eller militære handling, som ved sin karakter, alvorlighet og omfang representerer en klar krenkelse av FN-pakten.

I denne bestemmelsens forstand betyr begrepet ‘aggresjonshandling’ bruk av væpnet makt av en stat mot en annen stats suverenitet, territorielle integritet eller politiske uavhengighet, eller som på annen måte er uforenelig med FN-pakten. Enhver av de følgende handlinger, uavhengig av krigserklæring, skal i samsvar med FNs generalforsamlingsresolusjon 3314 (XXIX) av 14. desember 1974 anses som en aggresjonshandling:

  • a) invasjon av eller angrep ved bruk av en stats væpnede styrker rettet mot en annens stats territorium, militær okkupasjon uansett varighet som følge av en slik invasjon eller et slikt angrep, eller enhver annektering av en annen stats territorium eller del av dette ved bruk av væpnet makt,

  • b) bombing ved bruk av en stats væpnede styrker mot en annen stats territorium eller en stats bruk av ethvert våpen mot territoriet til en annen stat,

  • c) blokade av en stats havner eller kyst ved bruk av en annen stats væpnede styrker,

  • d) et angrep ved bruk av en stats væpnede styrker på en annen stats landbaserte styrker, styrker til sjøs eller luftstyrker, eller på en annen stats marine fartøy eller luftflåte,

  • e) bruk av en stats væpnede styrker, som befinner seg på en annen stats territorium med samtykke av mottakerstaten, i strid med vilkårene i avtalen om dette eller på en måte som utvider styrkenes tilstedeværelse på territoriet utover avtalens avslutning,

  • f) en stats handling ved å tillate at territorium som staten har stilt til en annen stats disposisjon blir brukt av denne andre staten til å begå en aggresjonshandling mot en tredje stat,

  • g) å sende ut eller på statens vegne å sende væpnede bander, grupper, irregulære styrker eller leiesoldater som bruker væpnet makt mot en annen stat av samme alvorlighet som utgjør aggresjonshandlinger foran i denne bestemmelse, eller vesentlig involvering i slik virksomhet.»

Ut over straffebestemmelsens oppregning av aggresjonshandlinger (bokstav a–g) må det vurderes nærmere om en aggresjonshandling kan klassifiseres som aggresjonsforbrytelse. Ikke alle statlige aggresjonshandlinger som bryter med FN-pakten, vil utgjøre en aggresjonsforbrytelse. I hovedtrekk er terskelen høy. Det må foreligge en eller flere aggresjonshandlinger som enkeltvis eller samlet sett «ved sin karakter, alvorlighet og omfang» representerer en klar krenkelse av FN-pakten. Trusler om angrepskrig regnes for eksempel ikke som en tilstrekkelig alvorlig aggresjonshandling, selv om FN-pakten forbyr slike trusler. I tillegg er bestemmelsene utformet for å ikke omfatte krig i selvforsvar med forholdsmessig bruk av væpnet makt eller humanitær intervensjon for å hindre folkemord eller andre forbrytelser mot sivilbefolkning.