Bakgrunn
Kvart år vert det
fatta tusenvis av forvaltningsvedtak som har alvorlege fylgjer for
miljøet. Vedtaka vert gjorde av både kommunale, fylkeskommunale
og statlege forvaltningsorgan, og kan handle om løyve til forureining,
arealomdisponering, utbygging eller til dømes uttak av trua rovdyr.
Dei fleste sektorlovene
som omhandlar natur og miljø, stiller miljørettslege krav til den
aktuelle verksemda. I tillegg skal dei miljørettslege prinsippa
i naturmangfaldlova §§ 8-12 varetakast i alle offentlege forvaltningsvedtak,
jf. naturmangfaldlova § 7. Eit sunt miljø, ein natur der produksjonsevna
og naturmangfaldet vert vareteke for komande generasjonar, og at
disponering av naturressursane vert gjord til det beste for kommande
slekter, er dessutan ein menneskerett nedfelt i Grunnlova § 112.
Natur- og miljøomsyn
er underlagde lovgiving, og det er ei allmenn plikt å vareta felles
natur- og miljøverdiar som ei overordna samfunnsinteresse, men ofte
er det få eller ingen som aktivt opprettheld denne interessa når
ho er i strid med meir kortsiktige mål. Domstolskontrollen i miljøsaker
både er og har vore nesten fråverande. Undersøkingar viser at av
alle sivile saker i norske domstolar i perioden 1996 til 2005 handla
berre omkring 0,4 pst. om miljø. (Ref. Fauchald. Environmental Justice
in Courts – a Case Study from Norway. Nordisk miljörettslig tidsskrift/Nordic
Environmental Law Journal 2010:1. s. 54). Ein kan spørje seg om
talet er for lågt med tanke på det totale talet forvaltningssaker
og dei konsekvensane desse har for miljøet. Det er altså svært sjeldan
at ei sak som omhandlar miljøspørsmål, får ei uavhengig prøving
i domstolane, men det har vore nokre få som har fått mykje merksemd,
slik som klimasøksmålet, som omhandla klimaeffekten av 24. konsesjonsrunde
på sokkelen, saka om vindkraft på Haramsfjellet og ulvesøksmålet
for å hindre skyting av freda ulv.
Sjølv om det er mogleg
for både natur- og miljøorganisasjonar og einskildpersonar å klage
på vedtak som er fatta, og til slutt gå til søksmål for domstolen
for å få endra vedtak, så er det likevel sjeldan at det skjer. I
Noreg er risikoen for kostnadene ved å gjennomføre eit vanleg søksmål
gjennom rettssystemet så store at det berre unntaksvis skjer at
miljøsaker når domstolane. Sivilsamfunnet og friviljuge organisasjonar
har ikkje ressursar til å ta forvaltningsvedtak gjennom rettssystemet,
og det som kan vere feilaktige vedtak som rammar natur og klima,
vert ståande.
For å sikre ein miljørettsleg
kontroll av forvaltningsvedtak er det difor trong for eit rimeleg,
effektivt og uavhengig overprøvingsorgan, ei miljøklagenemnd, som kan
sikre at miljølovgivinga vert overhalden av forvaltninga. Ifylgje
Århuskonvensjonen er Noreg pålagt å ha ei slik ordning for å kunne
prøve forvaltningvedtak utan at det er for kostbart å fremje sak,
jf. konvensjonens artikkel 9. Det er ikkje nødvendig at dette er
i form av ein eigen domstol eller eit domstolsliknande organ, men
i og med at det i dag ikkje er eit funksjonelt system, så må det
vurderast.
FN har i sin spesialrapport
for miljø og menneskerettar slått fast at det kan vere nødvendig
å
«[c]onsider
the creation of a specialised environmental court or tribunal.»
(A/HRC/43/53/Add.2,
Section 95 (c))
Rapporten viser til
at det finst over 1 000 slike i ulike land i verda, og at det kan
vere viktig for å gi ålmenta ein reell sjanse til å fremje omsynet
til naturen. Noregs institusjon for menneskerettar (NIM) har i sin
rapport «Climate and Human Rights» konkludert med at det er noko
som må vurderast.
Sverige har ein eigen
miljødomstol, og Danmark har ei miljøklagenemnd. Kvart år vert mange
forvaltningsvedtak gjenstand for effektiv miljørettsleg kontroll
gjennom desse ordningane. Det er difor på tide å greie ut ei slik
ordning, også i Noreg.
Risiko for store
kostnader er i dag eit stort hinder for at einskildpersonar og organisasjonar
prøver miljø- og klimasaker for domstolane. Tvistelova gir høve
til å få unntak frå sakskostnader dersom «tungtveiende grunner gjør
det rimelig», jf. tvistelova § 20-2. Det kan omfatte saker fremja
på vegner av klima og miljø, men det gir inga reell sikring. Det
bør difor greiast ut ei endring i tvistelova som gir ein klar heimel
om føreseielege kostnader i saker som vert klaga inn på vegner av
natur, miljø og klima, ein hovedregel som gir unntak frå høge sakskostnader
i miljøsaker.