Bakgrunn

Matjord er en ikke-fornybar ressurs som bygges ned i et altfor høyt tempo. Nedbyggingen svekker nasjonal matsikkerhet og beredskap. I Norge er bare 3 prosent av landet dyrka jord, og bare en tredel av dette anses å være egnet til å dyrke matkorn.

Krigen i Ukraina har satt matsikkerhet høyt oppe på det politiske sakskartet. Både Russland og Ukraina er blant verdens største hveteeksportører. I tillegg er Russland og Hviterussland blant verdens største eksportører av kalium, som er en kritisk bestanddel i mineralgjødsel. I det perspektivet er det viktig at alle land utnytter sine ressurser til å produsere mat, og forutsetningen for å dyrke mat i Norge er å ta vare på matjorda.

I Totalberedskapskommisjonens rapport (NOU 2023:17) og Riksrevisjonens Dokument 3:4 (2023–2024), Matsikkerhet og beredskap på landbruksområdet, understrekes det stadig økende behovet for å sikre Norges matproduksjonsnivå og selvforsyningsgrad, som en kritisk del av beredskapsarbeidet. Totalberedskapskommisjonen anbefaler

«å videreføre en restriktiv jordvernpraksis for å sikre nødvendige arealer til matproduksjon, inkludert å vurdere virkemiddelbruk».

I Riksrevisjonens rapport tydeliggjøres det at matjorda i Norge ikke forvaltes på en bærekraftig måte i dag.

I den oppdaterte jordvernstrategien som ble behandlet av Stortinget den 15. juni 2023, som også er omtalt i Meld. St. 11 (2023–2024), ble det nasjonale målet for omdisponering av matjord senket fra 3 000 til 2 000 dekar per år. Foreløpig er man langt unna målet: I 2023 ble det ifølge Statistisk sentralbyrå omdisponert 2 751 dekar dyrka jord. Det er mindre enn i 2022, men likevel langt unna Stortingets mål.

Den 22. januar 2024 sendte statsrådene Erling Sande og Geir Pollestad et brev til norske kommunestyrepolitikere. I brevet vises det til en undersøkelse fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) om at minst 140 000 dekar dyrka mark er avsatt til utbyggingsformål i kommunale planer som ennå ikke er realisert. De understreker at matjord må ses på som en ikke-fornybar ressurs, og at kommunene ved planrevisjoner bør vurdere om arealer som tidligere har vært avsatt til formål som innebærer omdisponering av dyrka jord, skal tilbakeføres til LNFR-formål (landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift).

Jordvern er en nasjonal interesse og avgjørende for matsikkerhet og beredskap. De enkelte kommunestyrene kan ikke forventes å ha oversikt over den totale nedbyggingen av matjord i Norge. Likevel er det kommunene som sitter med myndighet til å vedta om matjord skal tas vare på eller ikke, mens regjeringen nøyer seg med å gi anbefalinger uten tydelige incentiver. Det setter kommunene i en situasjon som minner om allmenningens tragedie: Kommunene tjener isolert sett ofte på å si ja til nedbygging av matjord, mens storsamfunnet taper på det i form av redusert matsikkerhet og svekket beredskap.

Forslagsstillerne mener dette er en uholdbar situasjon. Matsikkerhet og beredskap er et nasjonalt ansvar. Derfor bør også myndigheten til å omdisponere matjord ligge på nasjonalt nivå, og ikke til de enkelte kommunestyrene. I tillegg bør kommunene ha sterkere incentiver enn i dag til å ta jordbruksarealer avsatt til utbygging ut fra eksisterende planer.